Pattedyr og fugler har gjennom tidene vært fangsta på to hovedmåter; I feller/snarer og med skytevåpen. For pelsdyr har det og vært brukt åte med gift. Metodene har endra seg gjennom tidene og det har også til dels vært forskjell på jaktformene som er brukt av lokalbefolkninga og av tilreisende jegere. Det har vært, og er ennå, mye strid rundt reglene for jakt, hvilke metoder skal være lov å bruke og når det kan jaktes.

Regelverket for jakt er felles for hele landet. Det er bestemt sentralt hvilke dyrearter det er tillatt å jakte på, hvor og når det er tillatt å jakte, og hvilke våpen eller jaktmetoder som får brukes. Overordna regler er fastsatt i Viltloven, og nærmere forskrifter av Klima og miljødepartementet. Innafor dette regelverket har Finnmarkseiendommen (FeFo) begrensa anledning til å regulere jakta i Finnmark, f.eks. med å fastsette kvoter for rype- og elgjakt for hvert enkelt år. Alle som vil jakte i Norge må ta jegerprøve og betale jegeravgift. For noen dyreslag må det i tillegg betales særskilt fellingsavgift.

Jakt har både vært drevet for kjøtt, for skinn og for andre nyttige deler av jaktbyttet. I vår tid er andre motiver vel så viktig for mange jegere, som friluftsliv, spenning eller trofeer.

Rovdyr har også blitt jakta fordi de truer rein eller andre beitedyr. Ei tid blei det også brukt åte med gift for å ta livet av rovdyr, men dette blei forbudt i 1932. Da ba fylkestinget i Finnmark om unntak: «... dog undtas innlandsherredene Polmak, Karasjok og Kautokeino hvor sådan fangst er en betydelig erhvervsgren og gift omtrent utelukkende benyttes.»
[Blei dette unntaket innvilga?]
Myrdene Anderson forteller i Saami ethnoecology (1978) at forgifta fugleegg blei brukt som åte for pelsdyr: "One type of bait was the egg of any smaller bird species, cizaš, injected with a commercial poison, and sealed with animal tallow."

Dengang det var villrein

Under siste istida var det villrein langt nedover i Europa, og da isen begynte å trekke seg tilbake, fulgte villreinen med. Det samme gjorde mange mennesker som hadde hatt villreinjakt som en viktig del av livsgrunnlaget sitt. Fra da var villrein det viktigste jaktbyttet i store deler av Norden, fram til villreinjakta etter hvert blei erstatta av tamreindrift. Nå er det i Norden bare igjen villrein i noen fjellområder i Sør-Norge og skogsområer i Sør-Finland.

I Guovdageaidnu finnes det ei mengde groper i naturen, som har vært brukt i fangst av villrein. Denne fangsten pågikk i flere tusen år. Den eldste kjente datering i Norge er fra ca. 3700 f.Kr. På 1500-tallet forsøkte myndighetene å sette en stopper for slik fangst, men den fortsatte i alle fall til 1700-tallet. I 1863 kom det lovforbud mot bygging og bruk av fangstgroper. Fangstgropene blei gjerne plassert på trange steder der villreinen måtte passere under trekket. Det kunne også bli laga ledegjerder slik at reinen bare kunne komme fram der fellene var. Slike fangstsystemer er kjent fra nesten hele området der det har vært villrein. På Finnmarksvidda er de stort sett gravd ut av jorda, andre steder er fangstgroper bygd opp av stein. På snaufjellet, der det har vært mindre jordsmonn, har man ofte brukt andre metoder, som ledegjerder mot fjellskrenter, eller skyteskår langs ledegjerdene. I Finnmark er det registrert 540 lokaliteter med til sammen 5487 fangstgroper.

I Guovdageaidnu er det registert vel 400 fangstgroper. De fleste ligger i nærheten av Guovdageaineatnu med sideelver, bla. er det mange groper i Ávži. Det er også trolig mange fangstgroper som ikke er registrerte.

