Inga Juuso joiker under Stillamarsjen 1980.
(Foto: Svein Lund)

Guovdageainnu meahceguovddáš / natursenter

Guovdageaidnu-Alta-vassdraget og Alta-utbygginga

Kultur i Alta-kampen og Alta-kampen i kulturen

Magnar Mikkelsen leser egne dikt i Máze ved avslutningen av Stillamarsjen 1980.
(Foto: Lars M. Hjorthol)

Plakat for festival i Alta

I Folkeaksjonen og andre aktiviteter knytta til motstanden mot utbygginga blei det satsa stort på kultur, både i form av sang, dikt, teater og bildekunst. Dette skjedde både i form av forestillinger og utstillinger av kunst som allerede var laga, og av at nye kulturytringer blei laga med utgangspunkt i saka. Både under og etter kampen blei det skrevet dikt og annen skjønnlitteratur der kampen om elva er motiv. Folkeaksjonen ga ut et hefte med sanger og dikt, kalt "I ord og toner".

I tida 1978-82 blei det arrangert ei rekke konserter, både i Alta og andre steder, med samiske, norske og utenlandske artister, blant dem Nils Aslak Valkeapää, Mathis S. Hætta, Isak Samuel Heatta, Amund Johnskareng, Ann Jorid Henriksen, Jack Berntsen, Halvdan Sivertsen, fam. Nymo (Målselv), Lillebjørn Nilsen, Steinar Ofsdal, Lars Klevstrand, Hans Rotmo, Buffy Sainte Marie, Julie Felix, Michael Wiehe, Tore Bongo, Inga Juuso. I 1981 blei en del av konsertopptaka gitt ut på Live-LP med tittelen "La elva leve!". Ei rekke forfattere leste egne dikt i protestleiren og andre av Folkeaksjonens arrangementer, bl.a. Magnar Mikkelsen, Sissel Solbjørg Bjugn og Jan Erik Vold

Alta-kampen blei også teater - gjennom stykket Min duoddarat / Våre vidder av det samiske teateret Beaivváš.

Dette er ikke en fullstendig oversikt, men et utvalg av de kulturaktivitetene som blei utvikla under og i kjølvannet av Alta-kampen.

HER KAN DU LESE OM:
Sanger og joiker
Dikt
Bildekunst
Film

Sanger og joiker

Den mest kjente sangen knytta direkte til Altakampen var Sámiid Eatnan, sunget/joiket av Sverre Kjellsberg og Mathis S. Hætta i Melodi Grand Prix 1981. Opptak fra konserten i Grand Prix

Teksten var skrevet av Ragnar Olsen.

Sámiid Ædnan

Enkel tone, to små ord: Sámiid Ædnan, samisk jord
Kom som vindpust ifra nord, ifra nord, Sámiid Ædnan

Kan et krav få mjukar form: Sámiid Ædnan, Sameland
Vokste sæ fra bris tel storm, bris tel storm, Sámiid Ædnan

Framførr tinget der dem satt, Sámiid Ædnan, Sámiid Ædnan
Hørtes joiken dag og natt, Sámiid Ædnan

Framførr tinget der dem satt, oj...
Hørtes joiken dag og natt, Sámiid Ædnan

Joik har større kraft enn krutt, Sámiid Ædnan
Førr en joik tar aldri slutt, oh... Sámiid Ædnan

Førr en joik tar aldri slutt, Sámiid Ædnan

Motiver fra Altakampen blei brukt i verk av samiske musikere, som Sápmi Lottážan av Nils Aslak Valkeapää og Ingor Ante Áilo Gaup.

Det blei laga flere sanger spesielt til aksjonen. Her følger noen av tekstene.

Detsika-visa
Tekst: Ragnar Olsen, Idar Lind, Brynjar Tollefsen. Melodi: Atle Hansen

Spilt inn av Atle Hansen og Vestlandsgjengen

Æ e ingen desperado, og slettes ingen helt
Det hende kanskje at æ e litt spydig
I sommer for æ nordover og ligg no her i telt
før æ har lyst å være litt ulydig
mot politi, bulldosera, ordførar og mygg
Og kraftkaran i NVE skal ikkje være trygg
Æ campa nemlig ikkje heilt i villa
Æ ligg her med de andre oppi Stilla.
Refr: Det dreie sæ om kampen mot at vann blir lagt i rør
og førr at elva skal bli godt forvalta
Av folk i Kautokeino og i Alta

Og ganske mange andre har funne veien hit
fra Honningsvåg og Stord og Moss og Ure
Dem tenke vel omtrent som så at landet bit før bit
blir ødlagt vesst vi bare lar det skure
Det spøke stygt førr Saltfjellet og Skibotn e dømt
Og Altevann ser jævlig ut når demninga er tømt.
Så leiren vår e ikkje lagt i villa
Vi ligg her førr å kjempe opp i Stilla.

No e det saktens noen som vil hevde at vi e
i Detsika av rein og skjær rutine
at vi som ligg her ønske bråk, men den som påstår det
vil bare skremme folk i fra å bli med.
Det landet dem vil demme ned er ikkje bare stein
Her har i mange tusen år vært folk og laks og rein
Og vi har ikkje campa heilt i villa
Dem ba om hjelp til stormen oppi Stilla.

Energireinlender
Tekst: Nils Utsi, Melodi: Sverre Kjelsberg

Spilt av Sverre Kjelsberg

Når det er krise i den internasjonale industri
ser dem sæ om etter forme førr bellig engergi
da syns dem arbeidsfolkets kraft
ligg så alt for høgt i pris,
og skaffe sæ den kraft dem treng på anna vis.

Førr julan dem rulle og pengan dem klirre
regnet det regne og legges i rør
profitten tar sitt selv om fjellan dem dirre
selv om endel av oss sjøl dør.

Så kasta dem sitt blikk på Finnmarksvidda, dyre de
der lå ei bygd i veien, Masi, den sku demmes ned
Men folk sa nei til denslags hodelause direktiv
da dro dem opp av lomma et retrettalternativ.

