NB! Dette nettstedet er under arbeid i forbindelse med forprosjekt for natursenter. Vi tar gjerne mot tips om feil og om informasjon som bør legges inn her.

Vuohcetjávrrit sett fra vest, med Bastevárri i bakgrunnen.
(Foto: Fylkesmannen)

Guovdageaidnu natursenter

Planlagte verneområder – Goahteluoppal nasjonalpark

I 2010 foreslo Fylkesmannen å opprette nasjonalpark ved Goahteluoppal.

Goahteluoppal / Muvrresáhpi nasjonalpark / landskapsvernområde

I snart 40 år har det vært planer om å opprette et verneområde helt øst i Guovdageaidnu kommune, i området mellom Goahteluoppal og Reisa nasjonalpark. Fra forskjellige myndigheter har planen variert i omfang og vernekategori. Planene har hele tida møtt motstand fra lokale naturbrukere og myndigheter og i 2015 bestemte regjeringa å legge planen på is. Vi vil her presentere bakgrunnen for verneforslaget, historisk og nyere bruk av området og verneprosessen med de forskjellige synspunkt som har kommet fram.

I Fylkesmannens innstilling skildres området slik:
Utredningsområdet ligger helt vest i Kautokeino kommune, og omfatter den øverste delen av Alta ‐ Kautokeinovassdraget. Utredningsområdet grenser mot Finland i vest og til Troms fylke og Reisa nasjonalpark i nord. I sør er området avgrenset av kollene Nearevađđa og Gámasčohkka, og i øst av Moskolatvárri, Avohasvárri, Bastevárri, Čáhppesvárri, Ivnnatoaivi og Stáđđoaivi. ...

I den nordiske naturgeografiske inndelingen regnes Goahteluoppal til ”Finnmarks og fjell‐Lapplands kontinentale skogs‐ og fjellvidderegion”. Regionen består hovedsakelig av fjellvidder med høyder opp til ca 700 moh. Bratte terrengformer er uvanlige. Dalene er stort sett åpne og vide mellom de lave fjellene. Regionen er stort sett dekket av løsmasser, for det meste morene. Regionen er rikt på palser, det vil si myr med torvhauger med en isholdig kjerne som holder seg frosset gjennom hele året.

Sentralt i utredningsområdet renner den øverste delen av Kautokeinoelva, med vide, flate myrstrekninger på begge sider. Elva starter fra Vuolit Vuohcetjávri og strekker seg sørøstover før den går ut av utredningsområdet like vest for Moskolatvárri. Elva er underveis utvidet til en rekke innsjøer, hvor Muvrrešjávri og Azit er de største. Topografien preges av lave, langstrakte, lyng‐ og lavkledte koller med eller uten bjørkeskog, og enkelte partier med snaufjell. I forsenkningene er vidstrakte myrer og sumper, sjøer, dammer og elver, oftest omkranset av krattskog. Over store områder kan en se store og små palser.

Bergrunnen i området består hovedsakelig av gneis og migmatitt. Dette er såkalt fattige bergarter, det vil si bergarter som tilfører lite mineraler til jordsmonnet. I den nordvestlige delen av utredningsområdet finnes enkelte striper med gabbro og amfibolitt, som er middels rike bergarter. I henholdsvis det sørvestre og nordvestre hjørnet av utredningsområdet finnes det også partier med kvartsitt. Landskapet er stort sett dekket av forholdsvis tykke morenemasser og myr, med enkelte mindre partier bart fjell. Ved Vuohcetjávri og ved Gamasjávri finnes breelvavsetninger i form av eskere; langstrakte rygger av breelvmateriale dannet i smeltevannstunneler i eller under innlandsisen i løpet av istiden. Eskeren ved Vuohcetjávri er ca 5 km lang og strekker seg fra nordsiden av Muotkejávri nesten til Hánsáivi.

Verneverdier

Fylkesmannens høringsutkast sier om verneverdiene:

Vegetasjon

... De botaniske verneverdiene i utredningsområdet er først og fremst knyttet til de store sammenhengende myr‐ og våtmarksområdene. Vegetasjonen i utredningsområdet for øvrig er ikke spesielt rik, med overvekt av fattige bjørkeskoger og heier. Dette avspeiler den overveiende næringsfattige berggrunnen i utredningsområdet.

Utredningsområdet utgjør et av de viktigste palsmyrområdene i Norge. Palsmyr er en type permafrost som bare forekommer i områder med årsmiddeltemperatur under ‐1 °C. I Norge regnes palsmyr som en sterkt truet naturtype, i Sør‐Norge kritisk truet. I internasjonal sammenheng har Norge et særskilt ansvar for naturtypen, som er svært sjelden i Europa. I indre Finnmark er den fortsatt vanlig, men forskning viser at palsene også her er i tilbakegang på grunn av varmere klima. Det er for øvrig etablert et nasjonalt overvåkningsprogram for palsmyrer i 2004 i regi av DN, der ett av overvåkingsområdene er lagt til utredningsområdet i Goahteluoppal (Hofgaard 2007). Utredningsområdet rommer en rekke naturtypelokaliteter med høy verneverdi. Området har store kvaliteter som referanseområde, og er viktig i forsknings‐ og undervisningsammenheng. ...

