Erfaringer fra andre natursenter og tilsvarende institusjoner

Øvre Pasvik nasjonalparksenter

Denne teksten er henta fra senterets egen publikasjon: "NIBIO Svanhovd er autorisert Nasjonalparksenter for Øvre Pasvik Nasjonalpark, senteret har en permanent utstilling og ulike filmer presenterer Pasvikdalens spesielle natur, kultur og historie. Gjester kan her få informasjon om adkomst, transport og overnatting i tilknytning til verneområdene, og om friluftslivsmuligheter i Sør-Varanger kommune. Stor ny bjørneutstilling åpnet 2012. ...

I Øvre Pasvik nasjonalpark finner vi en av Norges største gjenværende urskogsområder, og i utstillingen kan man lære mer om skogen og flere av de mest karakteristiske fugle- og dyreartene som lever i området. Det er blant annet mulig å stifte nærmere bekjentskap med bjørn, bisam, lappugle og elvemusling. Utstillingen tar også for seg de andre verneområdene i Pasvikdalen, hvor Pasvik naturreservat er et av dem. Det unike mangfoldet av vannfugl har gitt dette naturreservatet status som RAMSAR-område.

Pasvikdalen har en spennende historie, fra østsamenes tradisjonelle bruk av områdene til finsk, og senere norsk kolonisering etter grenseoppgangen mellom Norge, Russland og Finland  i 1826. I utstillingen presenteres elementer av  grensehistorien og de ulike folkegruppene som har befolket Pasvikdalen gjennom tidene. De tradisjonelt viktigste næringsveiene i området er jordbruk, skogbruk, reindrift og fiske som også har fått sin plass i utstillingen.

I forbindelse med et besøk i nasjonalparksenteret er det mulig å se flere filmer fra området."

Kommentar: Utstillinga er veldig fint laga, særlig er bjørneutstillinga imponerende. Det er bra at man ikke bare viser sjølve naturen, men også hvordan mennesker med forskjellige kulturer har levd og virka i denne. Tidligere var det på senteret ei geologisk utstilling, men da vi var der i 2016, var denne pakka bort. En av begrunnelsene for å fjerne denne utstillinga var at den visstnok inneholdt en del feil i bestemmelsen av mineralene, og at man ikke har noen geologisk ekspertise ved senteret.

Sør-Varanger Museum – Strand internat

Sør-Varanger museum er en del av museumssammenslutninga Varanger museum, og har 6 avdelinger spredt rundt i Sør-Varanger. En av disse er i det gamle internatet på Strand i Pasvik. Her er det to emner som er relevante for et natursenter. Det ene er utstillinga av utstoppa dyr og dyremodeller, det andre er ei geologisk utstilling, som trolig er den største offentlige geologiske utstilling i Finnmark, om ikke i hele Nord-Norge.

Ä'vv saa'mi mu'zei / skoltesamisk museum

Ä'vv saa'mi mu'zei har vært under planlegging og bygging svært lenge, og blei etter mange byggeskandaler endelig åpna i 2017. Om det kom seint, kom det godt, og det har blitt en sterk dokumentasjon av skoltesamenes liv og historie, og ikke minst deres bruk av naturen. Utstillingene er godt laga, og gjenstandene er godt forklart. Her er en god kombinasjon av fint oppsett og saklig kunnskap, både om den politiske historia i skoltesamenes område og om deres kultur og naturbruk..

Varangerhalvøya nasjonalpark

Varangerhalvøya (Várnjárga) nasjonalpark blei oppretta i 2006. Det er den største nasjonalparken i Finnmark og den fjerde største i Norge. Nasjonalparken ligger i kommunene Båtsfjord, Nesseby, Vadsø og Vardø;
Ved opprettelsen av nasjonalparken var det strid mellom kommunene om hvor nasjonalparkforvalteren og nasjonalparksenteret skulle holde til. Særlig arbeida Nesseby og Vardø for å få dette, og det var samtidig en strid om hvor mye vekt som skulle legges på samisk naturbruk og kultur. Stillingen som nasjonalparkforvalter blei utlyst uten opplysning om kontorsted, men de fleste søkerne trakk seg da dette blei plassert i Kiberg i Vardø. Den som til slutt tok stillingen er i Kiberg bare en dag i uka, og ellers i Vadsø.
Nasjonalparksenteret er ei utstilling i et rom på skolen i Kiberg. Utstillinga er stort sett ubetjent, og består bare av fotografier og plakater med skriftlig informasjon.

Varanger samiske museum / Várjját sámi musea

Varanger samiske museum i Varangerbotn blei oppretta i 1994, som ei oppfølging av et privatdrevet museum like ved. Det er nå en sentral del av Tana og Varanger museumssiida, som samler samiske museer i dette området. Museet er definert som et sjøsamisk museum, og har hovedvekt på livet ved sjøen, særlig knytta til fisket, og andre næringer som reindrift er dårlig dekka.
Det vi reagerte på var at det var liten informasjon ved gjenstandene. Vi tok det opp med en av de ansatte, som sa at utstillinga var laga av en arkitekt, som ikke ønska så mye tekst. Man bør altså være forsiktig med å overlate utstillinger til arkitekter!

Kildesli sjøsamiske naturhus

Kildesli sjøsamiske naturhus ligger like ved Tanamunningen naturreservat i Austertana.
Det er eid og drevet av Wivian Johnsen og Øystein Hauge.
Målsettinga er "å formidle, ta vare på og skape kunnskap om natur, kultur og historie i området".
Tilbuda på naturhuset er:
– Kurs i duodji, økologi, planter, om Tanamunningen naturreservat.
– Guida turer: Fugler i Tanamunningen, sel, arktiske planter, økologi i Tanamunningen, geologi, fototurer, fiske, vandreturer, kongekrabbesafari
– Utleie av rom, hytter og festlokaler
På nettsida[2] og særlig på Facebook[3] har de et fantastisk utvalg av naturbilder fra området.

Stabbursnes Naturhus og Museum

Stabbursnes naturhus blei oppretta i 1990. Stiftelse av Fylkesmannen i Finnmark, Finnmark fylkeskommune, Porsanger kommune, Porsanger historie- og museumslag. Det kaller seg «informasjonssenter for natur og kultur i Finnmark». Dette er ei ambisiøs målsetting som det kan diskuteres om naturhuset lever opp til.

I 1997 fikk senteret status som nasjonalparksenter, knytta til Stabbursdalen nasjonalpark. Fra da har Miljødirektoratet sine tilskudd til nasjonalparksenter dekka omlag 40% av utgiftene. Miljødirektoratet har også gitt prosjektstøtte, men i 2016 ga det ingen prosjektstøtte med den begrunnelsen at direktoratet hadde dekka utgiftene til å få fram breiband. (!) Utgiftene til naturhuset er likevel like store, og de klarer derfor ikke å dekke disse, og tigger derfor kommunen om mer penger til å kunne opprettholde drifta.[1]

Det er tre fast ansatte, daglig leder 100%, naturveileder 70% og resepsjonist/reinholder 50% + noen midlertidige. De fast ansatte har utdanning innafor naturforvaltning.

Eget bygg, 600 m² lokale, av dette er bare 90m² brukt til utstilling. Bygningene har fin arkitektur og plassering. Utafor bygget er det lávvu, gamme og grillplass. I bygningene til naturhuset er det også kontor for SNO og nasjonalparkforvalter.

Utstillingene omfatter i første rekke fugl og fisk, samt noen gløtt fra samisk og kvensk kultur. De er fint laga, men dekker få sider av natur og naturbruk i området. Det er lite om planter, ingenting om mineraler.

Det er åpent for publikum hver dag i tida juni-august, ellers tre dager i uka, men mulig for grupper å bestille åpning utenom denne tida.

Samarbeid med leirskole. 1200 elever pr. år, 10000 turister, 3000 av dem betaler.

Senteret har en rekke spesielle arrangementer, turer og kurs, omlag 10 for året. Blant disse er flere spesielt for barn. Det ligger 16-18 km fra nærmeste skoler, og kan derfor ikke utnyttes av disse uten buss. Det er laga flere faste undervisningstilbud til skoler, som er annonsert på nettsida. Her er ferskvannsøkologi, sjø-/vadefugler, kart og kompass, geologi/arkeologi og spor og sportegn. Alle kursa/turene er på 2-3 timer, de fleste er på naturhuset eller innafor gangavstand, noen krever busskyss. Det er merka 1 km natursti for mindre barn og 5 km sti til naturreservat.

Senteret virker vesentlig innstilt på turister, mindre på lokalbefolkning. Det kan virke som det er lite forankra i lokalbefolkninga og det er f.eks. ikke noe samarbeid med det sjøsamiske kompetansesenteret i nabobygda Billefjord. Det har lokalt vært mye motsetninger rundt etablering og utviding av nasjonalparken, som har ført til at lokalbefolkninga har mista rettigheter til noen former for utnytting av naturen, bl.a. garnfiske. Som nasjonalparksenter må man stå for det statlige synet på nasjonalparken.

Naturhuset har relativt lite informasjon på samisk, ikke engang samisk navn, sjøl om det ligger i forvaltningsområdet for samisk språk. Undervisningsopplegg for ungdomsskolen knytta til utstillingene finnes på samisk og utendørs natursti er også merka på samisk.

Nettsidene er på norsk, engelsk og tysk, ikke på samisk. Forøvrig er de gode og gir mye informasjon om tilbuda ved naturhuset.

Mearrasámi diehtoguovddáš / Sjøsamisk kompetansesenter

Senteret blei etablert i Indre Billefjord i Porsanger i 2002, og har som formål: «akseptere og å beholde status for sjøsamisk språk og kultur; ta vare på og videreutvikle språket og kulturen gjennom aktiv bruk; spre kunnskap om sjøsamiske forhold til skoler og andre offentlige institusjoner; bidra til å danne andre sjøsamiske miljø som stimulerer til bevaring og utvikling av språk og kultur; samt etablere databaser og andre informasjonskanaler som gjør at forskere og andre interesserte kan få online informasjon om sjøsamiske forhold.»

Dette er nå det eneste fungerende senteret i Finnmark med oppgave å ta vare på og utvikle tradisjonell kunnskap i forhold til naturbruk. (Árbediehtu-prosjektet tilknytta Samisk høgskole har også dette som formål, men er i skrivende stund ikke i drift.)