Mesteparten av kunnskapen vi har om villreinfangst har vi fra arkeologiske funn, men det finnes i alle fall en samtidig skildring av samenes villreinjakt. Det er Johannes Tornæus fortelling "Om vildrensjakten", som er oversatt til samisk og publisert som "Mui'talus gåd'di-bivdo birra" i boka Ruong (red): Duov'dagat ja bargot.

Rovdyr og pelsdyr

Fra gammelt av har det vært drevet fangst og jakt på pelsdyr som bjørn, jerv, ulv, rødrev, fjellrev, ekorn, oter og mår. Disse blei ikke først og fremst jakta for kjøttet, men for skinnet. Ofte blei de ikke spist av folk i det hele tatt. Samer har sjøl mest brukt reinskinn til klær, men også skinn av andre pelsdyr. Allerede i vikingtida eller kanskje ennå lenger tilbake var skinn av pelsdyr en viktig vare for handel og skattebetaling. Skinnet fra pelsdyr fanga av samer blei eksportert og brukt av overklassen langt nedover i Europa.

Overgang fra veidesamfunn til gjeting av rein, sau og geiter førte til at de store rovdyra blei konkurrenter og i stor grad utsatt for utryddingsjakt. Det var lenge en statlig politikk at de skulle utryddes, og det blei betalt skuddpremie på dem. For noen jegere kunne skuddpremien gi en betydelig inntekt.

Bjørn

Bjørnejakt er en eldgammel samisk tradisjon. Ofte blei bjørnen jaga ut av hiet på våren og felt med spyd. Det var knytta mange ritualer til denne jakta og hvordan bjørnen skulle behandles etterpå. Dette er skildra i filmen "Veiviseren"/"Ofelaš". Nettutstillinga Samisk tro og mytologi (http://saivu.com) skildrer ritualene rundt jakta slik: "Jaktlaget gikk mot hiet i en bestemt rekkefølge. Han som hadde funnet hiet, gikk først. Han bar en stokk med en messingring på. Messing var ansett som et beskyttende metall. Bjørnen ble ikke nevnt ved navn under jakten, men omtalt som ”pels-bestefar” og ”gubben”, eller andre kallenavn. Når jaktlaget kom tilbake, måtte han som hadde felt bjørnen gå inn i gammen gjennom bakdøra i boaššu (det hellige område bak ildstedet). Kvinnene måtte se på de hjemvendte bjørnejegerne gjennom en messingring, for å beskytte øynene mot den kraften de utstrålte. Kvinnene spyttet rød saft av tygget olderbark på jegerne. Kvinner fikk ikke være tilstede mens bjørnen ble flådd og kokt, og de og mennene spiste hver for seg og forskjellige deler av bjørnen. Ritualene rundt bjørnejakten varierte fra sted til sted, men overalt skulle beina samles og gravlegges etter måltidet. Slike bjørnegraver er kjent fra både Norge og Sverige."

Ved sida av kjøttet og skinnet blei også innvoller av bjørnen utnytta. Særlig var galle og magefett brukt som legemiddel. og blei brukt både utvendig på sår og øyesjukdommer og innvortes mot magesjukdommer, forkjølelse, tuberkulose m.m.

Ulv

Ulven har først og fremst blitt jakta på fordi den har forsynt seg av rein. Det er mange historier om reindriftssamer som forfulgte ulven på ski og til slutt drepte den med spyd. Ulv har også blitt jakta med feller og åte. Frå 1845 til 1930 var det skuddpremie på ulv, og da blei ulven så godt som utrydda i Norge. I Finnmark er det nå ikke faste bestander av ulv, men det kommer av og til streifdyr over fra Finland og Russland. Ulven har i prinsippet vært freda i mange år, men det har likevel blitt gitt tillatelse til en viss jakt, og særlig på Østlandet har det vært og er stor strid om dette. [Når blei det sist skutt ulv i Guovdageaidnu?]

Jerv

Jerv er ganske utbredt i Finnmark, og har økt i antall i seinere år. Også jerven var tidligere nesten utrydda med skuddpremier. I 1982 blei den freda og siden har bestanden bygd seg opp. I Finnmark har det de siste åra vært mer jerv enn bestandsmålet. Det blir derfor jakta på jerven for å redusere antallet, da jerven tar mye rein. Det er svært vanskelig å felle jerv ved ordinær jakt, og det har derfor i noen tilfeller vært brukt en omstridt jaktmåte med å drepe hele jervefamilier i hiet på vinteren.

