Guovdageaidnu kommunes tidligere ordfører Anton Dahl og nåværende ordfører Johan Vasara ved minnesmerket for Struves meridianbue, Muvravárri 20.08.2017.
(Foto: Svein Lund)

Guovdageainnu meahcceguovddáš / natursenter

Verdensarv i Guovdageaidnu

19.09.2017 blei det arrangert tur til Struves målepunkt på Luvddiidčohkka på Beaskađas, med orientering om målinga og lokal historie og geologi. Det var deltakere fra både Guovdageaidnu, Alta og Hammerfest.
(Foto: Svein Lund)

HER KAN DU LESE OM:
UNESCOs verdensarv
Struves meridianbue
UNESCO verdensminne
Tromholts fotosamling
UNESCO Immateriell kulturarv
Immateriell kulturarv i Guovdageaidnu og Sápmi

UNESCO verdensarv

Laponia i Sverige er det nærmeste man kommer til en samisk verdensarv. Den er ei sammemslåing av flere nasjonalparker og andre verneområder og er forvalta i samarbeid mellom samebyene i området og svenske myndigheter. Det er oppretta to utstillinger om Laponia,. den ene i Gällivare sentrum og den andre her i det nybygde Verdensarvsenteret Naturum Laponia på Viedásnjárgga i Stora Sjöfallet/Stuor Muorkke nationalpark.
(Foto: Svein Lund)

Himmeltempelet i Beijing i Kina har stått på UNESCOs verdensarvsliste siden 1998 og består av 92 bygninger, derav den på bildet er den mest kjente. Denne er bygd omlag 1420.
(Foto: Svein Lund)

Det historiske sentrum i Praha i Tsjekkia er opprinnelig bygd på 1400-tallet og blei verdensarv i 1992. Her fra Karlsbrua, som er en del av verdensarven.
(Foto: Svein Lund)

UNESCO står for United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization eller De forente nasjoners organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur. UNESCO blei oppretta i 1945, har hovedkontor i Paris og ei rekke underkontor rundt om i verden.

I 1972 vedtok UNESCO en konvensjon om verdensarv og fra 1978 har ei rekke bygninger og steder rundt om i verden fått status som verdensarv for kultur og/eller natur. Tilsammen er det 1092 verdensarvsteder, derav 845 for kultur, 209 natur og 38 kombinerte. Det er verdensarvsteder i 167 land og 37 som går over landegrenser.

Norge fikk sine første verdensarvsteder i 1979 og det er nå 7 basert på kultur og 1 basert på natur.Foreningen Norges Verdensarv er et nettverk for de norske verdensarvstedene og har laga ei felles basisutstilling for disse. Det første verdensarvstedet i Finnmark var bergkunsten i Alta (1985).

Særlig kjent i nord er Laponia i Sverige som er verdensarv for kultur og natur.

Struves meridianbue

Luvddiidčohkka er en av de to hovedpunktene for Struves meridianbue i Guovdageaidnu. Her er fjellet sett fra den gamle vegen over Beaskađas.
(Foto: Svein Lund)

Informasjonsplakat om Struves meridianbue. Denne står på parkeringsplassen i Ávži og det står en lignende plakat på Beaskađas. På baksida er det tilsvarende informasjon på engelsk og tysk.
(Foto: Svein Lund)

Dette minnesmerket er satt opp på toppen av Muvravárri. Et tilsvarende minnesmerke står på Luvddiidčohkka.
(Foto: Svein Lund)

Hva er Struves meridianbue?

