Denne artikkelen er skrevet for Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus, årsskriftet til Guovdageainnu historjásearvi / historielag. Jeg fant så mye materiale at artikkelen blei for lang for årsskriftet. Derfor blir der trykt en kortere utgave, og den fullstendige artikkelen blir publisert her, også med fotnoter, litteraturliste og flere bilder enn det blei plass til i den trykte utgava. Artikkelen er en del av en serie om Forsking og forskere i Guovdageaidnu. Serien blei varsla i årsskriftet for 2021 og første del var min artikkel Geologer i Guovdageaidnu i 2022. Planen er at neste artikkel om zoologer skal komme i 2025 og forhåpentlig vil det komme flere artikler om antropologer, språkforskere m.m. etter hvert. Litt om bakgrunnen for artikkelserien: Gjennom mange år har forskere fra hele Norge og mange andre land kommet til Guovdageaidnu. Hvorfor har vår kommune vært så interessant for dem? Hvordan har befolkningen i Guovdageaidnu forholdt seg til forskerne og hvordan har forskerne påvirka lokalsamfunnet? Når feltarbeidet hos oss er over har de reist tilbake med sin nyerverva kunnskap. Men vet vi hva har den blitt brukt til? Hva har Guovdageaidnu fått igjen for forskninga?

Botanikk er vitenskapen om plantene, om hvordan de vokser og formerer seg, hvordan de kan ordnes systematisk i familier, slekter og arter og hvordan de gjennom tidene har blitt brukt av menneskene. Botanisk kunnskap er grunnlag for vitenskaper som medisin og klimaforsking og for næringer som jordbruk, skogbruk og reindrift.

Fra de eldste tider har mennesker utvikla kunnskap om planter, særlig om hvilke som var egna til å høste og etter hvert dyrke til mat, og hvilke man skulle passe seg for. I noen land, som i Hellas og India, blei denne kunnskapen systematisert. Utviklinga av botanikk som en vitenskap regnes å ha starta midt på 1500-tallet i Italia, og brukte omtrent hundre år på å nå Norden.

Botanikken har svært mange sider, men vi skal her konsentrere oss om den delen vi har sett mest til i Sápmi og særlig Guovdageaidnu; kartlegginga av utbredelsen av forskjellige plantearter. Botanikere og andre plantekjennere har gjennom tidene gjort tusenvis av notater om hvilke planter de har funnet hvor, ofte dokumentert med pressa eksemplarer i herbarier eller med bilder.

Sett sørfra

Om samer og andre i Nord-Norge har hatt kunnskap om planter, så har botanikken som fag og tanken om systematisk innsamling og registrering kommet sørfra. Også botanikkens historie er i stor grad sett sørfra. I boka Botanikkens historie i Norge skriver forfatteren:
8. Nord-Norge
Denne fjerneste og vanskeligst tilgjengelige landsdelen ser merkelig nok ut til tidlig å ha tiltrukket seg botanisk oppmerksomhet.

Fra Finnmark finner vi noen av de første planteskildringene i Hans Hansen Lilienskiold si bok Speculum boreale (Nordspeilet), som kom ut i 1698. På svensk side kom tre år tidligere Iter Lapponicum : skissboken från resan till Lappland 1695 av Olof Rudbeck d.y. Han var professor ved universitetet i Uppsala, og reisa hans var nok en inspirasjon for en av hans studenter, som skulle bli en av de mest kjente botanikere i verdenshistoria.

Første nedskrevne samiske plantenavn?

Studenten het Carl Linné, og straks han var ferdig med sine studier la han i 1731 ut på en tur som skulle vare halvannet år. Han kom så langt nord som til Vittangi (Vážas) og han var også en tur inn i Sørfold i Nordland, men han var ikke i Finnmark. Under reisa fikk han god kjennskap til samisk liv og kultur, og han forhørte seg om hva samene kalte de forskjellige plantene.

I sin reiseskildring fra turen har han ei liste over samiske navn på mange planter og dyr. Disse navna var altså etablert i bruk lenge før det kom noen botaniker til Sápmi. Dette er blant de eldste kildene vi har til samiske plantenavn. Sjøl om navna er samla inn ganske langt sør for Guovdageaidnu, og vesentlig er fra lulesamisk språkområde, er det faktisk mulig å kjenne igjen ganske mange navna som er i bruk i dagens nordsamisk.