Vi bygger ut forsiktig, viser stor moderasjon
En demning, hundre meter høy, i fjell en kraftstasjon
Så lar vi vidda ligge nå vi vet jo mellom oss:
Ved neste korsveg gjør vi viddas vann om til en foss.

Men ved Virdnejávris bredd der møtes Altakvæn og finn
Og norske menn og kvinner med en vilje i sitt sinn
og slåss imot det tyveri som staten nå begår
slår ring til vern om land og vann og samens levekår.

For selv om – julan dem rulle og pengan dem klirre
regnet skal regne og nære et frø
og vi ska'kje sitte der lamslådd og stirre
på at endel av oss sjøl ska dø.

Høystemt sang til Altaelva
Tekst og melodi: Halvard Birkeland

Mange lainn og bya rundt i verden
har ei elv som dei kan skryte av.
Brasil har Amazonas og svensken Klaraelv
som alle veit kor kommer fra.
Og Ganges den e hellig, og Nilen den e kvit
Og Akerselva dein e full av skit.

Men også her i lainne kan vi skryte,
men mest av elve som vi hadde før.
For her i lainne har vi ei regjering
som legge våres elve ned i rør.
Så derfor denne sang
til alle i vårt lainn.
Ka e Alta-elva uten vainn.

Visa om elva
Tekst: Knut Erik Strand, Melodi: Knut Erik Strand, Anne Marit Gotaas

Ved Kautokeino går elva forbi mot Masi og Altafjord
renner fra viddas lavdekte stein mot jordbruk og fiske i nord
Under isen om vinteren i nordlys og vind
blir bråsint med isgang når vår setter inn

Om elva er stri, så er hun en mor for folket på vidde og kyst
gir grunnlag for fiske, og avling som gror
suger vannet den gir av sitt bryst
Ved Virdnejávri slår reinen seg ned
for å gresse og samle seg krefter i fred

Kom opp og redd elva fra hærverk og rør
for folk som nær den vil bli
og bygge sin næring på jordbruk og rein, på skiferdrift og fiskeri
Det haster, for makta i Norge har talt
og gitt seg selv lov til å handle så galt

Bygg ikke ut Altaelva
Tekst: ??, Melodi: Andrew Lloyd Webber: Gråt ikke mer, Argentina

Når den lange og mørke vintern e forbi
og midnattsola skin og myggen e kommet tilbake igjen
da har vi elva, som vi kan dra til å fiske litt i,
eller bare gå der å se,
på miljøet vi vil ha i fred.

Refr.
Bygg ikke ut Altaelva
ho e nødvendig for bygda
og ska renne, i hver en sommer,
for ho ska brukes av dem som kommer.

Og Finnmarksvidda har bestandig vært i bruk,
av menneska og av dyr, og dæm har tatt skikkelig vare på den.
Den norske staten, den stjele landet, og misbruke det,
så reindrifta må legges ned,
vi skal sette stopper for det.

Refr.
Bygg ikke ut Altaelva
Det samiske folket skal leve
da må vi verne om reindriftslaget
og ikke fjerne næringsgrunnlaget
Korsen vi jorda tilslutt bli seanes ut
hvis det plyndres og raness for de ressursan som gir alle ting liv
De e'kke riktig at nån ska få bestemme og tjene sæ rik
på å ødeslegge og ta
de verdian vi alle ska ha.

Refr.
Bygg ikke ut Altaelva
Ho eies av og brukes av folket
og ho ska renne i hver en sommer
for ho ska brukes av dem som kommer.

Til Altaelvas pris
Tekst: ??, Melodi: Alexander Glazunov: Stenka Razin

Altaelva her du flommer
stolt og fri fra vidda ned
Det var deg vi ville verne.
Det er dei vi vil i fred

Vi har lenket oss med kjetting
Vi har klort oss fast i fjell
Vi har bedt og vi har tryglet
Kanskje vil det bringe hell

Det er storm om dine bredder
men slett ingen iskald vind,
nei detn bærer i seg spiren
til å verne om din fred.

Vi vil sette oss i lenker
vi vil trosse regn og sne
Vi vil sulte – vi vil fryse
mot at du skal demmes ned.

Her vi sloss i sne og kulden
lenket sammen hand i hand
lover vi at vi vil kjempe
lover vi å holde stand

Altaballaden
Tekst og melodi: Arne Garvang / Terje Nordby

Det var engang en byggeplan detaljerik og stor
laga av figura som satt rundt om et bord
han handla om å ødelegge et vassdrag i Nord
og han blei vedtatt her i fjor

For fornuften hadde falt av
et eller annet sted
å hu og hei for Alta
og Kautokeino med

De sto fræm med dystre mine og stæmman va så øm
og ba oss om å stæmm på dæmmersvækstrike drøm
førr ka ska vi med laks når vi får så mykje strøm?
Nei, la han legg på svøm!

For fornuften hadde falt av
et eller annet sted
å hu og hei for Alta
og Kautokeino med

Og dæmminga ho held te neste valg og meire te
så bruk politi mot leir'n så demonstrantan held fred
men at Samefolket sjøl sku gå i spissen mot det
hadde ingen regna med

For fornuften hadde falt av
et eller annet sted
å hu og hei for Alta
og Kautokeino med

Så dæffør sultestreika sju medt i Oslo by
førr landet sett og elva si, og borgeran sa fy
og Statminister'n han sto fræm med auan tung som bly
"Vi skal vurdere det på ny"

For fornuften hadde falt av
et eller annet sted
å hu og hei for Alta
og Kautokeino med

Førr lite e sekkert og mykje risikert
og krise og fara e knapt nok vurdert
men at Saman sett livsgrunnlag blir ramponert
ja, det e garantert

For fornuften hadde falt av
et eller annet sted
å hu og hei for Alta
og Kautokeino med

Spilt inn av Tramteateret på plata Back to the 80s.

