I forprosjektperioden har vi har samla inn informasjon fra omlag 30 verneområder, natursentre eller andre sentre for informasjon om natur og naturfag.
De aller fleste har vi besøkt sjøl, men noen har vi vært nødt å basere på skriftlig informasjon. Sjøl om dette her er plassert som vedlegg, ser vi det som en svært viktig del av forprosjektet, fordi den måten informasjonen er tilrettelagt på ved de forskjellige sentrene og verneområdene gir en masse tips til hvordan vi kan bygge opp utstillinger både innendørs og utendørs.
Etter at forprosjektet blei avslutta, har vi lagt inn ennå ti senter. Rapport fra disse er lagt inn i dette vedlegget i oktober 2018, under de fylkene/landa der de geografisk hører til. Det gjelder Varanger Samiske Museum, Varangerhalvøya nasjonalparksenter i Kiberg, Ä'vv saa'mi mu'zei i Neiden, Kildesli sjøsamiske naturhus, Alta museum, RiddoDuottarMuseat i Vest-Finnmark, Ilene våtmarksenter ved Tønsberg, Locknekratern meteoritcenter i Sverige, Siida Sámi Musea i Inari/Anár og Dom Sąsiedzki Piecki Migowo i Gdańsk i Polen,
De bildene som er gjengitt her er bare en liten del av det vi har samla. De som er interesserte i flere bilder fra disse stedene kan få det ved å kontakte prosjektlederen.
En stor del av utstillinga til nasjonalparksenteret er via bjørnen i Pasvik, en av de største bjørnestammene i Norge.
(Foto: SL)
I Øvre Pasvik nasjonalpark finner vi en av Norges største gjenværende urskogsområder, og i utstillingen kan man lære mer om skogen og flere av de mest karakteristiske fugle- og dyreartene som lever i området. Det er blant annet mulig å stifte nærmere bekjentskap med bjørn, bisam, lappugle og elvemusling. Utstillingen tar også for seg de andre verneområdene i Pasvikdalen, hvor Pasvik naturreservat er et av dem. Det unike mangfoldet av vannfugl har gitt dette naturreservatet status som RAMSAR-område.
Pasvikdalen har en spennende historie, fra østsamenes tradisjonelle bruk av områdene til finsk, og senere norsk kolonisering etter grenseoppgangen mellom Norge, Russland og Finland i 1826. I utstillingen presenteres elementer av grensehistorien og de ulike folkegruppene som har befolket Pasvikdalen gjennom tidene. De tradisjonelt viktigste næringsveiene i området er jordbruk, skogbruk, reindrift og fiske som også har fått sin plass i utstillingen.
I forbindelse med et besøk i nasjonalparksenteret er det mulig å se flere filmer fra området."
Natur og kultur henger nøye sammen. Dette er to av ganske få oppslag her som også har samisk tekst..
(Foto: SL)
Kommentar: Utstillinga er veldig fint laga, særlig er bjørneutstillinga imponerende. Det er bra at man ikke bare viser sjølve naturen, men også hvordan mennesker med forskjellige kulturer har levd og virka i denne. Tidligere var det på senteret ei geologisk utstilling, men da vi var der i 2016, var denne pakka bort. En av begrunnelsene for å fjerne denne utstillinga var at den visstnok inneholdt en del feil i bestemmelsen av mineralene, og at man ikke har noen geologisk ekspertise ved senteret.
Sør-Varanger har noen av Norges aller eldste bergarter, og da er det naturlig med ei oversikt over hvor gamle de forskjellige bergartene og mineralene kan være.
(Foto: SL)
Skoltesamene har tatt opp den russiske tradisjonen med koking av tevann på samovar. Teen er oftest laga av lokale urter, som vi her ser fire eksempler på: bjørk, kreftkjuke, kvann og mjødurt.
(Foto: SL)
Utstillinga på Kiberg skole består av bare et rom. Det beste var de store panoramabildene høgt på veggene. Nesten hele golvet er et stort kart over Varangerhalvøya. men når utstillinga er plassert oppå dette, er det vanskelig å se helheten i kartet.
(Foto: SL)
Bildene fra nasjonalparken og tekster til disse er plassert som et tredimensjonalt puslespill i rommet. For å få til dette er det skåret lange hakk inn i bildene. Kanskje arkitektonisk fint, men bildene blir ødelagt og det er vanskelig å se sammenhengen mellom tekst og bilde. I tillegg er tekstene noen ganger plassert feil i forhold til bilde.
(Foto: SL)
I utstillinga var det svært lite informasjon om reindrift og ingenting om samisk kultur i området. Det sies at de andre kommunene var redde for at det skulle bli for mye samisk fokus om senteret hadde blitt i Nesseby. Med utstillinga i Kiberg har de i alle fall oppnådd å usynligjøre det samiske.
(Foto: SL)
Sentralt i hovedutstillinga er denne båten, som illustrerer fiske på Varangerfjorden tidlig på 1900-tallet.
(Foto: SL)
Driverne av Kildesli sjøsamiske naturhus har tatt ei mengde fantastiske bilder av dyrelivet ved Tanamunningen. Her er en elgflokk på isen med Lávvonjárga i bakgrunnen.
(Foto: Øystein Hauge)
Fra Kildesli er det ikke bare utsikt til mye vakker natur, men man kan også se hvordan Elkem Tana med si kvartsittgruve er i ferd med å ødelegge fjellet Giemaš, stikk i strid med konsesjonsvilkåra. Nå planlegger selskapet å utvide gruvedrifta til et langt større område og å mudre opp sundet, noe som kan føre til store skader for fugleliv og annen natur i området.
(Foto: SL)
I 1997 fikk senteret status som nasjonalparksenter, knytta til Stabbursdalen nasjonalpark. Fra da har Miljødirektoratet sine tilskudd til nasjonalparksenter dekka omlag 40% av utgiftene. Miljødirektoratet har også gitt prosjektstøtte, men i 2016 ga det ingen prosjektstøtte med den begrunnelsen at direktoratet hadde dekka utgiftene til å få fram breiband. (!) Utgiftene til naturhuset er likevel like store, og de klarer derfor ikke å dekke disse, og tigger derfor kommunen om mer penger til å kunne opprettholde drifta.[1]
Det er tre fast ansatte, daglig leder 100%, naturveileder 70% og resepsjonist/reinholder 50% + noen midlertidige. De fast ansatte har utdanning innafor naturforvaltning.
Utstillingene omfatter i første rekke fugl og fisk, samt noen gløtt fra samisk og kvensk kultur. De er fint laga, men dekker få sider av natur og naturbruk i området. Det er lite om planter, ingenting om mineraler.
Det er åpent for publikum hver dag i tida juni-august, ellers tre dager i uka, men mulig for grupper å bestille åpning utenom denne tida.
Samarbeid med leirskole. 1200 elever pr. år, 10000 turister, 3000 av dem betaler.
Senteret har en rekke spesielle arrangementer, turer og kurs, omlag 10 for året. Blant disse er flere spesielt for barn. Det ligger 16-18 km fra nærmeste skoler, og kan derfor ikke utnyttes av disse uten buss. Det er laga flere faste undervisningstilbud til skoler, som er annonsert på nettsida. Her er ferskvannsøkologi, sjø-/vadefugler, kart og kompass, geologi/arkeologi og spor og sportegn. Alle kursa/turene er på 2-3 timer, de fleste er på naturhuset eller innafor gangavstand, noen krever busskyss. Det er merka 1 km natursti for mindre barn og 5 km sti til naturreservat.
Senteret virker vesentlig innstilt på turister, mindre på lokalbefolkning. Det kan virke som det er lite forankra i lokalbefolkninga og det er f.eks. ikke noe samarbeid med det sjøsamiske kompetansesenteret i nabobygda Billefjord. Det har lokalt vært mye motsetninger rundt etablering og utviding av nasjonalparken, som har ført til at lokalbefolkninga har mista rettigheter til noen former for utnytting av naturen, bl.a. garnfiske. Som nasjonalparksenter må man stå for det statlige synet på nasjonalparken.