Det er oppretta som en stiftelse av privatpersoner med tilslutning av Porsanger kommune og Sametinget. Fra Sametinget har de fast driftstilskudd. Porsanger kommune har tidligere gitt økonomisk støtte, men har trukket denne tilbake. Senteret har i underkant av to stillinger og dårlig økonomi. Det er ikke noe besøkssenter med utstillinger, men består av kontorplass og møtelokale, og det viktigste ansiktet utad er nettsidene http://mearrasapmi.no og http://meron.no. Man har bl.a. arbeidet med samling av stedsnavn, krigsminner, fiskarlagshistorie og kulturlandskap. Hovedvekta ligger på bruken av sjøen og øyer og holmer i fjordene, men de har også noen artikler om fiske i ferskvann og om matplanter. Man har særlig lagt vekt på samling av lokale samiske ord innafor fiske og annen naturbruk. Det har vært arrangert kurs i samisk språk og koftesying, og kulturminnedager om lokal historie.

Det var ei tid snakk om at senteret skulle samlokaliseres med Stabbursnes Naturhus og Museum, men det ønska ikke senterets styre, da man mente at de ikke hadde noe felles, og man har heller ikke erfart interesse for samarbeid fra naturhuset.

RiddoDuottarMuseat

RiddoDuottarMuseat (norsk oversetting: Kyst og Vidde museene) er en museumsenhet med 4 museer i Vest-Finnmark med hovedvekt på samisk kultur. Det gjelder Sámi Vuorká-Davvirat / De samiske samlinger i Kárášjohka, Guovdageainnu gilišillju / Kautokeino bygdetun, Porsanger museum og Kokelv sjøsamiske museum. Overbygninga RDM blei oppretta i 200?, men alle museene er atskillig eldre.

Ingen av museene har spesielle utstillinger av planter og dyr, men alle har utstillingsgjenstander fra samisk naturhøsting, som redskaper og våpen for jakt, fiske, sennagrashøsting, jordbruk og reindrift. Ofte er gjenstandene plassert tett med nummer og kort tekst, eller teksten er bare i teksthefte, slik at bruken av gjenstandene ikke alltid er lett å se av utstillingene.

De samiske samlinger i Karasjok var etablert i 1972 som det første samiske museum i Norge. Her er mye gjenstander fra tradisjonelt samisk naturbruk, men lite om sjølve naturen.

Guovdageainnu gilisillju blei etablert i 1986, med nybygg og noen eldre bygninger og gammer. Seinere har museet også overtatt det gamle skoleinternatet fra gjenreisingstida. Bygget fra 1986 skulle være første byggetrinn, men det har så langt ikke blitt noe mer. Det er svært trang plass, slik at utstillingsgjenstandene ikke får komme til sin rett, og man får ikke utstilt dem i sammenheng. Dette går bl.a. ut over redskaper for naturbruk. Museet har mye i magasinet som man ikke har plass til å stille ut. RDM laga i 2017 ei utstilling om utbygginga av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget, men denne er dessverre demontert og mange gjenstander sendt tilbake.

Porsanger museum blei starta i 1969 etter initiativ fra lokal museumsforening. Det holder til i nedlagte Skoganvarre skole. I 2006 oppretta museet ei kunstavdeling i Lakselv, som også har plass for midlertidige utstillinger.

Kokelv sjøsamiske museum blei stifta i 1991 etter at Kokelv sameforening hadde samla gjenstander fra 1983. I 1992 kjøpte museet småbruket Nilladállu og har der utstilling i våningshus og uthus. Der er bl.a. utstilling av utstoppa fugler og andre dyr.

Alta museum

Alta museum blei oppretta i 1978, først som et reint lokalmuseum i provisoriske lokaler i bomberommet på Komsa skole. I 1985 blei helleristningene i Jiepmaluokta innført på UNESCOs verdensarvslista. I 199? blei det bygd eget museumsbygg og er eid av Alta kommune og Finnmark fylkeskommune. I tillegg til å være et lokalt museum for Alta kommune, har det status som Verdensarvsenter for bergkunst, og museet har ansvar for tilrettelegging for publikum av helleristningene

Seiland nasjonalpark

Denne nasjonalparken blei oppretta i 2006. Den ligger i Hammerfest, Kvalsund og Alta kommuner og omfatter vel halve øya. Hele nasjonalparken er reinbeite. Det er verken åpne hytter eller merka stier i nasjonalparken, og den er forholdsvis lite besøkt. Parken er bare tilgjengelig med ferge fra nord og med passasjerbåt fra sør. Ved opprettinga fikk de klar melding av direktoratet at de ikke ville få noe nasjonalparksenter. De har i stedet satset på to innfallsporter og informasjon i kommunesentrene. På nordsida av nasjonalparken er det et informasjonspunkt på 8m2 i butikken i Hønseby, og vernemyndighetene har betalt litt for å pusse opp der. Her kan man finne informasjon om nasjonalparken, muligheter for overnatting, guiding osv. På sørsida er under planlegging et tilsvarende informasjonspunkt på den nedlagte internatskolen på Alteidet. Det er planlagt informasjon i Hammerfest, Kvalsund og Alta i samarbeid med museer og turistkontor, men dette har ikke kommet i gang.

Det er ansatt en nasjonalparkforvalter i full stilling med kontor i Alta. Nasjonalparkforvaltninga må for hvert år søke om penger til tiltak som infoskilt, gapahuk, flytebrygge osv., men får ofte svært knapt med penger og når ikke å gjennomføre så mye som de ønsker. Ved sida av bevilgning fra Miljødirektoratet har de fått noen tilskudd fra Hammerfest kommune og FeFo.

Den lokale forvaltninga ser ut til å fungere godt, jfr. dette møtereferatet: http://www.nasjonalparkstyre.no/Seiland/Nyhende/Felles-samling-for-radgivende-utvalg-og-nasjonalparkstyret/

Fra nasjonalparkforvaltninga har man ønska å stille krav om at det bare skal være lokale guider, men det har blitt nekta av Miljødirektoratet. I år (2017) vil det for første gang komme utenlandske turoperatører med større grupper for å gå i parken.

Allerede året etter at nasjonalparken blei oppretta, blei det utgitt ei flott bok med bilder fra Seiland: Per Arne Askeland: Drømmelandet. En fotografisk reise i Seiland nasjonalpark. 2007.

Energihuset i Hammerfest

Energihuset er oppretta og drevet av kraftselskapet Hammerfest Energi, i samarbeid med Hammerfest kommune og Breilia ungdomsskole. Det er undervisningstilbud til 7. og 9. klasse i ungdomsskolen, og dette er fast benytta av skolene i Hammerfest, Kvalsund og Hasvik kommuner, og noe mer sporadisk av Nordkapp. Det har ikke vært markedsført overfor andre kommuner, men man har kapasitet til å ta i mot flere dersom det er interesse. To lærere fra Breilia skole er frikjøpt i delstilling for å drive kursa. Ferdig kursopplegg finnes bare for tema som hører til læreplanen for 7. og 9. klasse, men det kan også være aktuelt å besøke Energihuset for elever på andre klassetrinn og for videregående skole.

Vi siterer fra Energihusets egen presentasjon på nettet:
Energihuset i Hammerfest er et sted for undervisning, utstillinger, seminar og møter samt opplevelser tilknyttet energi, teknologi og miljø. Energihuset presenterer historie, utvikling og forventninger om energikilder, teknologi og produksjon og utnyttelse av energi. Energihuset er etablert på tomten til den første kraftstasjonen i Nord Europa som produserte elektrisitet fra vannkraft til gatebelysning og i bygningen til den gamle kraftstasjonen bygd opp etter krigen ved Storvannet sentralt i Hammerfest.
... Stasjonen danner rammen rundt etableringen av et besøks- og opplevelsessenter åpent for alle, der man har muligheten til å oppleve teknologien rundt produksjon av ulike energiformer slik som vindkraft, vannkraft, tidevannskraft og LNG/gasskraft. I senteret får man også et innblikk i hvordan denne kraften benyttes i husholdninger og i produksjon der fokus er rettet mot energiøkonomisering og energi sparing.

Senteret er i underkant av 250 kvadratmeter og inneholder arealer for utstillinger, turbinrom, møtevirksomhet, multimedia presentasjon, tekniske rom, entré/toaletter m.m. Utvendig er det plass til parkering, uteareal med sittegrupper, trapper og stier langs elva og så videre. Arealene egner seg godt til fagsamlinger, konferanser, kurs, møter, kundetreff, representasjon, vertskap, showroom, kick-off møter osv. I tillegg åpnes det for at skoleklasser, barnehager og turistgrupper kan legge turen innom huset. Huset eies og drives av Hammerfest Energi.

I Energihuset er det også etablert Newton-rom. Det er undervisning i tema for Elektrisk Energi, fornybare og ikke fornybare energikilder, og ... Fossile brennstoffer.

Bruk av multimedia og modeller er hovedvirkemiddel i utstillingsdelen. På denne måten blir utstillingen fleksibel slik at man kan bytte ut og endre elementene når det måtte være ønskelig. Det er også satt av arealer til vandreutstillinger som kan tilpasses spesielle aktiviteter i lokalene. Faste utstillinger vil være relatert mot produksjonsprosesser for LNG og naturgass, gammel og moderne vannkraftproduksjon, produksjon av vindkraft og produksjon av tidevannskraft. I tillegg er det en egen utstilling knyttet til alternativ bruk av disse energikildene, energiøkonomisering og energisparing.

Det legges opp til stor grad av interaktivitet i utstillingene slik at voksne og barn gjennom enkle grep kan være med å påvirke det som skjer i modeller og utstilling. Det være seg endring produksjonsvolum på elkraft, start og stopp av produksjonsprosesser og modeller som viser flyt i systemet osv. (http://hammerfestenergi.no/energihuset )

Vi har besøkt Energihuset og fått omvisning der. Det ga mange gode ideer til hvordan et slikt senter kan gi opplæring i samarbeid med skoler.

Troms

Halti nasjonalparksenter

Reisa nasjonalpark blei oppretta i 1986 og har et areal på 803 km².Samtidig blei det i forlengelse av parken nordvestover oppretta et landskapsvernområde, kalt Ráisduottarháldi. Nasjonalparken grenser til Finland i vest og til Guovdageaidnu i sørøst. Grensa for nasjonalparken er bare et par kilometer fra gruveområdet i Biedjovággi. Det har fra gammelt av vært nær forbindelse mellom Guovdageaidnu og Nordreisa, gjennom Reisadalen, der øvre del nå ligger i nasjonalparken. Mange har gått turen mellom vegen til Biedjovággi og den øverste bebyggelsen i Reisadalen, til fots eller på ski. og flere reinbeitedistrikter har sommerbeite i nasjonalparken eller flytter gjennom denne. Turstien Nordkalottruta går gjennom både nasjonalparken og landskapsvernområdet, og her er ei rekke turistforeningshytter og andre hytter.

