Utsikt over Čávžu, like nedafor kraftverket.
(Foto: Svein Lund)

Guovdageainnu meahceguovddáš / natursenter

Guovdageaidnu-Alta-vassdraget og Alta-utbygginga

Sommeren 1980 arrangerte Folkeaksjonen Stillamarsjen, der omlag 800 motstandere av utbygginga gikk tre dager fra Alta til Máze. Her fra den første leirplassen.
(Foto: Svein Lund)

HER KAN DU LESE OM:
Hvorfor skrive?
Et fantastisk vassdrag
Landskap og biologiske verneverdier i utbyggingsområdet
Norges mest omstridte kraftutbygging
Kampen om utbygginga
Resultat av utbygginga
Kulturen i Altakampen
Kronologisk historie
Kilder
Hva har natursenteret gjort?
Hva mer kan natursenteret gjøre?

Hvorfor skrive om Guovdageaidnu-Alta-vassdraget?

Det er to hovedgrunner til at vi som natursenter valgte å gjøre dette til et tema i vår første vandreutstilling og tenker å gi det en framtredende plass i den framtidige utstillinga ved senteret. Den ene er de store naturverdiene i området. Den andre er nettopp kampen om kraftutbygginga, som blei Norges hittil største og bitreste miljøkamp, og også en kamp om samiske rettigheter i forhold til naturinngrep og naturforvaltning. Denne saka inneholder svært mye viktige erfaringer både om naturinngrep og om motsetninger mellom lokale og samiske interesser og sentrale myndigheter. Det er vårt håp at vi kan bidra til å gjøre denne historia mer kjent og at vi kan lære av denne når nye inngrep nå er planlagt i Finnmark.

I 1979 ga Leif Ryvarden og Per J. Tømmeraas ut denne boka som dokumenterte vassdraget før utbygginga, med spesiell vekt på de områdene som da var trua av utbygging.
(Foto på forsida: Per J. Tømmeraas)

Et fantastisk vassdrag

Guovdageaidnu-Alta-vassdraget er mest kjent under navnet "Alta-Kautokeino-vassdraget". Det navnet vi bruker her tar utgangspunkt i at vassdraget renner fra Guovdageaidnu til Alta og at over 80% av den omlag 230 km lange Guovdageaineatnu (Kautokeinoelva) / Álttáeatnu (Altaelva) renner gjennom Guovdageaidnu kommune, som har minst like stor del av nedslagsfelt på nesten 9000 km2. Dette er fra gammelt av et overveiende samisk bruksområde og vi velger derfor også i norsk tekst å bruke det samiske stedsnavnet.

Utover i landet og utlandet er vassdraget kanskje mest kjent på grunn av laksefisket i Altaelva og kampen om kraftutbygging her. Men vassdraget er mye mer. Vi vil her gi et lite bilde av noen sider ved vassdraget og bruken av dette, og ikke minst striden om kraftutbygginga fra de første ideene blei lansert og fram til i dag.

Grunnlaget for liv på vidda

Vassdraget gir livsgrunnlag for planter, fisk, fugler og andre dyr. Finnmarksvidda har så lite nedbør at den under varmere forhold ville vært en ørken. Men mye vann samles i myrer, som har et rikt fugleliv. Det rike fuglelivet i myrer og våtmarksområder har gjort at det har vært lansert ei rekke planer om verneområder tilknytta vassdraget, men bare få av disse er realisert.
(Les mer om
Eksisterende og foreslåtte verneområder i Guovdageaidnu.)

Gjennom tusener av år er det utvikla en økologisk balanse der plante- og dyrelivet er tilpassa nedbørsmegde og temperaturvariasjoner gjennom årstidene. Dette er også grunnlag for reinen sin bruk av området og for reindrifta. Dette er en balanse som er svært sårbar for menneskelige inngrep, f.eks. gjennom innføring av nye plante- og dyrearter, regulering av vassdrag og ikke minst klimaendringer. Ei viktig oppgave for natursenteret blir å bidra til å samle og formidle kunnskap om den økologiske balansen, ut fra både lokal erfaringskunnskap og vitenskapelige undersøkelser.

Gjennom alle tider har lokalbefolkninga høsta av fisken i vassdraget, og fisket i tusenvis av fiskevann med sik, ørret, røye, abbor, gjedde, harr og lake er minst like viktig som det mer berømte laksefisket i nederste del av vassdraget.
(Les mer om fiske i Guovdageaidnu)

I boka Altakampen har Alfred Nilsen skrevet en malerisk skildring av vassdragets kilder:

"Langt inne på Finnmarksvidda fødes Alta/Kautokeino-vassdraget. Kildene er tallrike, de er små sig mellom sandbakker, et lite binkende myrtjern, et steinet sva med litt vann eller en av de mange småmyrer med molte og faner av viftende myrull. Her begynner vannet sin lange vei mot havet. Hit kom det i fykende kov en mørk vinternatt eller som små mykere dråper fra en himmelvid lys sommernatt. Kanskje også fra en byge som vandret over vidda og ga fra seg det som var samlet langt ute over havet. Et nytt kretsløp har begynt.

Så samler vannet seg. En bekk klukker over noen steiner og møter en annen bekk som slynger seg som et sølvbånd gjennom vidstrakte myrer kranset av vierkjerr i sølv og grønt. Her trør myggen dansen i milliner. her padler endene og her vaker fisken. Hit kommer sjelden folk på sommerstid. Her hersker stillheten og ensomheten. Det hviler en endeløshet over disse viddene mot Finland som blåner lant inne mot sør. Vi er i grenseland og i Sameland."

Rike kulturminner

Området rundt Guovdageaidnu-Alta-vassdraget har vært brukt av mennesker siden steinalderen, men lite av bosettinga og aktiviteten i eldre tid har gitt spor som synes lett i terrenget. Noen kulturminner har vært kjent av lokalbefolkninga, som fangstgroper og offerplasser, mens andre kulturminner er gravd fram av arkeologer i nyere tid. I Guovdageainnu suohkangirji / Kautokeino sognebok (s. 106-126) er det ei oversikt over registrerte boplasser, fangstanlegg og redskaper av stein og metall.

Like ved utløpet av Altaelva er det funnet noen av de eldste levninger etter mennesker i Norge. De første funna blei gjort på Gurravárri / Komsafjellet, bare et par kilometer fra elveosen, og etter dette har man kalt den eldste bosettinga i nord for Komsakulturen. Fra tidlig bosetting ved elva og fjorden har vi mange minner i form av helleristninger og steingjenstander.

Lenger oppover i elva er det også funnet steinalderboplasser, men fra litt yngre tid, fra omlag 5000 f.Kr. Her er funnet levninger etter både eldre steinalder med grove steinredskaper og yngre steinalder, fra omlag 4000 f. Kr. med slipte redskaper og keramikk.

Fram til 1970-tallet er det gjort minimalt med arkeologiske undersøkelser i Indre Finnmark. Da blei det gjort noen undersøkelser (Helskog). De viktigste undersøkelsene blei gjort etter vedtaket om utbygging og før kraftverket blei satt i drift. Det blei da gjort undersøkelser både i Čávžu og ved Virdnejávri. Det blei funnet bevis på at begge disse områdene har vært brukt sammenhengende eller periodevis fra eldre steinalder til samisk jernalder. Spesielt for Virdnejávri er mye funn fra utvinning og bearbeiding av asbest, som blei brukt i keramikk.

I seinere år er det gjort utgravninger ved Čuđejoganjálbmi nær Gárgoluoppal, som viser levninger fra både steinalder og jernalder.

I forbindelse med bygging av kraftlinje fra Virdnejávri til Máze og videre til Guovdageaidnu blei det i 2005 gjort undersøkelser langs traseen og gjort ei rekke funn, noen opp til 6000 år gamle. Det blei bl.a. registrert fangstgroper, steinredskaper og avslag fra produksjon av steinredskap, gravfelt og asbestutvinning. Se artikkel i Altaposten.

Siden det bare er avgrensa områder som er undersøkt, må vi regne med at det fortsatt finnes mange levninger av tidligere tiders kultur som er ukjente for vår tid.

Et verneverdig vassdrag

Mens nedre del av vassdraget er utsatt for ei svært omstridt kraftutbygging, blei øvre deler, dvs. vassdraget ovafor Máze, verna gjennom Verneplan II for vassdrag i 1980. Om denne delen av vassdraget skriver NVE:

"Vernegrunnlag: Beliggenhet med Finnmarksvidda i sør og med utløp til Altafjorden. Vassdraget har store verdier knyttet til naturmangfold. Reindrift er viktig bruk.

Vernet omfatter øvre del av Alta-Kautokeinovassdraget, ovenfor reguleringsmagasinet til Alta kraftverk, Virdnejávri. Vernet omfatter også Eibyelva og andre sidevassdrag fra vest nedenfor Altadammen. ... Vassdraget har verdier knyttet til både geomorfologi, botanikk og zoologi. Innerst ligger flere småvann og store myrer ved grensen til Finland. De to jevnstore hovedgreinene, Kautokeinoelva fra vest og Siebejohka fra øst, møtes like sør for tettstedet Kautokeino. Landskapet her er preget av store og små myrer og vann i veksling med tørre rabber med glissen fjellbjørkeskog.

Fra vest, på grensen til Troms, kommer sidevassdraget Čábardasjohka, som etter å ha passert Stuorajávri møter hovedelva litt nedenfor Kautokeino. Stuorajávri som er feltets største innsjø, er regulert 1 meter i forbindelse med kraftverket nedenfor. ... Fra Kautokeino får landskapet mer preg av dal, og elva danner flere lange, smale innsjøer. Vegetasjonen består overveiende av bjørkeskog med frodige partier langs elvene.

Der riksveien tar av mot Karasjok, dreier elva mot nord, og over en lengre strekning går den i flere stryk, også med fossefall. Pikefossen er mest kjent. Nedenfor fossen er elva farbar med båt ned til damstedet ved Sautso. ... Selv om vegetasjonen hovedsakelig er artsfattig, er dalen botanisk interessant. Den sjeldne og fredete masimjelten vokser på to lokaliteter. Den ene lokaliteten ved Masi ligger på kalkrike fjellknauser. Den andre ligger i kalkrik rasmark øverst i det regulerte magasinet til Alta kraftverk (Virdnejávri). Myrene innerst på vidda har myrvegetasjon med mange østlige arter. Særlig interessant er de vide myrflatene Goahteluobbal innerst mot finskegrensa.

Altaelvas gjel på strekningen Sandia-Masi har en stor bestand av rovfugl. I øvre deler av vassdraget er det foruten ørret og røye, østfisker som sik, abbor, lake og gjedde som dominerer. ... Vidda har også en bestand av rovdyr. Jerv og bjørn forekommer. De indre delene av vidda er vinterbeiteområder for reindrift, mens de nordligste delene er vår- og høstbeiteområder.

Det var de store interessene knyttet til reindriftsnæringen og de naturfaglige forholdene som særlig lå til grunn for vernet."
[Skrivefeil i stedsnavn retta opp av red. Siebejohka kalles i nedre del til vanlig for Suohpatjohka.]

Det er et paradoks at dette er skrevet av den samme institusjonen som gikk inn for å bygge ut store deler av dette området, og som til slutt fikk gjennom ei regulering av nedre del av elva. Naturverdiene er på ingen måte mindre der, og fra ei vurdering av naturen kunne den delen i like stor grad ha vært verna. Det er her skrevet at Stuorajávri er regulert 1 meter, men denne reguleringa fungerte bare til dammen blei tatt av vårflommen i 1968. At de som har skrevet dette 12 år seinere ikke har vært klar over dette, viser litt om manglende lokalkunnskap hos de bestemmende myndigheter.

Landskap og biologiske verneverdier i utbyggingsområdet før kraftutbygginga

Čávžu (Sautso) er Nord-Europas største elvegjel (canyon) og er er kalt en av Norges mektigste naturformasjoner. Sør for Čávžu var det før utbygginga et bratt og utilgjengelig gjel med store fossestryk. Langs elva var det et rikt plante- og dyreliv med mange sjeldne arter. Dette området ville vært en av Norges mest opplagte kandidater til nasjonalpark – om ikke myndighetene hadde prioritert kraftproduksjon foran natur.

I forbindelse med den planlagte utbygginga blei det gjennomført undersøkelser av plante- og dyrelivet i det aktuelle utbyggingsområdet. Disse var svært mangelfulle og tildels motstridende, og fagfolk som skulle gjennomføre undersøkingene fikk ikke den tida som de mente var nødvendig.

Fugleliv

Området langs Guovdageaidnu-Alta-vassdraget mellom Máze og den øverste bebyggelsen i Alta har lenge vært kjent for å ha et rikt fugleliv. Spesielt har her vært en sjeldent stor hekkebestand av rovfugl. Her er registrert hele 12 arter av rovfugl (ørn, falk, hauk og våk) og 6 uglearter. Dette gjør dette området til et av de aller rikeste rovfugl-områdene i Norge. En av årsakene til at så mange rovfugler har holdt til her er at området har vært prega av lite forstyrrelser før kraftutbygginga. Rovfuglbestanden her har vært omtalt i noen skrifter helt fra slutten av 1800-tallet, men det har vært gjort lite systematiske undersøkelser.

Hva skjedde så da kraftutbygginga blei planlagt? Utbygger var forplikta til å få gjort en undersøkelse av fuglelivet, men ønska ikke at det kom fram hvor rikt fugleliv som kunne bli ødelagt av utbygging.

Ornitolog Per Tømmeraas fortalte i et TV-program at han måtte skrive under på en kontrakt om at han ikke hadde lov til å uttale seg om utbyggingen. I tillegg fortalte han at han ble tatt av arbeidet med å utrede konsekvensene av utbyggingen for fuglelivet. Andre tok over arbeidet og kom, i følge Tømmeraas, til andre resultater når det gjaldt konsekvenser for fuglelivet. I TV-programmet sier Tømmeraas at ”resultatene våre fra året før var ikke tilgjengelig for noen av politikerne. Det ble bare putta i en skuff”

Da Stortinget skulle ta standpunkt til utbygginga, fikk det forelagt bare én undersøkelse, og den var svært mangelfull. Dette blei påpekt i Alta-dommen i 1982. Denne rapporten er seinere karakterisert som "den kontroversielle rapporten".

Det er ikke tvil om at utbygginga har ført til redusert bestand av flere rovfugler. En stor del av rovfuglreira blei satt under vann ved oppdemminga, og denne tok også et stort leveområde for bl.a. smågnagere og andre dyr, som rovfuglene lever av. Det har også blitt mye mer forstyrring med anleggsvegen og med at oppdemminga gjør hele området fra Máze til demningen tilgjengelig for motorbåter.

Etter at utbygginga var i gang, blei det gjennomført rovfuglundersøkelser, med målsetting å studere virkningen av vasskraftutbyggingen. 1982–86, gikk prosjektet i regi av SINTEF, seinere Direktoratet for naturforvaltning (DN) og NINA, fra 1991 Universitetet i Trondheim. Finansieringa kom fra Statkraft, seinere med tilskudd av DN og Fylkesmannen i Finnmark. Under disse iundersøkelsene blei det observert en del rovfugl, men på grunn av mangelfull undersøkelse før utbyggingsvedtaket er det vanskelig å trekke sikre konklusjoner om hvor mye som er tapt.

