Inga Juuso joiker under Stillamarsjen 1980.
(Foto: Svein Lund)

Guovdageainnu meahceguovddáš / natursenter

Guovdageaidnu-Alta-vassdraget og Alta-utbygginga – Kulturen i Alta-kampen

Magnar Mikkelsen leser egne dikt i Máze ved avslutningen av Stillamarsjen 1980.
(Foto: Lars M. Hjorthol)

Kulturen i Alta-kampen og Alta-kampen i kulturen

HER KAN DU LESE OM:
Sanger og joiker
Dikt
Bildekunst
Film

Plakat for festival i Alta

I Folkeaksjonen og andre aktiviteter knytta til motstanden mot utbygginga blei det satsa stort på kultur, både i form av sang, dikt teater og bildekunst. Dette skjedde både i form av forestillinger og utstillinger av kunst som allerede var laga, og av at nye kulturytringer blei laga med utgangspunkt i saka. Både under og etter kampen blei det skrevet dikt og annen skjønnlitteratur der kampen om elva er motiv. Folkeaksjonen ga ut et hefte med sanger og dikt, kalt "I ord og toner".

I tida 1978-82 blei det arrangert ei rekke konserter, både i Alta og andre steder, med samiske, norske og utenlandske artister, blant dem Nils Aslak Valkeapää, Mathis S. Hætta, Isak Samuel Heatta, Amund Johnskareng, Ann Jorid Henriksen, Jack Berntsen, Halvdan Sivertsen, fam. Nymo (Målselv), Lillebjørn Nilsen, Steinar Ofsdal, Lars Klevstrand, Hans Rotmo, Buffy Sainte Marie, Julie Felix, Michael Wiehe, Tore Bongo, Inga Juuso. I 1981 blei en del av konsertopptaka gitt ut på Live-LP med tittelen "La elva leve!".

Dette er langt fra noen fullstendig oversikt, men et utvalg av de kulturaktivitetene som blei utvikla under og i kjølvannet av Alta-kampen.

Sanger og joiker

Den mest kjente sangen knytta direkte til Altakampen var Sámiid Eatnan, sunget/joiket av Sverre Kjellsberg og Mathis S. Hætta i Melodi Grand Prix 1981. Opptak fra konserten i Grand Prix

Teksten var skrevet av Ragnar Olsen.

Sámiid Ædnan

Enkel tone, to små ord: Sámiid Ædnan, samisk jord
Kom som vindpust ifra nord, ifra nord, Sámiid Ædnan

Kan et krav få mjukar form: Sámiid Ædnan, Sameland
Vokste sæ fra bris tel storm, bris tel storm, Sámiid Ædnan

Framførr tinget der dem satt, Sámiid Ædnan, Sámiid Ædnan
Hørtes joiken dag og natt, Sámiid Ædnan

Framførr tinget der dem satt, oj...
Hørtes joiken dag og natt, Sámiid Ædnan

Joik har større kraft enn krutt, Sámiid Ædnan
Førr en joik tar aldri slutt, oh... Sámiid Ædnan

Førr en joik tar aldri slutt, Sámiid Ædnan

Motiver fra Altakampen blei brukt i verk av samiske musikere, som Sápmi Lottážan av Nils Aslak Valkeapää og Ingor Ante Áilo Gaup.

Det blei laga flere sanger spesielt til aksjonen. Her følger noen av tekstene.

Detsika-visa
Tekst: Ragnar Olsen, Idar Lind, Brynjar Tollefsen. Melodi: Atle Hansen

Æ e ingen desperado, og slettes ingen helt
Det hende kanskje at æ e litt spydig
I sommer for æ nordover og ligg no her i telt
før æ har lyst å være litt ulydig
mot politi, bulldosera, ordførar og mygg
Og kraftkaran i NVE skal ikkje være trygg
Æ campa nemlig ikkje heilt i villa
Æ ligg her med de andre oppi Stilla.
Refr: Det dreie sæ om kampen mot at vann blir lagt i rør
og førr at elva skal bli godt forvalta
Av folk i Kautokeino og i Alta

Og ganske mange andre har funne veien hit
fra Honningsvåg og Stord og Moss og Ure
Dem tenke vel omtrent som så at landet bit før bit
blir ødlagt vesst vi bare lar det skure
Det spøke stygt førr Saltfjellet og Skibotn e dømt
Og Altevann ser jævlig ut når demninga er tømt.
Så leiren vår e ikkje lagt i villa
Vi ligg her førr å kjempe opp i Stilla.

