Dette nettstedet er utarbeida i forbindelse med forprosjekt for natursenter. Forprosjektet er nå avslutta og høsten 2017 er det oppretta et interimstyre, som skal føre arbeidet videre. Mer informasjon kommer her snart.

Guohccajeaggi er et av de 9 myr- og våtmarksområdene i Guovdageaidnu som er foreslått verna.
(Foto: Svein Lund)

Guovdageaidnu natursenter

Verneområder

I 2010 foreslo Fylkesmannen å opprette nasjonalpark ved Goahteluoppal.

HER KAN DU LESE OM:
Gjeldende verneområder i Guovdageaidnu
Nasjonalparker i Guovdageaidnu foreslått verna i 2010
Verneplan for myr og våtmarker
Hvorfor vern?
Verneområder i Finnmark
Verneområder i Norge
Nasjonalparksenter i Norge
Verneområder i andre land
Nasjonalparksenter i andre land
Verneområder og urfolk
Verneområder og samerett
Hva kan natursenteret gjøre?

Oppretting av verneområder som nasjonalparker og naturreservater har alltid vært omstridt, ikke minst i samiske bruksområder. Ofte har lokalbefolkninga og storsamfunnet svært forskjellige oppfatninger om hva som bør vernes og hva som bør tillates i verneområder. Mange har opplevd vernetiltak som et overgrep mot dem som har brukt områdene tradisjonelt. Som en utmarksbruker i Guovdageaidnu sa i forbindelse med planer om oppretting av et verneområde: "De vil ta området fra oss og gi det til turistene". Torvald Falch ved Sametinget sier det slik: Naturen i samiske områder er utsatt for et svært stort press. Den kultur som oppebærer naturen er under tilsvarende press. Vi har derfor kommet i den paradoksale situasjonen at både inngrep i naturen og statlig vern av naturen begge på sine måter truer muligheten for en bærekraftig utvikling i samiske områder. Det bør ikke være tvil om viktigheten av ivaretakelse og vern av naturen, både som grunnlag for levevis, egenforståelse og kulturell utvikling. Men dette vernet må skje ut fra gjenkjennelige verdier i samiske samfunn, og gjennom en forvaltning som myndiggjør de som lever nærmest med og av naturen.

Her vil vi presentere gjeldende og foreslåtte verneområder som helt eller delvis ligger i Guovdageaidnu kommune. Dette vil vi sette i sammenheng med debatten om vern og med vernearbeid i Finnmark, Norge og i Verden, samt spesielt om vern og urfolk og samerett.

Naturvern blir ofte oppfatta som synonymt med oppretting av verneområder med faste grenser. Men avgrensa verneområder aleine kan ikke sikre verken dyrearter, plantearter eller økologiske sammenhenger. Vi siterer fra innledninga til Fylkesmannens innstilling til Verneplan for myrer og våtmarker i Finnmark:
"Vern etter naturmangfoldloven vil likevel kun gjelde en mindre del av den norske naturen, og reservatene kan isolert sett være små og spredte, for eksempel om en tenker på at arter skal kunne spre seg mellom egnede levesteder. Minst like viktig er derfor det generelle ansvaret for langsiktig disponering av hovedarealet som ikke får noen formell vernestatus. Våtmarker er av de naturtypene som har blitt særlig utsatt for inngrep i nyere tid. Samtidig som det blir gitt naturreservatstatus for noen utvalgte områder, er det derfor viktig å skape en holdning til at også områder som ikke får formell vernestatus blir bevisst forvaltet."

I Guovdageaidnu er det bare to områder som er verna, men det har vært forslag om vern av minst 11 områder til.

Gjeldende verneområder i Guovdageaidnu

Sjøl om Guovdageaidnu har store naturområder uten større inngrep, er det relativt lite av dette som er verna. Mens det på landsplan er verna omlag 17% av arealet, er knapt 10% av Guovdageaidnu verna, og det er bare to verneområder: En del av en større nasjonalpark og et lite naturreservat. Begge disse verneområdene er oppretta som del av landsomfattende verneplaner, den ene som del av den andre nasjonalparkplanen, den andre som del av planen for fredning av rike lauvskoger.

Øvre Anárjohka nasjonalpark

Máze naturreservat

Nasjonalparker i Guovdageaidnu foreslått verna i 2010

Det har helt siden 1970-tallet vært snakk om å verne større deler av Guovdageaidnu som nasjonalpark. Flere områder i Finnmark var med i den andre nasjonalparkplanen, derav en i Guovdageaidnu og en dels i Guovdageaidnu dels i Karasjok. For begge blei det lagt fram forslag fra Fylkesmannen i 2010, men dette er ikke gjennomført, og nåværende regjering har lagt disse planene på is.

Utviding av Øvre Anárjohka nasjonalpark

Goahteluoppal / Muvrresáhpi nasjonalpark/landskapsvernområde

Verneplan for myr og våtmarker

Landsomfattende arbeid

I 1966 tok Statens naturvernråd initiativ til en landsplan for myrreservater. I Stortingsmelding nr. 68 (1980-81) Vern av norsk natur blei det lagt opp til fylkesvise verneplaner for våtmarksområder, edellauvskog, myrer, hekkeområder for sjøfugl, kvartærgeologiske forekomster, mineralforekomster og fossile forekomster, fuglefjell, innsjøer og strandenger, sjeldne og truete plantearter, barskogområder og marine miljøer. I Finnmark er det gjennomført tematiske verneplaner for fuglefjell, kvartærgeologiske forekomster, strandområder, barskog og rik løvskog. Ved sida av Verneplanen for myrer og våtmarker gjenstår verneplan for marine forekomster.

I verneplanene for myr og våtmarker er det lagt opp til naturreservat som verneform. Valget av verneform kan ha stor betydning for hvilke aktiviteter som vil være tillatt og forbudt i verneområdet, og det er derfor naturlig å spørre hvorfor denne formen er valgt her. Om dette sier Fylkesmannens innstilling:
Naturreservat er den mest spesialiserte og kan være den strengeste verneformen. Naturreservater skal sikre områder som inneholder truet, sjelden eller sårbar natur, representerer en bestemt type natur, har særlig betydning for biologisk mangfold, utgjør en spesiell geologisk forekomst, eller har særskilt naturvitenskapelig verdi. Ettersom verneplan for myrer og våtmarker fokuserer på spesielle og egenartete naturtyper og biologisk mangfold, foreslås de aktuelle områdene vernet som naturreservater.
Det er med andre ord ikke gjort noen konkret vurdering av de enkelte foreslåtte verneområdene, men man har plassert alle i samme kategori. uten nærmere vurdering av hvilke konsekvenser dette får for bruken av områdene.

