God garnfangst av gjedde og sjeldent stor abbor.
(Foto: Svein Lund)
Guovdageainnu meahcceguovddáš / natursenter
Fiske
Demonstrasjon av notfiske på Sikfestivalen 2014
(Foto: Svein Lund)
God garnfangst av gjedde og sjeldent stor abbor. |
Guovdageainnu meahcceguovddáš / natursenterFiske |
Demonstrasjon av notfiske på Sikfestivalen 2014 |
Et av titusener fiskevann på vidda. Bålplassen nær stranda kan tyde på at det har vært fiskere her.
(Foto: Svein Lund)
I Guovdageaidnu kommune er det tusenvis av fiskevann. Det er hevda at det skal være 47444 av dem. Her finner vi rike forekomster av ferskvannsfiskene gjedde, sik, abbor, ørret, røye, lake og harr. Ingen elver eller vann har alle disse fiskeslaga, men de aller fleste vann har to eller flere fiskeslag.
I Álttá-/Guovdageaineatnu går det laks, men ikke i den delen av elva som hører til Guovdageaidnu kommune. Laksen går også opp Tanavassdraget og kommer så vidt inn i Guovdageaidnu gjennom Iešjohka og gjennom Anárjohka.
Fiskeartene er nærmere omtalt under Fisk i Guovdageaidnu.
Fram til 15-1600-tallet levde folket her vesentlig av det de sjøl kunne hente ut av naturen gjennom jakt og fiske og høsting av bær og planter. Det gamle samiske samfunnet var organisert i siidaer, som forvalta vilt- og fiskeressursene. I tillegg til fiske for eget behov, blei det tidlig fiska for salg, både til kysten og til tilgrensende områder som nå hører til Finland og Sverige. Når de omliggende statene krevde skatt av samene, blei deler av skatten ofte betalt gjennom tørka fisk, særlig gjedde. Vi vet i dag ikke så mye om hvilke redskaper som blei brukt og hvordan fisket var organisert, men forskjellige kilder kan gi noen glimt.
I løpet av 15-1600-tallet utvikla det seg reindrift med lange flyttinger, og de gamle fangstsiidaene gikk etter hvert i oppløsning. Det blei vanlig at reindriftssamene flytta med reinen til kysten, slik at de ikke oppholdt seg innafor nåværende Guovdageaidnu kommune i sommerhalvåret. Reindriftssamene fiska fortsatt, men da i vassdraga nærmere kysten og i sjøen, samt på isen på vann i Guovdageaidnu på vinteren. Fra da av er det den fastboende befolkninga, kalt dálon, som vesentlig har stått for ferskvannsfisket i Guovdageaidnu. Tidligere bodde de langt mer spredt utover vidda, på små boplasser der det ofte både var fastboende og vinterbosted for flyttsamer. Samarbeid og bytte av kjøtt, fisk og andre produkter var viktig for begge parter.
Det er ikke skrevet noen egen bok eller større artikkel om historia om fisket i Guovdageaidnu, men det er mye å finne i forskjellige kilder. I flere bøker om den fastboende befolkninga er det mye informasjon om fisket i vann og elver, og om bruken av fisken. Vi skal sitere fra noen av disse.
Adolf Steen ga i 1963 ut boka "Masi – en samebygd". Her skriver han at fisket på den tida hadde mindre betydning enn tidligere: "Av det som fiskes i våre dager, blir lite solgt. Det meste går til husholdningen." Steen hevder at Masi-området er "uten sammenligning det beste fiskedistrikt i det indre av Finnmark". og at fisket var så viktig at noen flyttsamer, etter å ha fulgt reinflokken til sommerbeite, dro tilbake til Masi (Máze) for å fiske på sommeren.
Til sammenligning er fiskeslag som gjedde, abbor og lake atskillig mer ettertrakta mange andre steder. Mens man i Guovdageaidnu arrangerer sikfestival, arrangerer man i Pasvik gjeddefestival.
Så lenge en familie eller ei lita bygd har vært aleine om bruken av et vann, har de som regel fiska med måte, slik at bestanden har holdt seg, eller til og med økt gjennom kultivering. Siden de har fulgt utviklinga av fiskebestanden, har de kunnet redusere fisket dersom de har sett at det har blitt overbeskatta. Overbeskatning av fiskevann har oftest skjedd når mange har fiska, uten å ha oversikt over den samla belastninga og uten å forstå konsekvensene. Et eksempel fra Guovdageaidnu er et tidligere godt røyevann, der Forsvaret bygde ei hytte som blei lånt ut til soldater og personale. Der kom stadig nye folk og de fleste ville fiske. Resultatet var at bestanden minka og til slutt var det ikke fisk igjen.
I Guovdageaidnu har tradisjonelt retten til fiske i forskjellige vann hørt til bestemte familier, ofte var det knytta til at de også utnytta andre naturressurser i det samme området, som ved, bær og utmarksslåtter. Andre måtte da ha tillatelse av de faste brukerne dersom de ønska å fiske i deres vann eller elvestrekninger. Dette var uskrevne lover, som som regel blei respektert i lokalsamfunnet. Når innflyttere og turister kom, blei de derimot verken pålagt av myndighetene å respektere de lokale tradisjonene eller informert om at de eksisterte.
Det er vanskelig å si hvor langt tilbake det har vært en slik regulering av fiskeretten. I boka "Lappiske rettsstudier" skriver Erik Solem i forbindelse med saker på 1600-tallet: "Hovedregelen var imidlertid, som det synes, at det temmelig tidlig hadde utviklet sig særrett til fiske i de enkelte vatn etter på bestemte strekninger av elvene." Fra 1600- og 1700-tallet er det tegn på at familienes rett til fiskevann var anerkjent. Adolf Steen skriver i "Kautokeinostudier" (1956): "Fiskevannene må allerede på et meget tidlig tidspunkt være blitt delt innbyrdes mellom de forskjellige familier, Så tidlig som 1697 fikk Päive Aslachson rettens kjennelse for at ingen måtte fiske i hans 3 fiskevann som var Spielggajavrre, Čuojajavrre og Njarggajavrre som hans forfedre hadde hatt fra gammel tid."(s.87)
Dette systemet for fiskerettigheter har aldri blitt avvikla, men har etter hvert blitt trua og undergravd fra flere kanter:
1. Bedre kommunikasjoner har gjort fiskevann på vidda lettere tilgjengelig. Bilveier er åpne for alle tvert gjennom Guovdageaidnu fra Alta til Finland og fra Biedjovággi til grensa mot Karasjok, samt kortere strekninger som fra Kirkestedet til Ákšomuotki og til Ávži. Den gamle vegen fra Mieron til Masi og til Suoluvuopmi og videre over Beaskáđas til Gargia er åpen, sjøl om den bare er delvis framkommelig med vanlig bil. Og ikke minst har det blitt oppretta åpne løyper for kjøring med traktor og terrengkjøretøy. Dette har gjort at fiskevann har blitt langt mer tilgjengelig for både lokalbefolkning og tilreisende.