<

Samisk – Linne	Nordsamisk nå	Norsk	Latin
Botsko, fatno	Boska, fadnu	Kvann	Angelica archangelica
Jerja	Jearja	Turt	Cicerbita alpina
Achianbotsk	Stálloboska	Sløke	Angelica sylvestris
Juemo	Juopmu	Syre	Acetosa sp.
Zirre	Sárrit	Blåbær	Vaccinium myrtillus
Jokno	Jokŋa	Tyttebær	Vaccinium vitis-idaea
Latoch	Luomi	Molte	Rubus chamaemorus
Garanasamurie	Gárjamuorji, gáranasmuorji	Melbær	Arctystaphylos uva-ursi
Krek, dsiiema	Čáhppesmuorji	Krekling, krøkebær	Empetrum nigrum
Hotme	Ehtemas	Blokkebær	Vaccinium uliginosum
Viste	Jeagil	Reinlav	Cladonia sp.
Skerre, Scirre	Skierri	Dvergbjørk	Betula nana
Leipe	Leaibi	Or, older	Alnus sp.
Supp	Suhppi	Osp	Populus tremulus
Serg	Sieđga	Vier	Salix
Kgaskas	Gaskas	Einer	Juniperus communis
Giiesa	Guossa	Gran	Picea abies
Betze	Beahcci	Furu	Pinus sylvestris
Såke	Soahki	Bjørk	Betula pubescens
Raune	Skáhpi	Rogn	Sorbus aucuparia
Augch, aucha	Ávža, duopma	Hegg	Prunus padus
Gippermurie, gappermurie	Váran, gáhppermuorji	Bringebær	Rubus idaeus
Svala niuochem	Giđđadivgarássi	Liljekonvall	Convallaria majalis
Taknas	Daŋas	Lyng	Erica spp
Akermurie	Gieddemuorji	Markjordbær	Fragaria vesca
Abberich	Gáddečuovgi	Fredløs	Lysimachia vulgaris
Geechen nina	Jeaggeullo	Myrull	Eriophorum spp
Rypster derphe, Manna derphe	Dárfesámmal	Torvmose	Sphagnum spp
Förbon	Várraruohtas	Tepperot	Potentilla erecta
Kapmock suini	Gamasuoidni	Sennegras	Carex spp
Acharas	Áhkaras	Tyrihjelm	Aconitum septentrionale
Taivimurie	Veaddemuorji	Teiebær	Rubus saxatilis
Betnekamurie	Truollamuorji	Trollbær	Actcea spicata

På grunnlag av egne observasjoner skreiv han Flora Lapponica, et mektig, 500 siders verk som kom ut i 1735. Mest kjent er Linné for at han utvikla og systematiserte det todelte latinske navnesystemet for planter og dyr, og han navnga sjøl omlag 8000 plantearter og 5000 dyrearter.

Nordmenn på kysten, svensker i innlandet

Carl von Linné brevveksla i mange år med en av Norges første botanikere, Johan Ernst Gunnerus[1]. Han var biskop i Trøndelag og Nord-Norge 1758-73, og på sine embetsreiser studerte han også plantelivet. Visitasreisene gikk gjerne med båt, og det er ikke tegn på at han var i Guovdageaidnu. I tillegg fikk han prester i sitt vidstrakte bispedømme til å samle planter og sende til seg. På grunnlag av dette skreiv han den første norske flora, Flora Norvegica. Denne er skrevet på latin, men har også med plantenavn på flere andre språk. Noen av plantene har med navn på samisk, samla inn av prosten i Øst-Finnmark, Chr. Welding. Dette er trolig de første nedskrevne plantenavn på utvilsom nordsamisk. Blant dem finner vi Zhiappesmorjek (čáhppesmuorji, krøkebær), Tachnas (daŋas, røsslyng), Ferva-hilsko (fievrahilsku, skálžoruohtas, østersurt), Jærje (jearji, turt), Jeggemurje (jeaggejokŋa, tranebær), Fadno (fádnu/boska, kvann), Skaeppe (skáhpi, rogn) og Leibe (leaibi, or)

De mest kjente botanikerne i Norge på 1800-tallet var Matthias Numsen Blytt og hans sønn Axel Blytt, som utga Norges flora[2]. Førstnevnte reiste i 1841 langs kysten opp til Alta, men ellers var de lite i Nord-Norge. I over 80 år har Norsk Botanisk Forening utgitt et tidskrift ved navn Blyttia, oppkalt etter disse to botanikerne.

<

Artsdatabanken – En kilde til botanisk og historisk kunnskap

Både de nevnte pionerene og mange av deres etterfølgere pressa planter, lima dem opp på papir og laga plantesamlinger eller herbarier. Disse havna etter hvert på forskjellige universiteter og museer.