Naturhuset har relativt lite informasjon på samisk, ikke engang samisk navn, sjøl om det ligger i forvaltningsområdet for samisk språk. Undervisningsopplegg for ungdomsskolen knytta til utstillingene finnes på samisk og utendørs natursti er også merka på samisk.
Nettsidene er på norsk, engelsk og tysk, ikke på samisk. Forøvrig er de gode og gir mye informasjon om tilbuda ved naturhuset.
Sjøsamisk kompetansesenter har gjort et stort arbeid i innsamling og publisering av samiske ord for dyrelivet på kysten, bl.a. om forskjellige selarter og varianter av dem.
(Foto: SL)
Sjøsamisk kompetansesenter har gjennomført et fotoprosjekt der man med utgangspunkt i eldre bilder fra landskap i Porsanger har fått tatt bilde av samme motiv noen tiår seinere, så man kan sammenligne endringene i landskapet. Har det blitt bygd noe nytt, har det grodd til osv. Som vi ser av bildet får senteret besøk fra store deler av verden.
(Foto: SL)
Dette er nå det eneste fungerende senteret i Finnmark med oppgave å ta vare på og utvikle tradisjonell kunnskap i forhold til naturbruk. (Árbediehtu-prosjektet tilknytta Samisk høgskole har også dette som formål, men er i skrivende stund ikke i drift.)
Det er oppretta som en stiftelse av privatpersoner med tilslutning av Porsanger kommune og Sametinget. Fra Sametinget har de fast driftstilskudd. Porsanger kommune har tidligere gitt økonomisk støtte, men har trukket denne tilbake. Senteret har i underkant av to stillinger og dårlig økonomi. Det er ikke noe besøkssenter med utstillinger, men består av kontorplass og møtelokale, og det viktigste ansiktet utad er nettsidene http://mearrasapmi.no og http://meron.no. Man har bl.a. arbeidet med samling av stedsnavn, krigsminner, fiskarlagshistorie og kulturlandskap. Hovedvekta ligger på bruken av sjøen og øyer og holmer i fjordene, men de har også noen artikler om fiske i ferskvann og om matplanter. Man har særlig lagt vekt på samling av lokale samiske ord innafor fiske og annen naturbruk. Det har vært arrangert kurs i samisk språk og koftesying, og kulturminnedager om lokal historie.
Det var ei tid snakk om at senteret skulle samlokaliseres med Stabbursnes Naturhus og Museum, men det ønska ikke senterets styre, da man mente at de ikke hadde noe felles, og man har heller ikke erfart interesse for samarbeid fra naturhuset.
Ingen av museene har spesielle utstillinger av planter og dyr, men alle har utstillingsgjenstander fra samisk naturhøsting, som redskaper og våpen for jakt, fiske, sennagrashøsting, jordbruk og reindrift. Ofte er gjenstandene plassert tett med nummer og kort tekst, eller teksten er bare i teksthefte, slik at bruken av gjenstandene ikke alltid er lett å se av utstillingene.
De samiske samlinger i Karasjok var etablert i 1972 som det første samiske museum i Norge. Her er mye gjenstander fra tradisjonelt samisk naturbruk, men lite om sjølve naturen.
Guovdageainnu gilišillju har utstilt mange fiskeredskaper og utstyr knytta til fiske. Det kunne blitt ei fin utstilling av fisketradisjoner med litt mer plass.
(Foto: SL)
Porsanger museum blei starta i 1969 etter initiativ fra lokal museumsforening. Det holder til i nedlagte Skoganvarre skole. I 2006 oppretta museet ei kunstavdeling i Lakselv, som også har plass for midlertidige utstillinger.
Utstillinga om nordlyset og nordlysforskinga er noe av det mest forseggjorte i Alta museum
(Foto: SL)
Det er ansatt en nasjonalparkforvalter i full stilling med kontor i Alta. Nasjonalparkforvaltninga må for hvert år søke om penger til tiltak som infoskilt, gapahuk, flytebrygge osv., men får ofte svært knapt med penger og når ikke å gjennomføre så mye som de ønsker. Ved sida av bevilgning fra Miljødirektoratet har de fått noen tilskudd fra Hammerfest kommune og FeFo.
Den lokale forvaltninga ser ut til å fungere godt, jfr. dette møtereferatet: http://www.nasjonalparkstyre.no/Seiland/Nyhende/Felles-samling-for-radgivende-utvalg-og-nasjonalparkstyret/
Fra nasjonalparkforvaltninga har man ønska å stille krav om at det bare skal være lokale guider, men det har blitt nekta av Miljødirektoratet. I år (2017) vil det for første gang komme utenlandske turoperatører med større grupper for å gå i parken.
Allerede året etter at nasjonalparken blei oppretta, blei det utgitt ei flott bok med bilder fra Seiland: Per Arne Askeland: Drømmelandet. En fotografisk reise i Seiland nasjonalpark. 2007.
På energihuset i Hammerfest kan man lære mye om energiproduksjon i fortid, nåtid og mulig framtid.
(Foto: SL)
Vi siterer fra Energihusets egen presentasjon på nettet:
Energihuset i Hammerfest er et sted for undervisning, utstillinger, seminar og møter samt opplevelser tilknyttet energi, teknologi og miljø. Energihuset presenterer historie, utvikling og forventninger om energikilder, teknologi og produksjon og utnyttelse av energi. Energihuset er etablert på tomten til den første kraftstasjonen i Nord Europa som produserte elektrisitet fra vannkraft til gatebelysning og i bygningen til den gamle kraftstasjonen bygd opp etter krigen ved Storvannet sentralt i Hammerfest.
... Stasjonen danner rammen rundt etableringen av et besøks- og opplevelsessenter åpent for alle, der man har muligheten til å oppleve teknologien rundt produksjon av ulike energiformer slik som vindkraft, vannkraft, tidevannskraft og LNG/gasskraft. I senteret får man også et innblikk i hvordan denne kraften benyttes i husholdninger og i produksjon der fokus er rettet mot energiøkonomisering og energi sparing.
Senteret er i underkant av 250 kvadratmeter og inneholder arealer for utstillinger, turbinrom, møtevirksomhet, multimedia presentasjon, tekniske rom, entré/toaletter m.m. Utvendig er det plass til parkering, uteareal med sittegrupper, trapper og stier langs elva og så videre. Arealene egner seg godt til fagsamlinger, konferanser, kurs, møter, kundetreff, representasjon, vertskap, showroom, kick-off møter osv. I tillegg åpnes det for at skoleklasser, barnehager og turistgrupper kan legge turen innom huset. Huset eies og drives av Hammerfest Energi.
I Energihuset er det også etablert Newton-rom. Det er undervisning i tema for Elektrisk Energi, fornybare og ikke fornybare energikilder, og ... Fossile brennstoffer.Bruk av multimedia og modeller er hovedvirkemiddel i utstillingsdelen. På denne måten blir utstillingen fleksibel slik at man kan bytte ut og endre elementene når det måtte være ønskelig. Det er også satt av arealer til vandreutstillinger som kan tilpasses spesielle aktiviteter i lokalene. Faste utstillinger vil være relatert mot produksjonsprosesser for LNG og naturgass, gammel og moderne vannkraftproduksjon, produksjon av vindkraft og produksjon av tidevannskraft. I tillegg er det en egen utstilling knyttet til alternativ bruk av disse energikildene, energiøkonomisering og energisparing.
