NB! Dette nettstedet er under arbeid. Vi tar gjerne mot tips om feil og om informasjon som bør legges inn her.

Direktoratet for mineralforvaltning har kontorer sammen med Norges Geologiske Undersøkelse i Trondheim. Her gir man tillatelse til å leite og utvinne mineraler på Finnmarksvidda.
(Foto: Svein Lund)

Guovdageainnu meahcceguovddáš / natursenter

Naturforvaltning

Guovdageaidnus ordfører Johan Vasara på sitt kontor, høsten 2016. Har han og kommunestyret makt over naturforvaltninga i kommunen?
(Foto: Svein Lund)

HER KAN DU LESE OM:
Hvordan blir naturen i Guovdageaidnu og Finnmark forvalta?
Fra sjølstyrt siida til norsk forvaltning
Internasjonale konvensjoner
Norske lover
Spesielt for Finnmark
Forvaltningsorganer
Naturforvaltninga i Guovdageaidnu
Hva kan natursenteret gjøre?

Hvordan blir naturen i Guovdageaidnu og Finnmark forvalta?

I dag er det ei rekke konvensjoner, lover, forskrifter og institusjoner som virker inn på forvaltninga av naturen i Guovdageaidnu og Finnmark forøvrig, Disse setter på forskjellig vis grenser for hva enkeltpersoner og bedrifter har lov å gjøre i naturen, for hva, hvor, når og hvordan vi kan jakte, fiske, hugge ved, plukke bær, kjøre med forskjellige motorkjøretøy, bygge veger, hus, kraftverk, gruver osv. Overordna internasjonale regelverk setter også rammer for hva institusjoner på riks-, fylkes- og kommuneplan kan tillate eller forby.

Guovdageaidnu har gjennom tidene opplevd store endringer i naturforvaltninga, og denne har vært og er fortsatt omstridt. Det har vært strid både om hvilke begrensninger og tillatelser som skal gis og om hvem som skal ha myndighet til å gi disse. Mye har vært skrevet om dette, men vi har ikke funnet noen samla oversikt over naturforvaltninga gjennom tidene sett fra Finnmark. Det som følger her er bare noen momenter, og vi håper å få hjelp til å utfylle dette etter hvert.

Fra sjølstyrt siida til norsk forvaltning

Den eldste naturforvaltninga vi kjenner til var de samiske siidaene som fram til omlag 1600-tallet omfatta størstedelen av Finnmark. Området som i dag utgjør Guovdageaidnu kommune var vesentlig siidaene Guovdageaidnu og Láhpojávri, dels også Ávjovárri, men siidagrensene fulgte ikke dagens kommunegrenser, og det blei også i sesonger utnytta områder som i dag er i Finland, samt i nabokommuner på norsk side. Innafor siidaen var jakt- og fiskeområder fordelt mellom familiene, mens noen former for jakt, f.eks. villreinjakt blei organisert felles.

I alle fall fra 800-tallet utnytta omliggende makter naturressursene i Sápmi indirekte gjennom handel, skattlegging og plyndring. På norsk side var "finneferdene" et etablert system allerede før Norge blei samla til ett rike. Lenge var Finnmark ikke en ordinær del av riket, men et skatteland eller interesseområde der norske myndigheter konkurrerte med svenske og russiske om å trekke ut rikdommer gjennom skattlegging av samene og etterhvert egen høsting og kolonisering. Høstinga av naturen blei dermed prega av at samene som bodde her ikke bare måtte dekke sitt eget behov, men også et stort skattepress både fra Norge, Sverige og Russland. I lange tider måtte mange betale skatt til to eller tre stater. Dette førte til en kraftig overbeskatning av bestanden av pelsdyr, og noen arter blei helt utrydda. Statlig innblanding i samenes liv skjedde likevel først og fremst gjennom skattlegging og etterhvert kristning. Først fra 1613 var Finnmarkskysten entydig norsk i statsrettlig forstand, for Indre Finnmark gjaldt dette først fra 1751 og Sør-Varanger fra 1826.

Når innførte så den norske staten regelverk som regulerte naturbruken? Noe av det første som blei regulert, var fiske i lakseelver, bla. Altaelva og Tana. Mens samene tidligere hadde vært aleine om fisket i Altaelva, tiltok danskekongen seg på 1600-tallet retten til å forpakte bort fiskeretten. Med jordutvisningsresolusjonen av 1775 tiltok staten seg retten til å dele ut landområder til dyrking, og i flere områder i Finnmark kom det ei organisert innflytting av bønder fra Østlandet. Dette gjaldt særlig Pasvik og Alta, men også deler av nedre Tana.