No e det saktens noen som vil hevde at vi e
i Detsika av rein og skjær rutine
at vi som ligg her ønske bråk, men den som påstår det
vil bare skremme folk i fra å bli med.
Det landet dem vil demme ned er ikkje bare stein
Her har i mange tusen år vært folk og laks og rein
Og vi har ikkje campa heilt i villa
Dem ba om hjelp til stormen oppi Stilla.

Energireinlender
Tekst: Nils Utsi, Melodi: Sverre Kjelsberg

Når det er krise i den internasjonale industri
ser dem sæ om etter forme førr bellig engergi
da syns dem arbeidsfolkets kraft
ligg så alt for høgt i pris,
og skaffe sæ den kraft dem treng på anna vis.

Førr julan dem rulle og pengan dem klirre
regnet det regne og legges i rør
profitten tar sitt selv om fjellan dem dirre
selv om endel av oss sjøl dør.

Så kasta dem sitt blikk på Finnmarksvidda, dyre de
der lå ei bygd i veien, Masi, den sku demmes ned
Men folk sa nei til denslags hodelause direktiv
da dro dem opp av lomma et retrettalternativ.

Vi bygger ut forsiktig, viser stor moderasjon
En demning, hundre meter høy, i fjell en kraftstasjon
Så lar vi vidda ligge nå vi vet jo mellom oss:
Ved neste korsveg gjør vi viddas vann om til en foss.

Men ved Virdnejávris bredd der møtes Altakvæn og finn
Og norske menn og kvinner med en vilje i sitt sinn
og slåss imot det tyveri som staten nå begår
slår ring til vern om land og vann og samens levekår.

For selv om – julan dem rulle og pengan dem klirre
regnet skal regne og nære et frø
og vi ska'kje sitte der lamslådd og stirre
på at endel av oss sjøl ska dø.

Einskapens lenker

Mel. "Dei sto på Stiklestad fylka til strid"

I Stilla her står vi
fylka til strid
og aldri i verda
ber vi om grid.
Ikkje med våpen
men lenker vi klirrar
– om snøføyka suser
og frostpiler svirrar

Vi er ikkje heltar
men saman vi skal
stå fylka ved Stilla
mot urett og vald.
Vi er ikkje komne
til fest eller gaman,
– i einskapens lenker
er vi sveiste saman.

Elva skal leve
– og einskap gjør sterk.
Med tru på vår styrke vi går til vårt verk.
Som fossenes brus
imot viddene stiger
von om ein vårdag
med sanning og siger!

[Som forfattar er oppgitt Hergild. Vi veit ikkje etternamnet, om nokon som les dette veit det, vil vi gjerne legge det inn her.]

Etter den første sultestreiken i 1979 skreiv Tore Hansen i Hammerfest en sang som blei spilt inn av Unit Five på plata Ængel med skit på vingan,1980. Hør på Youtube

Han Mikkel

Vi fikk en ny gutt i klassen, og vi så ka han va
Fra han satt'sæ ned på plassen, 'bynte vi å si fra
Vi så at han var same, men vi kalte ham fjellfinn
For norske gutta og små dame, regna lappan som svinn

Har dåkker mange reina, og bor dåkker i telt?
Eller bor dåkker i gamme, e det sant at dåkker svelt?
Kor har du gjort utav komagan, fortell oss no ka du har lært
Og så va vi i gang han vakke skitvatten verd

Men da dagsrevyen viste han med telt,
I sultestreik va han plutselig blitt kjendis,
Og no va han ål reit!

Refr:
Æ kjenne han Mikkel, han e kjempegrei kar
Æ gikk ilag med han på skolen se på bilde som æ har
Han står nærmest lærerinna han med svart og stritt hår
Vi va bestevenna, æ og han i mange mange massevis av år

Men på bildet kan du se det, hvis du granske det litt mer
En fortvila vettskremt unge som prøve på å le
Og rundt om kring står smågrisan, som han må leve med
Med de englefine glisan, blir vi fotografert

Refr:

Joiken til bygda Máze finnes i flere versjoner, og i alle fall en av disse har med planene om å legge bygda under vann.