Da nasjonalparken blei åpna var det mye strid om denne, bl.a. fordi det var ønske om å bygge veg Guovdageaidnu-Nordreisa gjennom dalen, og fordi det var funnet interessante mineraler her. Ved opprettinga av parken fikk reindrifta løfte om at dette ikke skulle skape hinder for drifta, men i praksis har det blitt store konflikter, særlig om barmarkskjøring. Dette har ført til at det ennå ikke er en godkjent forvaltningsplan for nasjonalparken. Disse konfliktene har bidratt til den store motstanden som har vært i Guovdageaidnu mot planene om utvidelse av parken sørover inn i Guovdageaidnu kommune (Goahteluoppal / Muvrresáhpi nasjonalpark).

I 2008 fikk kommunesenteret Storslett status som "nasjonalparklandsby", den nordligste av fem i Norge. Dette skjedde i forbindelse med programmet "Naturen som verdiskaper". Dette har gitt statlige økonomiske tilskudd til bl.a. utvikling av Kvennes friluftsområde og Elvepark.

Halti i Nordreisa er et nyreist bygg på Storslett. Det er«et senter for kompetanse, utvikling, kultur, utdanning og opplevelse i Nord-Troms og en viktig ressurs for å styrke det regionale kulturliv, samt natur og kulturbasert næringsliv.» En av institusjonene her er Halti nasjonalparksenter, en annen er kvenkultursenteret med samme navn. Disse institusjonene er samlokalisert med kulturscene, næringshage, kino, museum, bibliotek og turistinformasjon.

Nasjonalparksenteret skal gi informasjon om verneområdene i Nordreisa kommune: Reisa nasjonalpark, Ráisduottarháldi landskapsvernområde og naturreservata Reisautløpet, Jávreoaivvit og Spåkenesøra. Når man kommer inn i Halti-bygget er det en felles resepsjon, der man kan ta brosjyrer og der det er et par dataskjermer der man kan finne noe informasjon. Da vi var der var resepsjonen ikke betjent så vi måtte leite videre på egenhånd etter nasjonalparksenteret. Dersom man følger skilta som er satt opp, kommer man bare til kontoret til sjefen for nasjonalparksenteret. Det har vært ei utstilling om naturen i Reisa, men allerede 1. september var denne tatt ned for vinteren, så rommet kunne brukes til møterom. Vi blei videre vist til museumsutstillinga, som forteller kort om næringer i området og om en lokal forfatter.

I forbindelse med 30-års-jubileet for nasjonalparken blei det utgitt et 28-siders hefte "Reisa nasjonalpark 1986-2016". Halti nasjonalparksenter har gitt ut brosjyrer om nasjonalparken og noen av de andre verneområdene, om Floraen i Nordreisa og Fugler i Nordreisa. Brosjyrene er på norsk og engelsk, det er ingen informasjon på samisk. Nettsida skal i teorien være på norsk, engelsk og finsk, men det er svært lite av dette som fungerer, bl.a. er det i praksis ingen informasjon på finsk. Samisk språk er ikke nevnt. Også for den norske teksten er det svært mange linker som er tomme.

I løpet av høsten 2017 vil det bli åpna ei utstilling om planter i Reisadalen. Denne vil bygge på herbariet etter Hartvig Sætra, som i mange år var naturfaglærer ved Nordreisa videregående skole. Han samla et komplett herbarium over alle planter i Reisadalen.

Om lag 5 mil oppover Reisadalen stopper bilvegen, ei knapp mil før nasjonalparken begynner. Det er det bygd opp en informasjonsportal beregna i første rekke på turister som skal gå videre innover i nasjonalparken. Denne har det kvenske navnet Ovi Raishiin (Døra til Reisadalen). På Ovi Raishiin er det flere hytter med forskjellige formål. Ei hytte inneholder et lite bibliotek med litteratur om nasjonalparken og beslekta emner. Ei er til leie for overnatting, etter avtale med DNT. Andre kan brukes til sammenkomster med servering og grue. Det er utstilt en elvebåt av Reisa-type med informasjon om Reisabåten. Det er nå under oppbygging en utendørs teaterscene, som skal innvies med ei kvensk forestilling. Det er satt opp noen plakater med informasjon, men dette er under utbygging, og snart vil det være langt mer tilgjengelig. Turister skal da kunne få alt de trenger av informasjon også når det ikke er betjening til stede. Og betjening er det bare to dager i uka fra juni til september.

Sážžá – Senja natur- og kultursenter

Ånderdalen nasjonalpark på Senja er en av de få nasjonalparkene som er oppretta etter lokalt initiativ. Forfatter og naturverner Hans Kr. Eriksen var ei drivkraft og er i natursenteret hylla som "nasjonalparkens far". Nasjonalparken er oppretta i 1970, utvida 1974 og 2004. Lokalt nasjonalparkstyre blei oppretta i 2011. Initiativet til senteret kom fra Tranøy kommune, som ville ha et nasjonalparksenter som dekka Ånderdalen nasjonalpark og de omlag 20 naturreservatene og landskapsvernområdene på Senja. Natursenteret blei innviet i 2015.

Det er oppretta en egen institusjon som leier skolen av Tranøy kommune. Ved sida av natursenteret er her ei rekke aktører, som blir presentert slik på nettsida visitsenja.no:
På Sážža har det etablert seg flere bedrifter som alle arbeider i et fellesskap med kulturformidling. Ånderdalen Nasjonalparkstyre arbeider for at stedet skal bli nasjonalparksenter for Ånderdalen. Rimfrost Teaterensamble har på Øverbotn sitt teaterlager og øvingslokaler til sine teaterproduksjoner. I kjelleren ligger brukthandelen MITT Tranøy. Bygget huser også Senja Handbryggeri, et mikrobryggeri for lokalprodusert øl. I sommersesongen er det matservering av Ækt Mat, som også serverer på bestilling og henvendelse hele året. Stedet er også møtested for kommunen, og stedet har også flere møterom og gode fasiliteter for ulike sammenkomster.

Senteret har søkt om autorisasjon som nasjonalparksenter, men har hittil fått avslag fra Miljødirektoratet, som ikke vil ha nye nasjonalparksenter i Nord-Norge. Man har klart å bygge opp ei fin utstilling med støtte fra andre kilder, men har vært nødt å være svært forsiktige med pengebruken. Utstillinga er i ombygde klasserom og er laga ganske billig, til sammen har det kosta 2-3 mill. kr. Det er planlagt ei utbygging i tilknytning til skolen. Det er laga arkitekttegninger, men man har ennå ikke klart å finansiere bygginga.

Ved sida av bildene på veggene er det en del utstoppa dyr og bokser som viser gjenstander fra naturen og fra samisk og norsk naturbruk og kultur. Utstillinga gir et godt bilde av den mangfoldige naturen og kulturen på Senja, fra fiske og sjøfugl på yttersida til skog og fjell med reindrift og samiske markebygder og til de flatere jordbruksområdene på innersida. I et av romma er det et reisverk for en gamme, en modell av gammene i Kaperdalen, der Nikolai Kaperdal bodde i gamme til ut på 1960-tallet. Her vises også en film med intervju med han om livet for samene i Kaperdalen.

Da vi besøkte Sážža i september 2017, var det i den historiske utstillinga også trykka inn vandreutstillinga "11 samiske tidsbilder". Dette blei så trangt at de to utstillingene ødela for hverandre og det blei bare kaos. Det viser at Sážža har alt for lite plass. Natursenter og andre institusjoner som skal ta imot vandreutstillinger og midlertidige utstillinger må ha egen utstillingsplass for disse.

Teksten i utstillingene i Sážža er konsekvent på norsk. Man arbeider nå med ei løsning som gjør at de som ønsker tekst på et annet språk, kan få en kode for å laste det ned til egen smarttelefon, eller låne en iPad på senteret. Når dette er ferdig vil man kunne få alle tekstene opp på ei rekke språk, bl.a. russisk og samisk.

Tromsø museum

Tromsø museum var Nord-Norges første vitenskapelige institusjon fra 1948 og er nå en del av UIT – Norges Arktiske Universitet. Hovedbygget er på sørenden av Tromsøya, det er planer om å reise nytt bygg for museet. Tromsø museum forvalter nå også Polarmuseet, som holder til i flere bygninger på Skansen nær Tromsø sentrum. Ved universitetsområdet i Breivika har museet en stor arktisk botanisk hage.
Vi har besøkt sjølve Tromsø Museum og den botaniske hagen.

I sjølve Tromsø Museum er det nå følgende permanente utstillinger: Samisk etnografisk utstilling, Sápmi – en nasjon blir til, middelalder, kirkekunst, ilden i sentrum, nordlyset, Naturligvis (Møter mellom mennesker og dyr i nord). Sølvskatten fra Tromsø.
Museet har tilbud om vandreutstillinger: Following Arctic Fashion (Riddu Riđđu), I fotografiets tid (Svenske reindriftssamer i Troms), Form fra fortida (Steinalderredskaper), Polarnatt, Se torsken, Tromsøpalmen, Margrethe Kreutz. Noen av vandreutstillingene har vært vist ved Samisk høgskole.
Nærmere beskrivelse av utstillingene på https://uit.no/tmu/utstillinger

Ved museet er det til sammen rundt 100 ansatte, derav 30 forskere. Her er fagfolk innafor bl.a. botanikk, zoologi, geologi/paleontologi, arkeologi, samisk kultur/antropologi, musikk.

Museet er delt i avdelinger for naturvitenskap, kulturvitenskap, folkemusikk og bildesamling.

For et natursenter i Guovdageaidnu kan det være mye å lære av både form og innhold på mange av utstillingene. Særlig aktuelle er den samiske etnografiske utstillinga, med mye om metoder for jakt, fangst og fiske, samt utstillinga Naturligvis og den botaniske hagen.

Vi har allerede kontakt med folk innafor sosialantropologi, botanikk og musikk med sikte på et samarbeid.

Nordnorsk vitensenter

Nordnorsk vitensenter er et av ti vitensentre i Norge. De andre er:
DuVerden (Porsgrunn, tilknytta Sjøfartsmuseet)
Inspiria (Sarpsborg)
Jærmuseet (Nærbø i Rogaland)
Teknisk museum (Oslo)
VilVite (Bergen)
Vitenparken (Ås i Akershus)
Vitensenteret Innlandet (Gjøvik)
Vitensenteret Sørlandet (Arendal)
Vitensenteret i Trondheim

Nordnorsk vitensenter har hovedbase i Tromsø (10 ansatte + 15 studenter i deltidsstilling) og avdeling i Alta med en ansatt. Lokalene i Tromsø består av et et nybygg på 2 600 kvadratmeter som eies av Nordnorsk vitensenter og et planetarium (som eies av UiT Norges Arktiske Universitet). Nybygget ble åpnet i april 2011. Nordnorsk vitensenter i Finnmark holder til på Norges Arktiske universitets campus i Alta. I begge er det i utstillingene merka på norsk, engelsk og samisk.

