Gjennom tidene er det gjort to store enkeltinngrep i naturen i Guovdageaidnu. Det ene er oppdemminga av Guovdageaineatnu i Čávžu. Her ser vi demningen og fylling ved kraftstasjonen i 1989, et par år etter at demningen sto ferdig.
(Foto: Svein Lund)

Guovdageainnu meahcceguovddáš / natursenter

Naturinngrep

Det andre store inngrepet er Bidjovagge Gruber, som starta sist på 1960-tallet og blei nedlagt 1991. Flere tiår etterpå vokser det lite eller ingenting der inngrepa var. Vannet på bildet er et gjenfylt dagbrudd og bak dette et gråbergdeponi.
(Foto: Svein Lund)

HER KAN DU LESE OM:
Vannkraftverk
Vindkraftverk
Gruvedrift
Motorferdsel
Forsøpling
Hva har natursenteret gjort?
Hva mer kan natursenteret gjøre?

Naturinngrep på Finnmarksvidda har bekymra folk i mange år. Denne plakaten blei laga i 1978.
(Tegning: Arvid Sveen)

Natursenteret i Guovdageaidnu skal gjennom utstillinger, kurs og nettsider gi informasjon om virkninger av naturinngrep, i første rekke i Guovdageaidnu kommune.

Vi vil spesielt se på tre former for inngrep: kraftutbygging, gruvedrift og motorferdsel. Reindrifta i Guovdageaidnu vil ikke bare bli ramma ved kraftutbygging og gruvedrift innafor Guovdageaidnu kommune, men også i sommerbeiteområde og flytteleier utafor kommunegrensene. Derfor tar vi her også med noe informasjon om slike inngrep i dette området.

Vannkraftverk.

Finnmarksvidda med kraftlinjer på kryss og tvers.
(Tegning: Máret Ánne Sara)

Kraftutbygging i Finnmark og Nord-Troms har til nå vesentlig dreidd seg om vannkraft.

Det første vannkraftverket i nord blei bygd i Hammerfest i 1891, det var også landets første kommunale kraftverk.
Seinere har det blitt bygd omlag 15 større eller mindre vannkraftverk i Finnmark, og en handfull i de kommunene i Nord-Troms som hører til Vest.Finnmark reinbeiteområde.

I Guovdageaidnu kommune er det bare ett kraftverk, Čábardasjohka, men kommunen er sterkt berørt av Alta kraftverk, der sjølve kraftverket og demningen ligger like utafor kommunegrensa, mens mesteparten av det oppdemte området er i Guovdageaidnu kommune.

Čábardasjohka kraftverk

Čábardasjohka kraftverk.
(Foto: Svein Lund)

I Guovdageaidnu var det ikke elektrisk strøm til alminnelig bruk før i 1948, da et større dieselaggregat blei montert. Dette holdt til elektrisk lys i en del hus på kirkestedet, men mange måtte fortsatt klare seg uten strøm. Mer permanent strømforsyning blei det da det blei bygd et kraftverk i Čábardasjohka.

Kraftverket blei bygd av Kautokeino Kraftlag A/L i 1952-53. Samtidig blei det bygd et reguleringsmagasin i Stuorajávri, ca 15 km ovenfor kraftverket. Dette gjorde at man kunne heve vannstanden opptil 1 m, noe som ga et magasinvolum på 21,5 mill. m3. Demningen lå i Goaskinnjávvi, og var bygd av treverk fyllt med stein. Det fortelles at under bygginga blei det sprengt så stein knuste vinduer i husa i nærheten.

Her i Goaskinnjávvi sto dammen som demte opp Stuorajávri i tida 1956(?) – 1968.
(Foto: Svein Lund)

Bare noe råttent treverk står igjen av dammen over Goaskinnjávvi.
(Foto: Svein Lund)

Oppdemminga av Stuorajávri gjorde det lettere å frakte materialer og utstyr på Stuorajávri med forholdsvis store båter, til leiting og utbygging av Biedjovággi gruver.

Dammen ødela et gyteområde for fisk i Goaskinnjávvi (Kilde: Bongo: Mus ledje bálgat). Oppdemminga førte til at gode notplasser (varp) ikke lenger kunne brukes.