Struves meridianbue var et gigantisk oppmålingsarbeid som i tida 1816-55 blei gjennomført for å bestemme jordklodens form og størrelse. Denne er omtalt på nettsida om Norges Verdensarv og vi siterer fra denne:

Prosjektet ble utført gjennom et samarbeid mellom regjeringene i Russland, Sverige og Norge. Det var det første internasjonale vitenskapelige samarbeid organisert på statsnivå i verdenshistorien. Struves meridianbue ble målt ved hjelp av en gradmålingsrekke på 2822 km fra Ismail ved Svartehavet til Fuglenes i Hammerfest. Gradmålingsrekken ble formet som en kjede av trekanter med 20-40 km lange sider. Det ble målt vinkler i 265 hovedpunkter og 60 hjelpepunkter fordelt langs meridianen. I dagens geografi strekker trekantkjeden seg gjennom ti land: Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland, Moldova og Ukraina.

UNESCOs vedtak innebærer vern av 34 punkter, som fortsatt er intakt fra tiden da målingene ble utført. Alle punktene har en form for markering; et hull i fjellet, en jernbolt, en steinrøys (opprinnelig varde) eller en obelisk.

De norske målepunktene er:
1. Endepunktet Meridianstøtten i Hammerfest
2. Fjelltoppen Lille-Raipas (Unna Ráipásaš) i Alta (286 moh)
3. Fjelltoppen Luvddiidčohkka (Lodiken) i Guovdageaidnu
4. Fjelltoppen Bealjášvárri/ Muvravárri i Guovdageaidnu

Den russiske astronom og geodet Friedrich Georg Wilhelm Struve (1793 - 1864) hadde ansvaret for det omfattende prosjektet. Med grunnlag i målearbeidet gjort til fots bestemte man at jordas ekvatorradius var 6 378 361 meter, som er bare 224 meter mer enn vi med dagens mer avanserte målemetoder vet at den faktisk er.
(Vi har retta opp skrivefeil i samiske stedsnavn)

Hva er gjort med verdensarven?

Struves meridianbue blei innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005 som det første teknisk-vitenskapelige kulturobjektet. Helheten i arbeidet med oppmåling og ivaretaking av kulturminner er beskrevet på denne sida: Struve Geodetic Arc Det er bl.a. oppretta en internasjonal koordineringskomite mellom de 10 landa som er berørt av meridianbuen.

I Norge tok det litt tid fra innskrivinga på verdensarvlista til det blei gjort så mye mer med saka. Men i 2015 blei det inngått en avtale mellom Riksantikvaren, Kartverket, Finnmark fylkeskommune og de tre berørte kommunene Guovdageaidnu, Alta og Hammerfest. Det bleisatt opp informasjonstavler og laga en Forvaltningsplan. Det er også oppretta egne nettsider som gir mye god informasjon om oppmålingsarbeidet i Norge og om hva man kan se på de forskjellige oppmålingspunktene i dag.

23.11.2018 bestemte et samarbeidsmøte mellom Finnmark fylkeskommune og kommunene Alta, Hammerfest og Guovdageaidnu at det skal opprettes et desentralisert verdensarvsenter for Struves meridianbue, med utstillinger i Hammerfest og Guovdageaidnu. For Guovdageaidnu betyr det en stilling som verdensarvsforvalter og utstilling som skal være på Kulturhuset. Guovdageaidnu kommune ønsker å organisere dette arbeidet under et felles senter for natur, kultur og verdensarv. Bevilgning til dette vil bli behandla i kommunestyret 13.12.2018.

UNESCO verdensminne

Gramota, eller skoltesamenes rettighetsbrev, utstilt på Siida Sámi Musea i Anár i Finland
(Foto: Svein Lund)

Tekst som forteller om Gramota, Siida Sámi Musea.
(Foto: Svein Lund)

I 1992 starta UNESCO programmet Memory of the World, på norsk Verdensminne eller Verdens kulturarv. Det er oppretta for å ta vare på særlig historisk verdifulle dokumenter, foto og filmer. Til sammen var det i 2013 301 dokumenter/samlinger på lista, disse er i 39 land (Leite etter nyere tall).

