Nasjonalparken har et subarktisk innlandsklima med svært kalde, snøfattige vintre og varme og tørre somre. Gjennomsnittlig årsnedbør er bare vel 300 mm, noe som gjør dette til et av de aller tørreste områdene i Norge. Mesteparten av nedbøren kommer om sommeren, og det er derfor relativt lite snø her på vinteren.

Geologi og planteliv

Mesteparten av området er dekka av løsmasser. Fast fjell ser vi bare i området omkring Ulvefossen og gjelet nedenfor, samt noen steder langs Skiehččanjohka. Under siste istid har sannsynligvis isen ligget i ro, siden det verken er fremmede flyttblokker eller store endemorener her.

Beskrivelser av berggrunnen i området er svært forskjellig i forskjellige kilder, og virker ganske forvirrende, Vi kan likevel slå fast at hele nasjonalparkområdet har grunnfjell, som er godt over 1 milliard år gammelt. Den vestlige delen, omtrent vest for Bávtajohka, hører til den såkalte Jergul-gneisen, som er omlag 2800 mill. år gammel. Denne er dominert av gneis/granitt. Disse bergartene inneholder lite næringsstoffer for planter, og gir forholdsvis fattig vegetasjon. Lenger øst hører berggrunnen til Karasjok grønnsteinsbelte. Her er berggrunnen omlag 2000 mill. år gammel, dominert av amfibolitt og andre basiske bergarter. >Bl.a. finner man her hornblendeskifer, pyroksenitt, grønnstein, grønnskifer og olivin. Her er også mer kalk og til sammen gir dette grunnlag for mer variert vegetasjon.

Furuskogene i nasjonalparken dekker ca 100 km², og mange trær er svært gamle. Det finnes også små grupper med gran. Den største naturlige granforekomsten i Finnmark finnes like sør for Njuolašjohka. Glissen fjellbjørkeskog når opp til ca 400 meter over havet. Ned mot Anárjohka og Skiehččanjohka i øst er bjørkeskogen tettere.

I nasjonalparken er det mange østlige plantearter, som ikke er vanlige lenger sør og vest i Norge. Blant planter som er utbredt kan nevnes skogjamne, bleikfrytle, hengefrytle. vassreverrumpe, finnmarksrørkvein, brannull, tuestarr, granstarr, trillingstarr, blokkevier, finnmarksvier, russefrøstjerne, finnmarksfrøstjerne, lappsoleie, myrsildre, dvergmaigull, åkerbær, storveronika, finnmarkspors. Det er også mange arter av sopp, en del av disse er svært skjeldne..

Mineralfunn

Store deler av nasjonalparken ligger i det såkalte grønnsteinsbeltet som går fra Finland og nordover, med en arm gjennom Guovdageaidnu og en gjennom Kárášjohka. Dette er kjent for å inneholde forekomster av gull og kobber.

I deler av nasjonalparken, særlig i Skiehččanjohka, har det tidligere vært vaska etter gull i elvene, uten særlig resultat. Wikipedia omtaler dette slik: En ikke drivverdig gullgraving på 1960-tallet er en parentes i områdets historie. Det har ikke vært regulær bergverksdrift, men før nasjonalparken blei oppretta blei det leita etter mineraler her. I høringsutkastet står det: Verneforslaget ble utsatt flere ganger på grunn av bergverksinteressene i området. Et norsk firma hadde siden 1962 drevet undersøkelser i området, men var i 1973 ikke kommet lenger enn at de ønsket 10 nye års utsettelse av vernesaken. Dette ble avvist, men grensene for parken ble flyttet noe sørover for å unngå de høyest prioriterte malmletingsområdene.

Pattedyr

Nasjonalparken og skogområdene nedover langs Anárjohka er viktige beiteområder for elg, særlig på vinteren. Det er så mye elg at bestanden har ført til en betydelig nedbeiting av furuskogen. Det er derfor ønskelig at det blir drevet elgjakt, men dette har vært vanskelig å organisere fordi det er så langt til veg, og forbud mot motorferdsel på barmark Noen år har jegere derfor blitt frakta inn med helikopter, som også har tatt jegerne og byttet tilbake. Da FeFo ikke lenger ville betale for dette, blei det slutt på elgjakta noen år, og bestanden og belastninga på furuskogen økte igjen. Man har nå tatt opp igjen ordninga med helikopterfrakt. Det forekommer også rådyr, men langt fra så vanlig som elgen.