Reguleringsdammen blei ødelagt av isløsninga under vårflommen i 1968 og blei seinere ikke gjenoppbygd. Uten denne oppdemninga klarer ikke kraftverket å utnytte vannmengdene godt. I perioder blir det for lite vann, mens i vårflommen går det mye vann som man ikke har kapasitet til å utnytte. Kraftlaget ville gjerne hatt en demning, men dette er nå umulig å få tillatelse til, da de øvre deler av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget i 1980 blei verna mot ytterligere kraftutbyggingsinngrep. På grunn av den dårlige utnyttinga av vannkrafta går Čábardasjohka kraftverk med underskudd eller i beste fall i balanse.

Kautokeino kraftlag gikk i 1981 inn i Nord-Troms Kraftlag, som i 2010 skifta navn til Ymber. Dette selskapet er eid av to kommuner i Finnmark, fire kommuner i Troms samt Troms fylkeskommune.

Fallhøyden er 5,5 m og beregnet årsproduksjon 4–4,5 GWh. Kraftverket blei rehabilitert fra 2003 med utskifting av turbin, generator og kontrollanlegg, ombygging og oppussing av kraftverksbygning og dam.

[SPØRSMÅL:]
Det er flere elementer i denne historia som er uklare:
– Hvem bestemte å demme opp og når blei det gjort? En kilde sier oppdemminga skjedde i 1952-53, en annen at det blei gitt konsesjon i 1956.
– Hvorfor blei Stuorajávri demt opp? Her er det også motstridende opplysninger. Den vanlige oppfatninga er at det var ei demning for kraftverket i Čábardasjohka, men da Industridepartementet ga konsesjon til regulering av Stuorajávri, sto det i konsesjonsvilkåra at vannet skal slippes etter behovet ved fallet Virdnejávri til Čávžu. Allerede da hadde altså departementet i tankene ei planlagt regulering av vassdraget fra Virdnejávri og oppover. En tredje mulighet er at demninga blei bygd for å lette transporten på Stuorajávri i forbindelse med planer om gruve i Biedjovággi. Dette kan ikke aleine ha vært begrunnelsen, men kan ha vært medvirkende.
– Hvorfor blei ikke dammen bygd opp igjen? Etter at demningen blei tatt av isgangen, blei det rydda opp på damstedet, men ikke bygd noen ny demning. Var det ikke lenger behov for den? I alle fall var ett behov falt bort. Samme året sto veien Guovdageaidnu – Biedjovággi ferdig, og dermed var det slutt på transporten med båt over Stuorajávri. Men kraftselskapet hadde vel fortsatt en gyldig konsesjon, og der er derfor vanskelig å forstå at man ikke bygde dammen opp igjen.

Alta kraftverk

Alta kraftverk er det største i Finnmark og det var stor strid om bygginga av dette. Se egen side om Guovdageaidnu-Alta-vassdraget og kampen om utbygginga.

Vannkraft i Vest-Finnmark reinbeiteområde

I området som brukes til reinbeite av reindriftssamer fra Guovdageaidnu har det blitt gjennomført ei rekke kraftutbygginger og ennå flere er planlagt. Pr. desember 2018 er status for vassdraga i dette området slik:

Ved Breivikbotn kraftverk er ikke røra helt tette. Noe vann spruter ut og kan da lage slike isskulpturer.
(Foto: Svein Lund)

Kraftverk i drift
Alta: Hakkstabben (1954), Mattisfoss (1993)
Hammerfest: Hammerfest (1947)
Kvalsund: Nedre Porsa (1973), Øvre Porsa (1962)
Loppa: Bergsfjord (1959)
Hasvik: Breivikbotn (1950)
Kvænangen: Čorrojávrrit (1990), Lássajávri (1977)
Kåfjord: Guolašjohka (1971)
Storfjord: Lávkajohka (1982), Skibotn (1980)
Lyngen: Rottenvik (1952)
Nordreisa: Sikkajokk (1950)

Kraftverk under bygging

Gitt konsesjon
Alta: Sivertelva (2013), Mølleelva (2018)
Kvalsund: Korselva (2015),
Loppa: Langfjordhamn (2010), Bergsfjord (2017)
Kvænangen: Sandneselva (2015), Langdalselva (2007), Valanelv (2013), Badderelva (2006)
Nordreisa: Kristianelva (2013), Nedre Tverrelva (2011)
Kåfjord: Nomedal (2013), Trollvikelva (2013), Badjananjohka (2013), Vikeelva (2010), Gorsajohka (2010)
Lyngen: Gjerdelva (2014), Tyttebærelva (2013),

[Undersøke i hvilken grad disse er bygd eller under bygging.]