Verneplaner i Finnmark
I 1969-79 blei det foretatt kartlegginger av zoologiske og botaniske verneverdier ved en del myrer og våtmarker i Nord-Norge, med sikte på å sette igang vern. Det blei da vurdert 29 myrområder i hele landsdelen, derav 11 i Finnmark. På grunnlag av disse kartleggingene la Fylkesmannen i Finnmark i 1980 fram sitt første utkast til verneplan for myrer. Denne bygde bare på kartlegging av botaniske verdier, og behandlinga av planen blei utsatt fordi man ønska grundigere undersøkelser og se botaniske og zoologiske verdier i sammenheng.

Seinere er det gjort supplerende undersøkinger, bl.a. Strann & Nilsen (1996), som vurderte 19 ulike områder, derav 6 i Guovdageaidnu. (Rapport nr. 3-1996 Verneverdige myrer og våtmarker i Finnmark) I 2005 kom rapporten Bjerke, Jarle W. m.fl.; Naturfaglig kartlegging av 20 områder i forbindelse med verneplan for myrer og våtmarker i Finnmark. Deretter blei det gjennomført en egen vurdering av hvilke virkninger verneplanen vil ha på reindrifta: Reindrift i kandidatområdene til verneplan for myrer og våtmarker i Finnmark. Fylkesmannen i Finnmark Rapport nr.1–2010.

Kart over de områdene som er verna eller foreslått verna i Guovdageaidnu. (Også Reisa nasjonalpark er med på kartet.)
(Kilde: Riseth / Solbakken / Kitti: Meahcásteapmi Guovdageainnus – Naturbruk i Kautokeino.)

Hva er så retningslinjene for utplukking av områder for vern? Om dette skriver Fylkesmannen:
Utvelgelsen av områder til verneplanen er gjort etter en vurdering av:
– Områdets artsmangfold og individtetthet
– Områdets representativitet, med vekt på at områdene til sammen skal dekke variasjonsbredden og de naturgeografiske særpregene ved fylkets myrer og våtmarker
– Områdets egenart, herunder forekomst av sårbare, sjeldne elle spesielt kravfulle arter eller plante- og fuglesamfunn
– Områdets størrelse, variasjon og urørthet, med vekt på å få med urørte områder som spenner over flere ulike myrtyper og biotoper for våtmarksfugl

Lokalt arbeidsutvalg
Det blei etter konsultasjoner med Sametinget oppretta et lokalt arbeidsutvalg som skulle delta i prosessen med verneplanen. Men Miljøverndepartementet hadde slikt hastverk med å få planen ferdig, at man ikke hadde tid å vente på at arbeidsutvalget skulle bli ferdig. I Fylkesmannens innstilling står det:
Arbeidsutvalget ble sammensatt av representanter fra berørte samiske interesseorganisasjoner, samiske rettighetshavere og Kautokeino kommune. Fylkesmannen har vært leder og sekretariat for utvalget. På dette vis ivaretas statens konsultasjonsforpliktelser overfor berørte samiske interesser på lokalt nivå. ...
Arbeidsutvalget skal:
– bistå Fylkesmannen i Finnmark bla. i arbeidet med verneplan for myrer og våtmarker i Kautokeino kommune.
– vurdere verneplanforslagene i henhold til St.meld. nr. 62 (1991 – 1992), og utrede verneforslag med avgrensing og vernebestemmelser for områdene.
– i sine vurderinger ta utgangspunkt i relevant lovverk; herunder naturmangfoldloven, finnmarksloven §§ 4 og 19, avtale mellom Sametinget og Miljøverndepartementet om retningslinjer for verneplanarbeid i samiske områder, utredninger av områdets verneverdier og kartlagt bruk av områdene.
Arbeidsutvalget kan fremme forslag til utredninger for å sikre et best mulig beslutningsgrunnlag i verneprosessen.
... Arbeidsutvalget kan invitere kunnskaps- og kompetansepersoner og representanter for rettighetshavere og brukerinteresser til sine møter når enkeltområder eller -tema tas opp, og arbeidsutvalget kan legge opp til åpne møter med de lokalsamfunn og de interesser som berøres av verneforslaget.
Om et flertall i Arbeidsutvalget kommer fram til et annet forslag enn Fylkesmannen skal også dette forslaget legges fram for høring og følge saken videre.
Arbeidsutvalget ble på grunn av tidspress ikke ferdige med sitt arbeid før høring, og vil fortsette sitt arbeid fram mot vedtak.

Når man seks år etterpå ser tilbake på denne saka, kan man spørre hvorfor det var et slikt tidspress at ikke arbeidsutvalget kunne få gjøre seg ferdig før saka blei sendt på høring. Den eneste årsaken vi har klart å finne er at Miljøverndepartementet hadde fått det for seg at alle gjenstående verneplaner på død og liv måtte fullføres og vedtas i løpet av 2010. Resultatet var imidlertid at prosessen skar seg helt fast, og at man i 2016 ennå ikke har kommet av flekken.

[SPØRSMÅL: Gjorde arbeidsutvalget noe mer etter at saka blei sendt på høring?]

På grunnlag av disse undersøkelsene la Fylkesmannen i Finnmark i 2010 fram Verneplan for myrer og våtmarker i Finnmark. Det var bare delvis samsvar mellom de områdene som var tatt opp i rapporten av 2005 og høringsdokumentet av 2010. Noen av de undersøkte områdene var tatt ut av verneforslaget, mens andre var kommet til. Noen av områdene hadde også fått endra grenser. Det er flere steder i teksten vist til at det er gjort endringer i forhold til oppstartsmeldinga, men det er ikke orientert om når denne blei laga eller av hvem. Det er heller ikke vist til oppstartsmeldinga i litteraturlista.