Følgende av lokalitetene som er kartlagt i utredningsområdet for Goahteluoppal er klassifisert som svært viktige naturtyper:

Vuohcetjávri
Omfatter Bajit og Vuolit Vuohcetjávri, og noen vann med store myrforekomster omkring. Her er partier med kratt og skogbevokst fattigmyr, samt mykmatte/løsbunnmyr. Dette er et palsmyrområde med til dels store, velutviklede palser. Det er et komplekst våtmarkssystem med variasjon mellom vann, elver, mindre vannspeil, myrer og palser med ulik størrelse og utviklingsgrad. Området vurderes som svært viktig på grunn av at palsmyrene er velutviklet, med palsforekomster over et stort, sammenhengende område.

Ahkkefielbmá
Ahkkefielbmá består av velutviklede palsmyrer. Området er ikke kartlagt på artsnivå, men observasjoner, blant annet fra helikopter, tilsier at denne forekomsten er av spesiell interesse. Områdets størrelse med sammenhengende palser er betydelig og palsene er også relativt store. Områdets velutviklethet, størrelse og kontinuitet tilsier at området klassifiseres som en svært viktig naturtypelokalitet. For å få en fullstendig oversikt over artene i området bør det undersøkes nærmere, imidlertid vil ikke dette ha betydning for verdisettingen av området i følge SWECO.

Følgende av lokalitetene som er kartlagt i utredningsområdet er klassifisert som viktige naturtyper:

Moskolatjeaggi
Moskolatjeaggi er et myrkompleks med flatmyr. I østlige deler av myra er det større sammenhengende palsområder med ulik størrelse i ulike stadier. Palsene er ca. 2 meter høye. Mellom palsene er det svært fuktige partier. Her er forekomster av rødlisteartene blokkevier, lappstarr og trillingstarr.

Myrområde sør for Goahteluoppal
Terrenget langs sørsida av elva fra Goahteluoppal består av en mosaikk av ulike myrtyper, sump og små vatn iblandet noe rishei og bjørkeskog. Mellom den vesle ”Goahteøya”, bekken fra Gámasjávri og et lite vatn på 432 moh. er det stort sett et sammenhengende palsmyrområder. Et mindre areal med kildepåvirket myr løper som ei remse mellom kantskogen/viersumpen ved vannkanten rett sør for gården. Myra rommer spredte forekomster av den rødlista arten myrsildre. Vest for bekken fra Gámasjávri er det en relativt stor, sumppreget flatmyr som er voksested for selsnepe.

Nord for Goahteluoppal – nord for gården og nord for Azit
Store deler av myrkomplekset i dette området består av palsmyr, noe er tueblandingsmyr. Myra er voksested for lappstarr. I området finnes dessuten et parti med jordvannspåvirket lågtuemyr. I denne vegetasjonstypen vokser blant annet rødlistearten trillingstarr.

Nordvestre del av Muvrrešáhpi, vest for Muvrrešjávri
Området er lokalitet for rødlisteartene lappstarr og finnmarksstarr. En del palser forekommer ved det lille vatnet.

Søndre del av Muvrrešáhpi, øst for Muvrrešjávri
Området består av et stort palsmyrområde med godt utviklede palser i søndre del. I nordre del finnes et par såkalte embryonale palser (palser under utvikling). I denne delen av området vokser også de trua plantene myrsildre og finnmarksstarr. I området rundt finnes dammer og ”palssjøer” som vitner om at palsmyrområdet har hatt en større utbredelse. Myra er også voksested for lappstarr.

Goahteluoppal
Området rundt bygda Goahteluoppal består av kulturbetinget engvegetasjon. Vegetasjonstypen er ”frisk/tørr middels baserik eng i nordlige kontinentale strøk” som regnes som en truet naturtype i Norge (Fremstad og Moen 2001). Området klassifiseres som naturtypen slåttemark, som vurderes som viktig på landsbasis. Det anbefales skjøtselstiltak (slått) for å hindre at denne kulturbetingede vegetasjonen forsvinner.