Der er det mye å finne, men heldigvis trenger vi i vår tid ikke dra til Uppsala, Oslo, Trondheim eller Tromsø for å få greie på hva de har funnet hos oss. Noen har allerede gjort den jobben og gjort den tilgjengelig over internett. I samarbeid med institusjoner med herbarier har Artsdatabanken (http://artsdatabanken.no) laga en oversikt over alle registreringer av planter der funna mer eller mindre nøyaktig kan stedfestes. Der kan man skille ut funn på forskjellige tidsepoker, fylker og kommuner. Vi har gjort dette for Guovdageaidnu og sammenligna med hele Norge, for åtte perioder, først en lang og så etterhvert kortere.

	Planteriket			Soppriket
Registreringer	Norge	Guovdageaidnu	Andel i promille	Norge	Guovdageaidnu	Andel i promille
1700-1799	1.200	0	0	143	0	0
1800-1849	15.000	15	1	5583	7	0,7
1850-1899	370.000	300	1	34068	13	0,4
1900-1924	266.000	433	1,5	56212	244	4,5
1925-1949	575.000	52	0,1	86382	31	0,4
1950-1974	991.000	4.600	5	113 212	647	5
1975-1999	1.200.000	7.750	6	250 186	1124	4,5
2000-2024	4.800.000	5.333	1	1 346 545	969	0,7
1700-2024	8 745 563	18202	2,1	1 919 644	3025	1,6
Areal i km2	385.000	9704	25
Folketall	5 550 000	2850	0,5

Av tabellen ser vi at på 1700-tallet er det fra Guovdageaidnu ennå ikke registrert noe. Det vi ser i første halvdel av 1800-tallet er nettopp fra herbariene til de to omtalte svenske botanikerne Wahlenberg og Zetterstedt.

Norman og andre nordmenn

Den første som gjorde større planteregistreringer i den mest samiske kommunen i tida fornorskinga kom for alvor var ikke bare en nordmann, men han hadde også etternavnet Norman. Johannes Musæus Norman kom fra Oslo-området, men var i mange år bosatt i Tromsø, som forstmester i Troms og Finnmark. Etter lange studier av planter og sopp i Nord-Norge ga han i 1894-1901 ut Norges arktiske flora, et verk i flere bind med tilsammen over 2000 sider. Av Artsdatabanken kan vi se at han har vært i Guovdageaidnu minst tre ganger, i 1864, 1870 og 1883.[3] Han var den første som fant masimjelt, den mest kjente av de spesielle plantene i Guovdageaidnu.

Tidlig på 1900-tallet kom Ove Dahl, som var knytta til Botanisk museum i Oslo. Han samla i mange år plantemateriale i Finnmark, bl.a. i Guovdageaidnu. Dette var grunnlaget for boka Floraen i Finnmark fylke, som blei utgitt av professor Jens Holmboe. I denne boka er det også en oversikt over botaniske undersøkelser i Finnmark fram til da.

Nå dukker det for første gang opp innsamlere som bodde fast i Finnmark i store deler av livet, sjøl om de opprinnelig kom fra Sør-Norge. Det var Kristian Nissen, som var prest i Karasjok og ei tid reindriftsinspektør og det var den kjente legen og politikeren Andreas B. Wessel i Sør-Varanger. Mens det aller meste av innsamla plantemateriale tidligere hadde havna sørpå eller i utlandet, blei nå noe mer lagra på Tromsø museum,

I tida 1925-1949 var det svært lite registreringer i Guovdageaidnu og ingen navn som utmerker seg blant samlerne. Det ser ut som ingen av innsamlerne har bodd i Finnmark. Nå kom de to største verka over norske planter, begge med tittelen Norsk flora. De var skrevet av Rolf Nordhagen (1940) og Johannes Lid (1944). I etterkrigstida var begge forfatterne i Guovdageaidnu på botanisering og noe av det de fant kan vi finne i Artsdatabanken.

Etter 1950 skjer det en kraftig økning i Guovdageaidnu. Planteregistreringene vi kan finne fra Guovdageaidnu i Artsdatabanken er fortsatt prega av besøkende utenfra, bl.a. de to nevnte floraforfatterne. De fleste registratorene er bosatt utenfor Finnmark, noen få er innflyttere. Den første av dem som er oppvokst i Finnmark synes å være Karl-Dag Vorren, som kom fra Vadsø og var professor i biologi ved UIT.