Gaupe

Gaupebestanden har tatt seg opp og det er åpna for kvotejakt i januar-mars i områder der rovviltnemnda eller Miljødirektoratet har fastsatt kvote. Gaupe er observert i Guovdageaidnu i seinere år og den har også tatt rein og ført til spredning av reinflokker.

Rødrev

Rødreven er det vanligste rovdyret i Finnmark. Den har ofte vært jakta for skinnet sin del, men det har også blitt jakta på den for å redusere bestanden bl.a. av hensyn til fjellreven.

Fjellrev

Fjellreven var spesielt ettertrakta på grunn av skinnet, som man kunne få god pris for. I tillegg var det ei stund skuddpremie på den. Fjellreven blei jakta så hardt at den tidlig på 1900-tallet blei nesten utrydda i hele Norge. Sjøl om den blei freda i 1930 har bestanden fortsatt å gå tilbake. Noen få steder er det små bestander igjen, bl.a. på Varangerhalvøya, men i Guovdageaidnu og nabokommunene er det ikke annet igjen av fjellreven enn noen stedsnavn med Njálla-.

Oter

Demonstrasjon av oterfelle, Breivikbotn 2008
(Foto: Svein Lund

Hare

Hare har tidligere mye vært fanga i snarer. På gårder satte man ofte snarer under høystakkene, for der brukte haren å gjømme seg. Det var også vanlig å sette opp snarer i skogen, på de stedene man visste haren brukte å hoppe (njoammilratnu). Da la man ofte ut høy like ved snara. Hare blei også skutt med hagle, men det var snarefangsten som var den viktigste. Mesteparten av haren blei solgt, bl.a. på Bossekopmarkedet og til oppkjøpere i Finland og Sverige. Det kunne hende, man man regna det ikke som særlig god mat. Når man solgte hare, blei det betalt for en hare som for tre ryper. Folk i Guovdageaidnu spiste i liten grad hare sjøl. Hareskinn blei brukt bl.a. i komsa for småbarna.
Flere steder i Sápmi, bl.a. i Guovdageaidnu, er det kjent at man har smuldra opp harelort i vann eller melk og drukket mot diare.

Fangst med feller

Fangst av pelsdyr har i stor grad skjedd med forskjellige typer av feller, ofte kombinert med åte som skulle tiltrekke dyra. Oftest var fellene laga av jern, og på samisk har de også blitt kalt ruovddit (jern i flertall). Det var to hovedtyper: fotsaks (trampsaks) og halsfelle. Fotsaks slo over foten til dyret, som enten blei stående fast og lide til jegeren kom og fikk avliva dyret, eller reiv seg løs med store smerter og skader, og døde som regel etter hvert av skaden. Halsfeller skulle slå over halsen av dyret og i utgangspunktet drepe raskt. Fotsakser har lenge vært forbudt i Norge, mens sakser som klapper over halsen på dyret fortsatt er tillatt i visse sammenhenger.

Det har også vært forskjellige former for feller laga av tre. Det kunne være en stokk eller trestykke med tre tagger øverst, der det var plassert åte på den midterste, slik at dyret blei sittende fast med foten når det klatra opp etter åtet. (Kalt for revetane / buoidecakkit.) Det har også vært brukt forskjellige former for falllemmer, slik at dyret blei fanga levende.

Elgjakta – en samisk tradisjon?

Elgjakt på Finnmarksvidda. Hundene vokter over felt elg.
(Foto: Adam K. Hætta / Ovttas)

Rypejakt

Det mest utbredte jaktbyttet på Finnmarksvidda er rype. Mest utbredt er lirype (rievssat), men her finnes og en del fjellrype (giron). Fjellrypa holder seg stort sett over tregrensa, og det er derfor ikke så aktuelt med snarefangst på denne, men begge artene blir skutt under jakt med gevær.