Planteliv

Under striden om utbygginga var det svært motstridende påstander om hvor verdifullt og spesielt plantelivet var i utbyggingsområdet. Sentralt i dette sto Olav Gjærevoll, som var professor i botanikk og derfor skulle være en autoritet på området. Men han var også politiker for daværende regjeringsparti Arbeiderpartiet og hadde vært både stortingsrepresentant og medlem av regjeringa, Bl.a. var han i 1972 Norges første miljøvernminister. Han hadde også vært formann i Ressursutvalget for Finnmarksvidda, som gikk inn for utbygging av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget. Han var derfor sterkt forplikta til å argumentere for utbygginga og til å framstille plantelivet i området på en slik måte at dette ikke kunne hindre utbygging. Det gjorde han da også. Etter overfladiske botaniseringer i området la han hele sin politiske og faglige autoritet bak påstanden om at her var ingenting spesielt verneverdig. Det var vel ikke helt uten grunnlag at noen ga Gjærevoll tilnavnet "Gjerdesmetten", ut i fra at han smatt ut og inn av forkjellige roller.

Dokumenter som vi har funnet i Folkeaksjonens arkiv på Alta museum viser hvordan politikken overkjørte botanikken, Vi vil sitere litt fra disse.
14.11.1974 skreiv Olav Gjærevoll på vegne av Botanisk avdeling ved Vitenskapsmuseet under Universitetet i Trondheim:

Ad inventeringer i Altavassdraget
Botanisk avdeling vil gi sin tilslutning til det inventeringsprogram som Dalland har lagt fram. Fra et botanisk synspunkt er Altavassdraget med tilstøtende områder meget interessant. Plantegeografisk ligger området i en overgangssone mellom atlantiske flora- og vegetasjonselementer og østlige (sibirske) flora- og vegetasjonselementer samtidig som det arktiske element gjør seg sterkt gjeldende.
Det er nødvendig at det avsettes tilstrekkelig med tid til de botaniske undersøkelser. Vegetasjonskartlegging er tidkrevende. For et vassdrag av denne type er det absolutt nødvendig at en tar seg tid til å vurdere eventuelle naturinngrep meget nøye.
En vil spesielt understreke nødvendigheten av undersøkelser også i den nedre del av elva. Biotopene i dette flate øyr- og terasselandskap er utvilsomt meget sterkt avhengige av vannhusholdningen.
Olav Gjærevoll

Her er det botanikeren Gjærevoll som uttaler seg på faglig grunnlag. Men snart skulle politikeren overta.

I 1975 blei Ressursutvalget for Finnmarksvidda oppnevnt med Olav Gjærevoll som leder. Etter krav fra myndighetene blei Altautbygginga tatt ut som hastesak som utvalget skulle uttale seg om først. Flertallet på 10 av 17 medlemmer, med Gjærevoll i spissen, gikk da inn for utbygging, sjøl om de botaniske undersøkelsene, som Gjærevoll hadde krevd, ikke var gjennomført.

Under rettssaka om utbygginga vitna konservator Sigmund Sivertsen ved vitenskapsmuseet i Trondheim. Han la fram ei skriftlig utredning, og blei referert i rettsreferatet: "Altavassdraget har, til dels sammen med Nordreisavassdraget, en del enestående floristiske forekomster som vil bli berørt. Vitnet kjenner ikke andre vassdrag her i landet ed så mange spesielle floristiske verdier og han kan vanskelig tenke seg at dette skulle finnes, men alle vassdrag er ennå ikke undersøkt. Kunnskapen om verneverdien i Altavassdraget skriver seg fra tilfeldige besøk, hvorav de fleste skjedde i forrige århundre. Noen systematisk undersøkelse er ikke foretatt.

I samme rettssak vitna også Olav Gjærevoll, som også la fram en skriftlig forklaring. Her skreiv han om Altavassdraget bl.a.: "I den nedre del av vassdraget er det flate elveøyr. På en del av disse vokser en av Norges mest sjeldne planter, småjonsokblom (Melandrium angustiflorum). Når det har vært hevdet at det er sjeldne floristiske forekomster ved Alta, er det utvilsomt denne art det siktes til. Andre sjeldenheter forekommer ikke i den nedre del av vassdraget. Videre skriver han om masimjelt at denne er funnet et stykke sør for utbyggingsområdet, og at han har undersøkt ved Virdnejávri uten å finne noe der. (Tromsø museum fant derimot denne i 1981 i utbyggingsområdet). Gjærevoll konkluderer med at utbygginga ikke vil skade verneverdig vegetasjon.

I et seinere skriv sier Sivertsen seg uenig i Gjærevolls vurderinger, nevner flere svært sjeldne planter i området og skriver at svært mye er dårlig undersøkt.

Det blei gjort ei botanisk undersøking: Elvebakk, A. og Mølster, L. 1982: Foreløpig rapport til NVE angående botaniske undersøkelser i reguleringsområdet ved Alta-Kautokeino-vassdraget sommeren 1982. Polarflokken 1982 (2).
Dette var altså bare en foreløpig rapport, men det synes ikke å ha kommet noe etterpå. To år seinere ga en av disse forskerne ut Flora og vegetasjon i utbyggingsområdet ved Alta/Kautokeino-vassdraget-1 : Økologi, innvandringshistorie og bestandsstatus for masimjelt (Oxytropis deflexa ssp. norvegica). Denne behandla bare en art, og skulle tilsynelatende være første del i en artikkelserie, men det kom ikke flere.

Stikk i mot Gjærevolls påstand konkluderer Elvevoll med at utbyggingsområdet synes å være "landets rikeste lokalitet overhodet når det gjelder konsentrasjon av sjeldne planter". Biologiprofessor Klaus Høiland uttalte i et brev til Miljøverndepartementet: "Spesielt vil vi framheve de botaniske verneverdiene. Både vegetasjonstyper, flora og artssammensetning og forekomst av sjeldne planter, gjør at Alta-Kautokeinovassdraget peker seg ut som et internasjonalt verneverdig område."

I 1982 ga Ola Skifte ved Tromsø museum ut artikkelen Masimjelt (Oxytropis deflexa (Pall.) DC. subsp. norvegica Nordh.) funnet på en ny plass ved Altavassdraget. Her tok han også opp øvrig vegetasjon i rasmarka ved Virdnejávri der masimjelten blei funnet og skreiv: Fra rasmarka foreligger følgende artsliste ....(vel 40 artsnavn) ... Lista ovafor inneholder fleire sjeldne arter. Etter Ove Dahls artsoversyn for Finnmark (Dahl 1934), er dette tilfelle bl.a. for fjellkveke, rødflangre, rosekarse, snømure og furuvintergrønn.

Langs Guovdageaineatnu både ovenfor og nedenfor Máze vokser den svært sjeldne planta masimjelt (Oxytropis deflexa spp. norvegica). Denne planta har ingen andre kjente voksesteder i Europa, men finnes ved Bajkalsjøen i Sibir.
Masimjelt blei freda ved kongelig resolusjon 25.02.1983, midt under bygginga av Altadammen, som få år etterpå satte noen av voksestedene til masimjelten under vann.

Som oppfølging av naturmangfoldloven sendte daværende miljøvernminister Erik Solheim i 2008 ut et kort til hver kommune i landet, der han ba kommunene ta vare på en spesiell art for hver kommune. Her er brevet han sendte til Guovdageaidnu, for at kommunen skulle ta vare på masimjelt. Hva har så trua denne? Jo, kraftutbygging iverksatt av staten og velsigna av miljøverndepartementet! Kraftutbygginga skjedde mot protester fra kommunen som nå blir oppfordra til å ta vare på masimjelten!

I 2011 kom Fylkesmannen i Finnmark med en Handlingsplan for fem karplanter antatt truet av utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget. Her var det planlagt å bruke over 3 mill. kr. i tida 2011-2015 for å kartlegge og sikre forekomster av masimjelt (Oxytropis deflexa, davvegožot), kveinhavre (Trisetum subalpestre, johkahávvar), finnmarksjonsokblom (Silene involucrata, davvesillan), grårublom (Draba cinerea, nuortagazzabađvi) og finntelg (Gynocarpium continentale, nuortagáiski). At det var nødvendig med en slik plan forteller klart at påstandene til Olav Gjærevoll om ingen viktige sårbare arter i område ikke var bygd på botanikk, men på politikk. [Har skrevet til Fylkesmannen og spurt hvordan det har gått med gjennomføringa av planen.]

Situasjonen for en av de mest trua artene, finnmarksjonsokblom, skildrer Artsdatabanken slik:
Finnmarksjonsokblom vurderes som kritisk truet (CR) fordi den samlete kjente norske populasjonen nå består av svært få individer. Den er knyttet til rasmarker og bergvegger som primærforekomster og sekundært til elveører. ... I Kautokeino ble fem primærforekomster påvist i 1982-83 i reguleringsområdet for Alta/Kautokeino-utbygginga. Trolig er alle gått tapt med unntak av en forekomst med noen få individer som ble funnet i 2009. På grunn av reguleringa er det ingen muligheter for rekruttering til sekundærforekomster nedstrøms i Alta. ... Tilbakegangen er imidlertid blitt forsterket av inngrep og endringer på elvekantene, spesielt ved reguleringen av Alta-Kautokeino-vassdraget.

Norges mest omstridte kraftutbygging

Kraftutbygginga i Altaelva er den mest omstridte kraftutbygging i Norges historie.
De mest omfattende planene som har vært lansert for utbygginga er også den mest omfattende kraftutbyggingsplan som har vært lansert i Norge. Denne ville ført til inngrep i store deler av vassdraget og også i flere nabovassdrag som Tanavassdraget og Tverrelva, og ville ved sida av Alta og Guovdageaidnu kommuner også påvirka Karasjok, Tana og Utsjok kommune i Finland. Det har vært foreslått regulering i en omlag 100 km lang kunstig innsjø og oppdemming av de største vanna på vidda, som Stuorajávri, Iešjávri og Joatkkajávrrit.

NVEs hovedstyre på befaring ved Virdnejávri, 26.06.1974. På bildet ses bl.a. Vidkunn Hveding som var generaldirektør i NVE 1968-75 og Sigmund Larsen, som hadde denne stillingen 1976-87. Vi ser at de trengte hele fire fly, og at noen benytta anledninga til å fiske med det samme.
(Foto: Knut Ove Hillestad/NVE)

Den utbygginga som til sist blei gjennomført på 1980-tallet berører bare Alta-Guovdageaidnuvassdraget og kommunene Alta og Guovdageaidnu. Sjølve dammen og kraftverket ligger i Alta kommune, men svært nær kommunegrensa. Utbygginga førte til oppdemming og regulering av vassdraget flere mil oppover i Guovdageaidnu kommune. (Noen har forøvrig hevda at grensa er trukket feil, og at kraftverket hører til Guovdageaidnu kommune.)

Vi vil her legge fram litt fakta om naturverdiene i og ved vassdraget slik det var før utbygginga, om de forskjellige planene som har vært lansert, vedtaket av endelig plan og kampen om utbygginga, samt hvilke biologiske, næringsmessige og politiske virkninger utbygginga førte til.

Noen fakta om kraftverket og oppdemminga.

Altadammen under bygging 1986. Gjelet i forgrunnen ligger nå under vann.
(Foto: Knut Ove Hillestad/NVE)

NVE presenterer på egne sider kraftutbygginga slik:
Dammen sto ferdig i 1987, og er plassert i en trang del av elva som danner en 150 meter dyp canyon. Sautso canyon er Nord-Europas største juv, med en lengde på 6,5 kilometer og en dybde på 300-420 meter. Dammen har ført til at to kilometer av elva er tørrlagt fra dammen ned til utløpet fra kraftstasjonen. Dammen er en dobbelkrum massiv hvelvdam med største høyde på 145 meter, som gjør den til landets høyeste hvelvdam. Den er på sitt tykkeste 15 meter og kronelengden er 150 meter. Det er etablert gangvei på damkrona og et besøkssenter på østsiden av dammen. Hvelvet er satt sammen av to ulike betongtyper, en på vannsiden og en på luftsiden. Til sammen ble det brukt 130 000 m3 betong.

Oppdemt maksimum volum er 132,50 mill. m3 og vannet blir regulert fra 200 til 265 m.o.h.

Alta kraftverk har to aggregater (100 MW og 50 MW). Midlere årsproduksjon er på 655 GWh, dette har gått inn i vanlig språkbruk som "et altakraftverk", som blir brukt som måleenhet for hvor store andre kraftverk og kraftverksplaner er. Kraftverket utnytter et fall på 185 meter fra det 18 kilometer lange magasinet Virdnejávri. Totalt kostet Alta kraftverk 1,1 milliarder kroner.

Kraftbehov og kraftforsyning

Hovedargumentet for utbygging av vassdraget var hele tida å forsyne bedrifter og husholdninger i Finnmark med elektrisk kraft. Det blei stadig gjentatt fra både faglig og politisk hold at Finnmark sto overfor ei kraftkrise og at uten utbygging ville det snart bli mangel på strøm i husa i fylket. Et eksempel på denne argumentasjonen er daværende olje- og energiminister Arvid Johanson som uttalte: "Får vi en nedbørsfattig sommer, kombinert med produksjonsoppsving for industrien, står vi med skjegget i postkassen. Lyset går i de tusen hjem, TV'en slukner, ovner blir kalde og aluminiumen størkner i ovnene." (Sitert etter Alfred Nilsen: Altakampen)

Det blei lagt fram prognoser for stadig økende kraftbehov, og hevda at dette var så kritisk at utbygginga måtte forseres og at det derfor ikke var tid til grundige vitenskapelige undersøkelser av biologi og kulturminner.

Det kom tidlig innvendinger mot disse påstandene og prognosene. Mens utbyggingstilhengerne sa det var nødvendig at Finnmark var sjølforsynt med kraft, viste motstanderne til at det faktisk ikke var slik at hvert fylke i Norge var et kraftforsyningsområde (Hvordan skulle da f.eks. Oslo og Vestfold klart seg med kraft?) Finnmark var allerede da en del av kraftforsyningsregion 4, som besto av Finnmark, Troms og Nordre Nordland. Helt fra 1950-tallet hadde f.eks. Guovdageaidnu hovedsakelig vært forsynt med strøm fra Nord-Troms Kraftlag. Allerede da var det utveksling av strøm med Russland og det var muligheter for utveksling med Nord-Sverige. Det var altså på tre kanter muligheter for kraftutveksling med kraftkilder utafor Finnmark. I 1981 viste Folkeaksjonen til at strømforbruket i Region 4 hadde vært omlag 10% lavere enn de prognosene som NVE hadde satt opp. Behovet for elektrisk kraft er heller ikke absolutt. De siste par tiåra før Altautbygginga var det i stor grad bygd ut boliger som var basert på elektrisk oppvarming, ofte uten noen andre varmekilder. Dette skjedde etter råd fra kraftlaga, som ønska å selge mest mulig strøm.

