NB! Dette nettstedet er under arbeid i forbindelse med forprosjekt for natursenter. Vi tar gjerne mot tips om feil og om informasjon som bør legges inn her.

Fra Øvre Anárjohka nasjonalpark
(Foto: Lauri Rantala / wstryder.org)

Guovdageaidnu natursenter

Verneområder –
Øvre Anárjohka nasjonalpark


I 2010 foreslo Fylkesmannen å utvide Øvre Anárjohka nasjonalpark.

Gjeldende verneområde: Øvre Anárjohka nasjonalpark

Øvre Anárjohka nasjonalpark blei oppretta i 1976 og har et areal på 1390 km2. Omlag 2/3 av nasjonalparken ligger i Guovdageaidnu, resten i Kárášjohka kommune.

Dette er et av de verneområdene i Norge som er mest utilgjengelig for turister. Det er 8 km fra nærmeste (dårlige) veg til grensa for nasjonalparken og det er ikke lagt tilrette verken stier eller overnattingsplasser inne i parken. For å komme til de delene av nasjonalparken som er lengst borte fra veg, er det nødvendig med flere dagsmarsjer i tildels tungt terreng med mye myr.

Miljødirektoratet beskriver nasjonalparken slik:
Øvre Anárjohka nasjonalpark og den tilgrensende finske nasjonalparken Lemmenjoki utgjør et stort, urørt naturområde i nord. Nasjonalparken er en avsides og urørt del av Finnmarksvidda. Området preges av et bølgende viddelandskap med bjørkeskog, furumoer, store myrer og mange vann. Øvre Anárjohka er artsrik, med mange østlige innslag av planter og dyr. På de endeløse myrene i Øvre Anárjohka får sangsvane og vadefugler være i fred for mennesker, om enn ikke for myggen.
Helt urørt er likevel Øvre Anárjohka nasjonalpark ikke. Det er et viktig vinterbeite for rein, og området har gjennom tidene vært brukt til forskjellige formål som jakt, fiske, skogbruk, jordbruk og gullgraving.

Verneverdier

I Miljødirektoratets naturbase er nasjonalparken presentert slik:
Nasjonalparken omfatter de øverste delene av Anárjohkas og Kárášjohkas nedbørfelt, begge sidevassdrag til det store Tanavassdraget. Landskapet her oppe ved Tanaelvas kilder er et svakt bølgende viddelandskap der lave åser med tørr vegetasjon av lyng, ris og store matter av reinlav veksler med et utall myrer og vann. Halve arealet er skogløs tundra og myr. Glissen fjellbjørkeskog når opp til ca 400 meter over havet. Ned mot Anárjohka og Skieccanjohka i øst er bjørkeskogen tettere. Her kommer også furuskogen inn, for det meste i blanding med bjørk. Furuskogene i nasjonalparken dekker ca 100 km2, og henger sammen med de vidstrakte furuskogene i nordre Lappland. Skogen har en høy andel av svært gamle, ofte enkeltstående furutrær. Små grupper med gran finnes også noen steder. Den største naturlige gruppen av grantrær i Finnmark finnes like sør for Njuolašjohka. Den karrige vegetasjonen er et resultat av samspill mellom det subarktiske innlandsklimaet med svært kalde, snøfattige vintre og varme og tørre somre (årsnedbør bare 320 mm), en fattig berggrunn av grunnfjellsbergarter, og et jordsmonn av stedegne moreneavsetninger. Øst for Bávtajohka finnes rikere bergarter og derfor litt rikere vegetasjon. Floraen har et stor innslag av østlige plantearter, slik som brannull og finnmarkspors. De rike lavbeitene og de kalde, stabile vintrene med lite snø gjør området til ideelt vinterbeiteland for rein. Siden istiden har reinflokkene, først villreinen og de siste århundrene tamreinen, vandret mellom vinterbeitene her inne og sommerbeitene på kysten. Før grensesperringen mellom Norge og Finland i 1852 var også skogområdene i finsk Lappland vinterbeiter for reindriftssamene i Kautokeino og Karasjok. Grensesperringen stengte for denne naturlige flyttingen. Reinen på finsk side har nå sommerbeiter opp mot den norsk-finske grensa. Dette har medført sterkt nedbeitet og nedslitt vegetasjon på den finske siden av sperregjerdet. Nasjonalparken er i dag en del av fellesbeitedistrikt 31 i Kautokeino reinbeiteområde, og vinterbeitedistrikt 18 i Karasjok reinbeiteområde.

Annet dyreliv
Også elgen har nasjonalparken og skogområdene nedover langs Anárjohka som viktige vinterbeiteområder. Nasjonalparken er dessuten del av et viktig kjerneområde for bjørn i Norge, og har del i en større norsk-finsk bjørnestamme. Bjørnen yngler regelmessig i området. Når reinen er på vinterbeite ligger bjørnen i hi, og det er derfor liten konflikt mellom bjørn og reindrift. Jerven har dårlige jaktforhold i det slake, åpne landskapet, og jerven er derfor vanligere lenger nord i Finnmark. Det er imidlertid vanlig å se spor etter streifdyr. Av andre pattedyr er rødrev og røyskatt vanlige. Også måren er blitt ganske vanlig. En karakterart for nasjonalparken er rødmusa, en sibirsk art som i Norge bare finnes i Finnmark. Som ellers i nordområdene er fuglelivet preget av svingningene i smågnagerbestanden. Dette påvirker bestandene av både rype, storfugl, rovfugl og fjelljo. Fjellvåken er den vanligste rovfuglen, men også kongeørn og jaktfalk finnes. De mange myrene og vannene har en rik fauna av våtmarksfugler, med et stort innslag av østlige arter som lappspove, sotsnipe og kvartbekkasin. Nasjonalparken har store hekkebestander av sædgås og sangsvane. Det er østfisk som sik, gjedde, abbor og harr som dominerer i fiskefaunaen i de mange vannene. Også ørret er vanlig, mens røye er sjelden. Laksen går opp Anárjohka til Gumpegorži, og opp Skieccanjohka nesten til samløpet med Njuolašjohka.