Snarefangsten er en lokal tradisjon med røtter så langt tilbake at vi ikke vet når den begynte. Snarene lages nå av tynn metalltråd, men tidligere var det ikke alltid lett å få tak i slik tråd. Anders Johansen Eira / Jussan Ánte forteller i Muitalusat ja dáhpahusat Guovdageainnus 3: "Go mun ledjen lunta, eai lean rievssatstráŋggat. Mii ániimet árppu, vilges árppu mii gierddai rievddaha. ... Ovdal soađi, sullii 1938:s bohte rievssatstráŋggat ja šattai mihá álkit. Ii dárbbahan dieid gávvodagaid."
[Sjekk norsk oversetting i norsk utgave.]
Snarene festes inne i kratt der rypa pleier å gå, samtidig som man med kvister lager sperre for andre veger.

Snarefangst er drevet av både fastboende og reindriftssamer, men mest av fastboende (dálon). Det har ikke vært formelle regler for hvem som hadde rett til å sette rypesnarer. Det var gjerne sånn at den som bygde ei gamme (dárfegoahti) inne på fjellet, hadde retten til å sette snarer i nærheten av denne. Det er få som kommer utafra for å fange med snare. Etter regelverket er snarefangst i Finnmark forbeholdt for innbyggere i fylket. I dag er det slik at den som vil sette snarer må melde fra til FeFo på forhånd og rapportere fangsten etterpå.

Gjennom tidene har det flere ganger vært på tale å forby snarefangsten. Da Norge tidlig på 1990-tallet søkte om medlemskap i EU sto snarefangsten i fare, fordi slik fangst var forbudt i EU. Da blei det spesielt forhandla om unntak for Norge, men siden det ikke blei noe av medlemskapet, blei det ikke nødvendig.

Det har også vært jakta rype med gevær i alle fall fra slutten av 1800-tallet, kanskje ennå tidligere. Denne jakta gikk vesentlig på høsten. I Guovdageaidnu var det jegere som laga sine egne haglepatroner, da det var dyrt å kjøpe ammunisjon.

Etter at kommunikasjonene har blitt bedre har det blitt svært stor pågang av jegere utafra. I motsetning til snarefangst og elgjakt er ikke rypejakt med gevær reservert for finnmarkinger. FeFo selger jaktkort til alle, og i Guovdageaidnu er det store flertallet av rypejegerne sørfra. De fleste jakter de første ukene etter at jaktsesongen blir åpna i september. En stor del av dem jakter med hund, noe det ikke er tradisjon for lokalt. Når jakta foregår i område der det samtidig er rein, blir det ofte konflikter, da løse hunder kan jage rein. Tilstrømmingen av rypejegere er så stor at de utgjør en viktig kundegruppe for turistnæringa i kommunen.

Bruk av rype
Ryper har i stor grad vært jakta for salg. Siden snarefangsten foregikk på vinteren, kunne fangsten holde seg lenge frossen, og mange jegere samla opp og frakta til markedsplasser for salg, særlig var Bossekopmarkedet i desember og mars viktig, Der var helt fra 1400-tallet markedsplass der samene fra innlandet solgte sine produkter som reinkjøtt, skinn og ryper. I gamle dager var det langt mer rype enn nå, og det hendte at enkelte jegere kunne fange over tusen ryper i løpet av en vinter. Det kunne gi god fortjeneste og ryper blei vanligvis solgt både til Alta (særlig på Bossekopmarkedet og til Sverige og Finland.

Befolkninga i Guovdageaidnu har i liten grad spist rype sjøl. [Har man utnytta rypefjær?]

Snøspurv – Allat

Snøspurven kommer til Finnmark tidlig på våren, i april-mai, og i gamle dager brukte man å fange disse med snarer nær boplassen. Det var særlig barn og ungdom som gjorde dette, dels som ei trening i snarefangst, som de seinere kunne bruke til ryper. Små snarer av metalltråd eller hestetagl blei spikra fast i eit brett av tre, og så blei det satt ut og strødd fuglefrø på. Man brukte å spise de fuglene som blei fanga, men det var ikke så mye mat i hver fugl. Dette er en tradisjon som for lengst har gått ut av bruk, men det finnes fortsatt eldre folk i Guovdageaidnu som har vært med på dette i sin barndom.

