NB! Dette nettstedet er under arbeid i forbindelse med forprosjekt for natursenter. Vi tar gjerne mot tips om feil og om informasjon som bør legges inn her.

Ved Iešjávri
(Foto: Jarle Bjerke)

Guovdageaidnu natursenter

Foreslått landskapsvern-område eller naturreservat – Iešjávri

Smeltende pals ved Iešjávri
(Foto: Jarle Bjerke)

Iešjávri landskapsvernområde

Ressursutvalget for Finnmarksvidda (NOU 1978:18) foreslo oppretting av et landskapsvernområde på 300 km2 som omfatta Iešjávri, områdene rundt og i tillegg et større område sør-vest for innsjøen, til Bavttasoaivi.
I innstillinga står det:
Området har stor kvartærgeologisk verdi. Dette gjelder spesielt området sør-vast for sjøen hvor en har noen av de fineste drumlisefeltene i landet. (Drumliner er langstrakte åser eller rygger med sin lengderetning parallelt med isens bevegelsesretning.) I området fines også flere lange eskere (rullesteinsåser). Vatnet og våtmarksområdene rundt det er rikt på ender og vadefugler. På flere av de manger nesene i vatnet er det gjort steinalderfirnn som viser at området har vært utnyttet av mennesker i minst 7000 år.
Iešjávri er et av de mest besøkte fiskeområder på vidda og derfor et viktig rekreasjonsområde.
Når det gjelder vernebestemmelsene for området, vil utvalget peke på at de må utformes slik at de tillater den næringsmessige utnyttelse som drives av lokalbefolkningen i området. På den andre side må det være strenge restriksjoner på motorferdselen.

Forslaget fikk støtte av Statens Naturvernråd, Alta og Karasjok kommuner og Vest-Finnmark skogforvaltning, mens Finnmark fylkeslandbruksstyre og Fylkesmannen i Finnmark var skeptiske. Vi har ikke funnet noen uttalelse fra Guovdageaidnu kommune på den tida. I Ny landsplanen for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge (St. meld. 62 (1991-92) gikk Miljøverndepartementet ikke inn for oppretting av landskapsvernområde da, men at dette evt. kunne tas opp til ny vurdering seinere.

Iešjávri naturreservat

Verneplanen for myrer og våtmarksområde (2010) foreslo å vern et område på 121,3 km2 nord og øst for Iešjávri, samt noen holmer i innsjøen. Området ligger delvis i Guovdageaidnu kommune, delvis i Alta og Karasjok. Beskrivelsen under her er konsentrert om dette området.

Verneverdier

Det foreslåtte verneområdet Iešjávri
(Kilde: Fylkesmannen)

Fylkesmannen:
Ved Ginusvárri finnes rike kildeutspring og sig med overganger mot rike, grunne fastmattemyrer. Tilsvarende områder ble registrert øst for Gásadatjávri. Et relativt høyt antall arter ble funnet i tilknytning til disse rikmyrene. Noen av artene registrert her er engsnelle, dvergsnelle, dvergjamne, fjellfrøstjerne, myrtevier, rukkevier, bleikvier, gulsildre, jåblom, fjellsyre, fjelltjæreblom, mjødurt, agnorstarr, piperensemose og gullmose. Myrtypene kan kategoriseres som middelsrik fastmattemyr, bortsett fra en av myrene ved Rissečohkka som går under vegetasjonstypen ekstremrik fastmattemyr (Bjerke et. al 2005).

Ved Ginnosdalen er det registrert en av de få bakkemyrene i området. Myra er dominert av trådstarr, med store innlag av rundstarr, sølvvier, flaskestarr, duskull, gullris og myrhatt. Enkelte steder er det innslag av gulsildre, lauvtistel og fjellfrøstjerne (Bjerke et. al 2005).