Det legges opp til stor grad av interaktivitet i utstillingene slik at voksne og barn gjennom enkle grep kan være med å påvirke det som skjer i modeller og utstilling. Det være seg endring produksjonsvolum på elkraft, start og stopp av produksjonsprosesser og modeller som viser flyt i systemet osv. (http://hammerfestenergi.no/energihuset )
Vi har besøkt Energihuset og fått omvisning der. Det ga mange gode ideer til hvordan et slikt senter kan gi opplæring i samarbeid med skoler.
Da nasjonalparken blei åpna var det mye strid om denne, bl.a. fordi det var ønske om å bygge veg Guovdageaidnu-Nordreisa gjennom dalen, og fordi det var funnet interessante mineraler her. Ved opprettinga av parken fikk reindrifta løfte om at dette ikke skulle skape hinder for drifta, men i praksis har det blitt store konflikter, særlig om barmarkskjøring. Dette har ført til at det ennå ikke er en godkjent forvaltningsplan for nasjonalparken. Disse konfliktene har bidratt til den store motstanden som har vært i Guovdageaidnu mot planene om utvidelse av parken sørover inn i Guovdageaidnu kommune (Goahteluoppal / Muvrresáhpi nasjonalpark).
I 2008 fikk kommunesenteret Storslett status som "nasjonalparklandsby", den nordligste av fem i Norge. Dette skjedde i forbindelse med programmet "Naturen som verdiskaper". Dette har gitt statlige økonomiske tilskudd til bl.a. utvikling av Kvennes friluftsområde og Elvepark.
Halti i Nordreisa er et nyreist bygg på Storslett. Det er«et senter for kompetanse, utvikling, kultur, utdanning og opplevelse i Nord-Troms og en viktig ressurs for å styrke det regionale kulturliv, samt natur og kulturbasert næringsliv.» En av institusjonene her er Halti nasjonalparksenter, en annen er kvenkultursenteret med samme navn. Disse institusjonene er samlokalisert med kulturscene, næringshage, kino, museum, bibliotek og turistinformasjon.
Nasjonalparksenteret skal gi informasjon om verneområdene i Nordreisa kommune: Reisa nasjonalpark, Ráisduottarháldi landskapsvernområde og naturreservata Reisautløpet, Jávreoaivvit og Spåkenesøra. Når man kommer inn i Halti-bygget er det en felles resepsjon, der man kan ta brosjyrer og der det er et par dataskjermer der man kan finne noe informasjon. Da vi var der var resepsjonen ikke betjent så vi måtte leite videre på egenhånd etter nasjonalparksenteret. Dersom man følger skilta som er satt opp, kommer man bare til kontoret til sjefen for nasjonalparksenteret. Det har vært ei utstilling om naturen i Reisa, men allerede 1. september var denne tatt ned for vinteren, så rommet kunne brukes til møterom. Vi blei videre vist til museumsutstillinga, som forteller kort om næringer i området og om en lokal forfatter.
I forbindelse med 30-års-jubileet for nasjonalparken blei det utgitt et 28-siders hefte "Reisa nasjonalpark 1986-2016". Halti nasjonalparksenter har gitt ut brosjyrer om nasjonalparken og noen av de andre verneområdene, om Floraen i Nordreisa og Fugler i Nordreisa. Brosjyrene er på norsk og engelsk, det er ingen informasjon på samisk. Nettsida skal i teorien være på norsk, engelsk og finsk, men det er svært lite av dette som fungerer, bl.a. er det i praksis ingen informasjon på finsk. Samisk språk er ikke nevnt. Også for den norske teksten er det svært mange linker som er tomme.
I løpet av høsten 2017 vil det bli åpna ei utstilling om planter i Reisadalen. Denne vil bygge på herbariet etter Hartvig Sætra, som i mange år var naturfaglærer ved Nordreisa videregående skole. Han samla et komplett herbarium over alle planter i Reisadalen.
Det er oppretta en egen institusjon som leier skolen av Tranøy kommune. Ved sida av natursenteret er her ei rekke aktører, som blir presentert slik på nettsida visitsenja.no:
På Sážža har det etablert seg flere bedrifter som alle arbeider i et fellesskap med kulturformidling. Ånderdalen Nasjonalparkstyre arbeider for at stedet skal bli nasjonalparksenter for Ånderdalen. Rimfrost Teaterensamble har på Øverbotn sitt teaterlager og øvingslokaler til sine teaterproduksjoner. I kjelleren ligger brukthandelen MITT Tranøy. Bygget huser også Senja Handbryggeri, et mikrobryggeri for lokalprodusert øl. I sommersesongen er det matservering av Ækt Mat, som også serverer på bestilling og henvendelse hele året. Stedet er også møtested for kommunen, og stedet har også flere møterom og gode fasiliteter for ulike sammenkomster.
Senteret har søkt om autorisasjon som nasjonalparksenter, men har hittil fått avslag fra Miljødirektoratet, som ikke vil ha nye nasjonalparksenter i Nord-Norge. Man har klart å bygge opp ei fin utstilling med støtte fra andre kilder, men har vært nødt å være svært forsiktige med pengebruken. Utstillinga er i ombygde klasserom og er laga ganske billig, til sammen har det kosta 2-3 mill. kr. Det er planlagt ei utbygging i tilknytning til skolen. Det er laga arkitekttegninger, men man har ennå ikke klart å finansiere bygginga.
Konflikt mellom reindrift og rovdyr har man også på Senja, her symbolisert med at skyggen av kongeørnen hviler over reinfiguren.
(Foto: SL)
Teksten i utstillingene i Sážža er konsekvent på norsk. Man arbeider nå med ei løsning som gjør at de som ønsker tekst på et annet språk, kan få en kode for å laste det ned til egen smarttelefon, eller låne en iPad på senteret. Når dette er ferdig vil man kunne få alle tekstene opp på ei rekke språk, bl.a. russisk og samisk.
Den gamle utstillinga om samisk kultur viser en rekke eksempler på fangstmetoder, som fangst av snøspurv i snarer.
(Foto: SL)
I sjølve Tromsø Museum er det nå følgende permanente utstillinger: Samisk etnografisk utstilling, Sápmi – en nasjon blir til, middelalder, kirkekunst, ilden i sentrum, nordlyset, Naturligvis (Møter mellom mennesker og dyr i nord). Sølvskatten fra Tromsø.
Museet har tilbud om vandreutstillinger: Following Arctic Fashion (Riddu Riđđu), I fotografiets tid (Svenske reindriftssamer i Troms), Form fra fortida (Steinalderredskaper), Polarnatt, Se torsken, Tromsøpalmen, Margrethe Kreutz. Noen av vandreutstillingene har vært vist ved Samisk høgskole.
Nærmere beskrivelse av utstillingene på https://uit.no/tmu/utstillinger
Den botaniske hagen har fjellplanter både fra nært og fjernt. Denne planta, blå valmuesøster, kommer opprinnelig fra Himalaya.
(Foto: SL)
Ved museet er det til sammen rundt 100 ansatte, derav 30 forskere. Her er fagfolk innafor bl.a. botanikk, zoologi, geologi/paleontologi, arkeologi, samisk kultur/antropologi, musikk.
Museet er delt i avdelinger for naturvitenskap, kulturvitenskap, folkemusikk og bildesamling.For et natursenter i Guovdageaidnu kan det være mye å lære av både form og innhold på mange av utstillingene. Særlig aktuelle er den samiske etnografiske utstillinga, med mye om metoder for jakt, fangst og fiske, samt utstillinga Naturligvis og den botaniske hagen.
Vi har allerede kontakt med folk innafor sosialantropologi, botanikk og musikk med sikte på et samarbeid.
Nordnorsk vitensenter holder til i dette svært spesielle bygget like ved universitetet i Breivika.
(Foto: SL)
Her kan besøkende sjøl produsere strøm ved å gå i denne tredemølla og se resultatet på skjerm.