Janina
Tekst: ???, Melodi: Turalleri

Når staten skal slå ned på opprør her nord
elålelå, elålelå
da hende det også at dem går ombord
elålelå, lalå
et par gange har dem visst vorre så dum
med akkurat 60 års mellomrom
elålelå, elålelå
elålelå, lalå

Janina kom hit opp til Alta i år
elålelå, elålelå
og ho blir nok liggandes vinter og vår
elålelå, lalå
dem si at ho e etter måten så flott
ei gammel prinsesse som holde sæ godt
elålelå, elålelå
elålelå, lalå

Folk snakke om engang i Hammerfest by
elålelå, elålelå
da borgeran trua med tukthus og bly
elålelå, lalå
ja tel og med krigsskip blei dit dirigert
men gastan dem nekta og blei dimitert
elålelå, elålelå
elålelå, lalå

Ombord i Janina e mannskapet "purk"
elålelå, elålelå
og ungan på land rope "purk sur agurk"
elålelå, lalå
no har dem bært bort både berme og remp
men ingen vil møte dem i handballkamp
elålelå, elålelå
elålelå, lalå

I Hammerfest oppsto en rar situasjon
elålelå, elålelå
nån sir at det va en slags revolusjon
elålelå, lalå
i alle fall så dem kor fint det kan gå
når arbeidsfolk sjøl for ei kort stund fekk rå
elålelå, elålelå
elålelå, lalå

Og uansett ka slags regjering vi får
elålelå, elålelå
ska elva få leve i år etter år
elålelå, lalå
og laksen ska hoppe fra mai til august
når Janina e høgd opp te spiker og rust
elålelå, elålelå
elålelå, lalå

Kommentar: Sangen viser til "arbeiderkommunen" i Hammerfest under storstreiken i 1921. Det er en nær sammenheng mellom disse to begivenhetene som ikke kommer fram i sangen, nemlig at kaptein Bjarne Hofseth, som leda styrken fra Alta bataljon som skulle slå ned opprøret i 1921, også var en pådriver for utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget.

Mobilisering
Tekst: Hergild, Melodi: Thorbjørn Egner

Vi lister oss på lette sko
når vi skal ut og køyre.
Til Alta har vi tenkt oss no,
men det må ingen høyre.
Sivil ulydnad – lenkegjeng,
det er sivilt forsvar vi treng.
Vi er så sivile som berre vi kan,
når vi no dreg på korsferd til Sameland.

I Alta er ein farleg hær
som sperrer anleggsvegen,
og Vassdragsverket har besvær,
dei virkar heilt forlegen.
No vonar vi i alle fall
At Samiid Ædnan knekkast skal.
For vonlause er vi så lite vi kan
når vi no dreg på vitjing til Sameland.

Kan hende ser vi tusen rein
som leitar mat i snøen.
Til Helvete med kvar og ein,
for no er vi på bøen
– i kamuflerte doningar
ifrå eit høgst sivilt forsvar.
Vi er så sivile det berre går an,
når vi køyrer mot Stilla i Sameland.

Han Mikkel
Tekst og melodi: Tore Hansen.
Spilt inn av Unit Five på plata Ængel med skit på vingan,1980. Hør på Youtube

Vi fikk en ny gutt i klassen, og vi så ka han va
Fra han satt'sæ ned på plassen, 'bynte vi å si fra
Vi så at han var same, men vi kalte ham fjellfinn
For norske gutta og små dame, regna lappan som svinn

Har dåkker mange reina, og bor dåkker i telt?
Eller bor dåkker i gamme, e det sant at dåkker svelt?
Kor har du gjort utav komagan, fortell oss no ka du har lært
Og så va vi i gang han vakke skitvatten verd

Men da dagsrevyen viste han med telt,
I sultestreik va han plutselig blitt kjendis,
Og no va han ål reit!

Refr:
Æ kjenne han Mikkel, han e kjempegrei kar
Æ gikk ilag med han på skolen se på bilde som æ har
Han står nærmest lærerinna han med svart og stritt hår
Vi va bestevenna, æ og han i mange mange massevis av år

Men på bildet kan du se det, hvis du granske det litt mer
En fortvila vettskremt unge som prøve på å le
Og rundt om kring står smågrisan, som han må leve med
Med de englefine glisan, blir vi fotografert

Refr:

Máze

Joiken til bygda Máze finnes i flere versjoner, og i alle fall en av disse har med planene om å legge bygda under vann.

Čáppá Máze
Golle Máze
Čázi vuollái áigo bidjat
Máze girku
Máze skuvla

Forskjellige utgaver av joiken er spilla inn av bl.a. Marit Hætta Øverli, Sofia Jannok, Mari Boine og Lui Sola og Ella Marie Hætta Isaksen .
Den blir nå presentert som "trad." og vi har ikke funnet ut hvem som opprinnelig har laga den.

Heitet johkadulvadeamiid
Tekst og melodi: Thomas Marainen

Sangen tar utgangspunkt i Alta-utbygginga, og omhandler generelt vannkraftutbygging i samiske områder.

Heitet eret dál min jogaid dulvadeamis
Ehpet go dii leat billistan juo nuogis
Dal mii gal fertet čevget din vuosta
Ja soames ládje galgat bissehit din bargguid.

Ruhta ja buorre dilli dat lea sin oaidnu
Daid stuoradikki reanggaide vuosttaš
Muhto guovllu olbmot maid dat šaddet gierdat
Das dat eai oro berošteame maidege
Manin dat álo nu galgá gártat
Aht´ min vuoigatvuodaid eai goasge váldde duohtan

Dál mis leat beare moadde joga vel báhcán
Main luossa beassá ráfis ain vuodjat
Ja dain johkagáttiin ásset ollu olbmot
Geat eai hálit guođđit šaddanbáikkiid goasge
Ehpet go dan viel sáhte ipmirdit
Go dii joatkibehtet ain dákkár fastes bargguid

Sápmelaš dovdá iežas measta juo duššin
Go hearrát čullet beare su vuostá
Ja dál son lea gullan ságaid guhkkin máddin
mat muitalit ahte joga áigot buođđut
Ii hal dat sáhte leahkit goit duohta
Aht´ sii čázivuimmiin dahket midjiide loahpa

Refr……..Heitet eret dál…………………………..

