5. Nasjonalparksenter / besøkssenter

Statlig støtte til senter for naturinformasjon er knytta til systemet med besøkssenter, og forutsetninga for støtte er autorisasjon fra Miljødirektoratet. Det er for tida fem hovedtema for besøksenter: nasjonalpark, våtmark, rovdyr, villrein og verdensarv. Disse temaene bygger altså på svært forskjellige kriterier, to gjelder verneform, et naturtype og to dyrearter. Det er altså ingen tema som bygger på naturen som helhet. Menneskenes bruk av naturen er bare et kriterium for temaet verdensarv. Begrepet "besøkssenter" og de fem kategoriene blei innført i 2013.

Etter vårt syn er det behov for natursenter som har hele naturen, økologien og naturbruken som utgangspunkt, ikke bare avgrensa verneområder eller bestemte arter / naturtyper. Vi håper politiske organer og miljøorganisasjoner vil ta opp dette, men inntil videre må vi forholde oss til disse kategoriene. Retningslinjer for autorisasjon og søknadsskjema er vedlagt denne rapporten som vedlegg 2, sammen med noen kommentarer om hvordan vi ser på vilkåra for å kunne oppfylle disse.

Alle disse hovedtemaene er mer eller mindre aktuelle for et natursenter i Guovdageaidnu. Vi vil i denne utredninga legge hovedvekta på nasjonalpark, men også gå inn på de andre temaene og begrunne hvorfor vi mener natursenteret i Guovdageaidnu bør søke autorisasjon for hvert av dem.

5.1. Verneområder og nasjonalparksenter i Indre Finnmark

Øvre Anárjohka nasjonalpark ligger lengst sør på Finnmarksvidda. Den blei oppretta i 1975, og har til nå vært forvalta av statlige myndigheter (departement, direktorat, fylkesmann). Verneforskriften som blei innført ved opprettelsen gjelder fortsatt, med små endringer i 1982. (Har ikke klart å finne ut hva disse endringene gikk ut på.) Det er ikke vedtatt noen forvaltningsplan. Våren 2017 har Miljødirektoratet oppnevnt et lokalt nasjonalparkstyre etter nominasjoner fra kommunene, fylkeskommunen og Sametinget. I den sammenheng har begge kommunene Guovdageaidnu og Kárášjohka starta arbeidet for å få etablert et nasjonalparksenter. Hver av dem ønsker senteret til sin kommune, og det har så langt ikke vært særlig samarbeid mellom dem i denne saka. Fra Guovdageaidnu kommune er det understreka at det skal være et samisk nasjonalparksenter, i motsetning til de 16 norske nasjonalparksentrene. Det har ikke vært helt avklart hva man her legger i et samisk nasjonalparksenter, men vi forsøker lenger ute her å gi noen momenter.

Ved sida av denne nasjonalparken er de eneste gjeldende verneområdene i disse kommunene et lite naturreservat i Guovdageaidnu (Máze) og to små naturreservat i Kárášjohka (Goššjohka og Oahcesaisuolu).

Det blei i 2010 lagt fram forslag om utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark (begge kommuner, mest i Kárášjohka), ny nasjonalpark i Goahteluoppal (Guovdageaidnu) og vern av ei rekke våtmarksområder i Finnmark. (Derav 9 i Guovdageaidnu, 1 i Kárásjohka og 1 som ligger i begge kommuner). Planene for nasjonalparker blei trukket tilbake 2015, planen for våtmarker er ikke trukket tilbake og det er varsla at den vil komme opp igjen i løpet av 2017/18.

Siden nasjonalparksenter er uløselig knytta til nasjonalparker og evt. andre former for verneområde, har vi funnet det nødvendig å starte med en oversikt over det nasjonale og internasjonale systemet for områdevern og informasjon om dette. Ut fra dette tar vi opp noen prinsipielle spørsmål og politiske og juridiske vilkår for å kunne få en samisk nasjonalparkforvaltning og et samisk nasjonalparksenter, samt Miljødirektoratets vilkår for å gi finansiering og autorisasjon til nasjonalparksenter. Deretter drøfter vi mulig plassering av et slikt senter, samt andre tiltak for å gjøre nasjonalparken mer tilgjengelig for besøkende.

5.2. Internasjonalt

5.2.1. Prinsipper for områdevern

For oss som lever i en kommune med over 3km² pr. innbygger er det lett å tenke at det er areal og natur nok. For det aller meste av verden er befolkningstettheten langt større og det er et veldig press på arealene. Med økt befolkning i verden og økt behov for både fornybare og ikke-fornybare ressurser blir det et stadig større press på de områdene som ennå har unngått større naturinngrep. For hvert år forsvinner store områder av natur i det de blir gjort om til jordbruksland, industriområder, gruver, kraftanlegg, veier og boligområder m.m. Dermed blir de naturlige leveområdene til ville dyr og planter borte, og bestandene blir redusert, ofte så mye at arter dør ut. Det er anslått at tallet på ville pattedyr og fugler i verden er halvert de siste 50 åra.

Over hele verden har naturlige leveområder for planter og dyr forsvunnet. Det gjelder f.eks. de store skogene som engang dekte mesteparten av Mellom-Europa, den enorme prærien i USA og regnskoger i ei rekke land i Sør-Amerika, Afrika og Sør-Asia. Denne utviklinga fortsetter i uhyggelig rask fart. Samtidig ser vi at naturen og naturgrunnlaget for menneskene blir skadet av uforsvarlig jakt og fiske og av forurensing gjennom utslipp av CO₂ og kjemiske stoffer til luft, vann og jord.

Denne situasjonen viser at det nødvendig å iverksette tiltak på både lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå for å stoppe naturødeleggelsene, eller i alle fall bremse dem så godt som råd, samtidig som det må gjøres tiltak for å reparere etter tidligere skader. Offentlige reguleringer for å ta vare på naturen kan deles inn i tre hovedgrupper:

• Områdevern (arealvern, forbud mot eller begrensing av inngrep og ferdsel innafor avgrensa områder, eller avgrensing av hvem som har rett til å bruke områdene.)
• Artsvern (forbud mot jakt/fiske på visse arter, eller kvoter og fangsttider på disse)
• Vern mot skadelige stoffer (forbud eller begrensing av utslipp av bestemte stoffer til luft, vann og jord)

I denne sammenheng legger vi hovedvekta på det formelle områdevernsystemet, der offentlige myndigheter avgrenser områder og plasserer dem i en bestemt vernekategori med faste regler.

Den internasjonale naturvernunionen IUCN opererer med 6 kategorier. De 5 første tilsvarer omtrent de eksisterende verneformene i Norge, der naturreservat, nasjonalpark og landskapsvernområde er de viktigste. Den 6. kategorien er spesielt interessant for urfolksområder. Den kalles "Protected area with sustainable use of natural resources" eller "Verneområde med bærekraftig bruk av naturressurser."