Kulturminner i det foreslåtte verneområdet
Innenfor det foreslåtte verneområdet er det registrert fem kulturminnelokaliteter. Det dreier seg henholdsvis om to bosetnings- og aktivitetsområder, fangstanlegg med 10 fangstgroper, en hustuft og et funnsted for keramikk. Områdets størrelse og beskaffenhet med små vatn, bekker, samt odder, små eid og strandnære partier, tilsier at potensialet for funn av hittil ukjente samiske kulturminner er meget stort. Området er ikke systematisk undersøkt for samiske kulturminner (Sametinget 2009).

Lokal bruk av Iešjávri
Fylkesmannen:
Det går flere barmarksløyper og kjørespor inn til Iešjávri-området, og området er brukt til blant annet utmarksnæring, rekreasjon og turisme. Av aktører i området kan Nordlysmat AS fra Alta, utmarkslagene Iešjot searvi og Iešjávri og omegn utmarkslag nevnes. I tillegg transporterer flere aktører turister inn i dette området.

Iešjávri og områdene rundt er viktig for tradisjonell samisk høsting av blant annet bær og fisk. Bær plukkes i hele området og bærene er av bedre kvalitet enn i lavlandet. I dag, som tidligere, fiskes det i Iešjávri. Vannet er stort og det fiskes av flere aktører over hele vannet. Disse kommer fra blant annet Karasjok, Kautokeino og Alta kommune. Selv om de enkelte brukerne ikke har hevd på enkelte deler av vannet, blir vannet naturlig delt mellom bygdene ved at innfartsårene kommer fra forskjellige retninger. Det meste av fisket foregår i ”fjordene”. Disse er grunnere og avgrenset og det er enklest å kultivere gode lokale fiskestammer der.

Tidligere ble flere enkle fiskebruk anlagt rundt vannet, og hyttene er i bruk også i dag. Fisk ble fløyet ut med sjøfly og distribuert til flere land. I tillegg var det flere fiskemottak i tettstedene rundt vannet. Fisk ble levert til fiskemottak i Máze, Karasjok og Kautokeino. I dag er det 5-6 år siden siste fiskemottak stengte. Kostnadene ved å starte opp kommersielt næringsfiske i Iešjávri på nytt er høye, og næringen trenger økonomisk støtte for at dette skal kunne komme i gang igjen. Reglene for å opprette og drifte fiskemottak er strenge, noe som vanskeliggjør gjenoppstart. Når det ikke fiskes i vannet så går kvaliteten på fisken ned, og det krever mye arbeid også i form av uttynningsfiske å starte opp kommersielt fiske igjen.

Iešjávri og omegn utmarkslag og Iešjot searvi er to brukergrupper med henholdsvis 50 og 20 medlemmer som plukker bær og fisker også i området som blir foreslått vernet. Utmarkslagene opplyser at medlemstallet er i vekst siden nye generasjoner av utmarksutøvere vokser opp nå. Disse to utmarkslagene har lang tradisjon for bruk av naturressursene ved Iešjávri og bruker området hele året. Begge utmarkslagene stiller seg uforstående til og er i mot forslaget om vern av området siden det ikke er behov for dette. Det er forholdsvis få som bruker området, og bruken er skånsom mot naturverdiene. Det framheves at grunnen til at det i dag finnes rik flora og fauna i området er nettopp skånsom bruk av lokalbefolkningen. Fylkesmannen har forsøkt å avklare muligheten for å skjerme fuglelivet i området ved tilpasninger mellom bruk og vern, men utmarkslagene har avvist mulighetene for slike tilpasninger.

Nordlysmat AS er en liten bedrift i Alta som startet opp i år 2000. De ansatte sanker, foredler og selger eksklusive produkter fra nord. Toril Bakken Kåven ved Nordlysmat AS driver utmarksnæring i det foreslåtte verneområdet, og har benyttet dette området til dette formålet i 22 år. Bedriften driver høsting i flere områder, men området som blir foreslått vernet i verneplanen er det viktigste området. Hennes familie og bygda hun kommer fra har benyttet området til høsting i generasjoner. Bakken Kåven, som er hovedaksjonær i bedriften, opplyser at det er svært lite menneskelig ferdsel i det foreslåtte verneområdet om sommeren, og at utmarknæringas ferdsel i området ikke har noen påvirkning på hekkesuksessen til fuglene ved Iešjávri. Hun mener at man bør undersøke hvordan menneskelig ferdsel påvirker fuglenes hekkesuksess, samt hvor mye ferdsel det er i det foreslåtte verneområdet, før man vurderer et vern av Iešjávri.