Elles har vi ikke funnet samiskspråklige sang- eller joiketekster som direkte viser til kampen om utbygginga. Men på 1970-tallet kom det en populær samisk sang som handla om ødelegging av naturen, bl.a. om kraftutbygging. Vi tar derfor denne med her.

Manne bilidit eatnamiid
Tekst og melodi: Veikko Holmberg.

Vázzen oahpes bálgá
vuovdi šuvadii
Lottit civke
ilus juoiggadin

Fáhkkestaga oidnen
vuovdi njáskon lei
muorat ledje njeidon
eana moivejun

Manne bilidit eatnamiid
eana min eadni addá eallima

Manne bilidit eatnamiid
dat mii lea duššan dat ii boađe šat

Vulgen oahpes johkii
guoli oakkastit
Galgen šlivget vuokka
johka goikan lei

Vulgen vázzit bajás
geahččat mii dat lea
Buođu ledje ceggen
joga goikadan

Luonddu olbmo dovddut
hávvádahttojit
mášinjienaid baluin guldalan

Eat sáhte borrat ruovddi
eat ge plastihka
boahtteáigái fertet biepmu dorvvastit

/ Sangen blei spilt inn på plate av Ann Jorid Henriksen og Amund Johnskareng.

Komponisten Olaf Skarsbø (Bergen?) komponerte en egen marsj kalt "Altakameratene", som han tilegna motstandsarbeidet.

Dikt

Ingunn Utsi:
Nettenes natt og den dagløse dag

Den lange ensomme natten
urolig vandrende
uten visshet om noen rasteplass
Mørket og kulden
gjorde de ensommes stillhet
med de spørrende blikkene
enda mer hjelpeløs
Skrittene fra bålplass til bålplass
menneskene,
den varme kaffen,
fellesskapet og ensomheten.
Natten med minnene, med erindringen,
med historien.
Skrev vi historie med våre skritt i snøen.
Mange hadde vandret før oss,
hvileløse,
rådløse,
gjennomlevd sine liv
i netter som denne, sitt folks historie i netter som denne.
Snøfjonene som sakte
forsøkte
å skjule sporene,
tråkkene etter mennesker.
Hviskende stemmer
brølende hestekrefter.
Snøen som ble presset
mot våre rygger
som dannet
grensen.
Stille fallende snø.
Ett liv, flere liv var natten.
Morgenen med lyset
brakte
de svartkledde menn.
I et land med lover og beskyttelse
var vi ubeskyttet.
Vår lavvo,
mennesker i et landskap.
Uten varme satt ni mennesker.
I redselen
for
enda en gang
å
tape
holdt vi hverandres hender.
Vi så våre venner bli båret bort,
vi så vårt liv passere.
Så mange svartklede menn,
så mange svartklede menn
for å bære
ett
menneske.
Helikoptrene,
de harde stemmene,
de marsjerende føttene,
fornedrelsen
enda
en gang.

Systematisk gjorde de oss forsvarsløse
mot den kalde snoen,
rev ned vårt hjem, våre drømmer.
Ni mennesker i en ring
rundt et utsloknet bål.
Maten vår i boaššu.
Helikoptrene,
kommandoropene
hundene
og mennene på fjelltoppene.
I stillheten
var ordene fra radioreporterne
minutt for minutt
som et ekko
fra en annen tid.
Hærtatt,
sorte alvorlige menn
dannet ringene tredobbelt
rundt ni frysende mennesker.

Var de aldri redde,
de som beordret
de som kaldt nektet oss vår rett
til å tro,
mene,
være?
Kjente de aldri tvilen?

Brutalt å knuse
menneskets evige lengsel
etter likhet, etter jevnbyrdighet,
menneskets rett til menneskelighet,
menneskets rett til
å bevare verdier
Siden ventingen,
ventingen

å

lov
til
noe

enkelt
som
å
snakke
sitt
eget
språk.

Diktet blei publisert i tidsskriftet Kvinner hjemme og ute nr. 3/4 1984.

Magnar Mikkelsen har skrevet ei rekke dikt med tilknytning til Alta-kampen. Her er det vi har funnet, vi er ikke sikre på om vi har fått med alt.

Verden ska snu

Et dikt fra Stilla om noen skiferheller, tre ord og et utropstegn

Verden ska høre oss!
Verden ska se oss!

Vi sitt her vi sitt
På ei stripe av leire, grus og stein
På en vei kjørt som et spyd inn
Inn i vår myke, grønnende verden
Av småtrær, lyngmark og mose

Det skråner østlig opp i-mot Reaipovárri,
Blinkanes elva inn-mot syd framfor Gámasvárri
Fuglepipper strødd opp i sol
Vaktsomme, trillrunder museøya bak gras-strå
Så enkelt, så stille, så fredfullt

Hit kommer verden vagganes på runde gummiluffa
Med rasanes blå snøft ruse en dumpar imot oss
Å klumpate dyr som brumle

I fjellet om julimorran i vår tid!
Mens vi sitt kor vi sitt
Verden skal snu

Solas veldige diskos
Slynge sæ rundt og rundt
Brenn daga og netter sammen
Svir åtte uke i hop til ett svetteglinsanes soldøgn

Vi bynn å bær i-hop skiferstøkka
Stable dem oppå kverandre
Sette dem inntil kverandre, forsiktig
Nånting å verge sæ bakom
Her kor strake vegen mot Čávžu stanse

Vi legg stein på stein
Det fjerne, bekymra sorl
Fra Ansvarlig politisk hold
Stilne

Du skal ikke mure skifer på skifer
Du skal ikke bygge barrikade
I Norge i solskinn i juni måned

De aldrende parlamentariske menn
Hoster forlegent med hand for munn
Bukke kverandre inn på toalettet, grip såpestøkka
De kaste ikke den første stein