Rietnjávži er en av mange fraflytta boplasser på vidda.
(Foto: Svein Lund)
3. Offentlig fiskeforvaltning. Det eldste offentlige inngrep vi kjenner til i fiske, er reguleringene av laksefisket i Altaelva. Dette fisket blei utført bare av samer (både fra Alta og Guovdageaidnu) fram til 15–1600-tallet. Da begynte Kongen å gjøre krav på fiskeretten, og denne blei fra 1700-tallet overført til bønder i Alta, i alt vesentlig nordmenn og kvener.
Fra 1800-tallet hevda Staten eiendomsrett til utmarka i Finnmark, og dermed også rett til å regulere fisket. Dette har siden blitt regulert dels ved nasjonale regler, dels av Statens Skoger / Statskog fram til 2006 og deretter av Finnmarkseiendommen. Verken Staten eller disse forvaltningsorgana har anerkjent den samiske rettsoppfatninga av hvem som har retten til å fiske i forskjellige fiskevann.
Det har ikke vært gjort noen samla kartlegging av fiskemetoder i Guovdageaidnu gjennom tidene, så mye av det vi skriver her er usikkert, og vi håper leserne vil bidra med flere opplysninger.
Stangfiske fra båt, Vuorašjávri.
(Foto: Rolf Ante Hætta)
Det finnes mange forskjellige agntyper - men man bruker å dele agn inn i to kategorier. Naturlig agn, og kunstig agn. Naturlig agn er det man finner i naturen og hva fisken spiser til vanlig. Det kan være meitemark, maggot, fiskeyngel, deler av fisk, larver, insekter osv. I områder der det naturlig finnes meitemark, har det vært vanlig å fiske med enkle stenger (hjemmelaga eller bambus) og snøre med krok som man tredde levende meitemark på. Ofte blei det brukt dupp.
I Guovdageaidnu finnes det ikke mye meitemark. Ved enkelte gårder skal det være funnet litt små mark, men ikke tilstrekkelig til at dette har blitt noe vanlig agn. Det har hendt at folk har skaffa seg meitemark fra kysten for å bruke til fiske. (Agn for isfiske se lenger ned.)
Kunstig agn er det som blir lagd for hånd eller masseprodusert i enten metall eller plastikk som f.eks wobblere, skjesluker, spinnere, fluer osv. Kunstige agn skal etterligne naturlige byttedyr.
Fiskeutstyr utstilt på Guovdageainnu gilišillju: kastebokser, hjemmelaga sluk med rødt klede og garnpinne.
(Foto: Svein Lund)
I Guovdageaidnu har det vært fiska mye med sluk, Noen har også laga sine egne sluker. Ei tid var 2-øringer populære. De blei banka til og bora opp og satt krok og svivel på. Også teskjeier blei brukt til å lage sluk av. En enkel form for kunstig agn er å sette et stykke rødt klede eller rødt ullgarn på kroken.
De fleste som fisker med kunstig agn bruker enten vanlig slukstang eller fluestang. Stengene til ferskvannsfiske finnes i mange ulike typer og fasonger, gjennomsnittet har en lengde på mellom 7 og 9 fot og kastevekt mellom 15-35 gram. Ulike stenger finnes til ulike spesifikke fiskemetoder og agn. Som f.eks gjeddefiske, røyefiske, ørretfiske, fiske fra båt, fiske fra land osv.
Adolf Steen skreiv i 1963: "Det var først etter siste verdenskrig at befolkningen begynte å fiske med stang og flue og sluk. Det var noen gjenreisingsarbeidere sørfra som begynte å fiske i strykene sommeren 1946. Folket i Masi hadde nok sett stangfiske før – turister som fulgte postbåten og fisket røye med stang –, men selv hadde de ikke fisket på denne måten. Nå drives det atskillig stangfiske både av unge og eldre."
Fluefiske begynte i England blant de rike adelsmennene på 1700 tallet, men på 1950-tallet ble det mer og mer vanlig blant vanlige folk. Fluefiske er ofte rangert som mer eksklusivt enn vanlig stang-/spinnfiske. I Guovdageaidnu er det liten tradisjon for fluefiske, men i seinere år har det vært arrangert kurs i fluebinding i regi av den lokale Jeger- og Fiskerforeninga. På ungdomsskolen har man forsøkt å tilby fluebinding som valgfag, men det var lite interesse for det.
Oterfiske er ganske utbredt og det foregår ved at man har en planke/fjøl som er vinklet på den måten at når man drar i snøret så skjener oterfjøla utover. Oterfiske foregår vanligvis med fluer, men noen bruker også små sluker, eller wobblere. Hvis fisken ikke vil ta vanlig sluk, kan oterfiske med fluer være en effektiv metode. Man kan fiske med oter både fra båt og fra land.
Reinskinn er godt å ha å sitte på når man fisker på isen.
(Foto: Rolf Ante Hætta)
Dagens fiske er blitt veldig lett etter innføringa av isbor, siden man ikke lenger må hugge et hull i isen. Mest vanlig er isboret som bruker arbeidskraft for å skjære, men mer moderne motorbor og el-bor brukes av de mer aktive fiskere som trenger flere fiskehull. Borene kommer i mange forskjellige størrelser, og i de fleste større fiskebutikker selges det med diameter fra 100 mm til og med 250 mm. Ofte bestemmes borets størrelse ut ifra hvilke fiskeslag man prøver å fange, og størrelsen på fisken som er i vannet der man fisker.
Ved isfiske kan man bruke en av to metoder:
– Krok med agn som fisken biter på, kombinert med en blank sluk som skal tiltrekke seg fisken. Kroken med agnet er da gjerne i en tynn fortom på 10-15 cm under sluken.
– En noe tyngre pilk med flere kroker og ei kjerne som tiltrekker fisken, som så krøkes når den kommer nær.
Det er den første av disse metodene som er mest vanlig i Guovdageaidnu.
Til agn ved isfiske har det vært brukt deler av fisk man allerede har fanga, særlig øyet og fiskekjøttet bak gattåpningen. En parasitt på rein, på samisk kalt gurbmá (larve av reinbrems) er brukt som agn ved isfiske. Nå kan man også kjøpe maggot på butikk, og det har blitt mer vanlig å bruke.