Det er mye elg i nasjonalparken, så mye at bestanden har ført til en betydelig nedbeiting av furuskogen. Forbudet mot motorferdsel på barmark har gjort det vanskelig å gjennomføre normal elgjakt i parken, og ei tid har det derfor blitt frakta jegere inn med helikopter, som også har tatt jegerne og byttet tilbake. Da FeFo ikke lenger ville betale for dette, blei det slutt på elgjakta noen år, og bestanden og belastninga på furuskogen økte igjen. [Sjekk dette grundigere!]

Bruk av området

Fordi nasjonalparken er såpass vanskelig tilgjengelig utafra, tror mange at dette er den ultimate villmark, et område som ikke har vært brukt av mennesker. Om dette skriver Tina Solbakken i sin masteroppgave i arkeologi: "Øvre Anárjohka nasjonalpark blir beskrevet som urørt villmark. Beskrivelser som urørt og villmark bør revurderes ettersom området har et rikt kulturhistorisk aspekt og flere kulturminner som viser til bruk over lengre tid."
Fra gammelt av var det området som nå er nasjonalpark brukt dels av Guovdageaidnu siida, del av Ávjovárri siida, og dels også av siidaer på nåværende finsk side. Et tegn på bruken av området er mengden av stedsnavn, hvorav ganske mange viser til navn på brukere av området. Alle stedsnavn i området er samiske (med unntak av noen mislykka forsøk på oversetting til norsk i den hardeste fornorskingstida), men noen av dem forteller om finske og norske brukere av området, muligens i forbindelse med gullgraving. Mesteparten av området er ikke arkeologisk undersøkt, men der det er gjort undersøkinger er det funnet ei rekke samiske kulturminner, i form av gamme- og hustufter, offerplasser, kjøttgjemmer, bålplasser fangstgroper, båtrester m.m. Hvor mange faste boplasser det har vært er vanskelig å si, men folketellingene for Guovdageaidnu i 1865 og 1875 tyder på at det da var 4-5 gårder i eller like ved nåværende nasjonalpark. Et spesielt kulturminne er gamle furuer som det er tatt bark av til mat. Dette er en tradisjon som er kjent overalt der samer har holdt til i furuskog.

Både i området som blei nasjonalpark i 1976 og i det området som seinere er foreslått som utvidelse av nasjonalparken, har det vært drevet stort skogbruk, med fløting av furutømmer nedover Anárjohka og Tana og levering av tømmer til sagbruk i Karasjok. Det har også foregått en del vedproduksjon av bjørk. Denne hogsten har vesentlig skjedd i de delene av nasjonalparken som hører til Karasjok kommune.

Nasjonalparken har vært brukt til jakt og fiske av befolkninga i Anárjokdalen. [mer om dette!]

Nasjonalparkområdet har i hundrevis av år vært brukt til reinbeite, De siidaene som bruker dette området har gjeterhytter i eller like utafor nasjonalparken. Reindrifta er de eneste som har rett til bruk av snøskuter i nasjonalparken. Siden dette bare er et vinterbeiteområde, er det ikke aktuelt med kjøring med barmarkskjøretøy.

I deler av nasjonalparken har det tidligere vært vaska etter gull i elvene, uten særlig resultat. Wikipedia omtaler dette slik: En ikke drivverdig gullgraving på 1960-tallet er en parentes i områdets historie. Det har ikke vært regulær bergverksdrift, men før nasjonalparken blei oppretta blei det leita etter mineraler her. I høringsutkastet står det: Verneforslaget ble utsatt flere ganger på grunn av bergverksinteressene i området. Et norsk firma hadde siden 1962 drevet undersøkelser i området, men var i 1973 ikke kommet lenger enn at de ønsket 10 nye års utsettelse av vernesaken. Dette ble avvist, men grensene for parken ble flyttet noe sørover for å unngå de høyest prioriterte malmletingsområdene.

Framstilling av nasjonalparken

Det er skrevet relativt lite om nasjonalparken, utover offentlige utredninger og forskningsrapporter. Den eneste beskrivelsen vi har funnet beregna på et bredt publikum er 35 sider i boka Ryvarden, Leif: Stabbursdalen, Øvre Pasvik og Øvre Anárjohka. Norges nasjonalparker - Gyldendal 2007. Denne boka er har et offisielt preg og er utgitt med støtte av DN, SNO og DNT: Her gis nettopp det nevnte bilde av urørt villmark: "Det er et øde landskap uten noen form for fast bosetting ... Vi er i vår største ødemark, hvor bare noen få hus for samene vinterstid vitner om en menneskelig aktivitet." Verken den eldre faste bosettinga i nasjonalparkområdet eller naturbruken fra folk bosatt utafor nåværende nasjonalparkgrenser er nevnt.