Dyreliv

... De store våtmarksområdene i indre Finnmark er landets viktigste hekkeområde for en rekke arter av våtmarksfugl. Innslaget av arter med østlig hekkeutbredelse er stort, og antall sjeldne og sårbare arter er høyt. Den utprega mosaikken av ulike myr‐ og våtmarkstyper i de ulike delene av utredningsområdet er en viktig forutsetning for den rike fuglefaunaen. De største verneverdiene i utredningsområdet med hensyn til dyreliv er de rike forekomstene av vannfugl og vadefugl. Følgende delområder er kartlagt:

Muvrrešáhpi
Dette området anses som den viktigste faunalokaliteten innenfor utredningsområdet. Området ble kartlagt av NINA i 2004. Dette er et stort, omfattende våtmarksområde med stor variasjon, beliggende på begge sider av hovedelva og Muvrrešjávri. Området er særdeles rikt på våtmarksfugl og har stor variasjon av myrtyper som palsmyr, rikmyr og intermediære (middels rike) myrtyper. Området vurderes å ha nasjonal til internasjonal verdi på grunn av et høyt antall arter våtmarksfugl, herunder femten rødlistearter og en rekke naturtyper som er sjeldne i Norge. De kartlagte lokalitetene Moskolatjeaggi og Moskolatjávri hører naturlig sammen med dette området. I tillegg til mange våtmarksfugler finnes også mange spurvefugler som gulerle, lappspurv, gråtrost, blåstrupe, sivspurv og gråsisik.

Coagesgálvárri
Hele området ved Coagesgálvárri har svært rike forekomster av våtmarksfugl. NINA har registrert 15 rødlistearter her, blant annet sangsvane, sædgås, storlom, brushane, myrhauk, sjøorre og fjellmyrløper. Artsmangfoldet er høyt og stedvis hekker artene med stor tetthet. Størst tetthet og artsmangfold ble påvist i palsmyrområdene sør for Bálsejávri. Året 2008 var et godt smågnagerår i denne delen av Finnmark. Dette gjorde at arter som myrhauk og fjellvåk regelmessig ble observert jaktende i Coagesgálvárri‐området. Coagesgálvárri‐området har en stor geomorfologisk variasjon (variasjon i landskapets former og prosessene som danner dem) med en rik mosaikk av ulike myrtyper avbrutt av tørrere partier. Denne mosaikken gir grunnlaget for den rike vannfuglfaunaen.
Områdets verdi for viltet vurderes til å være av nasjonal verdi.

Vuohcetjávrrit
Bajit og Vuolit Vuohcetjávri og områdene rundt er et viktig område for våtmarksfugl med særlig mange arter vannfugl og en middels rik vadefuglfauna. Det ble påvist 13 rødlistearter med arter som myrhauk, storlom, sædgås, sjøorre, bergand og brushane. Andre arter som også ble påvist hekkende var jordugle, lappspove, kvartbekkasin og sotsnipe. Store mengder gamle mytefjær på strendene av de to store vannene tyder på at disse tradisjonelt er viktige myteområder for ender og gjess. Spurvefuglfaunaen var særlig rik med store tettheter av arter som lappspurv, gulerle og heipiplerke. I vierkrattene var det også arter som løvsanger, rødvingetrost og gråsisik.
Områdets verdi for viltet vurderes til å være av nasjonal verdi.

Gámasjávri
Det undersøkte området ligger hovedsakelig vest og sør for innsjøen Gámasjávri. Det ble påvist 10 rødlistearter med arter som myrhauk, storlom, sædgås, sjøorre, bergand og brushane. Innsjøen hadde mange arter ender og med hekkende rødlistearter som sangsvane og storlom. I myrområdene hekket det mange arter vadefugl, men i varierende antall og stedvis med markert færre arter i området enn i de tre andre kartlagte lokalitetene. Området hadde likevel klare kvaliteter, med minimum to par hekkende sangsvane, minst tre par storlom og flere par sjøorre i hovedvannet. I myrområdene var det et rikt fugleliv med flere sjeldne arter som fjellmyrløper, kvartbekkasin, brushane samt myrhauk. Området hadde også en stor tetthet av spurvefugl som lappspurv, heipiplerke og gulerle.
Områdets verdi for viltet vurderes til å være av regional verdi.

Av pattedyr finnes blant annet elg, hare, rødrev og røyskatt i utredningsområdet. Streifdyr av jerv og gaupe forekommer regelmessig, mens streifdyr av ulv er mer sjelden. Fjellrev forekommer også i utredningsområdet.

Bruk av området

Historisk bruk av planlagte verneområder ved Goahteluoppal.
(Kilde: Riseth m.fl. 2010)

Dagens bruk av planlagte verneområder ved Goahteluoppal.
(Kilde: Riseth m.fl. 2010)

Vi siterer fra Samisk høgskoles rapport:

Goahteluoppal er en tidligere dálon-gård og har vært fast bebodd siden midten av 1800- tallet. Området har vært eid/bebodd av den samme familien. Fra 1920 hadde de også Statens fjellstue. Den ble avviklet på begynnelsen av 1980-tallet. Denne familien er så vidt vi vet de eneste som har formell privat eiendom her (ca. 80 mål). Det er bygd hus på denne eiendommen.