Nasjonalpark, ressursutvalg og kraftutbygging

Mens det tidligere vesentlig var registrert langs elva og hovedferdselsårene kom det rundt 1970 til mange registreringer i nordvestlige og sørøstlige deler av kommunen. Særlig påfallende er det som skulle bli Øvre Anarjohka nasjonalpark. Her er det gjort ei systematisk kartlegging av det biologiske mangfoldet. Vi kan se det som et rutemønster på kartet. Disse registreringene er vesentlig gjort av Sigmund Sivertsen. Han var fra Lyngen i Troms og var konservator på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Da nasjonalparken var etablert, var det slutt på interessen - eller pengene - og de neste åra blei det praktisk talt ikke registrert noe der.

På midten av 1970-tallet blei det gjort systematiske registreringer i Guovdageaidnu som overgår alt som har vært både før og siden. I Artsdatabanken kan vi igjen se det som et tydelig rutenett. (illustrasjon) På disse står det gjerne at de er gjort av «Holten, J., Jordal, J. B.» og vi har klart å finne ut litt mer om dem. De var begge studenter da de gjorde registreringene, nå er de pensjonister: Jarle Inge Holten har vært botaniker ved NTNU og har forska bl.a. på fjellplanter og klimaendringer. John Bjarne Jordal (f. 1954) har drevet eget firma innenfor naturinformasjon. Han forteller:

I 1976 var Jarle og jeg sammen i Finnmark over en måned, og bodde mesteparten av tida i Guovdageaidnu. Foranledningen var i forkant av bl.a. den planlagte Altautbygginga og diverse gruveplaner, og det avledete arbeidet "Ressursutvalget for Finnmarksvidda" v/Olav Gjærevoll ved Vitenskapsmuseet, Universitetet i Trondheim (nå NTNU). Han var øverste oppdragsgiver, men vi forholdt oss mest til Sigmund Sivertsen ved museet (også fra Nord-Norge og kven). Vi ble sendt ut tre tomannslag over hele Finnmarksvidda, Jarle og jeg med base Guovdageaidnu der Jarle og familien bodde i en campinghytte, og jeg bodde i telt ved siden av. Vi var mye i Guovdageaidnu kommune, men også vestover til Njallaávži/Nieidaávži i Reisadalen, og vi hadde fem-seks dager med transport med sjøfly fra Guovdageaidnu til Giellanjávrrit ved Iešjávri. Vi var også nordover riksveien til litt forbi Máze, men ifølge oppdragsgiver var det ikke nødvendig å undersøke lenger nordover...

På meg virka det som at vi IKKE skulle undersøke lenger nord enn såvidt forbi Máze. Og jeg har tenkt/tolka etterpå at dette nok hadde direkte sammenheng med utbyggingsplanene, og at dette var politikeren Gjærevoll og ikke botanikeren. Vi leide Klemet Johan Olsen Hætta til å kjøre oss med elvebåt et stykke nedover elva fra Máze. Lenger skulle vi ikke ifølge Jarle. Har iallfall notert planter ved garden hans. Instruksen generelt virka å være nokså vag, - omtrent alt på vidda var jo hvite flekker på kartet. Men instruksen virka jo unektelig å være utforma slik at arbeidet vårt ikke skulle lage problem for utbyggingsplanene i Alta-elva. Ellers måtte vi ha brukt mye tid her sjølsagt, og det viste seg jo seinere at dette var et område med mange sjeldne arter som burde ha vært grundig kartlagt før utbygginga.

I åra som fulgte var det en svært tydelig konsentrasjon av undersøkelser ved Virdnejávri, vannet som skulle demmes opp ved Alta-utbygginga. Da Stortinget i 1978 vedtok å bygge ut Guovdageaidnu-Alta-vassdraget, var det ennå ikke gjort det som nå kalles konsekvensutredning for biologisk mangfold. Myndighetene ønska å redusere undersøkelsene til et minimum, og de som skulle kartlegge plante- og fuglelivet klaga over at de fikk alt for knapp tid. En sentral rolle her spilte Olav Gjærevoll. Han var professor i botanikk, men han var også politiker, og hadde vært Norges første miljøvernminister. Nå satte han inn hele sin faglige og politiske autoritet inn bak påstanden om at det ikke var noen verdifulle arter som ville gå tapt ved ei utbygging. På andre sida sto andre botanikere, bl.a. Sigmund Sivertsen, som i motsetning til Gjærevoll hadde gjort mye botanisering i dette området. Under rettssaka om utbygginga vitna de stikk motsatt, og det fortelles at de to botanikerne ikke var på talefot etter det. Det blei til slutt gjort botaniske undersøkelser, og man fant at dette område var helt spesielt artsrikt. Men da var det for seint. Utbygginga var vedtatt og var i gang. Gjærevolls dobbeltrolle i Alta-utbygginga har vært omtalt i flere sammenhenger, blant annet av Torbjørn Alm i jubileumsskriftet til Nordnorsk botanisk forening: I retrospekt er det ikke vanskelig å slå fast at Gjærevoll falt for eget grep. Han opptrådte i Alta-rettsaken som botanisk fagkyndig, og slo fast at det ikke fantes noe av større botanisk verdi i utbyggingsområdet – uten noensinne å ha satt sin fot der. Den påståtte «ekspertisen» stammet visstnok fra en flytur over vassdraget. Folk kan i og for seg får gjøre seg opp sin egen mening i den forbindelse: om Gjærevoll trodde på det han sa, og rett og slett pratet tull, eller om han løy. Konsekvensen var uansett at han misbrukte sin status som botanikkprofessor ved å bidra til å ødelegge et av landets mest verdifulle naturområder.4

