Dette nettstedet er utarbeida i forbindelse med forprosjekt for natursenter. Forprosjektet er nå avslutta og høsten 2017 er det oppretta et interimstyre, som skal føre arbeidet videre. Mer informasjon kommer her snart.

Reinflokk like ved sentrum av Guovdageaidnu, hotellet i bakgrunnen.
(Foto: Svein Lund)

Guovdageaidnu natursenter

Reindrift

Karen Marie Eira Buljo går tur med framtidig kjørerein
(Foto: Svein Lund)

HER KAN DU LESE OM:
Reindrift i Guovdageaidnu
Liv og årssyklus i en reindriftssiida
Reindrift i Norge
Næringsgrunnlaget for reindrifta
Utstyr og installasjoner i reindrifta
Utnytting av reinprodukter
Reindrifta som språk- og kulturbærer
Statlig regulering av reindrifta
Reindrift og naturinngrep
Kunnskaper, opplæring og forskning i reindrift
Organisasjoner i reindrifta
Villrein i Norge
Rein og reindrift i Norden
Rein og reindrift i verden
Hva kan natursenteret gjøre?

Helt siden istida har reinen vært en sentral del av naturen i Guovdageaidnu og på hele Nordkalotten. Om vi går i naturen kan vi møte på rein i større eller mindre flokker, vi kan finne spor etter gamle dagers villreinjakt eller dagens reingjerder og kjørespor. Reinen og reindrifta har også påvirka naturen på måter som ikke er like lett å se, som beiting og gjødsling som påvirker planteveksten. Likevel har mange som bor innafor reindriftsområder og de fleste som kommer hit på besøk forholdsvis lite kjennskap til reinen og reindrifta.

Guovdageaidnu kommune har vinter-, vår- og høstbeite for størstedelen av Vest-Finnmark reinbeiteområde, som har sommerbeite spredt over alle kystkommunene i Vest-Finnmark og Nord-Troms. Derfor vil Natursenteret i Guovdageaidnu gjennom utstillinger, kurs og denne nettsida gi informasjon om reindrifta i vårt område og om reindrift generelt.

Reindrift i Guovdageaidnu

Reinbeitedistrikter i Vest-Finnmark.
(Kilde: Landbruksdirektoratet)

Turister som kommer til Guovdageaidnu spør ofte: "Hvor er reinen?" På noen tider av året, særlig på ettervinteren, kan man se rein i innhegninger like ved kommunesenteret, for det meste er det rein som skal brukes eller trenes opp til kjørerein. Mesteparten av reinen er likevel spredt over et vidt område. På vinteren utnytter den mesteparten av Guovdageaidnu kommune, på sommeren er det aller meste av reinen på kysten, spredt over mesteparten av Vest-Finnmark og Nord-Troms. Noen er helt ute på øyene, andre i fjordene eller i fjella mellom fjordene og sjølve vidda.
Det er tre reinbeitedistrikter (34,36,41) som har større eller mindre del av sitt sommerbeite innenfor grensene av Guovdageaidnu kommune. Et av disse er i Bæskades-området. Derfor kan man også på sommeren møte på rein langs veien vel halvveis fra Guovdageaidnu til Alta.

De forskjellige reinflokkene har sine bestemte beiteområder og flytteveier mellom årstidsbeiter i innlandet og på kysten. Noen få siidaer har hatt omtrent samme flyttemønster helt siden 15-1600-tallet. Tidligere blei også vinterbeiter på nåværende finsk side benytta av reindriftssamer i Guovdageaidnu. De fleste måtte derfor endre flyttemønsteret da grensa mot Finland blei stengt midt på 1800-tallet, Fra da har flyttemønsteret i stor grad vært det samme fram til vår tid.

Sommerbeite, reinbeitedistrikt 20 Fála (Kvaløya)
(Foto: Svein Lund)

Guovdageaidnu er Norges suverent største reindriftskommune, målt i reintall og tallet på reindriftssamer. Bortimot halvparten av befolkninga er knytta til reindrifta. Her er 79 899 rein (pr. 31.03.2015, Statistisk sentralbyrå) ,, reineiere, ,, siidaer og .. Ved siden av dem som har reindrift som hovednæring, er det som regel også andre reineiere i familiene, og disse deltar i arbeidet med reinen i hektiske perioder, som ved flytting, skilling, kalvemerking og slakting.

For Guovdageaidnu kommune er reindrifta svært sentral og gir mange arbeidsplasser både direkte i drifta og indirekte gjennom bl.a. reinslakteriet, husflid (duodji) som bruker reinskinn, horn og bein som materiale, reindriftsopplæring på videregående skole og høgskole, samt i reindriftsforvaltninga og det internasjonale reindriftssenteret. Reindriftsnæringa har også ringvirkninger for bl.a. verksteder for kjøretøy og produsenter av utstyr for drifta.

Årssyklus i en reindriftssiida

Drifts- og flyttemønsteret i reindrifta kan variere ganske mye mellom siidaer og distrikter, og det er ikke mulig å lage en modell som passer alle. Vi har her valgt som eksempel Njulloslákkuid siida, som hører til reinbeitedistrikt 26 Lákkonjárga. Det er Karen Marie Eira Buljo som har fortalt dette:

Siidda barggut
Dás leat barggut čilgejuvvon maid Njulloslákkuid siida barget jagimielde. Dán siiddas lea seamma johtingeaidnu go Guovdageainnu siida 1700 logus, mii čilgejuvvo čálalaš gálduin (Guovdageainnu suohkangirjjis)

Dálvi
Dálveorohat lea Guovdageainnus, nuorttabealde eanu. Eallu lea dálveorohagas, dábálaččat leat buot bearrašat ovtta siiddas, muhtin jagiid rátkkašit ja guođohit guovtti sajis. Muhtin dálvviid guođohit láhkka Suomaráji.

Giđđat
Giđđat rátkkašit fas. Njulloslákkut rátkkašit golmma sadjái, muhtimat guottehit Gurpmotvuomis, earát fas Bávnjorddas (?), Mázeváris. Mázevárri lea maiddai čakčaorohat. Johttát mearragátti guvlui. Guottetáigge mii botket luvvasiid ja johtit luovosealuin johtit Lákkonjárgii. Čoavjjetealuin mii johtit guottetbáikkiide. Luvvosat muosehuhttet čuovjagiid go galget guoddit. Dávjá ii leat dárbu botket luvvosiid,sierranit ieža. Luvvosat háliidit geađgebáikkiide gos guhtot geađgeganaid. Čoavjegat ges háliidit jekkiid ja jalges, goikásit báikkiid. Doppe guhtot suoidnemáddagiid, dás lea ollu álbmi. Jekkiin dát gávdnojit ovttatmano go bievla. Šaddet mielkkas. Go ráhta šaddá de guhtot soahke- ja skierrelasttaid.

Geassi
Geasset mearkut. Mannjel guottet mii johtit Lákkonjárgii, doppe lea olles orohat ovttas, Kemi siida ja Náhpolsáivva siida ja min siida.

Čakčat
Čakčat mii čohket ealu ja johtit čakča orohahkii mii lea oarjjabealde Máze. Skábmamánu fas rátkkašit golmma sadjái ja johtit dálveorohahkii. Sullii nie dáhket eará orohagat maid, rátkkašit ja muhtin áiggiid fas leat ovttas. Goitge barget orohagat iešguđet ládje. Guovlu ja orohat váikkuha mo iešguđetge orohat dáhkká. Mun lean vásihan ahte lea álkit bargat go leat unnit bohccot čoahkis, maiddai rátkkašit oahpaheame dihte.

Kilder – Guovdageaidnu
Berg, Bård A.: Samiske sedvaner og rettsoppfatninger på Gearretnjarga. I: "
Samiske sedvaner og rettsppfatninger - bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget" (NOU 2001:34)
Bergsmo, Trym Ivar. Boazojahki : et år med reindriftssamene. Pantagruel, 2001.
Buljo, Karen Marie Eira: Mu kultureanadagat. I: Andersen (red): Samiske landskap og Agenda 21. Dieđut 1/2002
Buljo, Karen Marie Eira: Vulgot Iŋgá Karina mielde ealu lusa / Bli med Inga Karina til reinflokken. Landbruksforlaget 1997.
Eira, Aslak M./Eira, Berit Oskal/Stensaas, Arnstein / Tostrup, Bjørn: Boazodoallojahki. Vuođđodieđut boazobarggu birra iešguđet jagiáiggiid. Landbruksforlaget 2000
Eira, Hans OIe og Anders: Presentasjon av reinbeitedistrikt 26 Lákkonjárga. 2015
Hætta, Lars / Bær, Anders: Muitalusat. Universitetsforlaget 1958/1982
Keskitalo, Alf Isak: Guovdageainnu suohkangirji / Kautokeino soknebok. 1998
Kvaal, Grete Andrea. Karen Anna og hennes siida. Pax, 2001.
Nilsen, Ragnar: Inn fra vidda : hushold og økonomisk tilpasning i reindrifta i Guovdageaidnu 1960-1993. Rapport (NORUT samfunnsforskning) 1994
Sara, Anders & Karlstad, Stig: Reindriften i Vest-Finnmark - omstilling, utvikling eller avvikling. En spørreundersøkelse blant reindriftsbefolkninga i Kautokeino reinbeitesogn. Sámi Instituhtta/NIBR.Dieđut Nr 1 1993.
Sara: Anders: Boazodoallu Oarje-Finnmárkkus : rievdadeapmi, ovdánahttin vai loahpaheapmi : jearahallandutkamuš boazodoalloálbmoga gaskkas Guovdageainnu suohkanis. Dieđut 3, 1993
Sara, Mikkel Nils: Boazu lea biekka buorri. Guovdageainnu guovllu boazodoallovuogit. Davvi Girji 2001
Sara, Mikkel Nils: Reinen – et gode fra vinden. reindriftens tilpasningsformer i Kautokeino. Davvi Girji 2001

Film:
Bals, Inger Marita: Vårflytting 2013.
Eira, Elle Márjá: Guođohit
Høst, Per: Same Jakki. 1957.
Joks, Solveig: Áilu čávge davás. Dieđut Video 1/2007
Solli, Didrik / Eberson, Egil: Flyttsamer
Film om reindrift. (Gearretnjarga) Kautokeino Film / Statnett 2015.
Reinlykke. (The Eiras) NRK 2008

Reindrift i Norge

I boka Olaus Magnus: Historia om de nordiske folka, som kom ut i 1555, finner vi ei av de eldste tegningene av kjøring med rein og pulk. Ikke alt virker like realistisk, også den gang måtte man trolig sitte i pulken for å holde balansen i fart.