Máze

Čáppá Máze
Golle Máze
Čázi vuollái áigo bidjat
Máze girku
Máze skuvla

Forskjellige utgaver av joiken er spilla inn av bl.a. Marit Hætta Øverli, Sofia Jannok, Mari Boine og Lui Sola og Ella Marie Hætta Isaksen .
Den blir nå presentert som "trad." og vi har ikke funnet ut hvem som opprinnelig har laga den.

Thomas Marainen skreiv en sang mot Alta-utbygginga og generelt mot vannkraftutbygging i samiske områder:

Heitet johkadulvadeamiid

Heitet eret dál min jogaid dulvadeamis
Ehpet go dii leat billistan juo nuogis
Dal mii gal fertet čevget din vuosta
Ja soames ládje galgat bissehit din bargguid.

Ruhta ja buorre dilli dat lea sin oaidnu
Daid stuoradikki reanggaide vuosttaš
Muhto guovllu olbmot maid dat šaddet gierdat
Das dat eai oro berošteame maiddege
Manin dat álo nu galgá gártat
Aht´ min vuoigatvuodaid eai goasge váldde duohtan

Dál mis leat bearemoadde joga viel báhcán
Main luossa beassá ráfis ain vuodjat
Ja dain johkagáttiin ásset ollu olbmot
Geat eai hálit guođđit šaddanbáiggid goasge
Ehpet go dan viel sáhte ipmirdit
Go dii joatkibehtet ain dákkár fastes bargguid

Sápmelaš dovdá iežas measta juo duššin
Go hearrát čullet beare su vuostá
Ja dál son lea gullan ságaid guhkkin máddin
mat muitalit ahte joga áigot buođđut
Ii hal dat sáhte leahkit goit duohta
Aht´ sii čázivuimmiin dahket midjiide loahpa

Refr……..Heitet eret dál…………………………..

Elles har vi ikke funnet samiskspråklige sang- eller joiketekster som direkte viser til kampen om utbygginga. Men på 1970-tallet kom det en populær samisk sang som handla om ødelegging av naturen, bl.a. om kraftutbygging. Vi tar derfor denne med her. Den er skrevet av Veikko Holmberg, og blei spilt inn på plate av Ann Jorid Henriksen og Amund Johnskareng. Hør på YouTube.

Manne bilidit eatnamiid

Vázzen oahpes bálgá
vuovdi šuvadii
Lottit civke
ilus juoiggadin

Fáhkkestaga oidnen
vuovdi njáskon lei
muorat ledje njeidon
eana moivejun

Manne bilidit eatnamiid
eana min eadni addá eallima

Manne bilidit eatnamiid
dat mii lea duššan dat ii boađe šat

Vulgen oahpes johkii
guoli oakkastit
Galgen šlivget vuokka
johka goikan lei

Vulgen vázzit bajás
geahččat mii dat lea
Buođu ledje ceggen
joga goikadan

Luonddu olbmo dovddut
hávvádahttojit
mášinjienaid baluin guldalan

Eat sáhte borrat ruovddi
eat ge plastihka
boahtteáigái fertet biepmu dorvvastit

Komponisten Olaf Skarsbø (Bergen?) komponerte en egen marsj kalt "Altakameratene", som han tilegna motstandsarbeidet.

Dikt

Ingunn Utsi:
Nettenes natt og den dagløse dag

Den lange ensomme natten
urolig vandrende
uten visshet om noen rasteplass
Mørket og kulden
gjorde de ensommes stillhet
med de spørrende blikkene
enda mer hjelpeløs
Skrittene fra bålplass til bålplass
menneskene,
den varme kaffen,
fellesskapet og ensomheten.
Natten med minnene, med erindringen,
med historien.
Skrev vi historie med våre skritt i snøen.
Mange hadde vandret før oss,
hvileløse,
rådløse,
gjennomlevd sine liv
i netter som denne, sitt folks historie i netter som denne.
Snøfjonene som sakte
forsøkte
å skjule sporene,
tråkkene etter mennesker.
Hviskende stemmer
brølende hestekrefter.
Snøen som ble presset
mot våre rygger
som dannet
grensen.
Stille fallende snø.
Ett liv, flere liv var natten.
Morgenen med lyset
brakte
de svartkledde menn.
I et land med lover og beskyttelse
var vi ubeskyttet.
Vår lavvo,
mennesker i et landskap.
Uten varme satt ni mennesker.
I redselen
for
enda en gang
å
tape
holdt vi hverandres hender.
Vi så våre venner bli båret bort,
vi så vårt liv passere.
Så mange svartklede menn,
så mange svartklede menn
for å bære
ett
menneske.
Helikoptrene,
de harde stemmene,
de marsjerende føttene,
fornedrelsen
enda
en gang.