Forvaltning

Staten har bestemt at alle nasjonalparker skal forvaltes av lokale nasjonalparkstyrer, dersom de berørte kommunene ønsker dette. I Finnmark er dette gjennomført for alle nasjonalparker unntat Øvre Anárjohka, der prosessen er utsatt i påvente av avklaring om utviding av nasjonalparken. Denne er derfor fortsatt inntil videre forvalta av staten gjennom Fylkesmannen. Det finnes derfor heller ikke egne nettsider om denne nasjonalparken, slik det finnes om de andre nasjonalparkene i Finnmark. Nasjonalparken er til nå ikke presentert gjennom noe nasjonalparksenter, men både Karasjok og Guovdageaidnu kommuner har gitt uttykk for at de ønsker et slikt senter.

Miljødirektoratet avviste i mars 2016 vår søknad om støtte til forprosjekt for nasjonalparksenter med at det skal opprettes et lokalt nasjonalparkstyre og at dette da må ta standpunkt til informasjonsvirksomhet om nasjonalparken. Våren 2017 har Guovdageaidnu og Kárášjohka kommuner, Finnmark fylkeskommune og Sametinget nominert kandidater til nasjonalparkstyret, og Miljødirektoratet har oppnevnt de nominerte til styre. Fylkesmannen i Finnmark skal i løpe av kort tid innkalle til konstituerende møte. Når dette er avholdt, vil det bli lagt ut mer informasjon her.

Se forøvrig utredning fra forprosjektet om nasjonalparksenter for Øvre Anárjohka nasjonalpark,

Utviding av Øvre Anárjohka nasjonalpark


Kartet viser utredningsområdet for utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark og det reduserte området som Fylkesmannen har innstilt på.
(Kilde: Fylkesmannen)
Helt fra 1978 har det blitt foreslått å utvide Øvre Anárjohka nasjonalpark, særlig mot nordøst. I 2010 la Direktoratet for Naturforvaltning fram for Miljøverndepartementet et forslag om utvidelse. Av den foreslåtte utvidelsen vil en liten del være i Guovdageaidnu og mesteparten i Karasjok. I tilknytning til nasjonalparken er det foreslått et mindre naturreservat i Karasjok kommune.

Verneverdier

Undersøkelsen av naturverdier konkluderte bl.a:
"Det er dokumentert at området har store naturverdier knyttet til
i) i nasjonal målestokk et meget stort areal med i hovedsak gammel naturskog
ii) større forekomster av urskogsnær skog og visse forekomster av urskog
iii) en rekke rødlistearter knyttet til død ved av furu (og bjørk) og
iv) sjeldne skogtyper som sandfuruskog og brannskog.
De intensive artsstudiene i tilfeldig utvalgte områder har avdekket svært mange funn av en rekke nasjonalt og internasjonalt sjeldne arter. Dette viser også klart at de arealer som ikke er studert på denne måten, har det samme potensial for funn av slike arter.
Nordlige rene furuskoger uten gran er en skogtype som internasjonal har sin hovedutbredelse i Norge, Finland, samt i avgrensa deler av Russland og Sverige, noe som gjør at Norge har et særlig internasjonalt ansvar for å verne slik skog.
Utredningsområdet har komplementære verdier, dvs. at forskjellige delområder har forskjellige kvaliteter som sammen utfyller hverandre og som en enhet forklarer de store verneverdiene.
Et vern av utredningsområdet oppfyller på en god måte en rekke viktige mangler i skogvernet som:
i) særlig store områder,
ii) urskogsnær furuskog,
iii) skog rik på rødlistearter
iv) gammel furuskog på elveavsetninger (sandfuruskog) hvor forekomstene langs Anárjohka er trolig det største kjente i Norge og v) skog under overveiende naturlig dynamikk. ...
Området bidrar også til å dekke opp flere mangler i vernet av boreale løvskogstyper, spesielt behovet for vern av større områder med fjellbjørkeskog, men også behovet for vern av visse rikere løvskogstyper.
Mht anbefalinger knyttet til løvskog, bør anbefalinger fra rapporten boreal løvskog i Norge legges til grunn. Dette betyr i hovedtrekk at større områder med fjellbjørkeskog unntas hogst, alle rikere utforminger samt områder hvor det er funnet rødlistearter knyttet til død ved.
En vurdering av områdets naturverdier spesifikt knyttet opp mot DNs skogvernkriterier er også gjort, og etter denne metodikken gis området samlet verdi ****/området er nasjonalt verdifullt og svært viktig. Dette er områder som i nasjonal sammenheng har svært store verdier og som hever seg over de nasjonalt verneverdige skogene som får tre stjerner (***).
Det er til sammen gjort funn av 69 rødlistearter og 19 kandidater for rødlisten. Dette er i nasjonal sammenheng oppsiktsvekkende høyt, tatt i betraktning av at området er relativt dårlig undersøkt. Det må påregnes funn av flere interessante arter ved eventuelle nærmere undersøkelse.

Kulturminner


Kartet viser registrerte kulturminner i utredningsområdet for utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark.
(Kilde: Fylkesmannen)
Det er gjort ei rekke undersøkinger av kulturminner i utredningsområdet og bl.a. funnet mange fangstgroper som er opptil flere tusen år gamle. Store deler av området er dårlig undersøkt, og trolig er det også mye å finne der. I en egen rapport er det undersøkt kulturspor i trær, og konkludert at dette er et av de rikeste områdene i Norden når det gjelder spor i furutrær som viser tidligere bruk til forskjellige formål.

Det er ikke registrert fast bosetting i området mer enn omlag 100 år tilbake, og restene etter denne har derfor ennå ikke status som automatisk freda kulturminner.
Ved Goššjohka og Basevuovdi er det mange spor etter gullgraving.