Høring og utsetting
Planen var på høring samme året. Allerede før høringsfristen gikk ut 07.07.2010 opplyste statssekretær Heidi Sørensen på et folkemøte i Karasjok 10.06.2010 at høringsfristen ville bli utsatt og at departementet ville holde et møte med bl.a. Sametinget om saka. Mellom 2010 og 2014 synes det ikke å ha skjedd noe særlig i saka. 20.05.2014 skreiv klima- og miljøministeren et brev til Sametinget og kommunene Karasjok og Kautokeino, med tittelen Gjenstående verneplaner i nasjonalparkplanen i Finnmark. Her står det om myr- og våtmarkplanen at denne blei stansa i påvente av nasjonalparkplanene, og "Jeg ønsker å se forslaget til verneplan for myr og våtmark i Finnmark i sammenheng med beslutningen som blir fattet om nasjonalparkforslagene. Jeg vil derfor senere komme tilbake til denne verneplanen." Våren 2016 var det ennå ikke kommet noen ny høringsfrist, og fylkesmiljøvernsjefen skreiv i mai: "Verneplan for myr og våtmark i Finnmark er i realiteten på høring enda, eller satt på vent.".

Siden høringa ikke er formelt avslutta, finnes det heller ikke tilgjengelig noen oversikt over innkomne høringsuttalelser. [Sjekk med Fylkesmannen] . Det virker likevel som de fleste høringsuttalelsene som har kommet er negative til vern av enkelte områder eller til hele planen. Det kom en uttalelse fra Naturvernforbundet i Guovdageaidnu som gikk inn for et kompromiss med vern som landskapsvernområde i stedet for naturreservat.

Da statsråden med følge var i Finnmark høsten 2015 og så på de foreslåtte nasjonalparkene og hadde møter med representanter for lokalbefolkninga, var ikke myr- og våtmarkplanen tema der. Derimot blei dette drøfta på møte med Sametinget 02.09.2015, det møtet som hadde vært planlagt siden 2010. 14.12.2015 opplyser ministeren at planen om nasjonalparker er lagt bort pga. stor motstand, men at "De tematisk fylkesvise verneplanene er gjennomført, bortsett fra verneplanen for myr og våtmarker i Finnmark. Jeg vil se eventuell videreføring av hele, eller deler av denne planen i sammenheng med oppfølgingen av stortingsmeldingen om naturmangfold som regjeringen vil legge fram."

Denne stortingsmeldinga blei lagt fram få dager seinere, som St. meld nr. 14 (2015-2016) Natur for livet, Norsk handlingsplan for naturmangfold. Her står det: "Regjeringen vil vurdere forslaget til verneplan for myr og våtmark i Finnmark som et ledd i det fylkesvise arbeidet med supplerende vern."

Dette svaret viser at saka fortsatt er aktuell, og det er på tide å børste støvet av de gamle planene og se hva som står der om de enkelte verneområdene, hvorfor de er foreslått verna, hvordan disse områdene er brukt i dag, hvilke konsekvenser vern vil har for bruken og hvilke reaksjoner som til nå har kommet på verneforslagene.

Vi ser her på de 9 foreslåtte naturreservata som helt eller delvis ligger i Guovdageaidnu kommune.

Áidejávri naturreservat

Opmoáhpi naturreservat

Giŋaljeaggi naturreservat

Guohcajeaggi naturreservat

Náhpolsáiva naturreservat

Stuoráhpi / Geatkkašjeaggi naturreservat

Stuorajávri naturreservat

Suolovuopmi naturreservat

Iešjávri naturreservat

I 2005 utførte NINA på oppdrag fra Fylkesmannen i Finnmark ei undersøking av 20 myrer og våtmarksområder i Finnmark med sikte på eventuelt vern. Disse er omtalt i rapporten: Naturfaglig kartlegging av 20 områder i forbindelse med verneplan for myrer og våtmarker i Finnmark.De fleste av de undersøkte områdene er tatt med i verneplanen, men noen er ikke tatt med. Etter en ganske overfladisk kartlegging av plante- og fugleliv er begge vurdert som "bare av lokal verdi", noe som ikke gir grunnlag for vern etter nasjonale verneplaner.

Av disse er det to myr- og våtmarksområder i Guovdageaidnu, og sjøl om de ikke er foreslått verna nå, vil vi ta dem med her og gjengi noe av det som man har funnet ut om disse områdene. Det er så langt vi kjenner til ikke gjort noen kartlegging av bruken av disse områdene, verken historisk eller i nyere tid.

Riehttejávri

Badjeluoppal

Tidligere har også andre områder vært foreslått verna. I innstillinga til Ressursutvalget for Finnmarksvidda (NOU 1978:18 blei det, i tillegg til noen av de nevnte foreslått et naturreservat som ikke har vært framme i seinere år:

Habatvuohppebákti naturreservat

Der blei fra Ressursutvalget i tillegg til noen av de nevnte også foreslått å utrede med tanke på naturreservat følgende:

Biggeluoppal – "Område med rikt fugleliv, spesielt vadefugler".

Njukčagorsa – Bahtagurra – "Rasmark med interessante erosjonsformer og heisamfunn".

Det er ikke sagt noe mer om lokalisering og størrelsen på disse områdene.