De eldste fortellingene vi kjenner om tamreinhold i Norge er fra 800-tallet, og vi vet ikke hvor lenge før det at man begynte å temme rein. Rein blei fanga og temma som lokkedyr for villreinfangst og etter hvert for melking og kjøring, mens man lenge fikk forsyning av kjøtt, skinn og bein/horn til redskaper vesentlig fra fangst av villrein.

All villrein har naturlige næringsvandringer, og utnytter forskjellige planter i forskjellige områder etter årstidene. Man kan temme rein og ha den året rundt på et sted, men det forutsetter foring og er i praksis bare mulig for små flokker. Reindrift med større flokker krevde derfor at menneskene fulgte med reinflokkene i deres naturlige flyttemønster.

Vi har ikke sikre historiske kilder til når samer først utvikla reindrift med større flokker, der tamreinen blei det viktigste næringsgrunnlaget. Det kan noen steder ha skjedd fra omlag år 1000, men ut fra de historiske kildene vi kjenner til har det vært slik reindrift i Finnmark i alle fall fra 1500-1600-tallet.

Reindriftsområdene på Nordkalotten har gjennom mange hundre år vært utsatt for skattlegging og misjonering fra omliggende stater, men det blei ikke fastsatt faste landegrenser før 1751 (Norge og Sverige), med seinere oppfølging i 1809 (Sverige og Finland) og 1826 (Norge og Russland/Finland). I første omgang blei reindriftssamenes rett til å krysse grensene med reinflokkene respektert (Lappekodisillen av 1751). Det oppsto ingen videre inngrep i flyttemønsteret før grensa mellom Norge (da i union med Sverige) og Finland (under Russland) blei stengt i 1851. Reindrifta i Guovdageaidnu-området mista da store deler av sitt vinterbeite. Dette førte til store problemer for drifta. Noen flytta sør-østover i Finland, noen registrerte seg som svenske statsborgere, en del av disse havna etter hvert lenger sør i Sverige. De fleste fortsatte flytting mellom innland og kyst, men måtte da holde reinen på vinterbeite på norsk side. Dette førte til store problemer, da reinen naturlig søkte til sine gamle områder, og mange mista rein fordi den kom over grensa. Etter hvert har det blitt satt opp grensegjerder langs deler av grensa, men det er ennå strekninger som mangler gjerde, og så seint som 2014 inngikk Norge og Finland en avtale om å komplettere grensegjerdet. På grensa mellom Guovdageaidnu kommune og Finland er det gjerde, men om vinteren når det er mye snø, hender det stadig at rein kommer over gjerdet.

Pr. 31.03.2015 var det omlag 147000 tamrein i Norge, derav 135000 i det samiske reindriftsområdet. Dette strekker seg sammenhengende fra Drevsjø i Engerdal i Hedmark til grensa mot Russland i Sør-Varanger, i tillegg er det et område i Trollheimen i Sør-Norge. Reindrift er gjennom tidene drevet av samer med forskjellige språk/dialekter, som sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk og østsamisk (skoltesamisk). I dag er det i alt vesentlig sørsamisk og nordsamisk som er bevart som aktive reindriftsspråk.

Det er nå i følge Statistikk sentralbyrå 3018 personer som lever av reindrift, derav 540 med egen siidaandel (driftsenhet). Derav er 2205 personer og 379 siidaandeler i Finnmark.

Kilder – Norge
Berg, Bård A.: Mot en korporativ reindrift. Samisk reindrift i Norge i det 20. århundre - eksemplifisert gjennom studier av reindriften på Helgeland, avhandling til dr.art-graden (UiT 1999), Diedut 3:2000,
Berg, Bård A.: Reindriften på Helgeland i årene omkring andre verdenskrig. Åarjel-saemieh = Samer i sør 2004
Berg, Bård A.: Lulesamisk reindrift 1750-2000. I: Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms. Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget. NOU 2007:14
Berg, Bård A.: Utviklingen av reindriften i nordre Nordland 1750-2000. I: Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv. Pax Forlag 2008
Berg, Bård A.: Sametinget og reindriften/Samediggi ja boazodolallu. I: Sámediggi 25 jagi. Sametinget 25 år. Sametinget 2014
Buljo, Karen Marie Eira: Vulgot Iŋgá Kárine mielde ealu lusa./ Bli med Iŋgá Karine til reinflokken. Landbruksforlaget 1997
Eira, Nils Isak: Bohccuid luhtte. DAT 1994
Kalstad, Johan Klemet H.: Reindriftspolitikk og samisk kultur – en uløselig konflikt? En studie av reindriftstilpasninger og moderne reindriftspolitikk. Kautokeino 1999
Landbruks- og matdepartementet: Høring – Konvensjon mellom Norge og Finland om oppføring og vedlikehold av reingjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer inn på det andre rikets område av 9. desember 2014
Riseth, Jan Åge: Boazodoallu ja resursahálddašeapmi / Reindrift og ressursforvaltning. Vett og viten 2015
Riseth/Tømmervik/Bjercke: 175 years of adaptation: North Scandinavian Sámi reindeer herding between government policies and winter climate variability (1835–2010). Journal of Forest Economics Volume 24, August 2016, Pages 186–204
Sara, Ole K./ Storli, Inger: Reindrift, før og nå. Landbruksforlaget 1997
Skjenneberg, Svein: Rein og reindrift. 1965
Rein. Temanummer av tidsskriftet Ottar, nr 195. Tromsø, 1993
Landbruksdirektoratet (Reindriftsforvaltninga)
Turi, Johan: Muitalus sámiid birra. 1910 / Čálliidlágádus 2010
Film:
Boazodoallu. NRK Skuvla 1979
Eira, Mai-Lis: Jahki ii leat jagi viellja. 2015
Gaup, Ante Mihkkal: Bohcco dovdomearkkat 1. Sámi oahpahusráđđi 1990
Johansen, Alf: Den siste nomade". Siivet 2013
Nesheim, Bente M.: Báikkis báikái / From Home to Home. Dieđut Video 2-2007
Nilsen, Kate-Hilde / Sem, Bente F: Vuostebiegga / Against the wind / Motvind. Semferno 2005
Olsen, Jan Helmer: Reinflytting 2011. NRK Mánáid-TV Karasjok–Måsøy.

Næringsgrunnlaget for reindrifta

Gortni eller elvesnelle er god mat for rein. Fra Oskaljávri
(Foto: Svein Lund)

Hva spiser reinen?

Ei forenkla oppfatning er at reinen spiser reinlav om vinteren og grass om sommeren.
Virkeligheten er langt mer komplisert. Forskere har funnet ut at det er flere hundre plantearter som reinen kan spise, og det er registrert at rein har spist planter fra hele 37 plantefamilier. Det er ikke nok at reinen har noe å spise til ei hver tid, den er også avhengig av tilgang på planter som på den tida inneholder de næringsstoffer som reinen trenger.
Reindrift blir drevet under svært forskjellige forhold, og det er derfor forskjellige planter man har tilgang til. F.eks. vil rein som beiter ved kysten spise tang i fjæra på våren, mens rein med vinterbeite i skogene i Sverige og Finland spiser hengelav fra bartrær.
Rein som følger det vanlige flyttemønsteret i Finnmark lever på vinteren vesentlig av lav, med særlig reinlav (kvitkrull, grå og lys reinlav) og gulskinn/snølav som favoritter, men spiser også gras og kvister av mindre busker. På våren trenger den friske skudd, og flytter seg gjerne ettersom nye områder med friske skudd blir tilgjengelig. På sommeren spiser den mange slags urter, den kan også spise lauv av f.eks. bjørk. På høsten spiser reinen særlig mye sopp.
Reinen er hovedsakelig planteeter, men kan også forsyne seg av tilgjengelig animalsk føde som fugleegg og smågnagere. Det samiske navnet på lemen er goddesáhpán, eller "villrein-mus", og skal komme av at villreinen brukte å spise lemen når det var mye av dem.
Reinen har stort behov for reint drikkevann.