Under behandling pr. 06.12.2018
Alta: Stjernevatn (Anbefalt av NVE, ikke ferdig behandla av OED.)
Nordreisa: Hjemtverrelva (Ikke ferdig behandla i NVE)

På høring pr. 06.12.2018
(ingen)

Søkt om konsesjon, avslått
Alta: Kjerringelva (2015), Storelva (2012)
Loppa: Hamnaelva (2015)
Kvalsund: Indre Erdal (2015)
Kvænangen: Kjækanelva (2015)
Skjervøy: Vittnes (2014)
Nordreisa: Iselva (2013), Rotsundelva (2013), Lånivannet (2008), Øvre Tverrelva (2013), Tiemann (2013)
Kåfjord: Sogeselva (2013), Melen (2013), Hanskejohka (2013)

Varig vern etter naturmangfoldloven:
Guovdageaidnu: Alta-Guovdageaidnu-vassdraget ovenfor reguleringsområdet
Alta: Bognelva (Bávnnjajohka), Leirbotnelva (Ráirujohka), Melkeelva (Mielkejohka), Mathiselva (Gávvajohka), Skillefjordelva (Skirvejohka), Tverrelva (Fállejohka), Vassbotnelva (Dálbmávžžejohka)
Kvalsund: Repparfjordelva (Riehpovuonjohka)
Loppa: Sørtverrfjordvassdraget (Bártnavuonjohka)
Kvænangen: Storelva (Buvrovuonjohka), Skalsaelva (Skálžžajohka), Navitelva (Návetjohka), Kvænangselva (Baðajohka), Badderelva (Báttárjohka) Skjervøy: Nord-Rekvikelva
Nordreisa: Fiskelva (Øksfjordvassdraget) (Stuoravuovddijohka), Reisavassdraget (Ráiseatnu)
Kåfjord: Manndalselva (Olmmáiváteatnu), Nordbotnelva (Gearbbetjohka)
Lyngen: Jægerelva, Kvalvikelva (Goalsejohka), Botnelva (Strupskarelva), Lyngdalselva (Vuosvátjohka)

Virkninger for natur og reindrift av vannkraftutbygging.
NVE har lagt ut saksdokumenter for hver utbyggingssak. Her finner man bl.a. konsesjonssøknadar med konsekvensutredninger og høringsuttalelser.
I et notat for FeFo har seniorrådgiver Jon Meløy skrevet om Konsekvensene for reindrifta ved kraftverksutbygging. Der er det spesielt behandla virkningene for Korselva og Indre Erdal i Kvalsund, Hamnaelva og Tverrfjordelva i Loppa, Stjernevann/Nástejávri og Kjerringelv i Alta.

Vi har ikke oversikt over hvor mange planer som er under arbeid, der konsesjonssøknaden ennå ikke er sendt.

Kilder om vasskraftverk

Kvænangen naturvernlag: Kraft-natur: Kvænangen. Informasjonshefte nr. 3. 1979
Meløy, Jon: Konsekvensene for reindrifta ved kraftverksutbygging
(Her skal komme mange flere kilder.)

Vindkraftverk

Kartet viser områdene i Finnmark og Troms som NVE ønsker å åpne for vindkraftutbygging
(Kilde: https://www.harvestmagazine.no/pan)

Mens reinbeitedistriktene i Vest-Finnmark hittil har blitt spart for vindmøller, er det bygd ut fire vindkraftanlegg lenger øst i Finnmark. Her er det første av dem, ved Kjøllefjord.
(Foto: Guovdageainnu suohkan)

Vindkraftverk har hittil ikke vært like aktuelt i Guovdageaidnu kommune som ut mot kysten, men det kan nå endre seg, da NVE i sin Nasjonal ramme for vindkraftutbygging også har tatt med store områder i Guovdageaidnu.
Til nå har gjennomført og planlagt vindkraftutbygging i første rekke vært nær kysten, og flere reinbeitedistrikter, som har vinterbeite i Guovdageaidnu, har vært utsatt for planer om vindkraftverk i sine sommerbeiteområde. Dette er en oversikt over behandlinga av søknader om konsesjon for vindkraft i Vest-Finnmark reinbeiteområde.