I 2015 blei arkivet til den skoltesamiske siidaen Suonjil skrevet inn på lista. På nettsida til verdensneminneprogrammet er dette presentert slik:
The archive forms a unique body of documentation of an indigenous community. It is a unique expression of how documented decisions of the government were understood already centuries ago as safeguarding the fundamental rights of the community. The documents are official edicts issued by the Russian Emperor and the Imperial Government (gramota), which confirmed the rights of the Skolt Sámi community to their fishing and reindeer herding territories and the community developed a unique way to preserve these vital records.

Norge har 5 dokumenter/samlinger på denne lista:
– Lepraarkivene i Bergen ved Bergen byarkiv, Medisinsk fødselsregister (UiB), Statsarkivet i Bergen og Lepramuseet St. Jørgens Hospital
– Originalmanuskriptene til «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo
– Roald Amundsens filmmateriell fra ekspedisjonen til Sydpolen ved Norsk filminstitutt, nå Nasjonalbiblioteket
– Thor Heyerdahls arkiv med manuskripter, publikasjoner, korrespondanse, fotografier, film og bibliotek ved Kon-Tiki Museet i Oslo
– Sophus Tromholts samlinger, fotografier av den samiske befolkning i Kautokeino 1882–1883, Universitetet i Bergen

I tillegg finnes det ei egen liste over Norges Dokumentarv, der det i tillegg til dokumentene med internasjonal status til nå er innskrevet vel 100 dokumenter eller dokument-/fotosamlinger. Blant disse er følgende av spesiell interesse for Finnmark og samiske områder:
– Kontrollbøker for evakuerte 1944-51
– Kvenske og samiske dokumenter fra Kistrand kommunearkiv 1845–1914
– Rettsprotokoller fra arkivet til sorenskriveren i Finnmark 1620–1813

Tromholdts bildesamling

Sophus Tromholt i sitt nordlysobservatorium i Guovdageaidnu.
(Foto: Sophus Tromholt)

Tromholts forskning og reiser

På slutten av 1800-tallet blei det starta flere forskingsstasjoner for å forske på nordlys, bl.a. i Alta og Sodankylä i Finland. I det første internasjonale polaråret 1882-83 reiste den danske nordlysforskeren og fotografen Sophus Tromholt (1851 – 1896) til Finnmark i første rekke for å studere nordlyset. Han gjorde da observasjoner og målinger i Guovdageaidnu og disse blei seinere sammenligna med tilsvarende observasjoner fra de andre forskningsstasjonene. Mens de andre forskningsstasjonene hadde flere forskere, var Tromholt helt aleine om arbeidet i Guovdageaidnu. Han kom dit på høsten og overvintra fram til mai, med utflukter til flere steder rundt i kommunen og over grensene til Karesuando og Sodankylä. Etter tida i Guovdageaidnu dro han til Alta og med båt til ei rekke steder på Finnmarkskysten, helt til grensa mot Russland.

Tromholt som fotograf og forfatter

Fotografen
(Foto: Sophus Tromholt)

Meridianstøtta i Hammerfest
(Foto: Sophus Tromholt)

Tromholt ønska å ta bilder av nordlyset, men klarte han det? I boka si skriver han på s. 247: "Alle Forsøg paa at fotografere Nordlyset i Koutokæino mislykkedes for mig. Det samme Resultat kom man til paa alle Polarstationer. Uagtet jeg anvendte de mest følsomme tørre Plader og sel ved en Expositionstid avf 4-7 Minuter, lykkedes det mig ikke at faa det mindste Spor af Billede paa Pladerne. Grunden er baade Lysets ringe Styrke og dets svage kemiske Indirkning." Som fotnote til dette skriver han så: "Det er dog senere, den 15de Marts 1885, i Kristiania lykkedes mig ved en Expositionstid af 8 1/2 Minut at erholde et synlig Indtryk af Nordlyset paa en fotografisk Plade." Det pussige er da at det i begge bøkene han ga ut er gjengitt ei rekke illustrasjoner av nordlys fra Guovdageaidnu på den tida han var der. Med den ufullkomne teknikk som boka er trykt med i 1885 kan det være vanskelig å si om dette er foto eller tegninger, men i bildesamlinga fra Universitetet i Bergen blir disse framstilt som fotografier.