Andejakt

I Guovdageaidnu kommune er det en lang tradisjon med andejakt. Denne jakta har vært og er svært omstridt, da man her bare har jakta på våren, mens offentlig viltforvaltning sier at ender skal jaktes på høsten.

Jakta har foregått på våren (som regel i mai), når endene trekker nordover samtidig som at isen på elver og vann begynner å gå opp. Jakta foregikk tidligere over store deler av vidda, folk jakta på tradisjonelle jaktplasser i sine nærområder. Sentralisering av bosettinga sammen med jaktforbud har ført til at mange av de tradisjonelle jaktområdene ikke lenger er i bruk.

Jakta har mest foregått ved at man har bygd skjul (čilla) ved bredden av vann eller elver. Ofte har man brukt lokkeender. Disse var tidligere hjemmelaga av tre, men i seinere år har man kjøpt plastender.

Som skytevåpen er det mest brukt hagle. Det blei også tidligere drevet snarefangst av ender, der man brukte samme tråd som til rypesnarer og satte opp like ved vannkanten, ofte på kunstige torvøyer ute i vannet.

Etter en lang vinter var ender den første tilgangen til ferskt kjøtt på lang tid. Det var også på den tida kjøttet var på det beste, og det var bare fullvoksne fugler. På våren er anda særlig feit og har inneholder mye næringsstoff som folk mangla etter vinteren, som D-vitamin og jern.

På høsten mente man i Guovdageaidnu at man ikke skulle jakte på endene, da årets kull var for små til at det var noe mening i å drive jakt på dem, da det var lite mat i dem. Behovet for de næringsstoffa som er i andekjøttet var heller ikke like stort som på våren.
Mens rype og hare blei jakta for salg, var andejakta vesentlig for eget forbruk.

Det blei tidligere jakta på ei rekke arter, som stokkand, sjøorre, svartand, krikkand, brunnakke, toppand, kvinand, siland og havelle. Etter hvert har det blitt snevra inn hvilke arter det er lov å jakte på, noen er freda hele året.

Andejakta var en tradisjon for de fastboende (dálon), da den foregikk på ei tid da reindriftssamene hadde flytta til kysten.
Lignende jakt har tradisjonelt forekommet mange steder i både samiske og norske områder, men det er bare i Guovdageaidnu at tradisjonen har holdt seg uavbrutt fram til vår tid.

Av jegerne har det i seinere år vært omtrent 90% menn og 10% kvinner.

[Kunnskaper knytta til jakta.]

Tilbereding av ender
[Oppbevaring av skutte ender. Koking/steiking.] Ved sida av kjøttet har man utnytta fjær og dun av endene (hvordan). (Har skinnet vært brukt?)

Strid om vårjakta
Folk i Guovdageaidnu og sentrale myndigheter har hatt og har forskjellige oppfatninger om hva som er forsvarlig og uforsvarlig av vår- og høstjakt. Johan K. Hætta (Lemeha Juhán) forteller i Muitalusat ja dáhpahusat Guovdageainnus 11: "Giđđat leat dáppe álohii lodden, nu guhká go mun muittán. Ii oktage dadjan ahte lea lobiheapmi. Mu váhnemat ja sin váhnemat leat lodden. Ieš álgen loddet nuppelot jahkásažžan. Dalle ii lean bearráigeahččan. Soahtejagiid loddii maiddái leansmánni Dahl. Ieža doalaimet áigemeari goas loddet, ain makkár giđđa lei. Dábálaš giđa álggii lodden miessemánu 20. beaivvi, ja bistii olggos miessemánu. Jus goavvi giđđa, de bisttii sulli geassemánu 6. beaivvái. Lottit eai nohkan min báhčimin. Muhtin giđa ledje eambbo go dan ovddit. Mu mielas ii leat giđđalodden vearrut, ii ge loavtte lottiiid. Lottit nohket jus borgemánus goddá čivggaid, nugo dát lea lohppi. Lihkus eai olbmot dáppe beroš loddet čakčat. [Sjekk om det finnes en norsk oversetting.]