Også tørka appelsinskall har vært brukt som agn.
Odd Mathis Hætta forteller i Samebygder på Finnmarksbygda 2 (s. 120) om lakefiske på isen med hjemmelaga kroker av einer.
Mange steder blir det arrangert pilkekonkurranser. I Guovdageaidnu er det gjerne lokale bygdelag som står for dette.
Odd Mathis Hætta forteller i Samebygder på Finnmarksbygda 2 (s. 120) om denne fiskemetoden brukt i Siebejávri: "Når jeg så laken under isen, slo jeg den med øksa. Laken går på grunt vann og presser seg mellom botn og isen. Når jeg slo med øksa på isen, besvimte den, og jeg kunne hugge hull i isen og ta den opp."
Snarefiske kan med tålmodighet gi resultater.
(Foto: Karen Marie Eira Buljo)
Ennå er det noen barn som lærer kunsten å fiske med snare i bekkene på vidda.
(Foto: Karen Marie Eira Buljo)
[SPØRSMÅL: Er denne fiskemetoden kjent fra Guovdageaidnu?]
Guovdageainnu gilišillju har utstilt en del utstyr brukt til garn- og notfiske, men har dessverre ikke plass til å lage ei skikkelig fiskeutstilling.
(Foto: Svein Lund)
Andre steder i Norden er det kjent at det er drevet garnfiske tilbake til i alle fall vikingtida. I Guovdageaidnu er det kjent at det er drevet garnfiske i alle fall fra 1700-tallet. Etter dette eksploderte garnfisket når flere fikk tak i garn og utstyr for å reparere og bøte på garn.
Før i tiden ble garnene lagd av sener av dyr, som f.eks rein. Så kom bomull på markedet før nylontråden kom i den moderne tid. Når man brukte senegarn og bomullsgarn så brukte man å barke garnene for at de skulle bli mer holdbare og ikke morkne. Som søkke brukte man steiner som var surret inn i never før de ble tørket for at neveren skulle trekke seg stramt rundt steinen. Så ble disse sydd fast i nedre enden av garnet. som flytevekt brukte man tørkede trebiter, før man fikk tak i kork og brukte dette siden det var mer formelig og fliset ikke til, noe som kunne føre til at garnet vaset seg sammen under utsetting og trekking. Før i tiden var det veldig vanlig at folk i Kautokeino lagde garn selv og dette er en kunst som veldig få fortsatt mestrer. Da kjøpte man inn bomullstråd og satt på kveldene og lagde masker som til slutt ble til en lenke med garn. Det sies at bommulsgarn kunne bare trekkes om nettene når det var mørkt, ellers ville sollyset ødelegge garnene. I dag brukes det sjelden steiner som søkke. Nå har alle masseproduserte garn med blytau som skal holde garnet nede ved bunnen og korker eller annen flytevekt på toppen av garnet.
Garnfiske kan drives hele året, etter forskjellige arter. Ofte fisket man mest etter en art når man dro på fisketur. Det kunne enten være sik, gjedde, ørret eller røye. Man satte ut garn på forskjellige steder i forhold til hva man ville få i garnene. I dette tilfellet kom lokalkunnskapen til bruk i de forskjellige vannene og elvene.
Gjedde har best kvalitet rett før gytetiden - med en gang isen slipper vann og elver. Ørret og røye har derimot best kvalitet på sommeren/tidlig høst. Abbor og sik er god fisk hele året rundt. Midt på sommeren når det er ganske varmt er det ikke bra å fiske med garn, for da blir kvaliteten på fisken dårlig raskt etter at den har satt seg fast i garnet. Garna blir samtidig gjengrodd av alger og rusk og dette gjør at garna kan maksimalt være i vannet ett døgn før man må ta dem opp og vaske dem.
I samisk tradisjon så har man ofte sjekket garna uten å ta dem opp av vannet. På samisk er det et eget ord for dette; "oahppat firpmiid" eller å "lære" garna. Så har man latt garnene stå i flere dager til man er ferdig å fiske. I gamle dager dro man ofte flere mil til fjells for å fiske med garn samtidig som man kombinerte dette med multebærplukking og da brukte man å være flere dager på fjellet.
I vår tid finnes det mye forskrifter og regler for garnsetting. I forskjellige vann og elver er det restriksjoner på maskevidde, lenge/dybde på garnet, hvor mange garn man kan ha ute i forskjellige vann og merking av garn. Garna skal merkes med navn, adresse og telefonnummer. I det samiske samfunn så har det aldri vært vanlig å merke garna. De fleste vet hvor hver enkelt har garn og personer har sine "egne" fiskesteder og folk respekterer dette. Folk brukte ofte å fiske på steder nær husene sine og i nærområdet.
Reindriftslinja ved Samisk videregående skole og reindriftsskole får opplæring i garnfiske under isen.
(Foto: SVSRS)
Før man setter isgarnsplanken i vannet må man lage et nokså stort hull, som bør være cirka en meter langt og nesten like bredt. Dette hullet er skjært så det blir enkelt å få isgarnsplanken under isen, men også sånn at hullet ikke fryser til så lett over natta. Dermed er det ikke så stort problem om du setter garnet under vannet, og glemmer det der, istedenfor å trekke opp samme dag. Dette er fordi det virket som bortkastet tid å trekke opp dagen etter, siden det var et sånn slit å sette opp isgarnet. Det var vanlig at garnet sto i vannet i et par uker om gangen.
Når man har fått isgarnsplanken under isen og rettet den dit hvor garnet skal føres, kan man trekke i tauet og lede isgarnsplanken under isen. Når en da trekker tauet så har den en fjær som spennes og en spiker eller annen pigg som fester seg til isen. Når man slipper tauet, løsnes spikeren fra isen og isgarnsplanken føres videre. Tauets størrelse er et viktig aspekt, fordi om tauet er for tykt, så klarer ikke isgarnsplanken å føres like effektivt om man vil f.eks. sette to garn på rad. Et tau på noen millimeter som har vansker for å ryke er best. Når isgarnsplanken har nådd garnets lengde, må man skjære et hull på det stedet som man har ført planken til. Det er ingen grunn til å lage det andre hullet like stort som det det første, som skal da brukes til å sette i og trekke opp garnet.
Etter at man har tatt opp isgarnplanken kan man knyte garnet fast til gáidnu-tauets slutt, og deretter trekker garnet under isen med den delen av tauet som man først har trukket under isen. Den enkleste og vanligste metode å gjøre det på er å hugge trestokker. Disse kalles for endetre (geahčemuorran) fordi trestokkene er i enden av garnet. Dette hjelper også til med å finne garnhullet dersom det er snøfokk. Når man fisker med garn under isen trenger man ikke se til garna hver dag, sjøl om de fleste gjør det. Endetrærne gjør også at man ikkje hugger av garnet når man åpner et hull som er frossent.