Fare for forgiftning?

Dersom plantene som reinen skal spise eller vannet reinen skal drikke blir forurensa og forgifta, vil reinen også få i seg forurensinga og denne vil lagre seg i reinkjøttet og påvirke menneskene som spiser reinkjøtt. Et kjent eksempel her er radioaktivitet, som har spredd seg gjennom luft og nedbør til reinbeiteområder, særlig fra atomeksplosjonenen på Novaja Semlja i Russland på 1950-60-tallet og fra kjernekraftulykka i Tsjernobyl i Ukraina i 1996. Andre eksempel er gruvedrift. Her er gjort ganske lite undersøkelser, men vi kjenner bl.a. til at rein som beita i Biedjovággi-området under og etter gruvedrifta der hadde forhøya verdiar av visse metall i kjøttet, og at rein som beita ved kobbergruva på Ulveryggen i Kvalsund var plaga med luftveisinfeksjoner.

Hvordan får reinen tak i maten?

I sommerhalvåret er maten til reinen stort sett lett tilgjengelig, når bare reinen ikke møter hindringer for å komme dit maten er. Tilgang kan bli hindra av fysiske inngrep som mennesker har gjort, i form av gjerder og forskjellige former for aktiviteter. Dette kan virke forskjellig på forskjellige kategorier av rein etter alder, kjønn, tamhetsgrad og årstid.
På vinteren er gjerne bakken i større eller mindre grad dekt av snø og evt. is. For å komme seg til lav og andre vekster som er dekka av snø bruker reinen klauver og horn. Noen typer av rein klarer bedre enn andre å grave seg ned til maten, og derfor er det viktig å ha en flokksammensetning som bidrar til at hele flokken kan komme til maten. Reineiere har kunnskap om dette, men denne kunnskapen har ikke ligget til grunn når staten har laga reindriftspolitikk ut fra en jordbruksforståelse av drifta. Den flokkstruktureringa som staten har påtvunget gjennom reindriftsavtalene, har derfor bidratt til dårligere utnytting av beitet, og dermed større behov for foring. Se artikler i "Samisk reindrift – norske myter".
Dersom det blir en mildværsperiode på vinteren, kan det fryse is på beitene, og reinen klarer ikke komme ned til bakken. Det har tidligere ført til store sultkatastrofer, som i 1968, da en stor del av reinen på Finnmarksvidda sulta ihjel. Med klimaendringene frykter man at dette kan bli vanligere.

Foring av rein

I motsetning til det aller meste av annet dyrehold er reindrifta basert på at reinen som hovedregel skal finne sin egen mat, året rundt. Likevel har det lenge vært vanlig å fore noen grupper av rein i bestemte perioder. Det gjaldt særlig kjørerein og for blei også brukt ved temming og melking. For de fleste rein i flokkene var det derimot ikke vanlig å fore, unntatt i spesielle nødssituasjoner, f.eks. frosne beiter. Nedbeiting av reinlav har i seinere år gjort at foring har blitt mer og mer vanlig på vinteren.
Til foring for kjørerein blei det tidligere vesentlig brukt reinlav, som blei samla på høsten og kjørt hjem eller der man trengte den på vinterføre. Det var også vanlig å slå elvesnelle (gortnet) og gi til rein. Med økt foring i seinere år har det blitt mer og mer vanlig å fore med gras. Noen bønder har spesialisert seg på å dyrke gras som reinen liker og bare naturlig voksende grassorter. Men det blir også brukt mye gras som egentlig er beregna på andre dyr som kyr og hester. Da er det mye gras som ikke reinen liker, og det fører til at mye blir liggende igjen på foringsplassene. Bruk av importert kraftfor har også blitt vanligere.

Fordeler og ulemper ved foring: Når man forer reinen blir den tammere og lettere å holde kontroll med. Men foring har også mange ulemper. Det er en stor utgiftspost og for må ofte fraktes i lange strekninger innover fjellet. Når reinen blir vant til å bli fora, må man fortsette å fore. Foret kan også innvirke på kvaliteten og smaken på reinkjøttet. Ofte kjøper reineiere inn høyballer pakka i plast, og plasten blir liggende igjen på vidda. Høyballer som ikke blir fullstendig spist kan også bli liggende igjen og råtne. Frø fra dette grasset kan føre til innføring av nye arter som sprer seg på bekostning av de naturlige.

Kilder – reinbeite og foring
Reinbeite. Temanummer av tidsskriftet Ottar, nr 211. Tromsø, 1996
RENBETESVÄXTER. Sameskolestyrelsen Jokkmokk. 1988. Lysbildeserie med 3 hefter.
Warenberg, Kristina m.fl.: Boazoguohtoneatnamiid šattut. / Flora i reinbeiteland. Landbruksforlaget 1997
Sletten, Harald: Foring av rein. Norske erfaringer. Rangifer 4-1990
Benjaminsen / Eira / Sara (red): Samisk reindrift – norske myter. Kunnskapsforlaget 2016

Utstyr og installasjoner i reindrifta

Utstyr for kløvrein og kjørerein utstilt på Guovdageainnu gilišillju.
(Foto: Svein Lund)

Ved skillegjerdet langs gamleveien fra Mierojávri står lavvoen og en slede igjen mens reinen er på kysten på sommerbeite.
(Foto: Svein Lund)

Dološ áiggis boazodoallosámit ieža ráhkadedje hui stuora oasi das maid dárbbašedje doalus, dahje oste báikkálaš duojáriin. Dál sii dárbbašit oastit ollu eanet gálvuid, ja danin sis leat maiddái ollu eanet golut.
Mii vearddidit muhtin osiid boazodoalus čuođenáre jagi ja dál:

Orrun:

Ovdal: Orro lávus / bealljegoađis olles jagi.
Dál: Viessu márkanis dahje eará báikkis geainnu guoras. Jus dálveorohat lea guhkkin eret sáhttá doppe dasa lassin leat guođuhanbárta. Bárta dahje viessu geasseorohagas. Muhtin siiddáin lea guođuhanbárta čákča- dahje giđđaorohagas. Dasa lassin geavahit lávu johttimis ja mu ui go lea dárbu.

Fievrideapmi:

Ovdal: Guođuhettiin čuige, dávjá ledje sábehat ráhkaduvvon báikálaččat. Hearggit gesse reagaid/gerresiid dálvet ja go johte bievlan lei herggiin noađi. Máŋggas máhtte dalle duddjot leanŋŋaid ja spágaid.
Dál: 1960-logu rájes leat geavahan skohteriid johtimii ja maŋŋil maiddái guođuheapmái. 1980-logu rájes 2- ja 4-juvllát fievrrut (ATV) bievlan. Hearggut geavahuvvojit measta dušše fal gilvovuodjimii ja turistavuodjimii.

Áiddit:

Gjerdeanlegg for skilling, merking og slakting.
(Foto: Jan Helmer Olsen / Ovttas)

Ovdal: Bohccot ledje eambbo lojit. Siiddaid gaskkas ledje lundolaš oazit. Mearkun-, rátkin- ja njuovvangárddiid ráhkadedje rissiin ja báttiin. Sirrenáiddit bohte 1960-logus (?) Anders Johansen Eira / Jussan Ánte muitala girjjis Muitalusat ja dáhpahusat Guovdageainnus 3: "Dolin eai láven áiddit dain orohagain. Njárgii luite veaiddalassan ja ieš guđet vuoru guođohit. Dá álggahedje orvanisašuvnnaid nu go Norgga Boazosápmelaččaid Riikasearvvi, ja dan čađa álge sápmelaččat oažžut stáhtavehkiin áidut. Nu billistedje min orohaga." Dál: Gárddit ráhkaduvvon fielluin. Áiddit mat leat ráhkaduvvon muorrastuolppuin ja stállebáttiin / neahtain geavahuvvojit sirret riikkaid, orohagaid ja áigodatguohttumiid gaskkas.

Biktasat:

Ovdal: Boazosámenissonat duddjojedje visot maid olles bearaš dárbbašii: Gávttiid, gálsohiid, stiiggaid, nuvttahiid, gápmagiid, fáhcaid, gáhpiriid, beaskkaid jna.
Dál: Muhtimat máhttet/astet ain ráhkadit muhtin biktasiid, muhto stuora muddui geavahit fabrihkagálvvuid maid ostet gávppis.

Biellut:

Ovdal: Spellebiellut ráhkaduvvon dábálaččat mearragáttis dahje leikejuvvon biellut (dávjá Suomas) Dál: Spellebiellut meissetskoađasiin Os husbyrbjøllefabrikkas Lulli-Norggas.

Suohpan:

Ovdal: Ráhkaduvvon bohcconáhkis (dahje eará náhkis?), maŋŋil bihkkaduvvon oaras (hamp). Čoarvegiella bohcco čoarvvis
Dál: Ráhkaduvvon plastihkas. Muhtimat geavahit ain čoarvegiela, earáin ráhkaduvvon plásttas dahje alumiidnas.

Niibbit:

Ovdal: Stuoraniibi geavahuvvui njuovvamii, rihttemii ja muorrabargui. Unna niibbáš miessemerkumii. Muhtin áigi sierra niibi (krumkniv) njuovvamii.
Dál: Ii leat nu ollu rievdan.