Vi sitt kor vi sitt
Plutelig bykse en ukjent imot oss
Svart som et lik
Røske vekk skiferhelle
đHiv dem ned skrenten mot elva
Forsvinn, uten navn og adresse
Å ukjente menn som danse med skiferstøkka
På andres kommando
I vår tid

Vi bar steinflakan opp igjen
Murte på nytt en skrøpelig mur
Den sto der

Kom en malingsboks
Kom en pensel
Skreives med forholsvis små bokstava
På oppreiste skiferbita
På tre stokka skifer: La elva leve
Ordan sto der

Inntil, brått, utav ingenting
Virvla kroppa. arma og bein
Navnlause

Greip etter ordan
Løfta dem opp
Treiv dem i bakken
Slo dem i knas

Der låg dem
Små bokstava
2 støkka a, 3 støkka e,
3 støkka l, 2 støkka v

Vi plukka opp skifersmulan
Fikla i hop mosaikken
Stava oss fram
Øa elva leve

Men under tråkket av føtter
De solsteikte døgnan igjønna
Sleites budskapet ner
Bokstava blei borte
Ord bleikna i regn og vind
Steinflisa glei ner-i leira

Sakte, sakte blei en tanke til
Glei en små-plan fram, utav elva
Utav blåbærlynget, bjørkeløvet og solskimret
Blei fleres ene tanke til
Flittige kroppa, fota og arma
Ivrige va vi bæranes på større skiferhelle

Røyste steinan brattare opp
Med stoltare ansikt mot verden

Ei varsom, lita hand
Med en breiare penel enn før
Med en friskare farge enn før
Malte større bokstava
Steilare skrift

Og på den siste steinen,
Ja på en fjerde stein
Bryskt reist på høykant mot verden
Kom et modig Utropstegn!

Netten blei mørkar
Dagan kortar
Sola seig
Nattfrosten kraup langsmed marka
Tynn-isen singla der fotan trødde
Men bålet lyste døgnet til ende
På plastlavvoplassen

Mikkel og Nils og Ingar
Va plutselig vekk
Va dem, Eira, Somby og Boine
Med kamerata reiste dem en lavvo
Attmed breiare hus
Inntil høyare trær
Men under lavare himmel enn vår

Vi tok øksa til skogen
Drog ihop lange og strake bjørke
Føyd-i-hop bindingsverk for et smekkert hus
Kledde det med glassklar plast
Dagsly fylte huset
Natta sto fra golv til tak
Vi eide tre ord på skifer
Og et utropstegn

Å! Fattigslige, skjøre
Gjennomsiktige byggverk vi reiser
Til fjells i vår tid!

Vaktposten meldte med radiostemme:

Nå kan vi se at
Under de grå skyan
Over de taggate fjellan vestpå
Går det inn for landing
En Herkules transportmaskin
Militær, kamuflasjemalt
Det står to bokstava på halen:
UN Vi veit ikke ka om e inn-i flyet
Vi vet ikke om det e
Tåregass, piggtråd, soldata

Å! Hemmelige transporta som Herkules flyg
Til Alta Flyplass i vår tid!

Vi teita lenkan til
Knepte låsan fast
Til stål og betong

Vår himmel va stjerna
Vår jord va sne

Vi gikk mot en vinter
Med månen til lampe
På en klode av frost

Så va det over
Så va det aldeles brått forbi
Den siste kaffekjelen kokt
Den siste suppeskeia svelgt
Reinskinnet rulla i hop
Sekstenmannsteltan tatt ned
Ovnan kjørt bort
Kniven i slira, koppen i beltet
Huset av plat og bjørk
Demontert, fort gjort

Å! Plutselige oppbrudd
Vi gjør i vår tid!

Etter oss i snøen
Museskritt og harespor
I luften rype-kakling og reve-gaul
Vi etterlot oss vemod og stor stillhet

Da kom verden tilbake
Svøpt i mørke og onde drømma

Kom stålbeltedyret klapranes
Vår tids tyrannosaurus nærme sæ
Tre ord på skifer og et utropstegn

Å metalliske dyr av ferrum, krom og vanadium
Som under enorme nordlysmaleri
Svinge stålkjevan sine
Midnattes tid i oktober
Når månen e svart

Å beiske oppdrag gravemaskina utføre
I vår tid

Men håndflatan våres e varme
Isen bråne i sola om våren
Gjørma blir vaska av elveflommen
Alt kommer igjen for dagVaromt malte ord på stein
Skal tines, vaskes og graves
Av mudder, leire og grus

Fjellet skal leve
Skogen skal synge og elva danse
Laksen sveve og ørreten bykse
Gulløv skal storme fra skog kver høst

Lina skal settes på Tromsøflaket
garnlenka drages på Haltenbanken
Settepoteter balles i mold oppi Innerdalen
Fuglan dukke i saltfrisk sjø nordom Fugløy

I alle dala med liv
I blinkanes elvestrømma
Skal vi barfota trø over stein
Skal vi leite fram
Tre ord og et utropstegn
Kviskre dem skal vi
Fra kver-ei grein
Rope dem fra ka som helst plass.

Måsan skal skrik dem mot fiskeknuten
De skal stige mot fuglekvitret
I sangen fra delfin og storkval
På di og mi leppe
I naboens tanke og småbarnans drømma

Sakl de være til stede
Tre ord på skifer
Og et utropstegn

Seile med myrull til havs
Følge laksen til årlige vandring

Iltre og arrige ord
Som hissige skrik og raske vingestikk
Fra eo rødmebba termes krappe dykk
For reir og unger

Langveis skal de reise
Som ei rønebba ternes
Flygeferd ei halvklodes lengd
Vår og høst
Fra pol til pol
Overalt kor vi bor og har liv
Bær vi dem i oss
Skriv dem på stein
Tusen nullpunkt
Tusen håp

Trykt som siste kapittel i boka Elva skal leve, Cappelen 1980, Også trykt i boka Finnmark – Min historie, Kolofon 2019, der med tittelen Tusen nullpunkt.