(Foto: SL)
Nordnorsk vitensenter har hovedbase i Tromsø (10 ansatte + 15 studenter i deltidsstilling) og avdeling i Alta med en ansatt. Lokalene i Tromsø består av et et nybygg på 2 600 kvadratmeter som eies av Nordnorsk vitensenter og et planetarium (som eies av UiT Norges Arktiske Universitet). Nybygget ble åpnet i april 2011. Nordnorsk vitensenter i Finnmark holder til på Norges Arktiske universitets campus i Alta. I begge er det i utstillingene merka på norsk, engelsk og samisk.
Vitensentrene er i første rekke innretta på skoleverket: barnehage, grunnskole og videregående skole, med størst vekt på grunnskolen. Hovedinnretninga er realfag og teknologi, men det varierer litt mellom de forskjellige sentrene i hvilken grad de formidler emner innafor biologi, geologi og historie.
Vitensentrene har litt forskjellige eiere, og er finansiert dels ved offentlige midler, dels sponsorer som kan være private og offentlige selskaper.
Nordnorsk Vitensenter får årlig støtte fra: Kunnskapsdepartementet, Forskningsrådet, Tromsø kommune, Troms fylkeskommune, Alta kommune, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Utdanningsdirektoratet.
Forøvrig har man mottatt bidrag fra: Statoil, Statnett, UiT , SpareBank1 Nord-Norge, RDA Tromsø, Kulturdepartementet, Trygg Trafikk, Abelprisen, Gjensidigestiftelsen, Statkraft, Sparebankstiftelsen DnB NOR, Skanska, NITO, Tekna, Sametinget, Remiks, Troms Kraft, Eni Norge.
En betydelig del av inntekta kommer fra inngangspenger og salg av varer.
Store deler av Nordnorsk vitensenter har også tekster på samisk, både i de faste utstillingene og i de interaktive programma på skjerm.
(Foto: SL)
Vitensenteret i Alta har hittil hatt mest tilbud til grunnskolen og innafor fysikk, matematikk og kjemi. Man har hatt et kurs om anatomi og utvikla et i geologi, men det er så langt lite innafor biologi og naturkunnskap. Det er imidlertid ingen ting i veien for å utvikle dette, og de er interessert i samarbeid med et natursenter i Guovdageaidnu. De har hatt undervisningsopplegg ved grunnskolen både i Guovdageaidnu og Máze.
Polariabygget er mildt sagt svært spesielt og blir lagt merke til av alle tilreisende. I forgrunnen er bygget som huser selfangstskuta Polarbjørn.
(Foto: SL)
Polaria har åpent alle dager året rundt, og har ofte spesielle aktiviteter for barn. Inngangsbilletten koster hele 130 kr.. det dyreste av alle senter vi har besøkt.
Selbassenget er en stor attraksjon for besøkende i alle aldre, særlig om man er så heldig å komme akkurat når det er matetid.
(Foto: SL)
Den dominerende attraksjonen er akvarier og selbasseng, og en stor og en liten sal for filmframvising. De påståtte forskningsbaserte utstillingene så vi lite til. I resepsjonen er det en stor butikk med et stort vareutvalg, tydelig beregna på turister. Her får man kjøpt alt fra bøker og filmer fra Arktis til klær, forskjellige husgeråd, alle slags suvenirartikler og bakverk, urtete og sirup/syltetøy. En god del av salgsgjenstandene er, som man sa i resepsjonen, "samiskinspirerte", men få av dem er ekte samiske produkter. Det var noen få gjenstander med merket "Sámi Duodji".
Der er også en kafe, med standard kafemat.
Utafor Polariabygget står det ei bildeutstilling om forskning i polisen og en figur laga av søppel som er plukka i fjæra. Like ved er selfangstskuta Polarbjørn satt inn i et glasshus.
Vårt inntrykk av Polaria er at det er ensidig innretta på masseturisme, og gir forholdsvis lite konkret informasjon.
Nasjonalparksenterbygget har form som en ring, med åpen plass i midten og et panoramabilde fra naturen i Nordland rundt hele den innvendige veggen.
(Foto: SL)
Junkerdalen naturreservat er like ved natursenteret, og her kan man gå en sti rett ut i naturen og se etter de sjeldne plantene som er vist i utstillinga.
(Foto: SL)
Det er åpent alle dager i sommersesongen, fire dager i uka vår og høst, men på vinteren bare etter avtale. Det er gratis inngang for alle. Bygningen er konstruert som en ring, der man går igjennom alle utstillingene og kommer tilbake til utgangspunktet. Inni ringen er det et tun med et gigantisk panoramabilde øverst på veggen helt rundt tunet. På tunet er det bålplass med mulighet for aktiviteter som klatring i klatreveggen og lassokasting. Der er også tegninger av fugler som man kan gjette navn mellom fire alternativer, og med svar på baksida. Steinverksted med forskjellige bergarter, og verktøy så besøkende kan sjøl prøve å hakke på stein.
Nordland har et fantastisk geologisk landskap, fra Trollhatten til grotter. Her kan man finne forklaring på hvordan dette har oppstått-
(Foto: SL)
Fra geologisk historie til breturisme: Utstilling om hvordan landskapet blei forma av siste istida, sammen med film om brevandring i dag.
(Foto: SL)
I utstillingene er det lagt vekt på at man skal «oppleve mangfoldet med alle sansene». Bl.a. er det modell av et fjellrevhi som man kan krype inn i. Man kan ved å trykke på knapper få fram lyder av utvalgte fugler.
Utstilling om geologi og landskapsforming.
Liste over alle planter funnet i en bestemt dal i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.
Mye utstoppa dyr, dels plassert i naturlig miljø og med store plakater med info om hvert dyr.
Arkeologiske funn fra forskjellige miljø.
Friluftslivets historie, friluftslivet i dag, sett i motsetning til samisk og annen lokal naturbruk.
Utstilling om Fennoskandias grønne belte, ser ut som vandreutstilling.
Kart som viser Saltfjellet reinbeiteområde med årstidsbeiter.
Kinosal med to faste filmer, som man kan bestille i resepsjonen.
Senteret har navn på norsk og lulesamisk. I informasjonen er det mye som er på norsk, lulesamisk og engelsk. I noen få tilfeller er det i stedet brukt nordsamisk eller sørsamisk.
I tilknytning til nasjonalparksenteret er det et kunstgalleri med malerier av Per Adde og Kajsa Zetterquist. I samband med dette er det info om kunstnernes historie og arbeid for naturvern. I tillegg er det plass for gjesteutstillere.
Senteret har egen ansatt naturveileder, og tilbyr forskjellige former for naturveileder for barn og unge hele året. Blant tilbudene er: Arter og artskjennskap, Detaljer i naturen, Digitale instrumenter, Kvartærgeologi, Lett å lære planter, Samisk kultur, Bra og dårlig geologi. Det går også forskjellige former for kurs og aktiviteter i løpet av året.
Ved nasjonalparksenteret er det natursti, «naturklatrejungel» og arboret.
I nærområdet er det turstier på forskjellige nivå fra Storjord med en gammel samisk gård, med spesiell geologi, og opp til turer til nærmeste fjelltopper. Det er mulig å bestille turer med naturveileder i Junkerdalsura. Noen av turstiene er tilrettelagt for rullestolbrukere.
I utstillingsmontrene er det ei rekke forskjellige framstillinger av dyr i forskjellige landskaper.
(Foto: SL)
Gaula er en av lakseelvene som har vært ettertrakta av rike engelskmenn, og her er ei utstilling via "lakselorden".
(Foto: SL)
Ellers vises det i montre modeller og bilder av forskjellige dyr og planter i og nær vassdraget, samt en god del utstoppa dyr.
Det er spesiell informasjon om Forollhogna nasjonalpark, men natursenteret har ikke status som nasjonalparksenter. En stor del av lokalet er via til salg av lokale produkter og suvenirer for turister.