Kraftverk i drift
(Ingen)

Kraftverk under bygging
Hasvik: Dønnesfjord (konsesjon 2013, byggestart 2018)

Gitt konsesjon

Under behandling pr. 06.12.2018
Nordreisa: Maurneset (konsesjon klaga til OED 29.03.2016)

På høring pr. 06.12.2018
(ingen)

Søkt om konsesjon, trukket
Hasvik: Sørøya (2013)

Søkt om konsesjon, avslått
Hammerfest: Hammerfest (2013)
Kvalsund: Fálesrášša (2015), Kvalsund (2013)
Storfjord: Rieppi (2013)

Virkninger for natur og reindrift av vindkraftutbygging.
NVE har lagt ut saksdokumenter for hver utbyggingssak. Her finner man bl.a. konsesjonssøknadar med konsekvensutredninger og høringsuttalelser.
I et notat for FeFo har seniorrådgiver Jon Meløy skrevet om Konsekvensene for reindrifta ved kraftverksutbygging. Der er det spesielt behandla virkningene for Fálešrášša i Kvalsund.

Vi har ikke oversikt over hvor mange planer som er under arbeid, der konsesjonssøknaden ennå ikke er sendt.

Gruvedrift

Mineralutvinning i steinalderen

Utgraving av chert-brudd fra steinalderen, Melsvika i Alta.
(Foto: Anne Karin Daniloff)

Den eldste mineralutvinninga vi kjenner til fra Guovdageaidnu og Finnmark, er bruk av stein til redskap i steinalderen. Det blei brukt forskjellige mineraler og bergarter til redskaper, som skifer, kvartsitt og chert.
Under utgravingene i forbindelse med Alta-utbygginga blei det funne ei mengde slike steinredskaper, både langs anleggsvegen til kraftverket og i det området som seinere blei neddemt, Spesielt for Guovdageaidnu er funna av asbest ved Virdnejávri nord for Máze. Her er eneste sted i Finnmark med regulært uttak av asbest, som blei brukt i keramikk. Dette skjedde mellom 2000 og 1000 år f. Kr. (Mer om hvilken type asbest, hvordan denne blei utvunnet og brukt) Også en rekke andre steder er det funnet steinredskaper og avslag fra steinalder og metalltid. Det gjelder bl.a. ved Čuđejoganjálbmi nær Gárggoluoppal og ved Stuorajávri. Noen av steinredskapene er laga av lokale råstoffer, andre er frakta fra kysten, bl.a. chert fra Alta og Porsanger.

Kobber og gull i Biedjovaggi

Driftsbygningene til Bidjovagge gruber under nedriving, 1984.
(Foto: Guovdageainnu suohkan)

I Biedjovággi-området på grensa mellom Guovdageaidnu og Nordreisa har det i to perioder på 1960-90-tallet vært utvinning av kobber og gull.

Historia om denne gruva er beskrevet i kapitlet Fra Viddas gull til gull på Vidda i boka Gull, gråstein og grums 1.

Vi har laga en bildekavalkade over Biedjovággi – før, under og etter gruvedrifta.

Naturstein

Utvinning av naturstein på Gaskabeaivárri på et tidlig stadium av drifta.
(Foto: Guovdageainnu suohkan)

Før det blei bygd skikkelig veg og bru, blei steinen frakta gjennom en provisorisk veg til Gievdneguoika, og det blei laga stygge spor i terrenget.
(Foto: Guovdageainnu suohkan)

I Guovdageaidnu finnes det mye av en grønn- og hvitskimret naturstein som er kalt masikvartsitt eller fuxitt. Det har vært mer eller mindre utvinning av denne på fire steder: Náránaš, Gaskabeaivárri, Riebanvárri og Ádjet.

