God garnfangst av gjedde og sjeldent stor abbor.
(Foto: Svein Lund)

Guovdageaidnu natursenter

Fiske

Demonstrasjon av notfiske på Sikfestivalen 2014
(Foto: Svein Lund)

HER KAN DU LESE OM:
Tusenvis av fiskevann
Eldgamle fisketradisjoner
Hvilke fiskeslag har man fiska?
Retten til fiske
Aktuell regulering av fisket
Fiskemetoder
Båter og annet utstyr for fiske
Oppbevaring og transport av fisk
Utsetting av fisk
Næringsfiske i Guovdageaidnu
Oppdrett av ferskvannsfisk
Behandling og bruk av fisk

Tusenvis av fiskevann

Et av titusener fiskevann på vidda. Bålplassen nær stranda kan tyde på at det har vært fiskere her.
(Foto: Svein Lund)

I Guovdageaidnu kommune er det tusenvis av fiskevann. Det er hevda at det skal være 47444 av dem. Her finner vi rike forekomster av ferskvannsfiskene gjedde, sik, abbor, ørret, røye, lake og harr. Ingen elver eller vann har alle disse fiskeslaga, men de aller fleste vann har to eller flere fiskeslag.
I Álttá-/Guovdageaineatnu går det laks, men ikke i den delen av elva som hører til Guovdageaidnu kommune. Laksen går også opp Tanavassdraget og kommer så vidt inn i Guovdageaidnu gjennom Iešjohka og gjennom Anárjohka.

Fiskeartene er nærmere omtalt under Fisk i Guovdageaidnu.

Eldgamle fisketradisjoner

Fiske i vann og elver har vært en viktig del av livsgrunnlaget så lenge det har bodd folk på Finnmarksvidda. En av de eldste skildringene av fiskerikdommene her finner vi i Lilienskiolds Speculum Boreale fra 1701: "Hvert Wand, hver Bæch eller Elf giffver saa rundelig sin affgrøde oc tilhjelp udaff mange slags nøttelige Fische, at hungeren vel kand ræddis".

Fram til 15-1600-tallet levde folket her vesentlig av det de sjøl kunne hente ut av naturen gjennom jakt og fiske og høsting av bær og planter. Det gamle samiske samfunnet var organisert i siidaer, som forvalta vilt- og fiskeressursene. I tillegg til fiske for eget behov, blei det tidlig fiska for salg, både til kysten og til tilgrensende områder som nå hører til Finland og Sverige. Når de omliggende statene krevde skatt av samene, blei deler av skatten ofte betalt gjennom tørka fisk, særlig gjedde. Vi vet i dag ikke så mye om hvilke redskaper som blei brukt og hvordan fisket var organisert, men forskjellige kilder kan gi noen glimt.

I løpet av 15-1600-tallet utvikla det seg reindrift med lange flyttinger, og de gamle fangstsiidaene gikk etter hvert i oppløsning. Det blei vanlig at reindriftssamene flytta med reinen til kysten, slik at de ikke oppholdt seg innafor nåværende Guovdageaidnu kommune i sommerhalvåret. Reindriftssamene fiska fortsatt, men da i vassdraga nærmere kysten og i sjøen, samt på isen på vann i Guovdageaidnu på vinteren. Fra da av er det den fastboende befolkninga, kalt dálon, som vesentlig har stått for ferskvannsfisket i Guovdageaidnu. Tidligere bodde de langt mer spredt utover vidda, ofte på små boplasser der det både var fastboende og vinterbosted for flyttsamer. Samarbeid og bytte av kjøtt, fisk og andre produkter var viktig for begge parter.

Det er ikke skrevet noen egen bok eller større artikkel om historia om fisket i Guovdageaidnu, men det er mye å finne i forskjellige kilder. I flere bøker om den fastboende befolkninga er det mye informasjon om fisket i vann og elver, og om bruken av fisken. Vi skal sitere fra noen av disse.

Adolf Steen ga i 1963 ut boka "Masi – en samebygd". Her skriver han at fisket på den tida hadde mindre betydning enn tidligere: "Av det som fiskes i våre dager, blir lite solgt. Det meste går til husholdningen." Steen hevder at Masi-området er "uten sammenligning det beste fiskedistrikt i det indre av Finnmark". og at fisket var så viktig at noen flyttsamer, etter å ha fulgt reinflokken til sommerbeite, dro tilbake til Masi (Máze) for å fiske på sommeren.

Hvilke fiskeslag har man fiska?

Alle fiskeslag som finnes på Finnmarksvidda er spiselige, men alle har ikke vært like ettertrakta. For lokalbefolkninga har de viktigste fiskeslaga vært sik og røye. For tilreisende fiskere har gjerne ørreten vært mest populær. Det har variert i hvilken grad man har fiska etter gjedde, mens abbor og lake har vært mindre ettertrakta. Ut fra ei undersøking gjort i 1972–76 skriver Myrdene Anderson: "Only unusual persons and those of Finnish extraction eat vuosku, 'pearch' and hávga,'pike'." (Bare uvanlige folk og de som er av finsk avstamning spiser abbor og gjedde.) Som årsak til dette oppgir hun: "The latter, besides being omnivorous like the distateful predator and scavenger species of birds and mammals, is difficult to debone of its suorri-davtit 'branch-bones'." (Den siste, ved sida av å være altetende, som de avskyelige rovdyra og plyndrende artene av fugler og pattedyr, er det vanskelig å få ut beina av den.)

Retten til fiske

Fisk er en fornybar ressurs som kan høstes år etter år og generasjon etter generasjon, om det bare blir gjort på en fornuftig måte. Men om et vann blir overbeskatta, kan hele fiskebestanden bli borte eller det kan ta lang tid før den tar seg opp igjen. Derfor har det i hundrevis av år vært regler for å regulere fisket. Det kan være hvem som har lov å fiske, hvor, når og hvor mye det kan fiskes, og med hvilke redskaper.

Så lenge en familie eller ei lita bygd har vært aleine om bruken av et vann, har de som regel fiska med måte, slik at bestanden har holdt seg, eller til og med økt gjennom kultivering. Siden de har fulgt utviklinga av fiskebestanden, har de kunnet redusere fisket dersom de har sett at det har blitt overbeskatta. Overbeskatning av fiskevann har oftest skjedd når mange har fiska, uten å ha oversikt over den samla belastninga og uten å forstå konsekvensene. Et eksempel fra Guovdageaidnu er et tidligere godt røyevann, der Forsvaret bygde ei hytte som blei lånt ut til soldater og personale. Der kom stadig nye folk og de fleste ville fiske. Resultatet var at bestanden minka og til slutt var det ikke fisk igjen.

I Guovdageaidnu har tradisjonelt retten til fiske i forskjellige vann hørt til bestemte familier, ofte var det knytta til at de også utnytta andre naturressurser i det samme området, som ved, bær og utmarksslåtter. Andre måtte da ha tillatelse av de faste brukerne dersom de ønska å fiske i deres vann eller elvestrekninger. Dette var uskrevne lover, som som regel blei respektert i lokalsamfunnet. Når innflyttere og turister kom, blei de derimot verken pålagt av myndighetene å respektere de lokale tradisjonene eller informert om at de eksisterte.

Det er vanskelig å si hvor langt tilbake det har vært en slik regulering av fiskeretten. I boka "Lappiske rettsstudier" skriver Erik Solem i forbindelse med saker på 1600-tallet: "Hovedregelen var imidlertid, som det synes, at det temmelig tidlig hadde utviklet sig særrett til fiske i de enkelte vatn etter på bestemte strekninger av elvene." Fra 1600- og 1700-tallet er det tegn på at familienes rett til fiskevann var anerkjent. Adolf Steen skriver i "Kautokeinostudier" (1956): "Fiskevannene må allerede på et meget tidlig tidspunkt være blitt delt innbyrdes mellom de forskjellige familier, Så tidlig som 1697 fikk Päive Aslachson rettens kjennelse for at ingen måtte fiske i hans 3 fiskevann som var Spielggajavrre, Čuojajavrre og Njarggajavrre som hans forfedre hadde hatt fra gammel tid."(s.87)

Dette systemet for fiskerettigheter har aldri blitt avvikla, men har etter hvert blitt trua og undergravd fra flere kanter:
1. Bedre kommunikasjoner har gjort fiskevann på vidda lettere tilgjengelig. Bilveier er åpne for alle tvert gjennom Guovdageaidnu fra Alta til Finland og fra Biedjovággi til grensa mot Karasjok, samt kortere strekninger som fra Kirkestedet til Ákšomuotki og til Ávži. Den gamle vegen fra Mieron til Masi og til Suoluvuopmi og videre over Beaskáđas til Gargia er åpen, sjøl om den bare er delvis framkommelig med vanlig bil. Og ikke minst har det blitt oppretta åpne løyper for kjøring med traktor og terrengkjøretøy. Dette har gjort at fiskevann har blitt langt mer tilgjengelig for både lokalbefolkning og tilreisende.

Rietnjávži er en av mange fraflytta boplasser på vidda.
(Foto: Svein Lund)

2. Sentralisering av bosettinga. Mange av de gamle boplassene er fraflytta, noe som er framskynda av offentlig politikk. De som tidligere bodde rundt på vidda, og deres etterkommere, bor nå oftest på Kirkestedet, eller i alle fall ved hovedveiene, om de da ikke har flytta ut av kommunen. Sjøl om mange fortsatt forsøker å opprettholde tradisjonen med bruk av familiens fiskevann og moltemyrer, har det blitt vanskeligere å hevde eneretten.
3. Offentlig fiskeforvaltning. Det eldste offentlige inngrep vi kjenner til i fiske, er reguleringene av laksefisket i Altaelva. Dette fisket blei utført bare av samer (både fra Alta og Guovdageaidnu) fram til 15–1600-tallet. Da begynte Kongen å gjøre krav på fiskeretten, og denne blei fra 1700-tallet overført til bønder i Alta, i alt vesentlig nordmenn og kvener.
Fra 1800-tallet hevda Staten eiendomsrett til utmarka i Finnmark, og dermed også rett til å regulere fisket. Dette har siden blitt regulert dels ved nasjonale regler, dels av Statens Skoger / Statskog fram til 2006 og deretter av Finnmarkseiendommen. Verken Staten eller disse forvaltningsorgana har anerkjent den samiske rettsoppfatninga av hvem som har retten til å fiske i forskjellige fiskevann.

Aktuell regulering av fisket

Formelt er fisket i Guovdageaidnu nå regulert av Lov om laksefisk og innlandsfisk og Innlandsfiskeforskriften. Loven har flere punkter som har stor betydning for fisket i Guovdageaidnu:
§1 sier at loven skal "gi grunnlag for utvikling av bestandene med sikte på økt avkastning, til beste for rettighetshavere og fritidsfiskere."
(Her er i utgangspunktet åpent for tolkinger og konflikter, både om hvem som skal regnes som "rettighetshavere" og hvem som er "fritidsfiskere" og hva man skal gjøre om disse to gruppene har motsatte interesser.
§ 3, som har kommet inn i loven i seinere år sier at samiske interesser skal vektlegges:
Dersom det vurderes å treffe vedtak i medhold av denne lov som vil berøre samiske interesser direkte, skal det innenfor rammene av de bestemmelser som gir hjemmel for vedtaket, legges tilbørlig vekt på hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur.
(Dette betyr likevel ikke at samiske tradisjoner for hvem som har retten til fisket skal respekteres, da disse ikke er "innenfor rammene".)
§ 10. Uten tillatelse fra departementet må ingen sette i verk kultiveringstiltak for anadrome laksefisk og innlandsfisk.
(Det vil si at slik utsetting av fisk som tidligere har vært gjort i Guovdageaidnu nå ikke ville vært tillatt.)
§ 17 Med de innskrenkninger som følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, sedvane, alders tids bruk eller annen hjemmel, har grunneieren enerett til fiske etter innlandsfisk i vassdrag slik det har vært fra gammelt av så langt hans grunn går.
(Grunneieren har altså i utgangspunktet fiskeretten, det vil i Finnmark si FeFo, og kan dermed fritt regulere hvem man vil gi eller selge denne retten videre til. Men har står et viktig forbehold: Det kan være innskrenkninger i denne retten som følge av sedvane eller alders tids bruk. (I hvilken grad har dette vært prøvd for retten i Finnmark?)
§19 regulerer tilfeller der det kan skilles mellom eiendomsretten og fiskeretten, og et av disse gjelder spesielt for Finnmark:
Ved salg av fast eiendom i Finnmark fra staten eller Finnmarkseiendommen kan fiskeretten holdes tilbake til fordel for allmennheten.
(Det står at fiskeretten KAN holdes tilbake, ikke at den skal. Dette gjelder altså SALG av eiendom, spørsmålet er om det også gjelder dersom Finnmarkskommisjonen kommer fram til at enkeltpersoner eller bygdelag skal tilkjennes eiendom på grunnlag av alders tids bruk.
§24. Særlige rettigheter i Finnmark. Denne lov medfører ingen endringer i de særlige regler som gjelder for den lokale befolknings rett til fiske i Finnmark etter kgl. res. av 27. mai 1775 angående Jorddelingen i Finnmarken samt Bopladses Udvisning og Skyldlægning sammesteds, finnmarksloven kapittel 4 og Tanaloven.

Fiske for lokalbefolkning og tilreisende

I tillegg til lokalbefolkningas fiske har Finnmarksvidda også trukket til seg fiskeinteresserte fra andre områder. De har ofte drevet andre former for fiske, og hatt andre innstillinger til dette. Det har i stor grad vært et "sportsfiske", der kampen med fisken og ikke maten har vært hovedsaka. Spesielt har de tilreisende vært interesserte i ørret- og røyevann. Slike fiskere har ofte kommet fra Sør-Norge, og i seinere år i økende grad fra andre land som Finland og Tyskland. Det har dermed blitt en kulturforskjell i forhold til fiske, og dette gir seg uttrykk i forskjellige organisasjoner. Norsk Jeger- og Fiskerforbund er organisasjonen for sportsfiskere, som ser fiske med stang og sluk eller flue som et mer høyverdig fiske enn fisket med garn eller not for matauk. Lokalt har vi organisasjonen Sámi bivdo- ja meahcástansearvi / Samisk fangst- og utmarkslag, som i første rekke vil fremme det tradisjonelle fisket med garn og not.

Fiskemetoder

Gjennom tidene er det utvikla ei rekke forskjellige fiskemetoder. Fisken kan bli narra til å bite på et naturlig eller kunstig agn, eller den kan fanges i snare, garn, not, ruse eller teine, eller med lystring, skyting eller klubbing. Vi vil her skildre de forskjellige metodene, og forsøke å si noe om hvor utbredt disse har vært og er, særlig i Guovdageaidnu kommune, samt hvilke regler som gjelder for bruk av de forskjellige metodene.

Det har ikke vært gjort noen samla kartlegging av fiskemetoder i Guovdageaidnu gjennom tidene, så mye av det vi skriver her er usikkert, og vi håper leserne vil bidra med flere opplysninger.

Fiske med fiskekrok og agn.

Stangfiske fra båt, Vuorašjávri.
(Foto: Rolf Ante Hætta)

I gamle dager var det ikke alltid lett å få tak i fabrikklaga fiskekroker, så man laga sjøl så godt man kunne. Anders Johansen Eira / Jussan Ánte forteller i boka Muitalusat ja dáhpahusat Guovdageainnus 3: "Vi pleide å fiske i barndommen. For det meste var det småfisk, men noen elver og stryk inneholdt større fisk. Vi hadde ikke kroker, utenom dem vi selv lagde fra spiker og sikkerhetsnåler. Vi lagde fisketråd av sytråd, siden vi ikke hadde nylon. Vi fikk småfisk i hundretall.

Det finnes mange forskjellige agntyper - men man bruker å dele agn inn i to kategorier. Naturlig agn, og kunstig agn. Naturlig agn er det man finner i naturen og hva fisken spiser til vanlig. Det kan være meitemark, maggot, fiskeyngel, deler av fisk, larver, insekter osv. I områder der det naturlig finnes meitemark, har det vært vanlig å fiske med enkle stenger (hjemmelaga eller bambus) og snøre med krok som man tredde levende meitemark på. Ofte blei det brukt dupp.
I Guovdageaidnu finnes det ikke mye meitemark. Ved enkelte gårder skal det være funnet litt små mark, men ikke tilstrekkelig til at dette har blitt noe vanlig agn. Det har hendt at folk har skaffa seg meitemark fra kysten for å bruke til fiske. (Agn for isfiske se lenger ned.)

Kunstig agn er det som blir lagd for hånd eller masseprodusert i enten metall eller plastikk som f.eks wobblere, skjesluker, spinnere, fluer osv. Kunstige agn skal etterligne naturlige byttedyr.

Fiskeutstyr utstilt på Guovdageainnu gilišillju: kastebokser, hjemmelaga sluk med rødt klede og garnpinne.
(Foto: Svein Lund)

Fiske med sluk kan skje fra båt med snøre med eller uten stang, eller fra land med boks eller stang.
Å fiske med kasteboks er en gammel fiskemetode som ikke er mye brukt i dag. Før i tiden var stenger og sneller dyre og det var ikke mange som hadde råd til dette. Det positive med kasteboks er at det er billig fiskeutstyr og man gjenvinner metall fra hermetikk. Man tar vare på boksen og lager et håndtak tvers over boksen hvor man spikrer eller skrur håndtaket med spiker/skruer på begge sider. Håndtaket var enten av tre eller av metall. Med litt øvelse kunne man kaste veldig presist og ganske langt. Noen personer sverger fortsatt til kasteboks og dette er en unik og sjelden fiskemetode som man bør oppleve.

I Guovdageaidnu har det vært fiska mye med sluk, Noen har også laga sine egne sluker. Ei tid var 2-øringer populære. De blei banka til og bora opp og satt krok og svivel på. Også teskjeier blei brukt til å lage sluk av. En enkel form for kunstig agn er å sette et stykke rødt klede eller rødt ullgarn på kroken.

De fleste som fisker med kunstig agn bruker enten vanlig slukstang eller fluestang. Stengene til ferskvannsfiske finnes i mange ulike typer og fasonger, gjennomsnittet har en lengde på mellom 7 og 9 fot og kastevekt mellom 15-35 gram. Ulike stenger finnes til ulike spesifikke fiskemetoder og agn. Som f.eks gjeddefiske, røyefiske, ørretfiske, fiske fra båt, fiske fra land osv.

Adolf Steen skreiv i 1963: "Det var først etter siste verdenskrig at befolkningen begynte å fiske med stang og flue og sluk. Det var noen gjenreisingsarbeidere sørfra som begynte å fiske i strykene sommeren 1946. Folket i Masi hadde nok sett stangfiske før – turister som fulgte postbåten og fisket røye med stang –, men selv hadde de ikke fisket på denne måten. Nå drives det atskillig stangfiske både av unge og eldre."

Fluefiske begynte i England blant de rike adelsmennene på 1700 tallet, men på 1950-tallet ble det mer og mer vanlig blant vanlige folk. Fluefiske er ofte rangert som mer eksklusivt enn vanlig stang-/spinnfiske. I Guovdageaidnu er det liten tradisjon for fluefiske, men i seinere år har det vært arrangert kurs i fluebinding i regi av den lokale Jeger- og Fiskerforeninga. På ungdomsskolen har man forsøkt å tilby fluebinding som valgfag, men det var lite interesse for det.

Oterfiske er ganske utbredt og det foregår ved at man har en planke/fjøl som er vinklet på den måten at når man drar i snøret så skjener oterfjøla utover. Oterfiske foregår vanligvis med fluer, men noen bruker også små sluker, eller wobblere. Hvis fisken ikke vil ta vanlig sluk, kan oterfiske med fluer være en effektiv metode. Man kan fiske med oter både fra båt og fra land.

Isfiske

Reinskinn er godt å ha å sitte på når man fisker på isen.
(Foto: Rolf Ante Hætta)

Isfiske har vært veldig viktig i Sápmi - mye vanligere enn sommerfiske med stang. Isfisket pleide å begynne på høsten etter at isen var sterk nok til å holde vekta av et menneske. Da var det vanlig å bruke øks eller spyd for å bryte gjennom isen.
På våren var det vanlig å fiske på svake punkter i isen, der hvor snø- og islaget er tynt. Det var ikke uvanlig at folk som gikk for nært det tynneste punktet, falt gjennom.

Dagens fiske er blitt veldig lett etter innføringa av isbor, siden man ikke lenger må hugge et hull i isen. Mest vanlig er isboret som bruker arbeidskraft for å skjære, men mer moderne motorbor og el-bor brukes av de mer aktive fiskere som trenger flere fiskehull. Borene kommer i mange forskjellige størrelser, og i de fleste større fiskebutikker selges det med diameter fra 100 mm til og med 250 mm. Ofte bestemmes borets størrelse ut ifra hvilke fiskeslag man prøver å fange, og størrelsen på fisken som er i vannet der man fisker.

Ved isfiske kan man bruke en av to metoder:
– Krok med agn som fisken biter på, kombinert med en blank sluk som skal tiltrekke seg fisken. Kroken med agnet er da gjerne i en tynn fortom på 10-15 cm under sluken.
– En noe tyngre pilk med flere kroker og ei kjerne som tiltrekker fisken, som så krøkes når den kommer nær.
Det er den første av disse metodene som er mest vanlig i Guovdageaidnu.
Til agn ved isfiske har det vært brukt deler av fisk man allerede har fanga, særlig øyet og fiskekjøttet bak gattåpningen. En parasitt på rein, på samisk kalt gurbmá (larve av reinbrems) er brukt som agn ved isfiske. Nå kan man også kjøpe maggot på butikk, og det har blitt mer vanlig å bruke. Også tørka appelsinskall har vært brukt som agn.

Odd Mathis Hætta forteller i Samebygder på Finnmarksbygda 2 (s. 120) om lakefiske på isen med hjemmelaga kroker av einer.

Mange steder blir det arrangert pilkekonkurranser. I Guovdageaidnu er det gjerne lokale bygdelag som står for dette.

Klubbing

Klubbing er i noen områder en viktig fangstmetode av gjedde og lake. Metoden man brukte var å dra på den første isen med en klubbe, gren, øks eller hammer. Når man da fant en lake eller gjedde i grunt vann, slo man på isen over fisken så den skulle dø eller bli bevisstløs. Det neste steget var å skjære hull i isen som man da kunne dra fisken opp ifra og opp på isen man sto på. Til dette blei det ofte brukt et spesielt spyd med mothaker (lyster?). Denne metoden brukes fortsatt i Midt-Norge og ved noen plasser i Finland, men det er blitt mindre vanlig i Guovdageaidnu.

Odd Mathis Hætta forteller i Samebygder på Finnmarksbygda 2 (s. 120) om denne fiskemetoden brukt i Siebejávri: "Når jeg så laken under isen, slo jeg den med øksa. Laken går på grunt vann og presser seg mellom botn og isen. Når jeg slo med øksa på isen, besvimte den, og jeg kunne hugge hull i isen og ta den opp."

Snarefiske (Njozasteapmi)

En gammel fiskemetode er å forsøke å lure ei løkke over fisken og så rykke til. Løkka kunne være laga av fiskesnøre eller av røtter. I boka "Bak Bæskades" skildrer Adolf Steen denne metoden brukt i Guovdageaidnu: "En dag tok han dem med seg til elva for å lære dem å fiske uten krok, slik samene fisket i en fjern fortid. En seig einer-rot bøyde han sammen til en passelig stor løkke, som han festet til tømmen og stanga. Så lot han løkka synke ned til passelig dybde foran en fisk som sto stille i kulpen. Med stor forsiktighet forsøkte han å føre den rommelige løkka innover fisken. Gang på gang gjentok han forsøket, men fisken glei unna. Endelig lyktes det å få løkka et stykke bak hodet på en fin røye. Så gjorde han et veldig rykk, og der lå fisken og sprellet på bakken." (s. 74)
Andre forteller at de har brukt rypesnarestreng og at de har tredd den inn på fisken bakfra.

Fiske med gaffeltre

I boka Mearrasámiid birra / Om sjøsamene skildrer Anders Larsen denne fiskemetoden slik: "De stakk et gaffeltræ under isen og selv speidet de efter når en fisk kom mellem grenene i gaffeltræet. Da rykket de til og fisken blev fast i gaffeltræet bak tokna (gjellene)"

[SPØRSMÅL: Er denne fiskemetoden kjent fra Guovdageaidnu?]

Gjeddesaks

Gjedde er også fiska med saks, som blei satt ut sammen med agn, f.eks. et fiskehode. Når gjedda tok agnet, utløste den ei fjær som gjorde at den blei sittende fast. Gjeddesaks kunne både brukes om sommeren og om vinteren. Slike sakser var ikke å få kjøpt i Norge, så man brukte å kjøpe dem i Finland.

Skyting

Johan Turi forteller i boka Muitalus sámiid birra: Om våren har man også skutt gjedda i gresset. Dette har også blitt gjort i Guovdageaidnu.

Garnfiske

Guovdageainnu gilišillju har utstilt en del utstyr brukt til garn- og notfiske, men har dessverre ikke plass til å lage ei skikkelig fiskeutstilling.
(Foto: Svein Lund)

Det finnes mange ulike typer garn i forskjellige størrelser og til mange forskjellige formål. Noen garn fanger bare store fisk, mens andre garn har til formål å fange små fisk. Maskevidde betegnes som omfar til vanlig. Jo mindre omfar jo større maskevidde. 12 omfar har en maskevidde på 52 mm (fra knute til knute) og et garn på 22 omfar har en maskevidde på 29 mm. Ved ørretfiske kan man si at ved bruk av 12 omfar garn så får man fiske på ca 1200 gram/49 cm lengde. og ved bruk av 22 omfar så får man fisk på ca 200 gram/27cm.

Andre steder i Norden er det kjent at det er drevet garnfiske tilbake til i alle fall vikingtida. I Guovdageaidnu er det kjent at det er drevet garnfiske i alle fall fra 1700-tallet. Etter dette eksploderte garnfisket når flere fikk tak i garn og utstyr for å reparere og bøte på garn.

Før i tiden ble garnene lagd av sener av dyr, som f.eks rein. Så kom bomull på markedet før nylontråden kom i den moderne tid. Når man brukte senegarn og bomullsgarn så brukte man å barke garnene for at de skulle bli mer holdbare og ikke morkne. Som søkke brukte man steiner som var surret inn i never før de ble tørket for at neveren skulle trekke seg stramt rundt steinen. Så ble disse sydd fast i nedre enden av garnet. som flytevekt brukte man tørkede trebiter, før man fikk tak i kork og brukte dette siden det var mer formelig og fliset ikke til, noe som kunne føre til at garnet vaset seg sammen under utsetting og trekking. Før i tiden var det veldig vanlig at folk i Kautokeino lagde garn selv og dette er en kunst som veldig få fortsatt mestrer. Da kjøpte man inn bomullstråd og satt på kveldene og lagde masker som til slutt ble til en lenke med garn. Det sies at bommulsgarn kunne bare trekkes om nettene når det var mørkt, ellers ville sollyset ødelegge garnene. I dag brukes det sjelden steiner som søkke. Nå har alle masseproduserte garn med blytau som skal holde garnet nede ved bunnen og korker eller annen flytevekt på toppen av garnet.

Garnfiske kan drives hele året, etter forskjellige arter. Ofte fisket man mest etter en art når man dro på fisketur. Det kunne enten være sik, gjedde, ørret eller røye. Man satte ut garn på forskjellige steder i forhold til hva man ville få i garnene. I dette tilfellet kom lokalkunnskapen til bruk i de forskjellige vannene og elvene.

Gjedde har best kvalitet rett før gytetiden - med en gang isen slipper vann og elver. Ørret og røye har derimot best kvalitet på sommeren/tidlig høst. Abbor og sik er god fisk hele året rundt. Midt på sommeren når det er ganske varmt er det ikke bra å fiske med garn, for da blir kvaliteten på fisken dårlig raskt etter at den har satt seg fast i garnet. Garna blir samtidig gjengrodd av alger og rusk og dette gjør at garna kan maksimalt være i vannet ett døgn før man må ta dem opp og vaske dem.

I samisk tradisjon så har man ofte sjekket garna uten å ta dem opp av vannet. På samisk er det et eget ord for dette; "oahppat firpmiid" eller å "lære" garna. Så har man latt garnene stå i flere dager til man er ferdig å fiske. I gamle dager dro man ofte flere mil til fjells for å fiske med garn samtidig som man kombinerte dette med multebærplukking og da brukte man å være flere dager på fjellet.

I vår tid finnes det mye forskrifter og regler for garnsetting. I forskjellige vann og elver er det restriksjoner på maskevidde, lenge/dybde på garnet, hvor mange garn man kan ha ute i forskjellige vann og merking av garn. Garna skal merkes med navn, adresse og telefonnummer. I det samiske samfunn så har det aldri vært vanlig å merke garna. De fleste vet hvor hver enkelt har garn og personer har sine "egne" fiskesteder og folk respekterer dette. Folk brukte ofte å fiske på steder nær husene sine og i nærområdet.

Garnfiske under isen (Juoŋasteapmi)

Reindriftslinja ved Samisk videregående skole og reindriftsskole får opplæring i garnfiske under isen.
(Foto: SRSVS)

Utstyr
Det er mange slags utstyr som brukes, og må brukes for å oppnå et vellykket garnfiske under isen. Fortsatt brukes det samme utstyret som før, selv om noen folk har "fornyet" en del av det. Det aller viktigste er isgarnsplanken (čuolggu). Isgarnsplanken er en planke som er konstruert slik at den flyter under isen slik at den når neste fiskehull. Et tau festet til isgarnsplanken kalles "gáidnu". Isgarnsplanken er det utstyret som har sett størst endring, og flere bruker et slags plasthjul med stålpigger som fester seg til isens underlag. Ellers har man bruk for et isbor (om ikke isen er tynn), øks, spyd, garn, issag og tau som man måler vanndybden med. Om det er altfor grunt i henhold til garnets høyde, kan man ikke sette garnet i frykt for at garnet fryser fast til isen og ikke kan bli brukt lengre. Det bør minst være en meter vann mellom isen og garnet.

Før man setter isgarnsplanken i vannet må man lage et nokså stort hull, som bør være cirka en meter langt og nesten like bredt. Dette hullet er skjært så det blir enkelt å få isgarnsplanken under isen, men også sånn at hullet ikke fryser til så lett over natta. Dermed er det ikke så stort problem om du setter garnet under vannet, og glemmer det der, istedenfor å trekke opp samme dag. Dette er fordi det virket som bortkastet tid å trekke opp dagen etter, siden det var et sånn slit å sette opp isgarnet. Det var vanlig at garnet sto i vannet i et par uker om gangen.

Når man har fått isgarnsplanken under isen og rettet den dit hvor garnet skal føres, kan man trekke i tauet og lede isgarnsplanken under isen. Når en da trekker tauet så har den en fjær som spennes og en spiker eller annen pigg som fester seg til isen. Når man slipper tauet, løsnes spikeren fra isen og isgarnsplanken føres videre. Tauets størrelse er et viktig aspekt, fordi om tauet er for tykt, så klarer ikke isgarnsplanken å føres like effektivt om man vil f.eks. sette to garn på rad. Et tau på noen millimeter som har vansker for å ryke er best. Når isgarnsplanken har nådd garnets lengde, må man skjære et hull på det stedet som man har ført planken til. Det er ingen grunn til å lage det andre hullet like stort som det det første, som skal da brukes til å sette i og trekke opp garnet.

Etter at man har tatt opp isgarnplanken kan man knyte garnet fast til gáidnu-tauets slutt, og deretter trekker garnet under isen med den delen av tauet som man først har trukket under isen. Den enkleste og vanligste metode å gjøre det på er å hugge trestokker. Disse kalles for endetre (geahčemuorran) fordi trestokkene er i enden av garnet. Dette hjelper også til med å finne garnhullet dersom det er snøfokk. Når man fisker med garn under isen trenger man ikke se til garna hver dag, sjøl om de fleste gjør det. Endetrærne gjør også at man ikkje hugger av garnet når man åpner et hull som er frossent.

Hvor og når har dette fisket foregått?

Johan Henrik Buljo fisker med garn under isen.
(Foto: Facebook – Ferskvannsfiske i Kautokeino)

I gamle dager var garnfiske under isen et arbeid der de fleste var med – både gamle folk og barn. Det var et viktig arbeid som ga fersk fisk etter gytetida.

Vanligvis brukte man å fiske på høstvinteren fordi da var det lettest. Da ser du hva som skjer under isen, hvor isgangsplanken går, og isen er ikke så tykk, men likevel sterk. Det er mest vanlig å fiske med garn under isen på vanna. På elvene er det ikke frosset nok på høstvinteren og det er svært farlig å gå på større elver så tidlig. Samtidig fører også strømmen med seg rusk som lett fester seg i garna, og da kan garna raskt *njivlot. Vanligvis er det også kaldt når man driver med dette arbeidet, og tradisjonelt regner man det kaldeste været som det beste. Det gjør at det ikke er vind, og fisken fryser skikkelig når man tar den ut av garnet. Fisk som er tatt med garn under isen er det ikke vanlig å sløye, for det er så kaldt på hendene når man skal renske garnet og om man også skal sløye så er det ikke bra for hendene. Folk bruker heller å sage fisken med handsag og koke med innvoller.

Når man skal ta opp igjen garnet, ser man bare tauet med en pinne og man må hugge hull i isen på nytt.
(Foto: Rolf Ante Hætta)

For eget forbruk og for salg?
Det er vanlig ved garnfiske under isen at man spiser fisken sjøl, og det er sjelden at man får så mye at det lønner seg å selge. Samtidig er det så tidkrevende arbeid at det ikke lønner seg å selge. Det hender at noen kan få kjøpt fisk hos dem som har fått mye, men da må man vite hvem de ar, for det er sjelden at slik fisk blir annonsert for salg. Om noen hadde fiska med garn under isen hele vinteren, ville det nok blitt nok fisk til at man kunne selge – ikke bare til private, men også til bedrifter som butikker, hoteller og andre bransjer.

Tradisjon som forsvinner?
Det blir fiska under isen omtrent like mye som det blir fiska med not, men det er noen folk som fisker med garn under isen hver vinter. De fleste fiskerne er eldre folk – det er svært sjelden at ungdommer praktiserer denne spesielle fiskemetoden. Men en svært god kulturbærer i denne aktiviteten er barnehager og skoler. Barnehagene drar hvert år for å fiske på forskjellige steder og fra skolene drar noen klasser hvert år for å fiske med garn under isen.

Notfiske

Johan J. K. Hætta drar inn not i Látnatjávri ved Máze, august 1980.
(Foto: Lars M. Hjorthol)

Gammel tradisjon
Notfiske har ved sida av garnfiske vært den vanligste fiskemetoden i Guovdageaidnu. Denne metoden har vært veldig i tilbakegang, men noen forsøker nå å gjenopplive tradisjonen. Notfisket er i første rekke et fiske etter sik. På våren er siken en svært ettertrakta fisk når man har vært uten fersk sik på vinteren. Noen har også brukt å fiske med not etter røye i røyevanna, men den vanligste fisken som blei notfiska har vært sik.

Vi kjenner til notfiske mmed sikkerhet fra begynnelsen av 1800-tallet. I bygdeboka er det fortalt at presten og hans folk fiska med not så tidlig som på slutten av 1600-tallet. Det er sagt at nota kom med noen finske tjenestegutter til Guovdageaidnu og deretter tilpassa folk i Guovdageaidnu nota slik det passa best for dem. [Hvordan blei nota endra?] En grunn til at vi kjenner historia er at notflyt som blei brukt i øverkant av nota hadde rissa inn årstall. Disse blei skåret inn da de laga nota eller flyta eller i annen sammenheng. Folk brukte også å skjære inn *muorranamaid i notflyt. Navna kunne være til den som laga nota eller den som eide den.

Laging og vedlikehold av not

Gammel notflyt som har eierens muorranamma. Ser du hvem som har eid nota?
(Foto: Rolf Ante Hætta)

Nota blei sydd (skutt?) og det var et svært stort og tidkrevende arbeid. Vanligvis tok det over et helt år å lage og gjøre klar ei hel not. Nota måtte man også vedlikeholde, både etter nottrekkinga, men særlig om vinteren reparerte man nøter og kontrollerte om de var i orden. Det kunne være en som satt hjemme om vinteren og arbeidde med nota eller flere i lag. Dette var mannfolkas arbeid, men ved notfisket var både kvinner, menn og barn med. Når man reparerte øversida av nota der fløyta var feste, blei det kalt for "moardin" (??). Når man reparerte og sydde nedsida, så blei det kalt "meardin" (??). I gamle dager brukte de å lage garnet i nota av bomull som de barka, for at det skulle bli sterkere. Søkkene blei laga av never som var flekka av trærne om våren. Så la man nevera til tørk over sommeren før man skar den i biter og sydde steiner inn før man sydde fast til nedkanten av nota. Notflyta var laga av planker.

Nå i tida krever ikke nota så mye reparasjoner som tidligere, for nå er det mye syntetisk materiale i nota, noe man ikke fikk før. Garnet i nota er laga av syntetisk tråd og på nedkanten har mange begynt å bruke tjærepapir eller golvpapir, men det finnes folk som ennå i vår tid lager tradisjonelle søkker. I gammel tid var også nøtene laga av bomull slik som fiskegarn, og disse kunne man også barke så de skulle bli mer varige. I vanlige øvertelner er fortsatt tradisjonelle notflyt (luovddit). På noen nøter finnes det også korker, men det er ikke slike bra som notflyt. Arbeidet til notflyta er å holde fisken inne i nota. Når man trekker og slipper nota, så beveger notflyta seg hit og dit og da tør ikke fisken å hoppe over nota. Søkkene har som funksjon å holde nota ned mot bunnen så ikke fisken kan rømme under nota.

Båt til notfiske

Tradisjonell elvebåt brukt til notfiske i Loavskajávri ved Ávži
(Foto: Svein Ole Klemetsen)

Når man skal fiske med not, må man ha en båt som er egna til det arbeidet. En god notbåt er breiere på midten, for at det skal være god plass å laste nota i vannet, og det skal være nokså lav ripe så man ikke trenger mye krefter når man kaster nota over kanten. Notbåten er på det viset en elvebåt, men den er laga sånn som forklart over her. I tidligere tider var alle båter laga av tre. Da måtte man tette dem hvert år, reparere og tjære båten før man kunne bruke den, så den ikke tok inn vann. Nå i tida blir båter laga av glassfiber, plast og aluminium. Noen båtbyggere kan lage båter etter kundenes mål og formål.

Hvordan virker nota?
Når man skal kaste ut nota så må det være en som ror båten. Han/hun blir kalt for "buiti". Etter tradisjonen skal buiti alltid få den største fisken, fordi han/hun har gjort det tyngste arbeider – å ro båten. Når man kaster nota i vannet, så setter man notspillet (gáddegealli) på stranda, og ror ut så langt som dit man har tenkt å kaste nota. I notspillet er det et tau som kalles gáidnu, som ruller ut når man ror ut i vannet. Når man kaster nota i vannet så blir nota som en halvsirkel når man igjen kommer inn til stranda. Det er svært viktig at roeren og den som kaster nota arbeider i lag i samme fart. Dersom roeren ror for raskt, så blir det vanskelig for den som kaster nota, for han/hun må skynde seg og da kan det lett gå galt slik at nota blie hengende fast på en måte. Aller best er det om roeren ror akkurat så fort at man ikke trenger å gjøre annet enn å løfte nota opp og slippe den i vannet. På den måten skremmer man heller ikke fisken som kan være på stedet der man setter nota, og den fisken som følger nota. Når så båten når til land, så begynner de å trekke tauet med notspillet, til notgarnet kommer til land. Slik får man lettere trukket nota inn til land. Det er mange forskjellige måter å gjøre det på. Noen sier at når man trekker inn nota må man av og til slippe garnet, så notflytene beveger seg i vannet. Det gjør at fisken ikke tør å gå over nota og holder seg innafor nota. Midt i nota er det en pose som kalles for "bahta". I den skal man få fisken samla, slik at det er lettere å få den på land. Når posen begynner å nærme seg land, så må man betynne å "njuohpat (trekke inn?) nota. Det gjør man slik at to personer står og den tredje går mellom dem og begynner å trekke undertelna slik at nota blir vrengt. Undertelna trekkes bak nota som en koftekant (??) og når man begynner å trekke i undertelna blie den vrengt innover slik at nota blir som en sekk. Det gjør at fisken betre treffer inn i posen, og nota kan trekkes på land.

Før i tida kunne man ta mange notkast på en kveld eller ei natt. Om morgenen og dagen er det ikke vanlig å fiske med not, for sola gjør at fisken ser nota bedre og kan rømme før nota når til land. Fisken bruker å rømme over nota akkurat når man begynner å trekke nota mot land, for da ligger notflyta ned på vannet, og står ikke lenger opp i vannet.

Nottrekking er et arbeid som krever menneskekraft om det skal lykkes. Som nevnt kan to personer klare det dersom de kan denne fiskemetoden svært godt, men vanligvis er det flere folk med, da notfiske er et tungt arbeid- Det kan ha vært tre personer som dro på notfiske, men oftest har det vært flere. Da trakk noen nota, mens andre sløyde fisken etter hvert som nota kom til land. Folk har avtalt seg i mellom når de skulle dra på notfiske når de har besøkt hverandre. Oftest var det naboer som delte på ei not. Når vinteren kom og de begynte å reparere nota, så tok hver sin del av nota med seg hjem og når våren kom så sydde de nota sammen igjen.

Hvordan er nota oppbygd?
I boka Masi – en samebygd forklarer Adolf Steen i detalj hvordan nøtene som brukes i dette området er oppbygd og hva de enkelte delene kalles: (Vi har gjengitt teksten i original og for de samiske uttrykka har vi lagt dem inn i dagens rettskriving i parentes)
"I Stuorajavrre [Stuorajávri] og andre vann i Kautokeino brukes nøter som er opptil 100 favner. Slike forekommer ikke i Masi, hvor 70 favner er det mest alminnelige. Enkelte er dog opptil 100 favner. Tidligere bandt de noten selv. Nå kjøper de fleste ferdigbundet not fra fabrikk. De kjøper også brukte seinøter ved sjøkanten, men de monterer noten selv. I Masi var det i 1960 13 siknøter.

Foruten dragtauet – gai'dno [gáidnu] – i hver ende, består noten av 9 deler garn, nemlig 4 deler på hver side av fiskeposen eller midtpartiet som kallse batta (bahta). Nærmest dragtauet kalles garnet siw'le [sivli]. På en 70 favners not må det være 12–13 favner. Det har notens største maskestørrelse, og er 2,5 til 3,5 alen dypt. Dernest følger galljuk [galjot] som har samme lengde som siw'le, men har litt mindre maskestørrelse og er minst 3,5 alen dypt. På enkelte nøter er siw'le og galljuk av samme dybde og maskestørrelse. Begge kan være av brukt seinot. Når det likevel er delt i to stykker, er det nærmest fordi det er praktisk, både når noten monteres og når det er flere eiere av noten.

Etter galljuk følger raggje-fier'bme [rádje-fierpmi] (grensegarnet) som er 4 favner langt og 4 til 4,5 alen dypt. Det har mindre maskestørrelse enn galljuk. Så følger oal'ge [oalgi] (skulder) som er omlag 3 favner langt og går til notens midtparti fiskeposen. Dybden på oal'ge er 4,5 alen. For siw'le, galljuk og raggje-fier'bme er det ikke fastsatt maskestørrelse, men på oal'ge er det ikke tillatt å bruke mindre maskestørrelse enn 2,5 cm fra knute til knute.

To illustrasjoner fra Adolf Steens bok "Masi – en samebygd: "Opphengt not" og "Ole Olsen Hætta ved notspillet, Masi"
(Foto: Asbjørn Nesheim, 1948)

Midt på noten er fiskeposen (batta) [bahta]. I den samler fisken seg når noten nærmer seg land. Den vil ellers smette under noten og komme seg fri. For at ikke enden av fiskeposen skal slepe helt i bunnen når noten trekkes inn, holdes den oppe av et omlag 30 cm langt trestykke som kalles cubbul. Det er festet i enden av fiskeposen med et snøre av en favns lengde.

På nedertelnen – vuolle-ræš'me [vuolle-reašmi] – er bundet steiner innsydd i never. Et slikt innsydd steinsøkk kalles gik'ta [gikta] (pl. givtak [givttat]). Søkkene er sydd fast til telnen med rottrevler av selje. Givtak sitter tettest på midtpartiet. På øvertelnen – baggje-ræš'me [badje-reašmi] – er fløyt (kavl) av furutre. Det er flate trestykker, omlag 20 cm lange, og de er smalest i den enden som er festet til telnen. De kalles luow'de [luovdi] (pl. luowdek [luovddit]). Også disse er festet til telnen på samme måte som givtak og de sitter tettest på midtpartiet.

Den største luow'de kalles riw'ja som er et nordisk lånord. Den er plassert midt på noten like over åpningen på batta, og er ofte av en annen fasong enn de øvrige. Den kan ha halvmåneform eller hjerteform, og har som oftest to huller. Disse hullene minner om øynene i et ansikt, og med en kniv er ofte "hodet" på slike nøter utstyrt også med nese og munn. Dette kommer først til syne når noten nærmer seg land, og da må det passes på at midtpartiet blir trukket rett inn.

Tidligere laget samene både garntelner og tau av bjørkerøtter og vierrøtter (tæger). Hvor de har lært denne skikken er uvisst. I Masi ble dragtau av tæger brukt på siknoten langt inn i dette århundre, og kunsten å lage tau er ennå ikke glemt. "

For det meste har notfisket vært i vann og i elva der denne var så godt som stillestående. Men noen steder har det også blitt fiska der elva flyter raskere, f.eks i Ákšomuotkiområdet. Da brukte man langt mindre nøter, bare omslag 30-40 favner lange. Dette fisket blei kalt "geassaleapmi".

Rettigheter til notfiske

Not til tørk i Ávži, 2009.
(Foto: Svein Lund)

Når det gjelder notfiskesteder og varp, så er det i Guovdageaidnueatnu/Kautokeinoelva og i de nærmeste vanna dit man kommer med båt fra elva ingen begrensing på hvem som får fiske. Før i tida var det stor konkurranse om våren når isen gikk. Om våren var det svært populært å trekke not når vårflommen hadde gått såpass ned at man kunne trekke not. Da kunne man finne mange notbåter på de forskjellige varpene. Når det gjaldt vann ute på vidda, har det i samisk tradisjon vært vanlig at de forskjellige familiene hadde sine lokale notområder og fiskevann. Det er ennå bevart i en viss grad til i dag. For eksempel har folk i Ávži fiska i Vuorašjávri til alle tider. Samtidig er det ikke tillatt for andre å fiske med garn eller not der hvor Ávžži Gilisearvi (bygdelag) har forpakta/røkta fiskevann. Avdøde Nils A. Skum og hans familie har alltid fiska i Ávžejávri ja Ávželuobbal med not. Dette er ikke slikt som er skrevet ned i regelverk, men har vært akseptert blant folk i Guovdageaidnu.

Notfisket som kultivering

Not er et godt fiskeredskap som er nyttig til å røkte vann og elver. Det er mange grunner til at man bør røkte vanna, I vannet kan det vært alt for mye fisk, som gjør at kvaliteten går ned og at fisken er mager og ikke blir stor. Der kan være dårlig beite og dårlig bunn. Til å røkte fiskevann kan nota være et godt redskap. Du kan få mye fisk i et varp fordi nota dekker et stort område og det er også bra fordi man roter opp bunnen som med en plog. Søkker og undertelne går etter bunnen og gjør at bunnen blir rota opp og oksygen kommer til bunnen og rensker den. Dette gjør også at insekter blir gravd opp av bunnen og fisken spiser insektene og blir feitere. Mange ganger har det hendt at når man har trukket not på et varp, så kan man dagen etter få ennå mer fisk der enn man fikk første dagen. Om flere folk brydde seg om notfiske i de forskjellige vanna og elvene, så ville fiskestammene hatt mye bedre kvalitet enn nå. Sjøl om man i tidligere tider ikke tenkte på røkting av fiskevann, så har man likevel sett at dersom man ikke trakk not på et varp på mange år, så var det ikke lenger så god fisk der som tidligere. De visste også at notfiske ga god fisk.

Levende tradisjon?
Nå i tida er ikke lenger notfiske så vanlig i samfunnet vårt. Folk har nok mat og mer penger og det er ikke vanlig å gjøre dette arbeidet. Mange folk i Guovdageaidnu i vår tid har aldri vært med på notfiske, men for 70–80 år siden visste de fleste hvordan man trekker not. Sjøl om notfisket har gått mye tilbake i seinere tid, så er det likevel noen som driver dette tradisjonelle fisket hvert år. Det er mest for egen rekreasjon, for å være sammen med venner og kjente og ellers nyte fersk kokt sik i vakre sommernetter.

Čeret – notfiske under isen

Tidligere blei det noen steder også fiska med not under isen. I Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 3 forteller Karen Marie M. Hætta Oskal om slikt fiske på Jevdešjávri nær Siebe:
Vi brukte å fiske med not under isen på Jevdešjávri. Vi kalte det "čeret" når vi trakk nota under isen. I oktober fiska vi med not under isen mens isen ennå ikke var så tykk. Vi brukte å fiske tre ganger på Jevdešjávri, med ei ukes mellomrom. Reindriftssiiddaene var ennå ikke kommet nordfra og vi hadde ennå ikke kjørerein. Vi kjørte med okser de fire kilometrene som var fra gården vårt til bredden av vannet. Far, Daniel, Brita og jeg, vi eldste barna brukte å være med.

Vi hogde ei ganske stor råk ute på vannet, og skøyv isen bort. Ikke til den kanten der vi skulle trekke nota, men til motsatt kant. Så var det å sette ut "čulgu". Čulgu er svært lange trær, over ti skritt lange, Vi hadde målt opp "čulgu" hvor lange de var, for man ser ikke čulgu om det er snø. To slipper nota og vi trekker nota i to retninger. To fører čulgu"ene inn mot land og hogger ei råk der som de mener endene av čulgo skal vært.

Man må skritte opp og måle dersom det er snø, men dersom det er tynn is, som man ser gjennom, da er det ganske lett. Med "faggemuorat", som kalles for válgamuorran, fører man čulguid. Til čulgu har vi festa tauet. Dersom man ikke synes å finne čulgu under isen, så er det ennå et tre som man kan leite med. Dette kaller vi for "viippat". Med denne rykker man čulgo til råka, og styrer videre til det er slutt på tauet. Når det er slutt på tauet, så begynner man å trekke nota med taua- De to som har blitt igjen ute på djupet, slipper ut til begge sider og de andre trekker inn.

Far brukte å sette merker på nota slik at nota kommer rett når man begynner å trekke inn nota. Han brukte å feste gras som merker i nota. Inn mot bredden hugde vi råk som var ganske stor. Råka hugde vi der det var plass for å trekke inn nota.

Vi brukte å få en njelot (tønne) med fisk hver gang. Det tok en hel dag å trekke et varp. Når vi hadde trukket nota, så var det å legge nota på sleden, og trekke bort til stativet og trekke den opp der, ved bredden av vannet. Etter ei uke var nota tørka og vi kom tilbake for å fiske en gang til på samme måte
(Norsk oversetting referert i Odd Mathis Hættas bok Samebygder på Finnmarksvidda 2)

Denne fiskemetoden er også kjent fra andre vann, som Stuorajávri og Lembejávri (?).

En spesiell form for notfiske under isen blei praktisert ved Čábardasjohkas utløp i Guovdageaineatnu. Men måtte da frakte båten til elveutløpet før elva begynte å fryse. Tidlig på vinteren, da mesteparten av elva var frossen, var det ennå åpent i utløpet. Da satte man nota ut langs iskanten og lot den drive inn under isen. Så måtte man vente ei stund til det var kommet fisk foran nota, og så trekte man nota til land.

Ruser / Mearddit

Mindre ruser
(Foto: Rolf Ante Hætta)

Storruse med ledegarn.
(Foto: Rolf Ante Hætta)

Setting av storruse i Vuorašjávri
(Foto: Rolf Ante Hætta)

På dette flyfotoet kan man se at det er satt ut ruser med ledegarn i Vuorašjávri.
(Foto: https://kart.1881.no/)

Fiske med ruse har vært nokså vanlig i Guovdageaidnu. Til å lage ruser har bl.a. vært brukt hønsenetting. (Hva blei brukt før den kom?) I Odd Mathis Hættas bok Samebygder på Finnmarksvidda 2 forteller Daniel M. Hætta om rusefiske etter sik i Lávvojávri. (s. 116) I seinere år har det vært drevet rusefiske bl.a. i Stuorajávri og Vuorašjávri.

Båter og annet utstyr for fiske

Den gamle elvebåten er erstatta av plastbåt. Soahtefielbma 2016.
(Foto: Svein Lund)

Man kan fiske fra land med stang eller kasteboks. Noen steder er det også mulig å sette garn over smale viker fra land ved hjelp av tau, men som regel er man avhengig av båt for garn- og notfiske. Det er utvikla forskjellige typer av båter til bruk på elver og i fjellvann. I elver har det vært vanlig med lange og smale elvebåter. Det har ikke vært noen tradisjon for elvebåtbygging i Guovdageaidnu, bl.a. fordi det lokalt er dårlig med trær av den størrelsen som trengs. Tradisjonelt har det vært vanlig å kjøpe elvebåter fra Finland, og frakte dem med reinskyss på vinterføre. Seinere, når veien over vidda har gjort det mulig, har det også blitt frakta elvebåter fra Alta, Karasjok eller Tana. Elvebåtene har blitt rodd og staka, og har etter hvert blitt utstyrt med påhengsmotor. De første påhengsmotorene kom i mellomkrigstida, men var da mest for postbåter og andre som dreiv skyssvirksomhet. I etterkrigstida blei det etterhvert vanlig med påhengsmotor for vanlig bruk. Adolf Steen skriver i "Masi – en samebygd": Alle fastboende familier i Masi har elvebåt, og flere og flere anskaffer seg påhengsmotor. Høsten 1960 var det 15 slike i Masi."

For bruk i fjellvann har man gjerne brukt mindre båter, som kunne fraktes lettere. Også disse blei ofte kjøpt i Finland, men det finnes eksempel på at slike er laga i kommunen. Adolf Steen skriver: "En og annen har forsøkt seg på å lage små båter til fjellfisket. Den siste som laget en slik båt var Ture Nilsen Turi (1883–1955). Denne båten er fremdeles i bruk i Njukčajavrre." Seinere har det blitt mer vanlig å kjøpe plastbåter, som er ferdige fra fabrikk og ikke er knytta til noen lokal tradisjon. Mange familier har hatt båt liggende ved fjellvann. Noen har frakta båtene fram og tilbake hvert år, men vanligere er det at båten ligger ved vanna hele året, enten i båthus eller ute under snøen. I seinere år har noen også tatt i bruk gummibåter, kanoer eller kajakker for garnfiske.

For notfiske har det ofte blitt brukt spesielle båter, som er breiere enn vanlige elvebåter og har montert notspell i båten, eller mulighet for å montere dette.

Oppbevaring og transport av fisk

I våre dager blir det brukt mer moderne transport når man har fått mye fisk langt inne på fjellet. Her er plastkasser med salta sik lagt i hengeren for å transporteres med ATV.
(Foto: Johan Thomas Hætta)

Tradisjonelt kunne man ligge ved fiskevann og fiske opptil flere uker av gangen, og da blei gjerne fisken salta eller røyka på stedet. Ofte blei den ikke transportert hjem før på vinterføre. Man kunne da ha særskilte fiskegammer til oppbevaring av fisk. Fisken (særlig sik) blei salta i tønner, og det fantes tønner av forskjellige størrelser: nelot (30l), bulet (60l), fárpal (120l) (Sjekk disse talla!)

Transporten kunne skje med hest, med rein på vinteren. Etter hvert blei det tatt i bruk traktor og seinere ATV for transport av fisk, fiskeredskap og evt. båter, lávvoer samt annet som man trengte under fisketida.

Ved gårdene var det også ofte egne fiskegammer for oppbevaring av fisk og fiskeredskap. Kjell Borgen skriver i Samenes gårder i Indre Finnmark om de forskjellige bygninger på en tradisjonell samisk gård: "Guollegoahti (fiskegamme) legges i en skråning, nær elv eller vann. Det er ønskelig at jordsmonnet er fuktig."

Utsetting av fisk

Mesteparten av fisken på Finnmarksvidda har kommet dit på naturlig vis. Etter siste istida kom som hovedregel den røde fisken (laks, ørret, røye) inn fra havet i nord, mens den hvite (gjedde, sik, abbor, harr, lake) har kommet inn sørfra, gjennom vassdraga som renner eller tidligere rente ut i Bottenvika/Østersjøen. Men gjennom tidene har menneskene også bidratt til å spre fisk til fiskeløse vann eller spre nye arter til vann og elver der de ikke var tidligere. Hvor langt tilbake menneskene har bidratt til å spre fiskearter på denne måten er vanskelig å si, men vi kjenner til noen eksempler fra nyere tid, som på godt og vondt har bidratt mye til endring av fiskebestanden i flere vassdrag.

Bestanden av harr i deler av Guovdageaineatnu/Kautokeinoelva og ei rekke vann i området rundt Máze er et resultat av slik utsetting. Adolf Steen skriver i Masi – en samebygd: "For 50 år siden [altså på begynnelsen av 1900-tallet.(red)] var det ikke harr i Kautokeinoelva eller i vannene som hører vassdraget til. I Karasjok–Tana-vassdraget forekom den derimot. Lars Larsen Gaino (1859–1921) på Lappoluobbal, sammen med sønnene Per og Lars, fanget noen harr i Čædnojavrre som hører til sistnevnte vassdrag. Fiskene bar de i en bøtte og slapp dem i Lappojavrre. Disse stanset imidlertid ikke, men fortsatte til andre enden av vannet hvor de fulgte Lappojokka til Kautokeinoelva. Og selv om Lappojokka faller i storelva flere kilometer ovenfor Storfossen (Nieiddagoržže) så tok de veien utfor fossen. Min meddeler sa at ovenfor fossen er det bare fanget en harr, I Kautokeino fikk jeg imidlertid opplyst at det for noen år siden ble fisket harr både ved kirkestedet og lenger syd. ... Harren forekommer nå i storelva gjennom hele Masi-området. Derfra har den gått i Masielva pg en mengde vann som står i forbindelse med vassdraget. Den har også fortsatt ned strykene og fossene til Alta. Der regnes den for en ufisk, fordi den tar flue og sluk når det fiskes laks, og laksefiskerne har brukt mange skjellsord om Lars Larsen Gaino som førte fisken til Kautokeino–Alta-vassdraget."

Det har også blitt satt ut ørret i flere vann og elver der denne ikke fantes tidligere. I 1961 kjøpte man ørretrogn fra et klekkeri ved Tinnsjøen i Telemark. Ved kraftverket i Čábardasjohka var det klekkeri, og yngelen blei så satt ut i elva. Første gang man gjorde dette gikk det bra, men andre gangen hadde rogna frosset på veien og var derfor ødelagt før den kom fram. (Med på dette var bl.a. Leif Haugen og Jens Halvorsrud fra Alta og Anton Dahl, Guovdageaidnu)
Seinere har ørreten spredd seg videre oppover vassdraget og i mange vann og elver har den konkurrert ut røya. Det gjelder for flere vann nord om Stuorajávri.
Det har også vært satt ut ørret i flere vann, bl.a. Bealljášjávri.
Ofte blei yngel satt ut når den var så liten at det ikke var lett å se hva slags fisk det var, og det blir hevda at noen som ville ha ørret for utsetting hadde fått gjedde og abbor og satte ut denne.

På 1960–80-tallet da det blei satt ut mye fisk visste man ikke konsekvensene av dette. I dag ville det trolig ikke blitt tillatt.

Næringsfiske i Guovdageaidnu

Det har gjennom tidene vært drevet en del næringsfiske for salg i Guovdageaidnu, sjøl om mange som har forsøkt har gitt opp etter ei tid. Det er ikke skrevet noen samla framstilling av dette, så her blir det bare noen glimt fra forskjellige kilder.

De aller eldste kilder vi har er at tørka gjedde blei brukt som skattebetaling. "Fjellsamen Peder Amundsson i Kautokeino betalte i årene 1584 til 1608 atskillige pund tørket gjedde til det offentlige. I 1592 utgjorde for eksempel Amundssons innbetalte skatt seks pund tørket gjedde og reinskinn." (2. handskilde: http://olehartattordet.blogg.no/1455032581_trket_gjedde_gjedde.html. Forsøke å finne original kilde)

[SPØRSMÅL:
Blei ferskvannsfisk omsatt på marked, f.eks. Bossekopmarkedet? I hvilken form?
Reinslakteriet dreiv oppkjøp – hvor solgte de?
I 1980 blei det bevilga til tre fiskemottak ved Iešjávri. Hvordan gikk det videre?
Fiskeforedlingsbedrift i Máze på 1990-tallet
Restauranter: Turisthotellet, Masi turistsenter, Suolovuopmi, Fjellstuer, Alfreds Kro
Særlig har det vært satsa på Stuorajávri. Der har vært drevet kultivering, bl.a. med oppfisking av mye småabbor. Eksperimentert med forskjellige fiskemetoder som ruser. Fiska omlag 20 tonn for året. Organisert eget lag for næringsfiske i Stuorajávri.
Næringsfiske på Iešjávri.]

Oppdrett av ferskvannsfisk

Det har vært gjort flere forsøk på oppdrett av ørret i Guovdageaidnu. Det har da blitt satt ut mærer i mindre vann, – Ákšojávri ved Ákšomuotki på 1970-tallet. (Anders P. Siri) Det varte ikke så mange år. En vår gjorde vårflommen at fisken gikk ut i elva, og fortsatt kan man en sjelden gang få store ørreter der som stammer fra denne oppdrettsfisken.
– Buletjávri på 1980-tallet. (Anders Triumf). Hvor mange år varte det?
[Undersøke erfaringer med dette oppdrettet. Hva blei det fora med? Hvordan gjorde man om vinteren? Hvor blei fisken solgt?
Seinere er det lansert Ide om oppdrett av abbor, men dette har aldri blitt satt ut i livet. (Nils Thomas Utsi)

Behandling og bruk av fisk

Čoallun / Sløying

Når man har fanga fisken og skal bruke den til mat, er det mange måter man kan behandle den på. Den vanligste er sløying. Når man sløyer, tar man bort innvollene, blodåra som er ved ryggsøylen og tar bort gjellene. Det er viktig å få innmaten og blodet bort så raskt som mulig for at kvaliteten på fisken ikke skal bli ødelagt og for at fisken skal holde seg lenger. Det som også er viktig når man arbeider med fisk er at man har en skarp kniv. Da blir sløyearbeidet mye lettere og det er ikke så lett å ødelegge fisken, i forhold til om man må bruke mye krefter der det er vanskeligere å få kniven gjennom, f.eks. ved finnene.

Når man betynner å sløye er det vanligst å begynne ved hodet. Man skjærer på tvers ved gjellene, og vender kniven mot gattet og skjærer mot sporen. Noen gjør også omvendt, slik at de starter ved sporen. Det er nok lettest å starte ved hodet, for da kan man holde i hodet mens man arbeider med fisken.

Når man skal røyke eller tørke fisk kan man i stedet for å skjære opp i buken skjære fisken opp fra ryggsida og beholde buken hel. Det er særlig aktuelt for større fisk som gjedde.

Čuomasteapmi / Skraping

Skraping av sik.
(Foto: Rolf Ante Hætta)

Noen fisker, som f.eks. sik, bruker man også å skrape. Det betyr at man tar og skraper med kniv eller annen redskap skjella bort fra skinnet. Det bruker man å gjøre for at skjella ikke skal spre seg i gryta når man koker og også for at skjella ikke skal komme inn i fisken. Når man skraper fisken må man skrape mot hodet. Om man forsøker å skrape mot sporen, så får man ikke bort skjella. Når man fisker sik i garn under isen bruker man etter tradisjonen ikke å skrape den, men fryse den hel og legge i gryta med innvoller og skjell. Da må man ikke koke for hardt, så det ikke dette fra hverandre. Da er det innvoller, fisk og skjell i samme suppa.

Det er ikke så vanlig å skrape andre fiskeslag enn sik, for andre fisk har ikke så store skjell at det gjør noen skade, og de slipper heller ikke så lett løs fra fiskeskinnet. Den eneste fisken som har lignende skjell her i Guovdageaidnu er harr. Av harren bruker man heller å flå av skinnet.

Flåing

De fleste fisker kan steikes eller kokes med skinnet på, og av noen fiskeslag kan man også spise skinnet når fisken er stekt. Flåing er først og fremst aktuelt for abbor som skal steikes, for gjedde som skal brukes til fiskemat og når man skal utnytte fiskeskinnet.

Abboren er best å flå. Når man flår abbor utnytter man mest av fisken, så går det ikke så mye av fiskekjøttet tapt.
Det er flere måter å flå abbor på, her beskriver vi en god metode for mindre abborer:
Du skjærer med kniven mellom fiskekjøttet og skinnet fra hodet til sporen på øversida av fisken. Det gjør du på begge sider, så holder du abboren med begge hender så du med tomlene kan flekke av skinnet. Når du kommer til sporen kan du skjære av sporen eller bryte den av om du klarer det. Da er det bare å trekke skinnet av fisken mot hodet. Dette gjør også at innvollene følger med skinnet. Når du har #rohten cuohpa opp til hodet, bryter du av hodet eller skjærer det av. Nå har du flådd abboren. Når du steiker eller koker abboren trenger du ikke være redd for beina, for du kan bare dra fiskekjøttet av ryggbeinet og så spise fisken. Større abbor bruker man noen ganger å filetere. Da er det lettere å steike den og da trenger man ikke være redd for at det er bein i fisken. Det passer svært godt om det er barn som skal spise, men sjølsagt tar det mer tid å filetere dem. I tillegg må man ofte bryne kniven, for abborskinnet er som sandpapir og kniven blir fort uskarp.

Det finnes nyttige filminstruksjoner på Youtube dersom man er usikker på hvordan man skal flå.

Filetering

Filetering brukes vanligvis når man ikke vil ha bein i fisken. Noen ganger fileterer man også for at det ikke skal bli så tungt å frakte fisken, f.eks. om man er langt ute på vidda. Samme metode bruker folk som reiser over grenser, der det ikke er lov å ta med mer enn en viss vektmengde fisk. Med denne metoden kan de få med seg mye mer fisk. Om man har stor fisk er det bra å filetere den så fiskestykkene ikke blir så tykke når man skal steike dem så ikke fisken tørker inn i panna.

Å filetere fisk kan ta mye tid, men når man skal filetere er det ikke nødvendig å sløye. Noen sløyer likevel før filetering, for at det ikke skal gå hull på innvollene. Når du fileterer sett kniven bak hodet skjær til du når ned til ryggbeinet. Du setter kniven slik at den går langs ryggbeinet til sporen. Det er viktig at du har ei fjøl eller en annen flat gjenstand under fisken, så du ikke skjærer tvert ovver ryggbeinet eller ødelegger fiskekjøttet. Når du når til sporen skjærer du fileten bort av fisken. Legg skinnsida ned og skjær fiskekjøttet bort fra skinnet. Når du har gjort det skjærer du bort sidebeina.

Noen fiskeslag har også bein som går på skrå i fiskekjøttet på øversida av ryggbeinet. På gjedda ser disse beina ut som #caggi. Disse kan man også skjære bort med kniv, men da går det litt fiskekjøtt tapt. Noen bruker tang for å trekke ut disse beina, men det er ikke nødvendig. Noen bruker å ta bort skinnet når de fileterer fisk, men det er ikke nødvendig. Mellom skinnet og fiskekjøttet er det et fettlag som gjør at fisken ikke tørker når man steiker den. Noen fiskeslag har også svært smakfullt skinn, som for eksempel røye, dersom man sprøsteiker den

Man trenger ikke steikepanne for å steike fisk, om man bare kan lage bål.
(Foto: Rolf Ante Hætta)

Steiking

Steiking er den aller vanligste måten å lage et fiskemåltid på. Man kan steike fisken på mange måter. På bål, i ovn eller i steikepanne. Større fisker passer det best å steike i ovn, f.eks. i aluminiumfolie, så den ikke tørker. Om man skal steike større fisker i steikepanne tar det lang tid før den blir gjennomstekt og det gjør at all væske og fett forsvinner ut av fisken. De fleste sier at for å lage mat av fisk må man ha salt. Eldre folk bruker å si: Om du bare tar med salt og smør med på vidda, så klarer du deg. Noen liker også å bruke "goastebuoiddi til fisken, og steike fettet i panna. Særlig til sik smaker det veldig godt.

Fersk fisk kokt over bålet – kan det bli bedre?
(Foto: Rolf Ante Hætta)

Koking

Koking er også en svært vanlig måte. Du skjærer fisken i mindre biter og legger i ei gryte som har så mye vann at det akkurat dekker fiske før du legger salt i vannet. Man kan bruke grovsalt eller finsalt når man koker fisk. Når man drar på vidda, må man ha med ei gryte dersom man tenker å koke fisk. Det kan gjøre at sekken blir alt for full eller tung. Men dersom man skal steike fisk, f.eks. på bål. trenger man ikke tenke på det. Det er viktig at det ikke koker i gryta for da kan fisken gå i stykker. Et artig uttrykk om fiskekoking er "coggon sirki." Det betyr at små sik ikke blir skåret i biter, men man trykker den heller sammen. Du holder i hodet og sporen trykker fisken sammen til ryggbeinet løsner fra fiskekjøttet. Det gjør at fisken #sávru mye bedre. Større sik klarer man ikke å coggat.

(Her har ikke oversetteren klart å finne gode norske ord for alt, men vi arbeider med saka.)

Røyking

Sik under røyking.
(Foto: Johan Thomas Hætta)

Anlegg for røyking av fisk.
(Foto: Johan Thomas Hætta)

Røyking er en av de tradisjonelle måtene å behandle fisk til mat. Røyking har vært svært vanlig før i tida i Guovdageaidnu, fordi man måtte finne en måte å få fisken til å holde seg best mulig. Etter at fryseboksene kom er det ikke lenger samme behov for røyking, men mange røyker fortsatt fiske fordi det er god mat. All slags fisk kan røykes, og det er mange metoder. Noen liker at fisken er mye røykt, andre at den bare er litt røykt. Vanligvis salter man fisken før den blir røykt. Når man skal røyke fisk er det viktig at den er svært rein. Det er viktig å ta bort alt blod og annen skitt. Når det er gjort, legger vi fisken i et fat og strør salt mellom fiskene. Etter at fisken har vært i salt omlag halvtannet døgn, tar man fisken uta av saltet og skyller den godt før man henger fisken så vannet skal renne bort. Fisken må ikke vært våt når man henger den over røyken for da vil ikke fiskekjøttet ta opp røyken og fisken blir ikke røykt.

Vi kan røyke fisk på to måter, varmrøykt og kaldrøykt. Ved varmrøyking blir fisken kokt under røykinga, Det betyr at det er så varmt når man røyker at man kan spise den med det samme. Når man kaldrøyker fisk må man steike fisken igjen etterpå. Vanligvis bruker man å steike fisken i vann, fordi fisken allerede er salt og dersom man steiker den i smør kan den bli for salt. Dette er også den mest brukte røykemetoden, og røykinga gjøres vanligvis i lávvu, fordi der er det plass til mye fisk. Det er tidkrevende arbeide å røyke fisk og det tar minst tre dager fra fisken er fiska til den er ferdig, sånn at det ikke er verdt bryet å bare røyke et par fisk.

Når man røyker fisk så kan man bruke forskjellige emner til å lage røyk. Aller mest vanlig er å bruke bjørketre og einer. Noen synes det blir svært god smak av bjørk, men andre foretrekker vier og einer. Dette gir en mildere smak på fisken enn det man får med å bruke bjørk. Når man røyker er det viktig at man ikke har stort bål og at det ikke "šloavit" for mye, for da vil fisken bli for mye kokt og kan bli tørr. I verste fall kan fisken bli brent og da er han ikke spisende. Det beste er om det ikke er flamme, men at bålet bare ulmer.

Graving

Graving er en metode som er brukt i Guovdageaidnu før i tida og den har også som mål at fisken skal holde seg så lenge som mulig.

Da salta man fisken i tønner og lagra dem i fiskegammer som var ved bredden av fiskevannet. Det brukte man å gjøre om høsten når det ikke lenger var så varmt, så fisken ikke skulle syrne. Da holdt fisken seg såpass kaldt at den kunne være der til det var føre til å hente den hjem med kjørerein.

Raking

Mest aktuelt for ørret og røye.
[Er det noen tradisjon for det i Guovdageaidnu? I Ávži skal det har vært skikk å legge ned sik med lite salt, slik at den nærmest gjæra og fikk sterk lukt og smak. Kan minne om rakfisk. Undersøke mer om dette!]

Sálten

Salting av sik
(Foto: Johan Thomas Hætta)

Salting av fisk er en tradisjonell aktivitet i Guovdageaidnu og blir også ofte gjort i vår tid. Vanligvis bruker man å salte sik, røye, ørret og laks. Andre fiskeslag er ikke så vanlige for salting. Når man skal salte er det viktig at fisken er rein og aller best er det om man får bort alt av blod og blodåre fra fiske. Om fisken er stor bruker man å kløyve den etter ryggbeinet, slik at saltet trekker inn overalt. Om man ikke gjør det, kan det gå så galt at fisken syrner fordi saltet ikke har trukket gjennom hele fisken. Nå i tida når folk har bedre tilgang på sukker, så har noen begynt å blande sukker i saltet når man salter fisk. Det gir sjølsagt fisken noe mer smak. Det hjelper også til å holde bedre på den røde fargen på fisk som her rød farge på fiskekjøttet.

Når man skal bruke saltfisken som pålegg bruker man å la fisken være i salt omtrent to døgn. Om det er svært store fisker eller tykke fiskebiter, må den være i salt for at den skal bli ferdig. En centimeter tykke biter blir godt gjennomsalta på to døgn. Tre centimeter tykke biter trenger tre dager. Om man lar den være i saltlake lenger, kan fisken bli for salt. Om det hender, kan man legge fisken til utvanning i noen timer. Det er viktig å legge vekt på fisken når den er salta slik at fiskekjøttet blir tett. Når man trykker ned saltfisken så gjør det at saltlaken trekker gjennom fisken når saltet smelter. Om man ikke tynger ned fisken med noe, så kan den bli svært myk og saltlaken blir igjen i fisken, og det er ikke bra. Til trykking bruker man gjerne et par fjøler eller annet som dekker fisken før man legger steiner på fjølene.

Om man skal lettsalte fisk som man skal koke eller steike, så bruker man å la fisken være i salt omlag et døgn. Da bruker man vanligvis ikke sukker. Når man gjør dette blir fisken fastere og det medfører at man ikke trenger å salte fisken før man koker eller steiker den.

Guollegáhkut

Alfred Larsen steiker gjeddekaker på Sikfestivalen ved Stuorajávri.
(Foto: Svein Lund)

Maling av gjeddefarse på kjøttkvern.
(Foto: Johan Thomas Hætta)

Av gjedde bruker man om våren og forsommeren lage gjeddekaker, for da er gjedda aller best. Om sommeren bruker det å gå mark i gjedda og fiskekjøttet blir mykt, men på høsten kan man igjen fiske gjedde og lage gjeddekaker. NRK har laga en film: Oahpa ráhkadit hávgagáhkuid

Her finner man for eksempel hva man trenger når man skal lage gjeddekaker med svinefett. Best blir det dersom man steiker svinefettet før man blander det sammen med gjedda, Om man ellers ønsker å forsøke å sjøl lage fiskekaker, og bruke annen fisk enn gjedde, så kan man prøve seg fram til man finner fisk som man liker og ingredienser som man sjøl liker. Man trenger ikke alltid følge det som står på papiret. Her er en annen variant:

Oppskrift på gjeddekaker.
Sløy og flå av skinnet på gjedda og skjær fileter av gjedda. Ryggbeinet og sidebeina må bort, mindre bein kan være med.
Mal opp gjeddefiletene i kjøttkvern.
Bland 1 kg fiskefarse med omtrent:
3 egg
1/2 l melk
2 ss. potetmjøl
100 g løk, purre eller vårløk
2 ts. salt
1 ts. dill, evt. annet krydder som f.eks. muskat, pepper, oregano eller timian
Form til fiskekaker og steik i smør/olje i steikepanne. Av den samme farseblandinga kan man lage fiskepudding, med å helle i form og steike i vannbad i steikeovn, ca. 1/2 time på 1500C.

Rogn

Sikrogn.
(Foto: Johan Thomas Hætta)

Rogn kan steikes, kokes eller brukes til å lage kaviar.

Oppskrift på kaviar: Skrap rogna ut av hinna, bland med litt sukker, salt og matolje. Rør godt rundt og la det stå et par døgn.

Innvoller

Også andre innvoller kan brukes til mat, som lever, melke og tarmer. På større fisk kan man skjære opp tarmene, vaske bort innholdet og så steike tarmene i smør. Noen fisk har mye fett rundt tarmene, og dette kan også steikes, og man kan dyppe kokt fisk i dette fettet.

Fiskeslog som ikke spises av folk kan kokes til dyrefor.

Bruk av fiskeskinn

Garving av fiskeskinn
(Foto: Rolf Ante Hætta)

>

Skraping av fiskeskinn
(Foto: Rolf Ante Hætta)

Bok innbundet i fiskeskinn.
(Foto: Rolf Ante Hætta)

Fiskeskinn kan man garve og bruke til å sy vesker, andre nyttige ting og pynt. [Mer om garveprosessen inn her.]

Mest brukt er lakse- og gjeddeskinn, men man kan også bruke f.eks. store abborer eller forskjellige saltvannsfisk. Noen som har prøvd forskjellige skinn, sier at lakeskinn er det sterkeste og at det også er det skinnet som er lettest å arbeide med.
Her er ei god forklaring: Guollenahkkedikšun

Veske som Hellin Pietikäinen har laga av reinskinn og lakeskinn.
(Foto: Arne Ivar Johnsen)

Kilder

Aleksandersen, Laila: Firbmun – Árbevirolaš barggut mánáidgárddis. Davvi Girji 2006
Berge, Leidolv: Den økonomiske betydningen av lakse- og innlandsfisket i Altafjorden, Altaelva og en del innlandsvann i Alta og Kautokeino kommuner. 1973
Hykkerud, Erlend: Noen drar snøret litt lenger enn andre. iFinnmark, 17.04.2014.
Hætta / Porsanger / Østmo: Nuohttegeassin – sámi árbediehtu. Nottrekking – samisk tradisjonell kunnskap. Árbediehtu 2011
Hætta, Johan Mathis K.: Dálon. Livet for en småbruker i Kautokeino på 1920–40 tallet / Dálona eallion Guovdageainnus 1920–40 loguin. Davvi Girji 2011
Hætta, Odd Mathis: Samebygder på Finnmarksbygda 1-2. Alta 2016
Hætta. Rolf Ante: Guolit sáivačázis
Pedersen, Liv A.S.: Smakløst fiske. Altaposten 17.10.2010.
Rustad, Kristen: Omsetning av innlandsfisk : resultater og erfaringer etter et samarbeid mellom Kautokeino kommune og A/L Reinslakteriet i 1983. 1984
Steen, Adolf: Kautokeinostudier. Universitetsforlaget 1956.
Steen, Adolf: Masi – en samebygd. Universitetsforlaget 1963.
Wilhelmsen, Inga Gaino: Juoŋasteapmi. Árbevirolaš barggut mánáidgárddis. Davvi Girji 2006
Revolusjonerende isfiske. NRK 02.03.2009
Njáhkačuomas goarru lávkkáid. NRK Sápmi 22.12.2016
Tearpmalistu – Nuohttun – notfiske

Filmer
Holmestrand, Lemet Ailo: Notfiske i Kautokeino. 2012
Notfiske i Ávži. Juni 2016
Juoŋasteapmi. Árbediehtu. Sámi allaskuvla, 2015
Juoŋasteapmi. NRK Sápmi, Árdna 18.05.2015
Notfiske Jevdesjávri 1968. Lagt ut på Youtube av Govvagiisá
Oahpa ráhkadit hávgagáhkuid. NRK Sápmi
Sámi allaskuvlla studeanttat: Fierbmun
Heahttá, Sara Elle J.E.: Guollenahkkedikšun

Vi takker alle som har bidratt til denne sida, bl.a. Rolf Ante Hætta, Paula Simonsen, Anton Dahl og Johan Ingvald Hætta.