Goahteluoppal ble fraflyttet på 1980-tallet. Den siste som bodde fast var Nils Mortensen Hætta (Godán-Nilá) og kona Anne Marie Bongo Hætta. Nils. M Hætta døde i 1989. Familien Hætta levde av et småbruk hvor også utnyttelse av andre naturressurser fra området var viktige. De utnyttet områdene rundt Goahteluoppal og helt nord i det foreslåtte verneområdet. De hadde også rom som de leide ut til både jegere, bærplukkere og reisende. Hætta hadde også drenger, bl.a. fordi fiske med not krevde flere personer. Nåværende eier tilhører den 5. generasjonen av eiere og overtok formelt eiendommen etter Nils Mortensen Hætta i 2003. Hun bodde i Goahteluoppal til hun begynte på skolen i 1970. Hætta hadde næringshytte ved Vuolit Vuohcetjávri, denne ble solgt i 2006.

Folk fra Gálaniitu oppgir at familien brukte området fra 1930-tallet. De nevnte at Vuohcetjávri-området var deres hovedressursområde. Der hadde de gammer, inklusive fiskegamme. De dro fra Gálaniitu til dette området ved St. Hans og var der i ca. 1 måned. Hovedgrunnen for å dra dit var å fiske, først og fremst med not. Folk fra Gálaniitu og Goahteluoppal var nære slektninger og samarbeidet om notfisket. De saltet fisk og oppbevarte den i fiskegammer. Det meste av fisken ble fraktet ned på snøføre. En del av fisken ble fraktet til Sverige før jul og byttet mot andre varer. I følge informanter var det en allminnelig oppfatning blant folk i Guovdageaidnu at dette var et ressursområde for folk fra Goahteluoppal og Gálaniitu. Det var derfor ikke riktig å trenge seg inn i dette område.

Informantene nevnte at de deltok i ulike typer arbeid som var påkrevet for å klare seg ute i naturen. Tidligere var dette helt nødvendig. Det var vanlig at unger var med foreldrene på alle slags aktiviteter. Det var ikke uvanlig at ungene var med på fiske, fangst og bærplukking allerede fra 7 til 10 års alderen. I tillegg til fisk ble det også tatt noe egg fra fugler som hekket i vannene. Dette ble gjort for å få noe variasjon i kosten. Etter opp mot en måned på fiske var folk lei av bare å spise fisk. Nær hjemmet ble det aldri tatt egg. De fanget også ryper som ble solgt i Karesuando. Ryper var først og fremst salgsvare. ...

Etter at Goahteluoppal blei fraflytta, blei det flere som tok området i bruk.
Der var ikke lenger én bruker som de fleste oppfattet som "eier" eller forvalter, dvs. det gikk over fra å være en tydelig báiki til å bli mer meahcci. Dette falt sammen med at flere og flere utenfor reindrifta også skaffet seg ATV’er. Store deler av området var blitt lettere tilgjengelig.
Det har ifølge informantene vært en økning, de siste 10–15 årene, i antall personer som bruker området. Forskjellen er at det er blitt mer vanlig å bare være der ute i noen dager av gangen og ikke i uker som tidligere. Folk tar i dag flere korte turer enn en lang tur. Dette skyldes at det er lettere og raskere å kjøre med ATV enn med traktor. Nå får mange dispensasjon til å kjøre utenom åpne sommerløyper. Dette har ført til at det er blitt mange nye kjørespor, som følge av både lovlig og ulovlig kjøring. Dette skaper et stort press på ressursene og stiller nye krav til forvaltningen. Nå er det ikke bare de nærmeste områdene som er tilgjengelig, men også områder som har vært lite brukt tidligere. Enkelte informanter synes det er for lett å få dispensasjon for å kjøre utenom løyper som allerede finnes.

Alle våre informanter har en eller annen tilknytning til dette området. Flere tilhører familier som har bodd i dette området eller i nærheten. De er dálon, men flere er i slekt med reindriftsutøvere. Der er også noen som har vært i reindrifta, men har sluttet. I tillegg er der også verddevuohta mellom dálon og reindriftsutøvere. Enkelte informanter var inne på at de som har relasjoner, slektskap og verddevuohta, har mulighet til å komme inn i områdene med motorkjøretøy.

Det er ingen som bor fast hele året innenfor den foreslåtte nasjonalparken. I dag er det fire "dálon"-hytter/hus og 2 reindriftshytter ved Goahteluoppal, samt ei hytte ved Vuolit Vuohcetjávri. Tidligere bodde reindriftsfamiliene her på vinteren. I dag er det ca. 50 familier og enkeltpersoner som bruker området. Av disse er 20–30 personer som fisker forholdsvis aktivt. Der er en fordeling i bruken av området gjennom året. Dálonat bruker området mest om sommeren og høsten, og betydelig mindre om vinteren. Om vinteren brukes området mest av reindrifta.

