HER KAN DU LESE OM: UNESCO verneprogram UNESCO verdensarv Struves meridianbue UNESCO verdensminne Tromholts fotosamling UNESCO Immateriell kulturarv Immateriell kulturarv i Guovdageaidnu og Sápmi |
Program | Ansvarlig i Norge | Deltakere i Finnmark |
Verdensarv (Verdens kultur- og naturarv) | Klima- og miljødepartementet | Bergkunst – Alta, Struve – Hammerfest/Guovdageaidnu |
Verdens dokumentarv | Kulturdepartementet | Tromholts fotosamling, Guovdageaidnu |
Immateriell kulturarv | Kulturdirektoratet / Kulturdepartementet | - |
Geoparker | NGU og Næringsdepartementet | - |
Biosfæreområde | Miljødirektoratet | - |
UNESCO Chair (Universitet) | Kunnskapsdepartementet | - |
UNESCO skolenettverk | Kunnskapsdepartementet | - |
Kreative byer | ? | - |
Laponia i Sverige er det nærmeste man kommer til en samisk verdensarv. Den er ei sammemslåing av flere nasjonalparker og andre verneområder og er forvalta i samarbeid mellom samebyene i området og svenske myndigheter. Det er oppretta to utstillinger om Laponia,. den ene i Gällivare sentrum og den andre her i det nybygde Verdensarvsenteret Naturum Laponia på Viedásnjárgga i Stora Sjöfallet/Stuor Muorkke nationalpark.
(Foto: Svein Lund)
Norge fikk sine første verdensarvsteder i 1979 og det er nå 7 basert på kultur og 1 basert på natur. Foreningen Norges Verdensarv er et nettverk for de norske verdensarvstedene og har laga ei felles basisutstilling for disse. Det første verdensarvstedet i Finnmark var bergkunsten i Alta (1985).
Særlig kjent i nord er Laponia i Sverige som er verdensarv for kultur og natur.
I tillegg til de offisielle verdensarvstedene finnes det ei såkalt tentativ liste. Det er steder som de enkelte statene har nominert, men som ikke er ferdig behandla av UNESCO. På denne lista er det heler 1770 steder. Fra Norge er det fem steder på lista. Et av dem er i samisk område, i indre Tysfjord. Det er tenkt som en utvidelse av Laponia-området på svensk side. Várjjat siida i Varanger er foreslått av bl.a. Riksantikvaren og Sametinget, men ser (ennå) ikke ut å ha kommet inn på den tentative lista.
Luvddiidčohkka er en av de to hovedpunktene for Struves meridianbue i Guovdageaidnu. Her er fjellet sett fra den gamle vegen over Beaskađas.
(Foto: Svein Lund)
Struves meridianbue var et gigantisk oppmålingsarbeid som i tida 1816-55 blei gjennomført for å bestemme jordklodens form og størrelse.
Det blei målt ved hjelp av en gradmålingsrekke på 2822 km fra Ismail ved Svartehavet til Fuglenes i Hammerfest. Gradmålingsrekken ble formet som en kjede av trekanter med 20-40 km lange sider. Det ble målt vinkler i 265 hovedpunkter og 60 hjelpepunkter fordelt langs meridianen. På 13 steder i gradmålingsrekken ble det foretatt astronomiske breddegradsmålinger.
Dengang gikk denne linja bare gjennom tre stater, Russland og unionen av Sverige og Norge. Det var det første internasjonale vitenskapelige samarbeid organisert på statsnivå i verdenshistorien. Så gikk unionen i oppløsning i 1905 og fra 1917 til 1991 blei det tidligere russiske imperiet delt på stadig flere stater, slik at kjeden nå går gjennom ti land: Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Belarus (Hviterussland), Moldova og Ukraina.
UNESCOs vedtak om status som verdensarv innebærer vern av 34 punkter, som fortsatt er intakt fra tida da målingene blei utført og representerer ulike deler av oppmålingen. Alle punktene har en form for markering; et hull i fjellet, en jernbolt, en steinrøys/varde eller en obelisk.