Bruk av området

Det er gjort flere viktige undersøkelser av bruken av dette området, en av Samisk høgskole om fastboendes bruk og en av Bioforsk om reindrifta. Hittil har vi ikke fått tak i disse undersøkelsene, så dette vil vi komme tilbake til. Dette bygger derfor på utredninga fra Fylkesmannen i Finnmark, og vi siterer fra høringsutkastet:

Dagens bruk av Anárjohkaområdet
Reindrift
Området har stor verdi som vinterbeite (november‐mai) for reindrifta, og 4 distrikter berøres (13, 14A, 16 og 17). Reindrifta kjører i området, har gjeterhytter, midlertidige gjerder og skillegjerder, hogger ved til hytter og stolper til gjerder, driver tilleggsfôring av rein og i begrenset omfang noe jakt/fiske og reiseliv.
Vernealternativ B (landskapsvernområde øverst i Goššjohkdalen) vil ikke ha særlige konsekvenser for reindrifta. En utvidelse av nasjonalparken (alternativ A1/A2) vil ha både positive og negative konsekvenser. På den positive siden blir området beskyttet mot mineralleting og gruvedrift, hyttebygging og lignende, samt at motorferdsel blir holdt på et minimum. På den negative siden medfører en utvidelse mer byråkrati i form av søknader, restriksjoner på oppføring av nye anlegg, begrensninger i uttak av tørrfuru til ved og furu til stolpevirke og motorferdsel på barmark. Totalt sett vurderes konsekvensene for reindrifta av utvidet nasjonalpark som små negative. Jordbruk
Det drives ikke aktivt jordbruk i utredningsområdet i dag. Karasjok kommune opplyser at økningen i rovdyrbestandene i Anárjohka er årsaken til at det fra kommunens side ikke er ønskelig å ha husdyrbruk i dalen, og det vil ikke bli gitt tilskudd til etablering av husdyrbruk i dette området. De fraflyttede gårdsbrukene brukes i dag til ”fritidsformål”. ”Fritidsformål” her omfatter både den tradisjonelle norske forståelsen, og at disse gårdsbrukene brukes i forbindelse med bærplukking, fiske og jakt, og er fortsatt en del av ”birgejupmi”....

Privat tømmerhogst og vedhogst
Det har de siste årene blitt tatt ut noe tømmer for privat bruk. Det hogges også noen juletrær for Finnmarkseiendommen. Det blir tatt ut noe tørrfuru til brensel. Det hogges noe bjørk både til eget bruk og for salg. Uttaket skjer langs hele Anárjohkdalen og deler av Goššjohkdalen. Noen har også planer om bruk av skogen til biobrenselproduksjon. (Kommersielt skogbruk omtales i kapitlet om skogbruk.)

Jakt og fangst
Elgjakt er en viktig del av utmarksbruken i utredningsområdet, som berører 14 jaktfelt. De to siste årene er det skutt henholdsvis 40 og 58 elg i disse jaktfeltene. Etableringen av grensegjerdet mot Finland har vært medvirkende til at området i dag fungerer som et oppsamlingsområde for elg. For å holde bestanden nede på et rimelig nivå tar noen til orde for at man burde blitt betalt for å skyte elg i området. Det jaktes litt rype i området. Det er noen få som fangster ryper med snarer, blant annet som opplæring for ungdom. Totalt er snarefangsten i Anárjohka svært liten. Det jaktes også noe på storfugl i området.

Fiske
I dag fiskes det fortsatt i de fleste av de største elvene og bekkene i området, dvs. Anárjohka, Goššjohka, Cáskinjohka, Ássuorgi og Skiehččanjohka. De viktigste fiskeslagene er laks, sik og gjedde, samt noe ørret. Laksefisket er mest populært. Det drives også hvert år notfiske i Ráitejávri i regi av Anárjohkdalen velforening.

Bær
Multer er en viktig ressurs for mange i området. Bærplukking er en viktig familie‐ og kulturaktivitet, hvor man tar med seg barn ut for at de skal lære å klare seg og ferdes i naturen. I gode år selges det også en del multebær.

Annen ressursutnyttelse
Det er lite uttak av materialer og emner til duodji. Det forekommer i dag ikke fôrproduksjon eller lavsanking, og det er svært lite skjæring av sennagress innenfor utredningsområdet.

Motorferdsel
For lokalbefolkningen er bruk av ATV eller motorbåt en moderne måte å frakte inn utstyr og frakte ut ressurser på, og som gjør det enklere for flere generasjoner å komme seg ut i naturen. Flere mener at restriksjoner på bruk av motorkjøretøy har gjort av man ikke kan utnytte blant annet bærressursene i dagens nasjonalpark.

Karasjok kommune gir årlig ca. 40 dispensasjoner i forbindelse med elgjakt i dette området. Dispensasjonene gis til jaktlagene. Jaktlagene som har elgvald lengst borte fra bilveien kan få 4 dispensasjoner, mens de som har jaktfelt i nærheten av veien får 2 dispensasjoner. Det brukes motorbåt og ATV for å komme fram til fiskeplassene, og mange frykter at flere gode fiskeplasser kan bli utilgjengelige uten bruk av motorkjøretøy eller motorbåt. Det brukes en del ATV i forbindelse med multebærplukking, og Karasjok kommune gir årlig ca. 30‐40 dispensasjoner i den forbindelse. Andre mener at bruk av ATV har ført til økt ferdsel, og at særlig elgjakta er en av de viktigste årsakene til at det er kommet mange nye kjørespor i utredningsområdet. De mener dette bryter med det som var den rådende tenkning tidligere, nemlig at ferdsel skulle foregå på en slik måte at ingen kunne se hvor du hadde vært. De mener at det kan være behov for å begrense eller regulere kjøring, spesielt med ATV.