Systematisk gjorde de oss forsvarsløse
mot den kalde snoen,
rev ned vårt hjem, våre drømmer.
Ni mennesker i en ring
rundt et utsloknet bål.
Maten vår i boaššu.
Helikoptrene,
kommandoropene
hundene
og mennene på fjelltoppene.
I stillheten
var ordene fra radioreporterne
minutt for minutt
som et ekko
fra en annen tid.
Hærtatt,
sorte alvorlige menn
dannet ringene tredobbelt
rundt ni frysende mennesker.

Var de aldri redde,
de som beordret
de som kaldt nektet oss vår rett
til å tro,
mene,
være?
Kjente de aldri tvilen?

Brutalt å knuse
menneskets evige lengsel
etter likhet, etter jevnbyrdighet,
menneskets rett til menneskelighet,
menneskets rett til
å bevare verdier
Siden ventingen,
ventingen

å

lov
til
noe

enkelt
som
å
snakke
sitt
eget
språk.

Diktet blei publisert i tidsskriftet "Kvinner hjemme og ute" nr. 3/4 1984.

Magnar Mikkelsen har skrevet ei rekke dikt med tilknytning til Alta-kampen. Her er et lite utvalg

Verden ska snu

Et dikt fra Stilla om noen skiferheller, tre ord og et utropstegn

Verden ska høre oss!
Verden ska se oss!

Vi sitt her vi sitt
På ei stripe av leire, grus og stein
På en vei kjørt som et spyd inn
Inn i vår myke, grønnende verden
Av småtrær, lyngmark og mose

Det skråner østlig opp i-mot Reaipovárri,
Blinkanes elva inn-mot syd framfor Gámasvárri
Fuglepipper strødd opp i sol
Vaktsomme, trillrunder museøya bak gras-strå
Så enkelt, så stille, så fredfullt

Hit kommer verden vagganes på runde gummiluffa
Med rasanes blå snøft ruse en dumpar imot oss
Å klumpate dyr som brumle

I fjellet om julimorran i vår tid!
Mens vi sitt kor vi sitt
Verden skal snu

Solas veldige diskos
Slynge sæ rundt og rundt
Brenn daga og netter sammen
Svir åtte uke i hop til ett svetteglinsanes soldøgn

Vi bynn å bær i-hop skiferstøkka
Stable dem oppå kverandre
Sette dem inntil kverandre, forsiktig
Nånting å verge sæ bakom
Her kor strake vegen mot Čávžu stanse

Vi legg stein på stein
Det fjerne, bekymra sorl
Fra Ansvarlig politisk hold
Stilne

Du skal ikke mure skifer på skifer
Du skal ikke bygge barrikade
I Norge i solskinn i juni måned

De aldrende parlamentariske menn
Hoster forlegent med hand for munn
Bukke kverandre inn på toalettet, grip såpestøkka
De kaste ikke den første stein

Vi sitt kor vi sitt
Plutelig bykse en ukjent imot oss
Svart som et lik
Røske vekk skiferhelle
đHiv dem ned skrenten mot elva
Forsvinn, uten navn og adresse
Å ukjente menn som danse med skiferstøkka
På andres kommando
I vår tid

Vi bar steinflakan opp igjen
Murte på nytt en skrøpelig mur
Den sto der

Kom en malingsboks
Kom en pensel
Skreives med forholsvis små bokstava
På oppreiste skiferbita
På tre stokka skifer: La elva leve
Ordan sto der

Inntil, brått, utav ingenting
Virvla kroppa. arma og bein
Navnlause

Greip etter ordan
Løfta dem opp
Treiv dem i bakken
Slo dem i knas

Der låg dem
Små bokstava
2 støkka a, 3 støkka e,
3 støkka l, 2 støkka v

Vi plukka opp skifersmulan
Fikla i hop mosaikken
Stava oss fram
Øa elva leve

Men under tråkket av føtter
De solsteikte døgnan igjønna
Sleites budskapet ner
Bokstava blei borte
Ord bleikna i regn og vind
Steinflisa glei ner-i leira