I tillegg finnes det ordninger under UNESCO for vern av natur og kultur, som supplerer og delvis overlapper IUCN-kategoriene:

1. Verdensarv
2. Biosfære

Noen land har egne kategorier, som ikke stemmer helt overens med de internasjonale kategoriene. Flere land har innført kategorien regionalpark, blant annet Frankrike, Litauen og Italia. Disse er styrt av regionale, ikke nasjonale myndigheter og verneforskriftene er gjerne mindre strenge enn for nasjonalparker.

For Guovdageaidnu, som grenser til Finland, kan det være særlig aktuelt å se på det finske vernesystemet, bl.a. i forhold til samarbeid om vern over grensa. Finland har som de fleste andre land, nasjonalparker og naturreservat, men også en form for vern som kalles Ødemarksområde (finsk: Erämaa-alue). Wikipedia skriver om disse: "De ligger i avsidesliggende områder, men har ikke like strenge verneregler som naturreservater. Områdene ble etablert i 1991, og alle ligger nord i Lappland. Det er 12 områder av denne typen, med et samlet areal på 14 890 km². Alle ødemarksområdene administreres av Forststyrelsen. Områdene ble opprettt i henhold til ødemarksloven (17.1.1991/62) for å bevare deres ødemarkspreg, den samiske kulturen, de naturbaserte næringene og å utvikle en mangesidig utnyttelse av naturen og forutsetningene for dette. Utmål for gruve kan ikke gis og permanent vei kan ikke anlegges uten særskilt tillatelse. Reindrift, fiske, jakt og sanking av naturprodukter er tillatt i henhold til en særskilt plan, i likhet med naturvennlig skogsdrift."

5.2.2. Nasjonalparker – vern og/eller overgrep?

Vernekategorien nasjonalpark er brukt i over hundre land i verden, og til sammen finnes det flere tusen nasjonalparker. Nasjonalparker har mange steder vært viktige for å bevare plante- og dyrearter og økosystemer, men ofte har virkningen av parkene ikke bare vært positiv, særlig sett fra de opprinnelige brukerne av områda som har blitt verna.

I mange land har nasjonalparker blitt oppretta på territoriet til urfolk eller stammefolk. Dette har oftest blitt gjort av statlige myndighetet eller kolonimakter, over hodet på folket som levde i områdene.[1] Først har storsamfunnet tatt utmark fra urfolka for å bruke det til jordbruks- og industriformål, så har man verna store deler av den gjenstående naturen for å bruke denne til turisme. Slik har nasjonalparker blitt en ny form for kolonisering.

Begrepet "National Park" oppsto i USA og har derfra i mer eller mindre vellykka oversettelser spredt seg utover i verden. Da verdens første nasjonalpark blei oppretta i Yellowstone i Montana, blei først urfolket som levde her fordrevet med militær makt. Seinere blei det av myndigheter og nasjonalparkforvaltning benekta at området hadde vært brukt. Dette er ikke noe enestående tilfelle.

Mens naturbruken til urfolk og annen lokalbefolkning tidligere blei sett som en trusel mot nasjonalparkene, har det etter hvert blitt mer aksept for denne bruken og i flere land har etter hvert urfolk klart å tilkjempe seg større innflytelse over nasjonalparker i egne områder. Dette er likevel fortsatt stridsspørsmål i mange land.

5.3. Nasjonalt

5.3.1. Områdevern i norsk forvaltning

I Norge er det tre hovedformer for områdevern: Naturreservat, nasjonalpark og landskapsvernområde.

Under forarbeida til naturmangfoldloven av 2008 foreslo Sametinget at Norge for vern i samiske områder skulle ta i bruk den internasjonale naturvernunionen IUCNs kategori VI, "Verneområde med bærekraftig bruk av naturressurser"[2]. Dette blei avvist av sentrale myndigheter med argumentet at bruk ikke er noe mål for verneområder (!)[3].

Norge har åtte steder på UNESCOs verdensarvsliste. Av disse er det tre som er særlig interessante i sammenheng med nasjonalpark og etablering av nasjonalparksenter i Guovdageaidnu:

• Vestlandsk fjordlandskap (Nærøyfjorden og Geirangerfjorden) og Vegaøyene er oppretta på grunnlag av kombinasjon av natur og kultur.
• Struves meridianbue omfatter fire punkter i Finnmark, derav to i Guovdageaidnu (Lovddiidčohkka og Muvresvárri).

For at et naturområde skal få verdensarvstatus, må på forhånd mesteparten av det være verna av nasjonale myndigheter, minimum som landskapsvernområde eller tilsvarende.

Biosfæreområder er en verneform som kombinerer vern og bruk, og som er mer fleksibelt enn andre vernekategorier. Slike er ennå ikke oppretta i Norge, men det er eit kandidatområde i Nordhordland.[4]

Ved de verneområdene som er oppretta og foreslått oppretta i Finnmark har man nesten utelukkende holdt seg til IUCN-kategoriene I og II, naturreservat og nasjonalpark, altså de strengeste reglene. Det ser ikke ut til at det har vært gjort noen vurdering av om andre kategorier kunne være aktuelle for verneområder i Finnmark, som alternativ til dagens praksis som er enten strengeste kategorier eller ingen vern.

Områdevern er en del av offentlig arealforvaltning. Forøvrig styres arealbruken i den enkelte kommune vesentlig gjennom kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven. Oppretting av nasjonalparker og andre verneområder blir derimot gjort av staten og fungerer som et statlig inngrep i den kommunale sjølråderetten. Når et område er verna kan ikke kommunen f.eks. legge ut deler av dette til boligområde eller industriområde. Kommunen kan vedta status som LNFR-område, men kan ikke på egen hånd opprette verneområder. Verneområder kan bare opprettes av regjeringa.

Oppretting og forvaltning av nasjonalparker og andre verneområder er styrt av et politisk og juridisk rammeverk av konvensjoner, lover, forskrifter og retningslinjer fra sentrale myndigheter. Store deler av dette er felles for hele Norge, og gjelder da natur med og uten samisk bruk.

I de siste vel 30 år har det foregått store endringer i det norske lovverket for naturforvaltning. Det gjelder både generelle lover og for samiske forhold spesielt. Generell naturforvaltning skal ta hensyn til internasjonale konvensjoner, som Ramsarkonvensjonen om våtmarker (1971), Bernkonvensjonen om ville dyr og planter i Europa (1979) og Konvensjonen om biologisk mangfold (1992), samt de tiltak som er gjort for oppfølging av disse. Av nasjonale lover for naturforvaltning er særlig naturmangfoldloven, plan- og bygningsloven, forurensingsloven og mineralloven sentrale.

Om vi sammenligner med andre land, er det i Norge svært få ansatt i forvaltning av verneområder og informasjon om dette. En som har studert verneområder i mange land, hevder at Norge har "verdens svakeste bemannede verneområdeforvaltning". Vi har ikke gjort nok grundige undersøkelser til å si om dette stemmer, men mye kan tyde på det. Mens vanlig bemanning for en norsk nasjonalpark er 1-5 personer, har vi besøkt en polsk nasjonalpark med 30 ansatte og en tysk med 105!