Mineralske råstoffer
Områdets berggrunn hører til Karasjok grønnsteinsbelte som fortsetter sørover inn i Finland. Tilknyttet samme struktur i Finland ligger Europas største gullgruve med en årsproduksjon på 7 tonn gull. Norges geologiske undersøkelser (NGU) mener det er mangel på leting som er hovedårsaken til at det ikke er påvist mineralressurser av interesse i området. Store Norske Gull har mutinger i Goššjohkdalen og mener det er betydelig sannsynlighet for gull‐ og nikkelforekomster i utredningsområdet.

Verneprosessen

A. Oppretting av nasjonalparken

1967: Kommunalkomiteens innstilling til nasjonalparkplan. Referert i Norsk Natur 2-67: Når det gjelder 0vre Anarjokka og Saltfjellet tas det ikke standpunkt i påvente av henholdsvis geologiske undersøkelser og avgjørelse om vassdragsfredning. I en usignert artikkel i Norsk Natur 4-67 står det om ti nasjonalparker på trappene og fire nasjonalparker på det uvisse. I den andre kategorien er Øvre Anárjohka, og det skrives: Området som er foreslått fredet er 1050 kv. km. stort og ligger i Karasjok og Kautokeino kommuner, med grense mot Finland. Det er på finsk side interesse for å opprette et fredet område som vil støte opp mot Øvre Anarjokka nasjonalpark. Industridepartementet har bedt om at fredning ikke gjennomføres før det er foretatt undersøkelser med sikte på malmforekomster. Dette har departementet og kommunalkomiteen sluttet seg til.

Fra Naturvernforbundets årsmelding 1974:
Øvre Anarjokka nasjonalpark.
12. april 1967 gikk Stortinget inn for opprettelse av Øvre Anarjokka nasjonalpark i Finnmark. Industridepartementet ba imidlertid om at fredningsforslaget ikke ble gjennomført før geologiske undersøkelser med sikte på malmforekomster var avsluttet. Siden 1962 har Falconbridge Nikkelverk hatt slike undersøkelser i gang. Noen tidsplan for når fredningsplanene skulle iverksettes var ikke bestemt, men i brev av juni 1970 fra Kommunaldepartementet til bedriften ble det satt frem krav om at undersøkelsene skulle være avsluttet senest ved årsskiftet 1973/74. Denne fristen ble bekreftet av Miljøverndepartementet i et nytt brev av juli 1973.

I januar 1974 henvendte NNV seg til Miljøverndepartementet og ba om at departementet umiddelbart måtte etterkomme stortingsvedtaket fra 1967. Etter vår mening var de innrømmelser som iflg. stortingsvedtaket skulle gis industriinteressene imøtekommet fullt ut. Falconbridge Nikkelverk hadde ikke kunnet dokumentere drivverdige funn og det var derfor klar hjemmel for en øyeblikkelig etablering av den foreslåtte parken, hevdet forbundet. Bedriften ønsket imidlertid å fortsette letingen. Miljøverndepartementet oppnådde flg. kompromissløsning: Falconbridge Nikkelverk skulle få lov å fortsette letingen innenfor et begrenset område. Dette område skulle trekkes ut av nasjonalparkforslaget og erstattes med en forholdsvis betydelig utvidelse av parken i et annet tilgrensende område. Miljøverndepartementets nye forslag til nasjonalpark ble sendt Naturvernforbundet til uttalelse i oktober.

Fra Naturvernforbundets årsmelding 1975: Øvre Anarjokka nasjonalpark
I januar 1975 avga NNV uttalelse om Miljøverndepartementets forslag til opprettelse av Øvre Anarjokka nasjonalpark. NNV ga departementet honnør for den løsning man hadde fått på konflikten med bergverksinteressene i området. Løsningen av denne konflikten åpnet muligheten for en betydelig utvidelse av nasjonalparken, som i stor utstrekning har fått felles grense med den finske Lemmenjokki nasjonalpark. Vi etterlyste imidlertid opplysninger om bestemmelsene for den finske nasjonalparken, og mente at fredningsbestemmelsene for Anarjokka nasjonalpark ikke måtte være mindre strenge enn de finske. Når det gjaldt plantelivet, pekte NNV på at det burde åpnes adgang til å kunne innføre strengere restriksjoner for bestemte plantesamfunn, eller for områder med planteliv innen nasjonalparken. Mulige fremtidige naturinngrep, f. eks. vassdragsreguleringer, andre steder på Finnmarksvidda kan føre til økt beitepress i nasjonalparken, og hjemmel for mottiltak vil da være nødvendig. Naturvernforbundet fremhevet de konfliktmuligheter som ligger i forholdet reindrift/rovdyr og i mulighetene for overbeiting. Den eneste realistiske løsning på disse problemene er at reindriftsnæringen får skikkelig kompensasjon og erstatning for innskrenkninger av rettigheter og tap. Naturvernforbundet foreslo forhandlinger med næringens representanter for å finne fram til en erstatningsordning. De økonomiske uttellinger dette måtte medføre, må ses på som en del av nasjonalparkens driftsomkostninger.

B. Utvidelse av nasjonalparken

Forslaget om utviding av Øvre Anárjohka nasjonalpark blei fremma av Ressursutvalget for Finnmarksvidda (NOU 1978:18) og videreført av Statens Naturvernråd i NOU 1986:13 Ny landsplan for nasjonalparker. I Stortingsmelding nr. 62 (1991-92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge. står det at planene om utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark bør videreføres. Stortinget sluttet seg til dette 19. april 1993.