Kilder – utstyr
Buljo, Karen Marie Eira: Gámagoarrun. Davvi Girji
Lund, Svein: Ruovdebargu sámi árbevierus / Jernarbeid i samisk tradisjon

Utnytting av reinprodukter

En av de største samiske kunstnere gjennom tidene var Per Hætta fra Karasjok, som var en mester i å lage utskjæringer og dekorasjoner i horn og bein av rein.
(Foto: DSF)

I gamle dager blei reinsimlene melka og det blei laga ost i slike former. Fra utstillinga på Guovdageainnu gilišillju
(Foto: Svein Lund)

Mat

Reinkjøtt kan brukes til et utall av matretter, både tradisjonelle og mindre tradisjonelle. Kvaliteten på kjøttet kan variere med kondisjonen til dyret, tida for slakting og alder på dyret. Reinslakt kan parteres på forskjellige måter, og dette avgjør hvilke bruksmåter man kan få. Den tradisjonelle samiske måten å partere på tar hensyn til at noe kjøtt skal tørkes og røykes, samtidig som man ønsker mye kokekjøtt. Ved partering for salg f.eks. til restauranter, vil man gjerne ha det beste kjøttet til steiking, f.eks. indre- og ytrefilet for seg.

Noen typiske samiske reinkjøttretter:

– Kokekjøtt med buljong. Enklest og mest brukt: rygg og nakke med bein grovkappes og kokes med salt. (Best å ikke bruke annet krydder) Buljong drikkes ved sida. Her kan også være med leggbein (margebein) Margebein (ađamat) kløyves og margen spises. Koketid varierer med alder på dyret.

– Biđus. Kjøtt fra bog/lår kappes i mindre biter, kokes sammen med potet og gulrøtter, evt. litt andre grønnsaker som kålrabi og purre, i tynn brun saus. Festmat.

– Kjøttdeig – kjøttkaker

– Røyka kjøtt – suovasbiergu.

– Tørka kjøtt – Goikebiergu. Lages av sider, bog og evt. steik. Saltes og henges ute på våren. I noen områder (særlig i Sverige) er det vanlig å røyke kjøttet før det tørkes.

Fett: brukes som steikefett og tilsetting til f.eks. leverpostei [oppskrift]. En spesiell variant: Goastebuoidi.

Blod: Blodpølse (guhppar, gumpus, gumba) [oppskrift], blodpannekake [oppskrift]

Lever: Kokes/steikes, gryterett, leverpostei [oppskrift]

Hjerte: Kan tørkes og spises som tørrkjøtt eller kokes/steikes/brukes i gryteretter eller som pålegg

Tunge: Koke med mye salt og laurbærblad: Pålegg. Kan også kokes i lag med kjøttbuljong eller i gryterett.

Melk/ost: I gamle dager blei reinen melka og reinmelk og reinost var viktig i kosten for reindriftssamene og reinost blei også solgt. Men nå er det ikke lenger noen som melker rein, så dette er gått helt ut av bruk.

Vi har fått reineier Karen Marie Eira Buljo til å fortelle hvordan hun og hennes familie utnytter forskjellige deler av reinen til mat.

Boazu biebmun

Vuoiŋŋamaččain lávejit gáhkku ráhkadit. Árbevirolaččat lávejedje nisujáfuin čárvut ja váldit cuoccaid eret. Dál láven seaguhit rohkajáfuid ja bakepulvariid ja sohkkara. Goikkadan báđis lávus, šaddet sullii guokte gáhku ovtta vuoiŋŋamaččain.

Vuoivasis láven ráhkadit biergogáhkuid. Vuoivvas lea dálkkas. Láven maiddai ráhkadit vuoivvas biđđosa masa bijan buđehiid, gulrøtteriid (rušppiid) ja jáfuid álggos ja de goastte buoiddi vel seaguhan. Sáhttá maiddai steiket unna bihtážin. Eahpeveaddji /basladje/mánávuosttá lei erenoamážiid dehálaš borrat vuoivasa go das lea ollu ruovdi.

Gaccaid láven vuoššat. Gazza ađa ii leat nu meađggus go eará ađđamat bohccos. Dá lea dálkkas biepmu, lea hui dearvvašlaš borrat gaccaid, buorre lađđasiidda, dahká liiki njalkasin ja dálkkoda liikesivaid.

Ađđamiid láven vuoššat . Ađđamat leat međgosat ja lea beaktilis biepmu. Oalul ađa ges ii leat nu meađggus. Jus borra ađđamiid de šaddá bivvil, muhto ii galggašii borrat nu ollu. Ađa lea lihkai buorre, nárvvaga liikki jus ii oaččo ađđamiid ja álgá boares hámi guoddit beare nuorran. Beaskanáhkkemisiid lávejedje njuovvat ja vuoššat ađđamiid, dát eai lean nu buoiddit, ledje njávket, ii nu buoidi ja leai guoira ađa.

Váimmu – váibmobiđđosa. Goikkadit maid lea vejolaš.

Čoalit – rádjat čoliid ja márfut. Buot čoliid atne ávkin. Biras čoali váldá eret. Rávssáid váldá eret. Leavssus buoiddi birra – gurpi.

Guhppárat. Sáhppasiid čuoggut ja márfut – vitamiinnat. Duoska. Čoliin sáhttá maid váldit buoiddi ja ráhkadit goastebuoiddi. Čoalus buoidi mas ráhkada goastebuoiddi Krydder – oalle bures sálte. Dálvet ráhkada gurppiid, ii billehuva.

Bohccobierggus leat vitamiinnat ja ollu eará ávdnasat maid olbmo rumaš dárbbaša. "Veien til helseland" lei girji mii bođii maid mii mu váhnemiin lei mas lean ollu oahppan mo galgá dearvvašlaččabut eallit.

Váhkkádehkiid vuoššat.

Bierggu – čielggi, hui dearvvašlaš, erenoamážit dat biergu mii lea dávtti vuostá

Liepma – nuorvvo dálkkas. Lávejit maiddai láibedáigái seaguhit.

Beallji, čalmmi, gáibbi, njuokčama, giehkira, guoggomasa lávejit vuoššat ja borrat. Čalmmit buoridit psorisisa, lassin lea buorre lađđasiidda

Čeabet – goikadit, goastte mális čeabehis. risenrievnnaid ja lastarievnnaid.

Biehčama – allasa goikkadit jus lea nu - gatnii ja biehčama goikkadit.

Suovastuhttit, goikkadit leat vuogit ribadit biergguid, maiddái lávejedje ribahit ádjagis, jasas, ja lávus bidjat duorggaid nala bidjat(?)

Medisin

Mange deler av reinen har vært brukt som råstoff til medisinske hjelpemidler. Her er noen eksempler<

Horn:
– malte og brente horn og bein i kornmjølsgrøt mot diare og som omslag mot øreverk.
– koke buljong på basthorn mot hodepine, kvalme og for å styrke synet.
– som potensmiddel (ikke kjent brukt i Sápmi, men horn er eksportert til Japan og Kina for dette formålet)

Fett fra klauver:
– innvendig mot forstopping, forkjølelse, brystsjukdommer, halsverk
– utvendig mot øyesjukdommer, skabb, blødninger, brannsår, frostsår og hevelser.
Her kunne man også bruke fett fra talget rundt tarmene.

Sener:
– Sene fra bakfoten knyte rundt arm eller fot mot senedrag (?)

Reinost:
– smøring mot hudsjukdommer og sår
– koke i vann eller melk mot forkjølelse, lungebetennelse og hoste.
– i kaffe eller brennevin mot lungesjukdommer.

Reinsmør:
– mot brystsmerter og forfrysninger, brannsår m.m.

Kjøtthinna på innsida av skinnet:
– legge på sår

Reinhår:
– mot blødninger

Blod:
– Fersk blod drikkes rått mot plager av forfrysninger, forstopping, hodepine, skjørbuk, tannverk og blodtap.
– smøre i ansiktet mot solbrenthet.

Lever:
– Mot gulsott og blodmangel (anemi)

Lunge:
– Fersk lunge som blodstillende middel

Tarmer:
– tørkes og males, gis til småbarn mot diare.
– kokt mot for lite magesyre
– tarminnhold på brannsår

Ekskrementer:
– smøre på hevelser

Urin:
– mot solbrenthet
– skylle øyene mot snøblindhet og andre øyensjukdommer
– drikke mot mark i innvollene

[Rein som medisin kjent fra Russland, se boka Целебная фауна, s. 108-]
Horn til eksport til Asia

Duodji

Noen eksempler på hvordan forskjellige deler av reinen kan brukes til klær og forskjellige andre nyttige gjenstander. (Hovedkilde: Karen Marie Eira Buljo)

Skinn: På samisk skiller man mellom duolji (reinskinn med hår) og sisti (reinskinn uten hår.) Skinn kan bl.a. brukes til:

Duollji: Fáhcat - gistáid, gápmagiid, bittuid, beaska, dorka (vuolidus biktasat), manaide fáhcaid – sisti ovddabealde - buot gárvvuid gorro bohcconáhkis.