Det er en fast bjørnestamme som bruker både nasjonalparken og tilgrensende områder på norsk side, og områder på finsk side av grensa. Bjørnen yngler regelmessig i området. Mesteparten av tida mens reinen er på vinterbeite ligger bjørnen i hi, og da er det derfor liten konflikt mellom bjørn og reindrift. Men reineiere som bruker nasjonalparken sier bjørnen kommer ut av hiet opptil en måned før vårflyttinga starter, og at den da er svært sulten. Bjørnen kan da ta rein og ikke minst kan han skremme reinen slik at han er vanskelig å gjete.

Jerv er fast i området, og her er registrert yngling. Her forekommer også streifdyr av gaupe og ulv, men det er ikke faste bestander eller yngling av disse i nasjonalparken. Rødrev, røyskatt, hare, oter og mår er ganske vanlig. Her er flere arter av smågnagere, bl.a. rødmus, som i Norge bare finnes i Finnmark, men ellers er kjent fra Russland.

Fugl

Fra Miljødirektoratet: Som ellers i nordområdene er fuglelivet preget av svingningene i smågnagerbestanden. Dette påvirker bestandene av både rype, storfugl, rovfugl og fjelljo. Fjellvåken er den vanligste rovfuglen, men også kongeørn og jaktfalk finnes. De mange myrene og vannene har en rik fauna av våtmarksfugler, med et stort innslag av østlige arter som lappspove, sotsnipe og kvartbekkasin. Nasjonalparken har store hekkebestander av sædgås og sangsvane.

Fisk

Ørret, sik, gjedde, abbor og harr er utbredt i nasjonalparken. Derimot er røye sjelden. Laksen går opp Anárjohka til Gu mpegorži, og opp Skieccanjohka nesten til samløpet med Njuolašjohka.

Reindrift

De rike lavbeitene og de kalde, stabile vintrene med lite snø gjør området til ideelt vinterbeiteland for rein. Siden istiden har reinflokkene, først villreinen og de siste århundrene tamreinen, vandret mellom vinterbeitene her inne og sommerbeitene på kysten. Før grensesperringen mellom Norge og Finland i 1852 var også skogområdene i finsk Lappland vinterbeiter for reindriftssamene i Kautokeino og Karasjok. Grensesperringen stengte for denne naturlige flyttingen.

På Miljødirektoratets nettside med informasjon om Øvre Anárjohka nasjonalpark er det påstått at dette området først blei tatt i bruk til reindrift ca. 1750. Det er ikke oppgitt kilde for dette. Vi har spurt direktoratet om dette og venter på svar. Dette kan knapt være rett, da det var reindrift her på den tida grensa blei oppgått på 1740-tallet og reinflytting over grensa var grunnlag for Lappekodicillen av 1751.

Nasjonalparken er nå brukt av siidaer fra distriktene 30B (Gaskajohtolat) og 30C (Nuortabealde) i Guovdageaidnu og 16 og 17 i Kárášjohka. [Nærmere om navn på siidaer og hvilke distrikter disse har som sommerbeite.]

De siidaene som bruker dette området har gjeterhytter i eller like utafor nasjonalparken. Reindrifta er de eneste som har rett til bruk av snøskuter i nasjonalparken. Siden dette bare er et vinterbeiteområde, har det tidligere ikke vært aktuelt med kjøring med barmarkskjøretøy, men på grunn av klimaendringer og seint snøfall har det de siste åra vært søkt om noe kjøring.

Gammel bosetting

Fordi nasjonalparken er såpass vanskelig tilgjengelig utafra, tror mange at dette er den ultimate villmark, et område som ikke har vært brukt av mennesker. De fleste reiseskildringer fra området skriver enten ikke noe om tidligere bruk eller de skriver at området bare er brukt av reindrifta. Tina Solbakken skriver i sin masteroppgave i arkeologi: "Øvre Anárjohka nasjonalpark blir beskrevet som urørt villmark. Beskrivelser som urørt og villmark bør revurderes ettersom området har et rikt kulturhistorisk aspekt og flere kulturminner som viser til bruk over lengre tid."

Fra gammelt av var det området som nå er nasjonalpark brukt dels av Guovdageaidnu siida, del av Ávjovárri siida, og dels også av siidaer på nåværende finsk side. Nasjonalparken har vært brukt til jakt og fiske av befolkninga i Anárjokdalen. [mer om dette!]