Nåværende eier av Goahteluoppal opplyser at flere av de som har hatt hytter pusser opp og søker tilbake til forfedrenes område. Dette gjelder også folk som bor utenfor kommunen. Dette gjør at de gode naboforholdene etableres på nytt, og bygda/stedet får nytt liv. Hun vil selv, sammen med familien, sette i stand stedet, for å kunne bruke det til å lære opp egne barn, men også for å kunne leie ut til skoler. Dette arbeidet er i gang, og hun har allerede brukt betydelige midler. Både Samisk videregående skole og rypejegere har leid bygningene. Det å lære å klare seg i "meahcci" er viktig og et ansvar for skolen og foreldrene. Goahteluoppal vil derfor kunne være et hensiktsmessig sted for slik "skolering". De bruker områdene fra Muvrešáhpi og ned til Goahteluoppal, men først og fremst områdene rundt Goahteluoppal.

I de siste årene har enkelte informanter brukt fly for å komme til Vuohcetjávrrit, både for å fiske og for å plukke multer. De er der i noen netter og bor i lávvu. De opplyser at de sjelden ser andre folk her. De fisker også noe for salg, for å spe på pensjonen. En annen informant synes igjen at der er for mye folk til at han ser noen hensikt i å fiske der. En bruker fra Ákšomuotki har brukt området siden 1968 da han fikk tillatelse av Nils Mortensen Hætta (Godán-Nilá). Han brakte en båt til Hánsáiva i 1974 sammen med broren som drev reindrift. Midt på 1980-tallet brakte han båt til Vuohcetjávri. Da var det få andre som fisket der. Det var ikke riktig å dra til disse vannene når Hætta var der. Denne brukeren fisket i Vuohcetjávri først etter hans død og har kjøpt hytta ved Vuolit Vuohcetjávri av Hætta’s arvinger. I dag fisker han i Vuohcetjávrrit og Hánsáiva og plukker multer i Vuohcetjávri-området. Han fisker kun til eget bruk og jakter i dag ryper rundt Vuohcetjávrrit og på vestsiden av Bastevárri. Da han var en guttunge jaktet han ryper for salg. Han har leid ut området til rypejegere.

De tre viktigste typene av ressurser som hentes fra det foreslåtte verneområdet er:
– Fisk (sik) i områdene fra Bajit og Vuolit Vuohcetjávri til Goahteluoppal (garn, not) fra vann nord for Vuohcetjávri (juoƾasteapmi, dvs. isfiske med garn under isen)
– Jakt (elg, ryper, vårjakt)
– Multer


De viktigste fiskevanna innafor det foreslåtte verneområdet ved Goahteluoppal.
(Kilde: Riseth)
Fiske har vært og er en av de viktigste aktivitetene, sammen med bærplukking og jakt, i det foreslåtte verneområdet. Tidligere var fisk også viktig som salgsvare. I dag fiskes det mest for eget bruk, men det er noen som i tillegg fisker for salg. I hele området er fisken (sik) av god kvalitet. Vuohcetjávrrit var for grunne for isfiske (juoŋasteapmi). Det meste av fiske skjer i Vuohcetjávrrit og ned til Goahteluoppal. Områdene lenger nord brukes mindre, men der er noe isfiske (juoŋasteapmi). Tidligere begynte fisket ved St. Hans-tida og kunne holde på i ca en måned. I dag fisker man bare noen dager, men fisket kan foregå over en lengre periode. Det er lettere å ta en tur på noen dager og kanskje kjøre inn flere ganger i løpet av sommeren. Kvaliteten på fisken er god, og den brukes både som fersk og som saltet. Flere selger fisk hvis de får mer enn de selv trenger. Flere er redd for at kvaliteten blir dårligere hvis det blir fisket mindre. En informant mente at den beste siken finnes her, kalles for "små-laks". I Gapmasjávri har det vært et fiskeutviklingsprosjekt sammen med NSI. Det ble fisket for mye i Silisjávri. Den store fisken er blitt borte. Alle informantene sier at vannene blir "ødelagt" hvis de ikke brukes. Dette gjelder alle vann, ikke bare i dette området. Flere var inne på at vannet er friskere (dearvvaš) når det brukes. Kvaliteten på fiske blir dårligere hvis det ikke fiskes, og det som kalles "ufisk" øker i antall. Dette kan forplante seg nedover i vassdraget. Der vil også være problem med gjengroing, dette gjelder spesielt de grunneste vannene. Bruk av not, og tildels garn, vil rydde bort en del av vekstene. Men det er viktig å ikke ødelegge bunnen av vannet. Det finnes ikke tilgjengelig statistikk for de siste årene over hvor mye det fisket i dette området. I følge Kautokeino kommune ble det i 1991 gitt garnutvisning for 1389 garndøgn til ca 50 fiskere i Vuohcetjávri og 10 døgn for notfiske. Samme år ble det gitt 1345 garndøgn i Muvrrešjávri til ca 30 fiskere. Også her var det 10 døgn for notfiske. I 2000 var det 44 personer som hadde garnutvisning i Ázit, Vuohcetjávri, Muvrrešjávri og Luhppojávri. Nesten alle var fastboende i Kautokeino. I følge kommunen kommer det mange som fisker uten å søke om fisketillatelse.