Vitensentrene er i første rekke innretta på skoleverket: barnehage, grunnskole og videregående skole, med størst vekt på grunnskolen. Hovedinnretninga er realfag og teknologi, men det varierer litt mellom de forskjellige sentrene i hvilken grad de formidler emner innafor biologi, geologi og historie.

Vitensentrene har litt forskjellige eiere, og er finansiert dels ved offentlige midler, dels sponsorer som kan være private og offentlige selskaper.

Nordnorsk Vitensenter får årlig støtte fra: Kunnskapsdepartementet, Forskningsrådet, Tromsø kommune, Troms fylkeskommune, Alta kommune, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Utdanningsdirektoratet.

Forøvrig har man mottatt bidrag fra: Statoil, Statnett, UiT , SpareBank1 Nord-Norge, RDA Tromsø, Kulturdepartementet, Trygg Trafikk, Abelprisen, Gjensidigestiftelsen, Statkraft, Sparebankstiftelsen DnB NOR, Skanska, NITO, Tekna, Sametinget, Remiks, Troms Kraft, Eni Norge.

En betydelig del av inntekta kommer fra inngangspenger og salg av varer.

Vitensenteret i Alta har hittil hatt mest tilbud til grunnskolen og innafor fysikk, matematikk og kjemi. Man har hatt et kurs om anatomi og utvikla et i geologi, men det er så langt lite innafor biologi og naturkunnskap. Det er imidlertid ingen ting i veien for å utvikle dette, og de er interessert i samarbeid med et natursenter i Guovdageaidnu. De har hatt undervisningsopplegg ved grunnskolen både i Guovdageaidnu og Máze.

Polaria

Polaria ligger sentralt i Tromsø og bygget er svært spesielt. Det sies å skulle forestille isblokker som er pressa opp på land. Det blei etablert i forbindelse med flytting av Norsk Polarinstitutt til Tromsø og åpna i 1996. Senteret presenterer seg slik:
Polaria er et arktiskt marint opplevelsessenter som skal formidle forskningsbasert kunnskap om Arktis. Våre attraksjoner er forskningsbaserte utstillinger, panoramafilmer og akvarier med sel, fisk og sjødyr fra arktiske områder."

Polaria har åpent alle dager året rundt, og har ofte spesielle aktiviteter for barn. Inngangsbilletten koster hele 130 kr.. det dyreste av alle senter vi har besøkt.

Den dominerende attraksjonen er akvarier og selbasseng, og en stor og en liten sal for filmframvising. De påståtte forskningsbaserte utstillingene så vi lite til. I resepsjonen er det en stor butikk med et stort vareutvalg, tydelig beregna på turister. Her får man kjøpt alt fra bøker og filmer fra Arktis til klær, forskjellige husgeråd, alle slags suvenirartikler og bakverk, urtete og sirup/syltetøy. En god del av salgsgjenstandene er, som man sa i resepsjonen, "samiskinspirerte", men få av dem er ekte samiske produkter. Det var noen få gjenstander med merket "Sámi Duodji".

Der er også en kafe, med standard kafemat.

Utafor Polariabygget står det ei bildeutstilling om forskning i polisen og en figur laga av søppel som er plukka i fjæra. Like ved er selfangstskuta Polarbjørn satt inn i et glasshus.

Vårt inntrykk av Polaria er at det er ensidig innretta på masseturisme, og gir forholdsvis lite konkret informasjon.

Nordland

Nordland nasjonalparksenter

Senteret ligger på Storjord i Saltdal, like ved Junkerdalen naturreservat. Det er et senter for hele Nordland og gir informasjon om alle de åtte nasjonalparkene i fylket; Børgefjell, Lomsdal-Visten, Saltfjellet-Svartisen, Junkerdal, Rago, Sjunkhatten, Møysalen og Láhko, samt verdensarvsområdet på Vega.

Det er åpent alle dager i sommersesongen, fire dager i uka vår og høst, men på vinteren bare etter avtale. Det er gratis inngang for alle. Bygningen er konstruert som en ring, der man går igjennom alle utstillingene og kommer tilbake til utgangspunktet. Inni ringen er det et tun med et gigantisk panoramabilde øverst på veggen helt rundt tunet. På tunet er det bålplass med mulighet for aktiviteter som klatring i klatreveggen og lassokasting. Der er også tegninger av fugler som man kan gjette navn mellom fire alternativer, og med svar på baksida. Steinverksted med forskjellige bergarter, og verktøy så besøkende kan sjøl prøve å hakke på stein.

I utstillingene er det lagt vekt på at man skal «oppleve mangfoldet med alle sansene». Bl.a. er det modell av et fjellrevhi som man kan krype inn i. Man kan ved å trykke på knapper få fram lyder av utvalgte fugler.

Utstilling om geologi og landskapsforming.
Liste over alle planter funnet i en bestemt dal i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.
Mye utstoppa dyr, dels plassert i naturlig miljø og med store plakater med info om hvert dyr.
Arkeologiske funn fra forskjellige miljø. Friluftslivets historie, friluftslivet i dag, sett i motsetning til samisk og annen lokal naturbruk.
Utstilling om Fennoskandias grønne belte, ser ut som vandreutstilling.
Kart som viser Saltfjellet reinbeiteområde med årstidsbeiter.
Kinosal med to faste filmer, som man kan bestille i resepsjonen.

Senteret har navn på norsk og lulesamisk. I informasjonen er det mye som er på norsk, lulesamisk og engelsk. I noen få tilfeller er det i stedet brukt nordsamisk eller sørsamisk.

I tilknytning til nasjonalparksenteret er det et kunstgalleri med malerier av Per Adde og Kajsa Zetterquist. I samband med dette er det info om kunstnernes historie og arbeid for naturvern. I tillegg er det plass for gjesteutstillere.

Senteret har egen ansatt naturveileder, og tilbyr forskjellige former for naturveileder for barn og unge hele året. Blant tilbudene er: Arter og artskjennskap, Detaljer i naturen, Digitale instrumenter, Kvartærgeologi, Lett å lære planter, Samisk kultur, Bra og dårlig geologi. Det går også forskjellige former for kurs og aktiviteter i løpet av året.

Ved nasjonalparksenteret er det natursti, «naturklatrejungel» og arboret.

I nærområdet er det turstier på forskjellige nivå fra Storjord med en gammel samisk gård, med spesiell geologi, og opp til turer til nærmeste fjelltopper. Det er mulig å bestille turer med naturveileder i Junkerdalsura. Noen av turstiene er tilrettelagt for rullestolbrukere.

Trøndelag

Gaula Natursenter

Senteret er plassert sentralt i tettstedet Støren i Sør-Trøndelag, med utsikt mot elva Gaula fra senteret. Sentralt i senteret står laksen i Gaula, og det er samlokalisert med sekretariat for forvaltningen av Gaula og sidevassdrag og driver statistikkføring av fangst i Gaula. I et eget rom er det fire skjermer som viser laksen i forskjellige stadier og elva. I utstillingene er det også forskjellige redskaper for laksefiske og et eget «lakselordrom» som viser en engelsk lakselord og det utstyret han hadde med seg.

Ellers vises det i montre modeller og bilder av forskjellige dyr og planter i og nær vassdraget, samt en god del utstoppa dyr.

Det er spesiell informasjon om Forollhogna nasjonalpark, men natursenteret har ikke status som nasjonalparksenter. En stor del av lokalet er via til salg av lokale produkter og suvenirer for turister.

Det er gratis inngang, personalet forteller at de tidligere forsøkte å ta inngangspenger, men fant ut at utstillingene var for små til å ta betalt for.

Lierne nasjonalparksenter

Lierne nasjonalparksenter ligger i Nordli sentrum, og dekker nasjonalparkene Blåfjella–Skjækerfjella og Lierne. Senteret er samlokalisert med kommuneadministrasjonen, slik at det er inngang til nasjonalparksenteret fra kommunens servicekontor. Sjølve senteret er bygd som et påbygg på kommunehuset. Åpningstida følger derfor vanlig kommunal kontortid. Dette var vi ikke klar over da vi besøkte Nordli, og vi kom et par minutter for seint. Vi fikk derfor bare sett den ytre utstillinga, men denne var svært interessant.

I en liten park ved kommunehuset er det ei geologisamling med bergarter og mineraler fra nærområdet. På forskjellige stativ av jern er det satt opp en stor stein av bergarten og flere små steiner av de mineralene som bergarten består av, slik at det f.eks. for granitt er utstilt steiner av kvarts, feltspat og glimmer. Ved sida av disse er det store tavler om mineraler generelt og i nærområdet spesielt.

I utstillinga inne i senteret er dette hovedtema:

• Naturforvaltningen i et historisk perspektiv, med vekt på utmarkas betydning for folk i regionen.
• Sørsamisk naturbruk i regionen.
• Prosessen bak opprettelsen av nasjonalparkene. Møte mellom ulike interessegrupper.
• Presentasjon av de fire store rovdyrene (jerv, gaupe, ulv og bjørn), med hovedfokus på bjørn.
• Fakta og film om fjellreven.[4]

Østlandet

Hardangervidda nasjonalparksenter

Nasjonalparksenteret ligger på Skinnarbu, sør for nasjonalparken og nær Møsvatn og vegen mellom Rjukan og Rauland. Det er et av to nasjonalparksenter knytta til Norges største nasjonalpark. Det andre heter Hardangervidda natursenter og ligger i Eidsfjord i Hordaland.

Hardangervidda nasjonalparksenter har fokus først og fremst på villrein, og har ei stor interaktiv utstilling via villreinen, fra kopier av 30-40000 år gamle hulemalerier av rein fra Frankrike fram til dagens 23 leveområder for villrein i Sør-Norge. Av disse er det bare et område der det ikke har vært drevet tamreindrift i løpet av siste par hundreåra. Dette har ført til at villreinen i stor grad er oppblanda med etterkommere av tamrein. Bak dette er det mye interessant historie som vi i utstillinga bare får et glimt av. Man har radiomerka en villrein og på kart kan man følge dens bevegelser over vidda gjennom et helt år og på den måten se hvordan den utnytter forskjellige årstidsbeiter.

I seinere år er det gjott store arkeologiske undersøkelser ved Møsvatn, og resultatet av disse er utstilt i ei egen utstilling som blei åpna i 2016.

