Guovdageaidnu har gjennom tidene opplevd store endringer i naturforvaltninga, og denne har vært og er fortsatt omstridt. Det har vært strid både om hvilke begrensninger og tillatelser som skal gis og om hvem som skal ha myndighet til å gi disse. Mye har vært skrevet om dette, men vi har ikke funnet noen samla oversikt over naturforvaltninga gjennom tidene sett fra Finnmark. Det som følger her er bare noen momenter, og vi håper å få hjelp til å utfylle dette etter hvert.

I alle fall fra 800-tallet utnytta omliggende makter naturressursene i Sápmi indirekte gjennom handel, skattlegging og plyndring. På norsk side var "finneferdene" et etablert system allerede før Norge blei samla til ett rike. Lenge var Finnmark ikke en ordinær del av riket, men et skatteland eller interesseområde der norske myndigheter konkurrerte med svenske og russiske om å trekke ut rikdommer gjennom skattlegging av samene og etterhvert egen høsting og kolonisering. Høstinga av naturen blei dermed prega av at samene som bodde her ikke bare måtte dekke sitt eget behov, men også et stort skattepress både fra Norge, Sverige og Russland. I lange tider måtte mange betale skatt til to eller tre stater. Dette førte til en kraftig overbeskatning av bestanden av pelsdyr, og noen arter blei helt utrydda. Statlig innblanding i samenes liv skjedde likevel først og fremst gjennom skattlegging og etterhvert kristning. Først fra 1613 var Finnmarkskysten entydig norsk i statsrettlig forstand, for Indre Finnmark gjaldt dette først fra 1751 og Sør-Varanger fra 1826.

Når innførte så den norske staten regelverk som regulerte naturbruken? Noe av det første som blei regulert, var fiske i lakseelver, bla. Altaelva og Tana. Mens samene tidligere hadde vært aleine om fisket i Altaelva, tiltok danskekongen seg på 1600-tallet retten til å forpakte bort fiskeretten. Med jordutvisningsresolusjonen av 1775 tiltok staten seg retten til å dele ut landområder til dyrking, og i flere områder i Finnmark kom det ei organisert innflytting av bønder fra Østlandet. Dette gjaldt særlig Pasvik og Alta, men også deler av nedre Tana.

Den første forløper til egen utmarksforvaltning er Generalforstamtet, som blei oppretta to ganger på 1700-tallet og hver gang nedlagt etter kort tid pga. stor motstand. I 1874 blei det oppretta et skogdirektorat under Indredepartementet. 1957 blei Direktoratet for Statens Skoger oppretta, i 1993 blei det avløst av Statskog SF.

Fra midten av 1800-tallet hevda Staten at den hadde eiendomsretten til utmarka i Finnmark, og at den alltid hadde hatt det. Denne retten blei da forvalta av Statskog ved Jordsalgskontoret i Finnmark.

[Her bør være mer om utviklinga av norsk naturforvaltning i perioden 1600-1950 og hvordan denne har grepet inn i Finnmark.]

Konvensjon om biologisk mangfold

Bern-konvensjonen

Viltloven

Lov om laks og innlandsfiske

Lov om statlig naturoppsyn av 1996

Friluftsloven

Motorferdselsloven

Plan- og bygningsloven

Mineralloven

Finnmarksloven

Klima- og miljødepartementet

Miljødirektoratet
Miljødirektoratet har hovedkontor i Trondheim og Oslo og er ei sammenslåing av de tidligere institusjonene Direktoratet for Naturforvaltning (DN) og Klima- og forurensingsdirektoratet (KLIF). Miljødirektoratet behandler bl.a. utslippstillatelser og tiltak for opprensking etter gruver og industri.

Statens Naturoppsyn (SNO)
er en del av Miljødirektoratet, har hovedkontor i Trondheim, har vel 100 ansatte ved omlag 50 lokalkontorer. I Finnmark er det 7 lokalkontorer. I Guovdageaidnu er det en ansatt, men oppgaver som gjelder kommunen blir delvis utført av Alta-kontoret (3 ansatte) og Karasjok-kontoret (2 ansatte) Det er 12 regionalt rovviltansvarlige, for Finnmark har vedkommende kontor i Kirkenes. Til sammen er det i landet 200 rovviltkontakter, som bidrar til å registrere rovdyr og skader på beitedyr. Statens naturoppsyn (SNO) har oppsynsmyndighet i egen lov, lov av 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn (naturoppsynsloven). Den overordnede rollen til SNO er å ivareta nasjonale miljøverdier og forebygge miljøkriminalitet. SNO skal føre tilsyn og kontroll med at bestemmelsene i friluftsloven, naturmangfoldloven, motorferdselloven, kulturminneloven, viltloven, lakse- og innlandsfiskloven, markaloven, deler av forurensningsloven og småbåtlovens § 40 blir overholdt. SNO kan ikke sjøl pålegge straff, men kan melde lovbrudd til politiet. I Finnmark samarbeider de nært med Reinpolitiet. SNOs ansatte som arbeider i felten har begrenset politimyndighet.