Utmarksnæring er en viktig del av samisk kultur, og i samisk tradisjon er bruk av naturen den beste form for vern. På 1980-tallet ble det observert et økende antall tyske turister ved Iešjávri. Det var åpenbart at disse var eggsankere, og de ble derfor holdt øye med av lokalbefolkningen. Etter hvert ga eggsankerne opp sin virksomhet på grunn av stadige besøk av lokalbefolkningen som stilte vanskelige spørsmål. Dette nevnes som et eksempel på hvordan utmarksnæring og naturvern går hånd i hånd.

Bakken Kåven har hytte ved den åpne barmarksløypas ende ved Vahttáluokta. De kjører med bil inn til hytta og driver utmarksnæringen derfra. Om sommeren høstes urter og bær, samt fisk fra vannet. Sommerfisket foregår fra midten av juni etter isen går. På høysommeren er vannet varmt og fisket dårligere. Rundt den 20. august har temperaturen i vannet sunket slik at fisket igjen blir bedre. Området som blir benyttet til fiske er i hovedsak den nordlige delen av vannet, men også sørenden av vannet blir benyttet. Dette henger sammen med at det beste fisket er inne i fjordene, og disse ligger i nord- og sørenden av vannet. Bærsesongen i det foreslåtte verneområdet starter omtrent 25. juli og varer et par uker. Omtrent 15. juni spretter dvergbjørka og bjørkebladene plukkes når de er ferske. Om vinteren prøvefiskes med garn under isen. Prøvefisket har pågått en stund, og etter hvert har de begynt å finne ut hvor fisken står vinterstid. Fisket foregår ikke på den hardeste vinteren, men starter omtrent midt i april og pågår til isen blir usikker i midten av mai. Bedriften har planer om å starte opp kommersielt fiske når prøvefisket er over. Det fins ni fiskearter i Iešjávri, men de artene som høstes er røye, ørret, harr og gjedde.

Utmarksutøverne har i lengre tid søkt om å få bruke barmarkskjøretøy til å hente ut multer fra de myrene som ligger langt fra barmarksløypa. Dette har de ikke fått, og motorkjøretøy har heller ikke blitt benyttet til dette.

Det er dårlig etikette i samisk kultur å høste i de områdene andre bruker, og dette har betydning for plassering av næringshytta. Videre er utmarksutøverne avhengig av god havn for båten og tilgang til gode fiskeplasser. Iešjávri er en stor innsjø, og det blåser ofte raskt opp med påfølgende stor sjøgang. I tillegg er flere områder grunne, slik at det er vanskelig å legge til land. Disse begrensningene gjør det vanskelig å finne et alternativt sted til hytta i Vahttáluokta. I sørenden er det i tillegg langt til bygda, noe som vil gi dårlig kvalitet på fisken under transport. Der ligger det også allerede hytter, så å flytte hytta dit er ikke gjennomførbart.

Omtrent fem kilometer vest for området som blir foreslått vernet ved Iešjávri ligger Joatka fjellstue, som er en av de tre siste Statens fjellstuer i Norge. Fjellstuene ble etablert i 1840 hovedsakelig fordi statens folk som prest, lensmann, lege, kemner osv. skulle ha en overnattingsplass under sine ærender over vidda. Joatka fjellstue ble ikke brent under krigen og har fremdeles gammel bebyggelse stående. De eldste husene er fra 1878. Personen som styrer fjellstua kalles oppsitter, og dette er en stilling som går i arv.