Gahpiriid – miessenáhkis, fiergenáhki Skuohpu – oađđinseahka duoljis. Stuora miesis

Sisti: buvssaid, sisttehiid, seahkaid, gápmagiid, fáhcaid, Gietkamii juolgeravssa. Lutton – Gietkamiid luttonástit sistiin (sisti mii lea birra muora), veasku, boahkána. Girjji skoađastit

Bein/horn: Lassoringer, knivskaft og slirer, dekorasjon på kopper (guksi), m.m. Lokalt bruk og turistprodukter.

Sener: Tvinnes til sytråd. Brukt til søm av pesk, skaller m.m. Nå i stor grad erstatta av kjøpetråd.


Annen bruk

Lim av horn og bein

Blir reinen godt utnytta i dag, eller er det mye som går tapt?

Kilder
Корпачев, В. В.: Целебная фауна. Наука. 1989
Magga, Máret-Ánne / Magga, Ristenrávdná: Borramušat bohccos. Suoma sámediggi. 2009
Svanberg, Ingvar og Tunon, Håkan: Samisk etnobiologi. Nya Doxa 2000
Finnmark Rein
Rein Styrke

Reindrifta som språk- og kulturbærer

(Hvem kan skrive dette?)
MOMENTER:
Samisk språk for reindrift, natur og værforhold
Bruk av klær/skotøy laga av reinprodukter
Joik, musikk, fortellinger og litteratur knytta til reindrifta
Verdde-ordninga – samarbeid og utveksling mellom reineiere og fastboende på kyst og innland

Kilder
Buljo, Karen Marie Eira: Gámagoarrun. SOR 1997
Eira, Nils Isak: Boazobargi giella. Girji bohcco ja boazodoalu birra. Sámi instituhtta 1984
Utsi, Gun Margret "Bovtsen guelmieh". ČálliidLágádus 2010.

Statlig regulering av reindrifta

Den samiske reindrifta har gjennom hundreår vært organisert av reindriftssamene sjøl, i et system med tre ledd: Reinen var privat eiendom, alle med tilknytning til reindrifta hadde egne rein og eget reinmerke. Det neste leddet var husholdet, på nordsamisk báiki, de som bodde i lag i lávvu, gamme eller hus, og hadde felles matgryte. Det tredje leddet var siidaen, de som gjeta reinflokken i lag og flytta i lag. En siida var ikke bare reinflokken og personene som eide rein i flokken, det var også det beitelandet som siida-folket og deres rein disponerte til forskjellige årstider og flytteveiene mellom dem. Hvor mange familiar eller hushald det kunne være i en siida kunne variere, fra en opp til et tital. Siidaoordninga eksisterer den dag i dag, men har lenge blitt undergravd av at myndighetene har innført sin egen inndeling av reindrifta på tvers av den samiske tradisjonen.

Så lenge det har vært reindrift med lange flyttinger mellom innland og kyst har det også vært konflikter med andre næringer, særlig på kysten. Allerede på 1600-tallet behandla det dansk-norske rettsvesenet konflikter mellom reindriftssamer og bønder, bl.a. i Alta-området. Det neste behovet for statlig styring kom i forbindelse med grensestengingene på 1800-tallet. Hele reindriftsnæringa måtte omorganiseres fordi det nå var blitt knapt om vinterbeite og nødvendig å verne dette mot beiting og nedtråkking på sommeren. Bare tre år etter grensestenginga, i 1854, kom lov om regulering av reindrifta i Finnmark. Fylket blei inndelt i tre reinbeitedistrikter og det blei satt datoer for når det ikke var tillatt å ha rein på vinterbeiteområdet. Gjeteplikt blei innført med anledning til å dømme reineiere til erstatning dersom de ikke holdt reinen unna bøndenes jorder. Det beite- og flyttemønsteret som blei etablert i løpet av 1850-åra har seinere i stor grad holdt seg opp til i dag.

1800-talet var ei tid for kolonisering av samiske områder, gjennom jordbruk og noen steder gruvedrift. Myndighetene i Sverige og Norge ønska en lovhjemmel for å kunne styre reindrifta slik at den ikke var til hinder for å bruke beiteområder til andre formål. Det fikk de med den såkalte Felleslappeloven, "Lov angaaende lapperne i kongerikene Norge og Sverige av 2.6.1883". Loven ga rett til å innskrenke reindrifta til fordel for jordbruket, og ga reineiere plikt til å opplyse til staten hvor mange rein de hadde og hvilke beiteområder de brukte. Loven ga hjemmel for oppretting av distrikt med valgt leder som sto ansvarlig overfor styresmaktene. Denne loven fikk mindre betydning i Finnmark enn resten av landet, fordi det her allerede var gjennomført ei regulering og fordi Finnmark var unntatt fra deler av loven.

Finnmark blei behandla for seg sjøl i lovverket. Dette tok sikte på ikke bare å regulere forholdet mellom reindrift og andre næringer, men også intern regulering innafor reindrifta. "Den Finmarkske Fjeldfin-kommission av 1875" kom med forslag til regler for merking, skilling og høgeste reintall for forskjellige beiteområder. Den konkluderte med at det i Finnmark vil vere sommarbeite for 65000 dyr, mens reintalet før sperringa i 1852 hadde vært oppe i 100000. Kommisjonen gikk inn for bygging av gjerder over nessa på kysten for å holde reinen samla på sommerbeite så lenge som råd og dermed spare vinterbeitene som var blitt kraftig redusert av grensesperringa. Bare en liten del av denne gjerdebygginga blei satt ut i livet, de fleste av de planlagte gjerdene blei først bygd på 1950-talet. Kommisjonen ville ha inndeling av sommerbeitet i distrikter, noe som blei gjennomført fra 1892. I 1888 kom "Lov om forskjellige forhold vedkommende fjellfinner i Finnmarks amt". Men distriktsinndelinga var svært uklar og denne blei derfor opphav til mange konflikter.

På slutten av 1800-talet var fornorskingspolitikken og sosialdarvinistisk tenking på offensiven. Reindrifta blei sett på som ei primitiv og mindreverdig næring i forhold til "norske" næringer som jordbruk og gruvedrift. 1897 blei det utnevnt en reinlovskommisjon der reindrifta sjøl ikke var representert, det var derimot jordbruksinteressene. Innstillinga av 1904 avslører kommisjonens syn på reindrifta: "Bør Flyttlappernes Næringsvei saaledes fremdeles nyde Lovgivingens Beskyttelse, maa det imidlertid af Loven bestemmes, hvor og hvorledes den kan tillates drevet." Reindrifta hadde altså ikke noen rett utover det som den norske staten allernådigst ga. Dette lå også til grunn da den første landsomfattende reindriftsloven blei vedtatt i 1933. Denne loven ga detaljerte bestemmelser om nesten alle sider ved reindrifta, mer detaljert enn lovene før og etter. Reinbeiteområdet blei delt inn i reinsogn og disse igjen i reinbeitedistrikter.

Reindriftslovene som blei gitt på slutten av 1800- og i første halvdel av 1900-tallet, var i første rekke lover mot reindrifta, for å sikre at reindrifta i minst mulig grad var til hinder for annen næringsvirksomhet i reinbeiteområda. Da reindriftsloven kom i 1978 hadde det skjedd ei holdningsendring overfor både reindrifta og samisk kultur. Målet var ikke lenger å avskaffe reindrifta, men å gjøre denne til ei moderne og lønnsom næring. Likevel var det ei utbredt holdning at storsamfunnets interesser var overordna, slik landbruksdepartementet sa i det første forslaget til §1: "Lovens primære formål er utnytting av reindriftssressursene til beste for dem som har reindrift som yrke, men innordnet under hensyn til samfunnsgagnet." Dette kom ikke med i loven, på denne tida hadde både reindriftssamene og andre samer bygd opp landsomfattende organiasjoner som klarte å slå tilbake de verste forslaga fra forvaltninga. I utkastet til reindriftslov blei det slått klart fast at det var staten og ikke samene som hadde retten: "Bosetting og bosettingsforhold i gammel tid og utviklingen av reindriften og annen næringsvirksomhet fra de eldste tider i de deler av landet hvor flyttsamene har drevet med rein, er ikke i og for seg - slik enkelte hevder - noe avgjørende argument i en juridisk diskusjon om det rettslige grunnlaget for reindriften i disse områder i dag." "Det alt overveiende av de områder i Finnmark fylke som nyttes til reindrift er statseiendom. Statens eiendomsrett er av meget gammel dato og har vært alminnelig anerkjent." (Ot.prp.9-76/77) Bare 2 år etter at reindriftsloven blei vedtatt satte regjeringa ned Samerettsutvalet for å utrede om staten virkelig hadde eigedomsrett i Finnmark.

Fram til 1970-talet hadde nesten halvarten av bruksenhetene hatt reindrift som binæring. Nå blei det slått fast i loven at bare de som hadde reindrift som hovednæring skulle ha rett til å drive. Det blei grunngitt med at det var for lite plass til alle. Dette førte til kraftig tilbakegang for tradisjonelle samiske kombinasjonsnæringer, systemet med sytingsrein blei etterhvert så godt som utrydda og det gamle gjestevennforholdet (samisk: verdde) mellom reindriftssamer og fastboende tok slutt. (Verdde-systemet var et gjensidig forhold mellom en reindriftsfamilie og en fastboende familie der man bytta varer og tjenester uten bruk av penger. Et vesentlig trekk i dette var at de fastboende familiene eide rein i flyttsamenes flokk.) Loven innførte begrepet "driftsenhet", der en person i hver familie blei definert som eier av reinen. Dette var et nytt skritt i å skyve kvinnene ut av reindrifta. Støtta over reindriftsavtalen blei nå gitt til hver driftsenhet, kvinnene blei holdt utafor og redusert til et vedheng til mannen.