Kilder – Myr og våtmarksområder

Bjerke/ Strann / Johnsen: Naturfaglig kartlegging av 20 områder i forbindelse med verneplan for myrer og våtmarker i Finnmark. NINA 2005
Direktoratet for naturforvaltning. 2006. Kartlegging av naturtyper. Verdsetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13,
Fylkesmannen i Finnmark. Verneplan for myrer og våtmarker i Finnmark. Miljøvernavdelingen 2010
Fylkesmannen i Finnmark. De foreslåtte naturreservatene og verneforskrifter. Miljøvernavdelingen 2010
Fylkesmannen i Finnmark. Utkast til verneplan for våtmarker. Finnmark fylke. 1979. Upublisert rapport
Fylkesmannen i Finnmark. Utkast til verneplan for myrer i Finnmark Fylke. 1980.
Fylkesmannen i Finnmark. Verneverdige myrer og våtmarker i Finnmark. Rapport nr. 3. 1996.
Hanssen, Martin / Jenssen, Ørjan: Reindrift i kandidatområdene til verneplan for myrer og våtmarker i Finnmark. Fylkesmannen i Finnmark Rapport nr.1–2010
Hornburg, P. 1969-1975. Registrering av bevaringsverdige myrer og våtmarker i Finnmark fylke. Rapporter til Miljøverndepartementet.
Riseth / Solbakken / Kitti: Meahcásteapmi Guovdageainnus. Naturbruk i Kautokeino. Fastboendes bruk av meahcci i Kautokeino kommune og konsekvenser ved etablering av naturvernområder. Samisk Høgskole. 2010.
Sametinget 2009. Vedrørende forespørsel om kjent kunnskap om kulturminner i kandidatområder verneplan for myrer og våtmark i Finnmark. Upublisert rapport. Vadsø.
Sametinget: Samiske kulturminner og verneplan for myrer og våtmarker. Upublisert rapport 2009
St. meld nr. 14 (2015-2016) Natur for livet, Norsk handlingsplan for naturmangfold
Strann, Karl-Birger: Verneverdige myrer og våtmarker i Finnmark. Fylkesmannen i Finnmark. 1996
Strann, K.-B., Rae, R., Nilsen, S.Ø., Frivoll, V. & Johnsen, T. V. 2008a. Verdifulle naturtyper og viltområder i Kautokeino kommune 2002-2003 - NINA Rapport 337.
Strann, K.-B, Weibull, H., Frivoll, V., Rae, R., Francis, I. & Birkeland, I. 2008b. Vilt og botanikk i tre utvalgte myrområder i Finnmark i 2008 - NINA Rapport 405.
Vorren, K-D. 1979. Myrinventering i Nordland, Troms og Finnmark, sommeren 1976, i forbindelse med den norske myrreservatplanen. Tromura Naturvitenskap nr. 3.

Alta-Guovdageaidnu-vassdraget

Alta-Guovdageaidnu-vassdraget, og spesielt strekninga mellom Máze og den øverste bebyggelsen i Alta, ville vært en av Norges mest opplagte kandidater til nasjonalpark dersom ikke myndighetene hadde bestemt seg for i stedet å utnytte vannkraftressursene her.

Mens vernevedtak ellers er gjort av sentrale myndigheter, ofte mot lokal motstand, har situasjonen for Alta-Guovdageaidnu-vassdraget vært omvendt. Dette er det eneste området i Guovdageaidnu, og et av svært få i Finnmark som det har vært en folkelig bevegelse for å få verna,, og der de berørte kommunene også har ønska vern. Her ønska imidlertid ikke myndighetene noe vern, men var derimot villige til å sette inn både politi og rettsapparat for å sikre bygging av kraftstasjon med regulering av nedre del av vassdraget.

Opprinnelig var det planlagt å bygge ut langt mer, men den store motstanden førte til at de mest ytterliggående planene blei lagt bort, og den delen av vassdraget som ikke da var vedtatt utbygd, blei i 1980 verna under Verneplan II for vassdrag.

Les mer om Alta-Guovdageaidnu-vassdraget.

Hvorfor vern?

I debatten for og mot oppretting av nye verneområder er det lett å glømme de mest grunnleggende spørsmåla:
– Hvorfor skal vi verne?
– Hva skal vernes og mot hva?
– Hvem skal verne og mot hvem?

Siden jorda blei danna for omlag 4,6 milliarder år siden, har den vært i stadig endring. Mineraler og bergarter, fjellkjeder og landskap har oppstått og gått i oppløsning. Etter hvert har liv i forskjellige former utvikla seg. Nye plantearter og dyrearter har oppstått, mens de fleste artene som var på jorda for 100 millioner år siden finnes ikke lenger, eller bare som fossiler. For et par millioner år siden utvikla menneskeslekta seg, fram til dagens art Homo sapiens. Denne arten har spredt seg over så godt som hele jordkloden, og i stadig stigende grad påvirka det naturlige dyre- og plantelivet. Mange dyrearter er utrydda av menneskene direkte gjennom jakt eller indirekte gjennom ødelegging av leveområdene til dyra. En stor del av de artene som fortsatt finnes er reduserte i den grad at de er trua av fullstendig utrydding. Naturlige arter er i stor grad erstatta av foredla arter av både dyr og planter. Etterhvert har mennesket også påvirka sjølve landskapet med planering og kanalisering for jordbruk, regulering av vann og elver for skipsfart og kraftverk. Menneskenes byggverk og kommunikasjonsstrukturer fjerner eller endrer livsgrunnlaget i store områder. Steinbrudd og gruver tar ut ikke-fornybare ressurser, samtidig som de endrer landskap gjennom inngrep og avgangsdeponier og ofte gjennom forurensing gjør deler av landskapet ulevelig for planter, dyr og mennesker.

Når oppsto ideen om vernetiltak? Det må ha vært lenge før vi har skriftlige kilder. Menneskene oppdaga tidlig at naturressursene er avgrensa, dersom man jakter, fisker, hogger eller plukker for mye, kan man ødelegge gjenveksten og få mindre utbytte neste år. Mange folkegrupper utvikla derfor måter å regulere uttak på, og regler for ansvarlig naturbruk blei overført fra generasjon til generasjon, ofte i form av fortellinger eller i religiøs innpakning. Likevel finst det mange eksempler på at menneskar også i tidligere tider har utrydda dyrearter, fordi de tenkte grådig og kortsiktig, eller fordi de ikke hadde oversikt over virkningene av de inngrepa de gjorde. Det finnes også eksempler på at i strid mellom folkegrupper har ei gruppe helt bevisst utrydda planter eller dyr som har vært den andre gruppas livsgrunnlag.

Et stadig økende press på utnytting av ressursene og bygging av infrastruktur har ført til at det i mange land i verden er svært lite intakt natur igjen. Dette har ført til krav om og tiltak for bevaring av noen gjenværende naturområder, ofte i form av avgrensa verneområder som nasjonalpark, naturreservat eller landskapsvernområde. Slike områder er etter hvert blitt oppretta i de fleste land i verden. Svært mange steder har det vært strid om oppretting og forvaltning av slike områder. På den ene sida presser ofte økonomiske interesser som skogbruks-, olje-, kraft- og gruveselskap på for å få tilgang til områder som er verna eller planlagt verna. På andre sida har det ofte også vært strid mellom statlige forvaltningsmyndigheter og lokalbefolkning / urfolk som har brukt disse områdene fra gammelt av, og som får innskrenka sin bruk pga. vernetiltak.