De norske målepunktene er:
1. Endepunktet Meridianstøtten på Fuglenes i Hammerfest
2. Unna Ráipásaš (Lille-Raipas) i Alta (286 moh)
3. Luvddiidčohkka (Lodiken) i Guovdageaidnu (639 moh)
4. Muvravárri i Guovdageaidnu (585 moh)
Med grunnlag i målearbeidet bestemte man at jordas ekvatorradius var 6 378 361 meter, som er bare 224 meter mer enn vi med dagens mer avanserte målemetoder vet at den faktisk er.
Astronomen Friedrich Georg Wilhelm Struve (1793 - 1864) hadde hovedansvaret for det omfattende prosjektet. Han bodde da i daværende Russland, men han var født i en by som da var i Danmark, men nå er del av Tyskland. Han var professor ved universitetet i Tartu/Dorpat, som nå ligger i Estland. Han gjorde virkelig et livsverk med meridianbuen, da han starta målingene i en alder av 23 år og var 62 da de blei avslutta. Mer om Struve
Struves meridianbue blei innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005 som det første teknisk-vitenskapelige kulturobjektet. Helheten i arbeidet med oppmåling og ivaretaking av kulturminner er beskrevet på denne sida: Struve Geodetic Arc. Det er bl.a. oppretta en internasjonal koordineringskomite mellom de 10 landa som er berørt av meridianbuen.
I Norge tok det litt tid fra innskrivinga på verdensarvlista til det blei gjort så mye mer med saka. Men i 2015 blei det inngått en avtale mellom Riksantikvaren, Kartverket, Finnmark fylkeskommune og de tre berørte kommunene Guovdageaidnu, Alta og Hammerfest. Det blei satt opp informasjonstavler og laga en Forvaltningsplan. Det er også oppretta egne nettsider som gir mye god informasjon om oppmålingsarbeidet i Norge og om hva man kan se på de forskjellige oppmålingspunktene i dag.
23.11.2018 bestemte et samarbeidsmøte mellom Finnmark fylkeskommune og kommunene Alta, Hammerfest og Guovdageaidnu at det skal opprettes et desentralisert verdensarvsenter for Struves meridianbue, med utstillinger i Hammerfest og Guovdageaidnu. Det blei i 2020 ansatt en prosjektleder med kontor i Hammerfest. Seinere er han skifta ut med to faste ansatte.
Verdensarvsenter for Struves meridianbue fikk autorisasjon 15.03.23. Det er utstillinger i Hammerfest og Alta. I Guovdageaidnu er det oppretta en formidlerstilling i 2025, men det er ennå ikke kommet opp noen utstilling utover et enkelt banner på Kulturhuset. Guovdageaidnu kommune ønsker å organisere dette arbeidet under et felles senter for natur, kultur og verdensarv.
Gramota, eller skoltesamenes rettighetsbrev, utstilt på Siida Sámi Musea i Anár i Finland
(Foto: Svein Lund)
Det er to oppføringer med tilknytning til samisk kultur og historie, en skoltesamisk (Finland/Russland) og en fra Sverige.
I 2015 blei arkivet til den skoltesamiske siidaen Suonjil skrevet inn på lista. På nettsida til verdensminneprogrammet er dette presentert slik:
The archive forms a unique body of documentation of an indigenous community. It is a unique expression of how documented decisions of the government were understood already centuries ago as safeguarding the fundamental rights of the community. The documents are official edicts issued by the Russian Emperor and the Imperial Government (gramota), which confirmed the rights of the Skolt Sámi community to their fishing and reindeer herding territories and the community developed a unique way to preserve these vital records.
I 2025 blei Karl Tirens samling av samisk joik fra Sverige tatt inn på dokumentarvlista. Tiréns joikesamling innholder over 300 lydinnspillinger og mer enn 500 nedskrevne joiker. innsamla mellom 1913 og 1916. Det er første gang at et urfolks kulturuttrykk utnevnes som verdensminne.