Johan Henrik Buljo fisker med garn under isen.
(Foto: Facebook – Ferskvannsfiske i Kautokeino)
I gamle dager var garnfiske under isen et arbeid der de fleste var med – både gamle folk og barn. Det var et viktig arbeid som ga fersk fisk etter gytetida.
Vanligvis brukte man å fiske på høstvinteren fordi da var det lettest. Da ser du hva som skjer under isen, hvor isgangsplanken går, og isen er ikke så tykk, men likevel sterk. Det er mest vanlig å fiske med garn under isen på vanna. På elvene er det ikke frosset nok på høstvinteren og det er svært farlig å gå på større elver så tidlig. Samtidig fører også strømmen med seg rusk som lett fester seg i garna, og da kan garna raskt *njivlot. Vanligvis er det også kaldt når man driver med dette arbeidet, og tradisjonelt regner man det kaldeste været som det beste. Det gjør at det ikke er vind, og fisken fryser skikkelig når man tar den ut av garnet. Fisk som er tatt med garn under isen er det ikke vanlig å sløye, for det er så kaldt på hendene når man skal renske garnet og om man også skal sløye så er det ikke bra for hendene. Folk bruker heller å sage fisken med handsag og koke med innvoller.
Når man skal ta opp igjen garnet, ser man bare tauet med en pinne og man må hugge hull i isen på nytt.
(Foto: Rolf Ante Hætta)
Tradisjon som forsvinner?
Det blir fiska under isen omtrent like mye som det blir fiska med not, men det er noen folk som fisker med garn under isen hver vinter. De fleste fiskerne er eldre folk – det er svært sjelden at ungdommer praktiserer denne spesielle fiskemetoden. Men en svært god kulturbærer i denne aktiviteten er barnehager og skoler. Barnehagene drar hvert år for å fiske på forskjellige steder og fra skolene drar noen klasser hvert år for å fiske med garn under isen.
Mathis P. Pentha fisker sik med not fra elvebåt. (Kan noen si når og hvor?)
(Foto: Fra gammelt postkort)
Johan J. K. Hætta drar inn not i Látnatjávri ved Máze, august 1980.
(Foto: Lars M. Hjorthol)
Vi kjenner til notfiske mmed sikkerhet fra begynnelsen av 1800-tallet. I bygdeboka er det fortalt at presten og hans folk fiska med not så tidlig som på slutten av 1600-tallet. Det er sagt at nota kom med noen finske tjenestegutter til Guovdageaidnu og deretter tilpassa folk i Guovdageaidnu nota slik det passa best for dem. [Hvordan blei nota endra?] En grunn til at vi kjenner historia er at notflyt som blei brukt i øverkant av nota hadde rissa inn årstall. Disse blei skåret inn da de laga nota eller flyta eller i annen sammenheng. Folk brukte også å skjære inn *muorranamaid i notflyt. Navna kunne være til den som laga nota eller den som eide den.
Gammel notflyt som har eierens muorranamma. Ser du hvem som har eid nota?
(Foto: Rolf Ante Hætta)
Nå i tida krever ikke nota så mye reparasjoner som tidligere, for nå er det mye syntetisk materiale i nota, noe man ikke fikk før. Garnet i nota er laga av syntetisk tråd og på nedkanten har mange begynt å bruke tjærepapir eller golvpapir, men det finnes folk som ennå i vår tid lager tradisjonelle søkker. I gammel tid var også nøtene laga av bomull slik som fiskegarn, og disse kunne man også barke så de skulle bli mer varige. I vanlige øvertelner er fortsatt tradisjonelle notflyt (luovddit). På noen nøter finnes det også korker, men det er ikke slike bra som notflyt. Arbeidet til notflyta er å holde fisken inne i nota. Når man trekker og slipper nota, så beveger notflyta seg hit og dit og da tør ikke fisken å hoppe over nota. Søkkene har som funksjon å holde nota ned mot bunnen så ikke fisken kan rømme under nota.
Tradisjonell elvebåt brukt til notfiske i Loavskajávri ved Ávži
(Foto: Svein Ole Klemetsen)
Før i tida kunne man ta mange notkast på en kveld eller ei natt. Om morgenen og dagen er det ikke vanlig å fiske med not, for sola gjør at fisken ser nota bedre og kan rømme før nota når til land. Fisken bruker å rømme over nota akkurat når man begynner å trekke nota mot land, for da ligger notflyta ned på vannet, og står ikke lenger opp i vannet.
Nottrekking er et arbeid som krever menneskekraft om det skal lykkes. Som nevnt kan to personer klare det dersom de kan denne fiskemetoden svært godt, men vanligvis er det flere folk med, da notfiske er et tungt arbeid- Det kan ha vært tre personer som dro på notfiske, men oftest har det vært flere. Da trakk noen nota, mens andre sløyde fisken etter hvert som nota kom til land. Folk har avtalt seg i mellom når de skulle dra på notfiske når de har besøkt hverandre. Oftest var det naboer som delte på ei not. Når vinteren kom og de begynte å reparere nota, så tok hver sin del av nota med seg hjem og når våren kom så sydde de nota sammen igjen.
Hvordan er nota oppbygd?
I boka Masi – en samebygd forklarer Adolf Steen i detalj hvordan nøtene som brukes i dette området er oppbygd og hva de enkelte delene kalles: (Vi har gjengitt teksten i original og for de samiske uttrykka har vi lagt dem inn i dagens rettskriving i parentes)
"I Stuorajavrre [Stuorajávri] og andre vann i Kautokeino brukes nøter som er opptil 100 favner. Slike forekommer ikke i Masi, hvor 70 favner er det mest alminnelige. Enkelte er dog opptil 100 favner. Tidligere bandt de noten selv. Nå kjøper de fleste ferdigbundet not fra fabrikk. De kjøper også brukte seinøter ved sjøkanten, men de monterer noten selv. I Masi var det i 1960 13 siknøter.
Foruten dragtauet – gai'dno [gáidnu] – i hver ende, består noten av 9 deler garn, nemlig 4 deler på hver side av fiskeposen eller midtpartiet som kallse batta (bahta). Nærmest dragtauet kalles garnet siw'le [sivli]. På en 70 favners not må det være 12–13 favner. Det har notens største maskestørrelse, og er 2,5 til 3,5 alen dypt. Dernest følger galljuk [galjot] som har samme lengde som siw'le, men har litt mindre maskestørrelse og er minst 3,5 alen dypt. På enkelte nøter er siw'le og galljuk av samme dybde og maskestørrelse. Begge kan være av brukt seinot. Når det likevel er delt i to stykker, er det nærmest fordi det er praktisk, både når noten monteres og når det er flere eiere av noten.