Den første forløper til egen utmarksforvaltning er Generalforstamtet, som blei oppretta to ganger på 1700-tallet og hver gang nedlagt etter kort tid pga. stor motstand. I 1874 blei det oppretta et skogdirektorat under Indredepartementet. 1957 blei Direktoratet for Statens Skoger oppretta, i 1993 blei det avløst av Statskog SF.

Fra midten av 1800-tallet hevda Staten at den hadde eiendomsretten til utmarka i Finnmark, og at den alltid hadde hatt det. Denne retten blei da forvalta av Statskog ved Jordsalgskontoret i Finnmark.

[Her bør være mer om utviklinga av norsk naturforvaltning i perioden 1600-1950 og hvordan denne har grepet inn i Finnmark.]

Internasjonale konvensjoner

Konvensjon om biologisk mangfold

Konvensjonen trådte i kraft i 1993. Formålet med konvensjonen om biologisk mangfold er tredelt: å bevare det biologiske mangfoldet, sikre bærekraftig bruk av biologiske ressurser og en rimelig og rettferdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av genetiske ressurser.
I forhold til urfolksområder har det vært spesiell oppmerksomhet om artikkel 8j):
under hensyntagen til sin nasjonale lovgivning, respektere, bevare og opprettholde de urbefolknings- og lokalsamfunnenes kunnskaper, innovasjoner og praksis, som representerer tradisjonelle livsstiler av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, og fremme en bredere anvendelse av disse, med samtykke og medvirkning fra innehaverne av slike kunnskaper, innovasjoner og praksis, samt oppfordre til en rimelig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av slike kunnskaper, innovasjoner og praksis;

Bern-konvensjonen

Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder blei undertegna av Norge i 1979 og trådte i kraft i 1986.
Konvensjonsteksten på norsk Konvensjonen har som vedlegg lister over plante- og dyrearter som skal ha særlig vern, og over jakt- og fangstmetoder som skal forbys. Blant dyra som skal ha strengt vern er bjørm, ulv, jerv og gaupe. Blant metodene som er forbudt er snarefangst av pattedyr og fugl. Det er bare ett unntak, rype nord for 580N.

CITES

CITES (forkortelse for Convention on International Trade of Endangered Species) kalles også Washingtonkonvensjonen og er en multilateral internasjonal avtale mellom land for å kontrollere handel med ville dyr og planter. Formålet med avtalen er en bærekraftig handel - dvs. at man ikke fjerner mer fra bestandene av dyr og planter enn de tåler. Konvensjonen trådte i kraft i 1975. Norge har reservert seg mot forbudet mot handel med noen hvalarter.

Ramsar-konvensjonen

Konvensjonen om våtmarker av internasjonal betydning, særlig som fuglehabitat er en internasjonal avtale for bevaring og bærekraftig bruk av våtmarker. Formålet er å begrense tap av våtmarker og bremse det økende presset på våtmarksområder. Konvensjonen skal utbre kunnskapen om våtmarkenes økologiske betydning og deres betydning for forskning og rekreasjon. Konvensjonen ble vedtatt på et møte mellom 18 nasjoner i Ramsar i Iran 2. februar 1971, og trådte i kraft 21. desember 1975.

Det er 63 Ramsar-områder i Norge, derav 4 i Finnmark. Det er ingen i Guovdageaidnu, på tross av at kommunen har svært rikt fugleliv i våtmarker.