Mesteparten av området er ikke arkeologisk undersøkt. Hvor mange faste boplasser det har vært er vanskelig å si, men folketellingene for Guovdageaidnu i 1865 og 1875 tyder på at det da var 4-5 gårder i eller like ved nåværende nasjonalpark. Et spesielt kulturminne er gamle furuer som det er tatt bark av til mat. Dette er en tradisjon som er kjent overalt der samer har holdt til i furuskog.

Skogbruk

Både i området som blei nasjonalpark i 1976 og i det området som seinere er foreslått som utvidelse av nasjonalparken, har det vært drevet skogbruk, med fløting av furutømmer nedover Anárjohka og Tana og levering av tømmer til sagbruk i Karasjok. Det har også foregått en del vedproduksjon av bjørk. Denne hogsten har vesentlig skjedd i de delene av nasjonalparken som hører til Karasjok kommune.

Et padleeldorado

Gjennom tidene er det en del som har padla på elver og vann i og nær nasjonalparken. Det er ingen lett tur, men de som har gjennomført den sier det er en fantastisk opplevelse. Man må regne med en del bæring, minst ei uke på turen og man må ha med seg alt man trenger, bare fisk og eventuelt bær kan man skaffe seg underveis.

Stedsnavn

Et tegn på bruken av området er mengden av stedsnavn, som viser at området er brukt året rundt. Ganske mange stedsnavn viser til navn på brukere av området. Alle stedsnavn i området er samiske (med unntak av noen mislykka forsøk på oversetting til norsk i den hardeste fornorskingstida), men noen av dem forteller om finske og norske brukere av området, bl.a. i forbindelse med gullgraving.

Tina Solbakken (Eira) skriver i sin masteroppgave om bosettingen i Øvre Anárjohka: "Stedsnavn og kulturminner kan begge si noe om langtids bruk av et område. Mange stedsnavn har gått tapt, som følge av endring i bruk av et område, men noen gjenstår og kan si oss noe om bruken av området slik det var tidligere, og som kanskje kan gjenfinnes i det arkeologiske materiale. ... Tidligere visste folk flest stedsnavn og deres betydning, men med tiden har denne kunnskapen begynt å forsvinne. Stedsnavn er et viktig element i den samiske landskapsforståelsen.... Lokal kunnskap om stedsnavn, og ikke minst bruk tilknyttet tradisjoner, rommer en historie for området som hittil har vært ukjent, eller kanksje mer presist, uskrevet." ... Stedsnavn blir dermed en viktig assosiasjon mellom folk og natur og bør kunne gi indikasjoner på hvilken måte stedet var viktig eller uviktig for folket som brukte området.

Tina Solbakken har gått systematisk gjennom stedsnavn i Øvre Anárjohka og funnet at disse fordeler seg på følgende kategorier:
– Navn på terreng, vann, myr, bekk og elver
– Menneskenavn i naturen
– Reindrift, jordbruk og aktivitet
– Husvære, boliger og fangstredskaper
– Religion
Til sammen forteller disse navna at det har vært stor aktivitet i området, det er ingen urørt villmark, som mange i seinere år har framstilt nasjonalparken som.

Arkeologiske registreringer

Så seint som i 2010 skreiv Fylkesmannen at det ikke var gjort systematiske registreringer i nasjonaparkområdet. I den norske kulturminnedatabasen Askeladden var det bare en registrering (ID 60043). gjort under grensepatruljer 1978. Denne besto av ei rekke fangstgroper. Den viktigste registreringa som er gjort blei gjort i 2013 i forbindelse med mastergradsstudier ved UIT.

Dette er dels retta opp etterpå, gjennom undersøkelser i 2013, men disse omfatta bare en liten del av nasjonalparken, vesentlig i sør. Det blei da funnet ei rekke samiske kulturminner, i form av gamme- og hustufter, offerplasser, kjøttgjemmer, bålplasser, fangstgroper, båtrester m.m.