5.3.2. Vern og/eller turisme?

I tillegg til målsettinga om vern av naturen har det i seinere år blitt stadig mer vektlagt at nasjonalparker og andre verneområder skal tjene turistnæringa. Dette har kommet særlig sterkt fram etter Stortingets vedtak av den såkalte "Fjellteksten" i 2003. Denne er omtalt slik: "Teksten innebar et politikkskifte i forvaltningen av de norske nasjonalparkene, ved at det ble åpnet for større grad av lokal verdiskaping og kommersiell reiselivsvirksomhet i nasjonalparkene." (Wikipedia)

I Fjellteksten står det bl.a.:
"Regjeringen vil åpne for økt verdiskaping i fjellbygdene ved å legge til rette for økt aktivitet innenfor og rundt en del av nasjonalparkene, herunder bidra til

• at et utvalg av nasjonalparkene brukes i markedsføringen av reiselivstilbudet generelt i Norge, tilrettelegging for flere og mer langvarige besøk i og nær et utvalg av nasjonalparkene
• tilrettelegging for varierte opplevelser ved nasjonalparkbesøk i et utvalg av nasjonalparkene
• De verdiene som er grunnlag for vernet, vil også være en forutsetning for økt turistmessig bruk og verdiskaping i fjellbygdene. Geografisk avgrensing og verneforskrifter for nasjonalparkene skal fortsatt regulere hvordan disse områdene kan brukes. Disse grensene er satt med utgangspunkt i kunnskap om biologiske og økologiske forhold i området og bør ikke overskrides hvis naturverdiene som finnes i området skal bevares. Samtidig skal vernet gi et kvalitetsstempel på området som gjør det attraktivt i turistsammenheng. Slik blir naturkvaliteten selve grunnlaget for næringsutvikling og verdiskaping."

For all forvaltning av nasjonalparker og verneområder må man vurdere forholdet mellom vern og turisme, og forsøke å finne kompromisser som gjør at områdene blir tilgjengelige, men at turistenes besøk og aktiviteter ikke kommer i strid med verneformålet.

I Finnmark er det gjort ei utredning om forholdet mellom turisme og vern i forbindelse med oppretting av Varangerhalvøya nasjonalpark.[4a]

5.3.3. Desentralisering eller ensretting?

Fra de første nasjonalparkene blei oppretta på 1960-talet var alle nasjonalparker styrt fra sentrale myndigheter. Da det i 1982 blei oppretta miljøvernavdelinger hos Fylkesmennene, blei forvaltninga overført dit. Fra Fra 2009 blei det åpna for oppretting av lokale nasjonalparkstyrer, og for de fleste nasjonalparker blei det oppretta slike styrer i løpet av 2010. Styrene består av representanter for kommuner, fylkeskommune og evt. Sametinget. I tillegg er det for mange nasjonalparker oppretta "Faglig rådgivende utvalg". Disse består av ei rekke interessenter i lokalsamfunna ved nasjonalparkene. Det kan være representanter for grunneiere, reinbeitedistrikt, frilufts- og naturvernorganisasjoner, grendelag, turistbedrifter m.m. Utvalgene har ingen formell myndighet, men nasjonalparkstyret skal rådføre seg med disse i viktige saker, og det skal minst en gang i året være møte mellom styret og det rådgivende utvalget.

I forordet til boka Norges Nasjonalparker skreiv daværende miljøvernminister Knut Arild Hareide: "Det er viktig at de som bor ved nasjonalparkene våre er aktive medspillere i forvaltningen av verneområdene. Uten lokal tilhørighet og stolthet over å leve i nærheten av en nasjonalpark vil en fremtidsrettet og bærekraftig forvaltning av disse verdifulle naturområdene ikke være mulig." Det er ikke vanskelig å være enig med ministeren i dette. I praksis har nok likevel mange lokalsamfunn opplevd nasjonalparkene heller som et fremmedelement og ei fjernstyring fra sentrale myndigheter.

På den ene sida er omorganiseringa av nasjonalparkforvaltninga ei demokratisering og desentralisering, men sentralmakta har likevel sørga for å ha kontroll. Det lokale styret må styre innafor rammene av sentralt fastsatte verneforskrifter for hver nasjonalpark, og forvaltningsplanen skal godkjennes av Miljødirektoratet.

Miljødirektoratet har utvikla en strategi for samordning og ensretting av informasjonen om nasjonalparker og andre verneområde, der nasjonalparkene blir behandla som en "merkevare" for kommersiell utnytting. Nasjonalparkstyrenes presentasjon av eget arbeid er samordna på nettstedet http://nasjonalparkstyre.no, der de alle må innrette seg etter samme mal. Samme mal skal også brukes for all presentasjon av nasjonalparkene, der de er pålagt å bruke symboler og farger foreskrevet av direktoratet. Det er laga ei rekke instruksjoner for hvordan verneområdene skal forvaltes og presenteres. Veileder for besøksforvaltning i norske verneområder[5] gir over 40 sider med instruksjon for utvikling av besøksstrategi for den enkelte nasjonalpark. Her kreves full lojalitet i bruk av de felles symbolene: "må alle aktørene under merket praktisere en sterk lojalitet til merkestrategien, og ikke minst den visuelle identiteten."

Utvikling av kart for merkevaren Norges nasjonalparker[6] består av 20 sider med detaljert instruks for hvordan kart skal lages som skal brukes til informasjon om nasjonalparkene i brosjyrer og på internett. Likevel sies det ikke et ord om man skal bruke norske eller samiske stedsnavn. Det virker som det er ei problemstilling som er ukjent for Miljødirektoratet, men enkelte nasjonalparkstyrer i Finnmark har reagert på mangelen på samiske navn på karta.

Direktoratet har registrert ikke bare symbolet for nasjonalparker, men navna på hver nasjonalpark som varemerke(!). 02.03.2017 sendte Patentstyret brev til Miljødirektoratet med Varsel om fornyelse av Varemerkeregistrering på navnet "Øvre Anárjohka Nasjonalpark". Registreringa gjelder for ti år av gangen, dvs. at dette er innført seinest i 2007. Patentstyret opplyser at slik registrering koster kr. 2900, dvs. godt over en millon kr. for alle nasjonalparkene.

Miljødirektoratet har laga og lagt ut på internett ferdige logoer for alle nasjonalparker[7], inkludert Øvre Anárjohka. Disse er laga på norsk, engelsk og tysk. For noen er disse laga også på samisk, men ikke for Øvre Anárjohka.

Av vernekategoriene i Norge er det bare nasjonalparker som danner grunnlaget for oppretting av egne informasjonssenter, men når disse først er oppretta, gir de gjerne også informasjon om andre verneområder i kommunen eller regionen. Ofte er hensynet til leveområdet for bestemte arter en del av begrunnelsen for områdevernet, og det er da naturlig å informere spesielt om disse.