Med innføringa av driftsenhetsbegrepet har vi fått en form for dobbel organisering i reindrifta, den tradisjonelle, uformelle samiske báiki (hushold) og siida (sameby) har vært grunnlaget for økonomi og arbeidsdeling, mens den formelle, "norske" organiseringa har vært driftsenhet og distrikt.

Med felleslappeloven blei det innført lappefogd-stillinger i hvert fylke. Dette var norske øvrighetspersoner med politimyndighet, de hadde til oppgave "først og fremst å forebygge konflikter og se til at reindrifta ikke sto i vegen for jordbruksutviklinga". Over lappefogdene var det ei tid ei stilling som reindriftsinspektør. Frå 1960-talet endra lappefogdstillingene karakter. Det blei etter hvert tatt inn agronomer i disse stillingene, som seinere blei døpt om til reindriftsagronom. Staten oppretta et reindriftsfond til støtte for fellestiltak i reindrifta. Dette blei på papiret administrert av fylkesmennene, i praksis av lappefogdene.

Med reindriftsloven av 1978 blei det oppretta et reindriftsstyre, oppnevnt av landbruksdepartementet. Som ledere for reindriftsstyret satte regjeringene inn sentrale politikere som de visste de kunne stole på, men som ofte ikke hadde særlig kjennskap til reindrift. Reindriftsadministrasjonen i Alta blei oppretta i 1978.

Etter det er det gjort flere endringer i reindriftsloven, først i 1995, seinere i 2009, 2013 og 2015. I prinsippet har det skjedd noen forbedringer sett fra reindriftas side, Bl.a. er det slått fast at reindrifta har retter bygd på alders tids bruk og disse eksisterer uavhengig av den lovgivinga styresmaktene gir. Begrepet siida er også ført inn i loven og "driftsenhet" er endra til "siidaandel", uten at det har noen stor betydning i praksis.

De siste åra har staten pålagt mange reineiere å slakte ned for å redusere reintallet. Dette har bl.a. ramma unge reineiere i etableringsfasen sterkt. En av dem som er ramma er Jovsset Ánte Sara, som blei pålagt å slakte ned til 75 rein. Han gikk da til rettssak mot myndighetene, og da saka skulle opp i Indre Finnmark tingrett, satte laga hans søster Marit Anne Sara denne installasjonen som hun satte opp utafor rettslokalet i Tana. Den fikk navnet Pile O' Sápmi, inspirert av navnet Pile o´ Bones, trofé-fjella som kolonistene i USA laget av oppstablede bøffelhoder da de utrydda bøflene på prærien for å ta landet fra urfolket der. Maret Anne Sara har forklart kunstverket slik: «Det er ingen hemmelighet at reindrifta kjemper en hard kamp for å beskytte reinbeiteland mot statens pågående indutrisatsing. Jeg forsøker å knyte skjerfet tettere men jeg vet at vi står i veien. De vil ha landet, Sápmi som vi kaller det. Reinen som vi lever av, står stablet framfor meg. Staten er i gang med tvangsredusering av rein, med en reduksjonsmodell som struper rekruttering til framtidig reindrift. Det isende gufset er uunngåelig. Pile O´ Sápmi. Reinen som vi lever av, står stablet framfor meg. Staten er i gang med tvangsredusering av rein, med en reduksjonsmodell som struper rekruttering til framtidig reindrift. Det isende gufset er uunngåelig. Pile O´ Sápmi.».
(Foto: Maret Anne Sara)

Ved de siste endringene har staten igjen tatt mer direkte styring over reindrifta. Reindriftsforvaltninga er lagt ned som sjølstendig enhet og lagt under det nyoppretta Landbruksdirektoratet. Områdestyrene, der reindrifta hadde representanter, er erstatta av Fylkesmannens reindriftsavdeling. Denne endringa svekker reindriftas mulighet til å komme med innsigelser ved utbyggingssaker. Med den siste endringa kan fylkesmannen gå inn og bestemme høyeste reintall for den enkelte siidaandel. Disse endringene er gjort av Stortinget, stikk i strid med synet til reindriftas egne organer og Sametinget.

På den ene sida har mange i reindrifta reagert på at staten styrer drifta i alt for stor grad. På andre sida er det et problem at man ikke har tatt styring når det trengs. Et stadig tilbakevendende problem er distriktsinndelinga, særlig i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Her er sommerbeitet delt opp i mange distrikter, mens høst/vår og vinterbeitet er fellesbeite for mange distrikter, Vinterbeitet er kalt distrikt 31 mens vår- og høstbeitet er kalt distrikt 30. Dette er delt i tre soner, og innafor hver sone er det ingen regulering av hvor de forskjellige distrikter eller siidaer kan ha sine beiter. Dette blir fordelt etter tradisjon, men ingen kan med loven i handa jage ut en siida som kommer inn på det nabosiidaen oppfatter som sitt område. Det er ikke sammenheng mellom distrikta for forskjellige årstider og de aller fleste reineiere er med i fleire distrikter i løpet av året. På vinterbeitet kan det lett bli den sterkestes rett som rår. Siden 1990-tallet har det vært gjort forsøk på å få til ei ny distriktsinndeling, uten at det har lyktes til nå.

Kilder
Berg, Bård A.: Government Intervention into Sámi Reindeer-Management in Norway: Has it prevented or provoked "Tragedies of the Commons"? I: Acta Borealia 2:1996
Berg, Bård A.:Norsk reindriftspolitikk etter 2. verdenskrig - en politikk for utvikling eller avvikling?, I: Spenningenes land - Nord-Norge etter 1945, Ad Notam Gyldendal, 1997
Berg, Bård A.: Reindriftsloven av 1933. Om den første reindriftsloven som omfattet hele Norge: Bakgrunn, forhistorie og innhold, Diedut 4:1994
Berg, Bård A.: Reindriftens rettigheter og plikter. Fra lappekodisill til felleslappelovgivning, reinbeitekonvensjoner og intern reindriftslovgivning i Norge og Sverige. Diedut 3:1998,
Berg, Eva: Reindrift og statsmakt = Boazodoallu ja stáhta. Røde fane 2-1987
Bull, Kirsti Strøm: Reindriften i Finnmark : rettshistorie 1852-1960. Cappelen 2001
Kuoljok, Ingar N.: Reindrift, sedvaner og rettsoppfatninger. I: Andersen (red): Samiske landskap og Agenda 21. Dieđut 1/2002
Lund, Svein: Søkelys på reindrifta – 1 – Samisk næring – norsk styring. Klassekampen 18.08.1995

Reintall og debatten om overbeite

Tallet på rein i en siida eller i et distrikt vil variere gjennom året og fra år til år, avhengig av faktorer som kalving, beiteforhold, slakting (reineiernes egen slakting og tjuvslakting), reinsjukdommer, påkjørsler og rovdyrtap. Tradisjonelt har ikke reindriftssamene hatt noe nøyaktig tall på hvor mange rein de til en hver tid har i flokken. Kravet om reintelling er innført av norske myndigheter (når?). Reineierne er nå pliktige å oppgi tallet på rein pr. 31.03., altså omlag en måned før kalvinga starter. Det er disse talla som ligger til grunn for den offisielle reintallsstatistikken. Disse talla forteller derfor om reintallet på den tida på året da det er på det laveste.

Etter reindriftsloven skal hvert distrikt fastsette et øvre reintall for hver sommersiida i distriktet, ut fra beitekapasiteten, med hovedvekt på sommerbeitet. Dette tallet skal da godkjennes av Fylkesmannen og til slutt av reindriftsstyret. Reindriftsforvaltningen / Landsbruksdirektoratet sørger for årlige reintellinger for hvert distrikt.

SPØRSMÅL:
– Hvordan foregår reintelling og hvor sikre er talla?
– Hvordan har så reintallet variert gjennom tidene (Se Samisk reindrift – norske myter)
– Beitegrunnlaget – hva er det? Innskrenkinger og utvidinger av beitegrunnlaget på forskjellige årstider.
– Historisk gjennomgang av påstand om for høgt reintall og krav om nedskjæring
– Statlige midler til å redusere reintallet, tidligere omstillingsprogram.

Kilder
Benjaminsen m.fl.: Samisk reindrift – norske myter. Fagbokforlaget 2016
Bjørklund, Ivar: Hvorfor er det (alltid) for mye rein i Finnmark?. NRK Ytring 2014
Brekk, Lars Peder: Svar på spørsmål i Stortinget om reintall. 2011.

Reindrift og naturinngrep

Reindrift bruker store områder, og ofte er deler av disse områdene også brukt av andre interesser enn reindrifta. De forskjellige inngrepa kan skape varierende forstyrrelser og hinder for reindrifta, avhengig av type av inngrep og hvor og når de skjer. Vi kan skille mellom tidsavgrensa forstyrrelser i utmark og permanente inngrep.