De som jobber ved Joatka fjellstue bruker det foreslåtte verneområdet til bærplukking og i forbindelse med turisme. Bærplukking foregår i nordenden av området langs kjøresporet som går langs kraftledningstraseen. Transport av bagasje til turister foregår langs dette kjøresporet, samt inn til Vahttáluokta. Barmarksløypa inn til Vahttáluokta er eneste transportåren inn til Iešjávri fra Alta- siden. Turistene drar fra Vahttáluokta med båt eller kano. I løpet av sommersesongen har Joatka fjellstue et begrenset antall turer inn dit, men siden omsetningen er lav er dette viktig for bedriften. Oppsitteren ved Joatka fjellstue foreslår at landområdene rundt Vahttáluokta tas ut av verneplanen, eventuelt kan man gjøre et unntak i vernereglene for selve barmarksløypa og heller begrense ferdselen utenfor denne. En annen løsning er å flytte siste delen av barmarksløypa inn til Vahttáluokta lengre sør slik at denne kommer utenfor området som blir foreslått vernet. Løypa blir da en del lengre, men dette kan kompenseres for ved å flytte traseen for barmarksløypa over Gaskajávri (utenfor verneforslaget) ned til vegen til Altadammen. Det er et eksisterende kjørespor over Gaskajávri som benyttes av mange i dag uansett.

To hytteeiere med hytter henholdsvis i og utenfor områdegrensene, frakter turister med båt fra Vahttáluokta til hyttene som de leier ut. Til frakten benyttes motorbåt. En av hytteeierne driver turistbyrået Travel to Finnmark AS.

Reindriftnæringas bruk
Dette store området på nordsida av Iešjávri er delt mellom Vest-Finnmark og Øst-Finnmark reinbeiteområder. Områdegrensa følger omtrentlig kommunegrensa mellom Alta/Kautokeino og Karasjok. Utbuktningen av Iešjávri, reingjerder i området, mange mindre vann og reinbeiteområdegrensa forårsaker en flaskehals på flyttvegen som mange tusen rein må igjennom i en relativt begrensa periode høst og vår.

Den delen av området som ligger innenfor Vest-Finnmark reinbeiteområde (Alta og Kautokeino) er flyttveg for hele Østre sone i Vest-Finnmark reinbeiteområde (7 distrikt, 25-26 000 rein) om høsten og om våren. I tillegg beiter flere reinbeitedistrikt i området høst, vinter og vår. To siidaer fra Østre sone benytter også det foreslåtte verneområdet sommerstid. Den ene flytter også gjennom området, den andre har kalvingsområde her.