Prognose

Mangt et flagrende snøvære har vi sett
av papir; myldrende kvite flak med
tabeller, planer, tall og beregninger om
kraftøkning, kraftforbruk, kraft-
potensiale og kraftprognoser –
men i virvelværet av papir
mangler ett ark
mangler en prognose:
Prognosen over din energi
og min.
Ikke tallet i små beskjedne watt
for kroppens daglige varmeproduksjon
men den samla kraft i vår felles handling,
tanke, viten, kunnskap og vilje.

Iešjávri er et mektig magasin,
Virdnejávri, Latnatjávri og Joatkkajávrrit og
med sine uopphørlig droplende tilsig
hvert evige titusendels sekund

Men ditt indre rommer og magasin
dypere, breiere og videre enn
noe vann på noen jordisk vidde
Din indre, botnlause sjø har og
et stundeslaust, piplende tilsig
Time for time økes ditt reservoar
ev det enkle element:
livserfaring. Livsfylden stiger i deg
når graset grønnes,
fuglene letter,
synnavind tørker høyet på hesjene
og skrikende måkeflokker
på sjøen
varsler
hvor fiskestøa stimer.

Du varmes av faste håndtrykk
når venner møtes,
av setningsbrokker fra nyttige bøker
linne ord fra dem du har kjær,
av drøfting om felles sak
iblant kamerater og
av den smertelig fjernt-nære drøm
om hvordan menneskelivet
skulle ha vært for alle.
Alt siger ustanselig inn
og øker ditt kraftmagasin
av innsikt om – verden, ja, verden!

Din indre sjø av livsmot og
mitt indre spannfull av fantasi og vilje
kan holdes i reserve.
Vi trenger ikke sløse
med vår menneskekraft.

Vi kan bygge en felles demning
ikke av stein, sand, sement og vann
men av felles interesser, mål,
besluttsomhet og tålmod

Spør du nå meg om dette
er noe til kraftpotensiale,
så svarer jeg:
Vår innerste bredde, dybde og vidde
kan ikke fanges på flatt papir
av tabeller, tall og grafiske kurver
men vi veit
at ved et kvilested på vandringsveien
plukker du never så varmen kan fatne
mens jeg berer fanger med tørrved
til bålet.
Tredjemann henter vann,
passer kaffen
og skjærer opp skiver av brød.

Under turen mot ukjent fjell
har jeg et kart
og du et kompass.

Og i dagene ellers
skal noen drive med sau
mens andre passer rein,
to hundre fanger laks
og tusen fisker torsk.
Noen skal kløyve skifer
og jeg skal føye i hop ord.
Ett tusen leser bøker
og ti tusen trenger kunnskap.
Du skal sage stauren
og jeg kan hogge den spiss
men sammen gjør vi hesja
så høyet kan tørke
før vinteren slår til

Og var vi bare to
og ikke noen flere
så veit jeg om naboen
at han har en slipestein
– og jeg har en kniv.

Ja, mye har de tenkt på
som styrer og steller
og vil bygge ut vann
men noe har de glemt:
å beregne vårt tålmod,
å kalkulere vår kunnskap
å analysere vår vilje.
De mangler noen loddskudd
mot botnene i oss.
Med kikkert og målestav
har de ikke nivellert
vårt indre landskap.

De makter ikke bygge
et skikkelig damverk
som kan stjele vår varme
til sine prosjekt.

For ett har de glemt
de som styrer og steller
å stille prognosen
for folkets kraft.

Prolog til Folkeaksjonens folkemøte i Alta 16.08.1979. Trykt i boka Finnmark – Min historie, Kolofon 2019

Men historiens dom ...

August er på hell allerede og nettene svarte
Sol står i gyllen flom mot jord og sand
Utafor rettslokalet i Alta vannets strømmende ferd
Klubba smeller fra dommerens høye sete
Navn av folket stilles for rette
Nilsen, Bongo og Josefsen: Vi er ikke skyldige
De første tre fra Stillas dager

Den fjerde av dem er ikke der
En venn av dem, kamerat og arbeidsfelle
Har allerede i hundreogatten dager
Vært stedt for en annen rett
Hvor det ham fares vel
Ham forberedes historiens dom

Dommeren feller etter øyeblikkets jus
Med fingre pryda av maktas signet
Det er tidas herre som skriver lovene
Innsetter dommeren og forvalter retten
Liksom de tusener ørsmå vannsikl langs fjell og dal
Og ender i hav
Summeres på dommerens bord
I lovens bok
Samtidas makt

Når dommeren vaier for og imot er loddene små
Vekta ikke hans, ikke vår
Når dommeren krasler med penn ihop ord
For dommens slutning og dommens grunner
Og Stillas tre første formanes:
Reis dere opp, dommen forkynnes!
Høres den mektige flod bakom paragrafenes strøm:
Makt-syndikatenes for øyeblikket gjeldende lov

Den fjerde av Stillas første har allerede
Lenge stått i et annet rettslokale
Alle er vi hjemfallen dit
Dagene, ukene og århundrene skal sakte rive oss med
I dag og i går og i morgen, en etter en
Skrives vi inn i historiens domsbok
Der så den fjerde fra Stilla sitt ark blir snudd
Lenker er nødvendige
Når øyeblikkets makt-strøm tar form
Av skade-truende høstflom
Plutselig må skifer-barrikader stables
En flammende sol-sommer
I en norsk dal

Vær åpne og rettframme, dere som rammes
Av den gjeldende makt, og sterke
Øyeblikkets durende foss av jus og politikk
Skal ikke rive dere med og skylle dere en annen vei
Enn den historien mektig strømmer

Publisert i Nordnorsk Magasin, 2-1980

Synnøve Jørgensen:
La Elva leve

Alta-elva er for oss nyttig og vakker
for den vi i ærbødighet Vår Herre takker.
Den kommer fra viddenes klare vanne
og renner gjennom samenes lande.
Den renner gjennom stprslått natur
fra frodig flate til stupbratt ur.
Den gir Alta-dalen stor frodighet
og levelige kår – noe som alle vet.
Her har det bodd folk i alle år
Husk Komsa-kulturen med steinalder-kår.
Og lenge har samer, finner og nordmenn
levd her ov virket – som venn
i skog og mark med sterke neve.
Det var nødvendig å "la Elva leve".