I 1954 blei fuglejakt på våren forbudt, fordi man mente fuglene skulle få fred i hekketida og at man ikke skulle jakte på den tida av året da bestanden var på det laveste. De fleste steder gikk da denne tradisjonen ut av bruk, men i Guovdageaidnu ville man ikke gi seg, og mange fortsatte å jakte sjøl om det var forbudt.

Fra 19?? [Sjekk årstall] søkte kommunen om å få en unntaksbestemmelse som tillot ei begrensa vårjakt på ender. Dette har siden vært et omstridt spørsmål og er det ennå. I 1994 blei det innført ei 3-årig prøveordning med kvotejakt. Kvoten blei da satt til 300 hanner. Hvilke arter som har vært lov å jakte på har variert, f.eks. var det i 1994 5 arter (stokkand, krikkand, brunnakke, toppand og kvinand) og i 1995, 6 arter (krikkand blei tatt ut av lista, mens havelle og siland blei jaktbare). Seinere har den midlertidige ordninga blitt forlenga flere ganger, men både antallet fugl og antallet arter har blitt redusert. Jakta er nå regulert i en midlertidig forskrift som gjelder fra 2013 til 2022.

Lokalt har mange krefter arbeida for å gjøre vårjakta til ei permanent ordning, og med større kvoter. En forkjemper for dette har vært SBMS – Sámi bivdo- ja meahcástansearvi og de har hatt full støtte av de fleste (alle?) kommunepolitikerne.

I februar 2018 ga SBMS denne uttalelsen om andejakta:
Gjeldende ordning for jakta har vært i kraft i 5 år. Kautokeino kommune og FEFO er i ferd med å utarbeide rapport i hht forskriftens § 6 og spesielt redegjøre for hvordan ordningen bidrar til å opprettholde samisk kultur. SBMS vil aktivt bidra i denne evalueringen.
SBMS var under etableringen av gjeldende ordning klar på at den begrensede vårjakta som ble etablert ikke på noen måte oppfyller et minstenivå for å bidra til å opprettholde kulturen knyttet til høsting av ender om våren. Blant våre medlemmer og i befolkningen for øvrig i Kautokeino er oppfatningen den samme.
Høsting av tilgjengelige ressurser har vært en forutsetning for at det kunne etableres fast bosetting. I nordområdene er disse forutsetningene enda tydeligere. Marginene for å klare seg var mye mindre og tilpasningen til ressursene desto skjørere. Høsting av ender var et viktig element i tilpasningen. Uten denne ressursen ville det antakelig være vanskelig å klare seg gjennom våren til andre ressurser ble tilgjengelig. Denne ressursutnyttingen har utviklet en rik kultur og kunnskap som fortsatt lever og er i dag en viktig del av samisk språk, terminologi og samisk matkultur. Dersom myndighetene innskrenker denne jakta vil denne kulturen og kunnskapen tapes og vil være et bidrag til at samene utarmes som et eget folk.
Samenes forvaltning av sine bruksområder har aldri vært en trussel for bærekraften i sine områder. Til tross for det, er det samene som må bære konsekvensene av reguleringer som tvinges frem som følge av storsamfunnets og andres belastning av ressursene.
For Miljøverndepartementet sto det sentralt at som følge av mangel på faglig grunnlag måtte kvoten settes så lavt som den ble satt (150 fugler). Kvotene skulle tas opp til ny vurdering etter at et faglig grunnlag var etablert. SBMS konstaterer at ingenting har skjedd med hensyn på å bedre det faglige grunnlaget.
SBMS har tidligere uttalt at ordningen slik den er utformet er en mobbing av befolkningen i Kautokeino som har høsting av ender som tradisjon. Sett hen til forpliktelser som påhviler norske myndigheter overfor samene etter internasjonal og nasjonal lovgiving og som ikke oppfylles, oppfattes reguleringen som diskriminering.
SBMS har kommet til at Kautokeino kommune ikke lengre skal utlyse denne jakta i den form den er vedtatt. Et minstekrav for at ordningen skal oppleves å ha betydning for den samiske kulturen må være: De som har høstingen som tradisjon må kunne høste til eget bruk som fersk vare. Det har ikke vært tradisjon for å fryse ned eller konservere ender.
Alle artene som det er tradisjon for å høste av må kunne høstes. Vi aksepterer begrensninger av arter som er truet. De som har høstingen som tradisjon må kunne høste i sine tradisjonelle områder.
I mars 2018 kommer Finnarkskommisjonen til Kautokeino for å starte utredning av private rettigheter til land og vann i Kautokeino kommune. Rett til andejakt vil være et tema for Finnmarkskommisjonen. SBMS vil arbeide aktivt for å få kommisjonen til å ta standpunkt til bl.a. dette rettighetsspørsmålet.
I mellomtiden inntil Finnmarkskommisjonen har kartlagt rettighetene i Kautokeino er det opp til den enkelte om de vil hevde retten ved aktiv å drive jakta. SBMS er klar over at dette kan være i strid med Viltlovens bestemmelser. Imidlertid fremstår myndighetenes behandling av samiske rettigheter også å være lovstridig.