5.4. Samisk

5.4.1. Politisk og juridisk bakgrunn for vernearbeid i samiske områder

Ved sida av det generelle regelverket for vernearbeid er det noen spesielle regler for områder med samiske interesser. Krav om å ta hensyn til samiske rettigheter og samisk naturbrukstradisjon blir uttrykt i flere internasjonale styringsdokumenter, som Konvensjonen om biologisk mangfold, ILO-konvensjonen om urfolk (1990) og FNs urfolkserklæring (2007). Nasjonale lover av særlig betydning for naturforvaltning i samiske områder er Grunnlovens sameparagraf, reindriftsloven, finnmarksloven og særlige paragrafer i bl.a. naturmangfoldloven og mineralloven.

Tilsynelatende har man fått et lovverk som tar vare på samiske interesser. Likevel blir det stadig strid om naturforvaltninga i samiske områder, både når myndighetene vil tillate inngrep og når de vil innføre eller endre verneområer. Noen årsaker til dette kan være:

• Eiendoms- og forvaltningsspørsmål som ikke er avklart. Samerettsutvalgets innstilling for Troms og Finnmark ennå ikke er behandla av Stortinget, og mye er fortsatt uavklart når det gjelder retten til land og vann i Finnmark (Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen)
• Motstrid mellom generelle retningslinjer og de spesielle hensyn som lovverket sier skal tas til samiske forhold.
• Motvilje mot samiske rettigheter blant politikere og i forvaltninga.
• Motsetninger mellom ulike næringer og interesser.
• Krav fra samisk hold som går ut over det grunnlaget som finnes i nåværende lovverk.
• Motstridende oppfatninger om hva som er samiske interesser.

Når man nå ønsker å opprette et samisk nasjonalparksenter for Øvre Anárjohka, vil man ikke unngå å støte på en del av disse motsetningene.

5.4.2. Nasjonalparker og samisk bruk

Verneområder har blitt etablert i samiske bruksområder både i Norge, Sverige, Finland og Russland. Av 46 nasjonalparker i Norge er 23 i beiteområde for tamrein. Til sammenligning er det flere nasjonalparker i villreinområde, og det virker som reinen har en langt større plass i forvaltninga der. Mens villreinen er et viktig verneformål, blir tamreinen og reindrifta mer sett på som et problem for verneområdene.

I retningslinjene for nasjonalparker i reinbeiteområde står det gjerne "området kan brukes til reindrift". Det gir inntrykk av at retten til reindrift er noe som vernemyndighetene allernådigst gir. Det er ikke foretatt noen utredning om rettighetsforhold i disse områdene før nasjonalparkene blei oppretta. Reindrifta har blanda erfaringer med nasjonalparkene i praksis. I noen områder er presset på arealene så stort at man fra reindrifta er glad for at deler av området deres blir gjort til nasjonalpark, så blir det i alle fall ikke gjort inngrep der. På andre sida har det ofte vært strid om driftsmåten i nasjonalparkene, bl.a. retten til kjøring og uttak av trevirke.

Reineiere har fortalt om sine erfaringer med nasjonalparker og nasjonalparkplaner i flere sammenhenger, men disse er sjelden publisert. Fra reindrifta i Guovdageaidnu kan vi nevne Berit Anne Oskal Kemi fra arbeidsutvalget for Goahteluoppal nasjonalpark[8] og Peer Gaup om Reisa nasjonalpark.[9] Det er skrevet en grundig artikkel om forholdet mellom nasjonalparker og samisk reindrift.[10]

Ved etablering av nasjonalparker har man først og fremst sett på reindrift, mens annen samisk bruk både på kysten og i innlandet har blitt oversett. I Finnmark er det etablert flere nasjonalparker i områder som sjøsamer har brukt til utmarkshøsting og sauebeite, som Stabbursdalen, Seiland og Varangerhalvøya, og i noen tilfeller har det vært konflikter mellom vern og bruk. Sjøsamers erfaringer med nasjonalparker er i liten grad dokumentert og publisert. Sigvald Persen fra Sjøsamisk kompetansesenter fortalte på et møte arrangert av Naturvernforbundet i Ávjovárri i 2015 om hvordan den lokale sjøsamiske befolkninga hadde mista rettigheter til utmarkshøsting ved etablering av Stabbursdalen nasjonalpark. (Dessverre er dette ikke publisert.)[11] Noen ganger kommer det indirekte også fram i offisielle dokumenter hvordan sjøsamer har mista rettigheter ved oppretting av nasjonalparker. I brosjyre om Stabbursdalen nasjonalpark kan man lese: "Stabburselva er ei god lakseelv. Laksen var tidligere en viktig matressurs, og ble fisket med garn og tradisjonelle stengsler. I dag har sportsfiske overtatt, og mange søker til Stabburselvas stryk og kulper i håp om å få laks på kroken."

I forbindelse med planene om utvida verneområder i Indre Finnmark i seinere år har det vært mer fokus på utmarkshøsting av fastboende samer (dálon), og Samisk høgskole har gjort ei grundig undersøking om bruk av områder som er foreslått verna.[12] Deler av denne undersøkinga er referert i gjennomgangen av de forskjellige verneplanene på http://meahcci.info/vern-n.htm.

I informasjonen om nasjonalparkene har det vanligvis blitt lagt svært liten vekt på den samiske bruken av området. Det gjelder både den offisielle informasjonen fra Miljødirektoratet og nasjonalparksentrene, og for informasjon fra organisasjoner som støtter etablering av nasjonalparker, som Naturvernforbundet[13] og DNT[14].

5.4.3. Norsk eller samisk nasjonalparkforvaltning?

Det felles lovverket, de sentralt fastsatte forskriftene og Miljødirektoratets retningslinjer for forvaltning og markedsføring av verneområder gir ganske snevre rammer som all lokal nasjonalparkforvaltning må holde seg innafor. Det er her ikke gjort noe skille mellom samiske og ikke-samiske områder, og det finnes ingen egne regler eller samordning for verneområder der det er samisk bruk.

I det meste av regelverk og forvaltning for verneområder blir ikke den samiske bruken sett som en del av verneformålet, men derimot til dels som en trusel mot naturmangfoldet. For at tradisjonell bruk skal kunne fortsette i verneområder, må dette skrives inn i forskriftene som unntak. Ofte må både reindriftssamer og andre samiske brukere sende stadige søknader til verneforvaltningen om å få fortsette det som for dem er normal bruk, og i en del tilfeller har slike søknader blitt avslått.

Lokale nasjonalparkstyrer har gitt en viss samisk representasjon. Sametinget er representert i alle nasjonalparkstyrer i reindriftsområder. Flertallet av styrerepresentantene kommer fra kommuner og fylkesting, og det kan være svært varierende hvilken holdning disse har til reindrift og til samiske interesser forøvrig.

Til nå synes det å ha vært liten debatt om prinsipper og verdier som skal ligge til grunn for samisk forvaltning av verneområder. Med oppnevninga av nasjonalparkstyre for Øvre Anárjohka nasjonalpark har man for første gang får et nasjonalparkstyre der alle medlemmene er samer. Spørsmålet er om dette vil føre til større endringer i forvaltninga.