Blant dem som deltok i registreringene her var Kjell M. Sarre. Han er fra Tana, har vært naturfaglærer på Samisk videregående skole i Karasjok, og er en av svært få samer som har deltatt i planteregistrering i Guovdageaidnu.

Disse registreringene er stort sett gjort rundt 1982-83. Mange av markeringene i Artsdatabanken er gjort i områder som nå ligger under vann, det vil si at disse plantene ikke er der lenger og aldri kommer tilbake dit. Om da ikke demningen en gang skulle bli revet ned, og sjøl da er det ikke gitt at alt det gamle plantelivet kommer tilbake.

Nye veier – ny kunnskap

På slutten av 1960-tallet blei det bygd veier til Finland, til Ákšomuotki og til gruvene i Biedjovággi. I 1976 sto veien til Karasjok ferdig. Det er mulig å se fra karta i Artsdatabanken hvordan de botaniske registreringene økte langs alle disse veiene etter som de blei ferdig bygd og nye områder blei lett tilgjengelige. Veiene var særlig viktige for registreringa fordi de som registrerte planter var tilreisende som sjelden dro langt fra vei. De som ferdest over de veiløse strekningene dreiv ikke med planteregistrering. Før årtusenskiftet har det så vidt vi kan se ikke vært noen innsamlere som har vært bosatt i Guovdageaidnu, alt er gjort av folk utenfra.

Fra Tyskland til Máze

En av dem som har gjort mest for å undersøke plantelivet i Guovdageaidnu synes ikke i Artsdatabanken. Det skyldes at han ikke hadde tilknytning til noen norsk institusjon. Skal vi finne resultatene av arbeidet hans, må vi se til Tyskland. Dietbert Thannheiser var en tysk botaniker/geograf som etter hvert blei professor på Universitetet i Hamburg. Tidlig på 1960-tallet kom han til Máze, der han begynte å studere planter og landskap. Siden kom han tilbake så godt som hver sommer i rundt 50 år, siste gang var han der i 2017, da han var 80 år gammel. Han ga sitt herbarium til UIT Alta. Flere ganger hadde han med seg studenter. Han lærte seg godt norsk og hadde god kontakt med lokalbefolkningen. Noen av dem holdt brevkontakt med han når han var i Tyskland. Hovedverket fra forskingen i Máze-området var Vegetationsgeographische Untersuchungen auf der Finnmarksvidda im Gebiet von Masi / Norwegen, ei bok på 177 sider. Den blei gitt ut i 1975, men bygde på registreringer han hadde gjort et tiår tidligere. Thannheiser var spesielt opptatt av palsmyrer og klimaendringer, og gravde mye i palsmyret for å studere oppbygging og utvikling av dem. Han fortalte folk i Máze om hvordan han hadde registrert at vegetasjonen hadde endra seg i den tida han hadde forska der.

En av Thannheisers studenter skulle seinere gjøre mye forskning på Nordkalotten, sammen med Thannheiser eller aleine. Karl-Dieter Meier ga i 2015 ut rapporten Permafrosthügel in Norwegisch und Schwedisch Lappland im Klimawandel. Der ser han på palsmyrer i to områder i Guovdageaidnu, nær Biedjovággi og vest for Šuoššjávri. En annen av Thannheisers studenter og samarbeidspartnere skulle i stor grad følge opp arbeidet hans. I 2007 ga Jan Wehberg ut rapporten Der Fjellbirkenwald im Lappland. Der har han studert fjellbjørkeskogen i et område fra Suolovuopmi i nord til Šihčajávri i sør.