Sakte, sakte blei en tanke til
Glei en små-plan fram, utav elva
Utav blåbærlynget, bjørkeløvet og solskimret
Blei fleres ene tanke til
Flittige kroppa, fota og arma
Ivrige va vi bæranes på større skiferhelle

Røyste steinan brattare opp
Med stoltare ansikt mot verden

Ei varsom, lita hand
Med en breiare penel enn før
Med en friskare farge enn før
Malte større bokstava
Steilare skrift

Og på den siste steinen,
Ja på en fjerde stein
Bryskt reist på høykant mot verden
Kom et modig Utropstegn!

Netten blei mørkar
Dagan kortar
Sola seig
Nattfrosten kraup langsmed marka
Tynn-isen singla der fotan trødde
Men bålet lyste døgnet til ende
På plastlavvoplassen

Mikkel og Nils og Ingar
Va plutselig vekk
Va dem, Eira, Somby og Boine
Med kamerata reiste dem en lavvo
Attmed breiare hus
Inntil høyare trær
Men under lavare himmel enn vår

Vi tok øksa til skogen
Drog ihop lange og strake bjørke
Føyd-i-hop bindingsverk for et smekkert hus
Kledde det med glassklar plast
Dagsly fylte huset
Natta sto fra golv til tak
Vi eide tre ord på skifer
Og et utropstegn

Å! Fattigslige, skjøre
Gjennomsiktige byggverk vi reiser
Til fjells i vår tid!

Vaktposten meldte med radiostemme:

Nå kan vi se at
Under de grå skyan
Over de taggate fjellan vestpå
Går det inn for landing
En Herkules transportmaskin
Militær, kamuflasjemalt
Det står to bokstava på halen:
UN Vi veit ikke ka om e inn-i flyet
Vi vet ikke om det e
Tåregass, piggtråd, soldata

Å! Hemmelige transporta som Herkules flyg
Til Alta Flyplass i vår tid!

Vi teita lenkan til
Knepte låsan fast
Til stål og betong

Vår himmel va stjerna
Vår jord va sne

Vi gikk mot en vinter
Med månen til lampe
På en klode av frost

Så va det over
Så va det aldeles brått forbi
Den siste kaffekjelen kokt
Den siste suppeskeia svelgt
Reinskinnet rulla i hop
Sekstenmannsteltan tatt ned
Ovnan kjørt bort
Kniven i slira, koppen i beltet
Huset av plat og bjørk
Demontert, fort gjort

Å! Plutselige oppbrudd
Vi gjør i vår tid!

Etter oss i snøen
Museskritt og harespor
I luften rype-kakling og reve-gaul
Vi etterlot oss vemod og stor stillhet

Da kom verden tilbake
Svøpt i mørke og onde drømma

Kom stålbeltedyret klapranes
Vår tids tyrannosaurus nærme sæ
Tre ord på skifer og et utropstegn

Å metalliske dyr av ferrum, krom og vanadium
Som under enorme nordlysmaleri
Svinge stålkjevan sine
Midnattes tid i oktober
Når månen e svart

Å beiske oppdrag gravemaskina utføre
I vår tid

Men håndflatan våres e varme
Isen bråne i sola om våren
Gjørma blir vaska av elveflommen
Alt kommer igjen for dagVaromt malte ord på stein
Skal tines, vaskes og graves
Av mudder, leire og grus

Fjellet skal leve
Skogen skal synge og elva danse
Laksen sveve og ørreten bykse
Gulløv skal storme fra skog kver høst

Lina skal settes på Tromsøflaket
garnlenka drages på Haltenbanken
Settepoteter balles i mold oppi Innerdalen
Fuglan dukke i saltfrisk sjø nordom Fugløy

I alle dala med liv
I blinkanes elvestrømma
Skal vi barfota trø over stein
Skal vi leite fram
Tre ord og et utropstegn
Kviskre dem skal vi
Fra kver-ei grein
Rope dem fra ka som helst plass.