Samisk språk er brukt i liten grad i forvaltninga av nasjonalparker og andre verneområder. Av de 23 nasjonalparkene i samiske bruksområder er det bare et par som har samiske stedsnavn som hovednavn (Rohkunborri i Troms, Láhko og Rago i Nordland). Noen navn er norsksamisk blanding som "Øvre Anárjohka". Noen nasjonalparker har anerkjent parallellnavn på norsk og samisk (Børgefjell/Byrkije, Lomsdal-Visten/Njaarke, Seiland/Sievju), men det er sterkt varierende i hvilken grad de samiske navna blir brukt. Stabbursdalen nasjonalpark er den eneste av nasjonalparkene med eget nasjonalparkstyre som ligger innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, men her bruker nasjonalparkstyret konsekvent bare det norske navnet.

Det er utgitt en serie med informasjonsbrosjyrer om de forskjellige nasjonalparkene, disse kan man finne bl.a. i nasjonalparksentre eller laste ned fra Miljødirektoratet. Av 44 nasjonalparker er det bare Øvre Anárjohka som ikke er dekket av noen brosjyre. Brosjyrene er utgitt på norsk og engelsk og fem av dem også på nordsamisk[15]. Det er ikke utgitt noen brosjyrer på sør- eller lulesamisk.

All forvaltning og alle møter i tilknytning til verneområder har til nå foregått på norsk. Dette fører til en skjeivhet i forvaltninga, da norsktalende får uttrykke seg muntlig og skriftlig på sitt morsmål, mens samisktalende blir henvist til å uttrykke seg på et annet språk. Dette kan da føre til at samiske interesser og synspunkter kommer dårligere fram i forvaltninga. Ved i alle fall en nasjonalpark har reindriftssamer klaga over at de ikke får snakke samisk på møter i rådgivende utvalg. Det nyoppnevnte styret for Øvre Anárjohka nasjonalpark ser ut til å kunne ha bare samisktalende medlemmer, men må nok likevel ta hensyn til at mange i forvaltninga ikke kan samisk. Skal samisktalende få uttrykke seg på morsmålet vil det derfor være nødvendig med tolking og oversetting, og det må gis direkte statlig finansiering av dette, slik at det ikke skal måtte tas av midlene til andre formål i nasjonalparkforvaltninga.

5.4.4. Motstand mot nasjonalparker

Ved de fleste nasjonalparker og andre verneområder i Norge har det vært større eller mindre skepsis eller direkte motstand mot opprettinga. Det er flere årsaker til denne motstanden. Dels kommer den fra politikere og næringsinteresser som ønsker at det skal være anledning til å utnytte området til f.eks. gruver, kraftutbygging, skogbruk e.l. Dels har den kommet fra lokale bønder, reineiere og naturbrukere som frykter at deres næring eller matauk i utmarka vil bli hindra av verneforskriftene og/eller av en økt turiststrøm. Den stadig større vektlegginga av å bruke verneområder til verdiskaping gjennom turisme har ført til reaksjoner i begge retninger. På ene sida forventninger om mer igjen til lokalsamfunnet, på andre sida frykt for slitasje, konkurranse og hinder for lokalt tradisjonelt naturbruk.

I seinere år har motstanden mot oppretting og utviding av verneområdet vært særlig stor i samiske områder. Motstanden har vært særlig stor blant fastboende samer, da de i større grad enn reindrifta føler sin naturbruk trua av regelverket og noen ganger av økt turisme. Forslaga om oppretting av Goahteluoppal nasjonalpark, utvidelse av Øvre Anárjohka samt vern av myrer og våtmarker i Finnmark blei i 2010 avvist både av Finnmark fylkesting, Sametinget, FeFo og kommunene Guovdageaidnu og Kárášjohka. Blant motstanderne var det mange forskjellige og tildels motstridende motiv, men vi kan i alle fall slå fast at verneplanene hadde minimal støtte i fylket.

5.4.5. Samisk arealforvaltningspolitikk

I hvilken grad kan vi snakke om en samisk arealforvaltningspolitikk gjennom tidene?

I det gamle samiske fangstsamfunnet var det en form for arealforvaltning gjennom siidasystemet. Det er kartlagt omtrent 50-60 siidaer i Sápmi på 1500-tallet, men ettersom det blei utvikla reindrift med lange flyttinger gikk disse i stor grad i oppløsning eller blei omdanna til reindriftsiidaer og lokale bygder av fastboende. Vi vet ikke så mye om forvaltninga innafor det gamle siidasystemet, men i de områdene der denne ordninga blei bevart lengst, var det en valgt ledelse kalt sohppar eller norraz, som hadde styring med arealet og kunne fordele områder på familier.

I seinere tid organiserte reindriftssamene seg i siidaer som etablerte rettigheter til hver sine beiteområder, flytteveger osv. Denne sjølorganiseringa i reindrifta har etter hvert i stor grad blitt underminert ved statlige lover og reguleringer, og striden mellom samisk og norsk forvaltning fortsetter den dag i dag.[16]

Kolonisering og etablering av norsk statsmakt har gitt et norsk arealforvaltningsregime i samiske bruksområder, bl.a. gjennom lover om jordutvisning / jordsalg. Dette førte til at samene i verste fall blei diskriminert i egne områder, kfr. jordsalgsloven av 1902. I beste fall blei de likestilt med norske og kvenske innflyttere. Den statlige forvaltninga av land og vann i Finnmark fortsatte med Statens Skoger / Statskog til 2006, da den blei avløst av Finnmarksloven / Finnmarkseiendommen.

Gir så Finnmarksloven en samisk arealforvaltning? På den ene sida er det for første gang innskrevet i lovverket for arealforvaltning i Finnmark at man skal ta spesiell hensyn til grunnlaget for samisk kultur. På den andre sida er det i praksis liten forskjell på forvaltninga til FeFo i forhold til tidligere Statskog. I styret for FeFo er det lik representasjon fra Fylkestinget og Sametinget, og oftest er det representantene som støtter storsamfunnets syn som vinner fram, bl.a. fordi Sametingets representanter ofte er splitta. FeFo-styret har i flere tilfellet støtta større inngrep i samiske bruksområder, og har aktivt arbeida for vindkraftutbygging i reinbeiteområde. Dersom vi forventer at samisk arealforvaltning skal være noe annet enn norsk arealforvaltning, er ikke FeFo noen samisk arealforvaltning. Det er fortsatt ikke plass i det norske forvaltningssystemet for at samiske interesser kan nedlegge veto mot inngrep i samiske bruksområder.

Det er også lagt ei rekke begrensinger på FeFos rett til å styre naturforvaltninga på det område der man formelt har eiendomsrett. Det gjelder bl.a. at regelen om begrensing i hvor utlendinger hadde lov å fiske blei avskaffa da Finnmarksloven blei oppretta, under henvisning til EØS-avtalen. Staten har i Finnmarksloven §19 forbeholdt seg retten til å opprette verneområder på FeFos grunn, også uten at FeFo er enig i dette. Dette kan oppfattes som at Staten da tar tilbake noe av den grunnen som er overført til FeFo.