Norge, Sverige eller Finland

Den sørlige grensa av nasjonalparken er også kommunegrense, fylkesgrense og riksgrense. Men slik har det ikke alltid vært. Før 1751 var her ikke noen klar grense, og Sverige, som den tid inkluderte Finland, hevda lenge ei grense mye lengre nord. Så klarte Danmark-Norge og Sverige å bli enige om å trekke grensa etter vannskillet, og denne skulle da gås opp på 1740-tallet. Ansvarlig for dette var major Peter Schnitler, som leda det enorme arbeidet med å gå opp grenselinja fra Røros til Varanger. Fram til det sørligaste punktet i nasjonalparken fulgte han stort sett vannskillet / Kjølen. Derifra går vannskillet noenlunde rett østover og sør om Enare / Anárjávri. Men grensa blei ikke trukket der. I steden begynte man nå etter et helt nytt prinsipp å følge elvene. Like øst for det sørligste punktet følger grensa ei elv som har fått navn etter grensetrekkinga, Rádjajohka. Videre Skiehččanjohka – Anárjohka – Deatnu helt til Polmak/Buolbmat, der grensa går østover der elva svinger nordover, Hvorfor ga man opp å følge vannskillet? (Plass for svar) Fra da har det som nå er nasjonalpark hørt til Norge, men det var ikke en sjølsagt ting og heller ikke at grensa ikke skulle gå lengre sør.

Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller er utgitt i 7 bind, og utgjør verdifulle bidrag til historia om grenseområdene, inkludert sørlige deler av Øvra Anárjohka nasjonalpark.

Verneprosessen

Forslag om oppretting av Øvre Anárjohka nasjonalpark blei lagt fram i 1965. I 1967 ga Kommunalkomiteen innstilling til nasjonalparkplan. Referert i Norsk Natur 2-67: Når det gjelder 0vre Anarjokka og Saltfjellet tas det ikke standpunkt i påvente av henholdsvis geologiske undersøkelser og avgjørelse om vassdragsfredning.

I en artikkel i Norsk Natur 4-67 står det om ti nasjonalparker på trappene og fire nasjonalparker på det uvisse. I den andre kategorien er re Anárjohka, og det skrives: Området som er foreslått fredet er 1050 kv. km. stort og ligger i Karasjok og Kautokeino kommuner, med grense mot Finland. Det er på finsk side interesse for å opprette et fredet område som vil støte opp mot Øvre Anarjokka nasjonalpark. Industridepartementet har bedt om at fredning ikke gjennomføres før det er foretatt undersøkelser med sikte på malmforekomster. Dette har departementet og kommunalkomiteen sluttet seg til.

Mineralselskapet ba i 1973 om ti års utsettelse, men fikk ikke det. Derimot blei nordgrensa for parken skjøvet sørover for å unngå de mest prioriterte mineralleiteområdene. Det har likevel så langt ikke blitt noen mineralutvinning i dette området.

Stortinget vedtok 19.12.1975 å opprette Øvre Anárjohka nasjonalpark med virkning fra 01.04.1976. Det gikk ikke mer enn et par år før det kom forslag om utvidelse, se artikkel om utvidelse.

Spørsmålet om nasjonalpark i Øvre Anárjohka var ei sak som engasjerte mange på landsplan, bl.a. Norges Naturvernforbund. Fra Naturvernforbundets årsmelding 1974:
Øvre Anarjokka nasjonalpark.
12. april 1967 gikk Stortinget inn for opprettelse av Øvre Anarjokka nasjonalpark i Finnmark. Industridepartementet ba imidlertid om at fredningsforslaget ikke ble gjennomført før geologiske undersøkelser med sikte på malmforekomster var avsluttet. Siden 1962 har Falconbridge Nikkelverk hatt slike undersøkelser i gang. Noen tidsplan for når fredningsplanene skulle iverksettes var ikke bestemt, men i brev av juni 1970 fra Kommunaldepartementet til bedriften ble det satt frem krav om at undersøkelsene skulle være avsluttet senest ved årsskiftet 1973/74. Denne fristen ble bekreftet av Miljøverndepartementet i et nytt brev av juli 1973.

