Motorferdsel

Vegbygging og vegtrafikk

Fra gammelt av har det vært mange stier over vidda, som bl.a. blei brukt av postruta. Nå er mange av dem grodd igjen, mens andre har blitt kjørespor.
Fram til andre verdenskrigen foregikk all transport i Guovdageaidnu til fots, med kjørerein og pulk/slede, kløvrein, hest og elvebåt.
Den første bilvegen fra Alta til Guovdageaidnu blei påbegynt i 1920, men sto ikke ferdig før i 1942. Veien gikk over Gargia – Beskades – Bingis – Mieron, og var bare åpen på sommeren. Helårsvei blei det først i 1966, etter at vegen var lagt over Hemmogieddi – Máze til Suolovuopmi og videre ned Silisávži til Eiby. I 1964 var vegen ferdig til Finland, et par år seinere til Ákšomuotki, og i 19?? til Ávži. I 1968 sto vegen ferdig til Biedjovággi. Dette skulle være første byggetrinn på vegen over til Nordreisa, men denne har aldri blitt fullført, og etter nedlegginga av gruvedrifta har vegen blitt nedgradert fra riksveg til kommunal veg. Først i 1976 var vegen til Karasjok ferdig, noe som også betydde vegforbindelse for flere bygder langs veien, som Láhpoluoppal, Gárgoluoppal og Šuoššjávri. Etter det har det ikke vært noen nybygging av bilveger i Guovdageaidnu.

[Oppdatere etter bl.a. Kautokeino soknebok.]

Motorferdsel i utmark på snøføre

Det første motorkjøretøy som kjørte over Finnmarksvidda, var et fransk beltekjøretøy som i 1929 kjørte fra Alta over Guovdageaidnu og videre til Gárasávvon.
[Hadde tyskerne beltekjøretøy i Guovdageaidnu under krigen?]
Fra 1945 til 1975 var det på vinteren varetransport fra Alta til Guovdageaidnu med bulldoser og sleder, og fra tidlig på 1950-tallet regulær passasjerrute med snowmobil fra Guovdageaidnu til Alta og til Karasjok.
De aller første snøskutere kom på slutten av 1950-tallet og i løpet av 1960-tallet skaffa så godt som alle reindriftsiidaer og mange utmarkshøstere seg skuter. Seinere blei det også vanlig at andre fikk skuter, både for nyttekjøring som henting av ved og kjøring til fiskevann og til rein turkjøring:
Den første tida var det ikke noen lovregulering av skuterkjøring, men i 1977 kom Lov om motorferdsel i utmark. Der blei det slått fast generelt forbud mot motorferdsel i utmark både sommer og vinter, men gjort unntak for reindrifta og for faste skuterløyper i Finnmark og Nord-Troms. I tillegg kunne kommunene gi dispensasjon for nyttekjøring utenfor løypene. Det har gjennom tidene vært mye strid både om oppretting av løyper og om praktisering av dispensasjoner.

Motorferdsel i utmark på barmark

Motorferdsel på barmark i utmark er ikke noe nytt fenomen de siste par tiåra. I utredninga "Finnmarksvidda. Natur–Kultur", som kom i 1978, blir det skrevet: "Når man først er inne på veger, må man ikke glemme de mange stier og traktorveger som synes å gjennomveve hele vidda, med spor på kryss og tvers der det er mulig å ta seg fram. Disse vegene er særlig synlige i den sentrale delen av Finnmarksvidda der vegetasjonen er sparsom og jordbunnen består av lyse jordarter." Det første barmarkskjøretøy var traktor, som fra tidlig på 1950-tallet blei anskaffa for bruk i jordbruket. Ved sida av bruk på jorder nær boplassene, blei den raskt også tatt i bruk for transport til og fra utmarksslåtter, moltemyrer, fiskevann og vedhogstfelt, ofte etter gamle hesteveger. På denne tida var det ennå ingen regulering av slik kjøring.

På 1980-tallet tok reindrifta i bruk 2-hjulinger og 4-hjulinger (ATV) og etter hvert blei slike kjøretøy også tatt i bruk av den fastboende befolkning. Reindrifta bruker vesentlig barmarkskjøretøy på sommerbeitet, men også¨under høstflytting. Når klimaendringer fører til at det blir mindre snø på høsten, øker også bruken av barmarkskjøretøy siden det ikke er snø nok til å bruke snøskuter undere flytting, gjeting og samling på høsten.
I Guovdageaidnu er det noen åpne barmarksløyper. Disse blei oppretta grunngitt med lokalbefolkningas utmarkshøsting, men blei så åpna for alle.

