Her følger ei kronologisk liste over viktige hendinger i historia om utbygginga og kampen om denne.
Vi starter når ideen om oppdemming av elva for kraftproduksjon først blei offentlig lansert. I Øystein Dallands bok
Altakrønike kan man også lese om Altaelvas historie i tida før dette. Denne boka er en av de viktigste kildene vi har brukt, ved sida av
Altakampen av Alfred Nilsen,
Gumppe diimmus av Niillas A. Somby og ei rekke andre
skriftlige og muntlige kilder.
Bjarne Hofseth foran telt i Adamsfjord, Lebesby 1934.
Bjarne Hofseth (1883-1972) var oppvokst i daværende Talvik kommune (nå Alta). Han hadde bl.a. krigsskoleutdanning. Han var kompanisjef ved Alta bataljon og leder for soldatene som i 1921 slo ned arbeideropprøret i Hammerfest. Han dreiv geologiske undersøkelser og oppmåling, var sjef for Porsa gruver og ingeniør ved Sydvaranger. Hofseth var også bonde og medlem av landsstyret i Norges Bondelag. Ei tid var han varaordfører i Talvik. I etterkrigstida bodde han mest i Oslo. Han var så lenge han levde en iherdig forsvarer av fornorskingspolitikken.
(Foto: Thoralf Hamborg / Finnmark fylkesbibliotek)
Bjarne Hofseth skreiv i boka "Finmarkens fremtid" (utgitt 1920):
"Amtets fordelaktigste kraftkilde er Altenelven. I 1912 paagegyndte jeg en agitation for at vække interesse for denne store værdi. Da den største forbruger av elektricitet for tiden er jerngruberne i Sydvaranger, søkte jeg at interessere disse for saken. Jeg henvendte mig ogsaa til mange av storindustriens spisser for at henlede opmerksomheten paa denne store kilde for billig kraft, likesom jeg ved henvendelse til Stortingsrepresentanten for distriktet og ved artikler i aviserne søkte at vække statsmagternes interesse for saken. Jeg opnaadde dog kun at vassdragsvæsenet begyndte at interessere sig noget for elven, og i 1916 opnaadde jeg ogsaa hos Sydvarangerselskapet en viss interesse for den.
Hadde dette selskap optat saken i 1912 vilde anlægget ha været fuldført til billige priser, og en større del av det vilde været optjent, foruten at selskapets fremtid vilde ha set ganske anderledes lys ut end nu. Men i 1916 var priserne kommet saa høit op at man ikke vovet at gi sig ikast med opgaven.
En utbygging av Altenelven med kraftoverføring til Varanger vilde git leilighet til med forholdsvis smaa ofre at skaffe store dele av Finmarken den nødvendige elektriske energi. Den vilde ogsaa for fremtiden bli rygraden i amtets elektricitetsforsyning.
Selv om nu Sydvarangerselskapet tilfredsstiller sit behov for energi fra andre kraftkilder, saa mener jeg dog fremdeles at Altenelven bør utbygges snarest. Helst bør staten søke at formaa en storindustriel virksomhet til at foreta utbygningen mot at faa adgang til at nyttigjøre sig kraften i et bestemt antal aar. Endel av energien burde da amtet kontrahere til leverance ved forskjellige steder der passet såvel for samfundet som for den bedrift der besørget utbygningen."
14.12.1917
Vassdragsreguleringsloven blei vedtatt av Stortinget. Da Stortinget i 1979 vedtok utbygging av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget skjedde de i medhold av denne loven. Lovgrunnlaget for utbygginga blei altså fastsatt i den hardeste fornorskingstida, da det ikke fantes noe plass for hensyn til samiske næringer og samisk kultur. I Alta-dommen i Høyesterett 26.02.1982 blei det også vist til denne loven som lovgrunnlag for utbygginga.
1921–22
Tegning fra 1922 av planlagt kraftverk
(Tegning: Vassdragsvesenet)
Kart fra 1922 av planlagte oppdemminger og rørgater.
(Tegning: Vassdragsvesenet)
Vassdragsvesenet utarbeida skisser over kraftverk og planer for kraftutbygging, som omfatta bl.a. Iešjávri.
Utbygging av Altaelva blei diskutert offentlig tidlig på 1920-tallet, men så blei det stille til like etter krigen.
1945
Bjarne Hofseth tok opp saka igjen i si oppdaterte bok "Finnmarks framtid". Avsnittet om utbygging av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget er plassert under kapitlet "Bergverksdriften", fordi forfatteren ser kraftutbygging som et middel til økt utvinning og foredling av mineraler.
"Hva det offentlige her kan gjøre ... her først og fremst å nyttiggjøre den nåværende situasjon til å forberede utnyttelsen av vannkraften i Altaelva. ...
Ved utløpet av Virdnejavre går elva i et trangt gjel, med en trauformet dal ovenfor. Vi har her et usedvanlig godt damsted, som tillater en dam som vil danne en ca. hundre kilometer lang kunstig innsjø, hvor det blir mulig å oppmagasinere de store vannmengder som passerer her i snøløsningen. Disse vannmengder er no bare til skade i jordbruksdistriktet nede i dalen, men oppmagasinert på denne måte vil de tjene til i høy grad å heve verdien av distriktets mineralforekomster. Det er ikke bare ved gruvedriften og transporten det kan brukes vannkraft, men også når det gjelder foredlingen av produktet. ...
Innvendingen mot en oppdemning som det her kreves er at man setter Kautokeinos beste jordbruksbygder under vann. Men vi kan nesten si at Kautokeinos beste jordbruksbygder er en villfarelse, og at derfor denne innvending er en villfarelse. Ikke fordi det er umulig å dyrke jord i Kautokeino, men fordi de noværende jordbruksbygder er galt plassert, hvis vi skal se saken fra et rent jordbrukssynspunkt. ...
De største av disse [jordbruksbygdene], nest etter selve Kautokeino kirkested, er Maci, hvor det også er en kirke. Men jordbrukets betydning i Maci illustreres best ved at jeg der så et fjøs som var blitt flyttet, fordi gjødselhaugen var blitt så stor at det ble for brysomt å transportere gjødselen ut av fjøset. ... Hvis no husene er brent ned, er der liten grunn til å bygge opp husene igjen her. ...
Med hensyn til jord er arealene av dyrkbar jord nede langs elva forsvinnende små sammenliknet med arealene oppe på terassene ca. femti meter høyere opp, hvor landskapet vil bli lett tilgjengelig etter utbygging av elva. Bebyggelsen langs elva kan med fordel flyttes opp på de store arealer av god dyrkningsjord som finnes mellom Maci – Virdnejavre, over mot Solovom. Og det er nettopp i dette strøk den store mineralforekomst ligger, som vil skape forbruk av alt som kan produseres i dette strøk, Alle interesser er derfor tjent med at Altenelv reguleres helt ved hjelp av en dam nedenfor Virdnejavre.
Kautokeino kirkested vil også bli berørt av denne oppdemning, men det er tvilsomt om høyvann etter oppdemning vil nå synderlig høyere enn det gjør i vårflommen no, og i allfall er det en høyst uvesentlig skade som vil bli gjort her. Det samme gjelder alle eiendommer fra Mieronjavre opp til Galanito, og på de andre berørte steder blir den samlede skade uvesentlig, hvis husene er brent.
Av hensyn til utnyttelsen av mineralforekomstene i Alten og Porsanger er det viktig at det offentlige no sørger for å få ervervet alle private rettighetene som berøres av en regulering av Altenelv, enten for det offentliges regning eller ved å gi private rett til å utnytte vannkraften her.
1946
Seinere vassdragsdirektør Hans Sperstad foreslo undersøkinger og beregninger av Masidam-alternativet. Samme året tok han fatt på befaring og beregninger.
1950-tallet
Finnmark Fylkes Elektrisitetsforsyning er pådriver for utbygging og har støtte fra Utbyggingsfondet.
Det blei lagt fram en rekke forskjellige forslag, med bl.a. Stuorajávri, Joatkkajávrrit, Iešjávri og sjølve elvedalen som vannmagasin.
Utdrag av utbyggingsprogrammet for Nord-Norge.
(Kilde: Odd Mathis Hætta: Vår nære fortid (1). Serie på Facebook. Lagt ut 03.09.2016.)
Stortinget behandler Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge. Her blir det foreslått en svært omfattende utbygging av Guovdageaidnu-Alta-vassdraget, inkl. neddemming av Máze og alle bygder langs elva videre oppover mot Kautokeino kirkested, med regulering av Stuorajávri og Joatkkajávrrit, mens regulering av Iešjávri blir vurdert som mer tvilsomt.
05.06.1954
Avisa Altafjord skriver:
"Utbyggingen av Alta-vassdraget. Til behandling i fylkestinget.
Vi har tidligere meldt at Fylkets Elektrisitetsvesen skal undersøke og måle opp Alta-vassdraget. Det er nå også avgjort at spørsmålet om utbyggingen skal opp for årets fylkesting.
Spørsmålet om utbygging av Alta-vassdraget ble tatt opp av Alta Kraftlag AL i representantskapsmøte den 31.10.53. Det ble vedtatt å utarbeide planer med sannsynlige kostnadsoverslag og å tre i forbindelse med Vassdragsvesenet og andre interesserte instanser for å undersøke muligheten for en finansiering av utbyggingen."
23.06.1954
Avisa Altafjord skriver en lengre artikkel med tittelen:
"Altavassdraget kan skaffe 70-80.000 kW. Grundige undersøkelser må settes i gang snarest." Artikkelen går gjennom de forskjellige alternativer fra elvekraftverk uten oppdemming, til større og mindre oppdemminger av Virdnejávri, inkl. oppdemming helt opp til Kautokeino, som er det alternativet som vil gi 70-80.000 kW. Kraftverket er tenkt plassert på vestsida av elva, men plassering på østsida kan vurderes ved "samkjøring med Jotka". Det vises til ei innstilling fra Fylkesmannen.
03.02.1956
Industridepartementet ga konsesjon til 2 m regulering av Stuorajávri. I konsesjonsvilkåra sto det at vannet skal slippes etter behovet ved fallet Virdnejávri til Čávžu. Allerede da hadde altså departementet i tankene ei planlagt regulering av vassdraget fra Virdnejávri og oppover.
1959
Samekomiteens innstilling lagt fram. Forslag om oppheving av fornorskingsinstruksen, åpning for samisk språk i skolen, samiske kulturtiltak og oppretting av Norsk Sameråd.
18.10.1960
Stortinget diskuterte å lage en plan for vassdrag som skal utbygges og vassdrag som skal vernes og oppnevnte Undersøkelseskomiteen for vern av vassdrag mot kraftutbygging (Gabrielsen-komiteen).
10.03.1961
Arvid Dahl, ordfører i Kautokeino og formann i Finnmark fylkesfriluftsråd protesterte mot oppdemming av Virdnejávri "større enn på høyde med Masi".
26.11.1963
Gabrielsen-komiteen la fram første oversikt over verneverdige vassdrag. Komiteen foreslo 10 års vern av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget, men "med åpning for utbygging av bivassdrag fra Masi og sørover." Dette blei ikke fulgt opp av Stortinget.
mai 1964
I forbindelse med planer om utbygging av renovasjon, vann- og kloakk i Máze fikk lokalbefolkninga tak i NVEs kart, som viste omriss av plan om oppdemming opp til kote 300. Slik fikk de greie på at det eksisterte planer om å sette Máze under vann.
Midt på 1960-tallet
NVEs avdeling for vassdragsundersøkelser blei bedt om å utføre konsulentoppdrag for Fylkesforsyningen og gjorde det.
19.12.1966
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. I forbindelse med inngrepssaker i samiske områder er det særlig vist til Art. 27:
"I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk."
1967
Studieselskapet for Norges vannkraft la fram ei skisse for utnytting av Joatkkajohka, Iešjohka og Tverrelva, til sammen 1500 GWh.
1968
Tegning fra Vassdragsvesenet i 1968 som viser hvor mye man da hadde tenkt å bygge ut.
Vassdragsdirektoratet la fram "en vurdering for utnyttelse av Alta-Kautokeino-vassdraget samt sideelvene Iešjåkka, Tverrelva, Joat'kajåkka, Vesterelva og Eibyelva." Denne omfatta oppdemning av Guovdageaineatnu opp til kote 301, på nivå med Guovdageaidnu kirkested.
20.04.1968
Høyesterett avsa "Altevannsdommen" om erstatning til reindrifta ved kraftutbygging i Indre Troms. Dommen sa at i forbindelse med kraftutbygging anses samisk bruksrett som jevngodt med eiendomsrett.
1968
Det blei bygd ny bru på riksvegen over Mázejohka. To år seinare fortel ein anleggsarbeidar som var med på bygginga at brua blei bygd slik at ho lett skulle kunne demonterast ved neddemming av Máze. Dette blei sagt ope av Vegvesenet til dei som bygde brua, men folk i Máze var enno ikkje informert.
30.11.1968
Norske Samers Riksforbund blei danna på et møte i Guovdageaidnu. Organisasjonen skulle seinere bli sentral i kampen mot kraftutbygginga i Guovdageaidnu-Alta-vassdraget.
01.11.1969
Trygve Lund Guttormsen, skolestyrer i Máze, starta stensilavisa "Masi-nytt", bl.a. med informasjon om utbyggingsplanene.
15.11.1969
Første vedtak om altautbygginga i Alta formannskap. Krav om at lokale økonomiske interesser og naturverninteresser blir utreda.
18.11.1969
Første leserinnlegg om altautbygginga i Altaposten, "En takk til Alta formannsskap. Altaelva trygg?" av Brynjulf Finstad.
18.02.1970
Direktoratet for Statens skoger oppretta Joatka skogreservat, i et område aktuelt for kraftstasjon. I 1979 uttalte Institutt for naturforvaltning ved Norges landbrukshøgskole at altautbyggingen kan virke negativt inn på reservatet. I 1980 hevda tidligere miljøvernminister Olav Gjærevoll at reservatet ikke vil bli berørt av utbygginga.
12.05.1970
Det kommer fram i Altaposten at jordsalgssjefen har nedlagt byggeforbud mot hytter sør for Máze, begrunna med oppdemmingsplaner.
Trygve Lund Guttormsen skreiv dette innlegget som svar til fylkesordføreren.
(Kilde: Odd Mathis Hætta: Vår nære fortid (1). Serie på Facebook. Lagt ut 03.09.2016.)
Fylkesordføreren i Finnmark, Henry Karlsen uttalte i et intervju i Aftenposten at Máze bør demmes ned. 01.08.1970 fikk han svar av Trygve Lund Guttormsen.
Avisoppslag i Finnmarksposten.
NVE uttalte at det vil være "billig å demme ned Masi bygd". Man har regna ut at det vil koste 14 millioner i erstatninger. Dette blei referert i en artikkel i Finnmarksposten.
02.-04.07.1970
Landsmøtet i Norske Samers Riksforbund vedtok følgende resolusjon:
Regulering av Kautokeino–Alta-vassdraget
Landsmøtet i Norgga Sámiid Riikkasearvi – Norske samers riksforbund – er kjent med de planer Vassdragsvesenet har fremmet om utbygging av Alta-elva.
Landsmøtet vil i den forbindelse påpeke: En regulering av Alta-elva som vil ha neddemming av Masibygda som resultat, må betraktes som et inngrep i samenes kjerneområder som ikke alene lar seg erstatte med penger eller tiltak. Et inngrep med neddemming av Masibygda vil ha som følge at hele bosettingsmønsteret i landets største samekommune, Kautokeino, vil forstyrres. Samtidig påpekes at hele næringsstrukturen i området vil forandres derved at det legges uoversiktlige hindringer for reindriften ved at flyttveger sperres samtidig som de klimatiske forhold forandres. Dette vil igjen påvirke faunaen i området. Videre påpekes at kommunens beste jordbruksområde ved en slik regulering legges under vann.
Sommeren 1970
NVEs generaldirektør Vidkunn Hveding tok initiativ for å koble Statskraftverkene på utbyggingen.
10.08.1970
Naturvernforbundet i Finnmark gikk mot all utbygging av Altaelva.
Trygve Lund Guttormsen var et av medlemmene av Aksjonsutvalget i Máze
(Foto: Svein Lund)
Folkemøte i Máze danna "Aksjonsutvalget mot neddemming av Masi". Medlemmer av aksjonskomiteen var Mikkel j. Hætta (formann), Mikkel A. Gaup (sekretær), Anders J. Sara, Nils M. Turi, Ellen Anne O. Hætta og Trygve Lund Guttormsen. Folkemøtet vedtok en resolusjon som skulle overleveres kommunalkomiteen.