Strekningene som benyttes under gjennomflytting er i hovedsak vestkant av området eller over isen, men nøyaktig flyttveg varierer fra distrikt til distrikt, siida til siida og år til år. Den delen av området som ligger innenfor Øst-Finnmark reinbeiteområde (Karasjok) er høst- og vårbeite og/eller flytteveg for siidaer innen reinbeitedistrikt 16-Karasjok Vest/ Kárášjoga oarjjabealli. Den siste av de fire siidaene fra distrikt 16 som flytter gjennom det foreslåtte verneområdet om høsten er Marbolon siida med 10 siidaandeler. Reinflokken, som består av omtrent av 3800 rein i vårflokk, beiter seg sørover gjennom det aktuelle området på østsiden av Iešjávri. Om siidaer fra distrikt 16 benytter dette området om vinteren, og i hvor stor grad, varierer fra år til år. Om høsten kommer de fleste siidaer i Øst- og Vest-Finnmark reinbeiteområder inn i dette området etter august, og sommerflyttinga er i hovedsak over i begynnelsen av mai. Om høsten benyttes vanligvis barmarkskjøretøy for gjeting, oppsyn og driving av flokkene under flyttingen. De siidaene eller distriktene som kommer inne i det foreslåtte verneområdet etter at snøen har lagt seg, benytter snøskuter. Om våren er derimot snøskuter kjøretøyet som blir mest brukt. Lavvoleirer settes opp etter behov, og mange benytter flyttbare gjeterhytter (gumpier) som trekkes etter snøskuteren. Én siida flytter gjennom området som er aktuelt for vern sommerstid: Lango-Sara siida fra distrikt 22 har kalvingsområde ved Rágesvárri sør for Iešjávri, og følgelig flytter siidaen gjennom det foreslåtte naturreservatet mot sommerbeite om sommeren. Sommerbeitet er nord for Sennalandet, dvs. på begge sider av Repparfjorddalen i Kvalsund kommune. Vinterbeitet er i Øvre Anárjohka nasjonalpark. Bakgrunnen for at siidaen ikke kalver på sommerbeitet er sammensatt. Før 1972 hadde siidaen i likhet med resten av distriktet kalvingsområde i sommerbeiteområdet. På 1970-tallet startet det opp gruvevirksomhet ved Ulveryggen i Kvalsund kommune. Dette virket svært forstyrrende på kalvingen på grunn av støy, forstyrrelse og ødeleggelse av beitene. Som en løsning på denne problematikken valgte siidaen å kalve sør for Iešjávri, noe som stort sett har blitt gjort fram til i dag. Våren 2006 og 2007 ble det likevel gjort et nytt forsøk på å kalve på sommerbeitet. Siden det er langt mer rovdyr på kysten, førte forsøket til høyere kalvedødlighet. Området sør for Iešjávri er av langt bedre kvalitet med tanke på beite og rovdyr enn sommerbeiteområdet. Siidaen forteller at kalving sør for Iešjávri gir en høyere andel kalver som vokser opp, større slaktevekter på ungdyr og bedre kondisjon på eldre dyr. I disse tider er det igjen planer om å starte opp gruvedrift i kalvingsområdet ved kysten. Dessuten er det planlagt en større kraftlinje til Hammerfest som skal gå gjennom siidaens kalvingsområde ved kysten.

Lango-Sara siida, som består av to og noen ganger tre reineiere, flytter gjennom området fra kalvingsområdet til sommerbeitet rundt sankthans. Etter driftsreglene skal siidaen være ute av området 25. juni. Flokken består av omtrent 2000 dyr, og 4 til 5 motorsykler benyttes under flyttingen. Traseen går på vestsida av Iešjávri, over Gievdnevárri, Ginusvárri og videre nordøstover langs kjøresporet ved kraftlinja og videre retning Bojobeaski (se kart). Flyttinga tar omtrent 2 dager. Det er problematisk for Lango-Sara siida å flytte lengre vest på grunn av reinflokker fra to andre siidaer fra distrikt 23 (A-Valgenjárga og B-Girenjárga) som flytter i samme tidsrom, samt av gjerdeanlegget ved Roancejávri, et midlertidig gjerde i nærheten av Vahttáluokta og en siida fra distrikt 23 (C-Jalgon) som de siste årene har kalvet ved nordenden av Iešjávri (se under). For Lango-Sara siida er det vanskelig å flytte i tidsrommet april/mai og 25. juni fordi kalvene er for små og vassdragene er for store på grunn av snø- og issmelting. Å legge flyttvegen på østsiden av Iešjávri er også problematisk på grunn av Iešjohka som renner ut av Iešjávri i sørenden. Denne elva er stor og bred og umulig å forsere for små kalver eller motorkjøretøy. I tillegg er østsiden av vannet innenfor Øst-Finnmark reinbeiteområde, noe som også bidrar til at denne løsningen er problematisk. Å legge om flyttvegen er vanskelig på grunn av begrensningene nevnt over, men også fordi det er mange unge dyr i flokken, noe som gjør flokken vanskeligere å styre. En mulighet er å gjøre skadebegrensende tiltak på sommerbeitene slik at kalvingen kan finne sted der. Siidaen understreker imidlertid at inngjerdede beitehager er betenkelig i og med at dette kan føre til at dyrene blir mer tamme slik at de blir vanskelig å styre og lede de under flytting. I følge Vilt- og fiskseksjonen hos Fylkesmannen i Finnmark finnes det få fullgode tiltak som kan gjøres i kalvingsområdet for å hindre tap av kalver til rovdyr.