Sett fra slutten av 1970-tallet var det en viss fare for at det ville bli underdekking av strøm i deler av Finnmark i åra 1982. Dette ville imidlertid bli løst ved overføringslinja fra Kvænangen, som var beregna ferdig i 1984, to år før Altakraftverket skulle kunne levere til nettet.

I ettertid kan man trygt si at prognosene til NVE var alt for høye. Mens strømforbruket i Finnmark var forventa å gå kraftig opp, gikk det i praksis ned utover 1980-tallet. Dette kom bl.a. av nedtrappinga på AS Sydvaranger, som var fylkets største strømforbruker.

Manøvreringsreglement

Alle vannkraftverk må ha et manøvreringsreglement, som fastsettes i samband med konsesjon for drift. Reglementet sier hvor mye magasiner kan demmes opp og ned og øvre og nedre grense for hvor mye vann som kan slippes ut til forskjellige tider på året. Staten kan gå"inn og endre reglementet dersom det er nødvendig f.eks. av hensyn til fiskebestand, isgang osv., uten at kraftverkseieren har krav på noen erstatning.

Manøvreringsreglementet for Alta-kraftverket blei fastsatt 15.06.1979, (https://www.nve.no/kdb/sc766.pdf), men allerede i 1981 måtte NVE innrømme at det ikke var mulig å kjøre kraftverket etter dette reglementet uten å forårsake store skader, fordi det var lagt opp til stort utslipp av vann før isen var gått opp på elva om våren. I 1996 måtte Statkraft innrømme at reguleringa og kjøringa av verket var årsak til nedgangen i smoltproduksjonen i elva. Manøvreringsreglementet har så blitt endra i 2002 og i 2010. Det er sannsynlig at om kraftverket hadde blitt kjørt etter det opprinnelige reglementet fra 1979, ville skadene ved utbygginga blitt atskillig større, særlig på laksebestanden.

Kraftverk og gruvedrift.

De aller første idéene om utbygging av Guovdageaidnu-Alta-vassdraget var knytta til kraftbehovet for gruvedrift og mineralforedling. I første omgang tenkte man da på AS Sydvaranger. Seinere blei det knytta til ideer om utnytting av mineraler i Alta, Guovdageaidnu og Porsanger. Dette blei tatt opp igjen i en artikkel av bergmesteren i Finnmark Dagblad i 1979, der han skreiv at denne utbygginga er viktig for bergindustrien.

Seinere har dette argumentet vært lite framme inntil i seinere år, der det har blitt argumentert både med at vi trenger kraftutbygging for å drive gruvedrift og gruvedrift for å kunne drive kraftutbygging.

Kampen om kraftutbygginga

I dette avsnittet vil vi ta opp noen temaer knytta til kampen om utbygginga. Se også kronologisk historie.

Største miljøaksjon og største sameaksjon i nordisk historie

Omkring 10.000 mennesker deltok til sammen i leirene i Detsika og Stilla i årene 1979-81, samt Stillamarsjen i 1980. I tillegg deltok mange i aksjoner, demonstrasjoner og organisasjonsarbeid rundt om i landet. Folkeaksjonen hadde på det meste rundt 20.000 medlemmer og 85 lokallag.
Mange samer deltok i Folkeaksjonen og demonstrasjoner og aksjoner som Folkeaksjonen sto for. Samtidig blei motstanden ført gjennom egne samiske organisasjoner og aksjoner, både de ordinære samiske organisasjonene som Norske Samers Riksforbund og Norske Reindriftssamers Landsforbund, og gjennom Samisk aksjonsgruppe og to sultestreiker.

Kampen mot Altautbyginga varte mange år og kosta mye – også i penger. Derfor blei det oppretta et eget Alta-fond, som ei rekke kjente personer sto bak. Her er ei brosjyre om fondet.[Men når blei Alta-fondet starta og hva kom det ut av det?]

Reindrifta og Alta-utbygginga

Alle de forskjellige utbyggingsalternativene ville utnytte områder som i tusenvis av år var trekkveier for villrein, og som nå i hundrevis av år er brukt til reindrift. Området mellom Altaelva og Joatkkajávrrit/Iešjávri er et sentralt område for flytteveier vår og høst. Her møtes flytteveier fra store deler av vidda som på sommeren sprer seg ut over store deler av kysten av Vest-Finnmark. I første rekke vil det ramme det reindriftssystemet som kalles Nuortabealli eller Østre Sone, som har vinter-, vår- og høstbeiter i østre del av Guovdageaidnu kommune, og sommerbeiter på fastlandet mellom Altafjorden og Revsbotn, samt øyene utafor. Det mest omfattende alternativet med oppdemming av Iešjávri ville også ramme flyttveiene for reindrifta i vestre del av Karasjok kommune.

Reindrifta er derfor svært utsatt ved inngrep i dette området, både i form av tapt beiteland, flyttehinder og forstyrrelser. Hvordan reindrifta har brukt utbyggingsområdet er grundig beskrevet av Ivar Bjørklund og Terje Brantenberg i boka "Samisk reindrift – Norske inngrep – Om Altaelva, reindrift og samisk kultur." Denne boka bygger på en forskningsrapport som blei gjort ved Universitetet i Tromsø på oppdrag av reindriftas advokat i skjønnsretten.

Illustrasjon fra "Samisk reindrift – Norske inngrep" som viser flytte- og bruksområder på våren i området rundt kraftutbygginga.

Allerede i 1964 tok landsmøtet i Norske Reindriftssamers Landsforbund opp spørsmålet om erstatning for vannkraftutbygginger. Da planene om omfattende utbygging av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget kom opp i 1970, blei dette tatt opp av Karasjok Flyttsamelag og Kautokeino flyttsamelag tidlig i 1971, og styret i NRL tok i april 1971 sterkt avstand fra utbyggingsplanene, og uttalte: "Det bør ... understrekes at enhver regulering som vil medføre ytterligere reduksjon av reindriftsområdene i Finnmark og Nord-Troms, vil få langtrekkende konsekvenser for næringsgrunnlaget blant den samiske befolkningen i Indre Finnmark. ... Det vil ikke for framtiden være reelt å fremholde noen offisiell norsk samepolitikk dersom de politiske myndigheter ikke setter en absolutt grense for omfanget av de inngrep som skal kunne forekomme i de samiske bosetnings– og bruksområder. Det vil i løpet av kort tid bli umulig å hevde samisk etnisitet, språk og kultur dersom grunnlaget for fortsatt bosetning og samisk bruksutøvelse innen de samiske områder forringes. ... I henhold til det overfor anførte er ikke denne anførsel utelukkende begrunnet ut fra økonomiske hensymn, men like så meget ut fra spørsmålet om et være eller ikke være for samene som folk".

I 1974 deltok flyttsamelaga både i Guovdageaidnu og Kárášjohka i møte med Altautvalget.

De mest omfattende planene, som oppdemming av hele dalføret til langt ovafor Máze, regulering av Joatkkajávrrit, Iešjávri, Stuorajávri og flere andre vann, ville utvilsomt fått svært store konsekvenser for reindrifta. Det er aldri foretatt noen konsekvensutredninger etter disse alternativa, men vi kan ganske sikkert si det ville føre til at mange reindriftsutøvere ville måttet forlate reindrifta. Til sammenligning var konsekvensene ved det alternativet som blei valgt, atskillig mindre. Dette gjorde at når overmakta synes uovervinnelig, kunne noen reineiere tenke at de kunne godta det minste alternativet bare de slapp de verste alternativa. Slik tenkte Guovdageainnu johttisámisearvi (Kautokeino flyttsamelag) i 1976, da de uttalte at de kunne godta den daværende planen, forutsatt at andre aktuelle områder blei verna. Denne tankegangen påvirka også NRL, som i Årsmelding for 1978–79 skreiv:
Utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget
NRL's behandling av denne sakenhar skjedd i nært samarbeid med Kautokeino flyttsamelag. Det prinsipielle stadpunkt er at den planløse utbygging av vassdrag i reindriftsområdene må opophøre. Under truslen om andre uhyre skadelige utbygginger i Vest-Finnmark og Nord-Troms har reindriften akseptert en utbygging i Alta/Kautokeino etter minstre alternativ, og på betingelse av varig fredning av de øvrige aktuelle vassdrag i området. Denne linje ble kronet med hell ved Stortningets vedtak i november 1978. NRL har gitt sin støtte til Naturvernforbundets arbeid for å tvinge fram en forsvarlig og riktig saksbehandling – særlig at NVE og Statkraftverkene skal følge vassdragsreguleringslovens regler fullt ut. Imidlertid er det ut fra sakens spesielle forhold ikke aktuelt for NRL og gå med Naturvernforbundet i rettsak mot staten.

Sjøl om NRL ikke ville være med, gikk de berørte reineierne likevel til sak mot staten – sammen med bl.a. Naturvernforbundet, og i 1980 vedtok styret i NRL å gå inn i saka som hjelpeintervenent til de berørte reineierne. På tross av at man tidligere motvillig hadde akseptert utbygginga, gikk man nå mot da kampen skjerpa seg. Da anleggsarbeidet blei satt igang igjen i september 1981, trakk NRL seg i protest fra forhandlingene om reindriftsavtale for 1982/83. NRL engasjerte seg nå særlig mot at anleggsarbeidet blei starta på ei tid da det ville forstyrre reinflytting og parringstid og at dette førte til sammenblandinger. NRL forsøkte å forhandle direkte med regjeringa, men dette førte ikke til stopp i anleggsarbeidet. Likevel gikk NRL i desember med på å gjenoppta forhandlingene, mot løfte om endringer i reindriftsloven som skulle sikre bedre ekspropriasjonsvern. Da dommen kom i Høyesterett i februar 1982, uttalte NRL at denne ikke tok stilling til samiske rettigheter og at både lov og rettspraksis må endres.

For utbygginga slik den blei kan virkningene for reindrifta hovedsakelig deles i to:
1. Tapt beiteområde ved oppdemming av Virdnejávri og kløfta videre mot dammen. Fra utbyggingstilhengerne forsøke man å framstille dette som den eneste virkningen. Under stortingsdebatten i Alta-saken sa Bjartmar Gjerde: «Det handler om høstbeite for 21 rein. Det er alt.»
2. Beitetap og forstyrring av flytteleiene pga. anleggsvegen og anleggstrafikken.
Etter utbygginga har det vært strid om anleggsveien til kraftverket skal være åpen for allmenn ferdsel. Fra reindrifta ønska man å holde veien stengt, mens mange i Alta ville holde den åpen. Resultatet blei et kompromiss der vegen skal være stengt under reinflyttingsperiodene. Vegen er nå åpen 1. desemmber – 30. april og 16. juni til 30. september. Likevel vil det være en viss trafikk til kraftverket også i tida da reinflytting pågår. Anleggsvegen blei utvilsomt bygd der det var lettest, ikke der den ville gjøre minst skade for reindrifta. [I hvilken grad var det debatt om trasevalg for anleggsvegen?] I ettertid har enkelte hevda at for reindrifta ville det vært bedre om vegen til kraftverket hadde gått fra Máze. Tidligere direktør ved FeFo skreiv i 2015: Ofte vil de største skadevirkningene være knyttet til veiutbygging, kraftlinjer og annen infrastruktur knyttet til utbygginga. Et godt eksempel på det er utbygginga av Altaelva der de negative virkningene for reindrifta i hovedsak var knyttet til veien fra Stilla, opp Stilladalen og ned til kraftverket. Dersom det istedenfor hadde blitt bygd vei fra Masi og ned langs Kautokeinoelva mot kraftverket, ville de negative konsekvensene for reindrifta ha vært minimalisert. [Kilde: webfileservice.nve.no/API/PublishedFiles/Download/201204982/1387182]

De berørte reinbeitedistrikta stilte krav om stans i anleggsarbeidet i forbindelse med flytting, men dette blei avvist.

[UNDERSØKE: – Hvilke undersøkelser blei gjort før utbygginga om virkninger for reindrifta, og hva er skrevet etterpå? [Finner bare en artikkel av Ivar Bjørklund]
– I hvilken grad har utbygginga skapt hinder for reinflytting og sammenblanding. Har noen måttet legge om flytteveier?
– I hvilken grad deltok reindriftssamer i forskjellige former for aksjoner?]

Laksen og Alta-utbygginga

Laksen i Altaelva og Altafjorden er kjent helt tilbake til helleristningene i Jiepmaluokta i Alta, som nå er UNESCO verdensarv. Altaelva har alltid vært en av de rikeste lakseelver i Norge og har vært kjent for spesielt stor laks. I 1975, som var et rekordår, blei det registrert tatt 32.000 kg laks på stang.

Fra gammelt av var det samer som fiska i elva, men danskekongen hevda at han hadde retten til fiske i alle elver, og begynte på 1500-tallet å ta avgift av dem som fiska og fogden bøtela de som fiska uten avtale og avgift. Fra tidlig på 1600-tallet blei det fiska med stengsler. Utover 1600- og 1700-tallet blei laksefiske forpakta bort til forskjellige kjøpmenn i Bergen og København, Midt på 1700-tallet blei det organisert et lokalt interessentselskap, som seinere får anerkjent retten til å forvalte fisket i elva. I 1826 avga Den Finnmarkske Commission en uttalelse om fisket i Altaelva der man sa at det bare var innbyggere i sjølve Alta "hvorigjennem Alten elv løper" som har rett til fiske. Retten blei begrensa til dem som eide og dyrka jord i elvedalen. Men interessentselskapet kunne selge retten videre, og i mange år var hele fiskeretten bortleid til engelske lorder. Seinere blei dette endra til at det selges fiskekort, og trekkes om de beste plassene. Dette at mange i Alta fikk en sjanse til å delta i laksefisket gjorde at flere engasjerte seg for å forsvare elva og fisken, og det blei et stort engasjement mot utbygginga både fra dem som var med i Alta Laksefiskeinteressentskap og fra andre som fiska mot betaling av fiskekort.

I hvilken grad ville så ei utbygging påvirke laksen i Altaelva? Under Alta-kampen blei det to fløyer skarpt opp mot hverandre. Tilhengerne av utbygginga hevda at denne ikke ville ha noe å si, mens motstanderne frykta at Altas dager som lakseelv ville være talt, fordi utbygginga ville ødelegge for gyting og oppvekst av laks. I ettertid kan vi vel si at resultatet blei noe imellom. Det er fortsatt laks som går opp i Altaelva og gyter, og noe laksesmolt finner veien tilbake til havet der den kan vokse seg stor. Men noen gyteplasser er ødelagt og den samla fangsten har gått ned.

Olaf Lampe, som har fiska i Altaelva siden 1950-tallet uttalte til Finnmark Dagblad 13.03.2020 at den gode tida i Altaelva er over og vil aldri komme tilbake:
"Olaf er fast bestemt på at det er utbygginga av kraftverket i Sautso som har gjort at Altaelva har blitt i den forfatningen den er i nå. Kraftverket gir varmere vann, som på vinterstid resulterer i at det nesten ikke dannes is på elva. Men de største tabbene ble gjort i innkjøringa av kraftverket, mener Olaf.