Så ble det krig og vår dal fikk lide.
De raserte skogen på egge side.
Men så kom freden, da ble det straks
mer liv ved elva – med fisk av laks.
Og siden da, ja i all slags vær
har dalen og elva vært oss alle kjær.
Og mange uforglemmelige stunder
har vi hatt ved elva – ja som et under.
Og særlig når det er sankthansfest,
er ung og gammel selvskreven gjest.
Når laksen spretter og sola skinner
og kaffen koker – alt gode minner
fra elvekanden. Mitt hjerte beve
det er naturlig "la Elva leve".

Men så kom ryktet om el-kraftverk.
Nå må vi våkne og være sterk.
En 120 meters betongdemning
skal trosse naturen uten hemning.
En dom fra Storting og NVE.
Vi kan da ikke la dette skje.
Og folk i Alta ble veldig redde,
de forstod lite av alt som skjedde.
Men så sa folket et tydlig nei
med denne planen kjem de ingen vei
for denne dalen og elva er vår,
og her skal det ikke få bli noen sår.
Vi vil den verne og for den streve
så den kan renne fritt, "La Elva leve"

Så gikk det slik som vi alle vet,
og det ble protestert og sivil ulydighet.
Og politiet rykket storlig frem
en tid som ikke beskrives kan.
Av fortvilelse mitt blikk vil sløre
vi vet ei hva de nå vil gjøre.
Så skred politiet myndig frem
og leste opp i lovens navn,
Forsvinn, for det er vi som vet beskjed,
at elva den skal demmes ned.
Så satt vi der, passiv – i ro
og alle hadde håp og tro.
Vi ba vår bønn og røsten varsomt hevet:
I sterke kalde menn, "La Elva leve".

Og navnet Elveredder har vi fått.
Vi vernet elva. Nå er de gått.
Foruten våpen og med åpen hand
Vi halte seieren vel i land.
Ennå renner elva som den alltid gjorde,
men store menn har ei sagt siste ordet.
Men vi som bor i dalen og elsker den,
vil ikke at det skal skje igjen
at de skal true vår dal, vår elv.
Å hjelpe oss Du, Vår Herre selv.
Vi vil at barna på elvas bredder
skal leke der det satt Elveredder.
Og laksen sprette i Nedre Sierra,
og ung og gammel skal ha den gleden
å høre elvesus og kjenne freden
som finnes ved elva en sommerkveld
hvor mygga surrer og sol på hell
Og alle kulpene vi er glade i
hvor vi kan fiske eller også bade i,
Væhæniva, Gønges og Sierra er vakre steder
der furu, bjørk og bregne gir de største gleder.
I Bollo, Sorrisniva og Stengelsen
der kan vi møtes venn med venn.
Ja hele Altadalen fra fjell til fjære,
som Gud har skapt den, sånn skal den være.
Er det da rart at vi det vil kreve
for våres fremtid: "La Elva leve".

Trond M.: Liv

Liv er sannhet
makt ikke rett
men makt bestemmer
når livet er trett

Ei elv skal dreneres
legges i rør
hvem kan vel leve
når elvene dør

Hven kan vel streve
mot der kulpene lå
hvem kan vel sveve
over fossene små

Om vannet som sildret
ikke er vann
men kraft til ei ledning
kraft for en mann

Men mann, når du tenker
på verden så stor
mann, når du lengter
fra ditt kontor

Ser du da dalen
ei elv så skjønn
ser du da skogen
som står der grønn

Ser du din verden
din moder jord
i flammende kraft
fra lyset i Nord

Nei, du ser prognoser
fra NVE
om energinød
i Nord-Norge

Så stakkars mann
din makt er stor
ei hører du ropet
fra livets kor

At makt bestemmer
når livet er trett
men liv er sannhet
makt ikke rett.

Helge R.:
Stilla

De kuttet våre lenker
de rev ned våre telt
Storsamfunnets styrke
stod seirende som helt

De kom med paragrafer
med bandvogn og med hund
De fjernet Jørgen Sara
fra hans egen grunn

De hører hva vi sier
i huset hvor vi bor
i telefonsamtaler
Slik ser vår storebror

De blander seg med våre
ulv i fåreklær
vil splitte reinsdyrflokken
og skape mistro der

Men vi er fortsatt lenket
i kamp for denne sak
Vidda er vår teltplass
med himmelen som tak

Vilje er vår rustning
rettferdighet vårt skjold
Slik går vi fram i striden
for fred med ikke-vold

Signe Strandstien, Bodø:
Alta

Ja, vi vil la elva leve
viljesterk og blank.
Fugl og fisk og folk til glede
frisk og fri og frank.

Her finner vi våre aner
Tusenvis av år
Her løfter vi våre faner
Her så tett vi står

Ja vi vil la elva leve
viljesterk og blank.
Fugl og fisk og folk til glede
frisk og fri og frank.

Her fra is og snø vi maner
Håp mot sol og vår
Her vi løfter våre faner
For vår rett vi står.

Hans Sande:
Einskapens lenker
(Teksten er inspirert av Per Sivle sitt dikt: "Dei sto på Stiklestad fylka til strid"

I Stilla her står vi
fylka til strid
og aldri i verda
ber vi om grid.

Ikkje med våpen
men lenker vi klirrar
– om snøføyka suser
og frostpiler svirrar

Vi er ikkje heltar
men saman vi skal
stå fylka ved Stilla
mot urett og vald.

Vi er ikkje komne
til fest eller gaman,
– i einskapens lenker
er vi sveiste saman.

Elva skal leve
– og einskap gjør sterk.
Med tru på vår styrke
vi går til vårt verk.