Fylkesmannen i Finnmark sendte ut varsel om oppstart av verneplanarbeidet og melding om konsekvensutredning for mulig utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark 5.mai 2009 Det kom inn 28 høringsuttalelser til saken.

Fylkesmannen i Finnmark sendte også ut varsel om revisjon av verneforskriften for eksisterende nasjonalpark 14.sept.2009, med ønske om innspill på ulike tema og problemstillinger. Det kom totalt 29 høringsuttalelser.

Etter konsultasjoner mellom Fylkesmannen og Sametinget blei det oppretta et lokalt arbeidsutvalg som skulle bistå Fylkesmannen i arbeidet med en mulig utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Arbeidsutvalget ble konstituert i januar 2009. Følgende medlemmer har sittet i arbeidsutvalget:
Bente Christiansen, Fylkesmannen i Finnmark, leder
Solveig Boine Nikkinen, Karasjok kommune, nestleder
John Anders D. Sara, Reinbeitedistrikt 16
Per John Anti, Reinbeitedistrikt 17
Isak Mathis O. Hætta, Kautokeino kommune
Elen Maria Gaup Eriksen (Gunn Anette Anti Aslaksen), Karasjok elgjegerforening
Kjell Magne Grønnli (Alf Øyvind Grønnli), Anárjokdalens velforening/Anárjohkleagi biras
Arbeidsutvalget har hatt 12 møter, i tillegg til arbeidsmøter for bare de lokale utvalgsmedlemmene.

Utvalget har vært svært kritisk til de vilkåra de har hatt for arbeidet og skriver:
Utvalgets kommentarer til verneprosessen
Oppstarten av verneplanarbeidet startet i januar 2009 med utsendelse om melding i mai 2009. Utvalget har hatt et møte med Sametinget, men ser i ettertid at det burde vært avholdt møter med Sametinget tidligere i og med at omfanget av dette arbeidet var så stort, noe utvalget ikke hadde forutsetning for å se i startfasen. Utvalget er av den oppfatning at Sametinget må involveres i større grad gjennom hele prosessen slik at det ikke bare blir tilfeldige møter. Utvalget har videre hatt problemer med å få stilt tilstrekkelig med ressurser til disposisjon, og utredninger som vi ba om har ikke blitt tatt til følge, noe som har hemmet utvalgets arbeid og gjort at selve verneplanen bygger på manglende nyere dokumentasjon. Noe av dokumentasjonen som foreligger er opptil 40 år gammel. Dette har hemmet utvalgets arbeid, noe som igjen har medført tidspress.
Utvalget mener at tidsplanen som ble presentert og tvunget gjennom av departementet i februar 2010 viser at slutten av arbeidet ble preget av hastverk. Planene for utvidelse av øvre Anarjohka nasjonalpark ble vedtatt i stortingsmelding nr. 62 91:92 og arbeidet har således pågått i 18 år før utvalget ble satt. Gjennomføringen av verneplanarbeidet ble bestemt sluttført i løpet av 2010. Utvalget har i så måte hatt lite å si i forhold til hvilke utredninger som burde vært gjennomført da vi kun fikk 2 år på dette arbeidet. Selv om Sametinget i utgangspunktet har vist forståelse for utvalgets syn i forhold til at tidsplanen var for stram så synes ikke utvalget å ha fått gjennomslag for sine synspunkter om dette. Utvalget anså det til slutt som en nødvendighet å rapportere verneplanprosessen til FNs spesialrapportør for urfolkssaker. Utvalget ba spesielt spesialrapportøren om å ta denne prosessen opp med den norske stat.
I sluttfasen av verneplanarbeidet før dokumentene ble sendt ut på høring opplevde utvalget stadig forsøk på å skape splid i gruppen. Fylkesmannen har ved flere anledninger hevdet at det er konsultert med Sametinget om hva som skal legges til grunn for å ta nok hensyn til tradisjonell samisk næringsvirksomhet, naturbruk og samfunnsliv. Når arbeidsutvalget har tatt kontakt med Sametingsrådet og konfrontert dem med disse påstandene fra Fylkesmannen så har ikke dette medfør riktighet og Fylkesmannen har senere gått tilbake på dette. En slik arbeidsmåte er både frustrerende og tidkrevende i forhold til at alt må kontrolleres og sjekkes ut før en kan gå videre. Vår erfaring tilsier at det for senere tilsvarende arbeider må et slikt utvalg nedsettes straks verneplaner i samiske områder foreligger slik at utvalget har mulighet til å fremme forslag om utredninger som må og bør ferdigstilles før planene videreføres. Det må også tilføres tilstrekkelige ressurser allerede fra oppstarten av arbeidet. Ikke bare i forhold til materialer, men også i forhold til sekretær og juridisk bistand. I tillegg bør det avklares tidligere i prosessen om det er noen i utvalget som har behov eller mulighet for frikjøp fra arbeidsgiver.