Historia om denne gruva er beskrevet i kapitlet Náránaš – milliardeventyret som blei kommunalt underskot. i boka Gull, gråstein og grums 3.

Nussir

Rein på beite like ved den planlagte gruva.
(Foto: Marion Palmer)

Utsikt over Repparfjorden som er tenkt brukt til dumping av gruveavfall.
(Foto: Svein Lund)

Medlemmer av Natur og Ungdom fra Finnmark demonstrerer utafor Stortinget i Oslo
(Foto: Svein Lund)

Nussir er et fjell i Kvalsund kommune der selskapet Nussir ASA i mer enn ti år har planlagt ei kobbergruve. Gruva vil bli i to områder, i fjellet Nussir og på Gumpenjunni / Ulveryggen, der det har vært gruvedrift før. Begge områdene er beiteområde og kalvingsområde for reinbeitedistrikt 22 Fiettar og flytteområde for distrikt 20 Fála.

Her kommer mer materiale om Nussir. Inntil da kan du lese her om Historia om kobbergruver i Kvalsund og Nussir-planen fram til 2015.

Annen mineralleiting

NGU leiter etter mineraler med bandvogn på Finnmarksvidda.
(Foto: NGU)

Det har vært leita etter mineraler over store deler av kommunen gjennom mange år, i regi av NGU og ei rekke gruveselskaper. Leitemetoder har vært: – Elektromagnetiske målinger fra fly/helikopter
– Elektromagnetiske målinger ved sprenginger fra ledning etter bandvogn (på vinterføre)
– Kjerneboring fra terrengkjøretøy
– Røsking – Graving av grøfter i lausmasser for å komme ned på fast fjell.
Det er ikke laga noe oversikt over hvilke skadevirkninger denne leitinga har hatt på naturen, på kort og lengre sikt. Dette må undersøkes.

Etter at den nye mineralloven kom i 2010, blei det lettere å få undersøkingstillatelse. Flere selskaper sikra seg da områder i Guovdageaidnu og særlig det kanadiske selskapet Dalradian fikk rett til å leite i store deler av kommunen. De gjennomførte en del undersøkelser, men sa fra seg rettighetene etter 2-3 år. Kart fra NGU viser at det nå er svært lite igjen av områdene dekka av undersøkingstillatelser i Guovdageaidnu. Dette vil si at hvem som helst kan kjøpe undersøkingsretter, og da få tilgang til de undersøkingene som er gjort tidligere.

Kilder – Mineralutvinning
Andreassen, Reidun L: Altarapporten 1983: IV. Čavčo, den nordlige terrasse og myra. I: Alta-kraftverkene. Kulturhistoriske registreringer og utgravninger 1983, Tromura, Kulturhistorie nr.22
Brenna, Wenke: Gruvedrift i Biedjuvaggi : norsk distriktsutbygging i et samisk kjerneområde, 1967-76. UIO 1980
Helskog, Ericka; Innberetning om utgravninger ved Alta-Kautokeino-vassdraget 1974. Rapport i topografisk arkiv ved arkeologisk avdeling, Tromsø museum.
Helskog, Ericka; Finnmarksviddas forhistorie. Norges offentlige utredninger 1978:18
Helskog, Ericka og Knut Helskog: Arkeologiske undersøkelser 1972/73 i Altavassdraget, Finnmark. Rapport i topografisk arkiv ved arkeologisk avdeling, Tromsø museum.1973.
Helskog, Knut: Innberetninger om arkeologisk registrering på Finnmarksvidda 1976. Rapport i topografisk arkiv ved arkeologisk avdeling, Tromsø museum . 1978.
Hood, Bryan og Bjørnar Olsen: Virdnejavri 112. A Late Stone Age – Early Metal Period site from Interior Finnmark, North-Norway. Acta Archaeologica 58: . 1988.
Lund, Svein: Gull, gråstein og grums 1. Davvi Girji 2015

Film
Kringsjå: Bidjovagge gruver. NRK 1968
Gollegiisá – Skattkammeret. NRK 2013.