Derimot tok Tromholt mye bilder av landskaper, mennesker og bygninger i Finnmark. Seinere publiserte han ei fotosamling som han kalte Billeder fra Lappernes Land. Under reisa sendte han reiseskildringer til Morgenbladet og disse blei seinere samla og redigert og i 1885 utgitt i boka Under Nordlysets Straaler, som kom på dansk og engelsk. Den danske utgava blei i 2007, i forbindelse med det fjerde internasjonale polaråret, utgitt igjen i faksimile av Samisk høgskole.

Det er bildene fra Guovdageaidnu og særlig portrettbildene som er mest kjent i ettertid, men Tromholt tok også svært verdifulle bilder fra reisa i Finland og fra Finnmarkskysten. I Hammerfest fotograferte han bl.a. Meridianstøtta som blei satt opp i 1854 til minne om avsluttinga av oppmålingsarbeidet som nå er kjent som Struves meridianbue. Dette bildet blir slik et bindelegg mellom to hendinger som godt over hundre år seinere fikk status som verdensarv.

Tromholts fotosamling som verdensarv

Tromholts samling av 231 glassnegativer og 189 originalkopier oppbevares i dag i Avdeling for Spesialsamlinger i Universitetsbiblioteket i Bergen. Bildene kan ses på http://marcus.uib.no/search/?q=Tromholt

I 2013 blei denne samlinga ført inn på lista over verdensminner. I begrunnelsen for oppføringen på verdensarvlista skriver UNESCO blant annet:
- Disse portrettene er unike i sitt individualistiske og menneskelige utgangspunkt, de viser samefolket som noe mer enn rasebaserte stereotyper og eksotiske turistobjekter. Bildene er først og fremst en kilde for den internasjonale interessen for urfolks kultur og fremstillingen av urfolk som «annerledes». Tromholts bilder er viktige historiske og politiske kilder i denne debatten.

Hva skjer i Guovdageaidnu?

Utstilling av Tromholt-bilder på Thon hotel Kautokeino
(Foto: Svein Solheim)

Flere Tromholt-bilder fra utstillinga på Thon hotell.
(Foto: Svein Solheim)

Fra Guovdageaidnu har det vært arbeida for å få disse bildene tilbake til Guovdageaidnu der de er tatt. Det er inngått en intensjonsavtale mellom Guovdageaidnu kommune, Universitetet i Bergen og Samisk Høgskole om at det skal lages en utstilling av Tromholt-bildene i Guovdageaidnu.

I 2018 sørga fotoprosjektet Govvagiisá for å gå laga store utgaver av en del av Tromholdts portretter fra Guovdageaidnu, og bildene blei handfarga av Per Ivar Somby. Disse blei stilt ut på Thon hotel Kautokeino og utstillinga blei åpna av kulturminister Trine Skei Grande. Seinere har utstillinga eller deler av den vært vist på Diehtosiida i Guovdageaidnu, Sametinget i Karasjok og Tromsø bibliotek.

Mer om nordlys og nordlysforsking i Finnmark

UNESCO immateriell kulturarv

Mongolsk musikk på hestehårsfiolin er med på UNESCOs liste.
(Foto: Wikipedia)

Dansende dervisher er en del av en tradisjon i Tyrkia.
(Foto: Thomas Maltby / Wikipedia)

Kabuki-teater er en av Japans 16 oppføringer på UNESCO-lista.
(Foto: Mikomaid / Wikipedia)

Den siste av UNESCOs lister over verdensarv gjelder immateriell kulturarv. Denne kom i stand etter at UNESCO i 2003 vedtok Konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven (Convention for the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage Memory of the World). Konvensjonen gjelder tradisjoner, håndtverk, dans og sang, naturkunnskap, ritualer og skikker. Konvensjonen er hittil ratifisert av 178 stater. Konvensjonen blei ratifisert av Norge i 2007 og det er Kulturrådet som har ansvar for å følge opp arbeidet med immateriell kulturarv i Norge.