Det er gratis inngang, personalet forteller at de tidligere forsøkte å ta inngangspenger, men fant ut at utstillingene var for små til å ta betalt for.
I en liten park ved kommunehuset er det ei geologisamling med bergarter og mineraler fra nærområdet. På forskjellige stativ av jern er det satt opp en stor stein av bergarten og flere små steiner av de mineralene som bergarten består av, slik at det f.eks. for granitt er utstilt steiner av kvarts, feltspat og glimmer. Ved sida av disse er det store tavler om mineraler generelt og i nærområdet spesielt.
I utstillinga inne i senteret er dette hovedtema:
Hardangervidda nasjonalparksenter er bygd som et høyt og firkanta bygg, kanskje ikke av de aller vakreste.
(Foto: SL)
Hardangervidda nasjonalparksenter har fokus først og fremst på villrein, og har ei stor interaktiv utstilling via villreinen, fra kopier av 30-40000 år gamle hulemalerier av rein fra Frankrike fram til dagens 23 leveområder for villrein i Sør-Norge. Av disse er det bare et område der det ikke har vært drevet tamreindrift i løpet av siste par hundreåra. Dette har ført til at villreinen i stor grad er oppblanda med etterkommere av tamrein. Bak dette er det mye interessant historie som vi i utstillinga bare får et glimt av. Man har radiomerka en villrein og på kart kan man følge dens bevegelser over vidda gjennom et helt år og på den måten se hvordan den utnytter forskjellige årstidsbeiter.
På Hardangervidda var det i mange hundre år utvinning av myrmalm og produksjon av jern. Her er utstilt rester av ovnsforing fra jernvinneovn og slagg fra jernproduksjonen.
(Foto: SL)
Gjennom et interaktivt kart får vi se hvordan Hardangervidda i løpet av 1900-tallet blei stadig mer utsatt for inngrep som veger, kraftutbygging, hytteområder og turstier.
(Foto: )
I seinere år er det gjott store arkeologiske undersøkelser ved Møsvatn, og resultatet av disse er utstilt i ei egen utstilling som blei åpna i 2016.
Nasjonalparksenteret er i et nybygg (åpna 2013), med utstillinger i tre etasjer. Resepsjonen er i 2. etasje, der det også er kafeteria med fantastisk utsikt mot Hardangervidda. Det som er utstilt i 2. etasje kan man se gratis, og det er ganske mye. For å kunne komme til de andre etasjene og for å se film må man betale inngangspenger på kr. 90,- (50,- for barn). Ved resepsjonen er det tilgang til interaktive skjermer med svært mye informasjon om planter og dyr i Nasjonalparken. Dette er utarbeida i samarbeid med biologer ved NMBU på Ås. Dette ligner svært på ideer vi har hatt for natursenteret i Guovdageaidnu, og vi bør vurdere om det er mulig å innlede et samarbeid både med NMBU og med dem som har stått for de datatekniske løsningene her.
I tilknytning til nasjonalparksenteret er det laga en 2 km lang tursti med informasjon om bl.a. plantene som kan ses fra stien. Her blir det i åpningstida arrangert guida turer, som koster kr 100,- pr. person å delta på.
Turismen er symbolisert gjennom denne samlinga av godt brukte fjellstøvler. Det er mange som går fotturer og mulige overnattingsplasser i regi av DNT og private.
(Foto: SL)
På nasjonalparksenteret er det utstilt bilder fra bygging av gamme ved Elgå oppvekstsenter.
(Foto: Elin Fjellheim/SL)
Hovedutstillinga er i en lavvolignende bygning og sentralt i denne står ei gammel tørrfuru, som man har plassert utstoppa fugler i. I utstillinga er det info om planteliv, dyreliv, jakt, fiske, reindrift og samisk kultur. Mye informasjon på plakater på utsida.
Naturleikeplass for barn med klatreaktiviteter og spørsmål om natur, samt fuglekasser med bilder av fuglearter som disse passer for.
Sykkelutleie, særlig beregna for den 11 km lange vegen til Svukuriset, denne vegen er stengt for biltrafikk.
Nasjonalparkutstillinga på Folldal er samlokalisert med gruvemuseet, og ganske lita. Her ser vi utstoppa rev av forskjellige varianter.
(Foto: SL)
Fram til 2016 var Folldal Nasjonalparksenter et av fire sentre som var autorisert som nasjonalparksenter for Rondane nasjonalpark og Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. De andre var på Dombås, Otta og Sunndal. Senteret på Folldal var samlokalisert med Folldal gruvemuseum og deler av Rondane Geopark, slik at det kan være litt vanskelig å se hva som er hva. I 2016 inndro Miljødirektoratet autorisasjonen for disse nasjonalparksentrene og trakk tilbake all driftsstøtte. De andre sentrene blei da lagt ned eller omgjort til kommunal turistinformasjon, mens Folldal har fortsatt som den kommunale stiftelsen Folldal Gruver, og gir fortsatt noe informasjon om nasjonalparken. Den største attraksjonen nå er en rekonstruert mammut som de fikk inn våren 2017 og tar egne inngangspenger for å se.
Nøtterøy og særlig Tjøme har lenge vært ettertrakta som feriested og det er ei stor mengde private hytter og utleiehytter her. Særlig har det vært populært blant rikfolk fra Oslo-området, og bl.a. har kongefamilien hytte her. Folkemengden her blir mangedobla i sesongen og turisme er en viktig inntekt for Tjøme kommune. Også innafor nasjonalparken er det ei rekke private hytter og noen utleiehytter.
Tjøme er kjent som en feriekommune for folk fra Osloområdet, og bla. har kongefamilien sommersted her. Det var derfor ikke så lange vegen for dronning Sonja da hun sto for offisiell åpning av nasjonalparksenteret i 2015.
(Foto: SL)
Nasjonalparksenteret er det siste som er oppretta i Norge, etter at myndighetene hadde sagt at man ikke skulle ha flere nasjonalparksenter. Lokale politikere med gode forbindelser i direktorat og departement klarte likevel å få finansiering og autorisasjon av Miljødirektoratet. Senteret er organisert som et interkommunalt selskap, der eierne er kommunene Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme.
Senteret er en rund bygning i to etasjer, med en flott utsikt i alle retninger, både ut over havet og skjærgården og inn over land. Halve førsteetasjen er en restaurant med utsikt over havet. Dit kan man gå uten å betale inngangspenger.
Vi besøkte nasjonalparksenteret en lørdag i slutten av juni, og der var da ganske mange besøkende. Først måtte man betale godt for parkering, deretter 90 kr. for billett til senteret. Når man betaler i resepsjonen får man utlevert et databrett, som man må bruke for å få informasjon om forhold knytta til nasjonalparken. Dette skal delvis bli styrt av den besøkende med å trykke på forskjellige symboler, delvis blir innholdet endra etter hvor i senteret man oppholder seg. Man fikk minimal instruksjon for dette, og det fulgte ikke med noen skriftlig informasjon. Verken vi eller de andre besøkende som var der samtidig med oss, klarte å få dette til å fungere etter planen. Besøkende blei sluppet inn i puljer, og for oss var det omtrent 1/2 times ventetid. Da kom vi inn i et rundt rom, der 10 prosjektører i taket viste illustrasjoner på veggene. Disse varierte over tid, men skulle også delvis kunne påvirkes av de besøkende, gjennom databretta eller gjennom å stille seg på et bestemt sted og vifte med armene. Det vi så var ikke noen reell film, men en slags animasjon av livet i havet, som viste forskjellige seler, fisker og alger, samt trusler mot disse bl.a. i form av garn som blei stående i havet. Den eneste teksten var den vi fikk opp på databretta, og denne var svært generell og ga liten informasjon, og ingenting om hva som var spesielt nettopp i denne nasjonalparken. I den grad teknikken virka, kunne nok dette være artig for barn, men informasjonsverdien var minimal. I annen etasje er det et stort rundt rom med et bord i midten. Det er satt opp kikkerter og skilt som viste navnet på naturformasjoner man kunne se i de forskjellige retningene. Ellers var det meninga at man skulle kunne hente informasjon på databretta. Etter dette var det ikke mer å se i nasjonalparksenteret.