Etter galljuk følger raggje-fier'bme [rádje-fierpmi] (grensegarnet) som er 4 favner langt og 4 til 4,5 alen dypt. Det har mindre maskestørrelse enn galljuk. Så følger oal'ge [oalgi] (skulder) som er omlag 3 favner langt og går til notens midtparti fiskeposen. Dybden på oal'ge er 4,5 alen. For siw'le, galljuk og raggje-fier'bme er det ikke fastsatt maskestørrelse, men på oal'ge er det ikke tillatt å bruke mindre maskestørrelse enn 2,5 cm fra knute til knute.
To illustrasjoner fra Adolf Steens bok "Masi – en samebygd: "Opphengt not" og "Ole Olsen Hætta ved notspillet, Masi"
(Foto: Asbjørn Nesheim, 1948)
Midt på noten er fiskeposen (batta) [bahta]. I den samler fisken seg når noten nærmer seg land. Den vil ellers smette under noten og komme seg fri. For at ikke enden av fiskeposen skal slepe helt i bunnen når noten trekkes inn, holdes den oppe av et omlag 30 cm langt trestykke som kalles cubbul. Det er festet i enden av fiskeposen med et snøre av en favns lengde.
På nedertelnen – vuolle-ræš'me [vuolle-reašmi] – er bundet steiner innsydd i never. Et slikt innsydd steinsøkk kalles gik'ta [gikta] (pl. givtak [givttat]). Søkkene er sydd fast til telnen med rottrevler av selje. Givtak sitter tettest på midtpartiet. På øvertelnen – baggje-ræš'me [badje-reašmi] – er fløyt (kavl) av furutre. Det er flate trestykker, omlag 20 cm lange, og de er smalest i den enden som er festet til telnen. De kalles luow'de [luovdi] (pl. luowdek [luovddit]). Også disse er festet til telnen på samme måte som givtak og de sitter tettest på midtpartiet.
Den største luow'de kalles riw'ja som er et nordisk lånord. Den er plassert midt på noten like over åpningen på batta, og er ofte av en annen fasong enn de øvrige. Den kan ha halvmåneform eller hjerteform, og har som oftest to huller. Disse hullene minner om øynene i et ansikt, og med en kniv er ofte "hodet" på slike nøter utstyrt også med nese og munn. Dette kommer først til syne når noten nærmer seg land, og da må det passes på at midtpartiet blir trukket rett inn.
Tidligere laget samene både garntelner og tau av bjørkerøtter og vierrøtter (tæger). Hvor de har lært denne skikken er uvisst. I Masi ble dragtau av tæger brukt på siknoten langt inn i dette århundre, og kunsten å lage tau er ennå ikke glemt. "
For det meste har notfisket vært i vann og i elva der denne var så godt som stillestående. Men noen steder har det også blitt fiska der elva flyter raskere, f.eks i Ákšomuotkiområdet. Da brukte man langt mindre nøter, bare omslag 30-40 favner lange. Dette fisket blei kalt "geassaleapmi".
Rettigheter til notfiske
Not til tørk i Ávži, 2009.
(Foto: Svein Lund)
Når det gjelder notfiskesteder og varp, så er det i Guovdageaidnueatnu/Kautokeinoelva og i de nærmeste vanna dit man kommer med båt fra elva ingen begrensing på hvem som får fiske. Før i tida var det stor konkurranse om våren når isen gikk. Om våren var det svært populært å trekke not når vårflommen hadde gått såpass ned at man kunne trekke not. Da kunne man finne mange notbåter på de forskjellige varpene. Når det gjaldt vann ute på vidda, har det i samisk tradisjon vært vanlig at de forskjellige familiene hadde sine lokale notområder og fiskevann. Det er ennå bevart i en viss grad til i dag. For eksempel har folk i Ávži fiska i Vuorašjávri til alle tider. Samtidig er det ikke tillatt for andre å fiske med garn eller not der hvor Ávžži Gilisearvi (bygdelag) har forpakta/røkta fiskevann. Avdøde Nils A. Skum og hans familie har alltid fiska i Ávžejávri ja Ávželuobbal med not. Dette er ikke slikt som er skrevet ned i regelverk, men har vært akseptert blant folk i Guovdageaidnu.
Notfisket som kultiveringLevende tradisjon?
Nå i tida er ikke lenger notfiske så vanlig i samfunnet vårt. Folk har nok mat og mer penger og det er ikke vanlig å gjøre dette arbeidet. Mange folk i Guovdageaidnu i vår tid har aldri vært med på notfiske, men for 70–80 år siden visste de fleste hvordan man trekker not. Sjøl om notfisket har gått mye tilbake i seinere tid, så er det likevel noen som driver dette tradisjonelle fisket hvert år. Det er mest for egen rekreasjon, for å være sammen med venner og kjente og ellers nyte fersk kokt sik i vakre sommernetter.
Vi hogde ei ganske stor råk ute på vannet, og skøyv isen bort. Ikke til den kanten der vi skulle trekke nota, men til motsatt kant. Så var det å sette ut "čulgu". Čulgu er svært lange trær, over ti skritt lange, Vi hadde målt opp "čulgu" hvor lange de var, for man ser ikke čulgu om det er snø. To slipper nota og vi trekker nota i to retninger. To fører čulgu"ene inn mot land og hogger ei råk der som de mener endene av čulgo skal vært.
Man må skritte opp og måle dersom det er snø, men dersom det er tynn is, som man ser gjennom, da er det ganske lett. Med "faggemuorat", som kalles for válgamuorran, fører man čulguid. Til čulgu har vi festa tauet. Dersom man ikke synes å finne čulgu under isen, så er det ennå et tre som man kan leite med. Dette kaller vi for "viippat". Med denne rykker man čulgo til råka, og styrer videre til det er slutt på tauet. Når det er slutt på tauet, så begynner man å trekke nota med taua- De to som har blitt igjen ute på djupet, slipper ut til begge sider og de andre trekker inn.
Far brukte å sette merker på nota slik at nota kommer rett når man begynner å trekke inn nota. Han brukte å feste gras som merker i nota. Inn mot bredden hugde vi råk som var ganske stor. Råka hugde vi der det var plass for å trekke inn nota.