UNESCO har tre ulike lister som er knyttet til den immaterielle kulturarven:
– Representativ liste («Representative List of the Intangible Cultural Heritage of Humanity»)
– Liste over beste vernepraksiser («Register of Good Safeguarding Practices»)
– Liste over sterkt truede kulturuttrykk («List of Intangible Cultural Heritage in Need of Urgent Safeguarding»)
Til sammen inneholder listene 470 saker fordelt på 117 land. De langt fleste er innafor den representative lista. I tillegg er det nominert 50 kandidater for vurdering i 2018 og 51 for vurdering i 2019.

Til nå har Norge bare et bidrag. Det er Oselververkstaden i Hordaland, som er på lista over beste vernepraksiser. Norge har ingen nominerte for vurdering i 2018, men stevtradisjonen i Setesdal skal vurderes i 2019. Verken Sverige eller Finland har noen bidrag på lista. Sverige har nominert fortellertradisjonen i Kronoberg i Sør-Sverige for vurdering i 2018, mens Finland ikke har noen nominasjoner. Russlands bidrag gjelder helt andre deler av landet. Det vil si at det ikke er noen samiske kulturuttrykk som har fått UNESCO-status som immateriell kulturarv.

Immateriell kulturarv i Guovdageaidnu og Sápmi

En av de fremste tradisjonelle joikerne i Guovdageaidnu er Lásse Ovla, Ole L. Gaino.
(Foto: Svein Lund)

Issát Sámmol Heatta joiker med spesiallaga joikeinstrument.
(Foto: Svein Lund)

Dimitri-joavku er blant de første som har innført korjoik.
(Foto: Svein Lund)

Det finnes i Guovdageaidnu og ellers i Sápmi er rekke kulturuttrykk som burde være gode kandidater til denne lista. Det har bl.a. fra Guovdageaidnu kommune vært arbeida for at samisk joik bør ha en slik status, da joik er regna som en av de eldste kjente musikalske uttrykksformene i verden. Kommunen har allerede diskutert dette med Kulturdepartementet, Kunnskapsdepartementet og UNESCO.

Ingen steder er joiketradisjonen sterkere bevart og utvikla enn i Guovdageaidnu. (Se vår oversikt over joikere i Guovdageaidnu) Det er derfor naturlig at Guovdageaidnu bør spille en sentral rolle i dette arbeidet, og at et framtidig joikesenter her kanskje kan få status som verdensarvsenter.

Det er også ei rekke andre samiske kulturuttrykk som kan være kandidater til en slik status. En utredning fra Sametinget om samisk immateriell kultur nevner disse:
Eksempler på samisk, immateriell kulturarv kan være:
• Muntlige fortellertradisjoner  
• Duodji/ håndverk
• Tradisjons‐ og kunnskapsoverføringer, eksempelvis mellom generasjoner
• Utøvende kunstformidling, som teater, festivaler og kulturelle arrangementer
• Joiketradisjoner, også på tvers av landegrensene
• Slektskunnskap, som også innebærer kunnskap om natur, tradisjoner osv.
• Tro/ religion
• Natur‐/ dyrekunnskap
• Stedskunnskap, knyttet til tro/religion, næring osv.
Til dette kan vi i alle fall legge til:
– Meahcásteapmi (Utmarkshøsting)
– Samisk matkultur
– Reindrift

Immateriell kulturarv: Samiske eventyr

Immateriell kulturarv: Reindrift
(Foto: Jan Helmer Olsen / Ovttas)

Immateriell kulturarv: Notfiske
(Foto: Svein Lund)