Det er likevel ikke alle bygder i Guovdageaidnu der det er drevet vårjakt på ender, og noen har ment at det ikke var rett å jakte da. Per Gaino i Láhpoluoppal var en av dem som ikke likte denne jakta: "Per Gaino uttalte da vi kom inn på rettighetsspørsmålene at naturligvis hadde de bofaste rettigheter til de bruksmåter som hadde livberget dem. Deres gamle ordninger var bygget på naturens orden. For eks. pleide de i Lappoluobbal ikke drive vårjakt på ender. Det stred både mot naturen og mot hans rettsfølelse å skyte fugl den tiden de hadde reir."

(Geir Hågvar: Den samiske rettsdannelse i Indre Finnmark 1. s. 282)
[Men stemmer dette, foregikk ikke vårjakta FØR endene etablerte reir?]

Det er ganske få fra Guovdageaidnu som har tatt til orde mot andejakta. Blant dem er Odd Mathis Hætta, som har kalt andejakta en miljøskamplett. Mesteparten av motstanden har kommet utafra, blant dem Norsk Ornitologisk Forbund og Naturvernforbundet i Finnmark (2005). Naturvernforbundets lokallag har derimot ikke uttalt seg, da der har vært delte meninger om saka.

Sjøl om det nå er etablert ei ordning med kvotejakt er ikke striden over. Mange vil fortsatt ha jakta stansa helt, mens man lokalt ønsker større kvoter og stans i høstjakta. Mange har tatt til orde for å jakte som man allti Høstjakta er i prinsippet åpen for alle og her er ingen kvoter, bare bestemmelse om hvilke arter som er lov å skyte. Det er heller ingen krav om å være bosatt i kommunen eller fylket for å få jakte om høsten.
[I hvilken grad blir det jakta ender på høsten i Guovdageaidnu?]
SBMS har meldt spørsmålet om andejakt som samisk tradisjon og rettighet inn for en FN-komite [Hva heter komiteen?] og fått medhold der. Man vurderer å gå til rettssak mot staten, men det er dyrt.
Samisk høgskole har under planlegging et forskningsprosjekt om ender og andejakt. [Mer om dette.]

Gåsejakt

Tidligere blei det skutt gjess med en gang de kom i april og de første råkene åpna seg i elvene. Denne jakta pågikk altså før andejakta.

Når gjessene myter (skifter fjær) i august, er det en periode da de ikke kan fly. De samler seg da i store flokker på myrer nær vann, så de kan svømme unna om det kommer rovdyr. I eldre tid hendte det at folk sneik seg innpå gjess i denne tida og slo dem i hjel med trestokker.
[Blei det samla inn dun etter myting?]

Annen fuglejakt

Fugler er jakta for kjøtt, fjær/dun og av og til er andre deler av fuglene, som hals, klør og nebb brukt til spesielle formål. Skinn av lom med fjær er brukt til å lage skinnposer og til dekorasjon på vesker og poser av reinskinn (sisti). Nebb av lom blei tidligere brukt til pilspisser.

Det har for øvrig ikke vært vanlig å jakte på småfugler, vadefugler eller rovfugler, med unntak av at større rovfugler, særlig kongeørn, noen ganger har blitt felt når de har tatt reinkalver.