Bær
Multer har ofte vært plukket både for eget bruk, men også for salg. Myrområdene fra Goahteluoppal til nordsiden av Vuohcetjávrrit har vært de viktigste områdene for multeplukking. Disse myrene er ikke lett å forsere med kjøretøyer. Det var lettere å kjøre med båt inn i området. Mest bær plukkes for eget bruk, men spesielt i gode bærår selges også en god del.

Jakt
Inne i området er det drevet fangst av ryper, rypejakt, vårjakt på ender og elgjakt. Det er kun fangst av rype som er redusert i de siste årene. Det er et godt område for elgjakt. Området omfatter 3 elgjaktfelt dvs. ca. 15–20 personer som driver jakt hvert år. Vuohcetjávri-området, Goahteluoppal og Bastevárri var gode fangstområder for rype. Nå er det forholdsvis lite ryper igjen. Det jaktes noe i Bastevárri-området. Når det gjelder jakt av tilreisende har vi ikke noen informasjon. Vårjakt er drevet i flere områder, bla. Ázit- ja Muvrrešjávri. Omfanget av denne jakta er ikke registrert.

Brensel / Ved / Materialer
De har tatt ut ved i nærheten av gammene/hyttene og husene. Det er tatt ut forholdsvis lite brensel fra det foreslåtte verneområdet. Det skjer en sterk gjengroing med busker også i dette området.

Turisme og reiseliv
Eieren av Goahteluoppal utvikler et konsept for å bruke stedet til turist/reiselivsformål. Hun leier ut stedet til rypejegere, men også til skoler, f.eks. Samisk videregående skole. Hun ser også på muligheter til å utvikle fjellstua til noe mer enn et overnattingssted, bl.a. med aktiviteter/tilbud i påska.

Gammer / Hytter
En informant opplyste om at han hadde gamme på vestsiden av Bastevárri. Det var flere gammer ved Vuohcetjávrrit, også fiskegammer. Ved Sáitejávri er det også gammetufter. Det er usikkert om det har vært boliggamme eller fiskegamme.

Sennagress
De har skjært senegress flere steder. Eieren av Goahteluoppal ser også muligheter til å bruke dette i opplæringssammenheng.

Ferdsel
I dag er det en åpen sommerløype og vinterløype inn i området, den går fra Ákšomuotki til Goahteluoppal. Vi har ikke fått kartfestet løypene. Kjøring langs andre spor krever dispensasjon. Det er ganske langt fra der veien tar slutt og til mange områder innenfor det foreslåtte verneområde, derfor oppholder folk seg ofte der i flere dager av gangen. I dag er det vanligst å dra inn i området med ATV, men enkelte bruker også fly. Tidligere var det vanlig å frakte inn utstyr på vinterføre. I dag tar man det meste av utstyret med seg igjen når man drar hjem, noen båter ligger riktignok ved enkelte av vannene. Dette gjelder spesielt nedenfor Vuohcetjávri, områder lenger nord synes å bli brukt betydelig mindre, men der er kjørespor helt til Stuoraþohkka. Gapmasjávri har vært brukt for landing med sjøfly for de som skal til Goahteluoppal. I tillegg har enkelte brukt fly for å komme inn til, i alle fall Vuohcetjávrrit, for fiske og bærplukking. Flere vann er for grunne for å kunne lande sikkert med fly. Eieren av Goahteluoppal bruker både traktor og ATV for å komme dit.

Byggevirksomhet
Eieren av Goahteluoppal driver med restaurering av bygningsmassen. Hun synes det er viktig å ta vare på tradisjonene med fjellstuedriften. Også andre med hus/hytter restau- rerer disse nå.

Forvaltning
Flere informanter var inne på at man må rydde utløpet fra vannene. Dette gjør at vannet beveger seg (renner) bedre. Dette hindrer at det dannes "dødt vann". Ryddingen kan være både flyting av steiner og fjerning av vekster ved utløpet. Dette gjøres ikke nødvendigvis hvert år, men ved behov. Det som flytter på steinen slik at det må ryddes av og til er isen. I tillegg vil bruk av not være med på å forbedre vannet og bedre kvaliteten på fisken. I dag ser man at områder som er brukt som notplasser gror igjen. Dette gjelder både på land og i innsjøen. Fiske med not er også med på å røre opp deler av bunnen slik at næringsstoffer virvles opp i vannmassene. Informantene synes også at fiske med not er kvalitetsfremmende for fisken i vannene.