Det har tatt lang tid før Sametinget har utvikla en samla politikk for areal- og miljøforvaltning, men i 2009 kom Sametingets arealmelding, med navnet "Å leve i landet på landets vis". Her er et eget kapittel om verneområder, som konkluderer:
Sametingsrådet prioriterte tiltak:

• Arbeide for helhetlige, regionale planer for utbygging av fornybare energiformer.
• Arbeide for at mineralvirksomhet i samiske områder skjer i samsvar med internasjonal folkerett, og på en måte som ivaretar samiske rettigheter og interesser.
• Implementere retningslinjene for vernearbeid i samiske områder, herunder oppfølging av de samiske representantene i arbeidsutvalgene for verne- og forvaltningsplaner
• Etablering av fellesforvaltningsordninger der samiske interesser deltar direkte i nye forvaltningsmodeller for verneområder i samiske områder
• Arbeide for at nye nasjonalparksentre etableres i tilknytning til eksisterende samiske institusjoner
• Bidra til at kompetanse om samisk kultur og naturbruk vektlegges sterkere i forvaltning av verneområder, samt øke den samiske kapasitet på natur- og miljøfeltet
• Internasjonal deltakelse for oppfølging og implementering av konvensjonen om biologisk mangfold.

5.4.6. Reindriftas rolle i forvaltning av areal og verneområde

Reindrifta bruker 40% av Norges areal, men dette området blir forvalta av norske myndigheter og reindrifta har relativt liten innflytelse på forvaltninga av naturen i reindriftsområdene. I Finnmark er det slått fast at en av representantene som Sametinget oppnevner til FeFo-styret skal være fra reindrifta. I andre fylker foregår reindrifta på land eid av Statskog eller private, og der har reindriftsinteressene ingen formell rolle i utmarksforvaltninga.

I alle nasjonalparker og de aller fleste andre verneområder i samisk område er det reindrift, og reindrifta blir sterkt berørt av opprettinga av verneområder. På den ene sida kan vernet gjøre at områda blir sikra mot større inngrep, på den andre sida kan forstyrrelsene øke pga. økt turisttrafikk. Verneforskriftene kan også sette begrensinger på reindriftas muligheter for bruk av kjøretøyer og bygging og oppussing av bygninger og driftsanlegg. Likevel har ikke reindrifta noen egen representasjon i lokale nasjonalparkstyrer. Ofte vil vel Sametinget oppnevne reindriftsrepresentanter, men det er det ingen garanti for. Den eneste representasjonen reindrifta vil ha da, er i evt. rådgivende utvalg, på linje med andre organisasjoner i lokalsamfunnet. De enkelte reinbeitedistrikt må da sjøl følge med og passe på at forvaltninga tar hensyn til deres interesser og rettigheter.

5.5. Øvre Anárjohka

Øvre Anárjohka nasjonalpark blei oppretta i 1975 og dekker et område på 1409 km². Av dette er vel 2/3 i Guovdageaidnu kommune, mens knapt 1/3 er i Kárášjohka kommune.

5.5.1. En samisk nasjonalpark?

Denne nasjonalparken blir ofte framstilt som den ultimate villmark, som ikke er brukt av mennesker. Et eksempel på dette er Miljødirektoratets presentasjon av nasjonalparken: "Øvre Anárjohka nasjonalpark og den tilgrensende finske nasjonalparken Lemmenjoki utgjør et stort, urørt naturområde i nord. Nasjonalparken er en avsides og urørt del av Finnmarksvidda."[17]

Om denne måten å se på området på skriver Tina Solbakken i sin masteroppgave i arkeologi:[18] "Øvre Anárjohka nasjonalpark blir beskrevet som urørt villmark. Beskrivelser som urørt og villmark bør revurderes ettersom området har et rikt kulturhistorisk aspekt og flere kulturminner som viser til bruk over lengre tid."

Fra gammelt av var det området som nå er nasjonalpark brukt dels av Guovdageainnu siida, del av Ávjovári siida, og dels også av siidaer på nåværende finsk side. Et tegn på bruken av området er mengden av stedsnavn, hvorav ganske mange viser til navn på brukere av området. Alle stedsnavn i området er samiske (med unntak av noen forsøk på oversetting til norsk i den hardeste fornorskingstida)[19], men noen av dem forteller om finske og norske brukere av området, muligens i forbindelse med gullgraving.

Mesteparten av området er i liten grad arkeologisk undersøkt, men der det er gjort undersøkelser er det funnet ei rekke samiske kulturminner, i form av gamme- og hustufter, offerplasser, kjøttgjemmer, bålplasser, fangstgroper, båtrester m.m. Hvor mange faste boplasser det har vært er vanskelig å si, men folketellingene for Guovdageaidnu i 1865 og 1875 tyder på at det da var 4–5 gårder i eller like ved nåværende nasjonalpark. Et spesielt kulturminne er flere hundre år gamle furuer som det er tatt bark av til forskjellige formål, bl.a. til mat. Dette er en tradisjon som er kjent overalt der samer har holdt til i furuskog. (Hva vet man om når gårdene i nasjonalparkområdet blei etablert og fraflytta?)

Nasjonalparken har vært brukt til jakt og fiske av befolkninga i Anárjokdalen. (Mer om dette. Hvor mye folk har bodd i Anárjokdalen? Hvor langt inn i nasjonalparken har denne bruken vært i nyere tid? Hvordan har de frakta utstyr i forbindelse med jakt og fiske?

) Nasjonalparkområdet har i hundrevis av år vært brukt til reinbeite, De siidaene som bruker dette området har gjeterhytter i eller like utafor nasjonalparken.

Både i området som blei nasjonalpark i 1976 og i det området som seinere er foreslått som utvidelse av nasjonalparken, har det vært drevet stort skogbruk, med fløting av furutømmer nedover Anárjohka og Tana og levering av tømmer til sagbruk i Karasjok. Det har også foregått en del vedproduksjon av bjørk. Denne hogsten har vesentlig skjedd i de delene av nasjonalparken / utvidingsområdet som hører til Karasjok kommune. (Hvem sto for denne hogsten?)

I deler av nasjonalparken har det tidligere vært vaska etter gull i elvene, uten særlig resultat. Wikipedia omtaler dette slik: "En ikke drivverdig gullgraving på 1960-tallet er en parentes i områdets historie." Det blei gjort mineralundersøkelser fra 1962 og dette skal ha medvirka til at nasjonalparken ikke blei oppretta allerede på 1960-tallet. Før vedtaket om oppretting i 1975 ba mineralinteressene om utsetting av vernet, så de kunne få undersøkt ferdig. Det blei ikke utsettelse, men noe innskrenking av verneområdet av hensyn til mineralleitinga.

Det området som nå utgjør Øvre Anárjohka nasjonalpark er utvilsomt et tradisjonelt samisk bruksområde og andre enn samer har bare utnytta deler av området over kortere tid, i første rekke i forbindelse med mineralleiting og skogbruk?. Det må altså karakteriseres som et samisk område, men blir det dermed en samisk nasjonalpark, eller er det en norsk nasjonalpark på samisk land?