Vi brukte å få en njelot (tønne) med fisk hver gang. Det tok en hel dag å trekke et varp. Når vi hadde trukket nota, så var det å legge nota på sleden, og trekke bort til stativet og trekke den opp der, ved bredden av vannet. Etter ei uke var nota tørka og vi kom tilbake for å fiske en gang til på samme måte
(Norsk oversetting referert i Odd Mathis Hættas bok Samebygder på Finnmarksvidda 2)
Denne fiskemetoden er også kjent fra andre vann, som Stuorajávri og Lembejávri (?).
En spesiell form for notfiske under isen blei praktisert ved Čábardasjohkas utløp i Guovdageaineatnu. Men måtte da frakte båten til elveutløpet før elva begynte å fryse. Tidlig på vinteren, da mesteparten av elva var frossen, var det ennå åpent i utløpet. Da satte man nota ut langs iskanten og lot den drive inn under isen. Så måtte man vente ei stund til det var kommet fisk foran nota, og så trekte man nota til land.
Mindre ruser
(Foto: Rolf Ante Hætta)
Storruse med ledegarn.
(Foto: Rolf Ante Hætta)
Setting av storruse i Vuorašjávri
(Foto: Rolf Ante Hætta)
På dette flyfotoet kan man se at det er satt ut ruser med ledegarn i Vuorašjávri.
(Foto: https://kart.1881.no/)
Den gamle elvebåten er erstatta av plastbåt. Soahtefielbma 2016.
(Foto: Svein Lund)
Man kan fiske fra land med stang eller kasteboks. Noen steder er det også mulig å sette garn over smale viker fra land ved hjelp av tau, men som regel er man avhengig av båt for garn- og notfiske. Det er utvikla forskjellige typer av båter til bruk på elver og i fjellvann. I elver har det vært vanlig med lange og smale elvebåter. Det har ikke vært noen tradisjon for elvebåtbygging i Guovdageaidnu, bl.a. fordi det lokalt er dårlig med trær av den størrelsen som trengs. Tradisjonelt har det vært vanlig å kjøpe elvebåter fra Finland, og frakte dem med reinskyss på vinterføre. Seinere, når veien over vidda har gjort det mulig, har det også blitt frakta elvebåter fra Alta, Karasjok eller Tana. Elvebåtene har blitt rodd og staka, og har etter hvert blitt utstyrt med påhengsmotor. De første påhengsmotorene kom i mellomkrigstida, men var da mest for postbåter og andre som dreiv skyssvirksomhet. I etterkrigstida blei det etterhvert vanlig med påhengsmotor for vanlig bruk. Adolf Steen skriver i "Masi – en samebygd": Alle fastboende familier i Masi har elvebåt, og flere og flere anskaffer seg påhengsmotor. Høsten 1960 var det 15 slike i Masi."
For bruk i fjellvann har man gjerne brukt mindre båter, som kunne fraktes lettere. Også disse blei ofte kjøpt i Finland, men det finnes eksempel på at slike er laga i kommunen. Adolf Steen skriver: "En og annen har forsøkt seg på å lage små båter til fjellfisket. Den siste som laget en slik båt var Ture Nilsen Turi (1883–1955). Denne båten er fremdeles i bruk i Njukčajavrre." Seinere har det blitt mer vanlig å kjøpe plastbåter, som er ferdige fra fabrikk og ikke er knytta til noen lokal tradisjon. Mange familier har hatt båt liggende ved fjellvann. Noen har frakta båtene fram og tilbake hvert år, men vanligere er det at båten ligger ved vanna hele året, enten i båthus eller ute under snøen. I seinere år har noen også tatt i bruk gummibåter, kanoer eller kajakker for garnfiske.
For notfiske har det ofte blitt brukt spesielle båter, som er breiere enn vanlige elvebåter og har montert notspell i båten, eller mulighet for å montere dette.
Bestanden av harr i deler av Guovdageaineatnu/Kautokeinoelva og ei rekke vann i området rundt Máze er et resultat av slik utsetting. Adolf Steen skriver i Masi – en samebygd:
"For 50 år siden [altså på begynnelsen av 1900-tallet.(red)] var det ikke harr i Kautokeinoelva eller i vannene som hører vassdraget til. I Karasjok–Tana-vassdraget forekom den derimot. Lars Larsen Gaino (1859–1921) på Lappoluobbal, sammen med sønnene Per og Lars, fanget noen harr i Čædnojavrre som hører til sistnevnte vassdrag. Fiskene bar de i en bøtte og slapp dem i Lappojavrre. Disse stanset imidlertid ikke, men fortsatte til andre enden av vannet hvor de fulgte Lappojokka til Kautokeinoelva. Og selv om Lappojokka faller i storelva flere kilometer ovenfor Storfossen (Nieiddagoržže) så tok de veien utfor fossen. Min meddeler sa at ovenfor fossen er det bare fanget en harr, I Kautokeino fikk jeg imidlertid opplyst at det for noen år siden ble fisket harr både ved kirkestedet og lenger syd. ... Harren forekommer nå i storelva gjennom hele Masi-området. Derfra har den gått i Masielva [Mázejohka] og en mengde vann som står i forbindelse med vassdraget. Den har også fortsatt ned strykene og fossene til Alta. Der regnes den for en ufisk, fordi den tar flue og sluk når det fiskes laks, og laksefiskerne har brukt mange skjellsord om Lars Larsen Gaino som førte fisken til Kautokeino–Alta-vassdraget."
I Guovdageaidnu er nok holdninga til harren noe mer positiv, og den blir fiska og røyka.
Det har blitt satt ut ørret i flere vann og elver der denne ikke fantes tidligere. I et brev fra Kautokeino innlandsfiskenemnd til Inspektøren for ferskvannsfiske i 1968 blir det vist til at ørret var blitt overført fra andre vassdrag "for ca. 25-30 år siden" og siden har formert seg og blitt fiska "så å si i hele Kautokeinoelva". Det vil si at utsetting av ørret har foregått i alle fall fra sist på 1930-tallet. [Kjenner vi til eldre utsetting?]
I 1961 kjøpte man ørretrogn fra et klekkeri ved Tinnsjøen i Telemark. (Det skal også ha vært satt ut dansk ørret og kanadisk regnbueørret.) Ved kraftverket i Čábardasjohka var det klekkeri, og yngelen blei så satt ut i elva. Første gang man gjorde dette gikk det bra, men andre gangen hadde rogna frosset på veien og var derfor ødelagt før den kom fram. (Med på dette var bl.a. Leif Haugen og Jens Halvorsrud fra Alta og Anton Dahl, Guovdageaidnu)
Seinere har ørreten spredd seg videre oppover vassdraget og i mange vann og elver har den konkurrert ut røya. Det gjelder bl.a. for flere vann nord om Stuorajávri.