Justisdepartementet / Politiet

Reinpolitiet
blei oppretta i 1949 som en spesialstyrke for Finnmark og Nord-Troms. Den skal "forebygge brudd på, kontrollere og håndheve lover, regler og forskrifter for reindriften og allmennhetens bruk av natur" (politiet.no). Reinpolitiet har koordinator i Alta og 14 ansatte som er fordelt på 6 politi- og lensmannskontorer i Finnmark og Nord-Troms. I tillegg til reindriftssaker, skal reinpolitiet ta seg av:
"Miljø-/ faunakriminalitet
- Reinpolitiet skal planlegge og gjennomføre naturoppsyn i de områdene i Finnmark og Nord-Troms hvor problemer med faunakriminalitet er størst.
- ulovlig snøscooterkjøring
- ulovlig barmarkskjøring
- ulovlig laksefiske som truer laksebestanden i de ulike områdene
- Kartlegging av forurensning i utmark i samarbeid med kommunene
Ulovlig jakt fra snøscooter/ terrengsykler."

Landbruks- og matdepartementet

Landbruksdirektoratet
Landbeuksdirektoratets avdeling i Alta har ansvar for reindrift (Tidligere reindriftsadministrasjonen / Reindriftsforvaltningen). Reindriftskontorene i reinbeiteområdene (For Vest-Finnmark i Guovdageaidnu) var tidligere del av Reindriftsforvaltningen, men ligger nå under fylkesmannen.

Mattilsynet
Mattilsynet blei oppretta i 2004 som ei sammenslåing av Statens næringsmiddeltilsyn, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og de kommunale næringsmiddeltilsynene. Fram til 2015 hadde Mattilsynet regionkontor for Troms og Finnmark i Guovdageaidnu, da blei deet omorganisert og nå er det bre noen få som arbeider for Mattilsynet her. Mattilsynet skal kontrollere alt av næringsmidler som omsettes, enten det er fra jordbruk, reindrift eller utmarkshøsting.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Nærings- og fiskeridepartementet

Olje- og energidepartementet / NVE

Mesteparten av denne tida har kommunestyret og kommuneadministrasjonen hatt relativt liten innflytelse på naturforvaltninga, som har vært styrt av sentrale regler og Statskog/Jordsalgskontoret og seinere Finnmarkseiendommen. Fra kommunen har det lenge vært et ønske om større ansvar og råderett over egen natur, og en del strid om hvem som skal bestemme hva.

Så lenge Guovdageaidnu var relativt isolert, var det liten kamp om ressursene og forvaltning av jakt, fiske, vedhogst og bærplukking skjedde i stor grad i praksis etter lokale samiske tradisjoner. På 1960-tallet kom det helårsveg både til Alta, til Finland og til BiedjovĂĄggi, noe som bidro til å åpne tilgang til naturressursene for folk utafra. Samtidig blei det på landsplan bygd ut et sterkere lov- og forskriftsverk for bruk av naturen, og dette blei også gjort gjeldende for Finnmarksvidda.

Frikommuneforsøket

Det var svært begrensa deler av utmarksforvaltninga som kommunen skulle få myndighet over. F.eks. fikk man rett til å innsnevre jakttider, men ikke til å utvide dem. Kommunen fikk bl.a. ansvaret for sjøl å selge jakt- og fiskekort, og kunne bruke inntektene til å styrke utmarksforvaltninga.

Tida etter frikommuneforsøket

Kommunal organisering av utmarksforvaltninga

Fram til frikommuneforsøket starta var det egen innlandsfiskenemnd, viltnemnd og friluftsnemnd. Disse blei da slått sammen til hovedutvalg for utmark. Det var da ansatt en viltkonsulent i kommunen. I samband med frikommuneforsøket blei det oppretta en stilling som miljøvernsjef og ei egen miljøavdeling i kommuneadministrasjonen i 1990. Denne hadde inntil X ansatte. Etter at frikommuneforsøket blei avvikla, blei miljøvernavdelinga lagt ned i 1998. Da miljøvernsjefen slutta i 2000 blei det ikke ansatt noen ny i denne stillingen. Seinere har utmarksforvaltninga vært under teknisk avdeling. Det er en ansatt miljø- og utmarkskonsulent, og en fullmektig som arbeider med utmarkssaker.

Kilder