Ei sak som det har vært lite oppmerksomhet rundt er at oppretting av verneområder kan vært nødvendig for å bevare kulturspor. I forbindelse med planene om utviding av Øvre Anárjohka nasjonalpark, blei det gjort ei undersøking om kulturminner i trær. Dette er svært dårlig undersøkt i Norge, men atskillig betre kartlagt i samiske områder i Sverige. Her forteller forfatteren at det i Sverige nesten bare er i verneområder at slike kulturspor finnes igjen, da skogbruket ellers har rasert alt av eldre trær. Slike kulturspor i trær er ikke bare kulturminner i seg sjøl, men også tegn som viser arkeologene hvor det er sannsynlig at det har vært boplasser og andre kulturminner.

Verneområder i Finnmark

Fra Varangerhalvøya nasjonalpark
(Foto: Eva McMaster)

De første nasjonalparkene i Finnmark var Stabbursdalen og Øvre Pasvik, etablert i 1970 og utvidet i henholdsvis 2002 og 2003, mens Øvre Anárjohka nasjonalpark blei etablert i 1975.

Ressursutvalget for Finnmarksvidda (NOU 1978:18) foreslo etablering av det som blei Reisa nasjonalpark i 1986, utvidelse av nasjonalparkene Stabbursdalen og Øvre Anárjohka,

I Kautokeino foreslo utvalget opprettelse av Suolovuopmi naturreservat og undersøkelser med sikte på eventuelt vern ved Áidejávri, Siebejávri, Goahteluoppal og Stuorajávri. Disse forslaga har, i lag med flere, seinere kommet igjen i den andre nasjonalparkplanen eller i den fylkesvise verneplanen for myr og våtmark. Den andre nasjonalparkplanen foreslo også Seiland og Varangerhalvøya nasjonalparker, som begge ble etablert i 2006.

I Finnmark er det pr. 2016 83 naturvernområder (5 nasjonalparker, 10 landskapsvernområder, 66 (?) naturreservat) og 3 artsfredningsområder. Arealet av disse områdene er til sammen 5594 km2 og utgjør 11,6 % av Finnmarks areal, altså bare omtrent 2/3 av landsgjennomsnittet. Det er ikke fordi Finnmark har mindre verneverdig natur. I Finnmark er det planlagt, men ikke gjennomført: en ny nasjonalpark, utviding av en eksisterende nasjonalpark og oppretting av 23 nye naturreservater i myrer og våtmarksområder. Dersom disse planene var blitt gjennomført, ville Finnmark vært oppe omtrent på landsgjennomsnittet for verneområder.

Litteratur – Verneområder i Finnmark

Askeland, Per Arne: Drømmelandet : en fotografisk reise i Seiland nasjonalpark. Askeland foto-media 2007
Forvaltningsplan for Stabbursdalen nasjonalpark : Porsanger kommune. Fylkesmannen i Finnmark 1990
Fylkesmannen i Finnmark: Verneforslag og konsekvensutredning for Varangerhalvøya nasjonalpark. Fylkesmannen i Finnmark 2004
Fylkesmannen i Finnmark: Verna og verneverdige områder i Finnmark Fylkesmannen i Finnmark Rapport 3-1993
Jenssen, Ørjan W.: Konsekvenser for næringsmessig og fritidsmessig naturbruk av nasjonalpark på Varangerhalvøya. Fylkesmannen i Finnmark 2004
Prestbakmo, Hans: Váikkuhusat boazodollui jos Rávttošvuomi nášunalpárka viiddiduvvo.
Ravttosvuomi álbmotlašmeahci (našunálpárkka) viiddideapmi ja Rávttošvuomi eanadatgáhttenguovllu ásaheapmi : gulaskuddan evttohus luonddugáhttenlága vuođul : váikkuhusčielggadeapmi boazodollui. Fylkesmannen i Finnmark 1998
Ryvarden, Leif: Seiland og Varangerhalvøya. Norges Nasjonalparker. Gyldendal 2007
Sievju : alpiidna sulloeanadat Oarje-Finnmárkkus. DN 2007

Verneområder i Norge

Fra Reisa nasjonalpark
(Foto: Basia Głowacka)

På omtrent 17% av Norges areal er naturen verna med en eller annen form for områdevern. Områdevern reguleres av Naturmangfoldloven kap. V, og det er fem forskjellige former for vern: nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat, biotopvern og marine verneområder. Loven bestemmer nærmere hva som ligger i hver kategori, og ved oppretting av et verneområde vedtar Miljøverndepartementet en egen forskrift som sier hva som er tillatt og forbudt å gjøre i området.

I alt er det i fastlands-Norge:
34 nasjonalparker - 30000 km2
1900 naturreservat - 4000 km2
160 landskapsvernområder - 17000 km2
80 andre verna områder 900 km2
I tillegg er store deler av Svalbard verna.

Naturmangfoldloven legger grunnlag

Formålsparagrafen i Naturmangfoldloven sier: "Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.".

Hvordan har denne paragrafen blitt praktisert i forbindelse med verneprosessene i Guovdageaidnu?

Naturmangfoldloven sier at målet med verneområdene er:
Verneområder på land, i vassdrag og i sjø etter dette kapittel skal bidra til bevaring av
a) variasjonsbredden av naturtyper og landskap,
b) arter og genetisk mangfold,
c) truet natur og økologiske funksjonsområder for prioriterte arter,
d) større intakte økosystemer, også slik at de kan være tilgjengelige for enkelt friluftsliv,
e) områder med særskilte naturhistoriske verdier,
f) natur preget av menneskers bruk gjennom tidene (kulturlandskap) eller som også har kulturhistoriske verdier, og tilrettelegging for bruk som bidrar til å opprettholde naturverdiene,
g) økologiske og landskapsmessige sammenhenger nasjonalt og internasjonalt, eller
h) referanseområder for å følge utviklingen i naturen.

Nasjonalparkplaner og andre verneplaner

Nasjonalparker i Norge
(Kilde: Wikipedia)

Den første norske nasjonalparken blei oppretta i 1963, og i 1966 vedtok Stortinget den første nasjonalparkplanen. Den blei gjennomført fram til 1975 og omfatta 13 nasjonalparker. Av disse lå hele 10 i reindriftsområde, dette utgjorde hele 83% av vernearealet.