Blant tidsavgrensa forstyrrelser har vi folk som går turer i marka, jegere med eller uten hund, løse hunder, kjøring med snøskuter eller barmarkskjøretøy. Reinen er på ene sida vant til mennesker, men på andre sida ikke helt tam som husdyr. Reineiere vet hvordan de skal nærme seg reinflokken, og når de skal la den vært mest mulig i fred. Uvedkommende kan derimot gjøre stor skade ved å ikke ta slike hensyn, f.eks. ved å gå eller kjøre i kalvingsområde under kalvingstida og den første tida etterpå.

Permanente inngrep er slikt som veier, jernbane, kraftverk, kraftledninger, gruver, militære anlegg, boligområder, hytteområder, m.m. Disse betyr for det første direkte tap av beiteområde, og i tillegg forstyrrelse av folk når de er i bruk.

Det er vanskelig å sette opp absolutte grenser for hvor mye forstyrrelse reinen tåler. Tamhets- og varhetsgraden varierer sterkt mellom forskjellige typer av rein etter kjønn og alder. Mens simler og kalver trenger ro på våren, kan okserein samtidig beite i vegkanten eller like inntil bebyggelse, og slik gi inntrykk av at rein ikke er redd folk. Det varierer også mellom forskjellige flokker hvor tamme de er og i hvilken grad de skyr inngrep. Dette kan bl.a. ha å gjøre med forskjellige driftsformer og i hvilken grad reinen utsettes for kontakt med folk på de forskjellige årstidsbeitene. I mange år har det vært delte oppfatninger om virkningene av inngrep i reinbeiteland, det har både kommet fram ved behandlinga av utbyggingssaker og ved saker om erstatning etter gjennomførte utbygginger.

MER OM: – I hvilken grad ødelegger naturinngrep for reindrifta, i hvilken grad klarer reinen og reineierne å tilpasse seg.
– Vise erfaringer fra reineiere og forsking på dette.

Kilder
Bjørklund/Brantenberg: Samisk reindrift – norske inngrep.
Gaup, Peer: (Undersøking av vindmøller og reindrift). Upubl. Sjekk med GRID
Vistnes / Nellemann / Bull:
Inngrep i reinbeiteland. NINA Temahefte 26

Kunnskaper, opplæring og forskning i reindrift

Reindriftslinja ved Samisk videregående skole og reindriftsskole har hatt samarbeid med tilsvarende utdanning i Sverige, Finland og Russland. Her er de på opplæring i reinslakting i Inari i Finland.(Foto: SVSRS)

For å kunne drive reindrift må man ha mye kunnskaper og ferdigheter, om rein, om landskap, om vær og føre, om utstyr, økonomi, m.m.m. Opplæring har tradisjonelt foregått i praksis i familiene, men har etter hvert blitt mer avhengig av opplæring i skole. I et skriv fra 1960-tallet gir reineiere fra Guovdageaidnu uttrykk for hva de da mente man trengte. Mye av dette er nok fortsatt aktuelt, mens annen kunnskap har kommet til.

Metoder for kunnskapsoverføring i familien/siidaen.(Praktisk trening, leiker for barna, fortellinger, eventyr, forskjellige familiemedlemmer, reaŋga og biigá sin rolle i opplæringa. [Få noen fra reindrifta til å skrive om dette.]

Fram til 1950-tallet ga ingen skoler i Norge noen form for opplæring i reindrift. Da tok daværende skoleinspektør i Karasjok initiativ til egen flyttsamelinje på framhaldskolen, I praksis kom denne knapt igang fordi Karasjok innførte linjedelt ungdomsskole fra 1958, og der blei det etablert reindriftslinje. Reindriftslinja hadde egen skolerute, bl.a. med sommerskole på fjellet.

Statens reindriftsskole blei starta på Borkenes ved Harstad i 1968 og flytta til Guovdageaidnu 1981, der den etter hvert blei en del av det som nå heter Samisk videregående skole og reindriftsskole, Fagbrev i reindrift blei innført i 199? og frå 1994 består reindriftsutdanninga av eit år naturbruk og eit år reindrift i skole og to år i lære. Samisk videregående skole har nå planer om å gi 2-årig fagskoletilbud i reindrift.

Ved sida av opplæringa i skole har det vært gjort forsøk på å formalisere opplæringa i familien. Dette var et initiativ av kvinnenettverket i reindrifta i Guovdageaidnu, og gikk under navnet "Eatnis mánnái" (Fra mor til barn). Erfaringene fra dette er seinere videreført i Birgen-prosjektet.

Samisk høgskole har opplæring i reindriftsfag opp til bachelornivå, og har planer om utvidelse til master. En stor del av undervisninga er lagt opp som fjernundervisning over nettet.
Andre høgskoler og universitet har ikke hatt egne studier i reindrift, men kan ha hatt reindrift som emne innafor landbruksstudier. (mer om dette)

I tillegg til den formelle utdanninga for ungdom er det gjennomført ei rekke voksenopplæringskurs i tilknytning til reindrift. Disse har tatt for seg forskjellige emner som økonomi, lovverk, driftsplanlegging og reparasjon og vedlikehold av mekaniske hjelpemidler.

Kilder om reindriftsopplæring
Andersen, Inge: Elev og lærer ved reindriftsskolen I: Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007
Buljo, Karen Marie Eira: Opplæring fra mor til barn I: Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013
Fjellheim, Paul: Første lærer på reindriftsskolen I: Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007
Gaup, Ánte Mihkkal: Reindriftsopplæringa er utvatna I: Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007
Joks, Solveig: Boazodoallu – eallinvuogi máhtut. Sámi dieđalaš áigečála 2-2008
Joks, Solveig: Boazodoalu máhtut áiggis áigái ; Etniid doaibma árbevirolaš oahpaheamis boazodoalus. 2012
Lund, Svein: Reindriftsskole på eitt rom. I: Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007
Lund, Svein: «Den aller største milepæl i næringens historie». Trekk av reindriftsutdanningas historie. I: Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007
Meløy, L.L.: Framhaldskolen. I: Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007
Siri, Nils M. P. / Marit Sara Eira / Johan Mathis Eira:Hva reindriftsungdommen må kunne. I: Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011
Somby, Niillas A: Vonde og gode skoleminner. I: Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005
Villmo, Loyd: Pionerarbeid for reindriftsopplæring. I: Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007
Aarseth, Bjørn: Forsøk med reindriftsfag i skolen. I: Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007

Organisasjoner i reindrifta

Norske Reindriftssamers Riksforbund / Norgga Boazosápmelaččaid Riikkasearvi (NRL/NBR) blei danna i 1948. 8 lokallag og ungdomsutvalg
I perioder har det vært så mye misnøye med ledelsen i NRL at det har vært danna alternative organisasjoner. På 1980-/90-tallet hadde Boazoealáhussearvi (BES) stor oppslutning i Guovdageaidnu, men organisasjonen falt etter hvert sammen og medlemmene gikk tilbake til NRL (Eller blei BES offisielt nedlagt?)
Reindriftskvinnenettverk: 11 lokale nettverk, i 2011 blei det danna en felles organisasjon.
Reindriftslister ved valg: I de to største reindriftskommunene, Guovdageaidnu og Kárášjohka er det egen reindriftsliste ved kommunevalg. I perioden 2015–19 har slike lister 5 representanter (inkl. varaordfører) i kommunestyret i Guovdageaidnu og 1 i Kárášjohka.

Kilder
Berg, Bård A.: Næring og kultur. Norske Reindriftsamers Landsforbund 50 år (1947-1997) / Ealáhus ja kultuvra. Norgga Boazosápmelaccaid Riikkasearvi 50 jagi (1947-97), forlaget Davvi Girji, Karasjok (1997) Berg, Bård A.: Kautokeino Flyttsamelag 50 år (1949-1999) / Guovdageainnu Johttisápmelaccaid Searvi 50 jagi (1949-1999), jubileumsbok, Alta 1999 Boazodoalu nissonolbmot Norggas. Boazodoallohálddahus 2010
Norske Reindriftsamers Landsforbund
Utsi, Elle Merete: Eallilan. Viđa nissona barggut ja vásáhusat boazoealáhusas. Davvi Girji 2013

Villrein i Norge

(Kilde: villlrein.no)

I løpet av 1700- og 1800-tallet blei villreinen utrydda i Sverige, Finland og mesteparten av Norge. (Eller blei mye av villreinen temma?) På begynnelsen av 1900-tallet var det bare et par tusen villrein igjen i Sør-Norge. Den blei da totalfreda noen år og bestanden bygde seg opp igjen. I dag er det omlag 30000 villrein i noen fjellområder i Sør-Norge. Villreinen har fått stadig innskrenka sine leveområder, og disse blir delt opp av veier og anlegg.

Det blir jakta på villrein. Kvotene har vært opp til 10000 dyr, men som regel blir bare omtrent halvparten skutt. (Hvem har jaktrett?)

Hardangervidda nasjonalparksenter i Tinn kommune i Telemark er også et informasjonssenter om villrein.

På Svalbard finnes det en vill reinstamme av en underart kalt svalbardrein . All rein i fastlandsnorge hører derimot til samme type, og det er ingen klare biologiske forskjeller på villrein og tamrein. All tamrein stammer fra villrein som er temt i eldre tid, og i alle fall en del av villreinstammen i Sør-Norge har røtter i tidligere tamreindrift.