ILO-konvensjonen om urfolk

ILO-konvensjonen om urfolk og stammefolk (169) blei vedtatt i 1990 og ratifisert av Norge i 1991. Av betydning for naturforvaltninga er i første rekke følgende artikler:
7.3. I samarbeid med vedkommende folk skal regjeringene sikre at det blir gjennomført studier, når dette er relevant, for å vurdere de sosiale, åndelige, kulturelle og miljømessige virkninger for dem av planlagt utviklingsvirksomhet. Resultatet av disse undersøkelser skal anses som grunnleggende kriterier for gjennomføringen av slik virksomhet.
14.1. Vedkommende folks rettigheter til eierskap og besittelse av de landområder der de tradisjonelt lever, skal anerkjennes. Når forholdene tilsier det, skal det også treffes tiltak for å sikre vedkommende folks rett til å bruke landområder der de ikke er de eneste som lever, men som de tradisjonelt har hatt tilgang til for sitt livsopphold og sin tradisjonelle virksomhet. I denne sammenheng skal det legges spesiell vekt på situasjonen for nomadiske folk og personer som driver flyttejordbruk.
14.3. Tilfredsstillende prosedyrer skal etableres i nasjonal rettsorden for å avgjøre rettskrav knyttet til landområder fra vedkommende folk.
15.1.Vedkommende folks rett til naturressurser i deres landområder skal sikres spesielt. Slike rettigheter omfatter disse folks rett til å delta i bruk, styring og bevaring av disse ressursene.
15.2. I tilfeller der staten beholder eiendomsretten til mineraler eller ressurser under jorden eller rettigheter til andre ressurser som finnes i landområdet, skal regjeringene etablere eller opprettholde prosedyrer for konsultasjon med vedkommende folk, med sikte på å fastslå om og i hvilken grad deres interesser kan bli skadelidende, før det iverksettes eller gis tillatelse til noen form for undersøkelse etter eller utnyttelse av slike ressurser i deres landområder. Når det er mulig, skal vedkommende folk ha del i nytteverdien av slik virksomhet, og skal tilkjennes rimelig erstatning for enhver skade de måtte lide som følge av slik virksomhet.

UNESCO-konvensjonen om immateriell kulturarv

Konvensjonen var ferdig i 2003 og blei ratifisert av Norge i 2007. Den forplikter til å dokumentere og ta vare på immateriell kulturarv, som muntlig og skriftlig litteratur og kunstuttrykk, tradisjonelle kunnskaper og praksiser innafor naturbruk, m.m. I Norge er det Kulturrådet som er ansvarlig for oppfølging av konvensjonen, og det samarbeider med ei rekke samiske institusjoner.

Norske lover

Viltloven

Lov om viltstellet, jakt og fangst av 1951 avløst av Lov om jakt og fangst av vilt (Viltloven) av 1981 Først var grunnlaget for lovverket at jakt og fiske var tillatt dersom det ikke var spesifikt forbudt. Ved viltloven av 1981 blei dette prinsippet speilvendt, at viltet var freda dersom det ikke var bestemt jakt. For jakt med skytevåpen må også krava i Våpenloven være oppfylt.

Lov om laks og innlandsfiske

Lov av 1992 erstatta lov av 1964. Loven setter generelle regler for fiske, fastslår at som hovedregel har grunneieren fiskeretten, om salg av fiskekort på statsgrunn m.m.

Lov om statlig naturoppsyn av 1996

Grunnlag for oppbygging av SNO fra 1997

Friluftsloven

Lov om friluftslivet av 1957 slår fast allemannsretten, som består av ferdselsretten, oppholdsretten og høstingsretten. Høstingsretten gjelder generelt for bær, matplanter og sopp i utmark, også på privat grunn. Det kan gjøres unntak for moltebær.

Motorferdselsloven

Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 1977 setter generelt forbud mot ferdsel med motorkjøretøy i utmark, med unntak av løyper som er godkjent av den enkelte kommune. Tidligere har bare kommunene i Finnmark og Nord-Troms hatt rett til å opprette slike løyper, men dette er fra 2016 utvida til hele landet. Loven regulerer også kommunenes adgang til å gi dispensasjon for kjøring utenom faste løyper. Reindrifta har en generell dispensasjon når kjøringa drives i forbindelse med gjeting og flytting av rein, men denne kan innskrenkes i verneområder.

Plan- og bygningsloven

Någjeldende lov er fra 2008 og regulerer bl.a. forhold rundt kommunale arealplaner (se kommune), samt reguleringsplaner for større naturinngrep, eks. gruver.

Mineralloven

Mineralloven av 2010 viderefører det gamle prinsippet om at staten har eiendomsrett til alle malmer av metaller med egenvekt >4 og prinsippet om første finners rett, dvs. at alle kan leite mineraler og den som finner har førsterett til utvinning.

Spesielt for Finnmark

Finnmarksloven

Finnmarksloven blei vedtatt av Stortinget i 2005, som resultat av debatten etter Samerettsutvalgets innstilling av 1997. Loven overførte utmarka i Finnmark til Finnmarkseiendommen (FeFo) med et styre valgt av Fylkestinget og Sametinget. Finnmarksloven har som formålsparagraf: Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Forvaltningsorganer

Klima- og miljødepartementet

KLD har et overordna ansvar for miljøet og for at naturmangfoldloven blir overholdt. I praksis fungerer departementet som et godkjenningsorgan for forurensing og naturinngrep.