I januar 1974 henvendte NNV seg til Miljøverndepartementet og ba om at departementet umiddelbart måtte etterkomme stortingsvedtaket fra 1967. Etter vår mening var de innrømmelser som iflg. stortingsvedtaket skulle gis industriinteressene imøtekommet fullt ut. Falconbridge Nikkelverk hadde ikke kunnet dokumentere drivverdige funn og det var derfor klar hjemmel for en øyeblikkelig etablering av den foreslåtte parken, hevdet forbundet. Bedriften ønsket imidlertid å fortsette letingen. Miljøverndepartementet oppnådde flg. kompromissløsning: Falconbridge Nikkelverk skulle få lov å fortsette letingen innenfor et begrenset område. Dette område skulle trekkes ut av nasjonalparkforslaget og erstattes med en forholdsvis betydelig utvidelse av parken i et annet tilgrensende område. Miljøverndepartementets nye forslag til nasjonalpark ble sendt Naturvernforbundet til uttalelse i oktober.

Fra Naturvernforbundets årsmelding 1975: Øvre Anarjokka nasjonalpark
I januar 1975 avga NNV uttalelse om Miljøverndepartementets forslag til opprettelse av Øvre Anarjokka nasjonalpark. NNV ga departementet honnør for den løsning man hadde fått på konflikten med bergverksinteressene i området. Løsningen av denne konflikten åpnet muligheten for en betydelig utvidelse av nasjonalparken, som i stor utstrekning har fått felles grense med den finske Lemmenjokki nasjonalpark. Vi etterlyste imidlertid opplysninger om bestemmelsene for den finske nasjonalparken, og mente at fredningsbestemmelsene for Anarjokka nasjonalpark ikke måtte være mindre strenge enn de finske. Når det gjaldt plantelivet, pekte NNV på at det burde åpnes adgang til å kunne innføre strengere restriksjoner for bestemte plantesamfunn, eller for områder med planteliv innen nasjonalparken. Mulige fremtidige naturinngrep, f. eks. vassdragsreguleringer, andre steder på Finnmarksvidda kan føre til økt beitepress i nasjonalparken, og hjemmel for mottiltak vil da være nødvendig. Naturvernforbundet fremhevet de konfliktmuligheter som ligger i forholdet reindrift/rovdyr og i mulighetene for overbeiting. Den eneste realistiske løsning på disse problemene er at reindriftsnæringen får skikkelig kompensasjon og erstatning for innskrenkninger av rettigheter og tap. Naturvernforbundet foreslo forhandlinger med næringens representanter for å finne fram til en erstatningsordning. De økonomiske uttellinger dette måtte medføre, må ses på som en del av nasjonalparkens driftsomkostninger.

Forvaltning

Nasjonalparken har fram til den siste tida vært forvalta av staten gjennom Fylkesmannen.

Verneforskriften gjelder fra opprettinga og det blei gjort noen mindre endringer fra 07.05.1982. I samband med planene om utviding av nasjonalparken sendte Fylkesmannen i Finnmark 14.09.2009 også ut varsel om revisjon av verneforskriften for eksisterende nasjonalpark, med ønske om innspill på ulike tema og problemstillinger. Det kom totalt 29 høringsuttalelser. En grovskisse til forvaltningsplan for Øvre Anarjohka nasjonalpark og tilgrensende verneområder blei lagt fram av Fylkesmannen 08.10.2010. Denne inkluderte også det foreslåtte utvidelsesområdet, og da utvidelsen blei lagt på is blei det heller ikke gjort noe mer med verneforskriften.

Staten har bestemt at alle nasjonalparker skal forvaltes av lokale nasjonalparkstyrer, dersom de berørte kommunene ønsker dette. I Finnmark blei dette rundt 2010 gjennomført for alle nasjonalparker unntatt Øvre Anárjohka, der prosessen er utsatt i påvente av avklaring om utviding av nasjonalparken. Våren 2017 ba Miljødirektoratet Guovdageaidnu og Kárášjohka kommuner, Finnmark fylkeskommune og Sametinget å nominere kandidater til nasjonalparkstyret, og de nominerte blei oppnevnt. Det tok likevel lang tid før styret kom i gang, pga. sommel og formelle feil hos myndighetene og motsetninger innafor styret. Leder for styret er Kjell Magne Grønli, Karasjok.

Etter mye forsinking blei det våren 2019 ansatt nasjonalparkforvalter, som har kontor på LES-bygget i Guovdageaidnu. Han heter Jørgen Eira Solbakke og har kontortelefon 78484605 og epost fmfijeso@fylkesmannen.no.

Sammenligna med andre nasjonalparker i Norge har Øvre Anárjohka gjennom 44 år som nasjonalpark har vært ganske passivt forvalta. Mange har etterlyst en mer aktiv forvaltning, bl.a. for å hindre at den store elgstammen ødelegger furuskogen. Vi gjengir her et innlegg for mer aktiv forvaltning: Nasjonalparken der skogen dør.