[Hvor mange kjøretøy finnes nå i kommunen? Hvor stor del av disse blir brukt i reindrifta?
Bruk og misbruk av motorkjøretøy i jakt, fiske, bærplukking m.m. Dispensasjonsordning og dispensasjonspraksis.]

Motorferdsel på vann

Robåter og elvebåter er brukt på Guovdageaineatnu og på fiskevann i hundrevis av år. Noen få båter er laga lokalt, men de fleste er kjøpt utafra. Lenge blei de fleste båtene kjøpt fra Finland.
Før veien blei ferdig var Guovdageaineatnu / Kautokeinoelva ei viktig ferdselsåre for transport av folk og varer, fra Guovdageaidnu til nedenfor Máze gikk mesteparten av transporten etter elva sommerstid.
Første påhengsmotor på elvebåt kom på slutten av 1920-tallet.
Under oppbygginga av gruvedrifta ved Biedjovággi blei det brukt større båter til transport over Stuorajávri fra dammen i Goaskinnjávvi og nesten fram til gruva.
På større fiskevann, som Stuorajávri, Vuorasjávri m.fl. er det mange som bruker båter med påhengsmotor.

[I hvilken grad er bruken av motor regulert?
Skadevirkninger på dyrelivet av motorferdsel på vann?]

I 2010 blei det lagt fram planer for oppretting av en nasjonalpark i Goahteluoppal og flere større naturreservater knytta til myrer og våtmarker. Om disse hadde blitt gjennomført etter opprinnelige planer, ville det betydd forbud mot bruk av båt med motor på fiskevann i de verna områdene.

De siste åra har det oppstått en ny form for motorferdsel på vann, med kjøring med snøskuter på åpent vann, både som konkurranser og som trening for disse. Dette har vært svært omdiskutert, da det er helt unyttig kjøring, og da mye natur har blitt ødelagt i forbindelse med kjøring til vann som blir brukt til trening. Slik kjøring fører også til et høyt støynivå som kan forstyrre dyrelivet.

Motorferdsel i lufta

Guovdageaidnu har ingen regulær flytrafikk, men det er en flyplass som kan brukes av ambulansefly og private småfly, og som nødlandeplass. Flyplassen er 1200 m lang og har bare grusdekke.
Flyplassen blei bygd i 1942/43 av krigsfanger for det tyske flyvåpenet. Etter krigen etablerte det norske Luftforsvaret en base i Guovdageaidnu og flyplassen blei forlenga og forbedra. Flyplassen blei da brukt av Twin Ottere fra Bodø hovedflystasjon. I 1970 gjennomførte 718-skvadronen den eneste landingen med et jetjagerfly på flyplassen.
Etter at Luftforsvarets stasjon blei nedlagt har lokale interesser ønska å ruste opp flyplassen til en regional lufthavn. Lik de andre mindre lufthavnene i Finnmark. Avinor har gjort ei beregning på at dette vil koste omlag 530 Mkr, og det ser ikke ut til å være politisk støtte for ei slik prioritering. Derimot arbeider man fra kommunen for å få flyplassen opprusta for å kunne ta ambulanse- og chartertrafikk.

Helikopterlandingsplasser: .... Helikopter er vesentlig brukt av redningstjeneste og ambulanse. Helikopter har til en viss grad blitt brukt til samling og driving av rein.

Privateide småfly har vært brukt bl.a. til transport av folk og utstyr til fjerntliggende fiskevann og jaktområder. Det er X fly eid av innbyggere i kommunen. Disse er vesentlig utstyrt med flottører for avgang og landing på vann.
[Hvilke regler gjelder for flyging og landingstillatelse? I hvilken grad flyr folk utafra inn på vidda? Hvem regulerer flytrafikken? Fordeler og ulemper ved bruk av fly i forhold til alternativa?]

Kilder
Vistad, O.I. (red), Hagen, D. og Reitan, O. 2007. Effektar av motorferdsel i utmark på natur, folk og samfunn. Ein kunnskapsstatus. NINA Rapport 187

Elveforbygning

Der store elver, som Guovdageaineatnu/Kautokeinoelva renner gjennom løsmasser er det stor fare for erosjon, at elvebredden skal rase ut. Særlig er det utsatt i vårflommen. Derfor har man i over 200 år laget elveforbygninger ved enkelte elver i Norge. Ved Guovdageaideatnu er det kjent arbeid med forbygninger i alle fall fra rundt år 1935. De fleste forbygninger er laga i samarbeid mellom NVE og kommunen, og det er bygdefolk som har gjort jobben med å sprenge ut stein, transportere til elva og bygge forbygningene. En stor del av forbygningene i Guovdageaidnu er laga av "Kautokeinikonglomerat", fra steinbruddet i Báktevárri sentralt i bygda. Det fortelles at det på 1950-tallet i perioder var opptil 12 hester engasjert i denne kjøringa.