– I starten holdt de på med store variasjoner i vannstanden. Det var ofte at vannstanden sank betraktelig på nattetid, før den steg mye igjen på dagtid. Når den sank så mye som den gjorde ble utrolig mye tørrlagt, og småfisken ble da liggende igjen på land. Dette tok livet av nesten en hel klekkeårgang.

Situasjonen for laksen er ikke bare et spørsmål om utbygging eller ikke, men også om hvordan kraftverket regulerer utslipp av vann, det såkalte manøvreringsreglementet. Det har vært mye strid om dette, og det er endra flere ganger. Mye tyder på at dersom det opprinnelige manøvreringsreglementet hadde vært fulgt, hadde resultatet vært langt verre.

Partipolitikken og Alta-utbygginga

Det partiet som hele tida var den sterkeste pådriveren for utbygginga var Arbeiderpartiet, både på fylkesplan og landsplan. Også i Alta gikk et flertall i Arbeiderpartiet inn for utbygginga, og partiet var sentralt innafor motaksjonen. I Guovdageaidnu gikk derimot Arbeiderpartiets lokallag mot utbygging. Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakta aleine i mesteparten av tida det var strid om utbygginga.

Høyre støtta opp om utbygginga på alle nivå, men hadde noen forbehold, bl.a. gikk Finnmark Høyre mot neddemming av Masi.I Alta var det flere lokalpolitikere i Høyre som var mot utbygging.

På landsplan gikk sentrumsparti og parti til venstre for Ap mot utbygginga, Det gjaldt V, Sp, KrF og SV på Stortinget, samt NKP og RV, som da ikke var representert. [Sjekk de første avstemningene, var det endringer?]

Leder i Alta NKP uttalte i 1971 at partiet i 25 år hadde programfesta å bygge ut elva, men at man nå måtte vurdere saka på nytt.

I Folkeaksjonen var det brei partipolitisk sammensetning, med folk fra Sp, H, Ap, V, NKP, AKP(m-l) og FrP i styreverv. Den første lederen, Kato Johansen, var medlem av AKP(m-l), og noen ønska at Folkeaksjonen skulle ha en leder som ikke blei assosiert med kommunisme og "ekstremisme". Dette var noe av bakgrunnen for at han blei bytta ut etter et år. Den nye lederen, Ruth Rye Josefsen, blei seinere kjent som NKP-er, men var ikke markert som dette da hun blei valgt. Den siste lederen, Alfred Nilsen, var da medlem av Venstre, men hadde tidligere vært med i NKP.

Noen aviser og debattinnlegg forsøkte å så splittelsen innafor Folkeaksjonen. Blant annet prøvde de seg på splittelse mellom samiske og norske aktivister og med påstander om at AKP dominerte. Dette slo aldri gjennom, fordi styret hadde så brei politisk sammensetning og sto samla og konsolidert.

Naturvernforbundet og Alta-utbygginga

Naturvernforbundet blei stifta allerede i 1914 og var under Altakampen og er også i dag Norges største miljøorganisasjon. Allerede i 1970 gikk Naturvernforbundet i Finnmark mot all utbygging, og samme året inviterte man Aksjonskomiteen i Máze til å halde appell i Oslo. I 1972 klaga organisasjonen sentralt inn NVE si kraftlinjebygging, som man oppfatta som en tjuvstart på kraftutbygginga. I 1973 ga Naturvernforbundet ut et hefte under tittelen "Finnmarksvidda – for hvem", og sendte året etter til Miljøverndepartementet en «Oversikt over verneverdier knyttet til AIta—Kautokeinovassdragets nedslagsfelt og tilliggende områder. Behov for inventeringer»

I 1978 tok Naturvernforbundet initiativ til et felles møte med andre motstandsorganisasjoner i Alta. I boka Altakampen skildrer Alfred Nilsen Naturvernforbundets rolle slik: "Den gode kontakten med Norges Naturvernforbund var svært fiktig for Folkeaksjonen og motstandsarbeidet. For selv om Naturvernforbundet ikke var utpreget tilhenger av vår sivil ulydighetslinje, hadde de mange medarbeidere som satt på viktig informasjon som også vi fikk kunnskap om."

I 1979 gikk Naturvernforbundet til rettssak for å få kjent utbygginga ulovlig, noe som skulle vare i tre år. I 1980 laga forbundet motmelding til Stortingsmeldinga om saka.

Under aksjonene i Stilla var det derimot ikke noe å se til Naturvernforbundet som organisasjon, sjøl om det nok deltok en del medlemmer. Det hadde da vært hard strid i Naturvernforbundet om hvordan man skulle stille seg til bruk av sivil ulydighet. Et mindretall i landsstyret ville støtte aksjonene, men flertallet sa nei. Argumentet mot var at sivil ulydighet er et etisk spørsmål som hver enkelt må ta standpunkt til, det kan ikke en organisasjon gjøre, at man ikke kunne avgjøre dette på vegne av medlemmene.

Denne politikken har Naturvernforbundet holdt fast ved siden, og gjør det i prinsippet ennå. Prinsippet om å ikke støtte sivil ulydighet har fått noen skrammer i seinere år, først gjennom at landsmøtet i 2013 vedtok full støtte til aksjonene mot gruve i Gállok i Jokkmokk, og deretter med at ledende folk i organisasjonen har deltatt i aksjoner og at ungdomsorganisasjonen Natur og Ungdom har organisert slike aksjoner.

Alta-kampen i Guovdageaidnu kommune

Kampen om utbygging av Guovdageaidnu-Alta-vassdraget har for det meste gått under navnet "Alta-kampen", sjøl om de forskjellige utbyggingsplanene i like stor eller større grad ville ramme naturen og befolkninga i Guovdageaidnu kommune. Den første motstanden kom da også i Guovdageaidnu. Den første protesten vi har registrert var fra ordføreren i Guovdageaidnu i 1961 og den første organiserte protesten var i Máze i 1970. Seinere samme år kom første protestmøtet i Alta.

Den organiserte motstanden i Guovdageaidnu kommune kom til uttrykk gjennom fire forskjellige grupper:
– Aksjonsutvalget mot neddemming av Masi fra 1970 til planen om neddemming blei lagt bort i 1973.
– Aksjonsutvalget mot regulering av Kautokeino-Alta og Tanavassdraget (Kautokeinoutvalget) blei danna i 1973, bare halvannen måned etter det tilsvarende Altautvalget. [Hvor lenge var dette aktivt?]
– Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget danna lokallag i Máze 15.07.1978, bare tre dager etter at Folkeaksjonen var danna i Alta.
– Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget danna lokallag i Guovdageaidnu (når?)
Kautokeino kommunestyre stemte 19.01.1976 imot utbygging med 12 mot 5 stemmer, og gjentok dette 24.05.1977, da med 10 mot 7 stemmer.

[Demonstrasjoner og folkemøter i Guovdageaidnu]
De to nabokommunene Alta og Guovdageaidnu er svært forskjellige og det har gjennom tidene vært en del motsetninger mellom dem. Blant annet har det vært strid om hvor kommunegrensa skal gå, og dette gjelder nettopp utbyggingsområdet.

Guovdageaidnu er den mest samiske kommunen ikke bare i Norge, men i det hele tatt, og så lenge kommunen har eksistert har i alle fall over 80% hatt samisk som førstespråk. I Máze, som har vært hardest ramma av utbyggingsplaner og utbygging, dominerer samisk språk og kultur ennå sterkere enn i kommunesenteret, der har trolig hele tida vært minst 95% samisktalende. Alta har derimot i flere hundre år vært dominert av norsk og kvensk innvandring, og den samiske befolkninga i kommunen har vært marginalisert og syntest lite i det offentlige liv.

Laksefisket i Altaelva, som var sentralt i argumentasjonen mot utbygging, var på 1600-tallet utøva av samer, både fra kysten og innlandet, men blei fra 1700-tallet overtatt av norske og kvenske innflyttere. Det var derfor et grunnlag for motsetninger mellom folk fra de to kommunene, og dette var ei utfordring for Folkeaksjonen. Hvordan takla så Folkeaksjonen denne utfordringa? Det var Folkeaksjonens styre i Alta som styrte Folkeaksjonen, og lokallaga i Máze og Guovdageaidnu synes ikke å ha hatt noen særstilling i forhold til andre lokallag som etter hvert oppsto over hele landet.

Et avisoppslag i Sámi Áigi 25.07.1980 forteller om at det da hadde vært en konflikt mellom Folkeaksjonen i Alta og lokallaget i Máze. I alle fall hadde norske aviser framstilt det slik. I følge Sámi Áigi var konflikten overdrevet og alle i lokallaget ønska å fortsette i Folkeaksjonen. Det blir ikke forklart nærmere i artikkelen hva kritikken gikk ut på.

Alta-kampen i media

Mens både naturvernsaker og samiske saker før og etterpå ofte har hatt vanskelig for å komme til i media, blei det skrevet og sagt mye i media om Alta-kampen. Flere aviser tok svært klart standpunkt for eller mot utbygginga og aksjonene. Mens Altaposten tok standpunkt mot utbygginga, var Ap-avisene i nord, Finnmark Dagblad, Finnmarken og Nordlys, like klart for. Den avisa som klarest dreiv kampanje for utbygginga kombinert med harde angrep på aksjonistene, var den norskspråklige samiske avisa Ságat. På andre sida fikk aksjonene støtte i den samiskspråklige Sámi Áigi, som blei starta i 1979.

Riksavisene fulgte stort sett sine partier, der særlig A-avisene som Arbeiderbladet støtta utbygginga. Det gjorde også de største avisene Aftenposten og VG Motstanden fikk støtte i aviser som Nationen og Klassekampen. Den siste hadde svært stor dekking, med egen journalist i Finnmark da kampen sto på det hardeste.

Striden om utbygginga blei også dekka av NRK i radio og TV. Mest strid blei det om daværende Sámi Radio. Sendingene var ganske balanserte, og ingen av partene var helt fornøyd, men kunne heller ikke sette fingeren på at noe var galt. Derimot blei det strid fordi sameradiosjef Odd Mathis Hætta hadde sendt et privat telegram med støtte til de sultestreikende i Oslo Dette blei sak i Kringkastingsrådet, der flere representanter krevde at alt som blei sagt på sameradioen måtte oversettes til norsk, slik at man kunne kontrollere innholdet. Det blei avvist fordi det ville kreve for mye ressurser.

Motstanderne av utbygginga ga ut mye eget skriftlig materiale. Folkeaksjonen ga ut avisa Čavčo, mens Samisk aksjonsgruppe ga ut Charta 79. Tilhengerne av utbygginga oppretta ingen egne medier, til gjengjeld hadde de stor støtte i de ordinære avisene.
Da aksjonene pågikk i Alta og Oslo, kom det også ei rekke utenlandske medier til. Norske medier gikk lite inn på kjernen i saka, mange utenlandske media gjorde grundigere analyser. Den internasjonale oppmerksomheten svekka Norges stilling internasjonalt, for behandlinga av miljø- og urfolksaker. [Er det gjort noen oversikt over dekkinga i utenlandske media?]

Behandlinga av Altasaka i forskjellige media er diskutert i flere bøker og hefter, bl.a. Parmann: Kampen om Alta, s. 129-136. I John T. Solbakks hefte Álttá-Guovdageaineanu stuimmi birra blir særlig samiske medier drøfta.

Det blei laga to filmer med utgangspunkt i Alta-kampen: La elva leve! (Bredo Greve / Nils Utsi) og Mo Sámi váldet / Slik tar de Sameland (Skule Eriksen / Kåre Tannvik).

Alta-saka i rettsvesenet

Alta-saka førte til ei rekke rettssaker, fra Alta herredsrett til Høyesterett.

Spørsmål om lovligheten av utbygginga og om erstatning til skadelidende.
Dette var egentlig flere saker som etter hvert blei slått sammen til ei.
20.06.1979 reiste Naturvernforbundet stevning for Alta herredsrett for å få erklært kongelig resolusjon av 15.06.1979 ulovlig.

Staten hevda da at Naturvernforbundet ikke var direkte part i saka, og derfor ikke hadde rett til å føre saker om naturinngrep for retten (søksmålskompetanse). Dette måtte derfor avgjøres før saka kunne gå videre. Herredsretten slo fast at Naturvernforbundet hadde søksmålskompetanse, men staten anka til lagmannsrett og seinere til Høyesterett, uten å få medhold. Dom for dette falt i lagmannsretten 07.01.1980 og i Høyesterett 23.04.1980. Det var dermed fastslått at naturvernorganisasjoner har rett til å opptre i retten på vegne av naturen, noe som har skjedd flere ganger siden.

29.06.1979 begjærte Naturvernforbundet midlertidig forføyning om stans i anleggsarbeidet inntil det forelå en rettskraftig dom om utbygginga var lovlig. Kravet blei også reist av de berørte reinbeitedistriktene 28.08.1979. Dette blei ikke godkjent av herredsretten 07.09.1979 og denne saka blei ikke anka.

Staten reiste så skjønnsrettsak for å få fastsatt erstatning til berørte parter. Disse besto da av:
- Alta Laksefiskeri Interessentskap
- Reinbeitedistrikt 1,20,21,22,23,24,25
- Masi bygdelag
- Grunneiere og rettighetshavere i Alta og Masi (Til sammen 127)
Disse partene hevda da at utbygginga var ulovlig, og at det derfor ikke kunne startes skjønnsak før dette var avgjort. Dette var det samme kravet som Naturvernforbundet hadde stilt, og forbundet gikk derfor inn i denne saka som hjelpeintervenient i stedet for å føre egen sak. Også Norske Samers Riksforbund, Norske Reindriftssamers Landsforbund(?) og fire fjordfiskere gikk inn som hjelpeinterventer. Til sammen hadde disse partene fire advokater.

Saka gikk for Alta herredsrett, der dommen falt 05.12.1980. Det var 4 som stemte for og 3 mot dommen, som slo fast at skjønnet kunne fremmes, og samtidig fastsatte erstatningssummer. Erstatninga var stort sett saksomkostninger til advokatene, bare reindrifta skulle få en symbolsk sum. Alle partene (men bare 83 av grunneierne) anka saka videre til lagmannsretten. Staten krevde saka reist direkte for Høyesterett, og fikk medhold i dette av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Norske Samers Riksforbund trakk seg da fra saka i protest mot at ikke saka gikk den ordinære vegen i rettsapparatet, de oppfatta det som Staten tvang gjennom en dom så snart som råd for å få gjennomført utbygginga. Det var derfor ikke høye forventninger til Høyesteretts dom. En av dem som uttalte seg om dette før dommen var reineieren Hans Ole Eira, Láhkonjárga: Det er staten som har søkt om å bygge, det er staten som har gitt tillatelse, det er staten som dømmer om staten har lov. Så jeg tror at staten vinner.
Sakspapira var på mellom 7000 og 8000 sider. Saka gikk hele 32 dager for Høyesterett, fra 03.11. til 18.12.1981 og dommen falt 26.02.1982. Høyesterett dømte enstemmig den kongelige resolusjonen om utbygging som lovlig, og at skjønnet derfor kunne fremmes.