Flere av informantene la vekt på at selv om der ikke var en formell fordeling av ressursene så var området faktisk delt mellom de som brukte området. Dette gjelder spesielt m.h.p. fiske. Når det gjelder multeplukking var det ikke så klare skiller. I dag er det mange utenfra som bruker området slik at de eldre fordelinger av ressursområder ikke fungerer så godt lenger. I tillegg er det også mange flere mennesker som bruker området. Den gamle forvaltningen av ressursene er under sterkt press; det er blitt større konkur- ranse om ressursene. Tilgjengeligheten har økt og alle de nye som utnytter området kjenner kanskje ikke den tradisjonelle fordelingen av ressursene. Tilgjengeligheten sammen med øket konkurranse nærmere veien har også ført til at flere søker inn i disse områdene.

Informanter nevnte at de har sett at vern som gjør at man ikke kan fiske slik man har gjort tidligere, har ført til at fisken er blitt dårligere. Denne effekten merkes også utenfor det foreslåtte verneområdet. For å kunne utnytte ressursene vil det i en del områder være behov for å bruke motorbåt.

Flere informanter er inne på at det å ikke kunne komme til områder man er vant til å bruke føles som savn. Dette er viktig for både for å bevare egen livsform og for å kunne hente mat. Mange foretrekker tradisjonell mat framfor mat kjøpt i foretninger. Flere uttrykker problemer med å forstå hensikten med vern, noen følte til og med hat overfor de som kan foreslå noe slikt. De som kommer med forslagene har ingen forståelse for folks bruk av området og folks følelser.

Dette betyr ikke at folk er imot å ta vare på naturen, men det er en følelse av maktesløshet. De har en følelse av at noen vil bestemme over deres liv uten å forstå hvordan folk lever her. Mange ser imidlertid at det er behov for å regulere naturbruken, spesielt barmarkskjøringen, slik at naturen ikke ødelegges. Noen synes det er for lett å få dispensasjoner til kjøring utenom løypenett, spesielt i forbindelse med elgjakta. Enkelte brukerforeninger har startet en diskusjon rundt problematikken med barmarkskjøring. Men det er klart at enkelte brukere ikke har noen forståelse for behovet for noen som helst reguleringer i bruken av naturen.

Flere har vært inne på at enkelte spor bør repareres, dette vil redusere behovet for å lage nye parallelle spor. Dette gjelder spesielt der sporene krysser myrer eller bekker. Der finnes flere muligheter, enten slik det allerede er gjort på veien mot Goahteluoppal, dvs. trebruer. Men det finnes også "plastnett" som kan legges ut over myrene. Forsvaret bruker eller har visstnok brukt slike nett.

Verneprosessen

Gjennom omlag 40 år har det stadig blitt lansert forslag om å verne et større eller mindre område ved Goahteluoppal som naturreservat, nasjonalpark, landskapsvernområde eller en kombinasjon av flere verneformer. Vi har registrert i alle fall 4 forslag:

Ressursutvalget for Finnmarksvidda – 1978
I NOU 1978: 18 B blei det foreslått at Goahteluoppalområdet blei undersøkt med sikte på vern som naturreservat.

Utkast til verneplanen for våtmark – 1979
I forslag fra Fylkesmannen i Finnmark blei Goahteluoppal omtalt, og det blei uttrykt at det burde arbeides videre med tanke på vern.

”Ny landsplan for nasjonalparker” – 1992
Stortingsmelding nr. 62 (1991-92). Statens naturvernråd foreslo at området blei slått sammen med Reisadalen nasjonalpark, og at vernebestemmelsene blir like strenge som for naturreservat. Fylkeskommunen støtter dette. Fylkesmannen mener saka området bør være høyt prioritert, og hevder at "interessekonfiktene er forholdsvis begrensede". Departementet oppsummerer: "Dette forslaget har fått bred oppslutning. Interessekonfliktene er små.

Fylkesmannen i Finnmark – 2007
15.05.07 sendte Fylkesmannen i Finnmark ut varsel om oppstart til vernearbeid. Det kom da snart protester fra lokalsamfunnet, og det blei samla inn ei underskriftsliste der omlag 700 personer skreiv seg på mot vern av Goahteluoppal. [Mer om denne underskriftsaksjonen, finne teksten]

Undersøkelser – 2008
Det er i samband med verneplanene gjort en rekke undersøkelser i området, både av planter, dyr, naturtyper og naturbruk.
Standarden på disse undersøkelsene har vært ganske varierende. En av disse er Botaniske undersøkelser i foreslåtte Goahteluoppal nasjonalpark, Kautokeino kommune, Finnmark. 2008. Den er gjennomført av konsulentselskapet Sweco på oppdrag av Fylkesmannen i Finnmark. Undersøkelsene er gjennomført i løpet av fire dager i begynnelsen av juli 2008. Man har altså ikke fått med seg variasjonene gjennom året eller planter som kommer opp først seinere på sommeren. Undersøkelsen var planlagt gjennomført i 5 områder, men det var bare 4 av dem som man klarte å ta seg fram til. Det er laga liste over de 88 artene som blei registrert. Navna på planteartene er oppgitt på norsk og latin, men ikke på samisk. Heller ikke landskapsformer er nevnt ved sine samiske navn. Samiske stedsnavn er svært ofte skrevet så feil, at det blir vanskelig å sammenligne med andre kilder. Skrivefeila er av en slik art at det er tydelig at ingen av forfatterne har noen minimal kjennskap til samisk språk. Det er brukt 4 muntlige kilder, derav 2 fra Fylkeskommunen, en fra SNO og en reineier. Undersøkerne har med andre ord ikke hatt kontakt med folk som bruker området på sommeren, i den tida det er noe videre planteliv å se.