Kilder om geologiske forhold, se under Geologi

Motorferdsel

Vegbygging og vegtrafikk

Standarden på den gamle vegen fra Mieron til Máze er ikke lenger det den engang var.
(Foto: Basia Głowacka)

Fra gammelt av har det vært mange stier over vidda, som bl.a. blei brukt av postruta. Nå er mange av dem grodd igjen, mens andre har blitt kjørespor.
Fram til andre verdenskrigen foregikk all transport i Guovdageaidnu til fots, med kjørerein og pulk/slede, kløvrein, hest og elvebåt.
Den første bilvegen fra Alta til Guovdageaidnu blei påbegynt i 1920, men sto ikke ferdig før i 1942. Veien gikk over Gargia – Beskades – Bingis – Mieron, og var bare åpen på sommeren. Helårsvei blei det først i 1966, etter at vegen var lagt over Hemmogieddi – Máze til Suolovuopmi og videre ned Silisávži til Eiby. I 1964 var vegen ferdig til Finland, et par år seinere til Ákšomuotki, og i 19?? til Ávži. I 1968 sto vegen ferdig til Biedjovággi. Dette skulle være første byggetrinn på vegen over til Nordreisa, men denne har aldri blitt fullført, og etter nedlegginga av gruvedrifta har vegen blitt nedgradert fra riksveg til kommunal veg. Først i 1976 var vegen til Karasjok ferdig, noe som også betydde vegforbindelse for flere bygder langs veien, som Láhpoluoppal, Gárgoluoppal og Šuoššjávri. Etter det har det ikke vært noen nybygging av bilveger i Guovdageaidnu.

[Oppdatere etter bl.a. Kautokeino soknebok.]

Motorferdsel i utmark på snøføre

Godt opparbeida skuterløyper og sterke skutermotorer kan friste til å holde stor fart, men da kan det gå så galt som her, der både skuteren og skuterføreren hadde fått seg en kraftig smell.
(Foto: Svein Lund)

Skuterkjøring for hvem? På Thon Hotel Kautokeino kan både hotellgjester og andre leie seg en skuter og kjøre innover fjellet på alle åpne løyper.
(Foto: Svein Lund)

Det første motorkjøretøy som kjørte over Finnmarksvidda, var et fransk beltekjøretøy som i 1929 kjørte fra Alta over Guovdageaidnu og videre til Gárasávvon. [Hadde tyskerne beltekjøretøy i Guovdageaidnu under krigen?] Fra 1945 til 1975 var det på vinteren varetransport fra Alta til Guovdageaidnu med bulldoser og sleder, og fra tidlig på 1950-tallet regulær passasjerrute med snowmobil fra Guovdageaidnu til Alta og til Karasjok.
De aller første snøskutere kom på slutten av 1950-tallet og i løpet av 1960-tallet skaffa så godt som alle reindriftsiidaer seg skuter. Seinere blei det også vanlig at andre fikk skuter, både for nyttekjøring som henting av ved og kjøring til fiskevann og til rein turkjøring:
Den første tida var det ikke noen lovregulering av skuterkjøring, men i 1977 kom Lov om motorferdsel i utmark. Der blei det slått fast generelt forbud mot motorferdsel i utmark både sommer og vinter, men gjort unntak for reindrifta og for faste skuterløyper i Finnmark og Nord-Troms. I tillegg kunne kommunene gi dispensasjon for nyttekjøring utenfor løypene. Det har gjennom tidene vært mye strid både om oppretting av løyper og om praktisering av dispensasjoner.

Motorferdsel i utmark på barmark

Med firehjuling og henger på veg gjennom gruveområdet i Biedjovággi.
(Foto: Svein Lund)

Motorferdsel på barmark i utmark er ikke noe nytt fenomen de siste par tiåra. I utredninga "Finnmarksvidda. Natur–Kultur", som kom i 1978, blir det skrevet: "Når man først er inne på veger, må man ikke glemme de mange stier og traktorveger som synes å gjennomveve hele vidda, med spor på kryss og tvers der det er mulig å ta seg fram. Disse vegene er særlig synlige i den sentrale delen av Finnmarksvidda der vegetasjonen er sparsom og jordbunnen består av lyse jordarter." Det første barmarkskjøretøy var traktor, som fra tidlig på 1950-tallet blei anskaffa for bruk i jordbruket. Ved sida av bruk på jorder nær boplassene, blei den raskt også tatt i bruk for transport til og fra utmarksslåtter, moltemyrer, fiskevann og vedhogstfelt, ofte etter gamle hesteveger. På denne tida var det ennå ingen regulering av slik kjøring.