På bakgrunn av høringsuttalelser og konsultasjoner med arbeidsutvalget utarbeidet Fylkesmannen et forslag til endelig utredningsprogram, som blei fastsatt av Direktoratet for naturforvaltning 19.01.2010. Det blei så gjennomført konsekvensutredninger av følgende tema:
Naturmiljø og kulturminner
– Landskap, natur og biologisk mangfold
– Kulturminner og kulturmiljø
Naturressurser
– Lokal bruk (omfatter ikke reindrift eller kommersiell vedhogst)
– Reindrift
– Skogbruk inklusive kommersiell vedhogst
– Mineralske råstoffer
Samfunn
– Reiseliv
– Hytter og andre bygninger og anlegg (vedlikehold, restaurering, nybygg)
– Friluftsliv og rekreasjonsmessig utnyttelse av jakt og fiske
Videre oppfølging
– Nærmere undersøkelser
– Sammenstilling
– Oppfølgende undersøkelser

[Vil det si at hele KU blei gjennomført mellom januar og mai 2010?]

] Departementet hadde et sterkt ønske om å få vernevedtaka gjort i løpet av 2010 og skynda derfor på for å få prosessen å gå fortere. Om dette står det i tilrådninga fra Fylkesmannen:
Etter forutgående samtaler mellom Miljøverndepartementet og Sametinget ble arbeidsutvalget i forkant av møte den 12. januar 2010 presentert for en tidsplan med sikte på vernevedtak i løpet av 2010. De oppnevnte medlemmene anså tidsplanen for å være for knapp til at arbeidsutvalget kunne delta i prosessen på en god måte, og de stanset da arbeidet med verneplanen i påvente av nærmere møte med MD og Sametinget. I etterkant av et møte med Sametinget og MD 11. februar fastsatte så MD tidsplanen, og arbeidsutvalget gjenopptok sitt arbeid. De lokale medlemmene har imidlertid ikke vært fornøyd med denne framskyndingen.

Verneforslaget blei sendt på høring 27.05.2010, med høringsfrist 10.09.2010. ( Verneforslag og konsekvensutredning for mulig utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark : med revisjon av verneforskrift for eksisterende nasjonalpark ; høringsdokument)

Fylkesmannen og Miljøverndepartementet gjennomførte åpne informasjonsmøter i høringsperioden. Det blei i høringsperioden gjennomført befaring av det aktuelle utredningsområdet, der medlemmer fra arbeidsutvalget, Fylkesmannen i Finnmark og Direktoratet for naturforvaltning deltok.

[Dette er bygd på informasjon i offisielle dokumenter, Er det helt dekkende? Var det ikke slik at dette arbeidsutvalget trakk seg?]

Fylkesmannen sendte sitt forslag om vern til Direktoratet for naturforvaltning 11.10.2010. Her blir det innrømt at det var mye motstand mot forslaget, og man foreslår både å redusere arealet for utvidelsen og inngå kompromisser for å tilpasse seg til lokal bruk:
Flertallet av de lokale høringspartene som har uttalt seg er mot alle vernealternativene i høringsdokumentet. Verneforslaget innebærer en innstramming av mulighetene for motorisert ferdsel tilknyttet utmarkshøsting i forhold til dagens praksis når det gjelder barmarkskjøring, og Fylkesmannen oppfatter at mye av den lokale motstanden mot verneforslaget ligger her.

Fylkesmannen mener at de ulike synspunktene som har kommet fram i høringen tilsier en kompromissløsning som balanserer hensynet til verneverdier og ulike brukerinteresser. Fylkesmannens tilrådning innebærer at store veinære arealer ikke foreslås vernet, ingen endringer for utøvelse av jakt, fiske og sanking i utvidelsesarealet, og fjerner jaktforbudet i eksisterende nasjonalpark. Det tilrås en sonering ift. motorferdsel som skjermer eksisterende nasjonalpark for ATV-kjøring, men tillater uthenting av felt elg i utvidelsesarealene omtrent som i dag.

Derimot mener Fylkesmannen at det er ikke er mulig å kombinere vern med gruvedrift:
Av nasjonale interesser er malminteressene i området i konflikt med tilrådningen. Fylkesmannen finner det vanskelig å tilpasse tilrådningen til muligheten for framtidig mineralutvinning i området. De interessante bergstrukturene har en omfattende utbredelse og er samtidig mangelfullt kartlagt. Prioritering mellom delarealer er dermed vanskelig. Verneinteressene og den lokale bruken kan vanskelig kombineres med storstilt gruvevirksomhet. Fylkesmannen prioriterer derfor de førstnevnte i sin tilrådning.

Høsten 2010 presenterte også Fylkesmannen Grovskisse til forvaltningsplan for Øvre Anárjohka nasjonalpark og tilgrensende verneområder. Her blir det bl.a. lagt fram to alternativ til formål for nasjonalparken. Begge forslaga har disse formuleringene:
Formålet med Øvre Anárjohka nasjonalpark er å bevare et stort naturområde på Finnmarksvidda med et representativt utvalg av de økosystemer og landskap som forekommer der, og som er uten tyngre naturinngrep, samt å bevare et skogøkosystem med urskogspreget furuskog.
– Formålet omfatter også bevaring av det samiske naturgrunnlaget.
– Allmennheten skal gis anledning til uforstyrret opplevelse av naturen gjennom utøvelse av naturvennlig og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging.

Forskjellen ligger i om tradisjonell samisk naturbruk skal være en del av formålet eller ikke.
Forslag A.:
– Området skal kunne brukes i tradisjonell samisk næringsvirksomhet.
– Lokalbefolkningen skal ha anledning til tradisjonell samisk naturbruk (meahcásteapmi).
Forslag B.:
– Området skal kunne brukes til reindrift.