Samisk flora og plantenavn

Etter Linné si liste over samiske plantenavn var den neste samlinga Just Knut Qvigstads Lappiske plantenavne, som kom ut i Nyt Magazin for Naturvidenskap i 1901. Mange plantenavn kom etter hvert inn i de alminnelige samiske ordbøkene, som Konrad Nielsens Lappisk ordbok på 1930-tallet, med systematisk del fra 1956. I Finland kom i 1990 ei samisk-finsk ordbok for navn på dyr og planter (Ealliid ja šattuid namahusaid sámi-suoma sátnegirji / Suomi-saame sanakirja eläinten ja kasvien nimistä. Sámi Girji). I 2005 kom Samuli Aikio: Šaddonamahusat, der samiske plantenavn hadde oversetting til både finsk, norsk og latin.

Alt dette var likevel bare reine ordlister, de samiske navna var ikke kobla til bilder og beskrivelse av plantene. Det kom først i 2006 med Šattut Sámis av Heikkiarmas og Toivo Lukkari. Den må kalles den første samiskspråklige flora og den eneste hittil som har omfatta hele Sápmi. Forfatterne er ikke botanikere, og den inneholder en del feil. Den kan være nyttig som handbok f.eks. i samisk grunnskole, men den har bare 140 arter og blir for tynn om vi f.eks. ønsker å bestemme planter som vokser i Guovdageaidnu eller se hvilke planter som har samiske navn.

De store allmenne floraene som dekker aller arter i Norge eller Norden har ikke med samiske navn, men vi finner det i noen som er mer begrensa eller spesialiserte. Rolv Hjelmstad: Medisinplanter i Norge, som kom i 2012, har med samiske navn på mange arter. Forfatteren har her fått hjelp av Torbjørn Alm ved UIT. Alm har i mange år reist rundt i Nord-Norge og studert planter, og når han har truffet samisktalende, har han spurt om hva plantene kalles på samisk. Slik har han samla mange navn, men dette materialet er bare delvis publisert.

I 2016 kom Blomster i nord[5] ved Inger Gundersson og Leif Ryvarden. Dette var planlagt som ei bok både på samisk og norsk. Ansvaret for det samiske hadde Marianne Iversen, den eneste botanikeren som da beherska nordsamisk. Dessverre omkom hun i ei ulykke før boka blei ferdig. Resultatet var at det ikke kom noen samiskspråklig utgave og at også de samiske artsnavna i boka er mangelfulle. Denne floraen har også dessverre en del feil, og for sikker bestemming av planter må man derfor heller anbefale en større flora.[6]

Etnobotanikk på norsk, samisk og engelsk

De vanlige florabøkene ser bare på sjølve plantene, ikke på hvordan mennesker har brukt dem, og mange botanikere er ikke så opptatt av det. Men noen har arbeida systematisk med å kartlegge hvordan de enkelte plantene har blitt brukt til mat, medisin og redskaper m.m. Studiet av menneskers forhold til planter kalles etnobotanikk.

Det suverent største verket i norsk etnobotanikk er Planter og tradisjon. Forfatteren, Ove Arbo Høeg, var professor i botanikk og brukte sine studenter til å samle inn informasjon fra sine hjemsteder om hva plantene blei kalt der og hvordan de blei brukt. Dessverre har han nok hatt få samiske studenter og ingen fra indre Finnmark. Bokverket mangler dekning for finsk/kvensk og samisk tradisjon i Norge. Det finnes dessverre ikke noen tilsvarende bok for planter i samisk tradisjon i Norge.

Om medisinplanter er det skrevet et utall bøker, og noen av disse forteller mer eller mindre om samisk tradisjon. I det viktigste verket Rolv Hjelmstad: Medisinplanter i Norge[7], med tilknytta nettsted Urtekilden, http://rolv.no er det en del om hvordan planter er brukt i samisk tradisjon. Mer om denne tradisjonen finner man på svensk i boka Samisk Etnobiologi[8], som mest bygger på planteliv og tradisjon på svensk side.

På samisk finnes det to gode bøker skrevet av forfattere i Indre Finnmark, Jahki Sámis[9] av Marit Eira Murud og Luođu láhjit[10] av Máret Sárá. Ingen av forfatterne er botanikere, men det ligger mye botanisk kunnskap bak disse bøkene.