På 1980-tallet tok reindrifta i bruk 2-hjulinger og 4-hjulinger (ATV) og etter hvert blei slike kjøretøy også tatt i bruk av den fastboende befolkning. Reindrifta bruker vesentlig barmarkskjøretøy på sommerbeitet, men også¨under høstflytting. Når klimaendringer fører til at det blir mindre snø på høsten, øker også bruken av barmarkskjøretøy siden det ikke er snø nok til å bruke snøskuter undere flytting, gjeting og samling på høsten.
I Guovdageaidnu er det noen åpne barmarksløyper. Disse blei oppretta grunngitt med lokalbefolkningas utmarkshøsting, men blei så åpna for alle.

[Hvor mange kjøretøy finnes nå i kommunen? Hvor stor del av disse blir brukt i reindrifta?
Bruk og misbruk av motorkjøretøy i jakt, fiske, bærplukking m.m. Dispensasjonsordning og dispensasjonspraksis.]

Motorferdsel på vann

Det var vel egentlig ikke slik motorferdsel på vann man tenkte på da Lov om motorferdsel i utmark blei vedtatt..
(Foto: Svein Lund)

Tre typer av båter for bruk på Guovdageaineatnu: Elvebåt, gummibåt og kajakk.
(Foto: Svein Lund)

Robåter og elvebåter er brukt på Guovdageaineatnu og på fiskevann i hundrevis av år. Noen få båter er laga lokalt, men de fleste er kjøpt utafra. Lenge blei de fleste båtene kjøpt fra Finland.
Før veien blei ferdig var Guovdageaineatnu / Kautokeinoelva ei viktig ferdselsåre for transport av folk og varer, fra Guovdageaidnu til nedenfor Máze gikk mesteparten av transporten etter elva sommerstid.
Første påhengsmotor på elvebåt kom på slutten av 1920-tallet.
Under oppbygginga av gruvedrifta ved Biedjovággi blei det brukt større båter til transport over Stuorajávri fra dammen i Goaskinnjávvi og nesten fram til gruva.
På større fiskevann, som Stuorajávri, Vuorasjávri m.fl. er det mange som bruker båter med påhengsmotor.

[I hvilken grad er bruken av motor regulert?
Skadevirkninger på dyrelivet av motorferdsel på vann?]

I 2010 blei det lagt fram planer for oppretting av en nasjonalpark i Goahteluoppal og flere større naturreservater knytta til myrer og våtmarker. Om disse hadde blitt gjennomført etter opprinnelige planer, ville det betydd forbud mot bruk av båt med motor på fiskevann i de verna områdene.

De siste åra har det oppstått en ny form for motorferdsel på vann, med kjøring med snøskuter på åpent vann, både som konkurranser og som trening for disse. Dette har vært svært omdiskutert, da det er helt unyttig kjøring, og da mye natur har blitt ødelagt i forbindelse med kjøring til vann som blir brukt til trening. Slik kjøring fører også til et høyt støynivå som kan forstyrre dyrelivet.

Motorferdsel i lufta

Flyplassen i Guovdageaidnu er som oftest like øde som på dette bildet.
(Foto: Svein Lund)

Guovdageaidnu har ingen regulær flytrafikk, men det er en flyplass som kan brukes av ambulansefly og private småfly, og som nødlandeplass. Flyplassen er 1200m lang og har bare grusdekke. Flyplassen blei bygd i 1942/43 av krigsfanger for det tyske flyvåpenet. Etter krigen etablerte det norske Luftforsvaret en base i Guovdageaidnu og flyplassen blei forlenga og forbedra. Flyplassen blei da brukt av Twin Ottere fra Bodø hovedflystasjon. I 1970 gjennomførte 718-skvadronen den eneste landingen med et jetjagerfly på flyplassen. Etter at Luftforsvarets stasjon blei nedlagt har lokale interesser ønska å ruste opp flyplassen til en regional lufthavn. Lik de andre mindre lufthavnene i Finnmark. Avinor har gjort ei beregning på at dette vil koste omlag 530 Mkr, og det ser ikke ut til å være politisk støtte for ei slik prioritering. Derimot arbeider man fra kommunen for å få flyplassen opprusta for å kunne ta ambulanse- og chartertrafikk.