Brosjyrene vi fikk i resepsjonen fortalte langt mer om nasjonalparken enn sjølve nasjonalparksenteret gjorde. Der var for øvrig salg av bøker og suvenirer og produkter fra en lokal verna bedrift. Vi så ikke noe til informasjon om andre nasjonalparker, slik det bruker å være ved andre nasjonalparksenter.
Nasjonalparksenteret hadde et litt originalt tilbud: En natursti under vann! Denne krevde da at de besøkende var forberedt på dette og hadde med seg badedrakt, maske og snorkel. Da vi ikke hadde det og sjøtemperaturen heller ikke frista til et bad, fikk vi ikke testa ut dette tilbudet.
Av alle nasjonalparksenter vi har besøkt, er dette det som gir minst informasjon. Det er vanskelig å forstå hvordan dette senteret har kommet gjennom Miljødirektoratets strenge krav for autorisasjon av nasjonalparksenter.
Ilene våtmarksenter ligger like ved Tønsberg, i bakgrunnen ser vi det nedlagte skipsverftet Kaldnes skipsverft.
(Foto: SL)
Besøksenteret disponerer to delvis ombygde og påbygde hus, der det ene er kontor og lager, mens det andre har utstilling og undervisningsrom. I tillegg er det en natursti, et fugletårn og ute på tunet er det et humlehotell.
Senteret har stor aktivitet og mange besøkende, særlig skoleklasser. De har et program for hele sesongen, og informerer om alle tilbud i forkant og ettertid både på egen nettside og på Facebookside
Gea Norvegica Geopark har kontor i Porsgrunn og holder på å bygge ut ei publikumsutstilling der. Her kan man for utvalgte mineraler hente opp informasjon på skjerm.
(Foto: SL)
Ved det populære turområdet Steinvika ved Langesund er det satt opp slike plakater om lokal geologi og fossiler.
(Foto: SL)
Gea Norvegica Geopark har slått opp informasjonsplakater ved ei rekke geologiske severdigheter i distriktet, som omfatter 8 kommuner i Vestfold og Telemark. Eier av geoparken er de 8 kommunene og 2 fylkeskommunene. Det er laga brosjyrer om ei rekke geologiske severdigheter. Geoparken arrangerer kortkurs og turer, det kan være til i gangværende eller nedlagte gruver eller spesielle geologiske formasjoner.
Geoparken har to ansatte, som begge er utdanna geologer. De har hovedkontor i Porsgrunn, og holder der på å bygge opp ei utstilling som i løpet av sommeren 2017 skal åpnes for publikum. I utstillinga er det et glasskap med bergarter og mineraler som er samla i Skien. Det er to private samlinger som er gitt til Geoparken. Så er det ei samling av forskjellige mineraler og bergarter som er utstilt i hylle på små plater av finer. På platene er det montert ei databrikke, og man kan ta med seg steinen med plata og sette denne på en leser. Da får man opp informasjon om hva slags stein det er, hva den består av og om utbredelsen av denne bergarten eller mineralet. Dette var et veldig fint system fordi det tar lite plass og kan bygges gradvis ut. Det er et datafirma som har levert den tekniske løsninga og de ansatte i geoparken har sjøl skrevet tekstene. Det bør kunne være aktuelt for andre å samarbeide om å lage en lignende utstilling, gjerne med lokale mineraler.
Mostun er det eneste natursenteret som er oppretta på initiativ av Naturvernforbundet. Her er landsstyret på besøk ved Mosvatn, oktober 2013.
(Foto: SL)
Orre friluftshus har en utstilling om Jærstrendene. Friluftsfyret Kvassheim har utstilling om våtmark og kystkulturhistorie og ligger inne i Jærstrendene landskapsvernområde.
Mostun var et stort bygg som blei reist i 1867 som sommerhus for en rik Stavangerfamilie. Siden har det vært brukt til mange forskjellige formål før Naturvernforbundet i Rogaland overtok det i 2011 for å bruke det til kontor, møtelokale og utstillinger. I samarbeid med Norsk Ornitologisk Forening og Norsk Botanisk Forening blir det nå drevet som natursenter med utstillinger og kurs. Dette har blitt så populært blant skolene i området at det er venteliste. Ved sida av det gamle Mostun er det nå reist et nybygg for natursenteret.[5]
Senteret ligger tett inntil Mosvatn friområde med et rikt fugleliv og spesielt planteliv. Mange planter er planta av tidligere eiere av Mostun. Mosvatn er overnattingsplass for store mengder kråker og kaier, her er registrert opp til ca. 24000. Her er også observert mange sjeldne fugler. Natursenteret har gjort forskjellige tiltak for å styrke fuglelivet i området, bl.a. laget en kunstig holme i Mosvatnet.[6]
Ettersom Stavanger har vokst, har senteret og friområdet blitt liggende i byen, omgitt av veier og bebyggelse på alle kanter, og utsatt for inngrep og forurensing. Det er derfor et stadig strev med å hindre nye og forsøke å rette opp skader etter tidligere inngrep.
Av nasjonalparkene har 11 tilknytta et Naturum,
Av de tre Naturum vi har besøkt i Sverige har ingen tatt inngangspenger, men noen har hatt innsamlingsbøsse i resepsjonen. Hovedsakelig står Naturvårdsverket for finansieringa, men enkelte Naturum har egne lokale fond.
Reindrifta i Laponia vises blant annet med bilder og tekst fra en reindriftssames hverdag.
(Foto: SL)
Laponia er et område på nesten 10000 km2, litt mer enn Guovdageaidnu kommune, og består av 4 nasjonalparker og 2 naturreservat. Det blei oppretta som verdensarvsområde i 1996. I utgangspunktet ønska svenske myndigheter at verdensarvsområdet bare skulle bygge på natur, men UNESCO krevde at det også skulle omfatte kulturen. Det blei da en slags allianse mellom samebyene i området og UNESCO, og leder for Laponiatjuottjadus, Gudrun Kuhmunen, sier det slik: «Det fina är att våra tankar stämmer överens om kriterierna för världsarvet som Unesco har tagit fram. När vi såg det blev vi väldigt glada från samebyarnas sida. Äntligen var det någon som hade förstått hur vi tänker, som har förstått att inte särskilja våra marker från vår kultur och vårt folk.» Denne holdninga preger også begge utstillingene. Reindrifta er integrert i utstillingene om naturen i verdensarvsområdet.
"Naturen mognar". Her viser man i tekst og bilder hvordan lokalbefolkninga høster av naturen til forskjellige årstider. All informasjon i utstillinga har frst lulesamisk tekst, deretter svensk og engelsk.
(Foto: SL)
Begge utstillingene har gratis inngang. På Laponia-senteret er det tre fast ansatte og i tillegg sesongansatte på sommeren. Ved sida av sjølve utstillinga har de salg av naturprodukter og bøker om natur og kultur. Der blir også arrangert kurs, bl.a. om nytteplanter. Ved utstillinga i Jokkmokk er det ingen fast betjening, men om man henvender seg til turistinformasjonen i samme bygget, så låser de opp.
Ved sida av grunnleggende naturinformasjon skal natursenter også informere ved skadene på naturen av menneskelig virksomhet, som her om skader på skog på grunn av svovel.
(Foto: SL)
Av utstillingene kan nevnes:
Hovedbygningen til Naturum Tåkern har svært spesiell arkitektur og tak av lokal takrør. Her sett fra fugletårnet.