Hovedpunkter i resolusjonen:
1. Næringslivet i kommunen forringes
2. Dalføret har en frodig og særegen natur
3. Vi har intet alternativ
4. Løfter om erstatninger er utilbørlig press.
5. Vi godtar ikke lenger uvissheten.
6. Vi flytter aldri fra Masi.
(Hele resolusjonen er gjengitt i Magnar Mikkelsen: Elva skal leve, s. 16-17.)
17.08.1970
Lappefogd Ole K. Sara gikk i uttalelse til NVE av hensyn til reindrifta mot all utbygging av Altaelva.
Demonstrasjon utafor Masi skole 27.08.1970
(Foto: Vidar Knai/NTB)
Vi kom først – Vi flytter ikke!
(Foto: Vidar Knai/NTB)
27.08.1970
Da Stortingets kommunalkomite besøkte Máze blei den møtt av en samla motstand fra lokalbefolkninga. Noen plakattekster: "Vi kom først", "Snart bare mosefjell igjen til samene", "Vi evakuerer ikke igjen", "Masi blir aldri lagt under vann", "Reinen skifter ikke vei", "Det mest verdifulle kan ikke erstattes", "Oppdemming nok en spiker til samekulturens likkiste", "Utred varmekraft". På folkemøte med kommunalkomiteen fikk ingeniør Kummeneje fra Finnmark elforsyning 2/3 av tida.
Demonstrasjonen i Máze var første gang i norsk historie at samer demonstrerte med plakater mot norske myndigheter.
Fra NRK i Vadsø kom journalist Magnar Mikkelsen for å dekke saka og 50 år etterpå skreiv han denne kommentaren om hvordan det skjedde:
NOEN BEMERKNINGER OM HVORDAN OG HVORFOR BOKA "MASI, NORGE" BLE TIL
I august 1970 fant den etter hvert berømte Mardøla-aksjonen mot en planlagt kraftutbygging i Romsdalsfjellene sted. Som en direkte følge av den arrangerte bygdefolket i Masi (som stedsnavnet ble skrevet den gang) en demonstrasjon for sin sak torsdag 27. august 1970, og jeg reiste dit som NRKs reporter for dekke begivenheten.
De to andre medarbeiderne ved NRK i Vadsø den gangen var på daglige kaffebesøk i kantina på fylkets og statens hus der i byen, og det falt dem – med så mange venner og bekjente i det huset - kanskje ikke naturlig å reise den veldig lange veien til Masi for å gjøre et vesen av det første store samiske opprør i Finnmarks nyere historie. NRK som institusjon i Vadsø hadde også på den tid en mer enklere og billigere journalistisk metode: De betalte maktas menn 50 kroner per tur for å spasere de par hundre meterne til NRKs studio for å levere sine fortellinger om hvordan verden hang sammen.
Jeg hadde våren og sommeren 1970 lest de autoriserte offentlige framstillingene om Masi-saka, og dro – på et personlig initiativ – til demonstrasjonen i Masi, og for å gjøre lydopptak fra det etterfølgende folkemøte om saka. Jeg så straks at den av AP og H manipulerte fortellingen om sakas totalitet var i sterk motstrid til folkets versjon, og gjennom NRK radio fortalte jeg om hendelsene etter demonstrasjonen og møtet.
Senere den samme høsten kom økologen Sigmund Kvaløy Setreng, sammen med en medarbeider fra Naturvernforbundet til Masi og leverte dem sin virkelig perspektivrike versjon om saka. Særlig Sigmund Kvaløy Setreng, med sine dype og omfattende erfaringer og kunnskaper om slike og lignende saker over hele verden, kunne sette det lokale og regionale tilfellet inn i ikke bare et regionalt og nasjonalt, men også internasjonalt og globalt perspektiv. På grunnlag av alle de nye informasjonene gjennomførte jeg omfattende samtaler med alle parter og personer i konflikten, og året etter ble boka «Masi, Norge» publisert, og etter det var naturlig for meg å forlate NRK. I det forløpne halve århundret jeg ikke latt noen høyere makter fortelle meg om hva jeg burde tenke, skrive og undersøke.
05.09.1970
Aksjonskomiteen mot neddemming av Masi invitert av Naturvernforbundet til appell ved markering av det europeiske naturvernåret i Oslo.
15.09.1970
Finnmark Høyre går mot neddemming av Máze.
22.10.1970
Hovedstyret i NVE kunngjør i distriktsaviser at planlegging er satt i gang med sikte på kraftutbygging av Altaelva med sideelvene Eibyelva, Gargiaelva, Tverrelva og Joatkajohka, samt Iešjohka i Tanavassdraget. Magasiner kan tenkes etablert bl.a. i Iešjávri, Joatkkajávri, Lahpojávri, Stuorajávri og Trangdalsvann [Ávžejávri], samt Kautokeinoelva med dam nedenfor Virdnejávri, eventuelt også ved Storfossen. Interesserte oppfordres til så snart som mulig og sendest innen 1. mai 1971 å sende Statskraftverkene en redegjørelse for de forhold og ønskemål som de mener det bør tas hensyn til.
[Sitert etter Altakrønike.]
Avisoppslag i Tromsø 05.11.1970
(Foto: Hans Ragnar Mathisen)
Kathrine Johnsen i Sameradioen intervjua Nils Mathis Turi og Trygve Lund Guttormsen om planene om å legge Masi under vann.
(Skrevet av fra lydopptak via Sameradioen, redigert av Hans Ragnar Mathisen og trykt 5.11.1970 i "Tromsø", med hans egen kommentar først):
Neddemming av Masi vil tvinge 400 personer bort. Om eventuell neddemming av Masi.
De siste år synes å ha brakt med seg en merkbar intensivering av undersøkelser når det gjelder forekomster av malm og andre verdifulle saker i samenes gamle fjell. Kan det tyde på at det haster med å rane resten av Sameland før innbyggerne oppdager at de har visse rettigheter, og at de er blitt og blir rundstjålet i stor stil? Er man så sikker på at Bieddjovagges forekomster av kobber ikke var nettopp så store som man nå nylig har «funnet ut», men at man ikke våget å si det straks av frykt for en mer omtenksom behandling fra de avgjørende myndigheters side?
Bieddjovagge er et avskrekkende eksempel på hvordan annenmanns eiendom med statens hjelp kan komme noen få og fjerntboende til gode. Det er å håpe at den saken vil få en til å tenke seg om grundig neste gang. Så har man også dristet seg til å foreslå neddemming av Masi, og noe sånt kan man selvfølgelig tillate seg bare overfor samer. Men torsdag 29. august 1970 ble en stor dag i Masis historie, ja i samefolkets historie overhodet. Nå endelig ser det ut til at sjokket etter 1852 har gitt seg, og at samene ikke lenger kan la være å kommentere undertrykkelsen og diskrimineringen. Det får ikke hjelpe om vekstsentret Alta blir nødt til å krafse etter rov annensteds. Man kan ikke vente av samefolket at de godvillig skal flytte fra en bygd fordi det tjener til å holde liv i enda flere bekjempere. Det gamle hat mellom nordmann og same får stadig nye pust til bålet, og hvor de kommer fra vet jo ingen. Men stortingets kommunalkomite ble møtt med verdighet, og demonstrasjonen og møtet etterpå var preget av slagkraftig saklighet, ikke minst fra demonstrantenes side. Motparten redegjorde først for hva en eventuell utbygging av vassdraget har et nedslagsfelt på ca. 7600 km2, 47% av nyttbare vassdrag og 22% av samlet kraft i fylket. 800 millioner kubikkmeter i 56 kilometers lengde sille neddemmingen utgjøre, slik at vannstanden ville komme på høyde med Kautokeino, og for Masis vedkommende ville f.eks. kirken som ligger ganske høyt bli å forsvinne helt.
I Masi er det 31 bruk, halvparten av befolkningen lever av reindrift, resten av jordbruk, begge kombinert med jakt, fiske og bærplukking.
Et underlig argument som er brukt til fordel for neddemming, er at «samene er jo også nordmenn, og må finne seg i å ofre noe for høyere levestandard». Det holder ikke. Samene er ikke nordmenn, eller svensker eller finnlendere eller russere, selv om de ufrivillig må finne seg i at deres land er blitt stykket opp i alle disse rare landene. Dessuten, om levestandarden nå skal bli stort høyere, da vil det skje på bekostning av en enda snarligere utslettelse av alt liv på jorden.
På møtet i Masi var det flere innlegg mot kommunalkomiteens forslag. Det ble pekt på isforholdene i Altafjorden, laksefisket i elva, ulemper for reindriften, ødelegging av naturen og sist og viktigst de rent menneskelig problemer det ville føre med seg.
Masi er den tredje største og reneste samebygd i landet.
Det ble rettet spørsmål om hvem som ville få tale samenes sak, når spørsmålet skulle vurderes. De psykiske problemer kan ikke beregnes. Unge Mikkel Eira mente at Masi ikke var til salgs og at en neddemming ville bli besvart med geriljakrig mot staten. Vi vil ikke vente lenger, og vi gir aldri opp.
- Dette med gerilja vil vel kanskje mange grynte av, men da skal man huske på at det tross alt er lenge siden Aslak Hættas og Mons Sombys hoder falt på Elvebakken som en tilfredsstillelse for myndighetene der. Masi-befolkningen er samlet imot en utslettelse av deres bygd.
For å dokumentere dette ytterligere, tar vi med noen intervjuer fra Samisk radio i NRK. Intervjuer Katrine Johnsen, programsekretær i samisk avdeling NRK, Tromsø. I forbindelse med den planlagte neddemming av Masi, har hun bl. a. spurt ordfører i Kautokeino kommune, Oddmund Sandvik om dette, og han sier:- Kommunestyret har behandlet dette i 1969 da vi undersøkte Fylkets fireårsplan, og da sa vi i kommunestyret at denne saken er altfor lite gransket til nå, slik at vi vet altfor lite om hva som vil skje om Masi blir neddemt. Formannskapet har også undersøkt saken nå i april, da sa vi at en neddemming der Masi ville komme under vann ikke måtte skje.
KJ: Vi spør også Nils Mathis Turi om hva Masi-folk synes om dette at bygda skal forsvinne helt.
NMT: Ja, det er naturligvis slik med oss som med folk andre steder at vi er glad i det stedet hvor vi har vokst opp, om det nå er et godt eller mindre bra sted. Våre foreldre har vokst opp her og greidd seg her, og vi er født her og har vokst opp her og vi er blitt glad i dette stedet. Slik at det er naturligvis svært hardt for oss og tungt for oss å høre at det nå kan bli snakk om neddemming av Masi slik at vi skulle måtte flytte vekk derifra. Nok er det slik at man selvfølgelig kan greie seg andre steder også, men for oss er det vanskelig. Som samer er det vansker for oss med språk, og vi er ikke vant til å leve på store plasser. Hvis vi skulle flytte til større steder, så måtte det ta en stund før vi ville finne oss til rette der, og det ville iallfall ta en generasjon før man kunne si at man var omstilt eller hadde forandret levevis etter det nye stedet. Med penger kan de selvfølgelig erstatte mye av skadene, men det er mye som ikke kan erstattes med penger, slik som skjønnheten i naturen. Man kan si om Masi at den er en svært vakker bygd. Og vi har ikke mange slike vakre steder i Indre-Finnmark, vi vil ikke miste stedet.
KJ: Mange steder er jo allerede ødelagt rundt om i verden.
NMT: Ja, det er veldig få steder nå som er bevart, man kunne ikke ha råd til å ødelegge flere. Vi prøver å arbeide mot en neddemming så godt vi kan. Men hvis nå myndighetene finner ut at det lønner seg å ødelegge Masi, så kan man ikke gjøre noe med det, vi prøver iallfall å arbeide imot det så godt vi kan, slik at Masi ikke skulle bli neddemt.
KJ: Så spør vi samtidig skolestyreren i Masi, Trygve Guttormsen hva han synes om dette.
TG: For meg fortoner det seg, for å si det sterkt, som en forferdelig trussel. Kan idet hele tatt vanskelig forstå at en slik neddemming kan finne sted, og hevder da alltid også at det aldri vil skje. Vokste jo opp i Alta og deltok i evakueringen og krigen slik den foregikk der og måtte flytte flere ganger. Jeg tror alle mennesker har en trang til å ha et sted hvor de føler seg hjemme, et sted hvor de er rotfestet. Jeg kan vanskelig forstå at man kan rive opp en befolkning på over fire hundre mennesker i fra en bygd som Masi, og især når det blir snakk om 400 mennesker som man må si står i en vanskelig stilling når det gjelder å flytte til et annet sted, på grunn av sin språkbakgrunn og miljøbakgrunn i det hele tatt. De kan ikke uten videre flytte. Og dessuten synes jeg at når man står på terskelen til å kunne skaffe kraft fra andre kilder, jeg tenker da på atom, eller gass og olje, så er det klart at det vil være en uhyrlig sak å legge så store områder under vann når man kanskje om noen år bare vil angre på det. man kan si at det andre alternativ kanskje vil koste mer. Det snakkes om naturvern, om økologi, biotop og alle fine ord. Jeg tror det snakkes litt for lite om menneskene i naturen. Man snakker om å bevare fugler, dyr og planter, derfor synes jeg at det må være veldig viktig at man i den forbindelse snakker om menneskene. Og det har vel ikke hendt før i landet at en så stor bygd har blitt oversvømmet på grunn av kraftutbygging.
KJ: Aurlandsvassdraget for eksempel?
TG: Der er det vel ikke snakk om å flytte på store bygder, for det første. Og der er vi inne på en ting som jeg synes er viktig her. Jeg for min del er veldig redd for at man i det stille skal komme så langt med behandlingen av saken, få prosjektert den så langt at det engang blir snakk om at Stortinget skal ta en avgjørelse, så har det skjedd så mye at det er et press på Stortinget. Noe lignende var det vel, kan man si som skjedde med Aurlandsutbyggingen.
KJ: Ettersom jeg skjønner, har det fra tid til annen dukket opp denne trusselen om at Masi skulle ødelegges, oppfatter De det som en trussel?
TG: Ja, det tror jeg ganske sikkert at de oppfatter som en trussel selv om det kan være vanskelig å forstå og selv om man kan si at slikt kan ikke skje, så oppfattes det som en trussel. Jeg tror at svært mange i det de gjør enten det er det daglige arbeidet eller det er med tanke på en utvikling av bygda, så vil alltid den tanke ligge bak at «hva er så vitsen med dette her, det vil snart likevel måtte ødelegges». Og det er klart at når man lever med en sånn trussel over seg, og til stadighet blir minnet om den, så har det en voldsom innvirkning på det du gjør. Dette her er jo noe som har stått på i mange år nå. De aller første tankene om det var kommet frem før krigen allerede. Jeg tror at en eventuell flytting herifra ville måtte skje under tvang. Og det er jo en så, for å si det sterkt, horribel ting, når det er fred overalt i landet, at noen skal flyttes med tvang. Man kan snakke om erstatning for det som blir skadet, og at det vil bli rikelig, osv, Men det er klart at en hel mengde ting kan aldri erstattes. Og dessuten er det jo et spørsmål, skal folk ha noe igjen for å ha levd under denne trusselen i lang tid, hva har deres erstatning for en slik lidelse blitt, eller vært, kan man spørre. Jeg synes ikke det er riktig av myndighetene å stadig ha folk gående for å måle vannstanden og lignende, man har stadig hørt snakk om neddemming, mens ingen her har spurt Masi-folk hva de mener om det, og det kan man jo forstå, for Masi-folk mener antagelig bare en ting om det. Men vi lever da i dette samfunnet her i Masi, og mener å ha krav på en viss trygghet.
KJ: Vi spør også Nils Mathis Turi når første gang en slik trussel kom.