I oktober 2010 var det konsultasjonsmøte mellom Sametinget og Fylkesmannen om verneplanen, men uten at man blei enige. Sametinget ønska primært ingen utvidelse av nasjonalparken, og subsidiært regler som ga mer plass for høsting av naturen. Et av punkta i referatet fra konstultasjonen viser noe av kjerna i saka:
Sametinget ønsket at punktet omfatter høsting i naturen som ikke er bundet til næringsvirksomhet. Bakgrunnen for Sametingets ønske var å gi en større åpning for videreføring av de fastboende samers høstingspraksis, som en fast ordning. Fylkesmannen kunne ikke akseptere et utgangspunkt i dagens praksis, men må ta utgangspunkt i eksisterende lovverk (motorferdselloven) samt hensynet til verneverdiene.

I november 2010 leverte Direktoratet for Naturforvaltning sin innstilling i saka til Miljøverndepartementet. Innstillinga innebar ei økning av verneområdet og innstramming av regelverket i forhold til Fylkesmannens innstilling. Etter at alle hadde fått sagt sitt i løpet av 2010, stoppa hele prosessen opp. Ordførerne fra Guovdageaidnu og Kárášjohka hadde møte med daværende miljøvernminister Erik Solheim, som lova å komme til Finnmark og se på forholda før det blei gjort noe vedtak i departementet. Men det skulle gå to ministerskifter før en miljøminister kom til Finnmarksvidda for å studere denne saka. I september 2015 kom klima- og miljøminister Tine Sundtoft på helikoptertur over vidda og møter både i Kárášjohka og Guovdageaidnu. På disse møtene var det ganske samstemmig motstand mot verneplanene, med unntak av Naturvernforbundets lokallag som ønska et kompromiss. I desember 2015 ga regjeringa melding om at den legger til side planen om utvidelse av nasjonalparken.

Kilder

Alm, Torbjørn: Anárjohka - gamle enger med østlig blomsterprakt. Ottar 1-1996
Aspholm/Eilertsen/Smith: Utredning for utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark ‐ konsekvensutredning for reindrift Bioforsk 2009
Direktoratet for Naturforvaltning: Verneplan for Øvre Anárjohka. Tilrådning om utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark og opprettelse av Máhtošvuovdi naturreservat, Finnmark fylke
Fylkesmannen i Finnmark: Verneforslag og konsekvensutredning for mulig utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark : med revisjon av verneforskrift for eksisterende nasjonalpark ; høringsdokument. 2010.
Fylkesmannen i Finnmark: Verneplan for Øvre Anárjohka. Tilrådning om utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark og opprettelse av Máhtošvuovdi naturreservat i Finnmark fylke. 2010.
Fylkesmannen i Finnmark: Verneplan for utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Oppsummering av høringsuttalelser og tilrådning om vern fra Fylkesmannen i Finnmark 11. oktober 2010
Fylkesmannen i Finnmark: Grovskisse til forvaltningsplan for Øvre Anárjohka nasjonalpark og tilgrensende verneområder. 08. oktober 2010.
Fylkesmannen i Finnmark: Konsekvenser for skogbruk og trenæring i forbindelse med foreslått utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Rapport 4-2010.
Karlsen, S. R., Sarre, S. og Johansen, B. Utvidelse av Øvre Anarjohka nasjonalpark ‐ vurdering av flora og vegetasjon. NORUT 2000.
Midteng, Rein: Naturverdier i skog utenfor Øvre Anárjohka nasjonalpark Fylkesmannen i Finnmark rapport 3-2010
Midteng, Rein: Samiske kulturspor i trær utenfor Øvre Anárjohka nasjonalpark. Fylkesmannen i Finnmark Rapport 2-2010.
Midteng, Rein: Sámi kulturluottat muorain olggobealde Bajit Anárjoga álbmotmeahci. Fylkesmannen i Finnmark Rapport 2-2010.
Mikalsen, T. og Johnskareng, A. Kulturminner i Øvre Anárjohka nasjonalpark. Prosjektrapport fra kulturminneregistrering i forbindelse med planlagt utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Samisk kulturminneråd 1999.
Molvig, H., Sund. T. H., Hestmo. O. A. Hætta. T. A.: Konsekvenser for skogbruk og trenæring i forbindelsen med foreslått utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Fylkesmannen i Finnmark rapp. 4‐2010.
NGU: Informasjon og innspill til konsekvensutredninger i forbindelse med en mulig utvidelse av Øvre Anarjohka nasjonalpark. 08.02.2010.
Riseth. J. Å. Solbakken, J. I. og Kitti, H.:
Meahcásteapmi Anárjogas. Naturbruk i Anárjohkområdet – Fastboendes bruk av meahcci og konsekvenser ved mulig utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Utredningsoppdrag for Fylkesmannen i Finnmark, miljøvernavdelingen. Sámi allaskuvla 2010
Ryvarden, Leif: Stabbursdalen, Øvre Pasvik og Øvre Anárjohka. Norges nasjonalparker. Gyldendal 2007
Sametinget og Fylkesmannen: Konsultasjonsprotokoll Fylkesmannens tilrådning Øvre Anárjohka. 01.10.2010.
Sivertsen, S., Selboe, R. & J. A. Eie. Øvre Anarjokka. Norges nasjonalparker. Luther Forlag AS. 1976.
Solbakken, Tina: Det urørte landskapet i Øvre Anárjohka nasjonalpark. Masteroppgave i arkeologi. UIT 2014
Strann, K.‐B., Rae, R., Frivoll, V. & Johnsen, T. V.: Viltkartlegging av utvalgte områder i Anárjohka, Karasjok ‐ NINA Rapport 424. 2008
Svineng, M. og Dahl, V. K.: Konsekvensutredning for reiseliv ved utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Asplan Viak 2010