Fra Norge er 5 dokumenter/samlinger på denne lista:
– Lepraarkivene i Bergen ved Bergen byarkiv, Medisinsk fødselsregister (UiB), Statsarkivet i Bergen og Lepramuseet St. Jørgens Hospital
– Originalmanuskriptene til «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo
– Roald Amundsens filmmateriell fra ekspedisjonen til Sydpolen ved Norsk filminstitutt, nå Nasjonalbiblioteket
– Thor Heyerdahls arkiv med manuskripter, publikasjoner, korrespondanse, fotografier, film og bibliotek ved Kon-Tiki Museet i Oslo
– Sophus Tromholts samlinger, fotografier av den samiske befolkning i Kautokeino 1882–1883, Universitetet i Bergen
I tillegg finnes det ei egen liste over Norges Dokumentarv, der det i tillegg til dokumentene med internasjonal status til nå er innskrevet vel 100 dokumenter eller dokument-/fotosamlinger. Blant disse er følgende av spesiell interesse for Finnmark og samiske områder:
– Kontrollbøker for evakuerte 1944-51
– Kvenske og samiske dokumenter fra Kistrand kommunearkiv 1845–1914
– Rettsprotokoller fra arkivet til sorenskriveren i Finnmark 1620–1813
På slutten av 1800-tallet blei det starta flere forskingsstasjoner for å forske på nordlys, bl.a. i Alta og Sodankylä i Finland. I det første internasjonale polaråret 1882-83 reiste den danske nordlysforskeren og fotografen Sophus Tromholt (1851 – 1896) til Finnmark i første rekke for å studere nordlyset. Han kom til Guovdageaidnu på høsten 1882 og overvintra fram til mai. Tromholt gjorde da observasjoner og målinger i Guovdageaidnu og disse blei seinere sammenligna med tilsvarende observasjoner fra de andre forskningsstasjonene. Mens de andre forskningsstasjonene hadde flere forskere, var Tromholt helt aleine om arbeidet i Guovdageaidnu. Han besøkte flere steder rundt i kommunen og over grensene til Karesuando og Sodankylä. Etter tida i Guovdageaidnu dro han til Alta og med båt til ei rekke steder på Finnmarkskysten, helt til grensa mot Russland.
Tromholt ønska å ta bilder av nordlyset, men klarte han det? I boka si skriver han på s. 247: "Alle Forsøg paa at fotografere Nordlyset i Koutokæino mislykkedes for mig. Det samme Resultat kom man til paa alle Polarstationer. Uagtet jeg anvendte de mest følsomme tørre Plader og sel ved en Expositionstid af 4-7 Minuter, lykkedes det mig ikke at faa det mindste Spor af Billede paa Pladerne. Grunden er baade Lysets ringe Styrke og dets svage kemiske Indirkning." Som fotnote til dette skriver han så: "Det er dog senere, den 15de Marts 1885, i Kristiania lykkedes mig ved en Expositionstid af 8 1/2 Minut at erholde et synlig Indtryk af Nordlyset paa en fotografisk Plade." Det pussige er da at det i begge bøkene han ga ut er gjengitt ei rekke illustrasjoner av nordlys fra Guovdageaidnu på den tida han var der. Med den ufullkomne teknikk som boka er trykt med i 1885 kan det være vanskelig å si om dette er foto eller tegninger, men i bildesamlinga fra Universitetet i Bergen blir disse framstilt som fotografier. For å få svar på dette har vi kontakta Universitetet i Bergen, som gir følgende forklaring: "Med det utstyret og negativer Tromholt hadde med seg greide han ikke å fotografere nordlyset som var et av hans mål. Han tok derfor og tegnet dem på papir og avfotograferte dem etterpå. Han greide å fotografere det ved en senere anledning men på en helt annen reise.".