Som fossenes brus
imot viddene stiger
von om ein vårdag
med sanning og siger!

Dette diktet blei resitert av teatergruppa "Kort Varsel". Her fra forestilling i Levanger, oktober 1979
(Foto: Levangeravisa)

Det blei også skrevet et annet dikt på samme mal, muligens av samme forfatter:

Vi sto på Stiklestad
fylka til strid
trønder mot trønder
i gamal tid

Dokk sett i Stilla
no vinterstid
lenka saman
i stille strid

Kong Olav for rundt
på blodig ferd
og kristna folk
med spjot og sverd

No svingar staten
sverd på ny
og buldrar fram
i morgongry

For framleis finst
det noko att
som Heilag Olav
itt har tatt

No gjeld det samar
og folkevett
no gjeld det reinsdyr
og beiterett

Knut Erik Strand:
Til Bjørg Larsson på Gargia fjellstue

Gargia, natta var kald
månen så ned
på en stille teltleir

Mange hadde forlatt deg
på ski over åsen
mot Stilla

Gargia, morgenen kom
og fortalte oss gode ting:
I Stilla
var veiaarbeidet stoppet

Gargia,
hevnen kom svartkledd
i grågrønne biler

Som berserk feide den med deg
møysommelig oppsatte telt
trengte seg inn i et hus
hvor folk hadde bodd lenge

Men der sto du
Bjørg

Slukøret trakk de svarte
seg ut
Veien bak dem var sperret
Av mennesker

25.01.1981

Ei rekke forfattere leste egne dikt i protestleiren og andre av Folkeaksjonens arrangementer, bl.a. Magnar Mikkelsen, Sissel Solbjørg Bjugn og Jan Erik Vold

Alta-kampen blei også teater - gjennom stykket Min duoddarat / Våre vidder av det samiske teateret Beaivváš.

Alta-kampen i bildekunsten

Den eldste kjente bildekunsten fra Alta, nemlig helleristningene i Jiepmaluokta, blei tatt i bruk som symboler på Folkeaksjonens merker. Det blei både mens kampen sto på og etterpå laga en del tegninger og billedkunst med tilknytning til kampen. Kjente kunstnere skildra utbygginga og kampen bl.a. Hans Normann Dahl, Arvid Sveen, Rolf Groven, Britta Marakatt-Labba

Flere aviser trykte karikaturer og tegneserier med motiv fra kampen, og disse gikk ofte ut over kjente sentrale politikere. Blant tegnerne som laga mye knytta til Alta-kampen var signaturene Bomann i Ny Tid og M i Klassekampen.

Her er et lite utvalg av de mange bildene som blei laga under og etter Alta-kampen:

Savu – Stilla
(Duodji: Thomas og Randi Marainen)

Dárogiella – Maktas språk
(Fotomontasje: Niillas A. Somby og Harry Johansen)

Denne fotomontasjen blei trykt opp som plakat, og solgt av bl.a. Naturvernforbundet. I magasinet Norsk natur 4-1980 blei den presentert slik:
"Samleplakaten «Darugiella» som betyr maktens språk, er laget av Nils A. Somby og Harry Johansen - begge samer fra Tanadistriktet. Plakaten er en fotomontasje i farger, inspirert av samenes sultestreik utenfor Stortinget i forbindelse med Altautbyggingen. Den uttrykker den følelse av avmakt samene føler overfor storsamfunnet, her symbolisert ved NVE og de norske flagg. Naturvernforbundet har et begrenset opplag av plakaten for videreslag. Format : 30 x 40 cm. Pris : kr. 30,-."
Det er vel litt seint å rette opp feil 40 år i ettertid, men tittelen på plakaten er først feil gjengitt, og deretter feil tolka. Tittelen som er del av plakaten (Klipt bort i Norsk Natur) er "Darugiella – maktens språk" altså "Norsk språk – maktens språk". Med feil oversetting forsvant altså innholdet i tittelen. Dermed blei dette en ufrivillig illustrasjon av hvordan det samiske blir misforstått i storsamfunnet, også blant samarbeidspartnere i norske miljøer.

Britta Marakatt-Labba viser sitt broderte verk "Garjját / Kråkene", som symboliserer politiaksjonene.
(Foto fra 2018)

I 2018 blei en del av bildekunsten samla og utstilt i Oslo av OCA – Office for Contemporary Art Norway. Programmet kan lastes ned her: På norsk, På samisk.

Samling av plakater og avisutklipp fra Altasaka. Fra utstillinga "Let the river flow", Oslo 2018.
(Foto: Svein Lund)

Scenebilde fra Beaivváš Sámi Teahters forestilling "Min duoddarat / Våre vidder". Fra utstillinga "Let the river flow", Oslo 2018.
(Foto: Svein Lund)

Skulptur av Aage Gaup. Fra utstillinga "Let the river flow", Oslo 2018.
(Foto: Svein Lund)

Alta-kampen på film

Mens kampen pågikk blei det spilt inn en spillefilm, omtalt som "Årets mest virkelighetsnære spillefilm". Filmen fikk navnet "La elva leve" og blant skuespillerne var flere kjente aktivister, blant dem Nils Utsi, Tore Bongo, Ravdna Anti, Mikkel Eira, Håkon Henriksen og Ulrik Wisløff. Regi og manus var ved Bredo Greve og Nils Utsi. Det blei en blanding av spillefilm og dokumentar, da det er med opptak av aksjoner og intervju med aktører på begge sider i kampen. I filmen er det musikalske innslag av bl.a. Atle Hansen og Vestlandsgjengen, Stord visegruppe, Visegruppa Nordaførr, Hans Rotmo og Heimevernslaget og Mathis Hætta.
Musikken fra filmen var med på LP og kasett med samme navn, utgitt av plateselskapet MAI.

Alta-konflikten var også sentral i dokumentasjonsfilmen Slik tar de Sameland / Mo Sámi váldet, som kom i 1983. Denne blei seinere utgitt på DVD i 2010.