Den andre nasjonalparkplanen blei lagt fram av Statens naturvernråd i 1986, Da denne var til høring, var ennå ikke Sametinget oppretta, men tre samiske organisasjoner ga betinga støtte til planen, samtidig som de viste til at det ikke var tatt nok hensyn til samiske interesser. Planen blei først vedtatt i april 1993. Den omfatta 20 nye nasjonalparker, 16 landskapsvernområder, 1 naturreservat og utvidelse av 9 eksisterende nasjonalparker. I 2008 gjensto ennå 16 saker, og statssekretær i Miljøverndepartementet uttalte da at man hadde fullt trykk på dette arbeidet og regna med å få oppretta 15 av disse innen utgangen av 2010. Trykket kan ha blitt så stort at man har kjørt seg fast, for i 2016 er det fortsatt 3 nye nasjonalparker og en utvidelse som ikke er gjennomført. Alle disse er i Nord-Norge, og to av dem helt eller delvis i Guovdageaidnu kommune.

Ved sida av nasjonalparkplanene har det vært vedtatt og mer eller mindre gjennomført planer for skogvern, for naturreservater i rik lauvskog, i myrer og våtmarker og ..... Disse planene har vært gjennomført fylkesvis. Blant dem som ikke er gjennomført etter planen er planen for vern av myrer og våtmarker i Finnmark.

Nasjonalparksenter i Norge

Det blei i 1993 vedtatt en plan for utbygging av 13 nasjonalparksenter. Siden har det kommet et par til, det siste blei åpna i 2015.
Pr. 2017 er det 17 nasjonalparksenter i Norge: Breheimsenteret (Jostedalen), Femundsmarka nasjonalparksenter (Elgå), Folgefonna nasjonalparksenter, Halti nasjonalparksenter (Nordreisa), Hardangervidda nasjonalparksenter (Skinnarbu), Hardangervidda natursenter (Eidfjord), Hvaler nasjonalparksenter, Jostedalsbreen nasjonalparksenter (Stryn), Lierne nasjonalparksenter, Nordland nasjonalparksenter (Saltdalen), Norsk Bremuseum (Fjærland), Norsk Fjellmuseum (Lom), Rondane nasjonalparksenter (Folldal), Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalparksenter (Sunndal), Stabbursnes Naturhus og Museum, Øvre Pasvik nasjonalparksenter og Færder nasjonalparksenter (Tjøme).

Miljødirektoratet gir autorisasjon som nasjonalparksenter, og har i 2015 gitt ut retningslinjer for hva et slikt senter må oppfylle. Der står det bl.a. : «Nasjonalparksentrene er informasjonssentre som miljøforvaltningen samarbeider med gjennom en autorisasjonsavtale. For å oppnå autorisasjon må senteret informere om nasjonalparker/naturvern, drive formidling og motivasjon knyttet til miljøvennlig friluftsliv, samt ivareta andre aktuelle formidlingsoppgaver for miljøforvaltningen.»

Miljødirektoratet har pålagt alle nasjonalparker og nasjonalparksenter å bruke en felles mal for informasjon og navnet "Besøkssenter Nasjonalpark". Bortsett fra dette er nasjonalparksentrene på mange måter ganske forskjellige. De skal informere spesielt om en eller flere nasjonalparker, men de kan også ha bestemte tema, som f.eks. bre, fjord, høgfjell, villrein, bjørn, fugl, osv. De kan også informere om andre verneområder som naturreservater og landskapsvernområder, og om lokal/regional natur generelt. Flere nasjonalparksenter har også utstillinger av lokal kunst og kultur.

I forbindelse med forprosjektet har vi oppsøkt en del nasjonalparksenter i inn- og utland. Rapport fra dette er vedlegg til forprosjektrapporten. (Se utkast til rapport)

Kilder – Verneområder i Norge

Berntsen, Bredo: Grønne linjer. Natur- og miljøvernets historie i Norge. Unipub. 2011
Olsen, Magnhild Heidi: Den nye forvaltningsmodellen for nasjonalparker og store verneområder: muligheter og hindringer for reiselivsaktører i Jotunheimen nasjonalpark. 2012
Fagerli, Vegard: Nasjonalparkforvaltning i Nord-Norge. Interpretativ guiding som strategi i miljøforvaltningen. 2007
Norges nasjonalparker. Biologisk mangfold – medansvar, vern og aktiv forvaltning. Konferansereferat. DN-notat 1995-10
Olsen, Jan R.: Reisa nasjonalpark. I: Olsen: Natur i Nord-Troms Olderdalen : Naturfoto Jan R. Olsen, 2010
Riseth, Jan Åge: Norske nasjonalparker i samenes land. I: Perspektiver til fremtidig areal- og miljøpolitikk i Sápmi. Sametinget 2016
Sivertsen, Renate: Utfordringer ved vern av natur i Norge, eksemplifisert ved Rohkunborri : bidrar nasjonalparker til bærekraftig utvikling? 2012

Verneområder i verden

Yellowstone var verdens første nasjonalpark. Her er nordporten ved Gardiner, Montana, som sier «For the Benefit and Enjoyment of the People» («For folkets nytte og fornøyelse»). Parken blei ikke mye til nytte for urfolka som holdt til her, de blei fordrevet da nasjonalparken blei oppretta.
(Foto: Daniel Mayer / Wikipedia)

I verden er det over 6000 nasjonalparker i rundt 100 land. Dette utgjør likevel bare noen få prosent av landoverflata på jorda. Til sammen er omlag 15.4.% av landoverflata og 3,4% av havområdene i verden under en eller annen form for vern.

Internasjonalt foregår det ei viss samordning av vernearbeid gjennom IUCN – International Union for Conservation of Nature. IUCN består av både statlige organer og frivillige organisasjoner og har tilsammen omlag 1300 medlemmer. Fra Norge deltar bare Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet og WWF Norge.
IUCN har satt som målsetting at alle land skal verne minst 15% av hver av de forskjellige hovedtypene av natur som forekommer i landet [mangler kilde på dette].