Det har også vært satt ut ørret i flere vann, bl.a. Bealljášjávri og Vuorašjávri.
Ofte blei yngel satt ut når den var så liten at det ikke var lett å se hva slags fisk det var, og det blir hevda at noen som ville ha ørret for utsetting hadde fått gjedde og abbor og satte ut denne.
På 1960–80-tallet da det blei satt ut mye fisk visste man ikke konsekvensene av dette. I dag er det ikke lenger tillatt å sette ut fisk som ikke hører naturlig til i et vassdrag.
De aller eldste kilder vi har er at tørka gjedde blei brukt som skattebetaling. "Fjellsamen Peder Amundsson i Kautokeino betalte i årene 1584 til 1608 atskillige pund tørket gjedde til det offentlige. I 1592 utgjorde for eksempel Amundssons innbetalte skatt seks pund tørket gjedde og reinskinn." (2. handskilde: http://olehartattordet.blogg.no/1455032581_trket_gjedde_gjedde.html. Forsøke å finne original kilde)
[SPØRSMÅL:
Blei ferskvannsfisk omsatt på marked, f.eks. Bossekopmarkedet? I hvilken form?
Reinslakteriet dreiv oppkjøp – hvor solgte de?
I 1980 blei det bevilga til tre fiskemottak ved Iešjávri. Hvordan gikk det videre?
Fiskeforedlingsbedrift i Máze på 1990-tallet
Restauranter: Turisthotellet, Masi turistsenter, Suolovuopmi, Fjellstuer, Alfreds Kro
Særlig har det vært satsa på Stuorajávri. Der har vært drevet kultivering, bl.a. med oppfisking av mye småabbor. Eksperimentert med forskjellige fiskemetoder som ruser. Fiska omlag 20 tonn for året. Organisert eget lag for næringsfiske i Stuorajávri.
Næringsfiske på Iešjávri.]
Når man betynner å sløye er det vanligst å begynne ved hodet. Man skjærer på tvers ved gjellene, og vender kniven mot gattet og skjærer mot sporen. Noen gjør også omvendt, slik at de starter ved sporen. Det er nok lettest å starte ved hodet, for da kan man holde i hodet mens man arbeider med fisken.
Når man skal røyke eller tørke fisk kan man i stedet for å skjære opp i buken skjære fisken opp fra ryggsida og beholde buken hel. Det er særlig aktuelt for større fisk som gjedde.
Skraping av sik.
(Foto: Rolf Ante Hætta)
Det er ikke så vanlig å skrape andre fiskeslag enn sik, for andre fisk har ikke så store skjell at det gjør noen skade, og de slipper heller ikke så lett løs fra fiskeskinnet. Den eneste fisken som har lignende skjell her i Guovdageaidnu er harr. Av harren bruker man heller å flå av skinnet.
Abboren er best å flå. Når man flår abbor utnytter man mest av fisken, så går det ikke så mye av fiskekjøttet tapt.
Det er flere måter å flå abbor på, her beskriver vi en god metode for mindre abborer:
Du skjærer med kniven mellom fiskekjøttet og skinnet fra hodet til sporen på øversida av fisken. Det gjør du på begge sider, så holder du abboren med begge hender så du med tomlene kan flekke av skinnet. Når du kommer til sporen kan du skjære av sporen eller bryte den av om du klarer det. Da er det bare å trekke skinnet av fisken mot hodet. Dette gjør også at innvollene følger med skinnet. Når du har #rohten cuohpa opp til hodet, bryter du av hodet eller skjærer det av. Nå har du flådd abboren. Når du steiker eller koker abboren trenger du ikke være redd for beina, for du kan bare dra fiskekjøttet av ryggbeinet og så spise fisken.
Større abbor bruker man noen ganger å filetere. Da er det lettere å steike den og da trenger man ikke være redd for at det er bein i fisken. Det passer svært godt om det er barn som skal spise, men sjølsagt tar det mer tid å filetere dem. I tillegg må man ofte bryne kniven, for abborskinnet er som sandpapir og kniven blir fort uskarp.
Det finnes nyttige filminstruksjoner på Youtube dersom man er usikker på hvordan man skal flå.
Å filetere fisk kan ta mye tid, men når man skal filetere er det ikke nødvendig å sløye. Noen sløyer likevel før filetering, for at det ikke skal gå hull på innvollene. Når du fileterer sett kniven bak hodet skjær til du når ned til ryggbeinet. Du setter kniven slik at den går langs ryggbeinet til sporen. Det er viktig at du har ei fjøl eller en annen flat gjenstand under fisken, så du ikke skjærer tvert ovver ryggbeinet eller ødelegger fiskekjøttet. Når du når til sporen skjærer du fileten bort av fisken. Legg skinnsida ned og skjær fiskekjøttet bort fra skinnet. Når du har gjort det skjærer du bort sidebeina.
Noen fiskeslag har også bein som går på skrå i fiskekjøttet på øversida av ryggbeinet. På gjedda ser disse beina ut som #caggi. Disse kan man også skjære bort med kniv, men da går det litt fiskekjøtt tapt. Noen bruker tang for å trekke ut disse beina, men det er ikke nødvendig. Noen bruker å ta bort skinnet når de fileterer fisk, men det er ikke nødvendig. Mellom skinnet og fiskekjøttet er det et fettlag som gjør at fisken ikke tørker når man steiker den. Noen fiskeslag har også svært smakfullt skinn, som for eksempel røye, dersom man sprøsteiker den
Man trenger ikke steikepanne for å steike fisk, om man bare kan lage bål.
(Foto: Rolf Ante Hætta)
Fersk fisk kokt over bålet – kan det bli bedre?
(Foto: Rolf Ante Hætta)
Sik under røyking.
(Foto: Johan Thomas Hætta)
Anlegg for røyking av fisk.
(Foto: Johan Thomas Hætta)
Røyking er en av de tradisjonelle måtene å behandle fisk til mat. Røyking har vært svært vanlig før i tida i Guovdageaidnu, fordi man måtte finne en måte å få fisken til å holde seg best mulig. Etter at fryseboksene kom er det ikke lenger samme behov for røyking, men mange røyker fortsatt fiske fordi det er god mat. All slags fisk kan røykes, og det er mange metoder. Noen liker at fisken er mye røykt, andre at den bare er litt røykt. Vanligvis salter man fisken før den blir røykt. Når man skal røyke fisk er det viktig at den er svært rein. Det er viktig å ta bort alt blod og annen skitt. Når det er gjort, legger vi fisken i et fat og strør salt mellom fiskene. Etter at fisken har vært i salt omlag halvtannet døgn, tar man fisken uta av saltet og skyller den godt før man henger fisken så vannet skal renne bort. Fisken må ikke vært våt når man henger den over røyken for da vil ikke fiskekjøttet ta opp røyken og fisken blir ikke røykt.