Dommen er utgitt som egen bok av Naturvernforbundet. Bare dommen er på over 200 sider! I ettertid har Ketil Lund, som var advokat for Naturvernforbundet, skrevet ei oppsummering av saka, Myndighetens rolle i Altasaken. Deler av skjønnsaka var med i denne Høyesterettsdommen, men det må ha vært mer skjønnssak utenom [?]

Straffesaker mot demonstranter
De første demonstrantene blei arrestert under forsøk på å igangsette anleggsarbeidene 17.09.1979. 40 polititjenestemenn blei da stansa av ca. 150 demonstranter. 92 demonstranter blei arrestert og bøtelagt.
- 14. januar 1981 blei ca. 800 demonstranter arrestert.
Mer enn 1000 demonstranter blei bøtelagt med til sammen over 5 millioner kroner i bøter. En rekke personer ble også varetektsfengslet høsten 1981, eller måtte i fengsel på grunn av bøter som ikke ble betalt. Til sammen satt i alle fall 25 demonstranter fengsla, fra 1 til 60 dager, de fleste 10-21 dager.

Det blei oppretta et eget bøtefond for innsamling til dem som fikk bøter de ikke klarte å betale sjøl.
[Hvor mye kom inn til bøtefondet? Hvem organiserte det?]

Lederne for Folkeaksjonen blei to ganger stilt for retten.
Straffesak mot Ruth Rye Josefsen, Tore Bongo og Alfred Nilsen for sitt-ned-aksjonenen i Stilla høsten 1979, i Alta Herredsrett 03.–18.09.1981. De blei frifunnet ut fra nødverge, men frifinninga blei oppheva av Høyesterett 13.01.1981.

Fire av lederne - Tore Bongo, Per Flatberg, Alfred Nilsen og Svein Suhr, ble i mars 1983 dømt etter oppviglerparagrafen til betinget fengsel og høye bøter. [Legge inn fra dommen. Se Altakrønike s. 215-216]

Injuriesak mot politimester Henriksen
Folkeaksjonen gikk til sak mot politimester Einar Henriksen for påstander om at demontstrantene var betalt daglønn av Folkeaksjonen. Hammerfest tingrett lot påstandene bli stående og idømte Folkeaksjonen erstatning og saksomkostninger. Saka blei anka til lagmannsretten. Lagmannsretten opprettholdt dommen på premisser som var et reint partsinnlegg for utbygginga og mot aksjonene.

Straffesaker i forbindelse med sprengingsaksjon
Som reaksjon på Høyesterettsdommen uttalte Folkeaksjonens leder Alfred Nilsen 27.02.1982: "Høyesterettsdommen kan provosere militante grupper". Og knapt en måned seinere, 21.03.1981 blei det gjennomført en aksjon mot ei bru over Tverrelva. Niillas Somby og John Reier Martinsen blei arrestert og tiltalt etter mordbrannparagrafen. Saka mot Martinsen gikk for lagmannsretten 21.03.1983 (Dommen?) Niillas A. Somby blei dømt ?.?=.1984 til et års fengsel, derav 7 måneder betinga. [Legge inn dommene, se bok av Somby.]

Altakampen - naturvern og/eller samesak?

I Tromsø museums utstilling om Altakampen er den presentert som "Et miljøspørsmål - som ble en urfolkssak" Dette er ei vanlig oppfatning, og det kan stemme at spørsmålet om samiske rettigheter etter hvert fikk større plass, men det er samtidig for enkelt. Det var ei samesak fra starten og det var ei miljøsak helt til slutt.

Motstanden mot utbyggingsplanene blei ikke først organisert i Alta, men i samebygda Máze/Masi, med Aksjonskomiteen mot neddemming av Masi så tidlig som 1969/70. Med paroler som "Vi kom først" markerte man at samene så seg som rettmessige forvaltere av området, som ikke hadde plikt til å la seg flytte av norske myndigheter. I Alta kom den første organiserte motstanden med Altautvalget fra 1973. Kautokeinoutvalget blei danna like etter. Altautvalget arbeida i første rekke med utbyggingsplanene som trusel mot laksen og landskap og vegetasjon ved Altaelva, og ikke som samesak.

Da Folkeaksjonen blei danna i 1978 var samesak fra starten en sentral del av grunnlaget. Det var flere samer med i styret hele tida, med Tore Bongo som forgrunnsfigur.

Virkningene for reindrifta var en viktig del av grunnlaget for motstanden og for skjønnsrettsaka. Reindriftssamene som blei berørt av utbygginga protesterte hele tida, men hadde i liten grad tid å delta aktivt i Folkeaksjonen og aksjonene.

Med den første sultestreiken i 1979 blei den samiske sida ved kampen løfta opp fra et lokalt til et prinsipielt nivå og knytta til krav om samisk vetorett mot inngrep og oppretting av sameting.

Det var en del medlemmer og aktive i Folkeaksjonen, særlig i Alta, som ikke likte innretninga av kampen på samesak.

Samisk splittelse

Alta-saka har i ettertid blitt framstilt som først og fremst ei samesak. Det betyr ikke at alle samer slutta opp om motstanden og aksjonene.
– Avisa Ságat var den gang et organ for "moderate" samer, ofte med tilknytning til Arbeiderpartiet. Avisa forsvarte utbygginga og gikk til harde angrep på aksjonene. – Midt under Altakampen, i mai 1979, blei Samenes Landsforbund, SLF, danna, dels av folk som gikk ut av Norske Samers Riksforbund (NSR), dels av folk som tidligere ikke hadde vært samepolitisk organisert. SLF var mot altautbygginga, men de var også sterkt mot aksjonene i Stilla og mot sultestreikene.
– Fra reindrifta var det en tendens til å gi etter, bl.a. fordi man så saka isolert fra reindriftssynspunkt. Så lenge det var aktuelt med utbygging av Joatkkajávrrit og Iešjávri gikk man klart mot dette, men da planen blei redusert til oppdemming i elva, var det mange som ville gi etter i trua på at det kunne sikre at man slapp andre utbyggingsplaner, som Skáidi, Kvalsund, Kvænangen.
– Guovdageaidnu Sámiid Searvi gjorde (når?) et vedtak som kan tolkes som aksept av redusert utbygging.
– I kommunestyret i Guovdageaidnu, som i all hovedsak besto av samer, var det hele tida et betydelig mindretall som ønska utbygging.
– I flertallet i Alta Herredsrett som godtok utbygginga var det minst en same, Jon Viktor Aslaksen fra Tana.

Sultestreiker

Ved sida av politiaksjonene i Stilla var sultestreikene i Oslo det mest dramatiske som foregikk under Altakampen.

Den første sultestreiken foran Stortinget 8.–15. oktober 1979. De som sultestreiket var Niillas Aslaksen Somby, Jorunn Eikjok, Synnøve Persen, Mikkel Anders Gaup, Nils Gaup, Ante Gaup og Ingar Boine. Lederen var Mikkel Eira. Alle de deltakende var samer fra Finnmark.

En lavvo blei satt opp på en gressplen på Eidsvolls plass og et brev med krav om stans i Altautbygginga blei levert til statsminister Odvar Nordli og stortingspresident Guttorm Hansen.

12.10. kom det til konfrontasjon mellom omtrent 200 politifolk og de sultestreikende med støtte av rundt 250 demonstranter 12. oktober 1979. Mange av demonstrantene blei arrestert. På regjeringskonferanse 15. oktober 1979 konfirmeres avgjørelse om at anleggsarbeidet stoppes midlertidig, reindriftsamene i området skal høres, og regjeringen skal legge fram en ny melding for Stortinget om arbeidet med å gjennomføre utbyggingen. Sultestreiken avsluttes samme dag.

Den andre sultestreiken pågikk i Oslo 21.01.–25.02.1981. Den starta i lokalene til Oslo Kristelige Studentforbund 21. januar 1981. deltakere var Ante Gaup, Mikkel Eira, Mathis P. Sara, Per Ailo Bæhr og Nils Magnus Tornensis.

Møterommet til statsminister Gro Harlem Brundtland ble okkupert av 14 samiske kvinner, deriblant Marit Gaup Dunfjeld, Karen Maria Nango Sara (78 år) og Kristina Sala (5 år), 7. februar 1981. Kvinnene ble fjernet av politiet neste dag.

To av de sultestreikende, Mathis Sara og Per Ailo Bæhr, ble lagt inn på Diakonhjemmet sykehus i Oslo, mens tre ble transportert til Sverige for å unngå tvangsfôring. Et notat fra Justisdepartementet som hjemlet tvangsfôring av sultestreikende, hadde tidligere kommet de sultestreikende i hende. Mikkel Eira ble lagt inn på sykehus i Stockholm etter å ha mistet bevisstheten på sin 30. dag av sultestreiken.

[Legge inn mer her, sitat fra bok av N.A.Somby og M. Mikkelsens intervju.]

Initiativet til sultestreikene blei tatt fra helt andre miljøer enn ledelsen i Folkeaksjonen. Det blei både da og seinere spekulert i motsetninger mellom disse miljøene, og noen tidligere ledende personer i Folkeaksjonen har seinere tatt avstand fra de sultestreikende og deres krav. Da aksjonene pågikk var de likevel mer samordna enn de fleste visste om. Folkeaksjonen visste om at det ville bli sultestreiker, og styret i Folkeaksjonen ga full politisk og økonomisk støtte. Det blei likevel ikke publisert at Folkeaksjonen hadde gitt økonomisk støtte til sultestreikene.

Overvåking av motstanden

Aktivistene som motarbeida Alta-utbygginga opplevde mange ganger at de blei overvåka av politiet. Mens kampen pågikk nekta politimester Einar Henriksen iherdig for at det foregikk noen telefonavlytting og overvåking, men dette har seinere blitt innrømt fra politiet og dokumentert bl.a. i Lund-kommisjonens rapport om politisk overvåking i Norge. Det har også kommet fram at dette hadde nær sammenheng med at samiske organisasjoner og aktivister var blitt overvåka i alle fall fra tidlig på 1960-tallet.

Odd Mathis Hætta skreiv i en serie på Facebook 09.08.2016:
"Før 1950 etablerte den norske regjeringen Politiets overvåkingstjeneste (POT) for bl.a. politisk overvåking av kommunister og sosialister. Dette ble på 1950-tallet utvidet til også å gjelde andre grupper, bl.a. samer som var politisk aktive, angivelig for å beskytte vestlige og pro-amerikanske samfunn. Myndighetene benektet alt, men litt etter litt kom den ulovlige politiske overvåkingen for dagen.

Undervisningshefte for norsk militærpoliti skreiv: ”Sovjet bak ”nasjonal frigjeringsrørsle” blant samene” (Dag og tid 17.04.1980, heftet het ”Trusselen – Forelesningshefte for sikkerhetstjeneste"), og ”KGB bak Samiid Ædnan”? spør myndighetene (samme avis). Det var flere lignende oppslag i riks- og hovedstadpressen (Aftenposten, Dagbladet, VG).

På 1990-tallet ble det høve til å søke om å få se ”mappa si”. Jeg er kjent med at mange samiske organisasjonsfolk og samiske kunstnere var utsatt for ulovlig politiske overvåking i lang tid."

Hætta forteller at han under Altakampen satt som leder i NRK/Sameradioen (1980-83), og at han da var under det han omtaler som "intens ulovlig politisk overvåking". Han nevner eksempel på at han var overvåka fra 1961 til ut på 1990-tallet.

Einar Einarsen, som var hovedsaksbehandler for Alta-saka i POT, fortalte i TV-programmet Brennpunkt;
Vi brukte tekniske hjelpemidler. Det vil si telefonavlytting etter rettens beslutning. Og vi innhentet opplysninger ute i felten, - til dels drev vi spaning. Og var da ganske tett innpå en del personer. Bl.a. i demonstrasjonstog, og vi dekket møter. Det som var mest interessant, var å finne ut hvem de kunne møte av mer tvilsomme objekter. Og da fant vi etter hvert ut at de hadde kontakt med utenlandske organisasjoner som hadde en blodig fortid.

Det har i ettertid kommet fram at politiet også hadde infiltratører inne i Folkeaksjonen, men det har ikke blitt offentliggjort hvem disse var. Alfred Nilsen forteller i boka "Altakampen" at under den store politiaksjonen i Stilla januar 1981 kunne politiet gå direkte på gjømmestedet for nøkkelen til lenkene, noe som viste at de må ha hatt en agent i leiren.

På tross av intens spaning klarte likevel ikke politiet å få med seg hva som blei diskutert internt i ledelsen. De hadde derfor ikke oversikt over strategien. Hadde de hatt det ville de kunne ha stansa mye av Folkeaksjonens operasjoner. På den andre sida lytta folk fra Folkeaksjonen på politiradioen og visste bl.a. om politiets hemmelige utstyrslager.

Folkeaksjonen hadde oversikt over 60-70 overvåkingsfolk, og hadde liste over deres private biler, slik at de kunne se når disse blei brukt i overvåking. Det blei avslørt at politiet prøvde å montere avlyttingsutstyr ved Folkeaksjonens kontor. Tidligere ledere i Folkeaksjonen sier at de visste alt om hva politiet gjorde, mens politiet visste mindre om Folkeaksjonens planer. Politiet hadde satt opp buer rundt i terrenget, der satt væpna politifolk og holdt vakt. Det var sagt de måtte ha våpen "til bruk mot bjørn og aksjonister".

Blant dem som blei avlytta var Yngve Bang. Han hadde ikke sjøl noen sentral rolle i aksjonen, men hadde arkitektkontor sammen med tidligere leder i Folkeaksjonen, Kato Johansen. Bang blei arrestert og sendt til Vadsø for forhør. Folkeaksjonen klarte å avsløre dette og lage så mye bråk at politiet måtte snu og kjøre han hjem igjen.

Forsvarets rolle i Alta-kampen

Hvilken rolle spilte Forsvaret i Alta-saka? Dette kom ikke fram i media da det skjedde, men seinere har det kommet fram at i 1981 blei det brukt militært utstyr og at det allerede i 1979 var nært ved å bli satt inn store militære styrker.