Måsan skal skrik dem mot fiskeknuten
De skal stige mot fuglekvitret
I sangen fra delfin og storkval
På di og mi leppe
I naboens tanke og småbarnans drømma

Sakl de være til stede
Tre ord på skifer
Og et utropstegn

Seile med myrull til havs
Følge laksen til årlige vandring

Iltre og arrige ord
Som hissige skrik og raske vingestikk
Fra eo rødmebba termes krappe dykk
For reir og unger

Langveis skal de reise
Som ei rønebba ternes
Flygeferd ei halvklodes lengd
Vår og høst
Fra pol til pol
Overalt kor vi bor og har liv
Bær vi dem i oss
Skriv dem på stein
Tusen nullpunkt
Tusen håp

Trykt som siste kapittel i boka Elva skal leve, Cappelen 1980, Også trykt i boka Finnmark – Min historie, Kolofon 2019, der med tittelen Tusen nullpunkt.

Prognose

Mangt et flagrende snøvære har vi sett
av papir; myldrende kvite flak med
tabeller, planer, tall og beregninger om
kraftøkning, kraftforbruk, kraft-
potensiale og kraftprognoser –
men i virvelværet av papir
mangler ett ark
mangler en prognose:
Prognosen over din energi
og min.
Ikke tallet i små beskjedne watt
for kroppens daglige varmeproduksjon
men den samla kraft i vår felles handling,
tanke, viten, kunnskap og vilje.

Iešjávri er et mektig magasin,
Virdnejávri, Latnatjávri og Joatkkajávrrit og
med sine uopphørlig droplende tilsig
hvert evige titusendels sekund

Men ditt indre rommer og magasin
dypere, breiere og videre enn
noe vann på noen jordisk vidde
Din indre, botnlause sjø har og
et stundeslaust, piplende tilsig
Time for time økes ditt reservoar
ev det enkle element:
livserfaring. Livsfylden stiger i deg
når graset grønnes,
fuglene letter,
synnavind tørker høyet på hesjene
og skrikende måkeflokker
på sjøen
varsler
hvor fiskestøa stimer.

Du varmes av faste håndtrykk
når venner møtes,
av setningsbrokker fra nyttige bøker
linne ord fra dem du har kjær,
av drøfting om felles sak
iblant kamerater og
av den smertelig fjernt-nære drøm
om hvordan menneskelivet
skulle ha vært for alle.
Alt siger ustanselig inn
og øker ditt kraftmagasin
av innsikt om – verden, ja, verden!

Din indre sjø av livsmot og
mitt indre spannfull av fantasi og vilje
kan holdes i reserve.
Vi trenger ikke sløse
med vår menneskekraft.

Vi kan bygge en felles demning
ikke av stein, sand, sement og vann
men av felles interesser, mål,
besluttsomhet og tålmod

Spør du nå meg om dette
er noe til kraftpotensiale,
så svarer jeg:
Vår innerste bredde, dybde og vidde
kan ikke fanges på flatt papir
av tabeller, tall og grafiske kurver
men vi veit
at ved et kvilested på vandringsveien
plukker du never så varmen kan fatne
mens jeg berer fanger med tørrved
til bålet.
Tredjemann henter vann,
passer kaffen
og skjærer opp skiver av brød.

Under turen mot ukjent fjell
har jeg et kart
og du et kompass.

Og i dagene ellers
skal noen drive med sau
mens andre passer rein,
to hundre fanger laks
og tusen fisker torsk.
Noen skal kløyve skifer
og jeg skal føye i hop ord.
Ett tusen leser bøker
og ti tusen trenger kunnskap.
Du skal sage stauren
og jeg kan hogge den spiss
men sammen gjør vi hesja
så høyet kan tørke
før vinteren slår til

Og var vi bare to
og ikke noen flere
så veit jeg om naboen
at han har en slipestein
– og jeg har en kniv.

Ja, mye har de tenkt på
som styrer og steller
og vil bygge ut vann
men noe har de glemt:
å beregne vårt tålmod,
å kalkulere vår kunnskap
å analysere vår vilje.
De mangler noen loddskudd
mot botnene i oss.
Med kikkert og målestav
har de ikke nivellert
vårt indre landskap.

De makter ikke bygge
et skikkelig damverk
som kan stjele vår varme
til sine prosjekt.

For ett har de glemt
de som styrer og steller
å stille prognosen
for folkets kraft.