Nasjonalparksenteret er i et nybygg (åpna 2013), med utstillinger i tre etasjer. Resepsjonen er i 2. etasje, der det også er kafeteria med fantastisk utsikt mot Hardangervidda. Det som er utstilt i 2. etasje kan man se gratis, og det er ganske mye. For å kunne komme til de andre etasjene og for å se film må man betale inngangspenger på kr. 90,- (50,- for barn). Ved resepsjonen er det tilgang til interaktive skjermer med svært mye informasjon om planter og dyr i Nasjonalparken. Dette er utarbeida i samarbeid med biologer ved NMBU på Ås. Dette ligner svært på ideer vi har hatt for natursenteret i Guovdageaidnu, og vi bør vurdere om det er mulig å innlede et samarbeid både med NMBU og med dem som har stått for de datatekniske løsningene her.

I tilknytning til nasjonalparksenteret er det laga en 2 km lang tursti med informasjon om bl.a. plantene som kan ses fra stien. Her blir det i åpningstida arrangert guida turer, som koster kr 100,- pr. person å delta på.

Femundsmarka nasjonalparksenter

Senteret ligger i Elgå ved Femunden, i Engerdal kommune, og dekker nasjonalparkene Femundsmarka og Gutulia, Grøvelsjøen naturreservat og Femundslia landskapsvernområde. Bygningen er oppført i samisk stil. Det er bygd i 2005.
Inngangspenger kr. 40

Hovedutstillinga er i en lavvolignende bygning og sentralt i denne står ei gammel tørrfuru, som man har plassert utstoppa fugler i. I utstillinga er det info om planteliv, dyreliv, jakt, fiske, reindrift og samisk kultur. Mye informasjon på plakater på utsida.

Naturleikeplass for barn med klatreaktiviteter og spørsmål om natur, samt fuglekasser med bilder av fuglearter som disse passer for.

Sykkelutleie, særlig beregna for den 11 km lange vegen til Svukuriset, denne vegen er stengt for biltrafikk.

Folldal nasjonalparksenter

Fram til 2016 var Folldal Nasjonalparksenter et av fire sentre som var autorisert som nasjonalparksenter for Rondane nasjonalpark og Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. De andre var på Dombås, Otta og Sunndal. Senteret på Folldal var samlokalisert med Folldal gruvemuseum og deler av Rondane Geopark, slik at det kan være litt vanskelig å se hva som er hva. I 2016 inndro Miljødirektoratet autorisasjonen for disse nasjonalparksentrene og trakk tilbake all driftsstøtte. De andre sentrene blei da lagt ned eller omgjort til kommunal turistinformasjon, mens Folldal har fortsatt som den kommunale stiftelsen Folldal Gruver, og gir fortsatt noe informasjon om nasjonalparken. Den største attraksjonen nå er en rekonstruert mammut som de fikk inn våren 2017 og tar egne inngangspenger for å se.

Færder nasjonalparksenter

Dette er det nyeste nasjonalparksenteret i Norge. Det blei innvia av dronning Sonja i 2015. Senteret ligger ytterst på Tjøme i Vestfold, på et sted som er kalt "Verdens Ende". Senteret skal dekke Færder nasjonalpark, som er oppretta i 2013 og omfatter skjærgården på sør- og østsida av Tjøme og Nøtterøy. Mesteparten av nasjonalparken er under havflata. Over havflata omfatter nasjonalparken et lite område på Tjøme nær senteret og en del mindre øyer. Av øyene er mange tidligere bebodde, men de fleste er nå avfolka og bare brukt som feriesteder. Mange av øyene har ferdselsforbud i hekketida for fugler. De fleste øyene har vært brukt som beiteområde for sau, og det blir opprettholdt beite på 20 av øyene for at ikke de skal gro til. Dette er et av de 22 beiteområdene som får spesielt statstilskudd for å opprettholde kulturlandskap. Et par av øyene er fortsatt bebodde, og dit er det mulig å komme med rutebåt fra Tønsberg. Det er også mulig å reise med båt i sommersesongen mellom Verdens Ende og Tønsberg. Båten går mellom øyene, slik at man får et inntrykk av nasjonalparken over vann.

Nøtterøy og særlig Tjøme har lenge vært ettertrakta som feriested og det er ei stor mengde private hytter og utleiehytter her. Særlig har det vært populært blant rikfolk fra Oslo-området, og bl.a. har kongefamilien hytte her. Folkemengden her blir mangedobla i sesongen og turisme er en viktig inntekt for Tjøme kommune. Også innafor nasjonalparken er det ei rekke private hytter og noen utleiehytter.

Nasjonalparksenteret er det siste som er oppretta i Norge, etter at myndighetene hadde sagt at man ikke skulle ha flere nasjonalparksenter. Lokale politikere med gode forbindelser i direktorat og departement klarte likevel å få finansiering og autorisasjon av Miljødirektoratet. Senteret er organisert som et interkommunalt selskap, der eierne er kommunene Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme.

Senteret er en rund bygning i to etasjer, med en flott utsikt i alle retninger, både ut over havet og skjærgården og inn over land. Halve førsteetasjen er en restaurant med utsikt over havet. Dit kan man gå uten å betale inngangspenger.

Vi besøkte nasjonalparksenteret en lørdag i slutten av juni, og der var da ganske mange besøkende. Først måtte man betale godt for parkering, deretter 90 kr. for billett til senteret. Når man betaler i resepsjonen får man utlevert et databrett, som man må bruke for å få informasjon om forhold knytta til nasjonalparken. Dette skal delvis bli styrt av den besøkende med å trykke på forskjellige symboler, delvis blir innholdet endra etter hvor i senteret man oppholder seg. Man fikk minimal instruksjon for dette, og det fulgte ikke med noen skriftlig informasjon. Verken vi eller de andre besøkende som var der samtidig med oss, klarte å få dette til å fungere etter planen. Besøkende blei sluppet inn i puljer, og for oss var det omtrent 1/2 times ventetid. Da kom vi inn i et rundt rom, der 10 prosjektører i taket viste illustrasjoner på veggene. Disse varierte over tid, men skulle også delvis kunne påvirkes av de besøkende, gjennom databretta eller gjennom å stille seg på et bestemt sted og vifte med armene. Det vi så var ikke noen reell film, men en slags animasjon av livet i havet, som viste forskjellige seler, fisker og alger, samt trusler mot disse bl.a. i form av garn som blei stående i havet. Den eneste teksten var den vi fikk opp på databretta, og denne var svært generell og ga liten informasjon, og ingenting om hva som var spesielt nettopp i denne nasjonalparken. I den grad teknikken virka, kunne nok dette være artig for barn, men informasjonsverdien var minimal. I annen etasje er det et stort rundt rom med et bord i midten. Det er satt opp kikkerter og skilt som viste navnet på naturformasjoner man kunne se i de forskjellige retningene. Ellers var det meninga at man skulle kunne hente informasjon på databretta. Etter dette var det ikke mer å se i nasjonalparksenteret.

Brosjyrene vi fikk i resepsjonen fortalte langt mer om nasjonalparken enn sjølve nasjonalparksenteret gjorde. Der var for øvrig salg av bøker og suvenirer og produkter fra en lokal verna bedrift. Vi så ikke noe til informasjon om andre nasjonalparker, slik det bruker å være ved andre nasjonalparksenter.

Nasjonalparksenteret hadde et litt originalt tilbud: En natursti under vann! Denne krevde da at de besøkende var forberedt på dette og hadde med seg badedrakt, maske og snorkel. Da vi ikke hadde det og sjøtemperaturen heller ikke frista til et bad, fikk vi ikke testa ut dette tilbudet.

Av alle nasjonalparksenter vi har besøkt, er dette det som gir minst informasjon. Det er vanskelig å forstå hvordan dette senteret har kommet gjennom Miljødirektoratets strenge krav for autorisasjon av nasjonalparksenter.

Ilene våtmarksenter

Ved Tønsberg by er det to naturreservat, Ilene og Presterødkilen. Begge er oppretta i første rekke på grunn av det rike fuglelivet. Det er langt fra villmark, men i høyeste grad kulturlandskap. På Ilene blei det i 1988 oppretta et natursenter på den tidligere husmannsplassen Søndre Holmen, under godset Jarlsberg. I 2012 blei det et av Norgers 5 første autoriserte våtmarksenter, og heter nå offisielt "Besøkssenter våtmark Ilene". Det er drevet av Fylkesmannen i Vestfold, og husa og området er leid av Stamhusbesitter Wedel Jarlsberg, som også sitter i styret for senteret.

Besøksenteret disponerer to delvis ombygde og påbygde hus, der det ene er kontor og lager, mens det andre har utstilling og undervisningsrom. I tillegg er det en natursti, et fugletårn og ute på tunet er det et humlehotell.

Senteret har stor aktivitet og mange besøkende, særlig skoleklasser. De har et program for hele sesongen, og informerer om alle tilbud i forkant og ettertid både på egen nettside og på Facebookside

Gea Norvegica Geopark

Dette var den første geoparken i Norge som fikk status som UNESCO Geopark. Siden har en geopark i Rogaland fått status, mens det er 6 geoparker som ennå ikke har fått denne statusen, eller som er under oppbygging. Av disse er det tre i Nordland, ingen i Troms og Finnmark.

Gea Norvegica Geopark har slått opp informasjonsplakater ved ei rekke geologiske severdigheter i distriktet, som omfatter 8 kommuner i Vestfold og Telemark. Eier av geoparken er de 8 kommunene og 2 fylkeskommunene. Det er laga brosjyrer om ei rekke geologiske severdigheter. Geoparken arrangerer kortkurs og turer, det kan være til i gangværende eller nedlagte gruver eller spesielle geologiske formasjoner.

Geoparken har to ansatte, som begge er utdanna geologer. De har hovedkontor i Porsgrunn, og holder der på å bygge opp ei utstilling som i løpet av sommeren 2017 skal åpnes for publikum. I utstillinga er det et glasskap med bergarter og mineraler som er samla i Skien. Det er to private samlinger som er gitt til Geoparken. Så er det ei samling av forskjellige mineraler og bergarter som er utstilt i hylle på små plater av finer. På platene er det montert ei databrikke, og man kan ta med seg steinen med plata og sette denne på en leser. Da får man opp informasjon om hva slags stein det er, hva den består av og om utbredelsen av denne bergarten eller mineralet. Dette var et veldig fint system fordi det tar lite plass og kan bygges gradvis ut. Det er et datafirma som har levert den tekniske løsninga og de ansatte i geoparken har sjøl skrevet tekstene. Det bør kunne være aktuelt for andre å samarbeide om å lage en lignende utstilling, gjerne med lokale mineraler.

Vestlandet

Jæren våtmarkssenter

Jæren våtmarksenter er et av seks autoriserte våtmarksenter i Norge. Det består av tre avdelinger: Hovedsetet på Mostun i Stavanger og to satellittavdelinger på Friluftsfyret Kvassheim og Orre Friluftshus. Mostun natursenter drives i samarbeid mellom Naturvernforbundet i Rogaland,, mens de to andre drives av Jæren friluftsråd.