Spørsmålet blei tatt opp som spørsmål i Stortinget 04.03.1997 av stortingsrepresentant Paul Chaffey (SV):
"Ifølge oppslag i media var Forsvaret mer involvert i Alta-aksjonen i 1981 enn det som tidligere er opplyst. Blant annet skal Forsvarets sambandsutstyr og militært personell vært brukt av politiet. Videre er det kommet frem at det skal eksistere avtaler mellom Forsvaret og politiet for gjensidig benyttelse av materiell og personell. Kan Forsvarsministeren legge frem en fullstendig oversikt over Forsvarets medvirkning under Alta-aksjonen, over hvem som ga klarsignal for å benytte Forsvarets personell og materiell under denne, samt gi et overblikk over hvilke generelle samarbeidsavtaler som eksisterer mellom Forsvaret og politiet?"
12.03.1997 svarte forsvarsminister Jørgen Kosmo:
"Grunnlovens §99 annet ledd forbyr bruk av den militære makt mot statens borgere, unntatt i opprørstilfeller eller i medhold av uttrykkelig lovhjemmel. Forsvaret har tradisjonelt vært meget forsiktig med å engasjere seg i andre oppgaver enn de rent forsvarsmessige. Dette var også situasjonen i 1981 i forbindelse med Alta-aksjonen. Det var ikke spørsmål om å sette inn militære mannskaper for å løse de primæroppgaver politiet ble pålagt i forbindelse med Alta-demonstrasjonene. Jeg kan imidlertid bekrefte at det ble ytet noe materiell støtte fra Forsvaret til politiet i forbindelse med Alta-aksjonen. Justisdepartementet ønsket å låne noe materiell fra Forsvaret, og den politiske ledelse i Forsvarsdepartementet fant et slikt utlån forsvarlig og nødvendig. Regjeringen ønsket imidlertid å følge en særlig forsiktighetslinje og begrense utlånet til det høyst nødvendige.

Innenfor den korte tidsfristen som gis ifm spørsmål til skriftlig besvarelse har jeg kunnet bringe på det rene at følgende tiltak ble iverksatt fra Forsvarets side:
- Det ble strukket en sjøkabel fra passasjerskipet Jenina ved Alta kai til Altagård. Fartøyet var innleid av Justisdepartementet for å losjere politifolk. Hensikten var å koble fartøyet til det militære sambandsanlegget på Altagård for å sikre sambandet mellom Oslo og Nord-Norge. Militært personell betjente veksleren.
- Forsvaret lånte ut sambandsutstyr til politiet. Utstyret ble betjent av politiet selv, etter opplæring fra Forsvaret.
- Forsvaret lånte ut kjøretøyer til politiet. Båndvogner ble først overført til Sivilforsvaret, hvor de ble omlakkert til nøytral farge og deretter overført til politiet. Kjøretøyene ble vedlikeholdt av Forsvarets personell.
- Forsvaret lånte ut såkalt bivuakutsyr, herunder telt og vinterbekledning til politiet.
- Kvenvikmoen Heimevernleir ble utlånt til politiet for innkvartering og bespisning.

Så langt jeg har kunnet bringe på det rene, ble det ikke inngått noen skriftlige avtaler om Forsvarets materiellbistand i tilknytning til Alta-konflikten.

Grunnlovens §99 annet ledd og de begrensinger den setter for Forsvaret, ble gjort til gjenstand for grundig vurdering. Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet la til grunn at Forsvarets materiellutlån ikke var i strid med Grunnlovens §99 annet ledd. Grunnlovsbestemmelsen hindrer ikke at militære myndigheter yter indirekte bistand til politiet, f eks med transport, innkvartering, forpleining og sambandsutstyr.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke generelle samarbeidsavtaler som eksisterer mellom Forsvaret og politiet, er Forsvarets bistand til politiet ikke gjort til gjenstand for generell lovregulering. Heimevernsloven §13 forutsetter imidlertid at Heimevernet kan bistå i forbindelse med naturkatastrofer eller andre ulykker, slik det bl a skjedde under flomkatastrofen på Østlandet i 1995. Slik bistand kan også øvrige deler av Forsvaret gjennomføre. Dette er dessuten nedfelt i kronprinsregentens resolusjon av 22 juni 1990 (politiinstruksen) §14-1, hvor det heter at politiet kan søke bistand hos Forsvaret ved naturkatastrofer, i redningstilfelle eller i liknende situasjoner. Forsvaret kan i tillegg yte bistand til politiet, etter nærmere fastlagte retningslinjer, i forbindelse med uskadeliggjøring av eksplosiver. For øvrig har Forsvarsdepartementet i 1965 fastsatt, etter samråd med Justisdepartementet, et direktiv for militær bistand til politiet. Direktivet gjelder kun bistand til politiet ved ettersøking og pågripelse av farlige forbrytere og sinnslidende i ekstraordinære situasjoner hvor menneskers liv og helse står i fare og hvor politiets ressurser ikke strekker til. Direktivet, som for tiden er under revisjon, regulerer således helt andre forhold enn situasjonen i forbindelse med Alta-konflikten. Det eksisterer ikke samarbeidsavtaler eller instrukser om Forsvarets bistand til politiet som er av relevans med hensyn til sivil ulydighet, demonstrasjoner o l.

At det var klare planer for bruk av militære styrker i 1979 kom først fram i 2006 gjennom boka Alta : kraftkampen som utfordret statens makt av Lars M. Hjorthol. Aftenposten skreiv da:
"I et operasjonsdirektiv fra Forsvarets overkommando 9. oktober 1979 står det at politiet skal sette inn 500 mann, mens Forsvaret skal bistå med lufttransport, transport i Alta-området, vernepliktige soldater for sikring og vakthold, sanitet, samband og forpleining. Forsvaret skal også stille med 16 lastebiler, to militærbusser, åtte jeeper, militærpolitibil, ambulanse og to helikoptre."

Det hadde gått så langt at et kompani fra Garnisjonen i Porsanger var klart til å rykke ut, da Thorvald Stoltenberg, som da nettopp hadde starta som forsvarminister, satte foten ned og fikk regjeringa til å snu etter en hard debatt. Hans begrunnelse var i første rekke at deltaking fra Forsvaret ville svekke Forsvarets stilling i det norske folket.
https://www.nrk.no/dokumentar/timer-fra-a-sette-inn-soldater-1.7363550

Ei internasjonal sak

Alta-saka engasjerte ikke bare folk i Norge, men også i flere andre land. Fra Sverige og Finland slutta både samer og naturvernere seg til aksjonene.
Flere internasjonale organisasjoner gjorde vedtak mot utbygginga og delvis med støtte til aksjonene:
- World Council of Indigenous Peoples (WCIP) tredje generalforsamling 27.04.-02.05.1981 i Canberra, Australia krevde: "at den norske regjering og Storting må revurdere sin beslutning om utbygging av Kautokeino/Alta-vassdraget, siden det for tiden er oppnevnt et utvalg til å utrede samiske landrettigheter. Utbyggingen må stoppes inntil dette utvalget har avsluttet sitt arbeid."
- IWGIA
- Naturvernorganisasjoner??
– IUCN (1978)

Tilhengere av utbygginga

Fylkestinget i Finnmark
Fylkesmannen i Finnmark
Finnmark fylkes friluftsnemnd
Finnmark Jordsalgskontor
Finnmark industriforening
Finnmark landbruksstyre (3 mot 2 stemmer)
Lappefogden i Vest-Finnmark (Forutsatt bare Virdnejávri)
Bergmesteren
Arbeiderpartiet
Høyre
Samenes landsforbund
Det blei oppretta minst fire motaksjoner i Alta: "Borgervernet" (juni-okt.1979), "Motaksjonen" (sept.-okt. 1979), "Vern Om Demokratiet (1980) og "Komiteen for Orden og Arbeid" (1981)

Mens regjeringa brukte statsapparatet for å presse gjennom utbygginga, var det mange enkeltpersoner i apparatet som sympatiserte med motstanderne, og hemmelig planlegging lakk ut til Folkeaksjonen.
Det aller meste av pressa støtta utbygginga, både i Finnmark og på landsplan.

Motstandere av utbygginga

Alta kommunestyre
Kautokeino kommunestyre
Altautvalget
Folkeaksjonen
Alta Laksefiskeri Interessentskap
Nordisk sameråd
Norske Samers Riksforbund
Norske Reindriftssamers Landsforbund
Statskonsulenten i reindrift
Statens naturvernråd og Statens friluftsråd (fellesuttalelse
Styret for Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk (3 mot 2 stemmer)
Finnmark fylkes lakse- og innlandsfiskenemnd
Norsk Sameråd
Naturvernforbundet
Noregs mållag
Den norske forfatterforening
Jernverksklubben, Mo i Rana
Senterpartiet (Alta, Finnmark)
Venstre
Kristelig folkeparti
Sosialistisk Venstreparti
Norges Kommunistiske Parti
Arbeidernes Kommunistparti (m-l) / Rød valgallianse

Noen få aviser støtta motstanden, bl.a. Altaposten, Klassekampen og Nationen.

Altakampen var den første alliansen mellom miljøbevegelsen og den samiske bevegelsen. Dette var en skjør allianse, som ikke holdt etterpå. Hvorfor ikke? Noen ville ha splittelse, både på innsida og utsida. Da sultestreikene førte til Samerettsutvalg, Sameting og Samelov var det ikke alle som var med lenger. Flere av dem som kjempa mot Alta-utbygginga har seinere blitt motstandere av samiske rettighetskrav.

Resultater av utbygginga

Inngang til Alta kraftverk
(Foto: Dag Endre Opedal/Kraftmuseet)

Kraftturbinene i Alta kraftverk
(Foto: Dag Endre Opedal/Kraftmuseet)

Resultata av utbygginga kan deles i to:
– Direkte virkninger av kraftutbygginga på natur og næringsliv
– Politiske virkninger av kampen om utbygginga.

Direkte virkninger av naturinngrep

Flyfoto av øvre del av Čávžu med dammen og oppdemte Virdnejávri
(Foto: Elin Marie Moldekleiv)

Kraftverket ligger inne i fjellet nær demningen, som er 145 m høg og bygd tvers over dalen i sørenden av Čávžu.
– Oppdemming av kløfta og vassdraget oppover inkludert Virdnejávri og Látnatjávri. Det oppdemte området gir en innsjø som er 20 km lang og når nesten til Máze. Tap av hekkeområde for rovfugl og vokseområde for sjeldne planter, inkl. masimjelt.
– Tap av reinbeite på grunn av oppdemming og anleggsveg fra Stilla til kraftverket.
– Trafikk på vegen forstyrrer reinflytting.
– Tørrlegging av elva i en strekning på 2 km
– De øverste gyteområdene for laks er ødelagt.
– Endra vannføring nedover i elva.
– Utfylling av stein ved kraftverket.

[SPØRSMÅL:
– Har endra vannføring ført til endring av isforhold i elva og fjorden?
– Hva er virkninga på fisket for befolkninga i Máze?
– Hvilke undersøkelser er gjort av virkningene av utbygginga?
– Blei det arbeidsplasser av utbygginga?
– Hvem tjente på utbygginga?
– Hadde vi behov for krafta?]

Politiske virkninger

Virkninger på kraftutbygging
Motstand fra forskjellige kanter førte til at de mest ytterliggående planene blei oppgitt. Máze har ikke blitt neddemt, Iešjávri og Joatkkajávrrit har ikke blitt regulert, men fått varig vern. Manøvreringsreglementet for Altakraftverket er også tilpassa for å redusere skadevirkningene, noe som gir redusert kraftproduksjon i forhold til det som hadde vært teknisk mulig.
Det er også sannsynlig at kampen om utbygginga førte til at andre vannkraftplaner i Finnmark blei lagt bort, f.eks. Skaidi- og Kvalsundvassdragene. Etter Alta-utbygginga tok det et par tiår før det igjen blei reist kraftutbyggingsplaner i Finnmark. Da kom disse som mindre vannkraftverk og som vindkraftverk. Men de tidligere planlagte større vannkraftutbyggingene i Vest-Finnmark og Nord-Troms har ikke blitt gjennomført.

Virkninger på samisk bevisstgjøring og organisering
Alta-kampen førte til økt interesse for samisk kultur, språk og historie, både blant samer og ikke-samer. Mange med samisk bakgrunn fra fornorska områder sto fram som samer, som det blei sagt: "Nå fødes det voksne samer hver dag". Dette førte til økt oppslutning om samiske organisasjoner, særlig NSR og økt interesse for kurs i samisk språk og duodji.

Virkninger på statlig samepolitikk og forvaltning
Kampen om utbygginga og særlig sultestreikene foran Stortinget førte til oppretting av Samerettsutvalget 10.10.1980 og Samekulturutvalget 17.10.1980.
Samekulturutvalget avga tre delutredninger: NOU 1984:14 "Samisk kultur og utdanning", NOU 1985:24 "Videregående opplæring for samer" og NOU 1987:34 "Samisk kultur og utdanning. De enkelte sektorer.
Samerettsutvalget har utgitt ei mengde grunnlagsmateriale og avgitt tre innstillinger:

1984: Om samenes rettsstilling
De viktigste resultata av den første innstillinga er sameparagraf i Grunnloven og Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold av 1988. Sametinget blei oppretta i 1989. Ved åpninga av Sametinget blei det ikke, verken fra Sametinget eller staten, sagt noe om sammenhengen mellom Altakampen og opprettinga av Sametinget. Først i 2002 blei veteraner fra Altakampen hedra av Sametinget.

1997: Naturgrunnlaget for samisk kultur
Etter den andre innstillinga blei det en kraftig debatt over mange år. Fra regjeringa vraka man forvaltningsmodellen som samerettsutvalget hadde foreslått og laga en ny. Denne blei ikke godkjent av Sametinget, og først etter konsultasjoner direkte mellom Stortinget, Sametinget og Finnmark Fylkesting, kom man fram til et kompromiss som blei vedtatt i Stortinget i 2005 og kalt Finnmarksloven (Lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke). Denne innebar oppretting av Finnmarkseiendommen (FeFo),som fikk overført utmarksforvaltninga i Finnmark fra Statskog. Styret i FeFo består av tre fra Fylkestinget og tre fra Sametinget. Det blei også oppretta en Finnmarkskommisjon og en Utmarksdomstol som skulle behandle krav om eiendoms- og bruksrettigheter til Finnmarkseiendommen. Finnmarkskommisjonen behandler et og et område av gangen og er etter omlag ti års arbeid ennå knapt halvferdig med å gjennomgå rettsforholda i Finnmark.

2007: Den nye sameretten
Den tredje innstillinga behandla samiske rettigheter i Troms og Nordland samt noen prinsipielle spørsmål, som lovfesting av konsultasjoner mellom Sametinget og norske myndigheter. Store deler av innstillinga er ennå ikke politisk behandla, mens konsultasjonsordninga i 2020 er på høring for andre gang.

Aksjonene som ikke blei gjennomført

I tillegg til de aksjonene som blei gjennomført mot utbygginga, blei det blant aktivister diskutert andre aksjoner og aksjonsformer. Noen av disse planene har kommet fram i ettertid.

Sprenging av Fossan bru
Fossan bru er ikkje ein del av anleggsvegen, men ei bru over Tverrelva på vegen opp til skiferfelta og "Nullpunktet" i Stilla. Ei sprenging av denne ville ført til at verken politi eller andre ville kunne kjøre opp til aksjonsstedet. Planlegginga av denne sprenginga var i 1979 kommet så langt at det var lagt ut dynamitt under brua. Dette blei først avslørt i NRK i 2010. Planen blei avlyst fordi man vurderte det slik at ei slik sprenging bare ville føre til at det blei satt inn ennå større politistyrker og evt. militære styrker. Dette blei avslørt av Bjarne Store Jakobsen. Det skal ha vært samiske aktivister som sto bak planen og ledelsen i Folkeaksjonen kjente trolig ikke til denne.