IUCN opererer med seks kategorier av verneområder:

IUCN Protected Areas Categories System
Ia Strict Nature Reserve
Ib Wilderness Area
II National Park
III Natural Monument or Feature
IV Habitat/Species Management Area
V Protected Landscape/ Seascape
VI Protected area with sustainable use of natural resources

De første fem kategoriene tilsvarer noenlunde de norske. Den største forskjellen ligger i kategori VI, som ikke har noen parallell i det norske vernesystemet. Under behandlinga av naturmangfoldloven foreslo Sametinget at denne kategorien også skulle bli tatt inn i det norske systemet, men det gikk departementet mot. Begrunnelsen var at "ressursbruk er ikke et mål for områdevern". Nettopp i dette ligger mye av årsaken til de konfliktene som har vært og er i forhold til områdevern i samiske bruksområder.

Nasjonalparksenter i andre land

Nasjonalparksenter er et internasjonalt fenomen. Ved eller i ei rekke nasjonalparker og andre verneområder over hele verden er det oppretta informasjonssenter, under navn som nasjonalparksenter, besøkssenter, natursenter e.l. Vi har besøkt noen av disse og henta inn informasjon fra internett og andre kilder om en del andre. Rapporter fra de sentrene vi har besøkt kan leses i vedlegg til utkast til forprosjektrapport.

Kilder – Verneområder i verden

Günther, Morten (red.): Field Guide to Protected Areas in the Barents Region. Svanhovd miljøsenter 2004
Sandström/Hovil/Falleth (red): Omstridd Natur. Trender og utmaningar i nordisk naturförvaltning. Borea 2008
Amundsen, Åshild Myhre: A comparative case-study of national park management in Aoraki/Mt. Cook National Park (New Zealand) and Jotunheimen National Park (Norway) = Et komparativt case-studium av nasjonalparkforvaltningen i Aoraki/Mt. Cook nasjonalpark (New Zealand) og Jotunheimen nasjonalpark (Norge). NMBU 2012.

Verneområder og urfolk

Et område på 50000 km2 rundt det hellige fjellet Uluru (av engelske kolonister kalt Ayer's Rock), blei i 2015 anerkjent som Uluru – Kata Tjuta nasjonalpark, under styring av lokale urfolk.
(Foto: Wikipedia)

Områder som ennå har intakt natur er i stor grad bebodd og brukt av urfolk. Det er derfor ofte i urfolksområder der det er slike naturverdier at statene har funnet disse egna til oppretting av verneområder. Områder med offisiell vernestatus er gjerne ikke oppretta av urfolka sjøl, men av de statene som har fortrengt og undertrykt dem. I mange tilfeller har oppretting av verneområder i urfolksområder blitt ei ny undertrykking: "For urfolk i mange land har etablering av nasjonalparker og verneområder ofte betydd at de har blitt marginalisert, usynliggjort og fratatt rollen som ressursforvaltere i egne område". (Riseth/Solbakken/Kitti 2010, bygd på Poirier and Ostergren, 2002).

"...er den internasjonale erfaringen at vern, ,,, ofte har betydd vern mot lokalbefolkning/urfolk. Det har heller ikke vært uvanlig at etablering av verneområdene har medført turisttilstrømning som i neste omgang har ført til økt belastning på naturgrunnlaget og at dette har resultert i utvikling av fattigdom hos de opprinnelige beboerne og brukerne av områdene (NOU 2004:28)." (Riseth/Solbakken/Kitti 2010)

Verneområde og urfolk har vært tema på flere internasjonale naturvernkonferanser. På den femte nasjonalpark-kongressen til den Internasjonale naturvernunionen (IUCN) i Sør Afrika i 2003 møtte hele 120 representanter for urfolk, bl.a. san-folk og maasai fra Afrika, maorier fra New Zealand, aboriginere fra Australia, Nama-folket fra Iran og beduiner fra Saudi-Arabia. Alle kunne de fortelle om hvordan de hadde mista det tradisjonelle livsgrunnlaget sitt i områder som statene hadde gjort til nasjonalparker. Mange stater forsvarte seg aktivt mot kritikken og et sitat fra en statlig representant forteller mye om hvilke holdninger urfolka må slåss mot: " – Nasjonal økonomi og sikkerhetsinteresser må ikke bli underminert av tradisjonelle krav fra minoritetsgrupper" , sa Richard Leakey, tidligere direktør i det statlige Kenya Wildlife Service..

I noen land har urfolk i seinere år fått styringa over noen verneområder. I Australia gjelder dette områder som tilsammen har et areal nesten så stort som Norge.

Kilder – Verneområder og urfolk

Derås, Kjell: Urfolk og miljøbevegelsen – allierte eller fiender? Naturvernforbundet 2011.
Helle, Knut-Erik: Urfolk krever oppreisning Framtiden i våre hender. 2003
Kemf, Elisabeth (red): The Law of the Mother. Protecting Indigenous Peoples in Protected Areas. Sierra Club Books 1993
Larsen, Dan Robert: 50.000 kvadratkilometer land erklært som et område beskyttet av urfolk NRK

Verneområder og samerett

Spørsmålet om bruksrett, eiendomsrett og forvaltningsrett til land og vann i samiske bruksområder har vært et stridsspørsmål i flere hundre år. På ene sida har samene hatt sin egen rettssystem, tilbake til det gamle siida-samfunnet, med inndeling av områder for jakt og fangst. Dette er delvis ført videre fram til i dag gjennom deling av bruksområder mellom siidaer i reindrifta og mellom familier og bygdelag blant fastboende. På andre sida har den norske staten, og de andre statene som har eller har hatt forvaltningsmakt i samiske områder, innført sitt eget system, som i svært varierende grad har tatt hensyn til samiske retter og samiske rettsoppfatninger.

Om vi går tilbake til 1700-tallet ser vi at samiske rettigheter i stor grad har blitt akseptert, noe som bl.a. kom til syne gjennom Lappekodisillen av 1751. I løpet av 1800-tallet skjedde det ei endring der historia blei omskrevet til at staten alltid hadde hatt eiendomsrett i Finnmark. Mange samer har stilt spørsmålstegn ved dette, men først på 1970-tallet begynte enkelte jurister å gi dem rett. Kampen om Alta-Guovdageaidnu-vassdraget, og spesielt sultestreikene foran Stortinget, førte til at staten oppretta Samerettsutvalget og dermed innrømte at påstanden om Statens eiendomsrett hvilte på sviktende grunn. I 2005 blei Finnmarksloven vedtatt, som overførte eiendomsretten til utmarka i Finnmark til Finnmarkseiendommen, med et styre oppnevnt av Finnmark fylkesting og Sametinget.