(Foto: SL)
Både sjølve utstillingsbygget og andre bygninger i tilknytning til denne har svært spesiell arkitektur. Taket, som på noen sider av bygningene går nesten helt ned til bakken, er laga av grasset takrør, som vokser i store mengder rundt sjøen.
I utstillingene finner man ved sida av det som er vist på bildene blant annet:
Natursenteret i Hetta har eget bygg som ligger fint til i furuskogen, et par hundre meter fra vegen.
(Foto: SL)
Senteret er eid av Metsähallitus, som nærmest tilsvarer Statskog i Norge, og er et av 28 Naturum, spredt over hele Finland, i tilknytning til nasjonalparker og andre verneområder. Senteret er reist i egen bygning for seg sjøl inne i furuskogen i utkanten av tettstedet Hætta. Like ved senteret er det skiløype og slalåmbakke med skitrekk. Det er tilknytta Pallas–/Yllästunturi nasjonalpark.
Den permanente hovedutstillinga, som er kalt Vuovjjus, viser i første rekke reindriftssamenes tradisjonelle liv og naturbruk gjennom 8 årstider. Det meste er basert på nærområdet. Utstillinga er teksta på nordsamisk, finsk og engelsk, og er laga i samarbeid mellom lokale samer og profesjonelle utstillingsprodusenter utafra. Resultatet er at utstillinga gir pålitelig kunnskap og at den er laga fra et samisk perspektiv (i motsetning til det forvrengte bildet av samisk kultur som ellers ofte gis i finsk turistindustri). I tillegg er det flere TV-skjermer der man kan se eldre filmer. Ei egen utstilling er via fugler, som en lokal kunstner har skåret i tre i naturlig størrelse og malt. Utstillinga dekker alle fugler som har tilhold i nærområdet. En kjent forfatter av naturbøker har gitt si boksamling til senteret, og denne er tilgjengelig for publikum i et eget rom. Senteret har et eget rom for skiftende utstillinger, det kan være kunst- eller fotoutstillinger.
Hovedutstillinga viser naturen og reindrifta i Enontekio under de 8 årstider. Her sommeren (geassi) og høstsommeren (čakčageassi).
(Foto: SL)
Senteret har ansvaret for Enontekio kommunes turistiinformasjon, gir skriftlig og muntlig informasjon om nærliggende nasjonalparker og verneområder, vandringsruter, ski- og skuterløyper, regler for fiske, jakt og terrengkjøring. Her kan man bestille og få nøkler til hytter som er til leie.
I resepsjonen er det en kafe og en butikk som selger bøker om natur generelt og nærområdet spesielt, produkter fra naturen, som urtete, sirup og gele av forskjellige bær og planter, samt et rikt utvalg av suvenirer og turistartikler.
Senteret er åpent innafor vanlig kontortid på hverdager året rundt, i sesongene også i helga. Det er to fast ansatte. Den vi hadde kontakt med kunne ikke samisk, men snakka brukbart svensk og godt engelsk. Den andre, som da ikke var tilgjengelig, kunne visstnok samisk.
Utstillinga ved natursenteret i Kilpisjärvi består mest av bilder, og noen utstoppa dyr, som denne fjellreven.
(Foto: SL)
Utstillinga er gratis, og består vesentlig av bilder, pluss noen utstoppa dyr. Bildene forteller mest om naturen og turismen i området, ganske lite om reindrift, lokal naturbruk og samisk kultur. Det er parallelle tekster på finsk og engelsk, ingen informasjon på samisk, svensk eller norsk.
Det var to ansatte til stede da vi var der, de kunne ikke noe samisk, og ganske dårlig svensk.
Det er en liten kioskavdeling med salg av suvenirer, bøker og naturprodukter. Spesielt interessant var det at de solgte sirup av marigras, og også marigras (luktegras, háisuoidni) fletta til en ring.
Der var en lesekrok med bokhylle. Bøkene var nesten utelukkende på finsk, noen ganske få på engelsk og norsk, ingen på samisk.
Den faste utstillinga er planlagt sammen med bygget og det gir muligheter som man ikke har dersom utstillinger skal monteres i allerede bygde bygninger. Den består av ei introduserende utstilling med historisk gjennomgang og ei hovedutstilling der natur og kultur er integrert. Prinsippa bak organiseringa er forklart slik på nettsida:
Váldočájáhus vuođđuduvvá ng. kulturekologalaš jurdagii luonddu ja kultuvrra gaskasaš vuorrováikkuhusas. Sámi eallinvuohkái guoskevaš luondokonteavsttat leat duddjomin čájáhussaji olgoseinniid birastahtti, duogábealde čuvgejuvvon geasuheaddji jiehtanasgovaid, mat govvidit Davvi-Sámi luonddu, dálkkádaga ja čuovgadili rievddadeami jagi guovttenuppelot mánotbaji áigge. Dáidda duogášgovaide leat vuojuhuvvon govvosat, sárgumat, teavsttat, diorámat ja videot. Guđege mánotbaji hárrái gávdnojit dálkkádahkii guoskevaš vuođđodieđut sihke mánáide oaivvilduvvon ohcan- ja vásáhusčuozáhat.
Luonddu- ja kulturčájáhusaid gaskasaš rádjin doaibmá vitriidnaavádat, mas gávdnojit guktuid čájáhusaide guoskevaš oktasaš fáttát. Olgogierddu luhtte geahčadettiin čájáhusčuozáhat govvida dihto luondduihtaga muhto aliduvvon gaskaláhttis geahčadettiin seamma čuozáhat lea oassi kultuvrra muitalusas.
Gaskaláhttis leat vuolil čuvgejuvvon, láhttedássái vuojuhuvvon čuovgagovat, maid ala leat ráhkaduvvon instállašuvnnat, mat govvidit sámi eallinvuohkái guoskevaš mávssoleamos beliid. Čájáhussadji lea geamus, ja čuovga deaivá čájáhusčuozáhagaide. Musealanjaid gáhtu luddejeaddji luonddučuovgasárggis juohká guovdat čájáhussaji: leat sihke geasi ja dálvvi bealli.
Luonddučájáhussadji addá gallestallái dovddu ahte son ieš livččii vánddardeamen luonddus ja gávdná doppe feara maid. Čuovgagovaid, sárgumiid, dávviriid ja teavsttaid lea dievasmahttimin sierra jagiáiggiid ja luonddudáhpáhusaid govvideaddji jietnaduovdda, mii rievddada iežas luomos ritmma mielde ja muhtumassii geahčči lihkadusaid mielde – luonddubirrasis johtaleami láhkásaš máŋgga áicui vuođđuduvvi vásáhussan.
Eatnašat Siidda vuođđočájáhusa čuovgagovain leat govvejuvvon dárkilis ovdaplánaid mielde erenoamážit dán čájáhusollisvuođa várás. Čájáhusmateriála leat leamaš gárvvisteamen máŋggat áššedovdit, plánejeaddji ja fitnodagat.
I byen Waren (Müritz) er det et stort nasjonalparksenter. I tillegg er det 8 mindre senter ved de forskjellige vegene inn i parken. Vi besøkte det største av disse, i landsbyen Federow. Her var det bildeutstilling av fugler i nasjonalparken, salg av bøker, naturprodukter og suvenirer, og 2-3 ansatte. Den ansatte som ekspederte da vi var der kunne ikke noe annet språk enn tysk. Her var informasjon om arrangerte turer av forskjellig slag, til fots og på sykkel. Turer arrangeres både av den statlige nasjonalparkforvaltninga og av et privat selskap.
Til sammen har nasjonalparken over 100 ansatte!
Den mest utbredte verneformen er landskapsvernområde (Park Krajobrazowy). Det er 122 slike med et samla areal av 25000 km2 eller omlag 7 % av landarealet. Disse har langt svakere vern og det blir bl.a. drevet tømmerhogst som er omstridt i noen av landskapsvernområdene.1
Polen har 1481 naturreservater, til sammen 0,5 % av landarealet.