Forslag om oppretting av nasjonalparken kom allerede i den første landsplanen for nasjonalparker av 1964. I fylkesmannens forslag om utvidelse (2010) heter det om opprettinga: "Begrunnelsen var dels å bevare en typisk del av Finnmarksvidda, dels å opprette nasjonalparker over landegrensene. ... Dyre- og plantelivet skulle få utvikle seg mest mulig fritt med et minimum av menneskelig påvirkning. Vernebestemmelsene for nasjonalparken ble derfor relativt strenge."

I dokument som skildrer opprettinga har vi ikke funnet noe om at man skal ta vare på verken eksisterende bruk eller kulturminner fra tidligere bruk. Det er verdt å merke seg at området ikke er verna fordi det skulle være så spesielt, men nettopp fordi det var "en typisk del av Finnmarksvidda". I boka Norges nasjonalparker – Øvre Anarjokka fra 1976 skriver lensmann Arvid Dahl om da ideen om nasjonalpark først blei lansert: "Tanken fikk full oppslutning i kommunene Kautokeino og Karasjok. Reindriftsfolket, som alltid har vært enerådende i området, var betenkt." (Dette forteller kanskje litt om hvor liten innflytelse reindriftsbefolkninga i den tida hadde i det kommunale styret. Da det i 2009-10 blei diskutert utvidelse av nasjonalparken, var forholdet heller omvendt, reindrifta var mest positive, mens kommunene var negative.)

Det er gjennom tidene skrevet en del om sjølve nasjonalparken og om påtenkt utvidelsesområde. Dette er nesten uten unntak skrevet på norsk, av vel 20 skriftlige kilder er det ingen som er skrevet originalt på samisk, mens en er oversatt til samisk[20]. Denne gjelder forhold utafor nasjonalparken og det ser altså ut til at det ikke er publisert noe materiale om sjølve nasjonalparken på samisk. (Med mulig unntak for artikler i samiske aviser.)

Både oppretting og forvaltning forteller at Øvre Anárjohka har blitt behandla som en ordinær norsk nasjonalpark, med forskrifter tatt omtrent direkte fra standardforskrifter for nasjonalparker.

Fra starten blei nasjonalparken forvalta av Direktoratet for Statens Skoger v/ Vest-Finnmark skogforvaltning i Alta, fra 1982 av Fylkesmannen i Finnmark. Fra 2007 blei det satt i gang en prosess med overgang fra statlig forvaltning for nasjonalparker til lokale nasjonalparkstyrer oppnevnt av kommuner, fylkeskommuner og evt. Sametinget. Dette blei gjennomført for alle andre nasjonalparker i landet, men ikke for Øvre Anárjohka. Årsaka var strid om foreslått utvidelse, og det var Karasjok kommune som nekta å oppnevne medlem til nasjonalparkstyre før utvidelsesplanen var trukket tilbake. Resultatet er at nasjonalparken fram til nå har vært forvalta av Fylkesmannen.

Øvre Anárjohka kan i dag knapt kalles en samisk nasjonalpark, men er snarere en norsk nasjonalpark i Sápmi. Spørsmålet er om den kan bli en samisk nasjonalpark, og hvilke tiltak som må gjøres for at den skal bli det. Det første skrittet er utvilsomt oppnevning av lokalt nasjonalparkstyre, der samiske kommuner og samiske organ sammen har flertall. Det neste skrittet blir trolig å sette i gang prosessen for en forvaltningsplan for nasjonalparken. Hva mer må gjøres for å få en samisk nasjonalpark? Er det i det hele tatt mulig innafor gjeldende regelverk?

5.5.2. Utvidelsesplan møtte motstand

Ikke før var Øvre Anárjohka nasjonalpark trådt i kraft i 1976, før det kom opp forslag om utvidelse av parken. Ressursutvalget for Finnmarksvidda foreslo i 1978 en utvidelse på 150 km² mot nordøst, som ville dekke store deler av Goššjokdalen[21]. Forslaget blei videreført av Statens Naturvernråd i 1986[22] og i ei stortingsmelding[23] som Stortinget sluttet seg til i 1993. Det drøydde likevel med planene, men i 2009 sendte Fylkesmannen i Finnmark ut varsel om oppstart av verneplanarbeidet og melding om konsekvensutredning for mulig utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Det blei nå foreslått en langt større utvidelse enn det som var lagt opp til tidligere. Fylkesmannen la fram to alternativer, 497 km² og 309 km².

Det kom inn 28 høringsuttalelser, og de aller fleste var negative til utvidelse. Det var svært forskjellige årsaker til motstanden mot utviding. Mens Norsk Bergindustri gikk mot utvidelse fordi det her kunne være verdifulle forekomster av gull og andre metaller[24], var mesteparten av motstanden bygd på at utvidelsen ville føre til hinder for tradisjonell naturbruk. Et eksempel på harde motstand er høringsuttalelsen fra Anárjogaleagi Biras/ Anarjokdalens Velforening. Her blir det bl.a. uttalt: "Ved en utvidelse av Øvre Anarjohka nasjonalpark vil vi bli frarøvet vår og våre barns framtid, ved at vår kulturarv og våre bånd tilbake til våre forfedre vil bli kuttet her. Staten vil på dette vis være med på å avslutte en del av vår historie med tvang. Naturen er en del av vår samiske identitet. Vern strider mot samisk oppfatning av det naturen er til for. Naturen er et gode som vi som samer har blitt lært opp til å respektere, og kun nyttiggjøre den som om den var til låns. Vi har lært å vise den ærbødighet og takknemlighet, fordi den er en del av vårt liv og livgiver til vår eksistens. Naturen lever og den livsånden har vi stor respekt for, og av gammel tradisjon spør vi den til råds og om tillatelse til vårt virke i naturen. Uten vår natur og vår måte å nyttiggjøre den på, er vi fortapt. Da kan vi like gjerne slutte å leve og kun eksistere. Det er naturen rundt oss som gjør at vi fortsatt bor nord for den kalde polarsirkelen. Vi viser til ILO konvensjonens § 169 om vern av fastboendes rettigheter som urfolk."

Reinbeitedistriktene som bruker utvidingsområdet var derimot positive til utviding, noe velforeninga tolka som et forsøk på å bruke nasjonalparken til et middel til å røve til seg rettigheter på bekostning av de fastboende. Blant dem som gikk mot utvidelsen var kommunene Karasjok og Guovdageaidnu, Finnmarkseiendommen, Sametinget og Finnmark fylkesting.

Samtidig med denne striden kom etableringa av lokale nasjonalparkstyrer. Det skulle også etableres for Øvre Anárjohka nasjonalpark, men blei ikke gjennomført, fordi Kárášjohka kommune nekta å nominere styremedlem pga. striden om utvidelse.

Naturvernforbundet ga ikke høringsuttalelse om utvidelsen, da man på den tida ikke hadde tilstrekkelig lokalkunnskap, men ga samtidig en mer generell uttalelse om vern i Finnmark.[25] Skogutvalget i Naturvernforbundet hadde innstilt på at forbundet skulle støtte utvidelsen, men dette blei stoppa etter innvendinger fra Finnmark.