Fugleegg og dun

På kysten har man høsta av egg av måser og andre sjøfugler, og også i innlandet har det blitt plukka egg av andefugler og ryper. Egga blei koka med det samme, de blei ikke lagra eller solgt. Skikken var å aldri tømme et reir helt, det måtte ligge minst to egg igjen.
En spesiell form for høsting av fugleegg er at man satte opp fuglekasser for kvinand (čoađgi). Der kunne man da ta egg flere ganger i den tida da fuglene la egg. Det står fortsatt noen kvinandkasser ved vann og elver i Guovdageaidnu, men i vår tid får nok fuglene ha egga i fred.
[Hvor lenge holdt man på å høste egg? I Anderson (1978) blir det sagt at det da bare var på kysten at man høsta fugleegg. ]
Det har også blitt samla dun fra fuglereir, særlig andereir, men dette har vært vanligere på kysten enn i innlandet.

Medisinsk bruk av fugl

Fugler og egg har vært brukt i folkemedisinen. Her er noen eksempler:
Råtne fugleegg smurt på sår og på såre hender og føtter.
Galle av ørn og svane som "vidundermiddel" på linje med bevergalle.
Ravnegalle og varmt fugleblod for å lette fødsler.
Avkok av rypekrås blei drukket mot bryst- og magesmerter og for å stille blødninger ved fødsel og menstruasjon.
Mot gikt kunne man ta ei nyskutt kråke, dele i to og legge med kjøttsida mot det verkende stedet.

Kilder – jakt
Anderson, Myrdene: Saami ethnoecology 2. Yale University 1978
Bustnes, J.0. & Nilsen, S. 1995. Populasjonsøkologiske vurderinger rundt vårjakt på ender i Kautokeino. NINA Oppdragsmelding 379: 1-24.
Bustnes, J.O. & Nilsen, S. 1996. Treårig forsøksordning med vårjakt på ender i Kautokeino: en oppsummering. NINA oppdragsmelding 445: 1-23.
Forskrift om kvoteregulert vårjakt på ender fra og med år 2013 til og med år 2022, Kautokeino kommune, Finnmark
Hætta, I.N.K., Jaren, V., Aarseth, T., Magga, O.H. & Halonen, L. 1985. Vårjakt på ender i Kautokeino/Guovdageaidnu. Utredning fra utvalg nedsatt av DVF.
Hætta, Odd Mathis: Samebygder på Finnmarksvidda. 2016.
Hætta, Sylvia W.: Gárdun. Árbevirolaš barggut mánáidgárddis. Davvi Girji 2006
Jaren, V. 1983. Andefuglundersøkelser og jakt i Kautokeino våren 1983. Rapp. no. 6. Fylkesmannen i Finnmark. Miljøvernavd.
Keskitalo, Alf Isak: Guovdageainnu suohkangirji / Kautokeino soknebok.
Myrvoll/Holm-Olsen/Thuestad: Fokus på fangstanlegg. En studie av fangstanlegg i Finnmark NIKU Rapport 54. 2011
Solbakken, Kjetil Aa.: NOF sier nei til fortsatt vårjakt på ender i Kautokeino
Svanberg, Ingvar og Tunon, Håkan: Samisk etnobiologi. Nya Doxa 2000
Trane, Irma: Rievssat gárdun – snarefangst. Várjjatgiella. 2002
Rypejakt på Finnmarksvidda NRK Norge rundt 1976
Valio,K. 1995. Andejakt-generalen. Villmarksliv nr 5
Vårjakt på ender i Kautokeino 1996. -Rapport fra Kautokeino kommune, Miljøvernkontoret.
Myrvoll/Holm-Olsen/Thuestad: Fokus på fangstanlegg. En studie av fangstanlegg i Finnmark NIKU Rapport 54. 2011

Film
Sámi allaskuvlla studeanttat: Rievssatgárdun
Giđđalodden
Árbediehtu / Sámi allaskuvla 2014

Radioprogram Den omstridte andejakta i Kautokeino NRK Sápmi 07.05.2021

·

Vi takker alle som har bidratt til denne sida, særlig Anton Dahl og Johan Ingvald Hætta.