Gjennom EU-programmet Natura 2000 er det verna 845 områder «for fellesskapet», mens 144 områder er verna spesielt pga. fuglelivet. Disse overlapper i stor gradandre vernekategorier. EU-kommisjonen har klaga over at Polen ikke oppfyller forpliktelsene overfor Natura 2000-programmet.
Det er i alle fall 10 biosfæreområder i Polen.
Vi besøkte nasjonalparken i 1998, og fikk da anledning til å følge en av de ansatte forvalterne på en inspeksjonstur i parken, også utenom turistløypa. Her undersøker forvalteren barkebiller på gamle furuer.
(Foto: SL)
I landsbyen Białówieża er det et naturmuseum og et senter for naturutdanning. På museet er det et observasjonstårn der turister kan se ut over verneområdet. Utstillinger viser lokale planter og dyr, samt multimedia utstillinger med lyd. Nesten alle fuglearter som lever i regionen kan man her høre i lydopptak. Det er tilbud om guiding på flere fremmedspråk. På naturmuseet er det en restaurant, der man av og til kan få kjøpe middag med bisonkjøtt fra overskuddet av oppdrettet.
Det går rette stier gjennom nasjonalparken. Trær som faller ned blir liggende, men som vi ser av dette bildet, blir de kutta om de blir liggende over stien.
(Foto: SL)
I seinere år har det vært mye strid om forvaltninga av nasjonalparken, og det har kommet sterke reaksjoner fra inn- og utland på at den polske regjeringa har gitt tillatelse til å hugge tømmer i deler av verneområdet.
Det nybygde utdanningssenteret i Chociński Młyn er første byggetrinn og skal bygges ut med verksteder og museum til et stort natursenter.
(Foto: SL)
Sjølve nasjonalparken er på omlag 40 km2. Den har et ganske strengt regelverk, bl.a. er det ikke lov å fange eller drepe dyr, ha med hund, tenne bål eller røyke, bade eller sette opp telt. Deler av parken har et ekstra strengt regelverk, der er det heller ikke lov å plukke bær eller sopp. Ferdsel skal skje på merka stier, til fots, på ski eller med sykkel. Tilreisende må betale billett (ca. 7 kr.) for å gå i nasjonalparken, mens det er gratis for lokalbefolkninga. Stangfiske er tillatt mot fiskekort under svært strenge regler og kvoter.
Nasjonalparken har svært gode og informative nettsider, http://www.pnbt.com.pl/. Mest informasjon er det på polsk, men her er også ganske mye på engelsk og tysk. Her er beskrevet ei rekke økosystemer innafor parken, både i skog, vann, myrer og enger og her er imponerende mye informasjon om alle slags dyr og planter som er funnet i nasjonalparken, f.eks. ei liste over 238 lavarter!
Rundt nasjonalparken er det flere inngangsportaler for merka stier, der det er satt opp informasjon om parken. Inne i parken er det vegskilt i stikryss som forteller hvor stiene går og avstanden dit. Store deler av parken er ganske tørr sandfuruskog, men det er også sumpbjørkeskog og flere vann og tjern og enger.
I tilknytning til nasjonalparken er det vel 30 ansatte!
I den lille landsbyen Chociński Młyn (kasjubisk Chòcyńsczi Młin) vel 3 km fra nasjonalparken, er det etablert et utdanningssenter, som gir ei mengde tilbud om korte kurs for elever fra førskole opp til høgskole. Senteret har et helt nybygd stort hus, med flere klasserom og kontor i første etasje og i andre etasje er det overnattingsrom for besøkende grupper og studenter. Ved sida er det under restaurering et gammelt bygg som skal brukes for arbeid med levende og døde dyr og ved sida er det planlagt et nybygg som skal huse naturmuseum med utstillinger for publikum.
Noen av kursa er bare inne i senteret, andre kombinerer et par timer inne med et par timer ute i naturen. Her er et utvalg av kursa:
De arrangerer også praktiske kurs for elever, som å lage handlaga papir, såpe m.m.
Utdanningssenteret har lesesal med over 5000 bøker, og eget forlag som gir ut bøker og hefter om emner i tilknytning til livet i nasjonalparken.
Det er også laga et uavhengig nettsted, http://borytucholskie.pl, som gir informasjon om hele Tucholaskogen, ikke spesielt om nasjonalparken. Her er både informasjon om plante- og dyreliv, historie, kultur og tilbud til turister, som kajakkpadling på elva Brda, og ut fra egen erfaring kan forprosjektlederen fortelle at det er en opplevelse verdt å ta med seg.
I byen Tuchola, som ligger i den andre enden av Tucholaskogen, er det et Muzeum Borów Tucholskich, som bl.a. har utstilling om planter og dyr i skogen.
Tidligere var det stor turisttrafikk rundt vannet, og mye bygninger og forskjellige former for inngrep og forurensing. Det er seinere gjort et stort arbeid med tilbakeføring til naturen, med riving av bygninger, fjerning av innførte plantearter m.m.
I ei bok om nasjonalparker i Polen står det at utdanningssenteret for nasjonalparken er verdt et besøk, men da vi kom dit, viste det seg bare å være åpent for skoler etter bestilling, og ikke for allment publikum. I nærheten av utdanningssenteret er det laga natursti med informasjon om plantene i skogen.
På fugle- og plantetur oktober 2018 kunne vi observere store mengder av gjess både på land og i lufta.
(Foto: SL)
I Kobuk Valley National Park finnes flere spesielle geografiske egenskaper, den sentrale delen av Kobuk elven, 65 tusen dekar med Great Kobuk Sand dunes (sanddyner) og Little Kobuk and Hunt river dunes. Sanddynene er dannet av avsetninger fra isbreer og er blitt brakt til Kobukdalen med vind og vann. Andre egenskaper er høye elvemeler av sand som inneholder iskiler og fossiler av pattedyr fra istiden. En viktig ressurs i parken er Caribou-migrasjonen, omtrent en halv million caribou (villrein) flytter gjennom parken to ganger i året, nordover på våren og sørover på høsten. Deres spor går i sikksakk gjennom sanddynene.
Nasjonalparkens mål er å bevare miljøet i og tolke økosystemene i Kobukelven. Samt i samarbeid med Alaskas urbefolkning studerer og tolke bevis for den kontinuerlig kulturelle bruken av og tilpasningen til resursene i parken. Nasjonalparken dekker et område på omtrent 690 tusen dekar, og alt dette er karakterisert som villmark. Den uforstyrrede migrasjon av den vestarktiske caribouflokken gjennom Kobukdalen er avhengig av at parken får beholde sin uutviklede karakter, og også vidstrektighet og de naturlige ressursene. Kobuk Valley National Park gir muligheter for lokale beboere i området å utøve tradisjonell jakt og fiske.
Noatak National preserve har den samme “ville” karakteren som Kobuk Valley Nationalpark. Noatak-elven renner gjennom store deler av parken, den starter ved Brooks Range fjellkjeden og renner ut i Beufort sea. Her finnes lite infrastruktur, og innfart er begrenset. Det finnes ikke stier og offentlige campingsteder. Den gjennomsnittlige besøkende er en som har erfaring med å ferdes ute i naturen. Vinterturer i parken kan kun anbefales til besøkende som er vant med turer i Arktis og kan overlevelsesteknikker. Det er også mulig å leie guide og også flyturer til parken fra Kotzebue.
Nasjonalparken forvalter et område som er til stor grad uberørt av menneskelig aktivitet og inneholder dermed intakte arktisk til subarktiske økosystemer tilknyttet elvebassenget. Dermed gir dette gode muligheter for vitenskapelig forskning av disse uforstyrrede økosystemene. Parken forvalter også naturlige ressurser som de lokale og urbefolkningen i områder kan utøve tradisjonell fangst, fiske, bærplukking, skogsdrift mm.