Høring – 2010
I 2010 var planen på høring, og det kom inn 24 høringsuttalelser. 10 av disse var helt avvisende til alle planer om vern av området. Dette omfatta representanter for fastboende samer i Guovdageaidnu, spesielt brukerne av området, Finnmarkseiendommen og Fylkeskommunen. Uttalelsene fra reindrifta viste delte meninger, noen var helt negative, mens andre var mer positive, men på visse vilkår. Guovdageaidnu kommunestyre var splitta i saka, der 12 mot 6 gikk mot verneplanen. Sametinget støtta forslaga fra arbeidsutvalget, men ville ellers vente til høringa var avslutta før det tok endelig standpunkt. Naturvernforbundet lokalt og på fylkesplan, samt FNF Finnmark gikk inn for alternativet med landskapsvernområde. Den eneste organisasjon som fullt ut støtta oppretting av nasjonalpark var DNT.

Stopp – 2015
Etter at alle hadde fått sagt sitt i løpet av 2010, stoppa hele prosessen opp. Ordførerne fra Guovdageaidnu og Kárášjohka hadde møte med daværende miljøvernminister Erik Solheim, som lova å komme til Finnmark og se på forholda før det blei gjort noe vedtak i departementet. Men det skulle gå to ministerskifter før en miljøminister kom til Finnmarksvidda for å studere denne saka. I september 2015 kom klima- og miljøminister Tine Sundtoft på helikoptertur over vidda og møter både i Kárášjohka og Guovdageaidnu. På disse møtene var det ganske samstemmig motstand mot verneplanene, med unntak av Naturvernforbundets lokallag som ønska et kompromiss.
I desember 2015 ga regjeringa melding om at den legger til side planen om oppretting av ny nasjonalpark ved Goahteluoppal.

Kilder:

Direktoratet for Naturforvaltning: Verneplan for Goahteluoppal. Tilrådning om Muvrrešáhpi nasjonalpark med tilgrensende landskapsvernområde i Kautokeino kommune, Finnmark fylke DN 2011.
Fylkesmannen i Finnmark: Forslag om opprettelse av verneområde ved Goahteluoppal / Evttohus ásahit Goahteluobbala suodjalanguovllu. Fylkesmannen i Finnmark 2010
Fylkesmannen i Finnmark: Varsel om oppstart av verneplanarbeid for Goahteluoppal nasjonalpark. Brev til berørte parter. 2007.
Granmo, A.: Goatteluobbal - et våtmarksområde i Kautokeino. Botaniske verneverdier. Tromura, Naturvitenskap nr. 6 1988
Hofsgaard, A. Overvåkning av palsmyr. Førstegangsundersøkelse i Goahteluoppal, Vest Finnmark 2007. NINA rapport 257.
Miljøverndepartementet: Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge. St.meld. 62-1991-92
Norges offentlige utredninger (NOU) 1978. NOU 1978: 18 A og B. Bruken av Finnmarksvidda. Ressursutvalget for Finnmarksvidda.
Riseth / Solbakken / Kitti: Meahcásteapmi Guovdageainnus. Naturbruk i Kautokeino. Fastboendes bruk av meahcci i Kautokeino kommune og konsekvenser ved etablering av naturvernområder. Samisk Høgskole. 2010.
Strann, K.-B., Bjerke, J.W., Frivoll, V. & Johnsen, T. V. Verdifulle naturtyper i Kautokeino kommune - NINA Rapport 205.2006.
Strann K‐B, Rae R, Francis I, Nilsen S Ø, Johnsen T: Hekkende vadefugl I Goatteluobbal med særlig vekt på jellmyrløper. En pilotstudie i 2004. NINA Rapport 70, 2005
Strann K‐B, Rae R, Francis I, Whitfield P, Duncan R: Viltundersøkelser i Goahteluoppal, Kautokeino kommune i 2008. NINA Rapport 404,
Strann K‐B, Rae R, Nilsen S Ø, Frivoll V, Johnsen T V: Verdifulle naturtyper og viltområder i Kautokeino. NINA Rapport 337, 2008
Sweco: Botaniske undersøkelser i foreslåtte Goahteluoppal nasjonalpark, Kautokeino kommune, Finnmark. 2008
Vorren, K.D. Myrinventeringer i Nordland, Troms og Finnmark, sommeren 1976, i forbindelse med den norske myrreservatplanen. Tromura 3 1979.

Film
Goatteluobbal – en flekk på Finnmarksvidda. NRK 1975