En av de viktigste kildene til plantebruk i Guovdageaidnu er skrevet på engelsk, og forfatteren var egentlig sosialantropolog. Myrdene Anderson kom som antropologistudent fra USA til Finnmark tidlig på 1970-tallet, og gjorde feltarbeid blant reindriftssamer og fastboende samer i 4-5 år, mest i Guovdageaidnu. Resultatet blei ei doktorgradsavhandling om samisk etnoøkologi11. Av over 800 sider, handler omlag 50 om planter, om hvordan de blei brukt og hvilke ord som blei brukt på samisk om de forskjellige arter.

Moseforskere fra Sverige og Polen

Ingen kommune i Norge har så mye myr som Guovdageaidnu. De fleste heter noe med -jeaggi, noen som er ekstra våte kan hete -leakši og noen myrer er så store at de har fått navn med -ahpi, de er vide som et hav. For de fleste av oss er myrene først og fremst kilde til moltebær, noen plukker også tranebær, men få har brydd seg om det aller mest grunnleggende i myra, mosene. I Finnmark har vi faktisk ingen egne moseforskere, men myr og moser i Guovdageaidnu har trukket til seg moseforskere fra andre områder.. Den svenske botanikeren Henrik Weibull var lenge i Guovdageaidnu i 2008. Han konsentrerte seg særlig om fem områder, derav tre like etterpå blei foreslått som naturreservat. Aller mest har han fra Guohcajeaggi, eller som han kaller det «Myrerna S. om Soahtefielbmá».

15 år etterpå kom en annen moseforsker til Guovdageaidnu, og han var ennå mer langveisfarende. Jan Kucharzyk holder til vanlig til på Universitetet i Warszawa, men de to siste somrene har han tilbrakt på myrer i Finnmark, i stor grad i Guovdageaidnu. Her han han registrert arter og gjort undersøkelser av bl.a. surhetsgraden i vannet i myrene. Det gjør at han nå trolig har mer kunnskap om moser i Finnmark enn noen av oss som bor her. I 2025 skal han fullføre sin doktorgrad på grunnlag av disse undersøkelsene.

Nytt vern – og nye naturinngrep

Undersøkelser av biologisk mangfold i et område blir gjerne satt i gang i to situasjoner: om det skal vernes, eller om det skal ødelegges. Dersom hensikten er å verne, gjelder det å finne flest mulig arter av planter og dyr, særlig slike som står på rødlista. Når det planlegges inngrep som innebærer ødelegging av vegetasjonen, er det derimot om å gjøre for utbygger at det ikke blir funnet for mye. Begge deler har vi opplevd i Guovdageaidnu. Etter etableringen av Anárjohka nasjonalpark i 1975 gikk det lang tid før det kom nye verneplaner rundt 2010. Nå skulle Anárjohka nasjonalpark utvides, det skulle etableres en ny nasjonalpark i Goahteluoppal, og et titall større og mindre naturreservater rundt i Guovdageaidnu, som Náhpolsáiva, Guohcajeaggi, Ginaljeaggi, Stuorajávri, Stuoráhpi, Opmoahpi og Áidejávri. Dette økte interessen for kartlegging i disse områdene, men ut fra Artsdatabanken ser det ikke ut å være gjennomført noen slik systematisk kartlegging som i Anárjohka.

Da det rundt 2012 var snakk om å gjenoppstarte Bidjovagge Gruber, skulle det gjøres en kartlegging, men den blei stoppa i starten da kommunen sa nei til gruveplanen.

Amatørene kommer – men ikke hos oss?

Fram til 2008 er så godt som alle registreringer av planter i Norge gjort gjennom de vitenskapelige institusjonene. Da skjedde det ei stor endring, med at Artsdatabanken innførte Artsobservasjoner, noe som ga enkeltpersoner høve til på en relativt enkel måte å melde inn egne observasjoner. Om vi sammenligner tida etter 2000 med forrige 25-årsperiode, har registreringene på landsplan blitt 4-dobla, mens i Guovdageaidnu har de gått kraftig ned. Hvorfor? Det kan være flere årsaker til det. Det har nå ikke vært slike store statsfinansierte undersøkelser som var tidligere, og aktiviteten til frivillige gjennom Artsobservasjoner har ikke kunnet veie opp for det. Lokalt har det ikke vært utdanna botanikere og ikke noe stort miljø av interesserte.

Samiske plantenavn 300 år etter Linné

For noen år siden var jeg var så heldig å få delta på et lite kurs om bruk av Artsdatabanken. Da jeg like etter fant noen sjeldne planter i Ávži, bestemte jeg meg for å melde inn disse funna. Men det var ikke så lett, for systemet godtok ikke bokstavene Á og Ž. Jeg skreiv til Artsdatabanken at de kunne få en medarbeider i Guovdageaidnu, men da måtte de sørge for et system som godtok samiske bokstaver.