Den store motstanden førte til at regjeringa da la saka på is. Det blei den liggende til høsten 2015, da Klima- og miljødepartementet sendte en delegasjon til Kárášjohka og Guovdageaidnu. Den konkluderte med at motstanden fortsatt var like stor og det endte med at regjeringa la bort hele utvidingsplanen. Først etter dette kom de forsinka prosessene rundt forvaltninga av eksisterende nasjonalpark i gang igjen.

5.5.3. Et samisk nasjonalparkstyre?

Miljødirektoratet har våren 2017 oppnevnt medlemmer til det lokale nasjonalparkstyret for Øvre Anárjohka, etter forslag fra kommunene Guovdageaidnu og Kárášjohka, Finnmark fylkeskommune og Sametinget. Alle representantene, med unntak av en vararepresentant, er samisktalende personer bosatt i de to kommunene. Fylkesmannen har 19.04.2017 fått instruks fra direktoratet om å innkalle til konstituerende møte. Vi er da i ferd med å få det første nasjonalparkstyret som bare består av samer, og det første som kan holde møter på samisk. (Så lenge fylkeskommunen ikke møter med sin vararepresentant, som er norsktalende kven). Formelt vil vi dermed ha et samisk nasjonalparkstyre. Spørsmålet er i hvilken grad dette styret eller evt. andre samiske organ vil ha styring med nasjonalparken.

Ved oppretting av nasjonalparker og andre verneområder blir det ved kgl. resolusjon vedtatt en verneforskrift, som sier hva som er tillatt og forbudt i området. Forskrift om fredning av Øvre Anarjokka nasjonalpark, Karasjok og Kautokeino kommuner, Finnmark blei vedtatt i 1975 og sist endra i 1982[26]. Dette er en av de strengeste nasjonalparkforskrifter som har vært i Norge. Begrensingene på bruken av området gjelder ikke bare for bygging og større inngrep, men også for lokal utmarkshøsting, for reindrift og for turisme. Bærplukking og fiske er tillatt, men jakt på rype, hare, rødrev og mink må bare foregå "i forbindelse med lovlig reindrift". Verken lokale fastboende eller tilreisende har altså lov å jakte. Så blir det sagt at "Departementet kan gi tillatelse til jakt på andre arter i begrenset tidsrom når det etter sakkyndiges mening er nødvendig for å opprettholde balansen i dyrelivet." Dette er særlig aktuelt for elg, men slik jakt må altså godkjennes helt opp i departementet.

Det blir i forskriftene slått fast at reindrifta har rett til å bruke området, men ei rekke aktiviteter som er nødvendige for reindrifta er man nødt til å søke om: "Etter søknad skal utøvere av lovlig reindrift gis tillatelse til å bruke motordrevet framkomstmiddel på vinterføre. Tillatelse til dette gis av lappefogdene." og "Transport av brensel og materialer til hytter, buer, reingjerder, klopper m.v. kan foretas med motorkjøretøy på vinterføre eller med luftfartøy når tillatelse er innhentet fra forvaltningsmyndigheten."

Reglene for turisme i området er strengere enn for de aller fleste nasjonalparker. Blant annet er det forbudt med merka stier og organisert ferdsel.

Disse reglene er gitt av regjeringa og kan bare endres av regjeringa. Ei oppretting av lokalt nasjonalparkstyre vil bare si at de tillatelsene som etter forskriften kan gis av "forvaltningsmyndigheten" nå vil kunne gis av nasjonalparkstyret i stedet for av Fylkesmannen. Dispensasjoner fra vernereglene ut over dette, kan fortsatt bare gis av Klima- og miljødepartementet.

I forbindelse med utvidingsplanene sendte Fylkesmannen i Finnmark ut varsel om revisjon av verneforskriften for eksisterende nasjonalpark i 2009, med ønske om innspill på ulike tema og problemstillinger. Det kom totalt 29 høringsuttalelser. I Fylkesmannens verneforslag av mai 2010 var det også med et forslag til ny verneforskrift. Denne skilte seg på flere punkter fra gjeldende forskrift med å åpne for mer aktiviteter i nasjonalparken. Da utvidelsen blei lagt på is, blei også revisjonen av verneforskriften lagt bort, så den gamle forskriften er fortsatt gyldig.

Innafor rammene av verneforskriften for den enkelte nasjonalpark skal det utarbeides en forvaltningsplan. Planen skal utarbeides av vernemyndigheten (nasjonalparkstyret, evt. fylkesmannen), og godkjennes av Miljødirektoratet. De fleste nasjonalparker har oppretta en forvaltningsplan, men noen mangler det fortsatt, bl.a. Reisa nasjonalpark, der konfliktene mellom reindrifta og forvaltninga har ført til at planen aldri har blitt ferdig.

Øvre Anárjohka nasjonalpark har aldri hatt noen vedtatt forvaltningsplan, men en "Grovskisse til forvaltningsplan for Øvre Anárjohka nasjonalpark og tilgrensende verneområder" blei 08.oktober 2010 lagt fram av Fylkesmannen i Finnmark.[27] Uttrykket "grovskisse" er dekkende, for det er mye som mangler på kunnskapen om området. Dette skjedde i tilknytning til planen om utvidelse av nasjonalparken, og i den forbindelse blei det etter krav fra Sametinget nedsatt et lokalt arbeidsutvalg bestående av representanter for kommuner og næringer. Arbeidsutvalget var leda fra Fylkesmannen og hadde representanter fra kommunene, to reinbeitedistrikt, elgjegerforening og velforening i Anárjokdalen. Arbeidsutvalget ønska primært ingen utvidelse, og ga også flere dissenser til Fylkesmannens forslag til forvaltningsplan. Det første stridsspørsmålet kom allerede i formålet for nasjonalparken, om det skulle stå: "Området skal kunne brukes i tradisjonell samisk næringsvirksomhet" eller "Området skal kunne brukes til reindrift."

I forbindelse med debatten om forvaltningsplan blei det ytra ønske om en ny verneforskrift, men dette har ikke blitt fulgt opp. Alt arbeidet med endringer angående nasjonalparken stoppa opp i 2010 og ingenting skjedde før regjeringa i 2015 bestemte å legge bort utvidelsesplanene. Først i 2017 er saka tatt opp igjen med oppnevning av nasjonalparkstyre og når dette er konstituert vil det trolig ta initiativ til å ta opp igjen prosessen med endring av verneforskrift og utarbeiding av forvaltningsplan.

Oppsummert kan vi si at nasjonalparkstyret vil kunne ta initiativ til endringer, men disse må avgjøres av regjeringa (forskrift) og direktoratet (forvaltningsplan). Inntil det er gjort, må de forvalte innafor rammene av forskriften av 1975. Denne gir svært lite handlingsrom for nasjonalparkstyret.

I likhet med andre nasjonalparker skal denne ha en nasjonalparkforvalter. Denne stillingen skal snart utlyses. Det er ikke styret som ansetter, men fylkesmannen, og utlysninga skjer etter mal utarbeida av miljødirektoratet. Det er derfor høyst usikkert hvor stor vekt det vil bli lagt på samisk språk og lokalkunnskap.

5.6. Nasjonalparksentra