I følge leder i 23A er det ikke mulig å komme fram til en minnelig løsning der Lango-Sara siida flytter lengre vest på grunn av fare for sammenblanding av flokkene. 23A beiter vest for flyttvegen til Lango- Sara siida hele våren og flokken går spredt. 23A er den siste siidaen som benytter flyttvegen forbi Joatka fjellstue, og flyttinga nordover foregår i samme tidsrom som Lango-Sara siida flytter langs sin flyttveg. I følge leder i distrikt 23A kan ikke Lango-Sara flytte før 23A eller etter dem langs deres flyttveg, fordi eventuelle gjenværende rein vil sammenblandes med etterfølgende flokk. 23A er i mot at verneplanen berører retten til å ferdes med barmarkskjøretøy i reindrift.

Selv om det er omstridt og problematisk å legge flyttvegen til Lango-Sara vest for området som er aktuelt for vern, er ikke dette umulig i følge Lango-Sara siida. Omlegging av flyttvegen kan være mulig dersom de får tilført midler for å forsterke gjerdet ved kalvingsområdet ved Rágesvárri slik at man unngår at reinen unnslipper gjerdet og trekker inn i området i verneplanen før flyttingen om sommeren. Som allerede nevnt krever omlegging av flyttvegen merarbeid og er en prosess som kommer til å gi siidaen ekstra kostnader. Dersom Lango-Sara siida får tilført midler, kan en flytting lengre vest være en løsning sommerstid. Dette kan foregå mellom eller etter flyttinga til flokkene fra reinbeitedistrikt 23.

23C-Jalgon benytter seg av området som er aktuelt i verneplanen for myrer og våtmarker senvår og sommer. Denne siidaen fra distrikt 23 har de siste årene hatt kalvingsområde fra nordenden av Iešjávri mot Alta. Tradisjonelt har kalvingsområdet vært lengre nord og utenfor området aktuelt for vern. 23C-Jalgon består av 5 siidaandeler, har omtrent 50 medlemmer og vårflokken består omtrent av 3000 dyr.

23C-Jalgon kommer inn området som er aktuelt for vern i begynnelsen av mai og er i området til sankthans. Sommerbeite er fra Suohpatjávri mot Sennalandet og vinterbeite er i Øvre Anárjohka nasjonalpark. Når siidaen kommer fra vinterbeitet tidlig i mai bremser de flokken ved Vahttáluokta inne i området som er aktuelt for vern. Deretter lar de flokken få gå fritt og spre seg slik at den får kalvingsro. Kalvingsperioden starter allerede fra rundt 10. mai og varer til omtrent sankthans, men hovedperioden er 25. mai til 1. juni. I slutten av juni når kalvingsperioden i hovedsak er over, samles flokken i merkegjerdet ved Øvre-Stilla. Etter merking slippes reinen på sommerbeite.

23C-Jalgon kjører lite i Iešjávri-området. En del skuterkjøring foregår i begynnelsen av mai når de bremser flokken ved Vahttáluokta, men når den da slippes igjen trenger reinen fred og ro. Fra 20. mai og utover avtar motorkjøretøybruken betraktelig. Oppsyn av flokken foregår fra høydene nord for Iešjávri med god avstand til reinen slik at den ikke skal forstyrres. I merkeperioden i slutten av juni har det meste av snøen forsvunnet, og barmarkskjøretøy benyttes vanligvis under samlingen. Under samlingen drives ikke reinen siden kalvene fortsatt er små. Flokken ledes inn mot merkegjerdet, og dette tar lang tid. Av de 5 som jobber med reinen er det sjeldent at alle kjører samtidig. Oftest er det bare en eller to reindriftsutøvere som kjører inne i området som er aktuelt for vern.