Orre friluftshus har en utstilling om Jærstrendene. Friluftsfyret Kvassheim har utstilling om våtmark og kystkulturhistorie og ligger inne i Jærstrendene landskapsvernområde.

Mostun var et stort bygg som blei reist i 1867 som sommerhus for en rik Stavangerfamilie. Siden har det vært brukt til mange forskjellige formål før Naturvernforbundet i Rogaland overtok det i 2011 for å bruke det til kontor, møtelokale og utstillinger. I samarbeid med Norsk Ornitologisk Forening og Norsk Botanisk Forening blir det nå drevet som natursenter med utstillinger og kurs. Dette har blitt så populært blant skolene i området at det er venteliste. Ved sida av det gamle Mostun er det nå reist et nybygg for natursenteret.[5]

Senteret ligger tett inntil Mosvatn friområde med et rikt fugleliv og spesielt planteliv. Mange planter er planta av tidligere eiere av Mostun. Mosvatn er overnattingsplass for store mengder kråker og kaier, her er registrert opp til ca. 24000. Her er også observert mange sjeldne fugler. Natursenteret har gjort forskjellige tiltak for å styrke fuglelivet i området, bl.a. laget en kunstig holme i Mosvatnet.[6]

Ettersom Stavanger har vokst, har senteret og friområdet blitt liggende i byen, omgitt av veier og bebyggelse på alle kanter, og utsatt for inngrep og forurensing. Det er derfor et stadig strev med å hindre nye og forsøke å rette opp skader etter tidligere inngrep.

Sverige

Sverige har 29 nasjonalparker, som tilsammen utgjør 1,5% av arealet. I tillegg er % verna som naturreservat eller andre verneformer. Begge deler er langt under prosenten som er verna i Norge.

Av nasjonalparkene har 11 tilknytta et Naturum,
Av de tre Naturum vi har besøkt i Sverige har ingen tatt inngangspenger, men noen har hatt innsamlingsbøsse i resepsjonen. Hovedsakelig står Naturvårdsverket for finansieringa, men enkelte Naturum har egne lokale fond.

Laponia, Gällivare / Jokkmokk

Verdensarvsområdet Laponia i Norrbotten län i Sverige har to informasjonssenter. Det største er ved Store Sjöfallet, på den smale landremsa som binder sammen de to delene av verneområdet. Her er det nylig reist et helt eget Laponia-senter til 60 mill. SEK, som har som hovudfunksjon å gi turister informasjon om verdensarvsområdet. I Gällivare er det i andre etasje på jernbanestasjonen et rom med utstilling om Laponia.

Laponia er et område på nesten 10000 km², litt mer enn Guovdageaidnu kommune, og består av 4 nasjonalparker og 2 naturreservat. Det blei oppretta som verdensarvsområde i 1996. I utgangspunktet ønska svenske myndigheter at verdensarvsområdet bare skulle bygge på natur, men UNESCO krevde at det også skulle omfatte kulturen. Det blei da en slags allianse mellom samebyene i området og UNESCO, og leder for Laponiatjuottjadus, Gudrun Kuhmunen, sier det slik: «Det fina är att våra tankar stämmer överens om kriterierna för världsarvet som Unesco har tagit fram. När vi såg det blev vi väldigt glada från samebyarnas sida. Äntligen var det någon som hade förstått hur vi tänker, som har förstått att inte särskilja våra marker från vår kultur och vårt folk.» Denne holdninga preger også begge utstillingene. Reindrifta er integrert i utstillingene om naturen i verdensarvsområdet.

Begge utstillingene har gratis inngang. På Laponia-senteret er det tre fast ansatte og i tillegg sesongansatte på sommeren. Ved sida av sjølve utstillinga har de salg av naturprodukter og bøker om natur og kultur. Der blir også arrangert kurs, bl.a. om nytteplanter. Ved utstillinga i Jokkmokk er det ingen fast betjening, men om man henvender seg til turistinformasjonen i samme bygget, så låser de opp.

Naturum Fulufjället

Fulufjället er en nasjonalpark i Älvdalen kommune i Dalarna. Nasjonalparken grenser til Trysil kommune i Norge.
Naturum ligger ved inngangen til nasjonalparken, vegen dit går et godt stykke innover fjellet fra bebyggelsen. Her er en stor parkeringsplass og restaurang utenom Naturum-senteret.
Dette ligger i et område prega av gammel furuskog og med uteutstillinger av mineraler og figurer av dyr.
På den ene sida av Naturum er det stor glassvegg med utsikt inn i nasjonalparken.

Av utstillingene kan nevnes:

• Avføring og andre etterlatenskaper av dyr stilt ut på et bord under glassplate.
• Mala trerelieff av fugler og pattedyr, ingen utstoppa.
• Arkeologiske funn
• Lav og moser utstilt i monter.
• Viser naturskader, bl.a. ved sur nedbør.

Naturum Tåkern

Tåkern er et naturreservat rundt en grunn innsjø like ved Vadstena og Motala i Midt-Sverige. Sjøen og området rundt er verna i første rekke på grunn av det rike fuglelivet, og fugl dominerer da også utstillinga. Naturum ligger i kanten av reservatet, med en egen port ved parkeringsplass og stier fram gjennom skogen. Utafor porten var det laga store egg av kunststoff, og i porten var det plakater og brosjyrer, slik at besøkende kunne finne informasjon her også når senteret var stengt. Utafor senteret var det egen hundeparkering!

Både sjølve utstillingsbygget og andre bygninger i tilknytning til denne har svært spesiell arkitektur. Taket, som på noen sider av bygningene går nesten helt ned til bakken, er laga av grasset takrør, som vokser i store mengder rundt sjøen.

I utstillingene finner man ved sida av det som er vist på bildene blant annet:

• Friske planter fra nærområdet satt i vann, merka med navn på svensk, latin, engelsk og tysk
• «Fåglarnas planet» – Globus som med lys kan vise trekkruter for noen utvalgte fugler, som besøkende kan velge ved å trykke på knapper
• Skjerm som viser direkte video fra fiskeørnreir
• Info om forskjellige typer av nebb, fjær osv. hos forskjellige fugler.
• Ingen utstoppa dyr.
• Ved mange av montrene skuffer til å trekke ut for å lese mer info om enkelte emner
• Stort panoramavindu mot reservatet, med oppstilte kikkerter så publikum kan observere fuglelivet.
• Historia bak reservatet, nedtapping av vann førte til grunnere vann og mer fugleliv. Plan om full nedtapping og oppdyrking blei stoppa, i stedet blei det reservat. Motstand fra lokale bønder mot reservatet.
• Labrum med luper og mikroskop, der man bl.a. kan se på forskjellige insekter.
• Barnekrok
• Lesekrok med bokhylle
• Skriftlig informasjon i utstillinga bare på svensk, men man kan låne høretelefoner og koble på de enkelte utstillingsmontrene og få teksten lest på engelsk
• Info om hvordan Naturum Tåkern blei til, om en ildsjel som var drivkraft og om institusjoner og personer som har bidratt økonomisk eller vært med å lage utstillingene.
• Oppfordring til å gi penger til Tåkernfonden, ved innsamlingsbøsse eller giro.
• Akvarium
• Insekter, planter, bløtdyr, flaggermus osv. i reservatet
• Historia om bruk av reservatet til fiske og høsting av planter.
• Arkeologiske funn fra området.
• På utsida mini-botanisk hage med rennende vann over kalkstein og vannplanter
• Tursti for barn: «Prinsessan Estelles sagostig»
• Fugletårn
• Ikke lov å gå i reservatet i hekketida 01.04. – 30.06.
• Utstilling av fuglekasser med bilder av de fuglene som de forskjellige kassene passer for

Locknekratern meteoritcenter

Litt sør for Östersund i Midt-Sverige landa en gang for omlag 455 millioner år siden en stor meteor. Denne førte til store endringer i landskapet og berggrunnen og danning av Locknesjön. Der har også vært flere meteornedslag i området og det er funnet en meteoritt. I 2006 blei her åpna et senter via til historia om meteornedslaget og til mineraler. Det er både mineralutstilling inne i senteret og på utsida. Senteret er bare åpent for publikum to måneder på sommeren, ellers bare for grupper etter bestilling. Da vi kom der i september kom vi dessverre ikke inn, men det var også mye informasjon på utsida, både gjennom steinutstilling og plastlaminerte informasjonsark.

Finland

Tunturi-Lapin luontokeskus

Dette natursenteret ligger i Enontekiö kommune i Finland, i utkanten av kommunesenteret Hetta. Dette er i dag det natursenteret som geografisk ligger nærmest Guovdageaidnu, ca. 83 km. De opplyser at de har relativt lite besøk fra Guovdageaidnu, men vi kjenner til at barnehager i Guovdageaidnu har vært på besøk der.

Senteret er eid av Metsähallitus, som nærmest tilsvarer Statskog i Norge, og er et av 28 Naturum, spredt over hele Finland, i tilknytning til nasjonalparker og andre verneområder. Senteret er reist i egen bygning for seg sjøl inne i furuskogen i utkanten av tettstedet Hætta. Like ved senteret er det skiløype og slalåmbakke med skitrekk. Det er tilknytta Pallas–/Yllästunturi nasjonalpark.

Den permanente hovedutstillinga, som er kalt Vuovjjus, viser i første rekke reindriftssamenes tradisjonelle liv og naturbruk gjennom 8 årstider. Det meste er basert på nærområdet. Utstillinga er teksta på nordsamisk, finsk og engelsk, og er laga i samarbeid mellom lokale samer og profesjonelle utstillingsprodusenter utafra. Resultatet er at utstillinga gir pålitelig kunnskap og at den er laga fra et samisk perspektiv (i motsetning til det forvrengte bildet av samisk kultur som ellers ofte gis i finsk turistindustri). I tillegg er det flere TV-skjermer der man kan se eldre filmer. Ei egen utstilling er via fugler, som en lokal kunstner har skåret i tre i naturlig størrelse og malt. Utstillinga dekker alle fugler som har tilhold i nærområdet. En kjent forfatter av naturbøker har gitt si boksamling til senteret, og denne er tilgjengelig for publikum i et eget rom. Senteret har et eget rom for skiftende utstillinger, det kan være kunst- eller fotoutstillinger.

Senteret har ansvaret for Enontekio kommunes turistiinformasjon, gir skriftlig og muntlig informasjon om nærliggende nasjonalparker og verneområder, vandringsruter, ski- og skuterløyper, regler for fiske, jakt og terrengkjøring. Her kan man bestille og få nøkler til hytter som er til leie.