Informasjon og nasjonalparksenter

Det er skrevet relativt lite om nasjonalparken. De eneste beskrivelsene vi har funnet beregna på et bredt publikum er Sivertsen, S., Selboe, R. & J. A. Eie. Øvre Anarjokka. Norges nasjonalparker. Luther Forlag AS. 1976 og 35 sider i boka Ryvarden, Leif: Stabbursdalen, Øvre Pasvik og Øvre Anárjohka. Norges nasjonalparker - Gyldendal 2007. Disse beskrivelsene er prega av å være skrevet av folk utafra, og ser nasjonalparken som villmark. Verken den eldre faste bosettinga i nasjonalparkområdet eller naturbruken fra folk bosatt utafor nåværende nasjonalparkgrenser er nevnt, og det er også svært lite om reindrifta.

Det er ikke utgitt brosjyrer om nasjonalparken og det er minimalt med offisiell informasjon på internett. Nasjonalparken er til nå ikke presentert gjennom noe nasjonalparksenter eller utstilling. Både Karasjok og Guovdageaidnu kommuner har arbeida for å få et slikt senter.

I Guovdageaidnu ga kommunen støtte til forprosjekt for natursenter på vilkår av at det også blei utreda nasjonalparksenter. Forprosjektet søkte støtte fra Miljødirektoratet, denne blei avvist i mars 2016 med at det skal opprettes et lokalt nasjonalparkstyre og at dette da må ta standpunkt til informasjonsvirksomhet om nasjonalparken. Forprosjektet ba om møte med Karasjok kommune, som avviste å møte fordi de skulle lage sin egen utredning og ikke ville snakke med andre før denne var ferdig. Utredninga fra Karasjok var ferdig 07.02.2017. Deretter satte Karasjok kommunestyre ned et interimstyre, men det har ikke kommet fram noe offentlig om dette har fungert.

I Guovdageaidnu leverte forprosjektet et foreløpig notat om nasjonalparksenter til kommunen 24.04.2017. Innholdet blei seinere integrert i forprosjektrapport for natursenter, som var ferdig 19.08.2017. Denne inneholder et kapittel om nasjonalparksenter/besøkssenter. I tillegg er saker som er relevant for nasjonalparksenteret også behandla i andre kapitler og vedlegg. Noe av dette er fulgt opp gjennom danning av Guovdageainnu meahcceguovddáš og det overordna Senter for natur, kultur og verdensarv, samt at kommunen har søkt om status som nasjonalparkkommune. Guovdageainnu meahcceguovddáš har i 2019 starta arbeidet med ei vandreutstilling om Øvre Anárjohka nasjonalpark med hovedvekt på reindrifta i området. Meahcceguovddáš inviterte vinteren 2018/19 Karasjok kommune til å presentere sin plan for nasjonalparksenter, men kommunen var ikke interessert i det.

Hvordan komme til Øvre Anárjohka nasjonalpark?

Dette er et av de verneområdene i Norge som er minst tilgjengelig fra offentlig veg. Med unntak av reineierne som kan kjøre til og i nasjonalparken på skuter om vinteren og noen forskere, oppsynsfolk og elgjegere som kan få dispensasjon til helikopterfrakt, må alle andre regne med å bruke muskelkraft for å bevege seg i nasjonalparken og også for å komme fram til grensene. I teorien kan man gå hvor som helst, men ikke alt er like overkommelig. Vi vil her legge ut informasjon om noen ruter som er mer tilgjengelige enn andre.

A. Fra norsk side av Anárjokdalen over Bassevuovdi (Helligskogen)
Fra Karasjok sentrum kjører man 17 km mot Finland og tar av vegen til Iskuras. Det er en stadig dårligere grusveg som ender etter omlag 70 km. Man kan ikke regne med at vegen er åpen helt fram på vinteren. Fra endepunktet er det 5km å gå til Andreas Nilsen-hytta som ligger like ved grensa for nasjonalparken. [Er hytta åpen?]

B. Fra norsk side av Anárjokdalen over Geaššjohka.
Følg vegen mot Bassevuovdi, men ta av etter ca. 40 km på skogsbilveg langs Geaššjohka [Er denne vegen åpen?] Vegen stopper etter ca. 15 km. Herfra er det omlag 15 km å gå til fjellet Galmmat, som ligger på grensa til nasjonalparken.