Miljødirektoratet
Miljødirektoratet har hovedkontor i Trondheim og Oslo og er ei sammenslåing av de tidligere institusjonene Direktoratet for Naturforvaltning (DN) og Klima- og forurensingsdirektoratet (KLIF). Miljødirektoratet behandler bl.a. utslippstillatelser og tiltak for opprensking etter gruver og industri.

Statens Naturoppsyn (SNO)
er en del av Miljødirektoratet, har hovedkontor i Trondheim, har vel 100 ansatte ved omlag 50 lokalkontorer. I Finnmark er det 7 lokalkontorer. I Guovdageaidnu er det en ansatt, men oppgaver som gjelder kommunen blir delvis utført av Alta-kontoret (3 ansatte) og Karasjok-kontoret (2 ansatte) Det er 12 regionalt rovviltansvarlige, for Finnmark har vedkommende kontor i Kirkenes. Til sammen er det i landet 200 rovviltkontakter, som bidrar til å registrere rovdyr og skader på beitedyr. Statens naturoppsyn (SNO) har oppsynsmyndighet i egen lov, lov av 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn (naturoppsynsloven). Den overordnede rollen til SNO er å ivareta nasjonale miljøverdier og forebygge miljøkriminalitet. SNO skal føre tilsyn og kontroll med at bestemmelsene i friluftsloven, naturmangfoldloven, motorferdselloven, kulturminneloven, viltloven, lakse- og innlandsfiskloven, markaloven, deler av forurensningsloven og småbåtlovens § 40 blir overholdt. SNO kan ikke sjøl pålegge straff, men kan melde lovbrudd til politiet. I Finnmark samarbeider de nært med Reinpolitiet. SNOs ansatte som arbeider i felten har begrenset politimyndighet.

Justisdepartementet / Politiet

Justisdepartementet har det overordna ansvaret for politiet og domsstolene, som skal etterforske og straffe brudd på lover som gjelder naturforvaltning.

Reinpolitiet
blei oppretta i 1949 som en spesialstyrke for Finnmark og Nord-Troms. Den skal "forebygge brudd på, kontrollere og håndheve lover, regler og forskrifter for reindriften og allmennhetens bruk av natur" (politiet.no). Reinpolitiet har koordinator i Alta og 14 ansatte som er fordelt på 6 politi- og lensmannskontorer i Finnmark og Nord-Troms. I tillegg til reindriftssaker, skal reinpolitiet ta seg av:
"Miljø-/ faunakriminalitet
- Reinpolitiet skal planlegge og gjennomføre naturoppsyn i de områdene i Finnmark og Nord-Troms hvor problemer med faunakriminalitet er størst.
- ulovlig snøscooterkjøring
- ulovlig barmarkskjøring
- ulovlig laksefiske som truer laksebestanden i de ulike områdene
- Kartlegging av forurensning i utmark i samarbeid med kommunene
Ulovlig jakt fra snøscooter/ terrengsykler."

Landbruks- og matdepartementet

Landbruksdepartementet har ansvar for jordbruk og reindrift, matkvalitet og matproduksjon.

Landbruksdirektoratet
Landbeuksdirektoratets avdeling i Alta har ansvar for reindrift (Tidligere reindriftsadministrasjonen / Reindriftsforvaltningen). Reindriftskontorene i reinbeiteområdene (For Vest-Finnmark i Guovdageaidnu) var tidligere del av Reindriftsforvaltningen, men ligger nå under fylkesmannen.

Mattilsynet
Mattilsynet blei oppretta i 2004 som ei sammenslåing av Statens næringsmiddeltilsyn, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og de kommunale næringsmiddeltilsynene. Fram til 2015 hadde Mattilsynet regionkontor for Troms og Finnmark i Guovdageaidnu, da blei deet omorganisert og nå er det bre noen få som arbeider for Mattilsynet her. Mattilsynet skal kontrollere alt av næringsmidler som omsettes, enten det er fra jordbruk, reindrift eller utmarkshøsting.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet

KMD behandler klagesaker etter plan- og bygningsloven, f.eks. kommunal godkjenning av reguleringsplaner for tiltak som betyr større naturinngrep.

Nærings- og fiskeridepartementet

Direktoratet for mineralforvaltning
For naturinngrep i form av leiting etter og utvinning av mineraler, er Direktoratet for mineralforvaltning (DMF) inne på to nivå. Først gir de leite- og utvinningstillatelse, når så andre organer har behandla reguleringsplan og utslippstillatelse, gir til sist DMF driftskonsesjon. Denne kan klages til Næringsdepartementet.

Olje- og energidepartementet / NVE

Ved søknader om utbygging av vann- og vindkraft, er det Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) som gir konsesjon eller avslår søknader. Om NVE gir tillatelse kan denne ankes til Olje- og energidepartementet. De siste åra har det blitt behandla flere vann- og vindkraftutbygginger i sommerbeiteområdet for rein i Vesst-Finnmark og Nord-Troms, se sida om
naturinngrep.

Fylkesmannen

Fylkesmannen skal megle i utbyggingssaker der det er strid mellom utbygger/kommune og parter med innsigelsesrett. Alle Fylkesmenn har miljøvernavdeling, noen har også reindriftsavdeling. [mer om dette]

Fylkeskommunen

Fylkeskommunen har liten rolle i naturforvaltningen, utover å oppnevne halvparten av representantene i styret for FeFo.

Finnmarkseiendommen (FeFo)

FeFo har fra 2006 eiendomsrett over utmarka i Finnmark, med forbehold om de utredninger som Finnmarkskommisjonen skal gjennomføre om eiendoms- og bruksretter på FeFo-grunn. Innafor lovverket kan FeFo regulere jakt- og fiskeretter i Finnmark, f.eks. fastsette kvoter og jaktområder for rype- og elgjakt, forpakte bort forvaltning av lokale naturressurser, samt selge eller leie ut tomter til byggeformål. FeFo har i teorien hovedkontor i Porsanger, men de fleste ansatte er i Vadsø, da de har fulgt med fra Statskog. FeFo har ingen ansatte i Guovdageaidnu.

Kommunen

Alle kommuner skal ha en arealplan, som deler inn de kommunale arealene i bruksområder, som boligområde, industriområde og LNFR (Landbruk, natur, friluftsformål, reindrift) i samsvar med plan- og bygningsloven § 11-7. Planer om utbygging av større anlegg som krever egen reguleringsplan skal behandles av kommunestyret eller organ som kommunestyret delegerer til. Dette var avgjørende for at det i 2013 ikke blei satt igang ny gruve i BiedjovĂĄggi, da flertallet i Guovdageaidnu kommunestyre avviste planprogrammet for reguleringsplan.
Kommunen fastsetter innafor lovverket løyper for motorferdsel i utmark.
Forøvrig har kommunene liten myndighet innafor naturforvaltninga, og også oftest liten kapasitet og begrensa kompetanse.

Sametinget

Sametinget gir uttrykk for sitt syn på naturforvaltningsspørsmål som høringsinstans ved alle utbyggings- og vernesaker, og i viktige saker også i konsultasjoner med forvaltningsorgan som direktorater og departementer. Sametinget oppnevner halve styret i Finnmarkseiendommen. Saker som betyr alvorlige inngrep i utmark slik at bruken vil bli endra, skal i følge Finnmarksloven behandles etter Sametingets retningslinjer for vurdering av samiske hensyn ved endret bruk av utmark. Utover dette har ikke Sametinget noen direkte makt over naturforvaltninga i Finnmark.

Naturforvaltninga i Guovdageaidnu

Guovdageaidnu var fram til 1851 del av Kistrand kommune, som omtrent tilsvarte Porsanger, Karasjok og Guovdageaidnu, eller det som seinere i flere sammenhenger er omtalt som Ávjovárri. Fra 1851 har Guovdageainnu suohkan / Kautokeino kommune vært det området den omfatter i dag, med unntak av en strid med Alta om grensene nær i Čávžu, der kraftverket ligger nå.

Mesteparten av denne tida har kommunestyret og kommuneadministrasjonen hatt relativt liten innflytelse på naturforvaltninga, som har vært styrt av sentrale regler og Statskog/Jordsalgskontoret og seinere Finnmarkseiendommen. Fra kommunen har det lenge vært et ønske om større ansvar og råderett over egen natur, og en del strid om hvem som skal bestemme hva.

Så lenge Guovdageaidnu var relativt isolert, var det liten kamp om ressursene og forvaltning av jakt, fiske, vedhogst og bærplukking skjedde i stor grad i praksis etter lokale samiske tradisjoner. På 1960-tallet kom det helårsveg både til Alta, til Finland og til BiedjovĂĄggi, noe som bidro til å åpne tilgang til naturressursene for folk utafra. Samtidig blei det på landsplan bygd ut et sterkere lov- og forskriftsverk for bruk av naturen, og dette blei også gjort gjeldende for Finnmarksvidda.

Frikommuneforsøket

Fra 1986 blei det i Norge gjennomført såkalte frikommuneforsøk, der 20 utvalgte kommuner i en periode fikk større ansvar for forvaltninga på noen områder. Guovdageaidnu kommune deltok i dette fra starten, men da i forhold til andre sider ved kommunal forvaltning. I 1989 søkte kommunen om å få utvida forsøket til lokalt sjølstyre for utmarksforvaltninga. Denne søknaden førte til stor strid innafor statsadministrasjonen, der Kommunaldepartementet ville innvilge, mens andre departementeter og direktorat gikk helt imot at det skulle tillates et slikt forsøk. I første omgang blei søknaden avslått, men etter dialog med Kommunaldepartementet og berørte fagdepartementer sendte man en ny søknad, som blei delvis innvilga i 1992. Da gikk allerede det landsomfattende frikommuneforsøket mot slutten, og i første omgang fikk kommunen bare drive forsøket ut 1992. Seinere blei det forlenga til ut 1996.

Det var svært begrensa deler av utmarksforvaltninga som kommunen skulle få myndighet over. F.eks. fikk man rett til å innsnevre jakttider, men ikke til å utvide dem. Kommunen fikk bl.a. ansvaret for sjøl å selge jakt- og fiskekort, og kunne bruke inntektene til å styrke utmarksforvaltninga.

Tida etter frikommuneforsøket

Det blei gjort gode erfaringer i denne perioden, men man fikk ikke lov å fortsette med kommunal utmarksforvaltning, og dermed forsvant også kompetansen i kommunen.

Kommunal organisering av utmarksforvaltninga

Den kommunale forvaltninga har bestått av utvalg/nemnder for større og mindre deler av utmarksforvaltninga, oppretta dels etter lovpåbud, dels etter vedtak i kommunestyre, og av kommunalt ansatte med ansvar for saksbehandling av utmarksspørsmål.

Fram til frikommuneforsøket starta var det egen innlandsfiskenemnd, viltnemnd og friluftsnemnd. Disse blei da slått sammen til hovedutvalg for utmark. Det var da ansatt en viltkonsulent i kommunen. I samband med frikommuneforsøket blei det oppretta en stilling som miljøvernsjef og ei egen miljøavdeling i kommuneadministrasjonen i 1990. Denne hadde inntil X ansatte. Etter at frikommuneforsøket blei avvikla, blei miljøvernavdelinga lagt ned i 1998. Da miljøvernsjefen slutta i 2000 blei det ikke ansatt noen ny i denne stillingen. Seinere har utmarksforvaltninga vært under teknisk avdeling. Det er en ansatt miljø- og utmarkskonsulent, og en fullmektig som arbeider med utmarkssaker.

Kilder

Bull, Kirsti Strøm / Oskal, Nils / Sara, Mikkel Nils: Reindriften i Finnmark, Rettshistorie 1852-1960. Cappelen 2001
Hansen, Lars Ivar / Olsen, Bjørnar: Samenes historie fram til 1750. Cappelen 2002
Hågvar, Geir: Den samiske rettsdannelse i Indre Finnmark 1-2. Dieđut 2-2006 / 1-2014
Jebens, Otto: Om eiendomsretten til grunnen i Indre Finnmark. Cappelen 1999
Lund, Svein:
Guovdageaidnu - ingen pengar til miljøvern. Klassekampen 20.10.1998
NOU 1978:18A Finnmarksvidda Natur - Kultur.
Røkenes, Arild: Lokal styring av utmarksressursene : evaluering av et frikommuneforsøk i Kautokeino. NIBR 1996
Samerettsutvalget NOU 1984:18, 1993:34, 1994:21, 1997:4, 2001:34.
Tønnesen, Sverre: Retten til jorden i Finnmark. Universitetsforlaget 1979




Hva kan natursenteret gjøre?

- Informere innbyggere og tilreisende om hvordan naturforvaltninga er organisert og kvem som har ansvar for hva.
- Samarbeide med alle forvaltningsorgan
- Arrangere seminar om naturforvaltning i Sápmi. (Planlagt høsten 2018)