I resepsjonen er det en kafe og en butikk som selger bøker om natur generelt og nærområdet spesielt, produkter fra naturen, som urtete, sirup og gele av forskjellige bær og planter, samt et rikt utvalg av suvenirer og turistartikler.

Senteret er åpent innafor vanlig kontortid på hverdager året rundt, i sesongene også i helga. Det er to fast ansatte. Den vi hadde kontakt med kunne ikke samisk, men snakka brukbart svensk og godt engelsk. Den andre, som da ikke var tilgjengelig, kunne visstnok samisk.

Kilpisjärven luontokeskus

Natursenteret i Kilpisjärvi er drevet av Metsähallitus, og ligger i et eget hus for seg sjøl like ved turistsenteret Kilpisjärvi. På en stor parkeringsplass er det slått opp plakater om naturen i området, og derfra går det sti med trapper opp til senteret. Det er åpent alle hverdager hele året.

Utstillinga er gratis, og består vesentlig av bilder, pluss noen utstoppa dyr. Bildene forteller mest om naturen og turismen i området, ganske lite om reindrift, lokal naturbruk og samisk kultur. Det er parallelle tekster på finsk og engelsk, ingen informasjon på samisk, svensk eller norsk.

Det var to ansatte til stede da vi var der, de kunne ikke noe samisk, og ganske dårlig svensk.
Det er en liten kioskavdeling med salg av suvenirer, bøker og naturprodukter. Spesielt interessant var det at de solgte sirup av marigras, og også marigras (luktegras, háisuoidni) fletta til en ring.
Der var en lesekrok med bokhylle. Bøkene var nesten utelukkende på finsk, noen ganske få på engelsk og norsk, ingen på samisk.

Siida sámi musea

Siida sámi musea i Anár/Inari er trulig den største turistattraksjonen i Sápmi, med besøkstall som museer og natursenter i Finnmark knapt kan drømme om. Museet feira i 2018 20 års jubileum, men har røtter tilbake til et friluftsmuseum som blei åpna i 1963 etter initiativ av den samiske foreninga Sami Litto. Det er ikke bare et museum,men også et natursenter, og natur, kultur og historie er integrert på en veldig fin måte. Utstillingene er laga i samarbeid med Metsähallitus, eller Finlands Statskog.

Den faste utstillinga er planlagt sammen med bygget og det gir muligheter som man ikke har dersom utstillinger skal monteres i allerede bygde bygninger. Den består av ei introduserende utstilling med historisk gjennomgang og ei hovedutstilling der natur og kultur er integrert. Prinsippa bak organiseringa er forklart slik på nettsida:

Váldočájáhus vuođđuduvvá ng. kulturekologalaš jurdagii luonddu ja kultuvrra gaskasaš vuorrováikkuhusas. Sámi eallinvuohkái guoskevaš luondokonteavsttat leat duddjomin čájáhussaji olgoseinniid birastahtti, duogábealde čuvgejuvvon geasuheaddji jiehtanasgovaid, mat govvidit Davvi-Sámi luonddu, dálkkádaga ja čuovgadili rievddadeami jagi guovttenuppelot mánotbaji áigge. Dáidda duogášgovaide leat vuojuhuvvon govvosat, sárgumat, teavsttat, diorámat ja videot. Guđege mánotbaji hárrái gávdnojit dálkkádahkii guoskevaš vuođđodieđut sihke mánáide oaivvilduvvon ohcan- ja vásáhusčuozáhat.

Luonddu- ja kulturčájáhusaid gaskasaš rádjin doaibmá vitriidnaavádat, mas gávdnojit guktuid čájáhusaide guoskevaš oktasaš fáttát. Olgogierddu luhtte geahčadettiin čájáhusčuozáhat govvida dihto luondduihtaga muhto aliduvvon gaskaláhttis geahčadettiin seamma čuozáhat lea oassi kultuvrra muitalusas.

Gaskaláhttis leat vuolil čuvgejuvvon, láhttedássái vuojuhuvvon čuovgagovat, maid ala leat ráhkaduvvon instállašuvnnat, mat govvidit sámi eallinvuohkái guoskevaš mávssoleamos beliid. Čájáhussadji lea geamus, ja čuovga deaivá čájáhusčuozáhagaide. Musealanjaid gáhtu luddejeaddji luonddučuovgasárggis juohká guovdat čájáhussaji: leat sihke geasi ja dálvvi bealli.

Luonddučájáhussadji addá gallestallái dovddu ahte son ieš livččii vánddardeamen luonddus ja gávdná doppe feara maid. Čuovgagovaid, sárgumiid, dávviriid ja teavsttaid lea dievasmahttimin sierra jagiáiggiid ja luonddudáhpáhusaid govvideaddji jietnaduovdda, mii rievddada iežas luomos ritmma mielde ja muhtumassii geahčči lihkadusaid mielde – luonddubirrasis johtaleami láhkásaš máŋgga áicui vuođđuduvvi vásáhussan.

Eatnašat Siidda vuođđočájáhusa čuovgagovain leat govvejuvvon dárkilis ovdaplánaid mielde erenoamážit dán čájáhusollisvuođa várás. Čájáhusmateriála leat leamaš gárvvisteamen máŋggat áššedovdit, plánejeaddji ja fitnodagat.

( Engelskspråklig versjon)

Estland

Lahemaa

Lahemaa er Estlands største og eldste nasjonalpark, og blei oppretta i 1971. Den ligger midt på nordkysten og omfatter både land- og sjøområder. Mesteparten av nasjonalparken er skog, men det er flere landsbyer innafor nasjonalparken, og blir drevet jordbruk her.

I landsbyen Palmse er hovedbygningene til et tidligere gods, med røtter tilbake til 1200-tallet og nåværende hovedbygninger fra 1700-tallet, Det er nå museum i hovedbygget og nasjonalparksenter i en sidebygning. Mens museet tar hele 9 Euro i inngangspenger, er nasjonalparksenteret gratis. Det er drevet av estisk Statskog.

Tyskland

Tyskland har et areal på størrelse med Norge, men befolkninga og befolkningstettheten er omlag 16 ganger større. Det er til sammenligning langt mindre inngrepsfri natur igjen. Landet har 15 nasjonalparker, den eldste er fra 1970. I Øst-Tyskland, tidligere DDR, blei det ikke oppretta nasjonalparker før etter sammenslåinga i 1990. De to største nasjonalparkene er på kysten og omfatter vesentlig gruntsvannsområder og øyer. Utenom disse er nasjonalparkene relativt små.

Müritz Nationalpark

Vi har besøkt den største av nasjonalparkene på det tyske fastlandet, Müritz på vel 300 km². Denne blei oppretta i 1990, men forslaget om nasjonalpark her blei reist allerede på 1950-tallet.

I byen Waren (Müritz) er det et stort nasjonalparksenter. I tillegg er det 8 mindre senter ved de forskjellige vegene inn i parken. Vi besøkte det største av disse, i landsbyen Federow. Her var det bildeutstilling av fugler i nasjonalparken, salg av bøker, naturprodukter og suvenirer, og 2-3 ansatte. Den ansatte som ekspederte da vi var der kunne ikke noe annet språk enn tysk. Her var informasjon om arrangerte turer av forskjellig slag, til fots og på sykkel. Turer arrangeres både av den statlige nasjonalparkforvaltninga og av et privat selskap.

Til sammen har nasjonalparken over 100 ansatte!

Polen

Polen har 23 nasjonalparker (Parki Narodowe), oppretta i perioden 1932-2001. Disse utgjør til sammen knapt 1 % av arealet av landet. Det er i tillegg planer om oppretting av et titall nye nasjonalparker. Tilknytta nasjonalparkene er det til sammen 17 nasjonalparksenter, som her kalles enten Muzeum Przyrodnice (naturmuseum) eller Ośrodek Edukacyjny (Utdanningssenter).

Den mest utbredte verneformen er landskapsvernområde (Park Krajobrazowy). Det er 122 slike med et samla areal av 25000 km2 eller omlag 7 % av landarealet. Disse har langt svakere vern og det blir bl.a. drevet tømmerhogst som er omstridt i noen av landskapsvernområdene.1

Polen har 1481 naturreservater, til sammen 0,5 % av landarealet.

Gjennom EU-programmet Natura 2000 er det verna 845 områder «for fellesskapet», mens 144 områder er verna spesielt pga. fuglelivet. Disse overlapper i stor gradandre vernekategorier. EU-kommisjonen har klaga over at Polen ikke oppfyller forpliktelsene overfor Natura 2000-programmet.

Det er i alle fall 10 biosfæreområder i Polen.

Białowieżaskogen

Białówieżaskogen er en av få rester av urskogen som engang dekte mesteparten av Mellom-Europa. Her har vært tiltak for vern av dette området i flere hundre år, med formell status som nasjonalpark fra 1932. Hele nasjonalparken hørte da til Polen, men blei etter andre verdenskrig delt mellom Polen og Hviterussland, da del av Sovjetunionen. På polsk side blei verneområdet utvida i 1992 og er nå på 152,2 km². Den største attraksjonen ved sida av urskogen er en stamme på omlag 800 bison, det største frittlevende dyret på det europeiske kontinentet. Denne var neste utrydda, og i tilknytning til nasjonalparken er det en oppdrettsstasjon for bison. Parken er besøkt av svært mange turister, og ferdselen er regulert, slik at de bare kan gå i guida grupper etter en merka sti.

I landsbyen Białówieża er det et naturmuseum og et senter for naturutdanning. På museet er det et observasjonstårn der turister kan se ut over verneområdet. Utstillinger viser lokale planter og dyr, samt multimedia utstillinger med lyd. Nesten alle fuglearter som lever i regionen kan man her høre i lydopptak. Det er tilbud om guiding på flere fremmedspråk. På naturmuseet er det en restaurant, der man av og til kan få kjøpe middag med bisonkjøtt fra overskuddet av oppdrettet.

I seinere år har det vært mye strid om forvaltninga av nasjonalparken, og det har kommet sterke reaksjoner fra inn- og utland på at den polske regjeringa har gitt tillatelse til å hugge tømmer i deler av verneområdet.

Tucholaskogen

Tucholaskogen (Bóry Tucholskie) er et av de største skogsområda i Polen. Det ligger omtrent 10 mil sør-sørvest for Gdansk. Skogen er omlag 3000 km2, av dette er deler verna som nasjonalpark, naturreservat eller landskapsvernområde. Verneområdene og noen områder rundt utgjør tilsammen et UNESCO Biosfæreområde.