C. Fra finsk side av Anárjokdalen
Om man kommer fra Karasjok, kjør over grensa ved Karegasniemi og ta første veg til høgre. Det er god, periodevis asfaltert, veg til Áŋŋel / Angeli. Derfra kan man på vinteren gå over elva til Bassevuovdi, om sommeren ro/padle over elva eller padle videre oppover elva. Der bor folk fast i Áŋŋel og det er sikkert mulig å få noen å sette seg over elva om kan kommer dit i sommersesongen uten egen båt. Det er mulig å padle oppover elva til Skiehččannjálbmi omlag 15 km fra Áŋŋel/Bassevuovdi. Derfra kan man ennå et stykke [hvor langt?] følge grenseelva Skiehččanjohka eller følge Anárjohka oppover i nasjonalparken ennå vel 10 km til Gumpegorži (Ulvefossen).

D. Fra finsk side over Kalmankaitio.
Fra Hetta/Enontekio følger man vegen østover 40 km til Njunnnás/Nunnanen og tar en grusveg 17 km nordover til Kalmankaitio. Derfra er det omlag 10 km å gå nordøstover til grensa til Norge og nasjonalparken. Man kommer da inn i Norge nær Finnmarks sørligste punkt.

E. Fra finsk side over Neahčil / Näkkälä.
Fra Guovdageaidnu kjør over grensa til Finland, ta av til venstre 10 km etter grensa. Kjør 12 km til Neahčil. Følg sti / traktorveg til Bievrrašjávi (Pöyrysjärvi). Fra Neahčil/Näkkälä til nasjonalparken ca. 25km.

F. Fra Guovdageaidnu over Šihččajávri.
Kjør mot Finland 35 km, ta av østover til Šihččajávri (NB! Dårlig veg). Herfra er det omlag 30 km å gå til nasjonalparken om man følger grensa på norsk side, 25 km med snarveg gjennom finsk område.

G. Gjennom Guovdageaidnu via Ávži.
Fra Guovdageaidnu går det åpen skuterløype til Buolžajávri på vinteren. Ca 40 km fra Ávži. Derifra kan man gå inn i nasjonalparken på ski. På sommeren er det mulig å følge kjørespor som går omtrent samme rute.

Kilder om nasjonalparken

Alm, Torbjørn: Anárjohka - gamle enger med østlig blomsterprakt. Ottar 1-1996
Einan, Bjørn: Med kano gjennom Anárjohka. I: Krempig/Anundsen: På ville veier. Krempig 2014
Fylkesmannen i Finnmark: Grovskisse til forvaltningsplan for Øvre Anárjohka nasjonalpark og tilgrensende verneområder. 08. oktober 2010.
Grønseth, Jan: Finnmark-Fotefar i nord 2, kapittel: Padling i Karasjokka. Landbruksforlaget 1999
Midteng, Rein: Faglige merknader til DNs innstilling til grenser for utvidelse av Øvre Anarjohka nasjonalpark. Asplan Viak 2012
Riseth. J. Å. Solbakken, J. I. og Kitti, H.:Meahcásteapmi Anárjogas. Naturbruk i Anárjohkområdet – Fastboendes bruk av meahcci og konsekvenser ved mulig utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Utredningsoppdrag for Fylkesmannen i Finnmark, miljøvernavdelingen. Sámi allaskuvla 2010
Ryvarden, Leif: Stabbursdalen, Øvre Pasvik og Øvre Anárjohka. Norges nasjonalparker. Gyldendal 2007
Sivertsen, S., Selboe, R. & J. A. Eie. Øvre Anarjokka. Norges nasjonalparker. Luther Forlag AS. 1976.
Solbakken, Tina: Det urørte landskapet i Øvre Anárjohka nasjonalpark. Masteroppgave i arkeologi. UIT 2014
Strann, K.‐B., Rae, R., Frivoll, V. & Johnsen, T. V.: Viltkartlegging av utvalgte områder i Anárjohka, Karasjok ‐ NINA Rapport 424. 2008
Suhr, Bernt: Nasjonalparken der skogen dør. Innlegg i flere aviser 04.12.2019

Les mer om Planlagt utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark