I 1992 starta UNESCO programmet Memory of the World, på norsk Verdensminne eller Verdens dokumentarv. Det er oppretta for å ta vare på særlig historisk verdifulle dokumenter, foto og filmer. Til sammen er det omlag 780 dokumenter/samlinger på lista, disse er i 125 land.

Det er to oppføringer med tilknytning til samisk kultur og historie, en skoltesamisk (Finland/Russland) og en fra Sverige. I 2015 blei arkivet til den skoltesamiske siidaen Suonjil skrevet inn på lista. På nettsida til verdensminneprogrammet er dette presentert slik:
The archive forms a unique body of documentation of an indigenous community. It is a unique expression of how documented decisions of the government were understood already centuries ago as safeguarding the fundamental rights of the community. The documents are official edicts issued by the Russian Emperor and the Imperial Government (gramota), which confirmed the rights of the Skolt Sámi community to their fishing and reindeer herding territories and the community developed a unique way to preserve these vital records.

I 2025 blei Karl Tirens samling av samisk joik fra Sverige tatt inn på dokumentarvlista. Tiréns joikesamling innholder over 300 lydinnspillinger og mer enn 500 nedskrevne joiker. innsamla mellom 1913 og 1916. Det er første gang at et urfolks kulturuttrykk utnevnes som verdensminne. Fra Norge er 5 dokumenter/samlinger på denne lista:
– Lepraarkivene i Bergen ved Bergen byarkiv, Medisinsk fødselsregister (UiB), Statsarkivet i Bergen og Lepramuseet St. Jørgens Hospital
– Originalmanuskriptene til «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo
– Roald Amundsens filmmateriell fra ekspedisjonen til Sydpolen ved Norsk filminstitutt, nå Nasjonalbiblioteket
– Thor Heyerdahls arkiv med manuskripter, publikasjoner, korrespondanse, fotografier, film og bibliotek ved Kon-Tiki Museet i Oslo
– Sophus Tromholts samlinger, fotografier av den samiske befolkning i Kautokeino 1882–1883, Universitetet i Bergen

I tillegg finnes det ei egen liste over Norges Dokumentarv, der det i tillegg til dokumentene med internasjonal status til nå er innskrevet vel 100 dokumenter eller dokument-/fotosamlinger. Blant disse er følgende av spesiell interesse for Finnmark og samiske områder:
– Kontrollbøker for evakuerte 1944-51
– Kvenske og samiske dokumenter fra Kistrand kommunearkiv 1845–1914
– Rettsprotokoller fra arkivet til sorenskriveren i Finnmark 1620–1813

Tromholts bildesamling

Tromholts forskning og reiser

På slutten av 1800-tallet blei det starta flere forskingsstasjoner for å forske på nordlys, bl.a. i Alta og Sodankylä i Finland. I det første internasjonale polaråret 1882-83 reiste den danske nordlysforskeren og fotografen Sophus Tromholt (1851 – 1896) til Finnmark i første rekke for å studere nordlyset. Han kom til Guovdageaidnu på høsten 1882 og overvintra fram til mai. Tromholt gjorde da observasjoner og målinger i Guovdageaidnu og disse blei seinere sammenligna med tilsvarende observasjoner fra de andre forskningsstasjonene. Mens de andre forskningsstasjonene hadde flere forskere, var Tromholt helt aleine om arbeidet i Guovdageaidnu. Han besøkte flere steder rundt i kommunen og over grensene til Karesuando og Sodankylä. Etter tida i Guovdageaidnu dro han til Alta og med båt til ei rekke steder på Finnmarkskysten, helt til grensa mot Russland.

Tromholt som fotograf og forfatter

Tromholt ønska å ta bilder av nordlyset, men klarte han det? I boka si skriver han på s. 247: "Alle Forsøg paa at fotografere Nordlyset i Koutokæino mislykkedes for mig. Det samme Resultat kom man til paa alle Polarstationer. Uagtet jeg anvendte de mest følsomme tørre Plader og sel ved en Expositionstid af 4-7 Minuter, lykkedes det mig ikke at faa det mindste Spor af Billede paa Pladerne. Grunden er baade Lysets ringe Styrke og dets svage kemiske Indirkning." Som fotnote til dette skriver han så: "Det er dog senere, den 15de Marts 1885, i Kristiania lykkedes mig ved en Expositionstid af 8 1/2 Minut at erholde et synlig Indtryk af Nordlyset paa en fotografisk Plade." Det pussige er da at det i begge bøkene han ga ut er gjengitt ei rekke illustrasjoner av nordlys fra Guovdageaidnu på den tida han var der. Med den ufullkomne teknikk som boka er trykt med i 1885 kan det være vanskelig å si om dette er foto eller tegninger, men i bildesamlinga fra Universitetet i Bergen blir disse framstilt som fotografier. For å få svar på dette har vi kontakta Universitetet i Bergen, som gir følgende forklaring: "Med det utstyret og negativer Tromholt hadde med seg greide han ikke å fotografere nordlyset som var et av hans mål. Han tok derfor og tegnet dem på papir og avfotograferte dem etterpå. Han greide å fotografere det ved en senere anledning men på en helt annen reise.".

Derimot tok Tromholt mye bilder av landskaper, mennesker og bygninger i Finnmark. Seinere publiserte han ei fotosamling som han kalte Billeder fra Lappernes Land. Under reisa sendte han reiseskildringer til Morgenbladet og disse blei seinere samla og redigert og i 1885 utgitt i boka Under Nordlysets Straaler, som kom på dansk og engelsk. Den danske utgava blei i 2007, i forbindelse med det fjerde internasjonale polaråret, utgitt igjen i faksimile av Samisk høgskole.

Det er bildene fra Guovdageaidnu og særlig portrettbildene som er mest kjent i ettertid, men Tromholt tok også svært verdifulle bilder fra reisa i Finland og fra Finnmarkskysten. I Hammerfest fotograferte han bl.a. Meridianstøtta som blei satt opp i 1854 til minne om avsluttinga av oppmålingsarbeidet som nå er kjent som Struves meridianbue. Dette bildet blir slik et bindelegg mellom to hendinger som godt over hundre år seinere fikk status som verdensarv.

Tromholts fotosamling som dokumentarv

Tromholts samling av 231 glassnegativer og 189 originalkopier oppbevares i dag i Avdeling for Spesialsamlinger i Universitetsbiblioteket i Bergen. Bildene kan ses på http://marcus.uib.no/search/?q=Tromholt

I 2013 blei denne samlinga ført inn på lista over verdens dokumentarv. I begrunnelsen for oppføringen på dokumentarvlista skriver UNESCO blant annet:
- Disse portrettene er unike i sitt individualistiske og menneskelige utgangspunkt, de viser samefolket som noe mer enn rasebaserte stereotyper og eksotiske turistobjekter. Bildene er først og fremst en kilde for den internasjonale interessen for urfolks kultur og fremstillingen av urfolk som «annerledes». Tromholts bilder er viktige historiske og politiske kilder i denne debatten.

Hva skjer i Guovdageaidnu?

Fra Guovdageaidnu har det vært arbeida for å få disse bildene tilbake til Guovdageaidnu der de er tatt. Det er inngått en intensjonsavtale mellom Guovdageaidnu kommune, Universitetet i Bergen og Samisk Høgskole om at det skal lages en utstilling av Tromholt-bildene i Guovdageaidnu.

I 2018 sørga fotoprosjektet Govvagiisá for å få laga store utgaver av en del av Tromholts portretter fra Guovdageaidnu, og bildene blei handfarga av Per Ivar Somby. Disse blei stilt ut på Thon hotel Kautokeino og utstillinga blei åpna av kulturminister Trine Skei Grande. Seinere har utstillinga eller deler av den vært vist på Diehtosiida i Guovdageaidnu, Sametinget i Karasjok og Tromsø bibliotek.

Mer om nordlys og nordlysforsking i Finnmark

Norges dokumentarv

I tilknytning til Verdens dokumentarv er det oppretta ei egen liste for norske dokumenter. På denne lista er det flere dokumenter med samisk tilknytning:
Kvenske og samiske dokumenter fra Kistrand kommunearkiv 1845-1914
Nordnorsk folkemusikksamling og joikearkiv 1949-72
Minnetavle av sisti reinskinn signert av H.M. Kong Olav V, 9. oktober 1989
Gruppebildet fra Samenes landsmøte i Metodistkirken i Trondheim, 6. februar 1917

Immateriell kulturarv

Lista over immateriell kulturarv kom i stand etter at UNESCO i 2003 vedtok Konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven. Konvensjonen gjelder tradisjoner, handtverk, dans og sang, naturkunnskap, ritualer og skikker. Konvensjonen er hittil ratifisert av 178 stater. Konvensjonen blei ratifisert av Norge i 2007

UNESCO har tre ulike lister som er knyttet til den immaterielle kulturarven:
– Representativ liste
– Liste over beste vernepraksiser
– Liste over sterkt truede kulturuttrykk
Listene inneholder tilsammen 788 saker fordelt på 150 land. De langt fleste er innafor den representative lista.

Til nå har Norge 6 bidrag. Tre gjelder byggetradisjoner: Det er Oselvarbåten i Hordaland, nordisk klinkbåtbygging og kirkebyggingstradisjon. Så er det folkemusikktradisjonen i Setesdal, norske bunader og setertradisjon.
Finland er med på klinkbåtbyggingstradisjonen og har ellers saunakultur, glassblåsing og Kaustinen felespill.
Sverige er med på seter- og klinkbåtbyggingstradisjonene og har ellers fortellingstradisjon i Kronoberg og munnharpe.
Russland har bare to bidrag, som er langt fra samiske områder.
Konklusjonen er at det ikke er noen samiske kulturuttrykk som har fått UNESCO-status som immateriell kulturarv, sjøl om mange av de tradisjonene som er innskrevet fra nordiske land har samiske paralleller innenfor folkemusikk, klesbruk, byggeskikk og seterdrift.

Immateriell kulturarv i Guovdageaidnu og Sápmi

Det finnes en rik samisk immateriell kulturarv, og innafor denne burde det være mange kandidater til UNESCOs lister. Fra bl.a. Guovdageaidnu kommune har det vært arbeida for at samisk joik bør ha en slik status, da joik er regna som en av de eldste kjente musikalske uttrykksformene i verden. Kommunen har diskutert dette med Kulturdepartementet, Kunnskapsdepartementet og UNESCO, men vi har ikke klart å finne ut hvor saka har stoppa.

Ingen steder er joiketradisjonen sterkere bevart og utvikla enn i Guovdageaidnu. (Se vår oversikt over joikere i Guovdageaidnu) Det er derfor naturlig at Guovdageaidnu bør spille en sentral rolle i dette arbeidet, og at et joikesenter her blir del av verdensarvsenteret.

I utredningen Immateriell kulturarv i Norge (ABM-utvikling, 2010) er det skrevet:
Samisk immateriell kulturarv
Konvensjonens definisjon av ”immateriell kulturarv” kan virke snever om det tas utgangspunkt i samiskkultur. Den samiske immaterielle kulturarven går hånd i hånd med den materielle kulturarven, og ofte med utgangspunkt i samisk språk. Både den materielle kulturarven og språket er en del av den samiske immaterielle kulturarven, eksempelvis i skikker og ritualer der bruken av naturen og språket står sterkt. Sametinget anser det som viktig at denne bruken av vår kulturarv tas i betraktning når det gjelder definisjon av hva som er samisk immateriell kulturarv. Grensen mellom kultur og natur er flytende, der for eksempel et stedsnavn kan være knyttet opp mot natur, tro og tradisjon såvel som det fysiske stedet i seg selv. Avhengighetsforholdet mellom immateriell kulturarv og materiell kultur‐ og naturarv er viktig å tenke på når det gjelder å videreføre og ivareta den samiske immaterielle kulturarven i framtiden.
Eksempler på samisk, immateriell kulturarv kan være:
• Muntlige fortellertradisjoner  
• Duodji / håndverk
• Tradisjons‐ og kunnskapsoverføringer, eksempelvis mellom generasjoner
• Utøvende kunstformidling, som teater, festivaler og kulturelle arrangementer
• Joiketradisjoner, også på tvers av landegrensene
• Slektskunnskap, som også innebærer kunnskap om natur, tradisjoner osv.
• Tro / religion
• Natur‐ / dyrekunnskap
• Stedskunnskap, knyttet til tro/religion, næring osv.

Det er også mye samisk immateriell kulturarv i kunnskap og tradisjoner knytta til utøvelse av reindrift, utmarkshøsting (meahcásteapmi) og samisk matkultur.