NVE har lagt ut kart over kjente elveforbygninger med informasjon om hver av dem. Dette viser at det i Guovdageaidnu kommune er bygd elveforbygninger i Guovdageaineatnu/Kautokeinoelva:
– Nær Kirkestedet/Márkan mellom Jávrehašmohkki og Govdavuohpenjárga
– Nær Máze mellom Bádje-Máze og Ruogonjárga
I tillegg er det bygd mindre forbygninger i to andre elver:
– I Čábardasjohka nær Soahtefielbmá
– I Hánnojohka sentralt i bygda.

Om forbygningene i Guovdageaineatnu nær Kirkestedet skriver NVE:
Anlegg 7018 v Frank Juhls eiendom, ble bygget i 1977.
Anlegg 5012 v/ Nilo-Dallo ble bygget, ble bygget i 1954 -1955
Anlegg 1294 v/ Kirkestedet (rundt brua) Ble bygget i perioden 1935-1941, og reparert/vedlikeholdt årene 1969-1970
Anlegg 5001 v/Nerdgården og Alstad sykehjem hadde byggestart i 1954
Anlegg 5292 v/ Alstad hadde byggestart i 1959
Anlegg 5838 v/ Lunkenes ble bygget i perioden 1964-1968
Alle anleggene ble bygget av NVE i samarbeid med kommunen. Anleggene skulle sikre mot utgraving av finstoffer (erosjon). Det er kommunen som har ansvar med tilsyn og vedlikehold av anleggene.
Det er litt vanskelig å se av navna hvor det er, sa NVE ikke har brukt lokale samiske stedsnavn, men norske navn som verken finnes på kartet eller brukes lokalt.
I tillegg til disse er det gjort ei forbygning tidlig på 2000-tallet ved Jámetmielli, som ennå ikke har kommet med på NVEs kart.

Kilder
Bård Andersen: Flomsikring i 200 år. NVE 1996
http://nve.no

Forsøpling

Forsøpling i naturen er et av de store miljøproblema på verdensplan, og ingen kant av kloden slipper helt unna.
I samisk tradisjon skulle man oppføre seg slik i naturen at man satte minst mulig merke etter seg. Hvordan er det i dag? Nesten overalt der folk har vært i naturen kan man finne søppel i form av plastposer, flasker, osv. Til og med store bilvrak kan man finne ute i naturen.
Vi har fungerende søppelhenting med kildesortering i poser. Noen steder blir det rydda søppel på våren, men mest i bygdene og langs veiene. Men ingen henter søppelet i naturen.

Hvem er ansvarlig for forsøplinga? Det er nok både turister og lokalbefolkning, både bedrifter og enkeltpersoner, dálon og flyttsamer. Eksempel: Leirplasser etter elgjakt, foringsplasser for rein.
Mens andre inngrep er vedtatt eller godkjent av myndighetene, er forsøplinga vårt alles ansvar.
Hvordan kan et natursenter bidra til å redusere forsøpling?
Hva kan kommunen og skolene gjøre for å bidra til at det blir produsert mindre søppel og at søpla blir handtert mer fornuftig?

Hva har natursenteret gjort?

Laga utstillinger om:
- utbygginga av Guovdageaidnu-Alta-vassdraget
– gruver og gruveplaner i Biedjovággi, Náránaš og Kvalsund
– Vist vandreutstillinger laga av andre om utbygginga av Guovdageaidnu-Alta-vassdraget.

Hva mer kan natursenteret gjøre?

– Samle mer dokumentasjon og lage utstillinger om inngrep i naturen i Guovdageaidnu og tilhørende reinbeiteområder, samt virkningene for natur og reindrift.
– Arrangere debatter og seminarer om naturinngrep.

Aktuelle samarbeidspartnere

– Offentlig forvaltning, bl.a. NGU, NVE, Miljødirektoratet
– Forskningsinstitusjoner.
– RidduDuottarMuseat
– Reindrifta, turistnæringa og andre naturbrukere.
– Miljøorganisasjoner.