Senking av politibåten Janina
Da passasjerskipet Janina i januar 1981 blei brukt til innkvartering av politistyrker i Alta, var det ganske konkrete planer om å plassere en sprengladning på skipet under vannflata og sprenge denne av så skipet ville synke ved kai. Det var også her samiske aktivister som skulle gjennomføre planen, men det var utlendinger som skulle skaffe utstyret som trengtest. Sprengingsutstyret blei forsinka og kom ikke fram før politiaksjonen var over og skipet hadde forlatt Alta. Denne planen blei avslørt av Niillas A. Somby i boka Gumppe diimmus i 2016.

Halmballer på flyplassen
Ved årsskiftet 1980/81 blei det blant motstandere i Alta diskutert tiltak for å hindre fly med polititropper i å lande på flyplassen. En av ideene var å rulle ut halmballer på flyplassen, dynke dem med bensin og tenne fyr på. Ideen blei lagt fram for ledelsen i Folkeaksjonen, som avviste den.

Bulldoser i vegen
En annen ide som blei avvist av ledelsen i Folkeaksjonen var å sperre vegen fra Kvenvik inn til Alta med en gammel bulldozer, så politifolka som var innkvartert på Kvenvikmoen ikke skulle komme fram.

Det har i media blitt spekulert en del om hvilke kontakter aksjonister hadde med utenlandske organisasjoner og statsmakter. I 2010 hevda NRK at "ekstreme samiske organisasjoner" hadde hatt møter med representanter for Sovjetunionen og planlagt sprengingsarksjoner. Se https://www.nrk.no/dokumentar/tilbod-hjelp-til-brosprengning-1.7363688
Det er såvidt vi vet ikke kommet fram noe mer rundt dette, og ingen er tiltalt eller straffa for et slikt samarbeid.

Glimt fra kampen om utbygginga.

Se egen side med kronologisk historie 1912–2020.

Kilder om Alta-Guovdageaidnu-vassdraget og kraftutbygginga

Denne lista er langt fra komplett. Folkeaksjonen utarbeida i slutten av 1980 ei liste over litteratrue som var kommet til da. Denne inneholdt 62 skrifter. I boka Altakrønike av Øystein Dalland er det ei litteraturliste på 283 skrifter utgitt fram til 1985.

Trykte skrifter og nett-publikasjoner

Aksjonene i Alta Hefte for Kritisk Jus. 1-1981. Rettspolitisk forening
Alm, Torbjørn: Flora og vegetasjon i utvalgte deler av Alta-Kautokeino vassdragets nedbørsfelt UIT 1990
Altabilder. Alta pictures. 12 års kamp for Alta-Kautokeinovassdraget. 12 years' struggle for The Alta-Kautokeino Watercourse. Pax, Oslo 1981
Alta-dommen Norges naturvernforbund, Universitetsforlaget. 1982
Altahøringen. Foredrag og diskusjoner fra Altahøringen 1981. Redigert av Christian W.R. Koren. Utgiver: Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget, Oslo 1981
Altamagasinet. Utgitt av Folkeaksjonen og Miljømagasinet. Alta-saken. Riksarkivets nettutstilling.
Altaposten: Artikkelserie om Altakampen januar-februar 2019:
18.01.2019: Hanne med dypdykk i betent Alta-konflikt. + Kampen for elva kostet mye (Alfred Nilsen)
25.01.2019: Dem tok litt av sjela mi (Svein Suhr, Per Flatberg)
01.02.2019: Det var som en liten krig i bygda. (Paul Sivertsen, Otto Erik Aas)
08.02.2019: Tiden var overmoden for oss samer (Jorunn Eikjok, Niillas Somby)
[Legge inn flere artikler her] Altavassdraget må vernes! Naturvernforbundet Altautbyggingen NVE – Statskraftverkene. 1979
Álaheaju-ášši – Sámeášši – eamiálbmotášši. Ottar 129. 1981
Álaheaju-duopmu Jårgalæddji 1983
Andenæs, Kristian: Misbruk av juss. Om myndighetenes politiserte juss i Alta-saken. I: Gjengset, Gunnar H. (red.): Samisk mot – norsk hovmod; Pax 1981
Anti, Anne Berit: 40 jagi vássán Áltá-Guovdageainnu stuimmiid rájes – Nealgudánakšuvdna-áviisa váikkuhii historjái. I: Sámi ođasmagaásiidna 24.2019
Arnesen, G., Westergaard, K. B. & Aalerud, C. Handlingsplan for karplanter antatt truet av Alta – Kautokeino utbyggingen.
Basso, Thor Andreas: Innlandsbosetting i tidlig metalltid. En analyse med utgangspunkt i Virdnejávri 112. UIT 2007
Bjørklund, Ivar: Alta-Kautokeino utbyggingen og dens ringvirkninger for reindrift og samisk kultur. Antropolognytt 2(1980):3
Bjørklund, Ivar: Alta-saken, minoritetspolitikk og Det norske arbeiderparti. I: Samtiden nr. 3/1981
Bjørklund, Ivar: Altasaken - tredve år etter. Vin og viten; 2011-02-02
Bjørklund, Ivar: Altasaken, Bjartmar Gjerde og Oddmund Enoksen
Bjørklund, Ivar / Brantenberg, Terje: Samisk reindrift - norske inngrep : Om Altaelva, reindrift og samisk kultur. Universitetsforlaget 1981
Breien, Oscar: Ingen kraftkrise i Norge. Forbundet. 1978
Brekke, 0. & Selboe, R.: Fuglefaunaen i deler av det planlagte reguleringsområdet i Alta-vassdraget i Finnmark. - Foreløpig rapport. 1975.
Brostigen, Tor: Samer i plenen? : en normativ vurdering av sivil ulydighet i Alta-saken. 2003
Bær, Anders / Hætta, Ole K. / Villmo, Loyd: Skader og ulemper for reindriften ved en eventuell regulering og utbygging av Altaelva, Joat'kajav'rit med overføring av Tverrelva, samt Jiesjav'ri : utredning. Charta 79. Avis utgitt av Samisk aksjonsgruppe. Kom med 9 eller 10 nummer 1979-81.
Čávču. Blad utgitt av Folkeaksjonen. 12 nummer i tida 1979-82.
Dalland, Øystein: Finnmarksvidda - for hvem? : kraftutbyggingsspørsmålet Nord-Troms, Alta, Tana Naturvernforbundet 1973
Dalland, Øystein: Demningen – en Alta-saga. Davvi Media 1989
Dalland, Øystein: Altakrønike. Davvi Girji 1994
Dalland, Øystein: Varig vern av Alta-Kautokeinovassdraget: sju gode grunner til at Stortinget må behandle saka på nytt. Osloavdelinga av Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget.
Dalland, Øystein: Preservation of nature and local economic activity — Conflict or mutual interests? Norwegian examples I: Geoforum Volume 9, issue 1. 1978
Dalland, Øystein: The Alta case: Learning from the errors made in a human ecological conflict in Norway I: Geoforum Volume 9, issue 1. 1983.
Dalland, Øystein: The last big dam in Norway: Whose victory? I: Usher, Anne Danaya (red.);" Dams as Aid. A political anatomy on the nordic development thinking". Routledge, London 1996.
Dalland, Øystein (red): Mot vårløsning i Alta? Utgitt av verneinteresser i Alta og Masi med støtte av NNV og WWF. 1984
Differensiert forvaltning av Alta-Kautokeinovassdraget. Kautokeino og Alta kommuner. 1996.
Elvebakk, Arve. og Mølster, L. 1982: Foreløpig rapport til NVE angående botaniske undersøkelser i reguleringsområdet ved Alta-Kautokeino-vassdraget sommeren 1982. Polarflokken 1982 (2).
Elvebakk, Arve: En gjennomgang av vurderinger av botaniske forhold i sammenheng med Alta/Kautokeino-utbyggingen. Udatert, tidligst 1982. Funnet i Folkeaksjonens arkiv, Alta museum
Elvebakk, Arve: Flora og vegetasjon i utbyggingsområdet ved Alta/Kautokeino-vassdraget 1: Økologi, innvandringshistorie og bestandsstatus for masimjelt (Oxytropis deflexa ssp. norvegica). Tromura Naturvitenskap nr. 42 1984
Engelstad, Ericka: Innberetning om utgravninger ved Alta-Kautokeino-vassdraget 1974. UIT
Enoksen, Oddmund: Altautbygginga og de 21 rein. Nordnorsk debatt 21.10.2919
Finnmarksvidda – imnteresser og konflikter. Norsk journalistskole 1978
Enoksen, Oddmund: 40 år etter sultestreik og sivil ulydighet på sviktende grunnlag
Faugli, Per Einar (2012). Vann- og energiforvaltning – glimt fra NVEs historie. NVE-rapp. 2012:26.
Flatberg, Per: Alta – Makt og avmakt. I: Årbok for Norsk vegmuseum 2007.
Folkvord, Erling:
Da norsk påtalemakt og rettsvesen sette standard for korleis ein skal behandla drap på ein sameaktivist. Kapittel i boka: Rødt! Millenium forlag 1988
Furset, O. J. Fangstgroper og ildsteder i Kautokeino kommune. Rapport fra forskningsutgraving 24. Juli –3. September 1994. 1995 UIT.
Fylkesmannen i Finnmark: Handlingsplan for fem karplanter antatt truet av utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. 2011.
Gjengset, Gunnar H. (red.): Samisk mot – norsk hovmod; Pax 1981
Gjærevoll.Olav: Finnmarks flora og vegetasjon i relasjon til Altasaken. Skriftlig forklaring for retten, ikke publisert. Funnet i Folkeaksjonens arkiv, Alta museum
Gustavsen, John: Alta-aksjonen – en kamp for å overleve. I: Invandrare och minoriteter 4-1980. Gustavsen, John: Konflikt og identitet i Alta/Kautokeino. Norsk natur 17(1981)
Gustavsen, John: Samer tier ikke lenger; Egil Trohaugs Forlag 1980
Hagemann, A.: Bemærkninger om de i Alta forekommende vertebrater. Tromsø Museum Årshefte 1897
Hansen, Jan Ditlef / Pihlstrøm, Kjell: Stormen om Stilla. Egil Trohaugs Forlag 1981
Heggberget, Tor G.: Konsesjonsundersøkelser i Alta-Kautokeinovassdraget 1981-1983 : fisk. Trondheim 1984
Heitmann, Kari: Altaværingene og Alta-saken; hovedoppgave UIO 1984
Helgesen, Jan: Det internasjonale menneskerettsvernet - Dets betydning for norsk rett generelt og for Alta-Kautokeino-utbyggingen. I: Thuen, Trond (red): Samene - urbefolkning og minoritet. Universitetsforlaget, 1980.
Helskog, Ericka: Finnmarksviddas historie. Norges offentlige utredninger, 1978:18a.
Helskog, Knut: Stone Age Settlements Patterns in the Interior of North Norway. Arctic Anthropology XI. 1974
Henriksen, Haakon:
Elva skal leve!1979
Henriksen, Isak Mathis: Forprosjekt for dokumentasjonssenter for Alta/Kautokeino-saken. RDM 2011.
Hillestad, Knut Ove: Alta kraftverk i landskapet = The Alta power plant and the landscape. NVE 1993
Hirsti, Reidar: Samisk fortid, nåtid og framtid; Gyldendal 1980
Hjorthol, Lars M.: Alta : kraftkampen som utfordret statens makt. Gyldendal 2006. (Bokanmeldelse: http://marxisme.no/anna-blix-2/?fbclid=IwAR3L8gj55ce-trBNXNl-5CTCrxBW88qMYudR9HlSN1Fr6dcEIqwNNKcRGNA)
Hofseth, Bjarne: Finmarkens fremtid. Kristiania 1920, s. 23.
Hofseth, Bjarne: Finnmarks framtid. Oslo 1945,
Hood, B.: Undersøkelse av steinalderboplass ved Aksujavri, Kautokeino kommune, Finnmark. Tromura kulturhistorie nr. 14.1988. Tromsø Museum
Hood, B og Olsen, Bjørnar: Virdnejávre 112. A Late Stone-Age – Early Metal Period site in Interior Finnmark, North-Norway. Acta Archaeologica 58.1988 Hood, B og Sommerseth, I.: Registreringsrapport Indre Finnmark 2010. Forskningsprosjektet “Landskapskunnskap og ressursforvaltning i Indre Troms og Finnmark 2500 f.Kr.-1000 e.Kr. UIT
Haagensen, Kjell / Midttun, Atle (red): Kraftutbygging, konflikt og aksjoner Universitetsforlaget 1984
I ord og toner. (Hefte med sanger og dikt om Altasaka) Folkeaksjonen. Ihlen, Øyvind: Rhetoric and Resources in Public Relations Strategies: A Rhetorical and Sociological Analysis of Two Conflicts over Energy and the Environment. UIO 2004
Innst. S.nr. 43 (1978-79): Om statsregulering av Altavassdraget i Finnmark fylke
Inst. S. 250 (1979-80): Om regjeringens arbeid med gjennomføringen av Stortingets vedtak om utbygging av Altavassdraget
Isaksen, Else Marie: Fotografier og kunst fra kampen mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. I: Isaksen, Else Marie: Sametinget og kunsten 2014
Jensen, Arne J.: Konsesjonsundersøkelser i Alta-Kautokeinovassdraget 1980-1983 : Plankton og drivfauna Trondheim, 1984
Kalstad, Johan Albert og Aarseth, Bjørn: Vassdragsreguleringer i samiske bosettingsområder. I: Møller (red): Nord-Norge. Natur og folk. Universitetsforlaget 1979
Karlsen, Leif Ernst: Alta - en omstridt kraftutbygging. I: Årbok for Norsk vegmuseum 2007.
Koren, Christian (red): Altahøringen. Foredrag og diskusjoner fra Altahøringen 1981. Folkeaksjonen.
Køber, Kjell: Alta-utbyggingen har mange sider – en oversikt 1981
Lund, Ketil: Myndighetenes rolle i Altasaken. I: Sandvik/Trana (red): I strid strøm og stille evjer. Per Flatberg 80 år. 2017
Magga, Ole Henrik: Altasaken i samisk perspektiv. I: Sandvik/Trana (red): I strid strøm og stille evjer. Per Flatberg 80 år. 2017
Martinsen, John Reier: Brua. Ei fengselsdagbok. Jårgalæddji 1983
Meløy, Jon: Vurderinger av konsekvensene for reindrifta ved kraftverksutbygging. FeFo 2015
Michael, Ib: Snedronningen. Beretningen om Alta – et nulpunkt i Sameland; Tiderne skrifter 1981
Michelet, Jon: AKP-terror i Alta? I: Klassekampen 30.03.2003
Mikkelsen, Magnar: Masi. Norge, Cappelen 1971
Mikkelsen, Magnar: Elva skal leve, Cappelen 1980
Mikkelsen, Magnar: Proletarenes uttogsmarsj. Noen fakta og betraktninger om Finnmark Arbeiderpartis forhold til Alta-saka 1970-81. I: Gjengset, Gunnar H. (red.): Samisk mot – norsk hovmod; Pax 1981
Mikkelsen, Magnar: Sultestreik 1979 Klassekampen 09.11.1999
Minde, Henry: Urfolksoffensiv, folkerettsfokus og styringskrise: Kampen for en ny samepolitikk 1960–1990». I Bjørn Bjerkli og Per Selle (red.), Samer, makt og demokrati. Sametinget og den nye samiske offentligheten. Gyldendal akademisk 2003, s. 87–123
Minde, Henry: The Alta case: From the local to the global and back again. I: Cant Garth, Anaka Goodall and Justine Inns (red.), Discourses and Silences. Indigenious Peoples, Risks and Resistance. Department of Geography, University of Canterbury, Christchurch, 2005, s. 13–34.Alta kraftlag – I støtet – 1948–1998. Alta kraftag 1998.
Motmelding : Alta-Kautokeinovassdraget : motmelding til Stortingsmelding nr. 61-1979-80 "Om regjeringens arbeid med gjennomføringen av Stortingets vedtak om utbyggingen av Altavassdraget". Naturvernforbundet 1980
Mørkved, Brynhild: Alta-kraftverkene : kulturhistoriske registreringer og utgravninger 1983 UIT 1992
Nielsen, Jens Petter: Om Altaelva, laksefiske og Alta laksefiskeriinteressentskap. Årbok for Norsk Skogbruksmuseum Elverum 1986
Nilsen, Alfred: Alta-kampen – miljøkampens største folkereisning. Haldde 2019
Nilsen, Alfred: De kaller oss ekstremister. Foredrag på Landskonferanse, Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget, 30.05.1981.
Nordeng m.fl.: Altaelva og altalaksen før og etter en regulering. Folkeaksjonen 1980 Norsk Journalistskole: Finnmarksvidda – interesser og konflikter. 1978 Næsje, Tor Fredrik:
Altalaksen : kultur, kraftutbygging og livsmiljø Alta kommune 1998
Olje- og energidepartementet: Stortingsproposisjon nr. 107 (1977-78) Omstatsregulering av Altavassdraget i Finnmark fylke
Olsen, Bjørnar: Virdnejavri 106. En sein-keramisk boplass på Finnmarksvidda. Tromura kulturhistorie nr. 5. Tromsø Museum. 1985.
Olsen, Bjørnar: Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie. Universitetsforlaget. 1994
Om regjeringens arbeid med gjennomføringen av Stortingets vedtak om utbygging av Altavassdraget. St.meld. nr. 61 (1979-80)
Osen, Knut: Alta-utbyggingen. En teknisk utredning. 1981
Paine, Robert: Dam a River, Damn a People?, Copenhagen: IWGIA, 1982
Parmann, Georg:
Kampen om Alta – en trusel mot vårt demokrati? Dreyer 1980
Paule, Torbjørn: Natur- og miljøvern i Stortinget 1977-81. Hva representantene sa – og hva utfallet ble. Norsk natur 17(1981)
Ryvarden, Leif og Tømmeraas, Per J.: Alta-Kautokeino vassdraget. Universitetsforlaget. 1979.
Sanders, Douglas E.: Urbefolkningenes rettigheter og Alta-Kautokeino-utbyggingen. I: Thuen, Trond (red): Samene - urbefolkning og minoritet. Universitetsforlaget, 1980.
Sandvik, Alette og Trana, Kjartan (red.): I stri strøm og stille evjer. Per Flatberg 80 år. 2017.
Sekne, Ivar og Thue, Lars: Alta kraftverks historie
Simonsen, Povl: Alta –kraftverkene. Kulturhistoriske registreringer og utgravninger 1984-1987. Del A: Virdejávri nord. Tromura nr. 34. 2001
Simonsen, Povl: Alta-kraftverkene : kulturhistoriske registreringer og vernetiltak 1981 Tromura 1982
Simonsen, Povl: Altakraftverkene. Kulturhistoriske registreringer og utgravninger 1982. Tromura, Tromsø museum 1987
Simonsen, Povl: Alta–kraftverkene. Kulturhistoriske registreringer og utgravninger 1984-1987. Del A: Virdejávri nord. Tromura nr. 34. Tromsø Museum 2001.
Skandfer, M. Registreringsrapport Indre Finnmark 2011. . Forskningsprosjektet “Landskapskunnskap og ressursforvaltning i Indre Troms og Finnmark 2500 f.Kr.- 1000 e.Kr. UIT 2011
Solbakk, John Trygve: Álttá-Guovdageaineanu stuimmi birra. Kampen om Alta-Kautokeino-elva. Čálliidlágádus 2010
Somby, Niillas A.: Til den norske statsmaktens rett. Tale til retten 27.04.1985
Somby, Niillas A.: Gumppe diimmus. ABC company E-skuvla. 2016
Sommerseth, Ingrid: Fangstgroper og ildsteder i Indre Finnmark 2012. Arkeologisk graverapport. Forskningsprosjektet "Landskapskunnskap og ressursforvaltning i Indre Finnmark 2500 f.Kr-1000 e.Kr. UIT
Sommerseth, Ingrid: Čuđojoganjálbmi – en tidlig metalltidsboplass i Indre Finnmark - med spor etter opphold i eldre steinalder. UIT 2014.
Steen, A.: Masi – en samebygd. Bind VI av Samiske samlinger. Norsk folkemuseum, Universitetsforlaget. 1963.
Steigan, Pål: Kampen om Alta-Kautokeino. I: Steigan, Pål: En folkefiende. Aschehoug, 2013
Tannvik, Kåre / Wisløff, Knut: "Intet nytt fra Alta" : dagbok fra Kautokeino og Alta i oktober 1981. Jårgalæddji 1981
Thue, Lars / Nilsen, Yngve: Statens kraft 3. Universitetsforlaget 2006.
Tonstad, Per Lars: Alta-Kautokeino-vassdraget. I: Tonstad, Per Lars: 50 anbefalte turer i Nord-Norge. Tun 2010
Tromsø museum: Sápmi – En nasjon blir tilSe emnene "Altautbyggingen" og "Altasaken som samesak"
Tufte, Thorbjørn: Alta er elva! : eventyret om en av verdens fineste lakseelver Grøndahl 1984
Tømmeraas, Per J.: Konsekvensundersøkelser på rovfugl og kråkefugl i Alta-Kautokeino- og Reisavassdragene. NTNU 2010
Tømmeraas, Per J.: Konsekvensundersøkelser på rovfugl og kråkefugl 1982-93 i forbindelse med kraftutbyggingen i Alta-Kautokeinovassdraget.Universitetet i Trondheim, Vitenskapsmuseet, Rapport Zoologisk Serie 1994-4.
Tømmeraas, Per J: Viltundersøkelser i Altavassdraget: oppsummering 1982–90 NINA
Tømmeraas, Per J: Viltundersøkelser i Altavassdraget : årsrapport 1984 Trondheim 1984
Tømmeraas Per J.: Artsliste for Alta-vassdraget Masi - Gargia. - Intern rapport til Miljøverndepartementet. 1974.
Tømmeraas, Per J.: Zoologi i utbyggingsområdet ved Vir'dnejav'ri i Alta - Kautokeinovassdraget. - Vår Fuglefauna 4. 1981.
Tømmeraas, Per J.: Falkenes reirbyggere. Utdrag fra rovfuglstudiene ved Alta - Kautokeino- og Reisavassdragene. I: Vår Fuglefauna 13 –1990.
Vassdragsregulering som miljøforstyrrende inngrep. Ottar 93-93, 1976.
Villmo, Loyd: Vassdragsreguleringene og reindriften. I: Ottar 93-93, 1976.
Zachariassen, Ketil: Nullpunktet – 40 år sidan Alta-saka. I: Syn og Segn 3-2019
Aabakken, R. & Myrberget, S.: Registreringer av fugler og pattedyr i det planlagte reguleringsområdet i Alta-vassdraget. DN Rapport. 62 1975.