Helikopterlandingsplasser: .... Helikopter er vesentlig brukt av redningstjeneste og ambulanse. Helikopter har til en viss grad blitt brukt til samling og driving av rein.

Privateide småfly har vært brukt bl.a. til transport av folk og utstyr til fjerntliggende fiskevann og jaktområder. Det er X fly eid av innbyggere i kommunen. Disse er vesentlig utstyrt med flottører for avgang og landing på vann. (Hvilke regler gjelder for flyging og landingstillatelse?) I hvilken grad flyr folk utafra inn på vidda? Hvem regulerer flytrafikken?
Fordeler og ulemper ved bruk av fly i forhold til alternativa?

Kilder
Vistad, O.I. (red), Hagen, D. og Reitan, O. 2007. Effektar av motorferdsel i utmark på natur, folk og samfunn. Ein kunnskapsstatus. NINA Rapport 187

Forsøpling

Dette skuterbeltet ser ut til å ha ligget i naturen ei stund
(Foto: Svein Lund)

Ubrukte og delvis brukte rundballer med plast er et forsøplingsproblem både fra jordbruk og fra foring av rein.
(Foto: Svein Lund)

Forsøpling i naturen er et av de store miljøproblema på verdensplan, og ingen kant av kloden slipper helt unna.
I samisk tradisjon skulle man oppføre seg slik i naturen at man satte minst mulig merke etter seg. Hvordan er det i dag? Nesten overalt der folk har vært i naturen kan man finne søppel i form av plastposer, flasker, osv. Vi har fungerende søppelhenting med kildesortering i poser. Noen steder blir det rydda søppel på våren, men mest i bygdene og langs veiene. Men ingen henter søppelet i naturen.

Hvem er ansvarlig for forsøplinga? Det er nok både turister og lokalbefolkning, både bedrifter og enkeltpersoner, dálon og flyttsamer. Eksempel: Leirplasser etter elgjakt, foringsplasser for rein.
Mens andre inngrep er vedtatt eller godkjent av myndighetene, er forsøplinga vårt alles ansvar.
Hvordan kan et natursenter bidra til å redusere forsøpling?
Hva kan kommunen og skolene gjøre for å bidra til at det blir produsert mindre søppel og at søpla blir handtert mer fornuftig?

Hva har natursenteret gjort?

Fra vandreutstillinga om Bidjovagge Gruber.
(Foto: Svein Lund)

Vandreutstilling om Alta-kampen, utstilt på Diehtosiida, Guovdageaidnu, våren 2018
(Foto: Svein Lund)

– Vist på vandreutstilling historia om Bidjovagge Gruber og utbygginga av Guovdageaidnu-Alta-vassdraget

Hva mer kan natursenteret gjøre?

Kunstnere i Guovdageaidnu har engasjert seg mot naturinngrep også utafor kommunens grenser. Her er Máze-kunstneren Trygve Lund Guttormsens kommentar til Snøhvit-utbygginga og fakkelen på Melkøya i Hammerfest. Bildet er fra kunstiutstilling i Máze 2007
(Foto: Svein Lund)

Hardangervidda nasjonalparksenter har laga et interaktivt kart som viser hvordan Hardangervidda gjennom tidene har blitt utsatt for stadig flere inngrep i form av veier, kraftutbygging, hytter osv.
(Foto: Svein Lund)

– Lage utstilling og nettsideinfo om gruveplanen til Nussir ASA og virkningene for reinbeitedistrikta Fiettar og Fála.
– Samle mer dokumentasjon om inngrep i naturen i Guovdageaidnu og tilhørende reinbeiteområder, samt virkningene for natur og reindrift.
– Arrangere debatter og seminarer om naturinngrep.

Aktuelle samarbeidspartnere

– Planlagt dokumentasjonssenter for Altasaka
– Reindrifta, turistnæringa og andre naturbrukere
– Miljøorganisasjoner
– Forskningsinstitusjoner