Kilder
Bevanger, Kjetil. Villrein : fjellets nomade. Naturforlaget, 2004.
Lier-Hansen, Stein. Villrein & villreinjakt. Landbruksforlaget,
Reimers, Eigil. Villreinens verden. Aschehoug,
Skogland, Terje. Villrein : fra urinnvåner til miljøbarometer. Teknologisk forlag, 1994
Svalbardreinen og dens livsgrunnlag. Redigert av Nils A. Øritsland. Universitetsforlaget, 1986

Rein og reindrift i Norden

Reinbeiteområde i Norden (Kilde: nordregio.se)

I Norden forekommer det tre underarter av rein:
– Fjellrein eller tundrarein (Rangifer tarandus tarandus) har vært enerådende på det norske fastlandet, dominerende i Sverige og Finland. All tamrein i dette området hører til denne underarten.
– Finsk skogsrein (Rangifer tarandus fennicus) fantes tidligere i skogsområder i Sverige, men blei utrydda på 1800-tallet, Nå finnes denne som villrein< i lite antall sør og øst i Finland og inn i russisk Karelen.
– Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus), som bare finnes på Svalbard.

I Norden er det vesentlig samer som har drevet reindrift, men det finnes noen unntak, som tamreinsselskapa i Sør-Norge og finske reineiere i Nord-Finland.

Både villrein og seinere tamrein vandra naturlig mellom forskjellige årstidsbeiter på tvers av de grensene som etter hvert har blitt trukket opp. I forbindelse med grensetrekkinga mellom Norge (under Danmark) og Sverige (da inkl. Finland) i 1751 blei det laga en såkalt Lappekodisill, som slo fast at reindriftssamer fortsatt skulle kunne ha sine tradisjonelle flyttinger på tvers av grensene. Denne kodiusillen er seinere i stor grad blitt undergravd av statene, men i prinsippet skal den fortsatt gjelde mellom Norge og Sverige. Mellom Norge og Finland har derimot grensa vært stengt for reinflytting fra midten av 1800-tallet.

Reindrifta er organisert på forskjellig vis i Norge, Sverige og Finland, dels på grunn av naturforhold og historiske årsaker, dels på grunn av forskjellig statlig politikk.
I Sverige omfatter reindriftsområdet omlag 30% av landet. (Det svenske sametinget hevder det er 50%, se https://www.sametinget.se/rennaring_sverige) Dette er delt i 51 samebyer (33 fjellsamebyer, 10 skogssamebyer og 8 konsesjonssamebyer). Bare samer som driver aktiv reindrift kan være medlem av en sameby. I 2000 var det 930 renskötselsföretag (tilsvarer siida eller siidaandel?), 4525 reineiere og 221164 rein i Sverige [leite nyere tall!]. Omlag 2500 personer har reindrift som hovedinntektskilde. I Sverige er et bare samer som får drive reindrift, dette er fastslått i Rennäringslagen.

Det finnes to organisasjoner for reindriftsutøvere i Sverige: Svenska Samernas Riksforbund / Sámiid Riikkasearvi, som blei danna 1950 og organiserer både samebyer og sameforeninger og Renägarförbundet / Boazoeaiggadiid oktavuohta, som blei danna 1992 og er en rein næringsorganisasjon. (Hvordan er forholdet mellom disse organisasjonene?).

Reinbeiteområdet dekker 36% av Finland.

I Finland omfatter reinbeiteområdet 122 936 km2 eller 36% av landet (andre kilder sier 33%) og det er delt i 56 renbeteslag (samisk: bálggus, finsk: paliskunta). I reinbeiteslaget har reineierne stemmerett etter hvor mange rein de har.
Reindrifta i Finland er langt mer stasjonær enn i mesteparten av Sverige og Norge, det er i liten grad lange flyttinger mellom årstidsbeiter. I Finland er det ikke bare samer som kan drive reindrift. I prinsippet kan alle som er bosatt innafor reindriftsområdet og som er statsborger i et EØS-land drive reindrift. Det er likevel et skille mellom det samiske reindriftsområdet, og resten av reindriftsområdet. I det samiske reindriftsområdet er det langt større andel som har reindrift som hovednæring, Av omlag 800 med reindrift som hovednæring i Finland, tilhører omlag 600 det samiske reindriftsområdet. Til sammen er det omlag 5000 reineiere, derav rundt 1000 i det samiske reindriftsområdet. Blant reineierne utafor det samiske området er det trolig ganske mange som har samisk bakgrunn, men har blitt forfinska og i dag ikke blir godkjent som samer av det finske sametinget. Til sammen er det omlag 200000 tamrein i Finland. Alle reinbeitedistrikt er tilslutta Bálgosiid Ovttastupmi / Paliskuntain yhdistys, som er statlig finansiert og har ansvar for forvaltning av reindrifta.

Kilder – Norden
Labba, Kristina: Boazodoallu Suomas
Finsk reindriftslov (svensk tekst).
Gustavsson, Knut: Rennäringen. En presentation för skogsfolk. Skogsstyrelsen, Arlöv 1989
Reindrift i Nordvest-Europa i 1998 : biologiske muligheter og begrensninger. København: Nordisk ministerråd, 1999.
Näkkäläjärvi, Klemetti: Duovddamuitu sámi boazodoalus. Sámi dieđalaš áigečála 2-2008

Rein og reindrift i verden

På verdenskonferansen for reindrift i Guovdageaidnu 2009 kom det reindriftfolk fra mange land og hadde utstillinger over sine kulturer.
(Foto: Svein Lund)

Rein (Renifer tarangus) finnes rundt hele det arktiske og subarktiske området. Det finnes i dag 7 underarter, i tillegg er minst en tidligere underart blitt utrydda. Til sammen finnes det 3-4 millioner villrein og 2-3 millioner tamrein.
I Norden og Russland, Mongolia og Kina har forskjellige urfolk en tradisjon med tamreindrift, som enkelte steder er kjent et par tusen år tilbake. De fleste steder er det urfolk som driver reindrift. I flere land har urfolka lovfesta enerett til dette innafor bestemte områder eller i hele landet, men det forekommer også at reindrift blir drevet av folk som hører til majoritetsbefolkninga i de enkelte landa.
I Amerika (Canada og Alaska) har villrein (caribou) vært en viktig del av livsgrunnlaget for mange urfolksgrupper, Her er tamreindrift først innført i liten omfang fra midten av 1800-tallet, gjennom at samer fra Norge blei engasjert til å starte drift og/eller lære opp lokalbefolkninga. Det er nå ganske lite igjen av denne drifta. Det er også i mindre målestokk innført tamreindrift i Grønland og Skotland,

Omlag 2/3 av tamreindrifta i verden foregår i Russland, der omlag 20 urfolksgrupper driver reindrift. Fram til 1990-tallet var det lite kontakt mellom reindriftsfolka her og i andre land. Etter at det da blei lettere å krysse landegrensene og få kontakt, blei det i 1997 oppretta en internasjonal reindriftsorganisasjon: Association of World Reindeer Herders (WRH). Som resultat av dette samarbeidet blei det i 2005 oppretta et internasjonalt reindriftssenter, International Center of Reindeer Husbandry (ICR). ICR holder til i Guovdageaidnu og er samlokalisert med sekretariatet for WRH.

Under det internasjonale polaråret 2007–08 blei det satt igang et forskningsprosjekt kalt Ealát, om reindrift og klimaendringer i Arktis. Som oppfølging av dette blei IPY Ealát Institute oppretta i 2011, tilknytta Samisk høgskole og University of the Arctic.

Kilder
Walker, Tom. Caribou: Wanderer of the tundra. Graphic Arts Center Publishing Company, 2000
Anderson, Hans: Taiga och tundra. Askild & Kärnekull, 1977
Internasjonalt reindriftsenter

Hva kan natursenteret gjøre?

Utstilling av forskjellige reinhorn på biblioteket på Samisk videregående skole og reindriftsskole.
(Foto: Svein Lund)

Kunst laga av elever ved barneskolen i Guovdageaidnu, utstilt på daverende Kaffegalleriet, 2007.
(Foto: Svein Lund)

– Utstilling av kart over reindrifta i Vest-Finnmark med distrikter, siidaer og årstidsbeiter.
– Utstilling av kart over reindrifta i Sápmi og i verden.
– Utstilling av utstyr brukt i reindrifta før og nå.
– Bilder som viser forskjellige aktiviteter i reindrifta.
– Bilder som viser forskjellige typer av rein, med navn etter farge, alder, kjønn, horn osv.
– Bilder som viser utviklinga av reinbeite: innskrenking/utviding, nedbeiting osv.
– Kurs om bruk av forskjellige reinprodukter til mat og andre formål.
– Formidling av tilbud til turister og elever i samarbeid med reineiere, f.eks. kjøring med rein, besøk ved merke- eller slaktegjerde osv.
– Informasjon om hvordan ferdes i naturen uten å forstyrre reindrifta.

Aktuelle samarbeidspartnere

– Reineiere direkte og gjennom NRL / Guovdageainnu johttisámisearvi / reinbeitedistrikt
– ICR – Det internasjonale reindriftssenteret
– Slakteribedrifter
– Sámi allaskuvla
– Sámi joatkkaskuvla ja boazodoalloskuvla
– Landbruksdirektoratet
Vi takker alle som har bidratt til denne sida, særlig Karen Marie Eira Buljo og Ante Mihkkal Gaup.