Vi kan røyke fisk på to måter, varmrøykt og kaldrøykt. Ved varmrøyking blir fisken kokt under røykinga, Det betyr at det er så varmt når man røyker at man kan spise den med det samme. Når man kaldrøyker fisk må man steike fisken igjen etterpå. Vanligvis bruker man å steike fisken i vann, fordi fisken allerede er salt og dersom man steiker den i smør kan den bli for salt. Dette er også den mest brukte røykemetoden, og røykinga gjøres vanligvis i lávvu, fordi der er det plass til mye fisk. Det er tidkrevende arbeide å røyke fisk og det tar minst tre dager fra fisken er fiska til den er ferdig, sånn at det ikke er verdt bryet å bare røyke et par fisk.
Når man røyker fisk så kan man bruke forskjellige emner til å lage røyk. Aller mest vanlig er å bruke bjørketre og einer. Noen synes det blir svært god smak av bjørk, men andre foretrekker vier og einer. Dette gir en mildere smak på fisken enn det man får med å bruke bjørk. Når man røyker er det viktig at man ikke har stort bål og at det ikke "šloavit" for mye, for da vil fisken bli for mye kokt og kan bli tørr. I verste fall kan fisken bli brent og da er han ikke spisende. Det beste er om det ikke er flamme, men at bålet bare ulmer.
Da salta man fisken i tønner og lagra dem i fiskegammer som var ved bredden av fiskevannet. Det brukte man å gjøre om høsten når det ikke lenger var så varmt, så fisken ikke skulle syrne. Da holdt fisken seg såpass kaldt at den kunne være der til det var føre til å hente den hjem med kjørerein.
Salting av sik
(Foto: Johan Thomas Hætta)
Når man skal bruke saltfisken som pålegg bruker man å la fisken være i salt omtrent to døgn. Om det er svært store fisker eller tykke fiskebiter, må den være i salt for at den skal bli ferdig. En centimeter tykke biter blir godt gjennomsalta på to døgn. Tre centimeter tykke biter trenger tre dager. Om man lar den være i saltlake lenger, kan fisken bli for salt. Om det hender, kan man legge fisken til utvanning i noen timer. Det er viktig å legge vekt på fisken når den er salta slik at fiskekjøttet blir tett. Når man trykker ned saltfisken så gjør det at saltlaken trekker gjennom fisken når saltet smelter. Om man ikke tynger ned fisken med noe, så kan den bli svært myk og saltlaken blir igjen i fisken, og det er ikke bra. Til trykking bruker man gjerne et par fjøler eller annet som dekker fisken før man legger steiner på fjølene.
Om man skal lettsalte fisk som man skal koke eller steike, så bruker man å la fisken være i salt omlag et døgn. Da bruker man vanligvis ikke sukker. Når man gjør dette blir fisken fastere og det medfører at man ikke trenger å salte fisken før man koker eller steiker den.
Alfred Larsen steiker gjeddekaker på Sikfestivalen ved Stuorajávri.
(Foto: Svein Lund)
Maling av gjeddefarse på kjøttkvern.
(Foto: Johan Thomas Hætta)
Her finner man for eksempel hva man trenger når man skal lage gjeddekaker med svinefett. Best blir det dersom man steiker svinefettet før man blander det sammen med gjedda, Om man ellers ønsker å forsøke å sjøl lage fiskekaker, og bruke annen fisk enn gjedde, så kan man prøve seg fram til man finner fisk som man liker og ingredienser som man sjøl liker. Man trenger ikke alltid følge det som står på papiret. Her er en annen variant:
Oppskrift på gjeddekaker.
Sløy og flå av skinnet på gjedda og skjær fileter av gjedda. Ryggbeinet og sidebeina må bort, mindre bein kan være med.
Mal opp gjeddefiletene i kjøttkvern.
Bland 1 kg fiskefarse med omtrent:
3 egg
1/2 l melk
2 ss. potetmjøl
100 g løk, purre eller vårløk
2 ts. salt
1 ts. dill, evt. annet krydder som f.eks. muskat, pepper, oregano eller timian
Form til fiskekaker og steik i smør/olje i steikepanne.
Av den samme farseblandinga kan man lage fiskepudding, med å helle i form og steike i vannbad i steikeovn, ca. 1/2 time på 1500C.
Sikrogn.
(Foto: Johan Thomas Hætta)
Oppskrift på kaviar: Skrap rogna ut av hinna, bland med litt sukker, salt og matolje. Rør godt rundt og la det stå et par døgn.
Fiskeslog som ikke spises av folk kan kokes til dyrefor.
Garving av fiskeskinn
(Foto: Rolf Ante Hætta)
Skraping av fiskeskinn
(Foto: Rolf Ante Hætta)
Bok innbundet i fiskeskinn.
(Foto: Rolf Ante Hætta)
Mest brukt er lakse- og gjeddeskinn, men man kan også bruke f.eks. store abborer eller forskjellige saltvannsfisk. Noen som har prøvd forskjellige skinn, sier at lakeskinn er det sterkeste og at det også er det skinnet som er lettest å arbeide med.
Veske som Hellin Pietikäinen har laga av reinskinn og lakeskinn.
(Foto: Arne Ivar Johnsen)
Filmer
Holmestrand, Lemet Ailo: Notfiske i Kautokeino. 2012
Notfiske i Ávži. Juni 2016
Notfiske i Lahpoluoppal Govvagiisa 2024
Juoŋasteapmi. Árbediehtu. Sámi allaskuvla, 2015
Juoŋasteapmi. NRK Sápmi, Árdna 18.05.2015
Notfiske Jevdesjávri 1968. Lagt ut på Youtube av Govvagiisá
Finnmark: Røyefiske på JiesjavreNRK Sápmi 1978
Isfiske med garnNRK Sqpmi 2002
Oahpa ráhkadit hávgagáhkuid. NRK Sápmi
Sámi allaskuvlla studeanttat: Fierbmun
Heahttá, Sara Elle J.E.: Guollenahkkedikšun
Vi takker alle som har bidratt til denne sida, bl.a. Rolf Ante Hætta, Paula Simonsen, Anton Dahl, Karen Marie Eira Buljo og Johan Ingvald Hætta.