Prolog til Folkeaksjonens folkemøte i Alta 16.08.1979. Trykt i boka Finnmark – Min historie, Kolofon 2019

Forfattere leste egne dikt i protestleiren, bl.a. Sissel Solbjørg Bjugn, Jan Erik Vold

Alta-kampen blei også teater - gjennom stykket Min duoddarat / Våre vidder av det samiske teateret Beaivváš.

Alta-kampen i bildekunsten

Den eldste kjente bildekunsten fra Alta, nemlig helleristningene i Jiepmaluokta, blei tatt i bruk som symboler på Folkeaksjonens merker. Det blei både mens kampen sto på og etterpå laga en del tegninger og billedkunst med tilknytning til kampen. Kjente kunstnere skildra utbygginga og kampen bl.a. Hans Normann Dahl, Arvid Sveen, Rolf Groven.

Flere aviser trykte karikaturer og tegneserier med motiv fra kampen, og disse gikk ofte ut over kjente sentrale politikere. Blant tegnerne som laga mye knytta til Alta-kampen var signaturene Bomann i Ny Tid og M i Klassekampen.

Her er et lite utvalg av de mange bildene som blei laga under og etter Alta-kampen:

Savu – Stilla
(Duodji: Thomas og Randi Marainen)

Dárogiella – Maktas språk
(Fotomontasje: Niillas A. Somby og Harry Johansen)

Denne fotomontasjen blei trykt opp som plakat, og solgt av bl.a. Naturvernforbundet. I magasinet Norsk natur 4-1980 blei den presentert slik:
"Samleplakaten «Darugiella» som betyr maktens språk, er laget av Nils A. Somby og Harry Johansen - begge samer fra Tanadistriktet. Plakaten er en fotomontasje i farger, inspirert av samenes sultestreik utenfor Stortinget i forbindelse med Altautbyggingen. Den uttrykker den følelse av avmakt samene føler overfor storsamfunnet, her symbolisert ved NVE og de norske flagg. Naturvernforbundet har et begrenset opplag av plakaten for videreslag. Format : 30 x 40 cm. Pris : kr. 30,-."
Det er vel litt seint å rette opp feil 40 år i ettertid, men tittelen på plakaten er først feil gjengitt, og deretter feil tolka. Tittelen som er del av plakaten (Klipt bort i Norsk Natur) er "Darugiella – maktens språk" altså "Norsk språk – maktens språk". Med feil oversetting forsvant altså innholdet i tittelen. Dermed blei dette en ufrivillig illustrasjon av hvordan det samiske blir misforstått i storsamfunnet, også blant samarbeidspartnere i norske miljøer.

I 2018 blei en del av bildekunsten samla og utstilt i Oslo av OCA – Office for Contemporary Art Norway. Programmet kan lastes ned her: På norsk, På samisk.

Samling av plakater og avisutklipp fra Altasaka. Fra utstillinga "Let the river flow", Oslo 2018.
(Foto: Svein Lund)

Scenebilde fra Beaivváš Sámi Teahters forestilling "Min duoddarat / Våre vidder". Fra utstillinga "Let the river flow", Oslo 2018.
(Foto: Svein Lund)

Skulptur av Aage Gaup. Fra utstillinga "Let the river flow", Oslo 2018.
(Foto: Svein Lund)

Alta-kampen på film

Mens kampen pågikk blei det spilt inn en spillefilm, omtalt som "Årets mest virkelighetsnære spillefilm". Filmen fikk navnet "La elva leve" og blant skuespillerne var flere kjente aktivister, blant dem Nils Utsi, Tore Bongo, Ravdna Anti, Mikkel Eira, Håkon Henriksen og Ulrik Wisløff. Regi og manus var ved Bredo Greve og Nils Utsi. Det blei en blanding av spillefilm og dokumentar, da det er med opptak av aksjoner og intervju med aktører på begge sider i kampen. I filmen er det musikalske innslag av bl.a. Atle Hansen og Vestlandsgjengen, Stord visegruppe, Visegruppa Nordaførr, Hans Rotmo og Heimevernslaget og Mathis Hætta. Musikken fra filmen var med på LP og kasett med samme navn, utgitt av plateselskapet MAI,

Alta-konflikten var også sentral i dokumentasjonsfilmen Slik tar de Sameland / Mo Sámi váldet, som kom i 1983. Denne blei seinere utgitt på DVD i 2010.

Vi takker alle som har bidratt til denne sida.