Sjølve nasjonalparken er på omlag 40 km2. Den har et ganske strengt regelverk, bl.a. er det ikke lov å fange eller drepe dyr, ha med hund, tenne bål eller røyke, bade eller sette opp telt. Deler av parken har et ekstra strengt regelverk, der er det heller ikke lov å plukke bær eller sopp. Ferdsel skal skje på merka stier, til fots, på ski eller med sykkel. Tilreisende må betale billett (ca. 7 kr.) for å gå i nasjonalparken, mens det er gratis for lokalbefolkninga. Stangfiske er tillatt mot fiskekort under svært strenge regler og kvoter.

Nasjonalparken har svært gode og informative nettsider, http://www.pnbt.com.pl/. Mest informasjon er det på polsk, men her er også ganske mye på engelsk og tysk. Her er beskrevet ei rekke økosystemer innafor parken, både i skog, vann, myrer og enger og her er imponerende mye informasjon om alle slags dyr og planter som er funnet i nasjonalparken, f.eks. ei liste over 238 lavarter!

Rundt nasjonalparken er det flere inngangsportaler for merka stier, der det er satt opp informasjon om parken. Inne i parken er det vegskilt i stikryss som forteller hvor stiene går og avstanden dit. Store deler av parken er ganske tørr sandfuruskog, men det er også sumpbjørkeskog og flere vann og tjern og enger.

I tilknytning til nasjonalparken er det vel 30 ansatte!

I den lille landsbyen Chociński Młyn (kasjubisk Chòcyńsczi Młin) vel 3 km fra nasjonalparken, er det etablert et utdanningssenter, som gir ei mengde tilbud om korte kurs for elever fra førskole opp til høgskole. Senteret har et helt nybygd stort hus, med flere klasserom og kontor i første etasje og i andre etasje er det overnattingsrom for besøkende grupper og studenter. Ved sida er det under restaurering et gammelt bygg som skal brukes for arbeid med levende og døde dyr og ved sida er det planlagt et nybygg som skal huse naturmuseum med utstillinger for publikum.

Noen av kursa er bare inne i senteret, andre kombinerer et par timer inne med et par timer ute i naturen. Her er et utvalg av kursa:

• Innledende leksjon med lysbilder eller film fra Bory Tucholskie nasjonalpark eller andre nasjonalparker.
• Historia om naturvern og realisering av dette i Polen og Europa
• Trusler mot verneområder
• Bli kjent med artsrikdommen i nasjonalparken Bory Tucholskie
• Bli kjent med økosystemer i vann
• Kjemiske undersøkelser i vann
• Sopp
• Trær og busker i nærområdet
• Bli kjent med flaggermus
• Bli kjent med fugler i nærområdet
• Rovfugler
• Insekter

De arrangerer også praktiske kurs for elever, som å lage handlaga papir, såpe m.m.

Utdanningssenteret har lesesal med over 5000 bøker, og eget forlag som gir ut bøker og hefter om emner i tilknytning til livet i nasjonalparken.

Det er også laga et uavhengig nettsted, http://borytucholskie.pl, som gir informasjon om hele Tucholaskogen, ikke spesielt om nasjonalparken. Her er både informasjon om plante- og dyreliv, historie, kultur og tilbud til turister, som kajakkpadling på elva Brda, og ut fra egen erfaring kan forprosjektlederen fortelle at det er en opplevelse verdt å ta med seg.

I byen Tuchola, som ligger i den andre enden av Tucholaskogen, er det et Muzeum Borów Tucholskich, som bl.a. har utstilling om planter og dyr i skogen.

Wigry

Wigierski Park Narodowy ligg i det nordøstlige hjørnet av Polen og er landets fjerde største nasjonalpark, med et areal på 1500 km². Den omfatter hele innsjøen Wigry og skog og enger omkring. Det er flere mindre landsbyer inne i parken. Parken blei oppretta i 1989. Det kommer mange turister til området, og mange ønsker å bruke båt på Wigry. Der er ikke lov å bruke bensin- eller dieseldrevne motorer, bare ro og seile. Lokalbefolkninga kan bruke små elektriske påhengsmotorer Det er en stor bestand av bever, og mange fiskeslag i Wigry og andre vann og elver.

Tidligere var det stor turisttrafikk rundt vannet, og mye bygninger og forskjellige former for inngrep og forurensing. Det er seinere gjort et stort arbeid med tilbakeføring til naturen, med riving av bygninger, fjerning av innførte plantearter m.m.

I ei bok om nasjonalparker i Polen står det at utdanningssenteret for nasjonalparken er verdt et besøk, men da vi kom dit, viste det seg bare å være åpent for skoler etter bestilling, og ikke for allment publikum. I nærheten av utdanningssenteret er det laga natursti med informasjon om plantene i skogen.

Dom Sąsiedzki, Gdańsk

Dom Sąsiedzki (norsk: Nabolagshuset) er egentlig ikke noe natursenter, og har heller ingen offentlige åpne utstillinger. Vi tar det likevel med her, fordi det er et godt eksempel på hvordan man med små midler kan få til naturinformasjon i et lokalsamfunn. Det ligger i storbyen Gdansk, i kjelleren til helsesenteret i bydelen Piecki – Migowo. Det blei danna som et grasrotsinitiativ og har fått støtte av kommunen. Naturinformasjonen består av foredrag og turer, dels i nærområdet i bydelen, dels utafor byen. Kursa er tilpassa årstidene, i den tida da fugletrekket pågår kan en ornitolog holde foredrag en kveld om trekkfugler, før man dagen etter drar på ekskursjon til et naturreservat for å observere disse fuglene På samme vis arrangeres kurs om mat- og medisinplanter tilpassa hva som er mulig å plukke til forskjellige årstider. Plantekursa har forskjellig fokus, f.eks. finne planter mot bestemte sjukdommer, studere trær i skog og parker osv.

USA

Den første nasjonalparken i USA og også verden er Yellowstone som ble opprettet i 1872. Denne nationalparken ble opprettet som en fonøyelsespark og også for å vise natur til senere generasjoner. Området ble karakterisert som uberørt, wilderness, selv om arkeologiske funn datert til 11000 f.kr viser at indianerne bebodde området. Ved dannelsen av nasjonalparken ble flere indianerstammer presset ut, spesielt stammer som migrerte gjennom området. Kun en stamme, kalt “sheepeaters” (del av Eastern shoshone) brukte område hele året. Da parken ble planlagt ble de tilbudt jaktrettigheter om de oppga landet sitt. USA har derimot aldri ratifisert denne avtalen og heller ikke erkjent disse rettighetene. Dette kjennetegner historien til forholdet mellom indianerne og dannelsen av de fleste nasjonalparkene i USA. Nå i ettertid har den amerikanske National park service erkjent sine synder og begynt å samarbeide med indianerne. Prosjektene handler mye om å finne tilbake og bevare kulturen og historien deres.

Northwest Arctic Heritage Center

Northwest Arctic Heritage Center i Kotzebue er besøkssenter og hovedkontor for Kobuk Valley National Park og Noatak National Preserve, som begge ligger i Nordvest Alaska, USA. I selve parkene finnes det ingen fasiliteter i form av informasjon, offentlige stier og hytter, all informasjon finnes på senteret. Senteret tilbyr informasjon om parken, informasjon og råd om reise og logistikk, samt bjørnesikre matkontainere til låns. I senteret finnes også et museum med Arktiske økosystemer og kultur som tema, og en butikk hvor det selges bøker og andre suvenirer. Her arrangeres det også diverse kurs som plantekurs, workshops og fugletitteturer og turer til arkeologiske utgravninger. I senteret er det også kinokvelder med filmer fra Arkis og naturforvaltning. Senteret tilbyr også barneprogrammer som Rover Ranger (tilsvare Speideren) og film og historiekvelder.

I Kobuk Valley National Park finnes flere spesielle geografiske egenskaper, den sentrale delen av Kobuk elven, 65 tusen dekar med Great Kobuk Sand dunes (sanddyner) og Little Kobuk and Hunt river dunes. Sanddynene er dannet av avsetninger fra isbreer og er blitt brakt til Kobukdalen med vind og vann. Andre egenskaper er høye elvemeler av sand som inneholder iskiler og fossiler av pattedyr fra istiden. En viktig ressurs i parken er Caribou-migrasjonen, omtrent en halv million caribou (villrein) flytter gjennom parken to ganger i året, nordover på våren og sørover på høsten. Deres spor går i sikksakk gjennom sanddynene.

Nasjonalparkens mål er å bevare miljøet i og tolke økosystemene i Kobukelven. Samt i samarbeid med Alaskas urbefolkning studerer og tolke bevis for den kontinuerlig kulturelle bruken av og tilpasningen til resursene i parken. Nasjonalparken dekker et område på omtrent 690 tusen dekar, og alt dette er karakterisert som villmark. Den uforstyrrede migrasjon av den vestarktiske caribouflokken gjennom Kobukdalen er avhengig av at parken får beholde sin uutviklede karakter, og også vidstrektighet og de naturlige ressursene. Kobuk Valley National Park gir muligheter for lokale beboere i området å utøve tradisjonell jakt og fiske.

Noatak National preserve har den samme “ville” karakteren som Kobuk Valley Nationalpark. Noatak-elven renner gjennom store deler av parken, den starter ved Brooks Range fjellkjeden og renner ut i Beufort sea. Her finnes lite infrastruktur, og innfart er begrenset. Det finnes ikke stier og offentlige campingsteder. Den gjennomsnittlige besøkende er en som har erfaring med å ferdes ute i naturen. Vinterturer i parken kan kun anbefales til besøkende som er vant med turer i Arktis og kan overlevelsesteknikker. Det er også mulig å leie guide og også flyturer til parken fra Kotzebue.

Nasjonalparken forvalter et område som er til stor grad uberørt av menneskelig aktivitet og inneholder dermed intakte arktisk til subarktiske økosystemer tilknyttet elvebassenget. Dermed gir dette gode muligheter for vitenskapelig forskning av disse uforstyrrede økosystemene. Parken forvalter også naturlige ressurser som de lokale og urbefolkningen i områder kan utøve tradisjonell fangst, fiske, bærplukking, skogsdrift mm.

Fotnoter

[1] Finnmark Dagblad 03.11.2016 s. 3
[2] http://www.kildesli.no
[3] https://www.facebook.com/pg/Kildesli-sj%C3%B8samiske-naturhus-139181702797198/photos/
[4] http://nasjonalparken.no/nasjonalparksenteret/utstilling-inne-i-senteret/
[5] http://mostun.no/rogaland/nytt-fra-mostun-og-mosvatnet/nytt-natursenter-reiser-seg-article35546-3077.html
[6] http://mostun.no/rogaland/prosjekter/historien-om-en-fugleholme-article28444-3152.html#noaccess

---

Til neste vedlegg
Til starten på forprosjektrapporten