Året etter var det ordna og man kunne bruke samiske bokstaver. Da blei det neste å spørre om ikke Artsdatabanken burde ha samiske artsnavn ved sida av de norske og latinske. Jo, det hadde de faktisk tenkt på, men ikke funnet noen å gjøre det. Resultatet blei at forprosjektet for det som seinere blei Meahcceguovddáš samla og systematiserte samiske artsnavn[12], og fra 2018 har rundt 2000 arter av planter og dyr også samiske navn i Artsdatabanken. Det betyr ikke at jobben er ferdig, for det vi gjorde var bare å samle navna som vi fant i skriftlige kilder. Det er ei mengde arter av planter og sopp som finnes i Guovdageaidnu og ellers i Sápmi, men som ikke har noe kjent samisk navn. Ingen har laga noen liste over disse artene, men det er snakk om mange hundre, trolig et par tusen. Det kan ennå finnes navn som er i muntlig bruk, men ikke nedskrevet, men for de fleste arter vil det nok være nødvendig å lage nye navn. Det må gjøres skikkelig, i et samarbeid mellom fagfolk og språkfolk, der man først avklarer hvilke prinsipper et slikt navnearbeid skal bygge på. En start her kan være tankene som forskeren Samuli Aikio kom med i boka Šaddonamahusat.[13]

Kurs i Guovdageaidnu

For vel ti år siden var vi noen få i Guovdageaidnu som fant ut at vi hadde felles interesser av planter og bruken av dem. Vi dro på tur i lag og bestemte planter og snakka om hva vi vet de kan brukes til. Etter hvert blei det kurs om nytteplanter, arrangert først av Naturvernforbundets lokallag, seinere av Meahcceguovddáš.

Samme året som de samiske navna kom inn i Artsdatabanken, kom forelesere fra Artsdatabanken til Guovdageaidnu og ga opplæring i registrering. Etter det økte den lokale registreringen. I 2024 inviterte Meahcceguovddáš Andy Sortland fra UIT til å holde kurs. Han er en av Nord-Norges mest aktive feltbotanikere og nestleder i Norsk botanisk forening. Resultatet var at vi fant langt flere arter enn tidligere, og at flere nå kan bidra i den botaniske kartleggingen.

Vi bør fortsatt ønske botaniske forskere velkommen, men håpet er at de ikke bare vil registrere og dra, men bidra til å øke interessen og kunnskapen lokalt og at vi som bor i Guovdageaidnu i større grad kan bli kjent med og kartlegge vårt eget botaniske mangfold.

---

[1]Amundsen, L. (red.): Johan Ernst Gunnerus og Carl von Linné brevveksling 1761-1772. Universitetsforlaget, 1976. https://folk.ntnu.no/jofo/utstillinger/vutst/linne_gunnerus/brevveksling.php
[2]Mathias N. Blytt: Norges Flora, eller Beskrivelser over de i Norge vildtvoxende Karplanter : tilligemed Angivelser af de geographiske Forholde, under hvilke de forekomme. Christiania 1861-76
[3]Normans besøk og lokaliteter i Kautokeino, etter hans egen oppsummering, framgår av: Torbjørn Alm­: J.M. Normans botaniske feltarbeid i Nord-Norge: "Ekskursionernes datum". Polarflokken 24 -2000: 75-88.
[4]Torbjørn Alm. 2021: Nordnorsk botanisk forening 50 år – et tilbakeblikk. Polarflokken 43
[5]Inger Gundersson og Leif Ryvarden: Blomster i nord. Fungiflora 2016
[6]De mest aktuelle er Elven m.fl.: Norsk Flora 2022 og Mossberg/Stenberg: Nordens Flora 2018.
[7]Rolv Hjelmstad: Medisinplanter i Norge. Gyldendal 2012
[8]Ingvar Svanberg & Håkan Tunón (red.): Samisk etnobiologi: Människor, djur och växter i norr, 2000. Nya Doxa
[9]Marit Eira Murud: Jahki Sámis. Luondduolbmo birgen. ČálliidLágádus 2012. Norsk utgave: Året i Sápmi. Samisk tradisjonell livberging 2015.
[10]Máret Sárá: Luođu láhjit. Borramuš- ja dálkkasšattut. Davvi Girji 2012
[11]Myrdene Andersson: Saami Ethnoecology – Resource Management in Norwegian Lappland. 1978
[12]http://meahcci.info/artsdata-n.htm
[13]http://www.calliidlagadus.org/web/index.php?sladja=48&vuolitsladja=52