Derimot tok Tromholt mye bilder av landskaper, mennesker og bygninger i Finnmark. Seinere publiserte han ei fotosamling som han kalte Billeder fra Lappernes Land. Under reisa sendte han reiseskildringer til Morgenbladet og disse blei seinere samla og redigert og i 1885 utgitt i boka Under Nordlysets Straaler, som kom på dansk og engelsk. Den danske utgava blei i 2007, i forbindelse med det fjerde internasjonale polaråret, utgitt igjen i faksimile av Samisk høgskole.
Det er bildene fra Guovdageaidnu og særlig portrettbildene som er mest kjent i ettertid, men Tromholt tok også svært verdifulle bilder fra reisa i Finland og fra Finnmarkskysten. I Hammerfest fotograferte han bl.a. Meridianstøtta som blei satt opp i 1854 til minne om avsluttinga av oppmålingsarbeidet som nå er kjent som Struves meridianbue. Dette bildet blir slik et bindelegg mellom to hendinger som godt over hundre år seinere fikk status som verdensarv.
Tromholts samling av 231 glassnegativer og 189 originalkopier oppbevares i dag i Avdeling for Spesialsamlinger i Universitetsbiblioteket i Bergen. Bildene kan ses på http://marcus.uib.no/search/?q=Tromholt
I 2013 blei denne samlinga ført inn på lista over verdens dokumentarv. I begrunnelsen for oppføringen på dokumentarvlista skriver UNESCO blant annet:
- Disse portrettene er unike i sitt individualistiske og menneskelige utgangspunkt, de viser samefolket som noe mer enn rasebaserte stereotyper og eksotiske turistobjekter. Bildene er først og fremst en kilde for den internasjonale interessen for urfolks kultur og fremstillingen av urfolk som «annerledes». Tromholts bilder er viktige historiske og politiske kilder i denne debatten.
Hva skjer i Guovdageaidnu?
I 2018 sørga fotoprosjektet Govvagiisá for å få laga store utgaver av en del av Tromholts portretter fra Guovdageaidnu, og bildene blei handfarga av Per Ivar Somby. Disse blei stilt ut på Thon hotel Kautokeino og utstillinga blei åpna av kulturminister Trine Skei Grande. Seinere har utstillinga eller deler av den vært vist på Diehtosiida i Guovdageaidnu, Sametinget i Karasjok og Tromsø bibliotek.
UNESCO har tre ulike lister som er knyttet til den immaterielle kulturarven:
– Representativ liste
– Liste over beste vernepraksiser
– Liste over sterkt truede kulturuttrykk
Listene inneholder tilsammen 788 saker fordelt på 150 land. De langt fleste er innafor den representative lista.
Til nå har Norge 6 bidrag. Tre gjelder byggetradisjoner: Det er Oselvarbåten i Hordaland, nordisk klinkbåtbygging og kirkebyggingstradisjon. Så er det folkemusikktradisjonen i Setesdal, norske bunader og setertradisjon.
Finland er med på klinkbåtbyggingstradisjonen og har ellers saunakultur, glassblåsing og Kaustinen felespill.
Sverige er med på seter- og klinkbåtbyggingstradisjonene og har ellers fortellingstradisjon i Kronoberg og munnharpe.
Russland har bare to bidrag, som er langt fra samiske områder.
Konklusjonen er at det ikke er noen samiske kulturuttrykk som har fått UNESCO-status som immateriell kulturarv, sjøl om mange av de tradisjonene som er innskrevet fra nordiske land har samiske paralleller innenfor folkemusikk, klesbruk, byggeskikk og seterdrift.
Ingen steder er joiketradisjonen sterkere bevart og utvikla enn i Guovdageaidnu. (Se vår oversikt over joikere i Guovdageaidnu) Det er derfor naturlig at Guovdageaidnu bør spille en sentral rolle i dette arbeidet, og at et joikesenter her blir del av verdensarvsenteret.
I utredningen Immateriell kulturarv i Norge (ABM-utvikling, 2010) er det skrevet:
Det er også mye samisk immateriell kulturarv i kunnskap og tradisjoner knytta til utøvelse av reindrift, utmarkshøsting (meahcásteapmi) og samisk matkultur.