Det drives lite fiske, fangst eller jakt i området fra reindriftas side, og det lagres ikke utstyr i området. Reindrifta har ingen hytter, koier eller gammer i her, men låner hytter i området dersom de trenger dette. Hytte ved barmarksløypas ende brukes noe av distrikt 22 om høsten under høstflytting. Hytta ved nordenden av vannet på kommunegrensa mellom Alta og Karasjok brukes også av distrikt 22 og 16 om høsten. Enkelte benytter av og til Gievdnevárrigardi (gjerdeanlegget ved Roancejávri) til reinskilling. Det er registrert en mye brukt teltplass like ved barmarksløypa, denne brukes iblant når det ikke er tilgang til hytta ved barmarksløypas ende. Det er videre registrert mye brukt teltplass i reindrift midt på nordenden av området og i nordvest. Disse brukes også iblant. Ellers benyttes gumpier eller telt når de slår leir inne i det området som er planlagt vernet. Noe fiske kan forekomme. Det er lite skog i området, hogst av ved/stolper er vanligvis ikke som aktuelt. Et midlertidig gjerde strekker seg fra Vahttáluokta og vestover (se kart).

Påvirkning/inngrep
Det går ei stor (230 kV) kraftlinje gjennom nordre del av området, fra vest mot øst. I tilknytning til denne går et barmarkskjørespor. Det går ei åpen barmarksløype inn i området og fram til innsjøens nordvestre kant. Kjørespor er synlig flere steder på flatmyrene. Skuterløyper går inn i området langs barmarksløypa og videre sørover og sørøstover på Iešjávri, like innenfor avgrensningen mot nordvest, og en sløyfe innenfor områdegrensene ved Gásadatvuotna i øst.

I tillegg til hyttene ved barmarksløypas ende og på kommunegrensa i nordenden av Iešjávri, ligger det ytterligere to hytter i området: ei privat hytte sørvest for Ginusvárri og ei hytte ved kraftlinja ved Roancejávri. Sistnevnte tilhører kraftlaget som lar oppsynspersonell låne nøkkel ved behov. Hytta i barmarksløypas ende samt kraftlagets hytte er uten festenummer. Det er et hytte- og gammeområde utenfor områdegrensen i sørøst.

De fleste hytter i tilknytning til Iešjávri ble i sin tid bygd i forbindelse med næringsfiske. I dag er det 10 – 12 år siden det ble drevet kommersielt næringsfiske i dette vannet, med unntak av Nordlysmat AS. De tidligere næringsfiskehyttene blir i dag benyttet som fritids- og turisthytter. Det landes noe med luftfartøy, særlig sjøfly men også noe helikopter, på/i tilknytning til innsjøen. Tidligere ble en del næringsfanget fisk fløyet ut, men ikke i dag. Luftfartstrafikken i området foregår i hovedsak de første par ukene av småviltjakta.

Distrikt 22 setter iblant opp mobilgjerde fra Vahttáluokta (bukta ved barmarksløypas ende) og nordvestover til Roavvejávri/Brennvannet utenfor verneforslaget. Stolpene til dette gjerdet står permanent, mens nettingen tas bort. Siden dette gjerdet ikke er avtegnet på kart er det usikkert om dette er innenfor verneforslaget. Det er lite/ingen elgjakt i området.