Forslag om oppretting av verneområder i Norge kom først fra et akademisk miljø i storbyene, i første rekke i Oslo. I dette miljøet var det liten kunnskap om og forståelse for samisk naturbruk. Snarere tvert om. En av de fremste forkjemperne for oppretting av nasjonalparker, Yngvar Nielsen, var samtidig geograf og historiker og hevda at sørsamene var kommet til sine områder først på 1700-tallet, og derfor ikke hadde noen retter der.

De første verneområdene som blei oppretta i samiske bruksområder var nasjonalparken Børgefjell (1963). I Finnmark Stabbursdalen og Øvre Pasvik 1970. Disse blei da oppretta etter samme mal som nasjonalparker lenger sør i landet, den eneste tilpasninga til samiske forhold var ei setning i verneforskriftene: "Området kan brukes til reindrift".

Fra den første innstillinga til Samerettsutvalget (1984) starta en endringsprosess i det norske lovverket, der samiske interesser og rettigheter etter hvert blei skrevet inn i en rekke lover, fra Opplæringsloven til Grunnloven, Mineralloven og Naturmangfoldloven. Flere av disse endringene kan virke inn ved oppretting av verneområder i samiske bruksområder

Naturmangfoldloven sier i §1: Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur., i §8: Myndighetene skal videre legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet. og i §14: Ved vedtak i medhold av denne loven som berører samiske interesser direkte, skal det innenfor rammen som gjelder for den enkelte bestemmelse legges tilbørlig vekt på hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur.

Finnmarksloven sier i §19: Grunn som Finnmarkseiendommen eier, kan legges ut som nasjonalpark etter reglene i naturmangfoldloven kapittel V. Ved utformingen av bruksregler skal det legges vekt på at tradisjonell bruk kan videreføres. Finnmarkseiendommen og bruksrettshavere som berøres, kan kreve erstatning for økonomisk tap etter reglene i naturmangfoldloven §50. Denne paragrafen undergraver mye av eiendomsoverføringa fra Statskog til Finnmarkseiendommen, fordi staten i praksis kan ta forvaltninga av et område tilbake ved å gjøre det til nasjonalpark. Det er i lovteksten bare vist til nasjonalpark, men samtidig til kap V, som også omfatter andre verneområder som naturreservat og landskapsvernområder. Det er derfor et uavklart spørsmål om staten vil kunne bruke denne paragrafen til f.eks. å opprette naturreservater etter Verneplanen for myrer og våtmarker.

SPØRSMÅL:
– Har samer noen gang deltatt i internasjonale naturvernkonferanser?

Forskerne som utreda den lokale naturbruken i Guovdageaidnu i samband med verneplanene konkluderte:
Når vi ser verneforslagene i samband med den historiske utviklinga hvor de bofastes bruksområder og elementer i deres næringstilpasning er blitt redusert, står det klart for oss at dálon-samene (bofaste samer) for sin del ville være bedre tjent med at de foreslåtte områdene ikke ble vernet enn at de blir vernet. Selv om vi har søkt løsninger som kan forene bruk og vern, vil vern bety overføring av myndighet fra et lokalt domene til et sentralt nivå. Uansett løsninger betyr det at myndigheter og regelverk vil gjøre hverdagen mer tungvint for folk uten at det er sikkert at det oppfattes som legitimt og meningsfullt. Regjeringens vedtak om lokal forvaltning av verneområder kan være et utgangspunkt for å finne gjennomførbare forvaltningsløsninger i samarbeid med Arbeidsutvalget, kommunen og Sametinget. Dersom man ikke finner en felles løsning etter Naturmangfoldloven minner vi om at urfolk etter anbefaling fra IUCN eier og forvalter verneområder andre steder i verden og at Finnmarksloven åpner for forpaktningsløsninger som evt. kan realisere andre former for lokal forvaltning.

Vi vil understreke at samene har forventninger om reell demokratisering på naturforvaltningsfeltet, og at det er viktig at myndighetene bygger tillit gjennom å fremme løsninger som i tillegg til å oppfylle formalia, også kan skape lokal oppslutning.

Kilder – Verneområder og samerett

Kalstad, Johan Klemet: Samiske livsformer – sameksistens eller konflikt med nasjonalparkvern. I: Norges nasjonalparker. Biologisk mangfold – medansvar, vern og aktiv forvaltning. Konferansereferat. DN-notat 1995-10
Riseth, Jan Åge: Norske nasjonalparker i samenes land. I: Perspektiver til fremtidig areal- og miljøpolitikk i Sápmi. Sametinget 2016
Riseth / Solbakken / Kitti: Meahcásteapmi Guovdageainnus / Naturbruk i Kautokeino. Fastboendes bruk av meahcci i Kautokeino kommune og konsekvenser ved etablering av naturvernområder. Samisk Høgskole. 2010.
Solem, Erik: Lappiske rettstudier. Universitetsforlaget 1970

Hva kan natursenteret gjøre?

Nordland nasjonalparksenter informerer om samiske kulturlandskap i nasjonalparkene.
(Foto: Svein Lund)

Slik kan man gi kortfatta informasjon med kart om forskjellige verneområder. Fra Nordland nasjonalparksenter.
(Foto: Svein Lund)

– Vise kart over eksisterende og foreslåtte verneområder i Guovdageaidnu, Finnmark, Sápmi og Norge.
– Vise bilder fra naturen i eksisterende og foreslåtte verneområder, samt tidligere og nåværende bruk av disse.
– Informasjon om regelverket for verneområder og hvordan man bør oppføre seg der for å ikke ødelegge for natur og lokal bruk av området.
– Informasjon om hvordan man kommer seg til de forskjellige verneområdene.
– Informasjon om debatten som har gått i Guovdageaidnu og Finnmark om oppretting/utviding av nasjonalparker og andre verneområder.
– Arrangere debattmøter om verneområder og verneregler.

Aktuelle samarbeidspartnere

– Brukere av eksisterende og foreslåtte verneområder, både reindrift og fastboende.
– Guovdageainnu og Kárášjohka kommuner
– Fylkesmannen i Finnmark
– FeFo
– Miljødirektoratet
– Andre nasjonalparksenter og natursenter