NMT: Ja, hvis jeg ikke husker feil, så var jeg visst bare 10 - 12 år gammel da jeg første gang hørte om dette å demme ned Masi. Det var en nordmann som reiste har, jeg husker ikke hva han het, og han var og så på vannføringen, og han snakket da om det og skrev kanskje i bladene om det også om at det ville være bra å bygge en kraftstasjon, og det var visst dengang det var snakk om å bygge et El-verk i Alta. Så hørtes det ikke mere om dette før et par år før krigen, og da var det en stund igjen snakke om å bygge et kraftverk. Og nå etter krigen, etter evakueringen så kom det igjen på tale, og særlig da vi skulle få bygd en ny kirke her kom det på tale om at man burde ikke bygge en kirke her for Masi kommer til å bli demmet ned. Og da var det ganske mye snakk om neddemming og avisene skrev om det, men så ble det igjen stilt om dette her. Da gikk det igjen flere år uten at man hørte noe mer om det å demme ned Masi, men nå igjen, det var visst fra i fjor så ble det aktuelt.
KJ: Masi er jo en gammel bygd. Adolf Steen har jo skrevet en bok om bygda.
NMT: Ja, Masi er en gammel bygd. Men før krigen har det jo vært lite folk her. Og da var det visst 250 år siden det var bygd en liten kirke her, men det var først med tanke på flyttsamer som reiste her. Da var det ikke noen fastboende her i Masi.
KJ: Men allerede i forrige århundre har Masi vært en bygd med mange gårder og budskap.
NMT: Jo, her har vært mye husdyr, og har vært bra muligheter for husdyrhold. Ved elvestranden var den gamle kirken som Thomas von Westen lot bygge. Masi er en av de eldste av de større samebygder. Men hvis man nå skulle flytte til et slikt sted hvor man ikke kunne trives så ville det jo ikke hjelpe noe om man fikk penger.
TG: I vårt samfunn har alle et visst krav på å leve trygt, og det betyr jo ikke bare å leve trygt fra den ene dagen til den andre, men også med tanke på familien og fremtiden. Med en evakuering som man så å si nylig har gått gjennom, så står en ny flytting i fra stedet her som en trussel om evakuering og da med tvang som middel.
KJ: Men De, Guttormsen, De er tross alt optimist. Jeg vet at dere holder på å utvide skolen akkurat nå.
TG: Man går jo med denne tanken i hodet at hva skal nå det være godt for, men hvis vi ga oss til å gi opp dette her, så er det klart at myndighetene også ville ha en lettere mulighet for å flytte oss. Så vi må jo oppføre oss som om vi skulle være her i all fremtid, og at nye skulle kunne komme etter oss.
Det er grunn til å se med respekt og glede på Masi-samenes klare og samlede front mot ødeleggerne. Samene i Masi vil for fremtiden være et verdig eksempel for samers kamp for rettigheter og livsgrunnlag andre steder.
Oktober 1970
NVE kunngjør at de arbeider med planer om alternativ til neddemminga av Máze, Det vil si ei utbygging som også omfatter Eibyelva, Gargiaelva, Tverrelva og Joatkkajohka og Iešjohka, med magasiner i Iešjávri, Joatkkajávrrit, Láhpojávri, Stuorajávri og Trangdalsvann (Ávžejávri), samt oppdemming av Guovdageaineatnu opp til nedafor Máze.
17.11.1970
Norsk Sameråd går mot utbyggingsplanene, og gjentar dette i 1972 og 1974.
26.11.1970
Folkemøte i Alta med 300 deltakere, arrangert av AUF. Innlegg av bl.a. Sigmund Kvaløy, flere stortingsrepresentanter og Aksjonskomiteen i Máze.
14.12.1970
Finnmark fylkesting gikk enstemming inn for Altautbygginga inkludert neddemming av Máze. Dette førte til oppvask i Kautokeino formannskap, som på ekstraordinært møte dagen etterpå vedtok:
"Representanten Lauri Keskitalo har ved sin uttalelse om muligheten for Masi-neddemming og sin stemmegiving i Fylkestinget ikke handlet i samsvar med Kautokeino formannskaps innstilling."
15.12.1970
Bladet Nordkalott trykker en artikkel på samisk skrevet av Mikkel Hætta, med tittelen
"Máze ii šadda goassige biddjujuvvut čázevuollái" Artikkelen skal være trykt først i "Masi-nytt", og er sannsynligvis det første som blei publisert på samisk om utbyggingsplanene.
"
04.01.1971
Karasjok flyttsamelag går mot neddemming av Máze og mot inngrep i samiske bosettingsområder før samenes rettigheter er utredet.
Henrik Ravna
(Foto: NRK)
Henrik Ravna fra Tana uttaler i et innlegg på møte om samepolitikk arrangert av Vadsø Arbeiderparti:
Tilfeldigvis ligger fylkets største kraftreserve innenfor grensene til den minst berørte samiske bosetning. Et enstemmig fylkesting har gått inn for utbygging av Altavassdraget — også med mulighet for at Masi og andre samiske bosteder må neddemmes. Det er all grunn til å se nøkternt på dette aktuelle, alvorlige problemet. En ting er sikkert: Kraftbehovet i Finnmark er enormt og stadig økende. Altaelva er det siste vassdraget som kan utbygges med kapasitet, og da er det rimelig at alle i fylket er med og støtter dem som eventuelt må forlate sine bosteder og slå seg ned andre steder. ... For meg virker det som mange fullstendig utenforstående personer ønsker å få beholde Masi og andre samebygder inntakt hvor folk er villig til å fortsette livet mest mulig på fedres vis som garanti for at samisk kultur og egenart er liv laga. Det betyr altså at det ikke først og fremst er innbyggernes velferd og levestandard som ligger dem nærmest på hjertet. Men i så fall kan det ikke bli annet enn et levende museum, og til slutt en karikatur av ekte samisk miljø, da det ikke er mulig å unngå å bli smittet av alt det norske som omgir alle."
20.01.1971
Kautokeino arbeiderparti gikk mot enhver regulering av Guovdageaidnu-Alta-vassdraget.
09.02.1971
Altaposten meldte at det også blir vurdert å bygge reguleringsmagasin i Ráisjávri.
april 1971
Styret i NRL tok avstand fra planene om utbygging av Alta-Guovdageaidnuvassdraget.
18.06.1971
Alta kommunestyre vedtok med 18 mot 5 stemmer:
"Kommunestyret slutter seg i det vesentlige til fylkestingets behandling av saken. Alta kommunes vekst og framgang forutsetter øket tilgang på elektrisk kraft til rimelige priser... Finner våre sentrale myndigheter at det på grunn av vernemessige hensyn må foretas en fredning av vassdraget, vil Alta kommune kreve erstatning for de tap kommunen vil få."
1971
Tromsø museum ba om at det skulle gjøres undersøkelser om etnisk, kulturelle, historiske og sosiale forhold i forbindelse med utbyggingsplanen. Dette blei avslått av Statskraftverkene, som bare ville godta arkeologisk og naturhistorisk oppsummering, basert på allerede eksisterende materiale. Statskraftverkene melder til Tromsø museum at man bare vil gjøre naturvitenskapelige undersøkelser under forutsetning av at det blir gitt konsesjon. Alfred Nilsen kommenterer dette slik:
"På dette grunnlaget trakk museet seg ut, men slo heller ikke alarm. Hadde ikke museet plikt på seg til å følge opp dette?"
27.01.1972
NVE kunngjør planer om å overføre Rávdogohpejohka (sideelv til Alta-Guovdageaidnuvassdraget) til Kvænangen.
29.02.1972
NVEs hovedstyre innvilger konsesjon på bygging av kraftlinja Alta - Lakselv. Denne blei bygd året etter i ei 36 km lang sløyfe om Čávžu uten at man hadde fått tillatelse til dette. Bygginga blei av Naturvernforbundet klaga inn for Industridepartementet. Seinere klaga også Miljøverndepartementet, men Industridepartementet avslo klagene.
1972
Alta helseråd uttalte at trivselsverdiene ved det uregulerte vassdraget må sees som en del av det utvida helsebegrepet.
1972?
Tidlig på 1970-tallet blei det planlagt for oppdemming av Iešjávri. Denne ville kunne fått følger for geologiske formasjoner som NGU var opptatt av å verne:
"I forbindelse med en eventuell utbygging av Alta-vassdraget er det mulig at Iešjávri vil bli brukt som magasin, men etter de foreliggende planer vil denne oppdemningen bli så liten at bare små områder vil bli neddemt. Selve neddemningen representerer derfor en liten fare for forekomstene.
En eventuell demning vil antagelig bli lagt litt nord for det området som er foreslått vernet. Sannsynligvis vil også masse til demningen kunne tas utafor området.
Det som representerer den største trussel mot området er antagelig det forhold at en tunneltipp eller flere kan vær planlagt i området. Muligens vil også veg eller annet anleggvirksomhet kunne berøre området hvis vernehensyn ikke tas.
Kraftutbyggerne bør derfor gjøres kjent med verneforslaget og en bør søke å komme frem til en ordning som hindre eller reduserer mest mulig inngrep som kan skade de kvartære forekomstene i området."
Det som er omtalt her er formasjoner av lange åsrygger skapt av breavsetninger, som kalles for drumliner. De har nå status som "Geologisk arv"
06.04.1973
Et forslag om at Altaelva gis varig vern nedstemt i Stortinget med 117 mot 4 stemmer. Derimot vedtok Stortinget å verne Máze mot neddemming.
26.05.1973
NVE presenterer utbyggingsplan i to trinn: Trinn 1 oppdemning av Virdnejávri, trinn 2 utnytting av fallet fra Joatkajávrrit, regulering av Joatkkajávrrit og Iešjávri, pluss kraftstasjon i Kista, samt overføring av Tverrelva til Joatkkajávrrit.
07.06.1973
Aksjonsutvalget for bevaring av Kautokeino-Alta-vassdraget (Altautvalget) danna på et folkemøte med 45 deltakere på Alta gymnas. Initiativtakere var Odd Hansen, Bent Bentsen, Håkon Ruud, Egil Granås, Eirik Wicklund og Alfred Nilsen. Medlemmer av utvalget blei Egil Granaas, Hans Kr. Kjeldsberg, Thorleif Skobba, Haakon Henriksen, Sigvald Sivertsen, Kjell Geheb, Arne S. Hestvik. Den første tida klarte utvalget ikke å velge leder, men Haakon Henriksen var sekretær. Etter et halvt år blei han også leder. Utvalget hadde stor aktivitet og god kontakt med aksjonskomiteen i Máze.
21.07.1973
Aksjonsutvalget mot regulering av Kautokeino-Alta og Tanavassdraget (Kautokeinoutvalget) konstituert. Medlemmer: Mathis M.M.M. Gaup og Trygve Lund Guttormsen (sekretær), Masi, Anders Bæhr, Karasjok, Johs. Kalvemo, Valjok (leder), Otto Thorn Andersen, Alta, Isak Sara, Finland, åpent for representant fra Sverige. Vara: Per Johansen Eira og Mikkel J. Hætta, Masi, Hans Øvregård, Alta, Edel Hætta Eriksen, Kautokeino, Hallvard Heitmann, Alta, Jouna Aikio, Finland.
Stabburselva i Porsanger var et av vassdraga som blei verna i Verneplan 1.
(Foto: Arnstein Rønning / Wikipedia)
1973
Stortinget vedtok den første verneplanen for vassdrag. Alta-Guovdageaidnu-vassdraget var ikke med i verneplanen.
15.–16.01.1974
Altautvalget arrangerte møte i Karasjok med samiske organisasjoner, bygdelag og representanter for Utsjok kommune. Møtet gikk mot all vassdragsregulering av Alta/Tana-vassdraga og sendte uttalelse til stortingsrepresentantene.
06.02.1974
Den finske ambassade ber om at regulering av tilsig til Tanaelva blir behandla innafor ramma av en vassdragsavtale mellom de to land. Innvendinger fra Finland var en vesentlig årsak til at man året etter dette ga opp planen om regulering av Iešjávri.
16.02.1974
Karasjok samiid Særvi
Aksjonsutvalget mot neddemming av Masi
Valjok Grunneierlag
Jiesjokka bygdelag
Kautokeino Samiid Særvi
Masi Bygdelag
Kautokeino flyttsamelag
Karasjok flyttsamelag
Utsjok kommune, Finnland, og
Altautvalget for bevaring av Alta/Kautokeinovassdraget
samlet til møte i Karasjok den 16. februar 1974 vil overfor Aksjonsutvalget mot regulering av Alta/Kautokeinovassdraget og Tanavassdraget be om at følgende uttaleIse fra møtet i Karasjok blir fremmet overfor Statsmyndighetene:
ANG. PLANENE OM VASSDRAGSUTBYGGING I FINNMARK.
Alle representantene på møtet i Karasjok ga uttrykk for sterk frykt for følgene av en eventuell realisering av de planer NVE og lokale kraftlag har for kraftutbygging i Finnmark
Møtet vil uttale at det er de samiske interesser som i sterkest grad vil bli berørt. Selv om det foretas en rekke utredninger mener møtet at viktige spørsmål av vital betydning ennå ikke er utredet eller planlagt utredet, til tross for at konsesjons-søknaden angivelig snart fremmes.
Vi vil videre kreve at spørsmålet om den samiske befolknings rettigheter må behandles før konsesjonssøknaden fremmes. Vi kjenner til at Det Nordiske Samiske Institutt vil påbegynne en slik utredning i 1975, og mener at alle planer om utbygging av vassdrag som berører samiske området utsettes inntil denne utredning er ferdig. Vi henviser i den forbindelse til §7 i Lov om vassdrags-regulering.
På tross av at det skal vare satt igang en rekke undersøkelser, blandt annet fiskeri- og viltbiologi, is, klima, grunnvann og reindrift,- og konsesjonssøknaden ventes fremmet med det første, har det ikke vært mulig for de lokale interesser å få kjennskap til, hvilke resultater som eventuelt foreligger.
Vi anmoder om at Aksjonsutvalget mot regulering av Alta/Kautokeinovassdraget og Tanavassdraget får disse rapporter tilsendt, og at de derved kan gjøre resultatene kjent for de lokale interesser.
Møtet vil minne om at Tana-vassdraget er grenseelv, og at det knytter seg betydelige interesser til hele vassdraget også på finsk side.
08.03.1974
Kautokeino Flyttsamelag gjorde et vedtak som kan tolkes som aksept av utbygging etter minste alternativ.
mars 1974
NVE arrangerte åpne opplysningsmøter i Alta, Kautokeino og Karasjok.
27.04.1974
Direktoratet for statskraftverkene sendte konsesjonssøknad for utbygging av Altavassdraget til Vassdragsdirektoratet. Denne planen innebar ikke neddemming av Máze, men regulering av Iešjávri, Joatkkajávrrit og overføring av vann til kraftverk ved Altaelva. Søknaden inneholdt ingen informasjon om botaniske, zoologiske og geologiske verdier i området.
07.–08.06.1974
Representantskapsmøte i Naturvernforbundet gjør vedtak om Altasaka der de påpeker mangler ved utredningene og sier at samiske organer må få avgjørende innflytelse på ressursspørsmål i samiske bosettingsområder.
1974
Fra Naturvernforbundets årsmelding 1974:
Finnmarksvidda.
Fra forbundets representantskapsmøte 7. og 8. juni ble det sendt en henstilling til Regjeringen om snarest å ta kontakt med Nordisk Samisk Institutt med sikte på å få utarbeidet en samlet plan for vern og bruk av natur og naturressurser i de samiske områdene, spesielt indre Finnmark. I et annet brev ble det henstilt til Regjeringen snarest å få etablert et fjellpoliti for Finnmark. (Brevene er i sin helhet gjengitt i Norsk Natur nr. 3/74). Den 28. juni la Regjeringen frem St.meld. nr. 13 «om en aksjonsplan for de sentrale samiske bosettingsområder». På side 16 i meldingen heter det bl.a.: «På bakgrunn av det som er uttalt i St.meld. nr. 33 for 1973—74 om behovet for en samlet plan for vern og bruk av naturressursene i sameområder, vil Miljøverndepartementet ta initiativ til å få opprettet et rådgivende ressursutvalg for Finnmarksvidda og tilgrensende områder. Utvalget bør ha representanter fra vedkommende kommuner, fylke, departementene og de samiske interesser. Mandatet vil omfatte disponeringen av naturressursene, herunder bl.a. vurdering av planer om større inngrep i naturen. Utvalget vil kunne gis mandat til å vurdere saker utenfor det egentlige planområdet når dette ansees ønskelig for å få sakene vurdert i sammenheng.» Fra Miljøverndepartementet har Naturvernforbundet fått bekreftet at vurdering av de forskjellige vassdragsreguleringsplanene på Finnmarksvidda vil bli inkludert i dette utvalgs mandat. Utvalget vil iflg. departementet bli oppnevnt av Regjeringen i nær fremtid. Finnmark Naturvern ba i brev til Miljøverndepartementet av 31. oktober om å bli representert i Utvalget. Svar er ennå ikke mottatt. I april la NVE, Statskraftverkene frem sin søknad om regulering og utbygging av Altavassdraget. Naturvernforbundet mente det var behov for ytterligere naturverninventeringer før søknaden ble realitetsbehandlet og oversendte i oktober Miljøverndepartementet en «Oversikt over verneverdier knyttet til AIta—Kautokeinovassdragets nedslagsfelt og tilliggende områder. Behov for inventeringer» — utarbeidet av cand. real. Øystein Dalland. Miljøverndepartementet hadde innen àrets utgang ikke fastsatt noen uttalelsesfrist om konsesjonssøknaden. I brev til NVE, Vassdragsdirektoratet, av 4. desember 1974 ber departementet om ytterligere utredning av vernehensyn og virkninger av en eventuell utbygging samt — vurdering av kraftbehov og kraftdekning i Finnmark frem til ca. 1990 og om hvilke energimuligheter som finnes, — orientering om hvilken betydning utbedring av linjenettet, samkjøringsmuligheter og kraftleveranser fra Sverige og Sovjet kan få for kraftforsyningen i Finnmark.
15.01.1975
Egil Sundelin blei ny leder i Altautvalget.
17.03.1975
Norske Reindriftssamers Landsforbund gikk mot enhver form for utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget.
30.05.1975
Ressursutvalget for Finnmarksvidda oppnevnt ved kongelig resolusjon. Naturvernforbundet fikk ikke oppfylt sitt ønske om representasjon i utvalget. Av hele 19 representanter var det ingen som spesielt skulle representere naturverninteresser. Like etterpå blei utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget tatt ut av utredninga og behandla for seg sjøl som hastesak. Et flertall i utvalget sa da ja til utbygging.
25.06.1975
Miljøverndepartementet frafalt, etter press fra NVE, kravet om minst to år til naturfaglige undersøkelser i utbyggingsområdet og godtok at det bare skulle gjøres undersøkelser i ett år.
02.07.1975
Hovedstyret i NVE ga departementet beskjed om at Iešjávri ville bli tatt ut av planen. Årsaken var at dette ville berøre finske interesser fordi Iešjávri gjennom Iešjohka og Kárásjohka leverer vann til grenseelva Tana.
1975
Sitat fra Naturvernforbundets årsmelding 1975:
I høy grad verd å nevne når det gjelder myndighetenes engasjement, er Miljøverndepartementets klare kritikk av Vassdragsvesenet i forbindelse med praktiseringen av vassdragsreguleringslovens krav om helhetsvurdering av skade- og nyttevirkninger ved vassdragsreguleringer. Bakgrunnen for Miljøverndepartementets reaksjon var uttalelser fra Naturvernforbundet i forbindelse med de planlagte reguleringer på Finnmarksvidda. Men det som er sakens kjerne, nemlig utbyggernes ignorering av vassdragsreguleringslovens paragraf 8, har Naturvernforbundet angrepet regelmessig gjennom de siste 10—15 årene."
Altavassdraget, (jfr. årsm. 1974).
I juli mottok NNV utbyggingsplanene for Alta-vassdraget til uttalelse. Vi fant at vassdragsvesenets konsesjonssøknad åpenbart måtte være i strid med vassdragsreguleringsloven og med de retningslinjer for konsesjonssøknad som NVE selv hadde satt opp. I slutten av juli klaget vi til Sivilombudsmannen over flere forhold i forbindelse med Vassdragsvesenets saksbehandling, men først og fremst over at søknaden ble fremmet uten at vesentlige skadevirkninger ved reguleringen var utredet. Bl. a. manglet opplysninger om konsekvensene for laks- og sjøørretfiske i Altaelva, Tverreiva og Tana, og for fisket i sjøen etter de samme artene. Eventuell skade på fisket i innlandsvann var heller ikke utredet, og det samme gjaldt skader og ulemper for reindriften og for ferdsel og friluftsliv. Videre manglet opplysninger om grunnvannsforhold, isgang, islegging i fjorden, virkninger på viltproduksjonen, om tippsteder for masse osv.
I klagen til Sivilombudsmannen opplyste NNV at også Miljøverndepartementet oppfattet konsesjonssøknaden som mangelfull, noe departementet påpekte i desember 1974. Senere ble reguleringsplanene endret, og i en ny konsesjonssøknad var Jiesjavrre [Iešjávri] holdt utenfor reguleringen. I den nye søknaden ble lagt en del av de opplysningene som manglet tidligere, men en rekke sentrale forhold, som f. eks, skadevirkninger på fisket, grunnvannsforhold, isgang og ferdsel, manglet fremdeles.
Sivilombudsmannen mente at dette ikke er hans bord og sendte klagen over til Industridepartementet. Departementet forela klagen for NVE. NVE’s merknader og vår klage ble deretter oversendt Miljøverndepartementet for kommentarer. I slutten av september arrangerte NNV et kontaktmøte i Masi hvor 10—15 personer med tilknytning til forskjellige interesser i forbindelse med Alta-vassdraget, møtte opp.
Vedtak i Kautokeino kommunestyre om Altautbygginga
(Kilde: St.prp 107 (1977–78)
19.01.1976
Kautokeino kommunestyre stemte imot utbygging med 12 mot 5 stemmer.
28.02.1976
Ressursutvalget for Finnmarksvidda ved formann Olav Gjærevoll gikk inn for utbygging, under forutsetning at det bare gjelder dam i Altaelva. Dette vedtaket er i utvalgets innstilling av 1978 bare såvidt nevnt som en av resolusjonene utvalget har avgitt, uten at denne er referert.
Av 17 medlemmer i utvalget var det et mindretall på 5 som gikk helt mot utbygging, mens to gikk inn for utsetting. Det var altså bare 10 av 17 som støtta utbyggingsvedtaket.
02.03.1976
Alta kommunestyre stemte imot utbygging med 30 stemmer mot og 15 for. Mindretallet hevdet de gikk inn for "det alternativet som gir minst inngrep i naturen". Likevel gikk de i tillegg til oppdemning av Virdnejávri inn for Joatkkajávrrit, Golggotjohka og Fállejohka.
Mars 1976
Statskraftverkene legger fram oppdatert konsesjonssøknad. Her var ingenting om ulemper og skadevirkninger av utbygginga.
Vedtak i Finnmark fylkesting om Altautbygginga
(Kilde: St.prp 107 (1977–78)
Finnmark fylkesting godtok utbygging av deler av Alta-Kautokeino-vassdraget. Stemmetall: 24 for, 11 mot.
sommeren 1976
Det blei oppdaga at NVE hadde satt opp ei hytte ulovlig mellom Stilla og Čávžu. Hytta blei avbilda i Altaposten. NVE hevda de ikke trengte søke om tillatelse, at det var nok å melde fra. Men de hadde heller ikke meldt fra. Alta kommune hadde ikke hørt om saka. Like etterpå brant hytta ned.
24.08.1976
Folkemøte i Máze med miljøvernminister Gro Harlem Brundtland, Ledelsen i Finnmark AP og NVE for å promotere utbygginga. Ordfører i Alta gikk inn for minste alternativ, stikk i strid med vedtak i eget kommunestyre. Stor motstand blant de frammøtte. Mikkel Eira minte om brusprenginga i Skibotn, og advarte om at det kunne skje noe lignende her. Overingeniør Mælum i NVE sa at det var ikke motstanden som hadde ført til at de hadde gitt opp alternativet med å legge Máze under vann, det var bare det at de hadde funnet ut at det ville ha blitt for mye vann i bassenget!
24.05.1977
Kommunestyret i Kautokeino fastholdt sin motstand mot utbygging av vassdraget, med 10 mot 7 stemmer.
01.07.1977
Kommunestyret i Alta fastholdt sin motstand mot utbygging av vassdraget.
høsten 1977 (når?)
Alta SV inviterte til møte om Altasaka. SV-representantene sa Altasaka var tapt. Andre på møtet ville danne aksjon.
18.01.1978
Miljøverndepartementet godtok konsesjonssøknaden om utbygging med magasin i Virdnejávri.
21.02.1978
Det blei oppretta interimstyre for Folkeaksjon. Medlemmer: Kato Johansen (leder), Einar Wisløff, Egil Granaas, Kjell Olufsen.
Dette kartet følgte som vedlegg til St.prp. 107. Her er bare vist utbygginga omtrent som den blei. Dette stemmer ikke overens med det som står inni proposisjonen, der det vekselvis er lagt opp til oppdemning av Joatkkajávrrit og også Iešjávri.
03.04.1978
Stortingets industrikomite på folkemøte i Alta, med 3-400 deltakere. Stor motstand mot utbygginga.
12.07.1978
Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget blei danna i Alta på møte med over 80 personer i gymsalen på Alta gymnas. Til det første styret blei valgt: Kato Johansen (leder), Tore Bongo (nestleder), Ulrik Wisløff, Gro Olufsen (kasserer), Einar Wisløff.
Folkeaksjonen blei raskt bygd ut til en landsomfattende organisasjon, og hadde på det meste rundt 20000 medlemmer og 85 lokallag, men ledelsen var hele tida i Alta.
Folkeaksjonen ga ut slike merker på både samisk og norsk. På norsk var teksten: "Varig vern av Alta-Kautokeino-vassdraget – Omgjør Stortingsvedtaket"
De to første lederne av Folkeaksjonen var Kato Johansen og Ruth Rye Josefsen. Etter tida i Folkeaksjonen engasjerte de seg begge i samepolitisk arbeid og her er de som delegater på landsmøtet i Norske Samers Riksforbund i Kåfjord i 1986.
(Foto: Svein Lund)
15.07.1978
Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget danna lokallag i Máze. Kato Johansen og Tore Bongo deltok på møtet som representanter for Folkeaksjonen i Alta.
01.08.1978
Fellesmøte av utbyggingsmotstandere i Alta: Naturvernforbundet, Alta Laksefiskeinteressentselskap, Altautvalget og Folkeaksjonen.
1978
Naturvernforbundets tidsskrift Norsk Natur 5-1978 skreiv om Alta-utbygginga på lederplass bl.a.:
Allerede denne høsten vil avgjørelsen falle i den langvarige striden om utbygging av landets nest største, hittil urørte vassdrag, Alta og Kautokeinoelva.
Nettopp i denne saken har hardnakket naturvernarbeid, ikke minst fra vårt forbunds side, gitt visse resultater. Den proposisjonen regjeringen nå fremmer omfatter et alternativ som er sterkt redusert i forhold til de opprinnelige planene. Men likevel dreier det seg om inngrep som vil få så alvorlige konsekvenser både for tradisjonelt næringsliv og rene naturverdier at det ikke på noen måte kan aksepteres. Lokalbefolkningens bitre kamp mot raseringen av naturgrunnlaget og ikke minst det faktum at begge de berørte kommuner, Alta og Kautokeino, går inn for å verne vassdraget, skulle også gi klar beskjed om at her bør utbyggerne holde fingrene fra fatet.
I forbundets uttalelse om konsesjonssøknaden fra 1975 ble det slått fast at den åpenbart var i strid med vassdragsreguleringsloven og med de retningslinjene for konsesjonssøknad som Vassdragsvesenet selv har utarbeidet. Forbundet klaget også til Sivilombudsmannen over saksbehandlingen, og først og fremst over at konsesjonssøknaden ble fremmet uten at vesentlige skadevirkninger ble utredet. Miljøverndepartementet uttalte seg i samme retning og hevdet og at konsesjonssøknaden var klart i strid med loven. Disse klagene resulterte bl.a. i reduserte utbyggingsplaner, der Jiesjavri var holdt utenfor. Dermed ble heller ikke grenseelva Tana berørt. På et tidligere tidspunkt var som kjent planene om neddemming av Masibygda forlatt etter hardt press. Og i den proposisjonen som regjeringen nå vil fremme er også Jotkajavri holdt utenfor.
Likevel er det snakk om et hardhendt utbygging, som dessuten representerer en dårlig løsning på fylkets kraftproblemer. Det dreier seg om et typisk flomkraftverk som vil gi lite vinterkraft. Og det er grunn til sterk mistanke om at det vi blir presentert for i konsesjonssøknaden bare er et første byggetrinn som vil bli fulgt av krav om ytterligere utbygging inne på vidda med enda større skadevirkninger.
Et vesentlig ankepunkt mot utbyggingen er at den griper inn i selve kjerneområdet for samisk bosetting og næringsdrift. Den vil skade både reindrift, laksefiske, jordbruk og friluftsliv, og den vil berøre en enestående naturattraksjon, Sautso i Altaelva, som er Nord-Europas største canyon.
Vi skal ikke her gå nærmere inn på skadevirkningene - en hver med noen forståelse for økologiske lover ved at en vassdragsregulering må påvirke naturens produksjonsevne, som regel til det verre. Når dette skjer på Finnmarksvidda, der næringene er så sterkt knyttet til utmarkene og til selve vassdragene, er saken særlig alvorlig.
I utredningen fra Ressursutvalget for Finnmarksvidda, som neppe kan kalles Norges sterkeste naturverndokument, påpekes det bl.a. at naturen i disse nordlige områdene er særlig sårbar. Samtidig vet vi at en hel kultur er avhengig av disse områdene, og vi vet at nettopp denne kulturen er i stand til å utnytte dem på lang sikt, uten at de ødes. Det bør være avgjørende for Stortingets standpunkt til utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget.
05.10.1978
Den internasjonale naturvernunionen IUCN ba den norske regjeringa om å ikke gjennomføre utbygginga av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget.
07.11.1978
Finnmark Dagblad skriver leder som advarer mot mulige aksjoner. Avisa sto gjennom hele Alta-kampen konsekvent på utbyggernes side og redaksjonssekretær Svein G. Jørstad blei under aksjonene utlånt som talsmann for politiet.
November 1978
Ca. 15.000 underskrifter mot utbygging, herav ca. 5700 fra Alta og Kautokeino (61% av de stemmeberettigede i disse kommunene), overlevert til Stortinget.
26.11.1978
Folkeaksjonen arrangerte demonstrasjonstog i Alta med omlag 500 deltakere i 20 kuldegrader.
30.11.1978
Stortinget vedtok utbygging av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget, med 90 mot 36 stemmer.
16.01.1979
Folkemøte i Alta på BUL-huset med ca. 350 deltakere ga enstemmig Folkeaksjonen fullmakt til å fortsette arbeidet, også med bruk av sivil ulydighet.
Møteledelsen la fram fram 3 alternativer: 1. legge ned 2. Fortsette å argumentere 3. sivil ulydighet.
Det blei stemt aktivt og så godt som alle rakk opp handa for alternativ 3. Det var ingen som stemte mot, og det er sagt at den eneste som ikke stemte var NRKs representant, som var forplikta til å være nøytral.
Folkeaksjonen begynte nå å planlegge aktiviteter til sommeren, både kulturarrangement og leir.
Til leirplass kom det tilbud fra skiferdriverne i Detsika. Det kom inn mye støtte i form av gratis utstyr og anleggsbrakker m.m.
15.03.1979
Kautokeino kommunestyre vedtok med 10 mot 5 stemmer krav om ny stortingsbehandling av Altasaka.
01.05.1979
Folkeaksjonens og Altautvalgets 1. mai-arrangement i Alta samla 600–1000 mennesker. Samorg samla i underkant av 100.
Gro Harlem Brundtland blei 1. mai 1979 oppkledd i samedrakt da ho skulle holde 1. mai-tale i Finnmark. Her i møte med Ellen Anne Hætta fra Máze, som demonstrerte mot planane om utbygging av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget.
(Foto: Kåre Tannvik)
Daværende miljøvernminister holdt 1. mai-tale flere steder i Finnmark, bl.a. på Suoššjávri fjellstue på grensa mellom Guovdageaidnu og Kárášjohka. Ho nevnte ikke Alta-utbygginga i talen sin, men blei møtt av demonstranter med parolen: «Gro Harlem Brundtland, hvorfor gikk du inn for å ødelegge elva og all fisken».
Mai? 1979
Årsmøte i Folkeaksjonen i Alta. Ruth Rye Josefsen blei valgt som ny leder.
På konserten i Alta spilte bl.a. Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand og Steinar Ofsdal.
(Foto: Svein Lund)
Visesangeren Jack Berntsen var en av mange som opptrådte på konserten i Alta.
(Foto: Svein Lund)
Stor konsert mot utbygging på Kvenvikmoen i Alta. Blant deltakerne var Halvdan Sivertsen, Lars Klevstrand, Lillebjørn Nilsen, Steinar Ofsdal, Mathis S. Hætta, Isak Samuel Hætta, Tore Bongo, Jack Berntsen og familien Nymo fra Målselv. I dagene etterpå blei det også holdt tilsvarende konserter i Tromsø og Oslo.
06.06.1979
Forslag i Stortinget om ny behandling av utbygginga blir nedstemt med 108 mot 34 stemmer.
15.06.1979
Regjeringa ("Kongen i Statsråd") vedtok å sette i gang utbygginga av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget. Dette vedtaket blei seinere hevda av motstanderne at var ugyldig, og rettsapparatet måtte behandle spørsmålet om vedtaket var gyldig eller ikke.
17.-19.06.1979
Landsmøtet i Norske Samers Riksforbund vedtok denne uttalelsen:
Landsmøtet i Snåsa 1979 vil på det sterkeste gå imot Stortingsvedtaket om utbygging av Alta - Kautokeinovassdraget. NSR frykter også for at denne første utbyggingen kan danne utgangspunkt for større reguleringer av vassdragene med tilknytning til Alta - Kautokeinovassdraget. Et viktig moment i saken er at Stortingsvedtaket er gjort imot de fleste av de lokale organers og organisasjoners vedtak.
29.06.1979
Norges Naturvernforbund tok ut stevning for Alta herredsrett mot Staten v/ Olje- og energidepartementet, og påsto dom for at den kongelige resolusjon om statsregulering av Alta-Kautokeinovassdraget var ugyldig. Samtidig begjærte NNV en midlertidig forføyning om at anleggsarbeidene i marken skal stanses mens rettssaken pågår. Staten krevde at saka blei avvist, da de mente Naturvernforbundet ikke hadde rettslig interesse i saka, men det avviste herredsretten, og saka fortsatte. Herredsretten ga derimot ikke medhold i kravet om stans i anleggsarbeidet mens saka pågikk.
Demonstranter sperrer vegen på "nullpunktet" i Stilla. Bildet er tatt andre dag av aksjonen.
(Foto: Helge Sunde)
05.07.1979
Anleggsarbeid satt i gang i Stilla. 32 aksjonister fra Folkeaksjonen blokkerte anleggsvegen på "Nullpunktet". Anleggsmaskinene snudde ved sperringa og konsentrerte seg i første omgang om å utbedre vegen nedover mot Tverrelvdalen.
Fra en av mange lavvoer i protestleiren i Detsika.
(Foto: Svein Lund)
Allmøte i Detsikaleiren
(Foto: Svein Lund)
Detsika-leiren åpna. Internasjonal protestleir som varte til 7. september. Til sammen deltok rundt 7000 demonstranter fra 20 land.
Motaksjonister i Tverrelvdalen
(Foto: Helge Sunde)
Første motaksjon i Stilla. Vi siterer teksten til bildet her fra Magnar Mikkelsens bok "Elva skal leve":
"Like overraskende som Folkeaksjonens blokkering av veien skjedde, kom Borgervernets aksjon mot null-punktet. Om kvelden søndag 8. juli kom 50 personer fra Tverrelvdalen til flokken som satt på veien, hvor de rev ned og brente transparentene og fordrev Folkeaksjonens medlemmer. Mandag den 9. om kvelden kom flokken av tverrelvdøler tilbake til Detsika, hvor de under trusler om bruk av vold krevde Stilla-leiren vekk. Folkeaksjonen etterkom ikke kravet, og Borgervernet trakk seg tilbake, men fortsatte med tallrike angrep av forskjellig karakter mot Stilla- og Detsika-leirene så lenge de varte."
Demonstranter i lenker i Stilla høsten 1979.
(Foto: Lars M. Hjorthol)
Fra Stillaleiren
(Foto:Lars M. Hjorthol)
Stilla-leiren etablert.
15.08.1979
Det blei skutt mot telt i leiren i Stilla. Ingen blei truffet. Ingen blei tatt, men Folkeaksjonen mistenkte borgervernet i Tverrelvdalen som hadde kommet med trusler om å jage demonstrantene om de ikke forsvant.
26.08.1979
Stort folkemøte i Alta med debatt mellom representanter for 6 partier, kraft- og naturverninteresser. Ca. 500 tilhørere. Kulturinnslag ved Jack Berntsen, Magnar Mikkelsen og Nils Utsi.
14.09.1979
Folkeaksjonens styre ansatte Alfred Nilsen som daglig leder.
17.09.1979
Politiet bærer bort aksjonister fra anleggsvegen i Stilla.
(Foto: Lars M. Hjorthol, Klassekampen)
Politiaksjon for å fjerne demonstranter i Stilla. Det var 40 polititjenestemenn mot ca. 150 demonstranter. 92 demonstranter blei arrestert og bøtelagt, men politiet klarte ikke å rydde Nullpunktet, og trakk seg tilbake for å planlegge en større aksjon.
20.09.1979
Demonstrasjoner mot utbyggingen i Oslo (ca. 3500 deltakere) og Bergen (1000).
24.09.1979
Alta Faglige Samorganisasjon sendte brev til Regjeringa og krever at utbygginga blir gjennomført. De skreiv at det er deres
“soleklare plikt som tillitsmenn å stå vakt og verne om arbeidsplassene slik at de ikke kommer i fare med de økonomiske konsekvenser dette får for mange av våre kamerater og deres familier.”
25.09.1979
Motaksjonen mot de ulovlige demonstrasjonene i Stilla danna, med Johan Roar Mjøen som leder. Motaksjonistene gikk til aksjonsleiren i Stilla og krevde at denne blei fjerna innen et par dager. De ville ikke svare på hva som ville skje dersom ikkje leiren blei fjerna, men fortalte at det var andre grupper som ønska å bruke vold mot demonstrantene. Talsperson for motaksjonen var Harald Opgård, Ap-representant i Alta kommunestyre. Han sa tverrelvdølene følte seg trua av at det kom så mye fremmedfolk, og nevnte at en av talspersonene for demonstrantene til og med var svensk!
Hør
opptak om motaksjonen på NRK Finnmark.
En av motaksjonene kalte seg "Komiteen for orden og arbeid i Alta" Denne arrangerte en underskriftskampanje, som ber utenbygds demonstranter forlate Alta. De samla fire tusen underskrifter fra finnmarkinger, og hevda at det blant disse var 431 fra Kautokeino, 65 var reindriftssamer. (Kilde: Aage Larssen: Sameland, ytring i Nordlys 07.07.2008.)
En rekke avisinnlegg av motaksjonister og andre tilhengere av utbygginga er gjengitt i Magnar Mikkelsen: Elva skal leve, s, 90-91.
03.10.1979
Landsomfattende aksjonsuke.
Sultestreikende og andre samiske aktivister foran Stortinget.
(Foto: Ande Somby)
Samisk aksjonsgruppe satte opp en lavvo på Eidsvolls plass like ved inngangen til Stortinget, og overleverte brev med krav om stans i Altautbygginga til statsminister Odvar Nordli og stortingspresident Guttorm Hansen. 7 samer gikk til sultestreik inntil kravet var innfridd. Det var Niillas Aslaksen Somby (Tana), Jorunn Eikjok (Nesseby), Synnøve Persen (Porsanger), Mikkel Anders Gaup (Máze), Nils Gaup (Guovdageaidnu), Ante Gaup (Alta) og Ingar Boine (Karasjok).
Samisk aksjonsgruppe hadde søkt tillatelse til å sette opp lavvo foran Stortinget, men fikk avslag. Da de likevel satte opp denne, blei de tiltakt for brudd på Oslos politivedtekter. Politiet fjerna lavvoen, men den blei satt opp igjen på samme sted få timer etterpå. Samisk Aksjonsgruppe fikk deretter tillatelse fra politiet til å sette opp lávvoen ved siden av Stortinget og flytta dit.
09.10.1979
I operasjonsdirektiv fra Forsvarets overkommando 9. oktober 1979 står det at politiet skal sette inn 500 mann, mens Forsvaret skal bistå med lufttransport, transport i Alta-området, vernepliktige soldater for sikring og vakthold, sanitet, samband og forpleining. Forsvaret skal også stille med 16 lastebiler, to militærbusser, åtte jeeper, militærpolitibil, ambulanse og to helikoptre. Aksjonen skulle starte onsdag 17. oktober. Den eneste i Finnmark som visste om denne planen var leder i Finnmark Arbeiderparti, Gunnar Mathiesen. Planen blei stoppa etter at nyutnevnt forsvarsminister Thorvald Stoltenberg nekta å være med på den, og etter hard debatt i regjeringa fikk han flertallet i regjeringa med på at militære styrker ikke skulle brukes.
12.10.1979 Omtrent 200 politifolk konfronterte sultestreikende og rundt 250 demonstranter ved Stortinget. Mange blei arrestert, bl.a. professorene Nils Christie og Thomas Mathiesen, stortingsrepresentant Stein Ørnhøi, ....
15.10.1979
På regjeringskonferanse blei det avgjort at anleggsarbeidet stoppes midlertidig, reindriftsamene i området skal høres, og regjeringen skal legge fram en ny melding for Stortinget om arbeidet med å gjennomføre utbyggingen. Det blei også lova at samenes rettigheter til land og vann skulle utredes.
Sultestreiken avslutta samme dag. Folkeaksjonen beslutta å legge ned leiren i Stilla.
På en pressekonferanse refererte statsminister Odvar Nordli til samers «legitime rettigheter».
19.10.1979
Zoologen Per J. Tømmeraas la fram ei vurdering av tidligere biologiske undersøkelser i utbyggingsområdet, og konkluderte med at disse var mangelfulle og overflatiske og så fulle av feil at de ga et galt bilde av dyrelivet i området.
21.10.1979
Da Folkeaksjonen la ned leiren i Stilla, rydda de opp, men lot det stå igjen noen torvgammer i tilfelle det seinere skulle bli aktuelt med flere aksjoner. Få dager etterpå slo "brannkommantoen" fra motaksjonen til, brant ned torvgammene og strødde masse medbrakt søppel ut i området, slik at det skulle se ut som Folkeaksjonen var ansvarlig for dette.
29.10.1979
Folkeaksjonen og Altautvalget hadde avtalt møte med miljøvernminister Rolf Hansen, men denne avlyste møtet da det var kommet ut i media. Det blei likevel et fortrolig møte to dager etterpå. Representantene fra Alta hadde de neste dagene også møter med ledende politikere fra Arbeiderpartiet og Høyre.
Første nummer av Charta79.
Samisk aksjonsgruppe ga ut 10 nummer av avisa Charta 79, som skulle informere det norske folk om kampen mot Alta-Guovdageaidnu-vassdraget og om samiske samfunnsspørsmål og rettigheter.
14.01.1980
På et politisk møte i Vadsø uttalte Eskild Jensen, statssekretær for statsminister Oddvar Nordli, at det ikke er noen sammenheng mellom samenes interesser og utbygginga av Alta-Kautokeino-vassdraget. Han hevda at det bare er 8 rein som mister beite ved reguleringa.
26.01.1980
Berørte reineierne ga svar til statssekretæren at det ikke er 8, men 8000 rein som blir berørt.
31.01.1980Representanter for Folkeaksjonen (bl.a. Alfred Nilsen og Lyon Holten) hadde fortrolig møte med miljøvernminister Rolf Hansen i Oslo. Møtet førte ikke til noe resultat.
I dagene etter hadde de flere møter med sentrale politikere.
18.-19.02.1980
Arbeiderpartiets landsstyre diskuterte Altasaka. Et mindretall ønska utsettelse, men flertallet krevde snarlig gjenopptaking av anleggsarbeidet.
02.03.1980
Årsmøte i Finnmark Arbeiderparti gikk mot 6 stemmer inn for at Altaelva må utbygges.
12.03.1980
Folkeaksjonens årsmøte i Alta. Nytt styre: Leder Alfred Nilsen, Terje Olsen, Anne-Louise Suhr, Per Terje Haaland, Tore Bongo, Bernt Suhr, Kato Johansen (nestleder), Rolf Heitmann, Inger Marie Kristensen.
23.03.1980
Sámiid eatnan, sunget av Sverre Kjellsberg og joiket av Mathis S. Hætta gikk til topps i Norsk Melodi Grand Prix. Sangen var en hyllest til de sultestreikende samene foran Stortinget.Teksten var skrevet av Ragnar Olsen og melodien av Sverre Kjellsberg.
Mathis S. Hætta joiker i Detsika-leiren
(Foto: Helge Sunde)
17.04.1980
Oppslag i Dagbladet: Krefter i Forsvaret hevder at Sovjetunionen og KGB står bak sameaksjonene.
17.04.1980
Fra Folkeaksjonens landskonferanse i Alta i 1980.
(Foto: Lars M. Hjorthol)
Folkeaksjonens landskonferanse, med ca 50 lokallag. Blant innlederne var Nils Christie, Øystein Dalland og Leif Dunfjeld.
05.05.1980
Naturvernforbundet la fram motmelding til Regjeringens Altamelding.
30.05.1980
Stortinget behandla Stortingsmelding nr. 61 (1979-80)
“Om regjeringens arbeid med gjennomføring av Stortingets vedtak om utbygging av Altavassdraget” Forslag om vern av Altavassdraget blei forkasta med 95 mot 32 stemmer.
21.–25.07.1980
Folkeaksjonens plakat om Stillamarsjen
(Tegning: Arvid Sveen )
Fra Stillamarsjen. Pause i marsjen med Čávžu i bakgrunnen.
(Foto: Svein Lund)
Da Stillamarsjen kom fram til Máze, var det utekonsert. På scenen f.v. Amund Johnskareng, Ann Jorid Henriksen og Totti Johnskareng.
(Foto: Svein Lund)
Magnar Mikkelsen, forfatter av bøkene Masi, Norge og La elva leve, leser fra egne tekster ved konserten i Máze
(Foto: Lars M. Hjorthol)
Folkeaksjonen arrangerte Stilla-marsjen, en 4 dagers fottur fra Alta til Máze, med ca. 800 deltakere.
September 1980
Straffesak mot Folkeaksjonens ledere. Alta herredsrett frifant lederne og mente at anleggsstarten var ulovlig. Høyesterett opphevet Alta herredsretts frifinnelse av ledelsen i Folkeaksjonen og staten reiste ny straffesak mot dem i juni 1981. Dommen kom først i mars 1982.
Dato! 1980
Avholdt møter mellom regjeringen og en samisk delegasjon oppnevnt av Norske Samers Riksforbund, Norske Reindriftsamers Landsforbund og Nordisk Sameråds norske seksjon. Resultatet ble at regjeringen oppnevnte to utvalg til å utrede samiske kulturspørsmål og samiske rettsforhold.
Samerettsutvalgets første innstilling kom i 1984, og blei seinere oversatt til samisk. De aller fleste av Samerettsutvalgets utredninger og innstillinger har bare kommet ut på norsk.
Regjeringa oppnevnte Samerettsutvalget. Fra starten besto utvalget av: Professor Carsten Smith, Oslo, jordsalgssjef Per Abelvik, Vadsø, professor Torger Austenå, Ås, museumsbestyrer Mari Teigmo Eira, Karasjok, byråsjef Bjørn Engstrøm, Lørenskog, underdirektør Kari Husabø, Oslo, høyesterettsadvokat Torolf Hustad, Oslo, fisker Einar Johansen, Nesseby, administrasjonssekretær Ruth Johnsen, Kvalsund, reineier Martha Jåma, Snåsa, seksjonsleder Alf Isak Keskitalo, Guovdageaidnu, gårdbruker Leif Kristensen, Bognelv, kontorfullmektig Evelyn Olsen Lid, Jakobselv, pensjonist Harald Samuelsberg, Bognelv, professor Gudmund Sandvik, Bærum og lærer Mikal Urheim, Tysfjord.
17.10.1980
Regjeringa oppnevnte Samekulturutvalget.
Samekulturutvalget, 1988 F.v. Bjørn Aarseth, Kari Digre, Johan Klemet Kalstad, Kjell Ballari, Berit Oskal Eira, Steinar Pedersen, Mary Mikalsen Trollvik, Hans J. Eriksen, Einar Niemi, Tove Veierød. Foran utvalgslederen Kirsten Myklevoll.
(Foto utlånt av Hans J. Eriksen)
20.10.1980
Dagbladet avslørte at Justisdepartementet hadde sendt 35 av Sivilforsvarets biler i konvoy gjennom Sverige til Banak flystasjon. Dette blei oppfatta som forberedelse til anleggsstart og aksjon mot demonstranter i Alta.
Vassdrag som er verna etter verneplan 4.
(Kilde: miljolere.no)
Stortinget vedtok Verneplan 2 for vassdrag. Den delen av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget som ikke var omfatta av utbygginga blei da verna. Dette vedtaket drukna nesten i striden om utbygginga i Čávžu, men var likevel viktig fordi det blei fastslått at de tidligere planene om neddemming av Máze og elvedalen oppover til Guovdageaidnu kirkested ikke lenger var aktuelle. I den delen av vassdraget som nå blei verna er det bare Stuorajávri som har vært regulert, men denne reguleringa har i praksis ikke fungert siden flommen tok demningen i 1968. På grunn av vernevedtaket er det da ikke lenger tillatt for kraftlaget å demme opp igjen Stuorajávri.
05.12.1980
Alta Herredsretts dom i skjønnsrettsaka. 4-3 for at Stortingsvedtaket om regulering er gyldig.
Desember 1980 – januar 1981
Jan Helgesen, som var amanuensis i jus ved Universitetet i Oslo tok initiativ til å forsøke å finne et kompromiss som kunne hindre konfrontasjon. Han hadde kontakt med både folk i regjeringa og i Folkeaksjonen og la fram et forslag om at rettssaka om lovligheten av utbygginga skulle gå direkte fra herredsrett til Høyesterett, at anleggsarebidet skulle stoppes til dommen var falt og at Folkeaksjonen skulle forplikte seg til å respektere dommen. Et brev til regjeringa blei skrevet av advokatene som var prosessfullmektige for reinbeitedistriktene, ALI og Naturvernforbundet, og Folkeaksjonens styre slutta seg til dette. Med dette hadde Folkeaksjonen gått svært langt, med å forplikte seg til å gi opp kampen om høyesterettsdommen skulle gå dem i mot. Dette var likevel ikke nok for regjeringa, som avviste kompromissforslaget. Man sa rett nok at sjølve bygginga av dammen og kraftverket kunne utstå til etter dommen, men veibygginga skulle fortsette. Dette var i realiteten ikke noe tilbud, da vegbygginga uansett var en del av kraftutbygginga og ei forutsetning for videre utbygging. Etter regjeringas svar av 13.01.1981 var det klart at konfrontasjonen ikke var til å unngå.
02.01.1981
Plakat fra verneleiren i Stilla
(Foto: Kjell Derås)
Folkeaksjonen starta reisinga av ny leir på Nullpunktet i Stilla. Leiren ved Nullpunktet hadde plass for 150 personer. I tillegg blei det oppretta en hvileleir for 100 personer.
06.01.1981
Politimesteren i Vest-Finnmark (Einar Henriksen) bestemte ferdsels- og leirforbud innafor 500 m fra anleggsvegen.
07.01.1981
600 politimenn blei sendt i charterfly til Alta.
09.01.1981
Forsvarsminister Thorvald Stoltenberg gjorde det klart at forsvaret ikke skal bidra til politiets aksjoner i Alta, slik det var planlagt.
10.01.1981
Motaksjonen "Komiteen for orden og arbeid" danna i Alta. Medlemmer av komiteen er Trygve Andersen, Einar Mannsverk og Egil Nilsen. To dager seinere arrangerer de demonstrasjon vad Alta Rådhus med ca. 500 deltakere.
10.01.1981
Ordførerne i Alta og Kautokeino appellerer til regjeringa om å avblåse politiaksjonen.
13.01.1981
Fra fakkeltoget til NSR.
(Foto: Lars M. Hjorthol)
Norske Samers Riksforbund arrangerte fakkeltog i Alta med rundt 450 deltakere. Dette blir hevda å være den største samiske demonstrasjon noen gang.
13.01.1981
Passasjerskipet Janina ved kai i Alta.
(Foto: Helge Sunde)
Passasjerskipet "Janina" la til kai i Alta, for å brukes til inkvartering av politi i forbindelse med aksjonene.
Det blei dyre bøter å betale for mange aksjonister, og det blei derfor satt igang innsamling av penger så de skulle slippe å ta hele belastninga aleine.
(Foto: Riksarkivet)
Politiet kappa lenker med vinkelsliper og arresterte demonstranter som stoppa vegen i Stilla.
(Foto: Naturvernforbundet)
Politiet rydda Stilla-leiren for omlag 800 deltakere. Demonstranter bøtelagt med 3000–6000 kroner.
14.01.1981
Bladet Nordlys: Vi må bøye oss for de vedtak som valgte organer har fattet, ellers vil vi få anarkistiske tilstander, sier reindriftssamene Henrik Hætta, Anders Gaino, Jon Morten Hætta og John Hætta. Anleggsvegen er en fordel for oss, og gir lettere adkomst til de områder hvor vi arbeider. Det er galt at samefolket blir diskriminert, og at storsamfunnet tilriver seg samisk land. Vi er borgere av det norske samfunn. Vi har de samme rettigheter og plikter som andre nordmenn, og har de samme rettigheter til å bli hørt. Problemene i Stilla er ikke et sameproblem.
[Dette er referert etter eit debattinnlegg, sjekke med avisa.]
15.01.1981
Fra Folkeaksjonens leir på Gargia fjellstue.
(Foto: Svein Lund)
Anleggsmaskiner blei kjørt gjennom "Nullpunktet". Folkeaksjonen etablerte ny leir ved Gargia fjellstue.
15.01.1981
Fakkeltog og møter mange steder i landet mot politiaksjonen. Deltakerantall på noen arrangement: Trondheim 1400, Sandnes 150, Stavanger 400, Steinkjer 120, Narvik 215, Mo i Rana 220, Levanger 230. Demonstrasjon i Oslo to dager seinere samla ca. 3000.
21.01.1981
Folkeaksjonen aksjonerte i Stilla. 116 demonstranter tok seg på ski inn i det forbudte området ved Stilla. De blei arrestert og bøtelagt og skia beslaglagt. Samme dag gikk politiet til aksjon mot Folkeaksjonens hvileleir ved Gargia fjellstue. Telt blei revet ned og alt utstyr beslaglagt.
21.01.1981
Sultestreikende på Stortingstrappa under den andre sultestreiken: Fra venstre: Nils Magnus Tornensis, Per Ailo Bæhr, Synnøve Persen, Mikkel Eira, Mathis P. Sara.
(Foto: Helge Sunde)
Flere av de sultestreikende blei så svake at de bei lagt inn på sykehus.
(Foto: Helge Sunde)
Sultestreik innleda i Oslo. Først starta Ante Gaup (Alta) i lokalene til Oslo Kristelige Studentforbund, Mikkel Eira (Máze) slutta seg til sultestreiken 23. januar 1981,og fikk følge av Mathis P. Sara (Guovdageaidnu), Per Ailo Bæhr (Guovdageaidnu) og Nils Magnus Tornensis (Guovdageaidnu).
To av de sultestreikende blei lagt inn på Diakonhjemmet sykehus i Oslo, mens tre blei transportert til Sverige for å unngå tvangsfôring. De sultestreikende hadde da fått tak i et notat fra Justisdepartementet som hjemla tvangsfôring av sultestreikende. Mikkel Eira blei lagt inn på sykehus i Stockholm på sin 30. dag av sultestreiken. Sultestreiken pågikk til 25. februar, da anleggsarbeidet på ny blei stoppa for å vurdere om det var i strid med kulturminneloven.
06.02.1981
Noen av de aksjonerende kvinnene etter aksjonen hos statsministeren.
(Foto: Helge Sunde)
15 samiske kvinner møtte statsminister Gro Harlem Brundtland på statsministerens møterom og krevde at Altautbygginga blei stansa. Da statsministeren ikke vil innfri kravet, nekta de å gå, og blei sittende i 18 timer før de blei kasta ut og arrestert av politiet. De blei ikke sikta for lovbrudd.
De som deltok var
Ellen Turi Guttormsen (Máze),
Ellen Anne Pulk Sara,
Ellen Marit Sara Buljo,
Marit J. Eira Sara,
Brita M. Gaup,
Inger Anne Sara Gaup (Máze),
Selma Saba,
Ellen Kristina Saba (5 år),
Ellen Marit Gaup Dunfjeld (Alta),
Kristine Anne Marie Hætta (Pentha),
Karen Maria Nango Sara (78 år),
Inger Anne Mikkelsdatter Sara,
Inger Johanne Ek,
Gaia Gaup,
Solfrid Maria Avrahami,
[Sjekke navna, om noen har bytta etternavn etter aksjonen.].....
Januar – februar 1981
Ei tid holdt en del aktivister til i et uthus i en gård på Jøraholmen i Øvre Alta.
(Foto: Svein Lund)
Det var ikke alltid like trivelig å være aksjonist i januar, Her har ei gruppe dratt ut for å ligge i snøhule, temperaturen var rundt null grader, med tung våt nysnø.
(Foto: Svein Lund)
Folkeaksjonen gjennomførte "nålestikksaksjoner" mot anleggsvegen fra forskjellige baser i Altaområdet.
11.02.1981
Inger Anne Gaup og Ellen Marit Gaup Dunfjell deltok i en masseaudiens for pave Johannes Paul II i Roma og overleverte brev om Altautbygginga og samenes situasjon i Norge.
11.02.1981
Ságat ga ut 24-siders temaavis om Altasaka, delvis finansiert av kraftlaga i Finnmark. Der trykte de et intervju med Mikkel Anders Gaup, som deltok i sultestreiken i 1979, under tittelen: "Samene blir nå som den gang utnyttet av aksjonistene". Han hevder der at han blei med på sultestreiken på feil grunnlag, at aksjonene i 1979 og 1981 var styrt av norske aksjonister og at Alta-utbygginga vil være til fordel for samene. Han sier også at han har blitt trua på livet fordi han har endra syn. Artikkelen i Ságat er usignert.
11.02.1981
Plakat om støttearrangement for sultestreiken.
Folkeaksjonen i Oslo arrangerte stort solidaritetsmøte for sultestreiken i samarbeid med Det Norske Studentersamfunn og med deltaking av flere kjente kunstnere.
13.02.1981
445 leger protesterte mot at Regjeringen tilkalte psykiatere da samekvinnene okkuperte statsministerkontoret.
16.02.1981
Mandag 16.februar blir det i regi av folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeino vassdraget arrangert fakkeltog i Kautokeino. Det deltar omtrent 250 mennesker i fakkeltoget. Motdemonstranter prøver å hindre fakkeltoget blant annet ved å sperre veien med biler og kaste en røykbombe inn i toget. Ingen mennesker kommer til skade og det kom ikke til videre konfrontasjoner mellom grupperingene. Kilde; Wikipedia.
16.02.1981
Mikkel Eira skreiv brev til statsministeren. Brevet blei sendt ut av pressegruppa til Samebevegelsen.
Til Statsministeren Gro Harlem Brundtland.
Norge.
Jeg er veldig svak nå, men bruker min siste kraft til å skrive deg et brev. Jeg skriver også og forteller at de andre har det svært ondt. Per Ailo er sendt til sykehuset nå er svært dårlig og om noen av oss dør, skal du vite at Du som statsminister og menneske er ansvarlig for dette. Den norske stat har alltid undertrykt det samiske folk og vårs rettigheter. Du har ikke kunnet noe for det før nå som statsminister i Norge.
Nå har du sjansen. Tenk som mor og menneske nå. Stopp Kautokeino / Alta utbygging før menneske liv går tapt. Du er ene og alene ansvarlig om vi må dø- Vi fortsetter med vår sultestreik og er villig til å løpe linen helt ut. OM vi dør skal du vite at du aldri får fred i ditt sinn. Dette Må du ta alvorlig. Vi mener alvor nå. De krav vi har stilt til Regjering og Stortinget. Fra samiske hold er vi ikke villige å gi etter. Avblåsing av sultestreiken skjer bare når du har stoppet utbygging av Kauto/Alta Vassdraget.
Jeg sultestreiker på 23. døgnet og fortsetter. Du husker meg på et folkemøte i Masi for noen år tilbake og også i Sjussjavre på første mai. Kjemp for alt du har kjær, dø omså det gjelder.
Siste hilsen fra meg. Dette brevet går også til Kong Olav den 5 av NORGE.
Mikkel Eira
Universitetsgt. 20
Oslo 1
16.02.1981
Politimester Einar Henriksen hevda på NRK at demonstrantene i Stilla fikk daglønn av Folkebevegelsen for å demonstrere. Da disse beskyldningene blei gjentatt gang etter gang, gikk Folkeaksjonen til sak, men vant ikke fram, det blei stående som påstand mot påstand.
17.02.1981
Kommunalminister Harriet Andreassen i møte med samiske organisasjoner i Guovdageaidnu. Hun la fram et "tilbud":
– Altasaken skal ikke danne mønster. Videre inngrep i samiske områder utsettes til etter Samerettsutvalgets innstilling foreligger.
– Tempoet i Samerettsutvalgets innstilling skal forseres.
– Regjeringen vil sette ekstra fart i arbeidet med å utrede oppretting av et folkevalgt samisk organ.
– Grønt lys for grunnlovsmessig anerkjennelse av samenes status som urbefolkning.
– Lovfestet vern om Masi, Skaidi og resten av Kvænangsvassdragene.
Betingelsene for dette var:
– Stortingets vedtak om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget må stå fast.
– Anleggsarbeidet i Alta må fortsette.
– Sameorganisasjonene må bidra til å få slutt på aksjonene i Alta og Oslo.
Til dette svarte Ole Henrik Magga, leder i NSR:
"Vi er ikke villige til å ofre Alta-Kautokeinovassdraget for å oppnå visse rettigheter. Vi har ingen moralsk rett til å kjøpslå om dette."
17.02.1981
Inger Anne Gaup og Ellen Marit Gaup Dunfjell reiste til New York for å legge fram saka for FN og Verdensrådet for urfolk. [Hvem møtte de der?]
18.02.1981
Opprop om stans i anleggsarbeidet i Alta fra 474 faglige tillitsvalgte og 26 fagforeningsklubber
18.02.1981
Ságat sendte ut propagandanummer for utbygging i 40.000 eksemplarer til alle husstander i Finnmark. (Hvem betalte for det?)
19.02.1981
Tre av de sultestreikende flykta til Stockholm for ikke å bli utsatt for tvangsforing.
24.02.1981
Regjeringserklæring om delvis anleggstans inntil det er foretatt kulturminneundersøkelser.
Sultestreiken blei avslutta.
Folkeaksjonen vedtok å innstille alle aksjoner mot anleggsveien.
11.03.1981
Folkeaksjonens styre ansatte Per Flatberg som informasjonsleder.
11.03.1981
Høyesteretts kjæremålsutvalg avgjør at rettssaka om gyldigheten av utbyggingsvedtaket kan føres direkte for Høyesterett, uten å gå om lagmannsretten.
1981
Avisa Ságat støtta opp om utbygginga og kom under Alta-kampen med harde angrep på demonstrantene.(Alle foto: Katri Sarak Somby)
30.05.1981
Landskonferanse, Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget.
19.-22.06.1981
NSRs landsmøte:
Resolusjon 1981–10
ALTA/KAUTOKEINO-VASSDRAGET
1. Norske Samers Riksforbund vil ennå en gang beklage vedtaket om utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget. Utbyggingen må ikke gjennomføres så lenge samiske rettighetsspørsmål ikke er utredet og utredningsresultatene behandlet av Stortinget.
2. Resultatet av framgangsmåten i denne saken så langt har for samene vært stikk i strid med det samekomiteen 1956-59 la fram som overordnet målsetting idet komiteen og den etterfølgende Stortingsmelding 21 (1962-63) la avgjørende vekt på å ”skape vokstermuligheter for en felles samisk solidaritetskjensle.”
En saksbehandling som resulterer i bruk av en politihær på 600 mann, med den uro, usikkerhet, frykt og splid dette skaper, er ikke forenlig med vanlig framgangsmåte i omtvistelige saker. Til vanlig tas det i slike saker i høg grad menneskelige hensyn. Denne saksbehandling er heller ikke forenlig med myndighetenes egne intensjoner i politikken overfor den samiske minoritet slik at det kommer til uttrykk i St.meld 21.
Den står i grell kontrast til den humane minoritetspolitikk Norge har villet gi verden inntrykk av at landet fører.
De samiske organisasjoner har i denne situasjonen vist måtehold, og vi venter at myndighetene nå viser den ansvarsfølelse som vu rettelig må kunne vente av dem som har lagt opp til en saksbehandling som har ført oss dit vi i dag står.
3. Samene besitter i kraft av å være urbefolkning og en egen etnisk gruppe rettigheter til land og vann, ervervet gjennom alderstids bruk og bosetting.
Det må være regjeringens plikt å erkjenne rettigheter til en slik eksisterende etnisk gruppe.
NSR føler dyp uro over at anken over Altaskjønnet skal behandles direkte før Høyesterett med de begrensninger dette medfører til å få alle sider av saken, spesielt de folkerettslige, grundig belyst. For NSRs deltagelse som hjelpeintervenient kan den knappe tiden til forberedelse bli av avgjørende betydning når organisasjonen allerede fra før av har svært dårlig økonomi. Saksgangen for domstolene og de knappe tidsfrister kan bli et forsprang for statsmaskineriet med sine ressurser allerede før Høyesterett har begynt å behandle saken. Dette forspranget kan bli umulig å gjøre noe med for minoritetsinteressene i denne saken som ikke kan konkurrere med staten mht. ressurser, og historien fra tidligere tider kan komme til å gjenta seg ved at staten med sine overlegne ressurser kjører over en minoritet. Spesielt alvorlig er det om dette skjer for domstolen som skal være upartiske og som skal forvalte rettferdighet uten hensyn til partenes ressursmessige forutsetninger. Landsmøtet krever at behandlingen av Alta/Kautokeinovassdraget i Høyesterett utsettes til at de kontinuerlig eksisterende samiske rettigheter klart og entydig er vedtatt formalisert innenfor lovverket. Det vil være galt å isolere Alta/Kautokeino vassdraget fra helhetsvurderinger av samiske rettigheter til land og vann.
4. NSR tar primært sikte på å fortsette som hjelpeintervenient i Altaskjønnet. Styret må søke den bistand som er mulig å få med de økonomiske midler vi i dag rår over og med eventuell økonomisk støtte annensteds fra til å forberede behandlingen for Høyesterett. Styret må vurdere NSRs deltagelse utifra de muligheter for grundig belysning av sakens ulike sider, spesielt de folkerettslige, som vår organisasjon har villet får vurdert ved sin intervensjon.
Landsmøtet diskuterte også om man skulle legge ned alt samarbeid med statlige organer på grunn av Alta-saka, men endte i første omgang med dette vedtaket i en resolusjon om offentlige råd og utvalg:
Landsmøtet vil primært gå inn for at NSR også framover arbeider med å fremme samiske interesser ved deltagelse i offentlige råd, utvalg m.v. der vår organisasjon er representer. Dette gjelder også utvalg som skal utrede samiske rettighetsspørsmål.
Det må imidlertid settes grenser for hva som kan tåles av inngrep i samiske områder mens utredninger pågår. Myndighetene har selv uttrykkelig forsikret gjentatte ganger at inngrep ikke skal foretas i sameområdene før Samerettsutvalget er ferdig med sitt arbeid. Om det viser seg at myndighetene fortsetter sin bit-for-bit politikk i samiske områder, kan en av reaksjonene fra NSRs side være å oppgi deltagelse i ett eller flere råd og utvalg, for kortere eller lengre. Slike tiltak må imidlertid bare iverksettes når grunnlaget for et meningsfullt samarbeid med myndighetene er falt bort og når NSR kan føle seg overbevist om at slik boikott er et egnet middel til å vise verden hva som holder på å skje og under hensyntagen til NSRs arbeid som helhet.
Styret må likevel i særlige situasjoner, som f. eks igangsetting av Alta/Kautokeino utbygging ikke nøle med å innkalle til et ekstraordinært landsmøte for å behandle og bestemme organisasjonens holdning til nedleggelse av verv i offentlige råd og utvalg.
23.–24.09.1981
Alta-høringen i Oslo.
Offentlig høring arrangert i Oslo av Folkeaksjonen. 18 foredrag og debatt. Referat fra høringa blei trykt som egen bok med tittel "Altahøringen".
September 1981
Regjeringa beslutta å gjenoppta anleggsarbeidet.
04.10.1981
300–400 polititjenestemenn ankom Alta 4. oktober med skipet ”The Viking”. Båten kom først til Repparfjord der den lå ved kaia til nylig nedlagte Folldal Verk. Der kasta ungene stein på båten i protest. Politifolk sørfra blei flydd inn til Lakselv, kjørt til Repparfjord og innlosjert i båten før den satte kursen mot Alta. Alt skulle være klart til innsats straks båten kom fram.
Skipet var leid ut av det finske rederiet Viking Line. Det svenske nettstedet faktaomfartyg.se opplyser:
1981 09. Fartyget hyrs ut till Norska polisen som använder fartyget som logementsfartyg i Alta Norge under tre månader. Gick mot Norge i sakta mak fortfarande med Viking Line målat längs skrovsidorna. Vart förstasidas stoff tidningarna då hon skulle vara logementsfartyg åt 300-400 poliser som skulle skydda utbyggnaden av Altaälven mot demonstranter. Vart många olika protester mot det hela, bland annat så frågade Finska socialdemokratiska ledamoten Liisa Jaakonsaari hur Finska regeringen ställer sig till att Finskt rederi hyr ut fartyg för "militära ändamål". Affischer och klistermärken trycks upp och sätts upp som protest mot Viking Line, både i Norge, Stockholm och Mariehamn. Rederiet försvarar sig med att dom chartrar ut fartyget och inte vad det används till.
1981 12 30. Så går det rykten om att fartyget ska saboteras uppe i Alta. Samtidigt förlängs chartern två månader.
The Viking ved kai i Repparfjord.
(Utklipp av Finnmark Dagblad 03.10.1981)
The Viking kommer inn til havna i Alta. Ei mengde politibiler står klare til å transportere mannskapene videre mot Stilla.
(Foto: Helge Sunde)
05.10.1981
Anleggsarbeidene ved Tverrelva blei gjenopptatt. Aksjon i Stilla, demonstrantene valgte å gå da politiet ga dem 2 minutter til å fjerne seg. Bare representanter for samene blei sittende. Dette var planlagt av Folkeaksjonen.
Folkeaksjonen aksjonerer mot anleggsarbeid på vegen til kraftverket.
(Foto: Riksarkivet)
Høsten 1981 hadde Folkeaksjonen leir i Vähäniva ved Altaelva, og sendte derifra grupper over fjellet til Stilla.
(Foto: Svein Lund)
Folkeaksjonen aksjoner nærmer seg Stilla, og møter politi i terrengbiler som passer på at ingen aksjonister skal komme nær arbeidet med anleggsvegen.
(Foto: Svein Lund)
Oktober–desember 1981
Folkeaksjonen arrangerte flere større og mindre aksjoner. Siste aksjon 8. desember 1981.
07.10.1981
Norske Reindriftssamers Landsforbund krevde at anleggsarbeidet blei stansa straks. Dette blei avvist av myndighetene og 14.10 trakk NRL seg i protest fra forhandlingene om ny reindriftsavtale.
14.10.1981
Folkeaksjonen arrangerte fakkeltog i Alta med omlag 2000 deltakere.
22.10.1981
Brevet til Amnesty
Samisk Billedkunstnerforbund v/Hans Ragnar Mathisen og Samisk Forfatterforening v/ Magne Einejord sendte brev til Amnesty og ba dem engasjere seg for samer som var fengsla på grunn av deltaking i Alta-aksjonenene.
30.10.1981
NSR avholdt ekstraordinært landsmøte i Alta og vedtok å bryte alt samarbeid med staten og trekke seg fra alle offantlige utvalg og råd i protest mot Alta-utbygginga. Vedtaket blei gjort med 52 mot 31 stemmer.
08.12.1981
Siste aksjon fra Folkeaksjonen. Fra 05.10.81 var 329 arrestert. I alt ca. 5 mill kr i bøter (3000-25 000 kroner).
24.01.1982
Ekstraordinært årsmøte vedtok nedleggelse av Folkeaksjonen.
<
26.02.1982
Høyesterett dømte i rettssaka som Naturvernforbundet hadde anlagt mot staten. Dommen ga sterk kritikk av saksbehandlinga i saka, men konkluderte likevel med at utbygginga var lovlig vedtatt. Dette var første gang i norgeshistoria at en organisasjon hadde gått til sak mot staten.
19.–21.03.1982
Samarbeidskontoret for dei frie vassdragsverngruppene danna på Otta. Dei oppretta seinere kontor i Oslo og samarbeida med Altautvalget.
20.03.1982
John Reier Martinsen, Niillas A. Somby og en tredjemann forsøkte å gjennomføre ei sprenging ved ei bru på vegen til kraftverket. Sprenginga mislykkes og Somby blei alvorlig skada. Somby og Martinsen blei arrestert.
Aksjonen blei sterkt fordømt i media, men Niillas A. Somby fikk mange blomsterhilsninger der han lå på sykehus i Tromsø. Alle som sendte blomster til han blei registrert av overvåkingspolitiet.
(Avisutklipp fra Dagbladet gjengitt etter Niillas A. Sombys bok Gumppe diimmus)
Avisene spekulerte i om aksjonen var en del av en større samisk sammensvergelse.
(Avisutklipp fra VG gjengitt etter Niillas A. Sombys bok Gumppe diimmus)
8.-9.5.1982
Folkeaksjonens landskonferanse som oppsummerte Alta-kampen.
John Reier Martinsen fortalte i boka "Brua" om sprengingsaksjonen og om tida han satt i varetektsfengsel.
John Reier Martinsen og Niillas A. Somby løslatt fra varetektsfengsel.
September 1982
Anleggsvegen til Čávžu var ferdig bygd og arbeidet med kraftverket tok til. Kraftverket blei bygd av et joint venture kalt ”Alta-kontrakt”, bestående av entreprenørene Ing. Thor Furuholmen AS, AS Veidekke og Astrup & Aubert AS,
For å få fram nok sement til dammen, blei det i Bukta i Alta bygd et stort tårn for lagring av sement.
(Foto: Svein Lund)
1982
Niillas Somby rømte til Kanada, der han oppholdt seg hos urfolk til han blir sendt tilbake til Norge av kanadiske myndigheter.
Niillas A. Somby steiker laks i Kanada
(Foto: Niillas A. Somby)
Avisoppslag om Niillas A. Somby i canadisk avis
(Foto: Katri Sarak Somby)
Avisoppslag om Niillas A. Somby i canadisk avis
(Foto: Katri Sarak Somby)
1983?
John Reier Martinsen dømt til fengsel for sprengingsforsøket.
01.03.1983
Tore Bongo, Alfred Nilsen, Per Flatberg og Svein Suhr blei dømt etter oppviglerparagrafen for organisering av sivil ulydighet. Det var første gang etter andre verdenskrig at denne paragrafen blei brukt. De blei dømt til fra 60 til 90 dagers fengsel og bøter fra 10.000 til 20.000 kr. Dommene blei ikke anka.
1984-86
Bygging av den 145 m høge Alta-dammen i Čávžu. Det gikk med 230.000 tonn betong. Det blei brukt ei bygningskran som var den største i Europa.
Altadammen under bygging 1986
(Foto: Knut Ove Hillestad/NVE)
Altadammen under bygging 1986
(Foto: Knut Ove Hillestad/NVE)
1985
Heftet "Mot vårløsning i Alta" blei gitt ut av "Verneinteresser i Alta og Masi med støtte av Norges Naturvernforbund og World Wildlife Fund". Det oppsummerer de geologiske, botaniske, zoologiske og kulturminneverdiene som vil gå tapt ved utbygginga og ber om at omfang og tempo i utbygginga blir redusert for å minske skadevirkningene. Dette hadde ingen virkning, utbygginga blei snarere forsert, og fullført før det var planlagt.
23.01.1985
Ordfører i Guovdageaidnu, Ole Henrik Buljo, uttalte til Ságat at Alta-kraftverket egentlig ligger i Guovdageaidnu og at grensa må justeres. Han viste til gamle grensemerker og at dette betydde at eiendomsskatt fra kraftverket måtte gå til Guovdageaidnu og ikke til Alta
21.11.1985
Niillas A. Somby dømt i Høyesterett til et års fengsel, derav sju måneder betinga med ei prøvetid på to år. De 5 månedene med ubetinga fengsel var allerede sona gjennom den tida han hadde sittet i varetekt. Under rettsaka holdt han
denne talen
Mai 1987
Alta-kraftverket sto ferdig. Det hadde da kosta 1,1 mrd. kr. Kraftverket har to aggregater med en ytelse på henholdsvis 100 og 50 MW og en planlagt årsproduksjon på 625 GWh. I NVE's hefte "Dammer som kulturminner" blir dammen presentert slik:
Dammen er lokalisert i nordenden av den langstrakte innsjøen Virdnejavri, som er en del av Alta-Kautokeinovassdraget. ... Dammen sto ferdig i 1987, og er plassert i en trang del av elva som danner en 150 meter dyp canyon. Sautso canyon er Nord-Europas største juv, med en lengde på 6,5 kilometer og en dybde på 300-420 meter. Dammen har ført til at to kilometer av elva er tørrlagt fra dammen ned til utløpet fra kraftstasjonen. Dammen er en dobbelkrum massiv hvelvdam med største høyde på 145 meter, som gjør den til landets høyeste hvelvdam. Den er på sitt tykkeste 15 meter og kronelengden er 150 meter. Det er etablert gangvei på damkrona og et besøkssenter på østsiden av dammen. Hvelvet er satt sammen av to ulike betongtyper, en på vannsiden og en på luftsiden. Til sammen ble det brukt 130.000 m3 betong. Altaelva er en av Europas beste lakseelver. Med hensyn til laksen samt is- og temperaturforholdene manøvreres kraftverket strengt. Det er et øvre og et nedre inntaksnivå i dammen. Ved å bruke det øvre inntak om vinteren og det nedre for øvrig, påvirkes vanntemperaturen i elva nedenfor på en slik måte at den bedrer vilkårene for smolt i elva. Ovenfor innsjøen Virdnejavri og nedenfor dammen ble vassdraget Alta-Kautokeino vernet mot kraftutbygging i 1980.
... Dammen er landets høyeste hvelvdam, og er i sin tekniske utforming en spesiell konstruksjon. Kraftverket er et besøkskraftverk, og det er gjort en stor innsats for å formidle anleggets tekniske komponenter og miljøvirkninger. Dammen er en turistattraksjon i Finnmark. Alta kraftverk er valgt ut som et bevaringsverdig vannkraftanlegg i prosjektet ’Kulturminner i norsk kraftproduksjon’
Kart som viser kraftverket og utbygging rundt dette.
(Kart: NVE)
Altademningen, fyllinga etter bygging av kraftverket inne i fjellet og deler av anleggsvegen, sett fra vestsida av Čávžu, sommeren 1989.
(Foto: Svein Lund)
12.06.1987
Stortinget vedtok Sameloven
Kong Olav V åpner Sametinget.
(Foto: Knut Nedrås, NTB)
Offisielt bilde av det første sametinget, 1979. Blant representantene var den andre lederen av Folkeaksjonen, Ruth Rye Josefsen (nr. 3 fra høgre i 2. rad.)
(Foto: Harry Johansen)
Sametinget åpna. Ingen av de sultestreikende eller andre aktivister fra kampen om Alta-Guovdageaidnu-vassdraget var invitert til åpninga. Den eneste som nevnte dem var Mari Boine, som tilegna en sang til de sultestreikende.
1989
Statsminister Gro Harlem Brundtland innrømte at Alta-utbygginga ikke var nødvendig for kraftforsyninga til Finnmark. [Dette skal være uttalt i radio- og avisintervju i august 1989, under et opphold i Lyngen, men vi har ikke funnet teksten.] Ved besøk i Sametinget i 2005 blei ho spurt om ho angra på Altautbygginga, men da benekta ho dette.
02.05.1990
Finnmark Dagblad melder at ubetalte bøter fra Alta-aksjonene nå går til inkasso.
05.–07.07.1991
Stillatreff arrangert i Alta, med seminar om lærdommer fra Altakampen, fest på Gargia fjellstue og utflukter til flere steder langs Altaelva.
1992
Finnmark Energiverk kunngjorde at de ønska å selge sin eierandel i Altakraftverket. Denne blei da solgt til Statkraft.
1994
Øystein Dalland ga ut boka
Altakrønike, som sammen med boka
Demningen fra 1989 er den mest omfattende framstilling av kampen om Alta-Guovdageaidnu-vassdraget. Bøkene blei utgitt på oppdrag av det tidligere styret for Folkeaksjonen, og det var strid mellom oppdragsgiverne og forfatteren om hva som skulle med i boka. Oppdragsgiverne mente forfatteren la for stor vekt på det samiske.
31.01.1997
Samerettsutvalget la fram innstilling om retten til land og vatn i Finnmark. Flertallet vil opprette Finnmark Grunnforvaltning sammensatt av fylkestinget og Sametinget, og gi Sametinget utsettende veto mot inngrep i inntil 6 år. Om disse reglene hadde gjeldt ved behandlinga av Alta-utbygginga, ville Sametinget altså bare kunne utsatt utbygginga og Stortinget ville kunnet overprøve dette.
04.04.1997
Stortingsrepresentant Paul Chaffey (SV) stilte følgende spørsmål til forsvarsministeren:
"Ifølge oppslag i media var Forsvaret mer involvert i Alta-aksjonen i 1981 enn det som tidligere er opplyst. Blant annet skal Forsvarets sambandsutstyr og militært personell vært brukt av politiet. Videre er det kommet frem at det skal eksistere avtaler mellom Forsvaret og politiet for gjensidig benyttelse av materiell og personell. Kan Forsvarsministeren legge frem en fullstendig oversikt over Forsvarets medvirkning under Alta-aksjonen, over hvem som ga klarsignal for å benytte Forsvarets personell og materiell under denne, samt gi et overblikk over hvilke generelle samarbeidsavtaler som eksisterer mellom Forsvaret og politiet?"
Forsvarsministeren svar kan leses
her".
07.10.1997
Ved åpninga av Sametinget uttalte Kong Harald V:
Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.
Tidligere sultestreikende og andre aksjonister samla på Sametinget.
(Foto: Seija Guttorm)
Det tok over 20 år fra Altakampen og 13 år fra opprettinga av Sametinget til aktivister fra Alta-kampen blei hedra av Sametinget. Det skjedde under Sametingets plenumsmøte 28.11.2002. Det blei igjen strid om hederen, særlig reagerte representanter fra H og FrP på at Niillas A. Somby skulle motta Sametingets heder, etter som han i deira auge var ein terrorist.
17.06.2005
Stortinget vedtok Finnmarksloven, som overførte utmarka i Finnmark fra Statskog til Finnmarkseiendommen, med styre oppnevnt av Finnmark fylkesting og Sametinget. Loven inneholder ingen form for vetorett for Sametinget, slik Samerettsutvalget hadde foreslått. Altautbygginga ville fortsatt kunne blitt vedtatt sjøl om Sametinget var mot.
29.09 2008
Riksarkivet la fram nye dokumenter om politiet sitt arbeid under Altaaksjonen, bl.a. om hvordan politiet dreid kartlegging og overvåking av aksjonister.
2011
Fylkesmannen i Finnmark kom med
Handlingsplan for fem karplanter antatt truet av utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget.
2011
Konsulent Isak Mathis Henriksen la fram for RiddoDuottarMuseat forprosjektrapport om dokumentasjonssenter for Alta-saka.
2012
RiddoDuottarMuseat fikk ny bevilgning fra Sametinget og skulle starte å arbeide med et prosjekt som skulle vare tre år. I dette prosjektet skulle det blant annet være ei prøveutstilling. Denne utstillinga lyktes ikke og prosjektet utvikla seg i en annen retning enn det som var tenkt.
Desember 2014
Styret for RiddoDuottarMuseat bestemte å stoppe dokumentasjonssenterprosjektet
Desember 2015
RiddoDuottarMuseat skreiv brev til Sametinget. I dette brevet sto blant annet: ”Konsulentene har ikke lagt fram sluttrapport, og heller ikke alle dokumenter som hører til prosjektet.” Til sammen er det brukt 1,3 mill. kr. på prosjektet, men noe dokumentasjonssenter er ennå ikke oppretta.
April 2016
Finnmark Dagblad skreiv at arbeidet med dokumentasjonssenter er stansa og at det ikke er skreivet sluttrapport.
Juni 2016
Niillas A. Somby publiserte boka “Gumppe diimmus”, om hans opplevelser under Alta-kampen.
20.06.2017
Stortinget vedtok å opprette en sannhets- og forsoningskommisjon om fornorskinga av samer og kvener. Vedtaket blei gjort ut fra et forslag fra representantene Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes (SV) og blei vedtatt mot stemmene til regjeringspartia H og FrP.
Fra RDMs utstilling vinteren 2017/18: Til venstre maleri av Trygve Lund Guttormsen: "Sametinget holder sitt første plenum". I midten skjerm der der blei vist intervju med forskjellige personer, her kunstneren Aage Gaup.
(Foto: Svein Lund)
Fra RDMs utstilling vinteren 2017/18: T-skjorte og merker fra Folkeaksjonen.
(Foto: Svein Lund)
Fra RDMs utstilling vinteren 2017/18: T.v. Rannveig Persens plakat: Suodjal min jogaid ja eatnamiid. Mii bođiimet vuosttažin ja mii eat fárre goassege – Vern våre elver og landområder. Vi kom først og vi flytter aldri. T.h. en plakat til støtte for Samebevegelsen.
(Foto: Svein Lund)
RiddoDuottarMuseat åpna utstilling om Alta-saka i Máze. Utstillinga blei seinere flytta til Guovdageainnu gilišillju og tatt ned i februar 2018.
02.04.2018
Norske Samers Riksforbund og Álttá Sámiid Searvi tar til orde for å sette opp et minnesmerke ved Nullpunktet i Stilla.
12.04.2018
I Oslo åpna ei kunstutstilling om tema knytta til Alta-saka, på OCA – Office of Contemporary Art eller kontoret for samtidskunst.
Fra utstillinga "Let the river flow", Oslo 2018: Samling av plakater og avisutklipp fra Altasaka.
(Foto: Svein Lund)
Fra utstillinga "Let the river flow", Oslo 2018: Scenebilde fra Beaivváš Sámi Teahters forestilling "Min duoddarat / Våre vidder"
(Foto: Svein Lund)
Fra utstillinga "Let the river flow", Oslo 2018: Skulptur av Aage Gaup.
(Foto: Svein Lund)
Disse kunstnerne var representert med kunstverk eller framføringer:
Jon Ole Andersen, Nabil Ahmed, Áillohaš/Nils-Aslak Valkeapää, Maria Thereza Alves, Jimmie Durham, Elle Márjá Eira, Mai-Lis Eira, Pauliina Feodoroff, Aage Gaup, Sara Marielle Gaup, Trygve Lund Guttormsen, Josef Halse, Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen, Rose-Marie Huuva, Berit Marit Hætta, Susanne Hætta, Iver Jåks, Keviselie/Hans Ragnar Mathisen, Áine Mangaoang, Britta Marakatt-Labba, Joar Nango og Tanya Busse, Rannveig Persen, Synnøve Persen, Máret Ánne Sara, Arvid Sveen, Catarina Utsi, Elin Már Øyen Vister.
Last ned Katalog for utstillinga
Utstillinga var januar–april 2019 i Stockholm, og i Karasjok mai-juli 2019. Etter det har utstillinga dessverre blitt demontert og gjenstandene sendt tilbake til utlånerne.
NVEs utstilling om Alta-saka, fotografert på Justismuseet i Trondheim juli 2019.
(Foto: SL)
24.04.2018
Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE)s vandreutstilling om Altasaka blei åpna i NVEs hovedkontor i Oslo. Den sto der til 08.05.2018 og har siden vært utstilt disse stedene:
11. - 27.05.2018 – Norsk Teknisk Museum, Oslo
02.06. - 20.09.2018 – Kraftmuseet, Tyssedal
25.09. - 15.10,2018 – Statkrafts hovedkontor, Oslo
18. – 19.10.2018 – Konferansen Norske Energidager
05.11.2018 - 30.05.2019 – Anno Norsk skogmuseum, Elverum
15.06. - 05.09.2019 – Justismuseet, Trondheim
01.10.2019 – 20.08.2020 – Alta museum
08.09. – 31.10.2020 – Guovdageainnu meahcceguovddáš
10.11.2020 – 31.01.2021 - Bergverksmuseet, Kongsberg
06.02. - 09.05.2021 – Rørosmuseet
02.02 - 30.04.2022: Anno Norsk skogmuseum, Elverum
Fra sommeren 2022 står utstillingen permanent på Kraftmuseet i Tyssedal.
NVE har også¨laga ei Nettutstilling
13.10.2018
Ella Marie Hætta Isaksen
(Foto: YouTube)
I programmet Stjernekamp på NRK joika Ella Marie Hætta Isaksen
Máze ("Čáppá Máze, Golle Máze") og tilegna denne til dem som kjempa mot neddemminga av Máze og utbygginga av Guovdageaidnu-Alta-vassdraget.
26.03.2019
To stortingsrepresentanter, Kari Elisabeth Kaski og Lars Haltbrekken fra SV, foreslo at det blir reist et minnesmerke ved Stortinget over sultestreikene under Altakampen.
juni-september 2019
Fra Justismuseets utstilling om sivil ulydighet med utgangspunkt i Alta-kampen.
(Foto: SL)
Justismuseet i Trondheim har laga ei utstilling om sivil ulydighet med utgangspunkt i Alta-kampen, som også trekker linjer bakover og framover til mulige aksjoner i framtida. Denne var å se på Justismuseet samtidig med at NVEs utstilling sto der, og fra da vil den følge denne, slik at disse to utstillingene har vært satt opp i sammenheng i Alta og vil bli det i Karasjok og Guovdageaidnu.
Med utstillinga følger en film om Sivil ulydighet
25.10.2019
Álttá sámiid searvi arrangerte markering av 40-års-jubileum for Altakampen, med blant annet Odd Mathis Hætta og sultestreiker Mathis Persen Sara.
05.12.2019
Alfred Nilsen ga ut boka
Altakampen – miljøkampens største folkereisning.
17.02.2020
Media melder at det er på gang arbeid med en stor spillefilm med tittelen
La elva leve. Denne skal være ferdig i 2022. Regissør er Ola Giæver, som er sønn av en av lederne i Folkeaksjonen.
30.04.2020
RiddoDuottarMuseat har starta et intervjuprosjekt med støtte fra Sametinget
14.09.2020
Guovdageainnu meahcceguovddáš åpner utstilling om Altasaka på Kulturhuset i Guovdageaidnu
14.01.2021
40-års dagen for den største konfrontasjonen i Stilla. Denne er markert med at mange har skrevet ned sine minner fra aksjonen og lagt ut på nettet. Som eksempel siterer vi her fra Øystein Dallands fortelling:
Spesielle døgn. Ikkevoldelig og verdig. Holdt noe hardt for enkelte, som etter noen dager seriøst proklamerte at de ville la seg fryse til ende, enten i leiren eller et annet sted. Som medlem av leirledelsen og ansvarlig for førstehjelp i leiren med da mange hundre elvereddere, fant jeg da ikke å godta førstehjelpsansvaret, og gikk ut av leirledelsen, for å bruke noe tid et annet sted til å overbevise om at det var en ikke helt god ide.
Som andre hadde vi ærender i Alta, bl.a. til fånyttes forhandlingsmøter med mellom-menn fra Regjeringen. Med på et av de møtene var også prof. Arne Næss.
Forsvarsminister Thorvald Stoltenberg forsikret ca den 13. at det ikke var aktuelt å sette inn vepnet makt og militærutstyr, kun transport-utstyr, votter, (som han sa) o.l. Også slik avdemping hadde holdt hardt, forsto jeg på samtalen med ham.
Tilbake i leiren ca den 10.1 (den ble opprettet rett etter nyttår) bar det i lenkene. Et par av oss (flere, bl.a. Per Adde, som da var i 60-årene) fikk i kulda enkelte nyreproblmer, bl.a. jeg selv, i lenke-øktene, og ble løsnet for vannlating, smerter o.l. Ellers var det i de 10 dagene jeg var der omtrent ikke en sår- eller frostskade, og vi var godt over 1000 der i tidsrommet. Vi var på pletten nær 900, den 14. og fikk vår bortbæring og bot. Så bar det ned dit politiet sirlig hadde samlet skiene og utstyret vårt, så vi fikk det tilbake. Jeg fikk utlevert Bonna-skiene med hardvedkanter, og til og med, noen dager senere, Splittkein fjellskiene til Sigmund Kvaløy Setereng, med kandaharbindinger, og jamvel en fyrstikkeske noen med kulepennskrift hadde skrevet Stilla på. Nylig dukket Sigmund-skiene opp i garasjen, jeg kunne ha dem, hadde han sagt. Kanskje både esken og Sigmundskiene burde inn på Altamuseet, sammen med en av de første borekjernene fra Savco kraftverkstunnel, som Ulrik Wisløff leverte meg med tårevåte hender.
Etter den 14. kom 1-2 uker med reorganisering, som vi kalte det, og familien Larsson åpnet Gargia fjellstue for formålet. Der og andre steder gikk diskusjonen om man skulle fortsette med såkalte nålestikk-aksjoner, ikkevoldelige, mot anleggsmaskiner på vidda eller gå over til en fase med mer intensive forhandlinger og dialoger. Det begrenset seg etterhvert selv pga folks jobber og studiearbeid. Flere av oss som hadde stillinger i Staten, rakk ikke tilbake etter juleferien, kan man si, og fikk skriftlig påtale. I Bø med natur- og miljøvernlinja skulle jeg på møte - også med studentrepresentasjon, få lest opp en "anklage". Den ble raskt brettet sammen og puttet i rektors lomme, da to studenttillitsvalgte reiste seg og sa det da ville blitt omgående studentstreik på ubestemt tid. Nils Christie og Thomas Mathiesen som i sine kriminologifag/retts-sosiologi hadde jussen tettere på seg, fikk mer stressede situasjoner der i Oslo.
Vi skal huske på at Stilla 1981 skjedde etter minst tre betydelige elveredderaksjoner på anleggsveien i tidsrommet 5.juli 1979 -14. januar 1981. Og - ikke minst, i betydelig tid etter Samebevegelsens første (7-dagers) sultestreik i september 1979 på Eidsvolls Plass i Oslo og i lokalene til Kristelig Studenterforbund noen kvartaler unna. Flere av oss "norske" fikk likevel visse problem i sine stillinger eller med å oppnå nye stillinger i stat, fylke eller kommune "endel år framover". Hva vi slet med i Stilla og ellers de årene, var lite mot de omkostningene de sultestreikende tok på seg, og som tok sine avgjørelser ganske uavhengig av elveredderne forøvrig.
Det var forøvrig litt av en myte, også målbåret fra regjeringene, at vi sørfra nærmest over en kam, var studenter og søringer ellers som ikke hadde tilknytning til Finnmark og var lite kjent med de lokale forholdene. For mange av oss hadde det. Da var det heller noe å skvette av i morges, da en sonor røst, selv på Finnmarksdialekt (!) i NRK2s radioredaksjon sa noe slikt (hørte jeg feil?) som; at Stillaaksjonen "ble anlagt ved den brua som skulle demme opp elva" (ved leiren!). Elva i Stilla er jo småelva Tverrelva, som er et helt annet vassdrag. ... Tida går. Verden utvider seg, men det gjør visst og natur-fremmedgjøring. Lokal sansing tidlig, av store planlagte miljøinngrep som kan være overgrep, blir viktigere enn noengang. Til lykke med dagen!
16.01.2023
Filmen "Ellos eatnu - La elva leve" blei vist første gang på Tromsø internasjonale filmfestival.
Videre utvikling
Siste ord er ennå ikke sagt. Guovdageainnu meahcceguovddáš vil arbeide videre med denne saka, og det vet vi at også andre gjør.
Vi vil holde denne sida oppdatert med det som skjer framover. Følg med!
Tilbake til hovedsida om Guovdageaidnu-Alta-vassdraget
Vi takker alle som har bidratt til denne sida.