Aviser

Mange aviser skreiv om Alta-saka, mest har det stått i aviser i Finnmark, Nordlys i Tromsø og riksaviser som har kommet ut i Oslo. De fleste aviser støtta utbygginga, særlig viktige var Finnmark Dagblad, Ságat og Nordlys, samt de store riksmedia som Aftenposten, Arbeiderbladet (Dagsavisen) og VG. De viktigste avisene som gikk mot utbygginga var Altaposten og Klassekampen. Klassekampen hadde under den tida kampen pågikk i Alta en egen journalist i Finnmark, og ga 09.10.1981 ut et eget bilag, "Alta-Ekstra" på 4 sider.

Løpesedler og brosjyrer

Folkeaksjonen ga ut informasjonsavisa Čávčo i til sammen 34 nummer fra 1979 til 1982. I de første nummera var navnet skrevet Savco, så Šavčo og deretter Čavčo og til slutt Čávčo. (Offisiell samisk skrivemåte er nå Čávžu, på norsk har man også ofte skrevet Sautso eller Savtso.). De fleste nummera var bare stensilert/kopiert i A4-format, noen få nummer var trykt på avispapir i format A3.
Fra Folkeaksjonen og andre motstandsorganisasjoner blei det utgitt ei rekke løpesedler. Det aller meste var på norsk. I 1981 ga Folkeaksjonen ut en fire siders løpeseddel bare kalt "Alta" på flere språk, i alle fall engelsk, tysk og finsk.

Film:

Eriksen m.fl. Mo váldet Sámi – Slik tar de Sameland. 1984 (ČálliidLágádus 2010)
Greve, Bredo: La elva leve 1980 (ČálliidLágádus 2010)
Justismuseet: Sivil ulydighet
NRK: Alta-saken: Motdemonstrasjon, Sultestreik
NRK: Alta-saken; et spill i makt og avmakt. Del : Vekst eller vern. 1997.
NRK: Jaktfalk – Sjelden rovfugl på nært hold. 1969.
NRK: Reportasje fra åpning av Sametinget 1989
NRK: Farlige fronter Brennpunkt 02.11.2010.
NRK: Mathis Hætta om sultestreiken + Máze
NRK: Masi: Møte med Mikkel Eira
Nævra, Arne: Drømmen om Alta.

Arkiv

Riksarkivet:
Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk
Per Flatbergs arkiv
Folkeaksjonens Oslo-avdeling
Bøtelagte elveredderes interesseorganisasjon

Statsarkivet i Tromsø:
Kari Marie og Haakon Henriksen
Vestfinnmark politikammer

Samisk Arkiv:
Máze Sámiid Searvi
Oslo Sámiid Searvi
Odd Mathis Hætta
Bjørn Aarseth
Elly Novales avis- og avisutklippssamling
Altasaken -Legeaksjonen 1981
Altasaken ̣Samisk sultestreik 1979. Magnar Mikkelsens dokumentasjon
Altasaken Samisk sultestreik 1981

Alta Museum:
Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. (Inkluderer Altautvalget) Arkivkatalog

NTNU Universitetsbiblioteket:
Olav Gjærevoll

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek:
Ketil Lund
Magnar Mikkelsen

Opplandsarkivet, Maihaugen
Folkeaksjonen avd. Lillehammer

Materiale produsert av motstanderne av Alta-utbygginga

Postkort utgitt av "Altaaksjonen 1979". Kortet er trolig kjøpt i leiren i Detsika august 1979.
Teksten på baksida er på tre språk, med noe forskjellig innhold:
Vuojet čáččedulvadeddji nevliid elet Álahæjus ja Guovdagæidnus
(Dette er skrevet på ei inkonsekvent blanding av gammel og ny samisk rettskriving og med ei rekke skrivefeil. Med dagens rettskriving: "Vuojet čáhcedulvadeaddji nevrriid eret Álttás ja Guovdageainnus", eller på norsk "Driv vannoppdemmernes spøkelser bort fra Alta og Guovdageaidnu")
Vassdragsutbyggingsspøkelset i Sautso canyon, Alta/Kautokeinoelva
A towering ghost rises in the Sautso Canyon, Alta/Kautokeino river i Finnmark, Norway

T-skjorte solgt av Folkeaksjonen
(Foto: Alta Museum)

Jakkemerke med samisk tekst.
(Foto: )

Materiale produsert av tilhengere av Alta-utbygginga

(Ikke funnet noe ennå.)

Aktuelle emner å arbeide videre med

– Sultestreikene. Hvordan blei de streikende behandla etterpå?
– Samekvinnenes aksjon på Statsministerens kontor
– Reiser til Paven i Roma og til New York
– Demonstrantene – hvem var de? Geografi, etnisitet, alder, yrker?
– Hvordan påvirka striden samfunna Alta, Máze og Guovdageaidnu?
– De tidligere planene om utbygging. Hva ville vært konsekvensene? Hvorfor blei de gitt opp?
– Motsetninger innen Folkeaksjonen – om strategien og om sameretten
– Motaksjonen. Orden og arbeid. Hvem sto for denne? Hvordan arbeida de?
– Aksjonene som ikke blei gjennomført: Sprenging av Janina m.m.
– Samisk aksjonsgruppe. Hvordan oppsto denne, hvem var med, hva var grunnlaget. Forholdet til NSR.
– Motsetninger innafor regjeringa

Hva har natursenteret gjort?

Vandreutstilling om Alta-kampen, utstilt på Diehtosiida, Guovdageaidnu, våren 2018
(Foto: Svein Lund)

Bøker og aviser om Alta-kampen, utstilt på Diehtosiida, Guovdageaidnu, våren 2018
(Foto: Svein Lund)

– Laga vandreutstilling om Guovdageaidnu-Alta-vassdraget og kampen om utbygginga. Består av 16 bilder med tekst på samisk, norsk og engelsk.
– Samla bøker, hefter og aviser om vassdraget, utbygginga og kampen om det.
– Snakka med flere sentrale deltakere i mostandsarbeidet.
– Levert materiale til RDM, som de skulle bruke til nettutstilling.
– Kontakta Alta museum og RDM om mulig framtidig samarbeid.
– Bestilt NVEs og Justismuseets vandreutstillinger til Guovdageaidnu.

Hva mer kan natursenteret gjøre?

Utstilling om Alta-kampen, Tromsø museum
(Foto: Svein Lund)

– Komplettere denne nettsida i samarbeid med andre.
– Gjøre intervju med deltakere i Alta-aksjonene og andre aktører i saka.
– Bygge opp ei fast utstilling når vi får faste utstillingslokaler.
– Lage bildereportasje om vassdraget frå fjell til fjord. Internett og/eller bokform.

Aktuelle samarbeidspartnere

– Folk som bruker vassdraget og naturen rundt til reindrift, fiske, jakt, m.m.
– Folk som deltok i kampen om utbygginga.
– Institusjoner som har arkivmateriale: Alta Museum, Statsarkivet i Tromsø, Riksarkivet, Samisk Arkiv, Arbeiderbevegelsens arkiv
– Institusjoner som har eller har hatt utstillinger: OCA, NVE, Justismuseet.
Vi takker alle som har bidratt til denne sida.