Innkomne merknader
–Fylkesmannen holdt åpent møte i Alta den 24. oktober 2007 om Iešjávri nord (og Sennalandet). Det ble framholdt at Iešjávri er Finnmarks viktigste fiskesjø, og det drives både næringsfiske, sportsfiske og reiselivsrettet fiske i innsjøen fra isen går, noe som vanligvis skjer i midt i/mot slutten av juni. En deltaker foreslo derfor å trekke vernegrensa langs land. Det var generelt en forståelse for verneverdiene og områdets store betydning for dverggåsa, men motvilje mot bestemmelser som vil regulere områdets bruksverdi.
– Reinbeitedistrikt 17 Karasjok øst v/styret Reinbeitedistriktet har ingen merknader bortsett fra at distriktet krever verneforslaget til høring og at nødvendig bruk av motorkjøretøy for reindrifta må være tillatt.
– Iešjávri og omegn utmarkslag v/leder Nils Sverre Eriksen Utmarksnæring i form av innlandsfiske, bær- og urtesanking har sameksistert på en god måte med reindrift og lokalbefolkningens bærsanking i Iešjávri-området på hele 1900-tallet. Dette har fungert bra fordi området har vært brukt på ulike vis og til ulike tidspunkter på året. Det er i dag få utøvere og det er ikke noe mottakanlegg for fisk slik at få utøvere selger fisk. For utøverne er likevel inntektene betydelige, og for mange viktigste utkomme for hele familien. Utmarksnæring er ikke beskyttet av et særlovverk slik som reindrifta og vil erfaringsmessig bli sterkt skadelidende av verneplanen gjennom redusert tilgang til området, ved at man ikke kan drive som før eller at næringa ikke kan videreutvikles i takt med omverdenen. Det er et rikt dyre- og fugleliv i nordenden av Iešjávri som i generasjoner har levd side ved side med næringsutøverne. Utmarksnæring er en bærekraftig virksomhet og bruk av naturen er det beste vern. Det er også svært lite trafikk i området slik at det ikke er hensiktsmessig å verne det. Verneforslaget bør legges bort.

Merknader fra Fylkesmannen
Utvidelse av områdegrensene i nord for å ta naturverdier inn i det foreslåtte verneområdet. Mindre utvidelser av området ved Gásadatnjárga gjennomført for å trekke kulturminner (funnsted for keramikk) innenfor vernegrensene. Reduksjon i øst for å trekke ut kjørespor. På bakgrunn av eksisterende kunnskap om dverggås differensieres det mellom to soner i området, hvor det vurderes slik at stillferdig (umotorisert) ferdsel er akseptabelt for verneverdiene i sone B, mens all ferdsel bør unngås i sone A. Skuterløypene innenfor området berører i svært liten grad myrpartier, og omlegging vurderes ut i fra hensynet til verneverdiene som ikke påkrevd forutsatt løypestenging fra og med 1. mai. Barmarksløypa fram til Iešjávri kan ikke avgrenses ut av verneforslaget. Mulighetene for omlegging er ikke grundig vurdert ift. praktiske og juridiske muligheter, men vurderes per i dag som vanskelig å gjennomføre.

Lokale tilpasninger av vernebestemmelsene
På grunn av store verneverdier i det planlagte verneområdet foreslår Fylkesmannen forholdsvis sterke restriksjoner i området i fuglenes hekketid. Området deles som nevnt inn i to soner. I den ene foreslås totalt ferdselsforbud og i den andre et svært stramt motorferdselsforbud. Det strengeste regimet gjøres gjeldende i tidsrommet fra og med 1. mai og ut august. Det foreslås alternative bestemmelser som til en viss grad gir mulighet for ferdsel og motorferdsel på barmarksløypa, bruk av motorbåt etter søknad og gjennomflytting i reindrift sommerstid etter søknad.

Foruten sommerstid, vil det ikke være ekstraordinære restriksjoner på ferdsel. Høst, vinter og vår (ut april) vil bruken av snøskuter- og barmarksløype samt snøskuterkjøring på snødekt mark i reindrift være som i dag.

Når det gjelder jakt, fangst, fiske og bærplukking, foreslås det et forbud mot jakt på våtmarksfugl. Annen jakt samt fiske og høsting vil være som i dag. Fylkesmannen har ingen opplysninger om at det drives elgjakt i det planlagte området, derfor er det heller ikke åpnet for bruk av motorkjøretøy for uttransport av felt elg i verneforskriften. Det foreslås ingen restriksjoner på uttak av duodjimaterialer. Tynningshogst må omsøkes. Bålbrenning med tørrkvist eller medbrakt ved vil være tillatt. Vernebestemmelsene hindrer ikke oppsetting av midlertidig leirplass i reindrift dersom dette ikke går utover verneverdiene.